Skulptur av fallos i Pompeji

Sapfo och Catullus som antika inspiratörer

Carsten Palmer Schale om den erotiska poesin i antiken: Sapfo och Catullus.

Av: Carsten Palmer Schale | 13 oktober, 2015
Essäer om litteratur & böcker

Pierre Klossowski Roberte Ce Soir Schinkel Pavillon Foto Andrea Rossetti

Målarexorcistens demoner

Om Pierre Klossowskis utställning Roberte Ce Soir, Schinkel Pavillon, Berlin.

Av: Tim Schmidt | 17 Maj, 2017
Essäer om konst

Den utopiska socialismen

De utopiska socialisternas ädla ideal var inte tillräckligt för att skapa ett jämlikt samhälle, hävdade Marx och Engels, som i stället baserade sin kommunistiska vision på handfasta teorier utifrån produktionsförhållanden ...

Av: Björn Gustavsson | 10 oktober, 2009
Essäer om politiken

Three ladies in Cairo. Del VI. Dark ages

Min mormor, Hilda, växte upp i Sundsvall och berättelsen börjar där i och med Sundsvalls stora brand 1888 med hennes mor, min mormorsmor Ragnhild. Många äventyr senare, träffade Hilda den ...

Av: Anne Edelstam | 25 juli, 2014
Utopiska geografier

Sceniske rom. Om kunstens grenser – I Guds hus. Del 3



Jakobs kamp av Leon BonnatArtikelserien Sceniska rum undersöker de sceniska rummen i vår verklighet, vår icke-verklighet och allt däremellan. Serien försöker ge oss nya perspektiv på vad dessa sceniska rum är, vad de innebär och var de finns. Genom undersökningen försöker vi förstå förutsättningarna för deras existens, hur de påverkar oss, vilka gemensamma nämnare de har och vilka skillnader de uppvisar. Vi önskar er en god läsning.

Jeg bærer i meg den gamle drømmen. Om at livet kan forvandles gjennom kunsten. Men er det rom for slike drømmer i vår postutopiske samtid? Og da, i tilfelle hvor?

I denne artikkelserien skriver jeg om muligheten for å tenke kirken som et kunstrom. Jeg reflekterer rundt forholdet mellom kunst og religion, det tankegods som ligger til grunn for mitt eget pågående scenekunstprosjekt, “Kunstliturgien”. I denne tredje og siste del av artikkelserien har jeg forhørt meg med prester, teologer og kunstnere som har erfaring med å arbeide i kirkerom, om deres tanker om forholdet mellom estetikk og religion.

 Å bruke kirkerommet som kunstarena innebærer som sagt mange dilemmaer - politiske, teologiske, kunstneriske. I kirkerommet, kanskje mer enn noe annet sted, blir kunst og kontekst vanskelig å skille fra hverandre. Hvordan er det mulig å omgås maktproblematikken som ligger innebygd i kirkehistorien og i de liturgiske strukturene? Finnes det et reelt transformeringspotensiale innenfor disse rammene (innenfor kirkens vegger)? Vil jeg, uansett budskap, bli en tjener av kirken og kristendommen? Og siden kirkerommet ikke er aktuelt å besøke for en stor del av befolkningen med annen kulturell og religiøs bakgrunn, blir jeg derfor kun en leverandør av kunst for den hvite, norske middelklassen?

Jeg har ikke svar disse spørsmålene. Jeg står fortsatt med dype tvil om hvorvidt det er mulig og riktig for meg å fortsette mitt forsøk på å skape rituell kunst i kirkerom. Jeg spør teolog Geir Hellemo om hans tanker omkring disse spørsmålene. Hellemo er rektor ved Det praktisk-teologiske seminar ved Universitetet i Oslo og forsker på sanselighet og trancendens i et religionsestetisk perspektiv.

Stöd Tidningen Kulturen

Köp en prenumeration! Klicka för mer information.

- Jeg tror det er i ferd med å endre seg, sier Hellemo. I nytid har kunst, særlig innenfor protestantismen, har spilt en underordnet rolle. Men det er nå mange ting som tyder på endring. Hvor dypt interessen for sanseligheten stikker, er et annet spørsmål.

Hellemo er forholdsvis optimistisk hva gjelder fremtidens kirkekunst. Men, som han sier:
- Ingenting kommer av seg selv. Målrettet arbeid er en forutsetning for at kunst skal bli mer enn dekor og pynt.
Hellemo mener videre at kirkerommet er svært velegnet som kunstarena.
- Kirkerommet egner seg for meningsskaping, som er viktig i all kunst, på en særs tydelig måte.

 

Et ubetinget og reservasjonsløst JA til nyskapende og overskridende kunstnerisk praksis

Elin Melberg: What’s mine is yours to borrow #3, Oslo Domkirke/Påske og Pasjon, 2013. Foto: Elin Melberg/BONO2013

 Knut Erik Tveit er utdannet som kulturviter og prest samt 18 års arbeid som scenekunstprodusent i Kulturarena Bærum/Bærum Kulturhus. Nå arbeider han som kulturrådgiver i Oslo bispedømme. Tveit jobber også som kulturrådgiver i KULT, Senter for Kunst, Kultur og Kirke. Senterets agenda er nettopp å forsøke og skape dialog mellom kunstmiljøet og kirkemiljøet. Jeg har de siste årene hatt et tett samarbeid med KULT gjennom mine egne scenekunstproduksjoner for kirkerom.

Dialogen og samarbeidet med KULT har vært av avgjørende betydning for mine siste års kunstneriske virksomhet og er bl a en av de viktigste inspirasjonskildene for denne artikkelserien i Tidningen Kulturen.

- Kunstens rolle i relasjon til kristendommen har et uant potensiale for overskridende kunstnerisk praksis innenfor alle kunstuttrykk, sier Tveit entusiatisk.

- I en norsk kontekst er den formelle status idag, i og med Kulturmeldingen for Den norske kirke, "Kunsten å være kirke", et ubetinget og reservasjonsløst JA til nyskapende og overskridende kunstnerisk praksis. Det er utgangspunktet for hvordan jeg jobber som kulturrådgiver, fortsetter Tveit.

Jeg spør han hva hans tanker er om at ikke-troende kunstnere skaper kunst i kirken:

- En selvsagthet, sier Tveit. I en luthersk kontekst er det helt uinteressant hvem som måtte formidle selv de mest forkynnende tekstene i Bibelen. Dette fordi det er teksten i seg selv som er selve subjektet når det formidles.

Han sier videre at om kunstnere tar innover seg at kirkerommet rommer trospraksis og er et sted hvor sakramentene - dåp, nattverd og forkynnelse “av ordet”- praktiseres, så kan alt finne sted der:

- I en luthersk kontekst er alle døpte mennesker for prester å regne (det allmenne prestedømme).

Den norske presten i sjømannskirken i Berlin, Marianne Bjelland Kartzow, deler en lignende åpenhet som Tveit. Jeg spør henne om hva slags grenser finnes for kunst i et kirkerom?

- Siden kirken behandler liv og død som ikke bryr seg om grenser, kan kanskje det samme gjelde kunst?, undrer hun høyt. Kirkekunst er også ofte sterk og provoserende. God kunst utfordrer, og det er det plass til i kirken, fortsetter hun. Det handler om en felles interesse i det som overskrider, som rommer ambivalens, som bearbeider det eksistensielle og dype.

Det er opp til kunstneren å skape den kunst hun ønsker

Morthen Dagfinn Sørlie er prest i Gamle Oslo. Han forteller meg om hvordan kunstneriske uttrykk og religiøs praksis alltid har hengt sammen.

- Hva som er kunst, hva som er religiøs kultus lar seg knapt skille, sier Sørlie.

Det betyr at det religiøse rom er en selvsagt arena for kunst. I tidligere tider skulle kunstneren beskrive trosinnholdet. Biblia paupera er et eksempel fra middelalderen da bibelhistorien ble framstilt billedlig for de som ikke selv kunne lese. Sørlie mener at vår utfordring i dag er at kunstnerens oppgave også vil være å provosere. Det kan være konfliktskapende ut fra en tanke om at kirkerommet og gudstjenestefeiringen skal være forkynnende og lovprisende. Det bør ikke være noen konflikt, men kan bli det, sier Sørlie.

Sørlie peker på at pietismen fra 1700-tallet her i Nord- Europa har hatt en kulturkritisk innstilling i kirkelige kretser.

- Denne spesielle holdningen er nå i ferd med å brytes ned, sier Sørlie. 

Liv Kristin Holmberg:Les Tenebres. En-til-en performance, om natten. Grønland Kirke, 2013. Foto: Anni Tiainen.

Sørlie peker på at pietismen fra 1700-tallet her i Nord- Europa har hatt en kulturkritisk innstilling i kirkelige kretser.

- Denne spesielle holdningen er nå i ferd med å brytes ned, sier Sørlie.

Når jeg spør han om hvilke grenser som finnes i et kirkerom i forhold til kunstnerisk skapelse, svarer han at det er helt opp til kunstneren selv å skape det hun ønsker.

- Like lite som det finnes en egen særskilt kristen etikk finnes det en egen særskilt kristen kunst. Samtidig er det rammer og betingelser som setter kriterier for utøvelsen, som må utprøves i hvert enkelt tilfelle.

I forhold til kirkekunstens fremtid er Sørlie likevel ikke så positiv. Men det skyldes ikke mangel på åpenhet. Men mangel på ressurser.

- Skillet mellom stat og kirke vil føre til at det neppe vil finnes kroner og øre i framtiden til annet enn det høyst nødvendige, avslutter Sørlie.

Gamle forventninger, store fordommer, såre tær og kraftfulle meninger

Hva har kirkemusikerne å si om kirkens estetiske situasjon? Jeg kontakter domkantor i Bergen Domkirke, Kjetil Almenning.

Hva tenker du er de største utfordringer og dilemmaer tilknyttet det å skape kunst for kirkerommet?

- Gamle forventninger, store fordommer, såre tær og kraftfulle meninger, svarer Almenning.

Han fortsetter:

-Likevel har kirkerommet et enormt potensiale, og egentlig er det bare fantasien som setter grenser. Mitt inntrykk er at kirkerommet oftest blir brukt på konvensjonelle (og praktiske, rimelige) måter. Her kan vi hente mye inspirasjon fra for eksempel opera og teater-verden. På den andre siden har jeg sansen for at rommets egenart ofte har en kraft i seg selv, og at man derfor ikke trenger å endre på så mye.

Almenning har inntrykk av at kirkearkitekturen og -kunsten blir stadig mer avmålt og nøktern. Selv forholder han seg til den tradisjonen Den Norske Kirke står i, og han beveger seg oftest innenfor trygge rammer. Men, han ønsker på samme tid å stille spørsmål ved hva som hører hjemme i kirken og hva kirkemusikk egentlig er. Menighet og publikum har ofte en klar formening om hva som hører hjemme i kirken.

- Religiøse utfordringer eller kunstneriske provokasjoner er av det gode, men jeg liker best de respektfulle og gjennomtenkte variantene, sier Almenning.

Almenning forteller meg at det er slik i de fleste kirker at kirkemusiker, prest og eventuelt menighetsråd setter grensene for hva som får slippe til i kirken. Dette vil i praksis utarte seg på svært forskjellig vis, og ikke alltid til det beste for kunsten. Men han tror det må være en form for lokal forankring, og da blir det fort slik.

- Hva er dine tanker om at ikke-troende kunstnere skaper kirkekunst eller kunst i kirken?

- Kirken må ha stor takhøyde og respekt for andres livssyn, på samme tid som den må være krystallklar, og ublyg, på hvem den er og hva den inneholder. Så lenge kunstneren har et reflektert og respektfullt forhold til hva Gudshuset representerer har jeg ikke noe imot dette. Men jeg har noe imot kunstnere eller andre leietagere som viser seg mest å være ute etter kirken fordi den eksempelvis er ”et stort rom med god akustikk”, avslutter Almenning.

Det å gå inn i “andres” (eller alles) rom

Elin Melberg, kunstner med utdannelse fra Royal College of Art (London), hadde nylig en installasjon i Oslo Domkirke. Jeg spør henne hva som hun synes er de største utfordringer og dilemmaer tilknyttet det å skape kunst I kirkerommet?

- Det er utfordrende å gå inn i “andres” (eller alles) rom, forteller Melberg.

- Når jeg går inn i kirkerommet, må jeg også forholde meg til andre normer og regler, og andres forståelse av (eller mangel på) samtidskunst. Reglene er annerledes enn de jeg kjenner fra den hvite kube, og publikum varierer fra tiggere, kirkegjengere, italienske turister og den vanlige nordmann.

Nettopp dette at man kan nå ut til et helt annet publikum enn samtidskunsten ellers har, er noe av det som tiltrekker Melberg til å velge kirken som kunstarena.

Jeg spør Melberg hvilke grenser hun som kunstner forholder seg til i et kirkerom?

- Respekten for kirkens regler og systemer har vært umiddelbar for meg, men påminnelsen om respekten for andres mentale rom kom gradvis i prosessen. Dette var i grunnen veldig fint å oppleve, sier Melberg. Jeg må innrømme jeg har blitt mer åpen for andres mentale prosesser og ståsted etter prosjektet i Domkirken. Det å gi rom til andre er en viktig påminnelse i dagens samfunn.

Hva er dine tanker om at ikke-troende kunstnere skaper kunst i kirken?

- Jeg er ikke personlig kristen selv. Tror jeg. Men jeg jobber mye med de store spørsmålene, svarer Melberg. Kirkerommet trenger å bli utfordret, på lik linje med alle andre offentlige institusjoner. Det virker som at det er en økt interesse for kunstnere å nærme seg kirkerommet, og for kirkerommet å ta imot samtidskunsten. Denne interessen håper jeg vil fortsette å vokse, og at det vil bli større fokus på, og gitt rom til, både temporære og faste prosjekter med høy kunstnerisk faglig kvalitet, uten at prosjektene blir for pedagogiske. Jeg håper de tør, avslutter Melberg.

 Liv Kristin Holmberg:Les Tenebres. Performance. Gravøl sluttseanse. Grønland Kirke, 2013. Foto: Beate Petersen.

 

Kirken bør være et åndelig berikelsesrom

Liv Kristin Holmberg:Les Tenebres. Performance. Gravøl / sluttseanse. Grønland Kirke, 2013. Foto: Beate Petersen.

 Magnhild Rem Fossum er koreograf og videokunstner. Også hun har erfaring med å arbeide kunstnerisk i kirkerommet og andre religiøse rom.

Hva tenker du er kirkerommets potensialer og fordeler som kunstarena?

- Kunst og religion har historisk sett en sterk forbindelse, og kunsten har beriket kirkerommet. Jeg ser det slik at kunsten har gjort kirkerommet helligere og troen sterkere. At kunsten har denne kraften, er spennende materie, svarer Fossum. I tillegg er kirkerommet et samlingspunkt for mange, et sted for ettertanke, meditasjon, bønn og undring. Vi trenger slike rom. At kirken som kunstarena kan innby til dette innehar et spennende potensiale.

Fossum sier videre at kirken bør tilhøre folket. ”Det bør være et åndelig berikelsesrom." Som ikke-troende kunstner vil hun gjerne bidra til å utvikle og skape slike berikelsesrom.

Hva er dine tanker om fremtidens kirke med hensyn til kirkekunst og estetikk?

- Jeg håper fremtidens kirkerom i mye større grad blir et åndelig og åpent berikelsesrom enn det vi ser i Norge i dag, avslutter Fossum.

Det selvfølgelige og umulige med kunst i kirkerom

Margrete Kvalbein er dansekunstner, veileder og skribent. Hun har arbeidet direkte med disse spørsmålene om forholdet mellom kunsten og kirken gjennom mange år i sitt profesjonelle virke.

- Kristendommen hadde vært ingenting uten tekstkunst, billedkunst, musikk og performativ praksis og bevegelse, sier Kvalbein.

Religiøse opplevelser har ingen klar grense mot estetiske opplevelser. Kunst og religion er tette slektninger. Derfor er religiøse rom selvfølgelige for kunstneriske uttrykk, forteller Kvalbein. Men også umulige.

- Umulige, på grunn av det som i vår tid ofte er underforstått i kunsten: at kunstneren er såkalt autonom. I disse rommene er kunsten underlagt de kravene som stilles for at rommene kan fungere for religiøs tilbedelse og rituell aktivitet. Satt på spissen: Ingen vil gifte seg i et religiøst rom som er preget av skarp protest mot nettopp det som gjør giftemålet til giftemål – ingen gravlegger sine døde i et rom som ”motsier seg selv ”. Religiøse rom kan ikke fritas for at de er ment for kollektive og historisk utformede praksiser – den individuelle kunstneren blir underlagt dette – enten vedkommende setter pris på det eller ikke.

Jeg spør videre Kvalbein om hvordan hun forholder seg som kunstner til de grensene som finnes i et kirkerom.

- Jeg tar hensyn til hva slags omdømme jeg ønsker å ha som kunstner: En som våger å tøye grenser, stille spørsmål – være radikal der tematikk eller rammer krever det, men være ydmyk for publikummet mitt likevel – ettersom jeg har religiøse behov akkurat som dem. Er det sammenstøt, må jeg forhandle eller finne andre steder å jobbe.

I forhold til fremtidens kirkekunst så frykter Kvalbein en mer "markedsorientert" kirke. At den blir enda mer hybridisert og stresset av forsøket på å tekkes alle med et uoversiktelig vell av virkemifler. Hun frykter for at kirkens folk glemmer forskjellen på kunstnere og artister. At de vil nedprioritere å videreforedle den kunsten som hele tiden utøves i kirkene: Kunsten å holde gode gudstjenester: Performative hendelser som skaper meningsbærende og fruktbart samspill mellom den enkelte og det store fellesskapet.

- Jeg håper på en mangfold kirke, sier Kvalbein, som holdes sammen av en kjerne av respekt for mennesker tørst etter skjønnhet, mening og en gudsrelasjon som bærer.

Hvorfor skal ikke-troende egle seg inn i dette lokalet?

Grete Refsum: Oppdelt krusifiks, Mariakirken, Granavollen, Hadeland, Norske kirkeakademiers årsmøte, 2002. Foto: Grete Refsum

Grete Refsum har mange års erfaring med kunstnerisk virksomhet i kirkerom. Hun har et ganske annet syn på kunst i kirkelig sammenheng. Når jeg spør henne om hennes tanker omkring det at ikke-troende kunstnere skaper kirkekunst, svarer hun:

- For meg er dette nesten en umulighet, hvorfor skulle ikke-troende egle seg inn i dette lokalet? spør hun meg tilbake.

Utfra hennes syn har jeg har stilt opp noen grunnleggende feil premisser i mitt spørsmål. Hun mener at det å nærme seg kirkerommet i seg selv er et uttrykk for tro. "For hvem definerer troen?" spør hun meg. "Hvem i all verden?" Ingen vet egentlig hva tro er, eller hvordan den kan måles. Å nærme seg det hellige og bevege seg til et rom definert som hellig, mener Refsum er en troshandling.

- Jeg tror de aller fleste forveksler dogmatisk tro etter boken med Kirkens, men troen må forankres i den enkelte. Knapt noen tør å diskutere ærlig hva vi tror og ikke tror, sier Refsum.

Når jeg spør Refsum om hennes tanker omkring forholdet mellom estetikken og religionen, svarer hun:

- Katolsk lære er at det skjønne og vakre, i bred forstand, er en vei til det hellige.

Men Refusm har noen klare krav til kunstnere som skal jobbe i kirkelig kontekst.

- En oppriktig kunstner kan mene hva hun vil, men bør tie om det for ikke å såre noen, og skape skjønnhet/kvalitet som rører menneskene. Dette er kirkelig kunst, hevder Refusm.

- Dette er teologisk riktig! Kirken spør ikke etter bekjennelse, men etter kunstverk som gjennom andre virkemidler enn Ordet selv bidrar til å åpne for erkjennelsen av hellighetens mysterium.

Gud lar seg ikke sjokkere

Gunnar Thelin er sokneprest i Skien. Jeg spør også han om hans tanker om kunstens rolle i kristendommen:

- Alle sanne, både sunne og usunne uttrykk for det menneskelige liv, skal ha mulighet til å komme til i en kristen kontekst. Selv om alt skal prøves og ikke alt tas vare på! svarer Thelin.

Det finnes en spenning. Thelin mener spenningen i en etablert kristenhet er hvordan kjente og kjære kunstuttrykk som kirker, altertavler, dekorasjoner, musikk, tekster kan møte samtidens behov for å skape ny kunst. I tillegg finnes det en friksjon mellom en instrumentelt fundert kirkekunst og den autonome kunsten.

- Og kanskje vil nettopp kunst knyttet til det religiøse, i sterkere grad enn andre sider av menneskelivet, bære med seg ”brukervennligheten” og budskapsdimensjonen som sterke uttrykk. Men kunstuttrykk knyttet til religiøs virksomhet er langt mer enn et pedagogisk hjelpemiddel i formidling av "budskapet"," sier Thelin.

- For Gud lar seg ikke sjokkere, fortsetter Thelin. For meg vil et religiøst rom alltid og uansett hva som fremføres der, makte å matche eller korrigere det som konkret skjer, om det er aldri så provoserende rent følelsesmessig eller budskapsmessig.

Thelin ser ingen problemer med at ikke-troende kunstnere skaper kirkekunst. Alle mennesker er skapt i Guds bilde. Thelin mener derfor at kunstneres tro derfor er helt underordnet det uttrykk de gir i sin kunstutfoldelse, enten det er malere, musikere, skulptører eller kokker.

Thelin ser at den kristne kirke har enorme kunstneriske verdier å ta vare på som kommende generasjoner må få ta del i. Og kirkerommet inspirerer den menneskelige skaperevne på en særegen måte. Der kan vi være hele mennesker. Derfor foreslår Thelin at alle kirkebygg burde snart få egne verksteder i kirkerommet hvor alle folk i alle aldre kan oppholde seg og skape det vi kaller kunst. Men lokalene er ikke lagt til rette for at skaperevnene kan utfolde seg.

Kunstens hybris

Samtalene med kirkemiljøet og teologene har vært opplysende. Å dele erfaringer og tvil med andre kunstnere, har åpnet opp for en optimisme omkring det å bruke kirkerommet som scene for kunsten. Men det som gikk igjen i svarene, var en lettere angst eller forsiktighet i forhold til behovet for å skape en kunst som ikke sårer. En kunst som ikke sårer følelsene til de troende. Jeg er som sagt overhode ikke interessert i å skape en blasfemisk kunst. Snarere forsøke å utvide det sakrale og estetiske potensialet som finnes i et kirkerom. Siden den autonome kunsten har begrensede muligheter i kirkerommet, så har, sånn jeg ser det, den relasjonelle kunsten og scenekunsten et uant potensiale i kirkelig kontekst. Kunsten er en dobbel handling. Alt som skjer innenfor en kunstnerisk ramme, har alltid to plan av virkelighet. De direkte utsagnene og utsagnene tolket på et metaplan. Kunsten er stedet for forstørrelse av det menneskelige, det er stedet for skjønnhetens muligheter. Men det er også stedet for refleksjon. Scenekunst i kirkerommet muliggjør dennedoble opplevelsen, av å være i fiksjonsspillet (som uansett eksistere i en eller annen grad, også om det gjelder performative handlinger (siden selve den kunstneriske framingen skaper kunstens doble liv)) og samtidig, enten der og da, eller i ettertanken, kunne reflektere over det som skjedde. Denne fordoblingen av livet trenger vi mennesker, for å få avstand til oss selv og våre handlinger. For å kunne forstå. Og jeg vil si at denne fordoblingen er særs viktig i en religiøs sammenheng, hvor vi vet fra tusenårig kirkehistorie at krefter som makt og manipulasjon lett kan infiltreres i ethvert samspill, tradisjon og institusjonelt hierarki. Kunstens dekonstruerende rolle kan være avgjørende for utviklingen av en sivilisasjon. Og det er gjennom disse tankene jeg har innsett at min lengsel etter at liv skal bli kunst og omvendt i mine performative, rituelle scenekunstprosjekter, så har jeg ofte mistet denne verdifulle avstanden som muliggjør refleksjonen. Fiksjonen er ikke løgn satt i system, men et verktøy for reorganisering og ekspansjon av virkeligheten. Fiksjonen åpner opp for å oppleve det umulige i vår virkelighet. Uten at vi tar skade. Dette kan skje gjennom å tydeliggjøre den kunstneriske innrammingen av de sceniske ritualene i kirkerommet, denne rammen som dobler alle utsagn og hendelser. Og i friksjonen mellom fiksjonen og gudstjenestespillet, åpnes det opp for rom der vi kan reflektere over hva som konstituerer vår virkelighet som virkelighet. Jeg har nok ligget under for det som den tyske filosofen Herbert Marcuse kalte kunsten hybris: forsøket på at man innenfor selve kunsten virkeliggjør sin egen visjon.

Kirkerommet kan romme mer enn vi har sett så langt. For eksempel brytekamper. La kunstnerne, lik Jakob, bryte med Gud. Med en fremmed gestalt i mørke. Som ender med velsignelse.

Liv Kristin Holmberg
organist og scenekunstner
www.livkristinholmberg.no

 

Ur arkivet

view_module reorder

Inge Schiöler – Den västsvenske färglyrikern

Stränderna stiger i evig renhet ner pärlemorsvala av sandsom i var skiftande minsta skärva serspeglat himmelens land. Mångfald, enhet är stigen ingen går,ljus som bretts ut av en handsom allt att tyda ...

Av: Thomas Notini | Konstens porträtt | 09 januari, 2013

Du är absolut

Jag står långt från dig världna blom, finns inget jag mer hade än doftat mig knarkad på dig, din lekamen gör mig blind i bästa, ser dig vackra för allt ...

Av: Stefan Hammarén | Stefan Hammarén | 18 mars, 2013

I am still on a stage playing with ideas - A conversation with…

Kaia Hugin is a Norwegian visual artist – here is her website: www.kaiahugin.com – whose “Motholic Mobble” (2008-2013), a series of eight surreal, magical and utterly surprising short videos, has undoubtedly revealed ...

Av: Gianluca Pulsoni | Övriga porträtt | 02 september, 2014

Den internationella läskunnighetensdagen

Lördagen den 8 september, firar varje rättrogen ”etnisk svensk”, för att använda mig av Fredrik Reinfeldts terminologi, Internationella läskunnighetsdagen. Yes meine Damen und Herren, i dag firar vi Internationella läskunnighetsdagen ...

Av: Vladimir Oravsky | Gästkrönikör | 07 september, 2012

Att läsa in människor i sin egen värld

  Så marxist jag är har jag ett fortsatt starkt intresse för historiska personligheter men också hur mer vanligt folk tänker när de gör som de gör. Helt vanliga är de ...

Av: Christer B Johansson | Essäer | 14 juli, 2011

Från utställningen 24 Spaces – en kakafoni på Malmö Konsthall 2013

Illusioner av föränderlighet inom konstens ramar

Vad är konst? Vem skapar den? Benny Holmberg diskuterar konstverkets tillblivelse genom de tre aktörerna konstnär, konstverk och betraktare. Föränderlighet, identitet, rörelse och tid, svaret som ständigt glider undan, men ...

Av: Benny Holmberg | Essäer om konst | 08 mars, 2015

Kolonisterna på Lappmarksmyrarna

Per Albin Andersson. Foto: Familjen I första numret av Tidningen Kulturen 2008 skrev Lilian O. Montmar en artikel under titeln: Eskilstunakolonister på gungfly i Västerbottens väglösa land. I förra påsken hittade ...

Av: Per Albin Andersson | Reportage om politik & samhälle | 14 augusti, 2008

Vårt egentliga ansiktsuttryck är fördolt

HETERONYMENS DRÖM Efter tid av vakna drömmar som är den sovandes verklighet har jag glömt berättelserna men anar att de inte glömmer mig. Som en Victor Eremita klär jag mig på ...

Av: Göran af Gröning | Utopiska geografier | 21 september, 2017

Botanisera i arkivet
close

Prenumerera på vårt nyhetsbrev!

Få de senaste artiklarna direkt i din brevlåda - helt kostnadsfritt.

Du kan när som helst avsluta din prenumeration - enklast klickar du bara på länken du hittar i varje nyhetsbrev.