Svenska sällsamheter

Vårt lands tidigaste ”skräcktanter” lyfts fram i antologin Skymningstankar och nattvakor (Aleph bokförlag, 2014) med underrubriken Svenska sällsamheter 1 under Rickard Berghorns redaktörskap; han har gjort urvalet och presenterar författarna ...

Av: Bertil Falk | 21 maj, 2014
Essäer

Rettferdigheten

Forord Platon var opptatt av spørsmålet om rettferdighet. Grovt sagt kan en uttrykke dette spørsmålet slik. For det første, at det er om lederens intellektuelle, etiske og sosiale egenskaper, det vil ...

Av: Thor Olav Olsen | 01 december, 2014
Agora - filosofiska essäer

Språk, tidsuppfattning och historietänkande i bäcken som flyter förbi. Intervju med Kim Thúy

När den kanadensiska debutanten Kim Thúy för ett litet tag sedan besökte Sverige för lanseringen av boken Ru, en fragmenterade minnesbild över en immigrants och en flyktings livsbana, träffade Tidningen ...

Av: Anna Nyman | 02 maj, 2011
Litteraturens porträtt

I New York med E.B White

E.B Whites som ung I min hyresvärdinnas bokhylla hittar jag en tunn bok, knappt tjockare än ett flygpostbrev, E.B Whites "Here is New York". Mitt ressällskap har gett sig iväg på ...

Av: Anette Kindahl | 11 oktober, 2009
Resereportage

En bemerkning om selvbestemmelse som grunnverdi



Giovanni Boldrini, la donna sicuraDet gis mange ulike verdier og grunnverdier, verdier og grunnverdier som ikke alltid lar seg forene innenfor en og den samme matrise/struktur. Eksempler på verdier og grunnverdier, i denne forstand, er offervilje, troskap, nøysomhet, ydmykhet, likeverd, borgerlig mot, moderasjon, sosial rettferdighet, medfølelse, barmhjertighet og sannferdighet(oppriktighet). Verdier og grunnverdier er goder, der det hører med til diskursen om goder å ta opp spørsmålet om og etter «det gode», eller hva som utgjør 'godhet' – hva som menes med begrepet. De greske filosofene, for eksempel Sokrates og Platon, tok opp spørsmål om godhet, hva godhet er om – hva godhetsbegrepet går ut på.

For å foregripe det jeg kommer til å snakke om: selvbestemmelse danner en av verdiene i følgende sett av (antatte) grunnverdier: 'unikhet', 'selvhevdelse., 'individualitet' og 'frihet', og hvor 'selbestemmelse' synes å ha og få sin plass mellom individualitet og frihet. Dermed er spørsmålet mitt: er det nå så helt sikkert at 'selvbestemmelse'('autonomi') har, eller bør ha, en slik framskutt plass i livet vårt at det fortjener å få merkelappen en «grunnleggende» verdi, eller at selvbestemmelse er en 'grunnverdi'? Kanske er det på sin rette plass å nedtone hele idéen om selvbestemmelse som en grunnverdi? Naturligvis, om det gis begrepsmessige sammenhenger mellom de enkelte begrep i det settet av verdier jeg har nevnt, så følger det at en har å nedtone de øvrige fire (grunn)verdier, til fordel for andre sentrale og viktige verdier. I alle fall, tankene mine går i en annen retning enn en uforbeholden hyllest til de fem grunnverdiene jeg har nevnt over.

Med andre ord: hva jeg tar opp i herværende artikkel, er at jeg undersøker begrepet med henblikk på sett av andre verdier(og grunnverdier), og at selvstyre/selvbestemmelse synes logisk uforenelig med andre verdier, som de aller fleste mennesker skatter svært høyt. Det kan jo tenkes at betingelsene for selvbestemmelse viser seg å være så besværlig å innløse at de aller fleste mennesker kommer til kort i relasjon til kriteriene for selvbestemmelse.

Tankegangen min er slik. I alminnelighet viser 'verdi' hen til det vi mennesker verdsetter, og som vi verken ønsker eller vil være foruten, så som at vi kjenner en viss stolthet over at vi er utøvere av et bestemt yrke, om det er som lærer, sykepleier, dommer, brannslukker eller som soldat, mens en grunnverdi viser hen til det vi verdsetter svært høyt, som for eksempel vår egen selvdisiplin/selvkontroll, eller vår ordholdenhet, eller at vi ser på oss selv som kritiske, uavhengige og selvstendige mennesker, og som ikke lar oss fange inn av noen som helst form for politisk eller religiøs propaganda, eller en eller annen sosial-politisk ideologi, og som det er så mye av i vår tid: det gis unevnelige mange mennesker som springer omkring og misjonerer for en eller annen sak – en idé. Vi har fått mer enn nok av det.

Naturligvis, ulike mennesker har ulike verdier, slik at det en person verdsetter svært høyt er uten betydning for et annet menneske, og omvendt, at det som er av overordentlig stor betydning for den andre, er av liten eller ingen betydning for meg: det sistnevnte betyr verken at en frakjenner eller undervurderer at en viss aktivitet, eller et visst objekt, har en stor betydning(verdi), for det eneste det er om, er at det er om er at menneskenes interessefelt divergerer. Dermed er intet utsagt om verdienes saklige, objektive, status, om de er relative til personer, samfunn og kulturer, eller om de har validitet uavhengig av personlige holdninger, synspunkt, ulike former for tro, etnisitet, språk, samfunn, klasse, kultur, eller at verdiene beror på de historiske omstendigheter.

I sikten min har verdier en langt større rekkevidde enn at de er uttrykk for kontingente forhold som historie, samfunn, kulturer, religion, språk, som, for eksempel, at mennesker foretrekker kunnskap framfor ignoranse, og at for en filosof er aktiviteten hun involverer seg i betydningfulle aktiviteter, hvis siktemål er verdifull forståelse(kunnskap). M.a.o., så er kunnskap en verdi. Mer allment: når verdier opptrer sammen med andre verdier, snakker en om 'grunnleggende verdier', så som å være i live, å ha tilstrekkelig med næringsrik mat og friskt vann, klær for de ulike årstidene, et sted å bo, ren luft, at transport og kommunikasjon fungerer, og, om mulig, å ha et lønnet arbeid å gå til.

Ingenting av det jeg har nevnt over er en selvfølge i dagens verden, likevel er det slik at det gjør at livet vårt kjennes meningsfylt at grunnbetingelsene er oppfylt, og at det dermed er betydningsfylt at det er lik, eller at det er av verdi, og det betyr, så langt jeg kan forstå, at en står overfor grunnverdier, eller, om en ønsker og vil, at det er om grunnleggende verdier for menneskeliv.

Det gis andre typer av grunnleggende verdier enn de rent materielle verdier, og som er om reproduseringsbetingelser for livet, og som jeg betegner med «intra-personale» verdier, respektivt, «inter-personale» verdier, i og med at slike verdier er om trivsel og velvære, uten at det skal forveksles med «lykke», eller å ha et lykkelig liv, hva enn nå mer presist mener med «lykke» og «å ha et lykkelig liv».

Mer konkret: det er nå engang slik at for en som trives best i omgang med andre folk, er den sosiale dimensjonen, eller at det sosiale livet er sentralt og vesentlig for dem, e.g. at det sosiale kommer høyt opp på skalaen for det som teller svært mye i den aktuelle personens liv. Vi kan likeledes hevde at personen er på sitt beste, eller at hun trives best når hun er sammen med andre mennesker: hennes livrasjonale, om en vil, beror på at hun opptrer i og innenfor sosiale sammenhenger, og hvor hun både er deltaker og observatør, eller at det sosiale er den overordnende sammenhengen hun inngår i som menneske, og at å ta denne dimensjonen bort fra hennes liv, er å gjøre henne svært vond, det vil si at det kan blir erfart som en form for amputasjon av sentrale fysiske organ, så som hender og føtter, om det sosiale forsvinner fra livet hennes.

Det forholder seg ganske annerledes for den som er på sitt beste når hun får sitte for seg selv og skrive en artikkel eller en bok, eller at hun holder på med et større forskningsprosjekt, for en slik persom er erkjennelse og streben etter innsikt og forståelse, kunnskap/viten av svært stor betydning.

Det kan uttrykkes mye mer om verdier enn det jeg har gjort over, og her følger en del av det som kan utsies om susjettet. Når en viss verdi fins sammen med andre verdier, for eksempel at 'unikhet' opptrer sammen med verdier som 'selvhevdelse', 'individualitet', 'autonomi'('selvbestemmelse') og 'frihet', så fins verdiene som «verdiknipper», og med «verdiknippe» mener jeg at fins en indre(begrepsmessig) sammenheng mellom de aktuelle verdiene, e.g. at i de tifelle det fins en indre sammenheng mellom verdier, så er det med henvisning til sett av verdier, og som en kan betegne med «grunnverdier». For det tredje, det gis verdier som er uforenelige med andre verdier, og om en prøver å samle disse verdier, og som uten tvil, er uforenelige verdier, under en og den samme paraply, så har en havnet ut i et uføre, eller at en driver med propaganda, eller, om en vil, at en har blitt til en ideolog.

Alternativt uttrykt: de fins folk som har sans for tall og kompliserte operasjoner med tall, slik det fins folk med «tallfobi», det vil si at det er mennesker som frykter ting som er ufarlige, for tall skader ingen; naturligvis, det gis eksempler på mennesker som verdsetter bilen sin høyere enn samboeren/ektefeller, slik det gis folk som er svært glad i penger, luksus, mye mat og klær: jeg setter de nevnte ting i parentes, idet jeg tror og håper at leseren skjønner at det gis andre ting i tilstedeværelsen enn jaget etter materielle ting, det vil si slikt som antas å gi høy status og stor prestisje.

For å sammenfatte det jeg har snakket om over: at det fins verdier, og at verdier fins som ulike former for verdier, så som grunnleggende verdier og grunnverdier, og at en helt alminnelig oppfatning om grunnleggende verdier og grunnverdier er at de er om slike typer av verdier som gjør at livet vårt kjennes verdt å leve – at livet er verdifullt. Dessuten er det, slik jeg har betont, at ingen mennesker verken ønsker eller vil være uten verdier, grunnleggende verdier eller grunnverdier.

Jeg gjør leseren oppmerksom på at om distinksjonen min mellom 'grunnleggende verdier', på den ene side, og grunnverdier, på den annen side, kjennes fremmed, eller kunstig, avhenger ikke argumentasjonen min av at en opprettholder den nevnte distinksjon. Således skal en kunne anvende begge begrep, uten at det oppstår spesielt store forståelsesvansker av den grunn.

FN er opptatt av verdier, og FNs menneskerettighetscharter forlegger deres mest sentrale verdibegrep til 'verdighet'(Eng.: 'dignity'). Forøvrig, språkbruken i charteret minner om distinksjonen hos I. Kant: at tingene har sin pris; menneskene(Les: Fornuftspersoner) har sin verdighet, eller at de har sitt mål i seg selv, eller at de er sin egen verdi, hva nå Kant kunne ha ment med å uttrykke seg på en slik måte, for Kant skilte skarpt mellom to eksistensregimer: det intelligible riket(mennesker qua fornuftspersoner, versus det empiriske riket(mennesker qua affektive og emosjonelle værender). Ja, en kan uttrykke det slik at det er ikke logisk umulig at 'verdighet' var klart, komplett, koherent og kompatibelt for Kant, men for min egen del finner jeg begrepet høyst uklart. La det være som det er eller ikke er, for hva det er om nå, er hva for mening FN legger ned og inn i 'verdighet'.

Menneskerettighetscharteret slår utvetydig fast at rekkevidden for verdighet er universelt, e.g. at det har validitet for hvert eneste menneske, og som er om to former for verdighet. For det første, med henvisning til allerede oppnådd verdighet, der samtlige rettigheter er inkludert i begrepet, og, for det andre, at de basale rettighetene også inkluderer alle dem hvis utsikter til å oppnå allerede realisert verdighet er uten for deres rekkevidde, så som sterkt psykisk sjuke mennesker, mennesker som er i koma, eller de som er senil eller dement, etc., etc. Det slås også fast at basis for begrepet om et verdig liv, og realiteten begrepet er om, beror ikke på at realiteten er en Gude – gitt gave, eller at den springer ut fra en trancendent entitet, eventuelt, at den er rotfestet i menneskenes natur. I korte trekk: hos mennesker er deres verdigheten en medfødt egenskap, for hvert eneste menneske er fra fødselen av utstyrt med totaliteten av rettigheter eller at hvert eneste menneske er utstyrt med rettigheter fra det øyeblikk det blir satt inn i verden.

Uten å gå inn i en omfattende teoretisk analyse av begrepet om verdighet, er jeg opptatt av å få fram at i menneskerettighetscharteret er begrepet om verdighet bygd opp omkring følgende sentrale moment: (a) Frihet, (b) ansvarlighet(tilregnelighet), (c) uutbyttbarhet og (d) lidelse/sårbarhet.

Dette fortjener en kommentar, der jeg gjør leseren oppmerksom på at det er min egen kommentar, og ikke at den dermed faller sammen med ordlyden i charteret. Jeg gjør også oppmerksom på at andre tolkninger enn mine tolkninger av de fire punktene(a) – (d) er mulige tolkninger: stedet og sammenhengen tillater ikke at jeg går nærmere inn på det.

(a) Frihet kommer inn ved at menneskene kjenner at når de handler eller utfører handlinger, så kjennes det som at det skjer ut fra de er frie mennesker, og at det er ingen som tvinger dem til å gjøre eller å la være å gjøre det de gjør eller lar være å gjøre. (b) Ansvarlighet kommer inn ved at det en gjøre eller lar være å gjøre, er en akt en har å svare for, i ord såvel som i gjerning, eller at en kan bli trukket til ansvar for det en gjorde eller lot være å gjøre, og det betyr at det en gjorde eller ikke gjorde, skjedde ikke i vanvare, eller på lykke og fromme, i blinde, og således tilkommer den handlende begrepet om til-regnelighet. (c) Uutbyttbarhet er om begrepet om uerstattelighet, eller at ingen kan ta den plassen vi selv har og spille de roller vi spiller: for den som er mor, og som har en datter, er ikke en hvilken som helst datter hennes egen datter, og for den som er datter, og som har en mor, er ikke en hvilken som helst mor hennes egen mor. Hva angår (d), så er det mye som kan gå galt i et liv: at vi blir sviktet av den som står oss nær, vi kan bli alvorlige syke, eller at vi mister samboeren/ektefellen vår, eller en bror eller en søster, og som tjenestegjorde som soldat i utlandet, under FNs kommando: menneskerettighetscharteret nevner ikke 'autonomi'

Slik jeg har nevnt over, fins det et annet sett av grunnverdier, og hvor autonomi inngår som en av settets komponenter(verdier): unikhet, selvhevdelse(selvskaping), individualitet, autonomi og frihet. I de nordiske land er de politiske ladede slagordene bygd opp omkring «frihet», «likhet»(likeverdighet) og «solidaritet»(samhold). Forøvrig har det vært slik at begrepet om selvstyre(auotmomi) har spilt en viss rolle i Norge i løpet av de siste førti år, i sær med tanke på Norges relasjon til EU.

Å plukke ut de nevnte 5 verdier, samtidig som en hevder at de utgjør et sett av verdier, går ut på at det synes rimelig å argumentere for at det gis en viss indre sammenheng mellom hver enkelt verdi, som, for eksempel, at begrepet om unikhet beror på at det tross alt gis visse ulikheter mellom mennesker, og at denne forskjellen som gis mellom singulære mennesker med hensyn til intelligens(som er et flertydig begrep), genetisk arv, sosiale evner og anlegg, effektivitet og punktlighet, interesser og verdier, er nettop det som konstituerer unikheten ved individuelle mennesker. Med andre ord, at det gis en spesifikk forskjell mellom mennesker, og at denne spesifikke forskjellen er uavhengig av faktorer som intelligens, genetisk arv, sosiale evner og anlegg, effektivitet og punktlighet, interesser og verdier, og som utgjør det som er felles for de ulike grupper av individ, uten at det foranlediger at en får en klar forståelse av hva som er særegent for hver og en av oss, e.g. hvorvidt det forforegående er en tilstekkelig forklaring av hva som menes med «unikhet», eller «at singulære mennesker har sin egen særart», eller «at de er enestående»».

I den selvsamme terminologi er det slik at selvhevdelse og individualitet er internt sammenkoblet verdier, for det som er i fokus for oppmerksomheten er tanken om at det er det singulære menneske som er skaperen/agenten/forfatteren av sitt eget liv; i selvskapelsen er det nettopp vår egen markanthet(individualitet), e.g. at det er vår egen res gestae(skikkelse) som gjøres manifest.

Dermed synes det likeledes å være slik at med mindre friheten er forutsatt som verdi, så blir det aktuelle livet til at det blir formet og utformet på grunnlag av tvang og press fra omgivelsene. Med andre ord: at mulige vilkår for at et menneske skal kunne utvikle seg i full frihet, så har det å bli forutsatt at det har en viss styring og kontroll over seg selv og sitt eget liv, e.g. at en sentral tydning av begrepet om autonomi er at det står for «selvlovgivning», og som kommer fra de to greske ord auto og nomos, hvis betydning er «selv», respektivt, «lov», og dermed synes termen «selvstyre» å være en passende oversettelse av «autonomi». Motsetningen til autonomi er heteronomi, og hvor hetero er et gresk ord for annen, eller for alt det som er annerledes enn en selv, e.g. som er utenfor en selv, som for eksempel andre mennesker, eller undertrykkende samfunnsordninger, der et eksempel på det er alle former for ritualisert kristendom.: i hverdagsspråket oversetter vi heteronomi med «fremmedstyrthet». I og med at en antar at det gis en pluralitet av grunnverdier, så ønsker og vil en ha hele settet av grunnverdier, og som utgjøres av de nevnte fem verdier.

Jeg går nå et skritt videre, idet jeg argumenterer for at alt det jeg har snakket om over, er uten intensjonal dybde, eller at det rene overflatetydninger, især med tanke på hva det er som står på spill når en snakker om grunnverdier. Begrunnelsen min er slik. Vi mennesker er konstituert på den måten, enten via genetisk arv eller via oppdragelsen, eller andre faktorer, og som strømmer fra den genetiske utrustningen vår og fra omgivelsene, at vi fordrer grunner for det som er av stor betydning for oss, og om idéen om et visst sett av grunnverdier skal kunne gjøre jobben for oss, så har vi å prøve å finne fram til en eller flere gode begrunnelser for at det er svært vesentlig og viktig for oss å ha slike verdier, e.g. om de blir tatt fra oss eller at de blir sterkt beskåret, så vil vi få betydlelig dårligere liv enn om de relevante verdiene er en del av livet vårt.

Dermed kan vi hevde at en grunnverdi skal ha en eksplanatorisk betydning for oss, det vil si at vi setter fram en forklaring på spørsmål som «Hvorfor er det viktig å ha en grunnverdi?», og «I hvilken grad og utstrekning er det slik at autonomi er et av menneskenes karakteristiske kjennetegn?, det vil si: gis det bestemmelser som bidrar til at selvstyre, i absolutt forstand, er og blir en skjønn men uoppnåelig tanke? Det er jo unektelig slik at et gode, og, antar vi, autonomi, er et slik gode, har ikke bare å være godt for hvert eneste menneske, uten noen annen kvalifikasjon, for det har likeledes å være et gode for henne eller han, deg eller meg, og det betyr at medmindre et gode eller et sett av goder(verdier) er uten betydning for meg, eller den jeg er, så er det besværlig å forstå hva som menes med et gode(sett av goder/verdier). M.a.o., det kan tenkes helhetlige situasjoner, der den som står i en slik helhetlig situasjon ikke er den som er best skikket til å gjøre noe med situasjonen, eller at det gis andre forhold, der betydningen til autonomi ikke er på sin plass, idet mennesker lever innenfor ulike sosiale sammenhenger. Jeg vender straks tilbake til disse spørsmål.

Dermed kommer jeg til å samle meg om autonomi, og det betyr de øvrige verdiene får en langt mindre oppmerksomhet fra min side enn de fortjener. Behandlingen av de øvrige verdier får utstå – til en annen gang.

Jeg starter opp med begrepsordet «'selvlovgivning'», et begrep som har en rekke ulike betydninger, og som I. Kant (1724-1804) gjorde seg til talsperson for. Hos Kant er hver eneste henvisning til menneskenes konkrete eksistens, e.g. at det lever her og nå, innenfor konkrete omstendigheter, fullstendig irrelevant for mennesket som selvlovgivende fornuftsperson, e.g. at det som virkelig teller er menneskeslekten, og ikke at det er med referanse til konkrete individ. Det betyr, at all utvikling, bevegelse og forandring i retning av økt humanitet bare kan skje på planet for menneskeslekten: Ifølge Kant er det menneskeslekten som er fornuftig, og rasjonaliteten hos hvert enkeltmenneskes skyldes at det er ett eksemplar av menneskeslekten, og som streber etter å gjøre bruk av sine fornuftsevner, Uttrykt med andre ord, så er det slik at det konkrete menneske, med deres uinfridde lengsler og drømmer, håp og skuffelser, har å bøye seg for og føye seg inn under loven, som er mennesket i egenskap av fornuftsperson, og som er selvlovgivende, det vil si at loven(moralloven) springer rett ut fra tenkerens egen panne/skalle, og at det ikke er omvendt, at omstendighetene, den sosiale verden, eller et personlig prosjekt, innvirker på det som er et faktum – et fornuftsfaktum – at moralen er menneskets eget verk.

Giovanni Boldrini, la donna sicuraDet gis mange ulike verdier og grunnverdier, verdier og grunnverdier som ikke alltid lar seg forene innenfor en og den samme matrise/struktur. Eksempler på verdier og grunnverdier, i denne forstand, er offervilje, troskap, nøysomhet, ydmykhet, likeverd, borgerlig mot, moderasjon, sosial rettferdighet, medfølelse, barmhjertighet og sannferdighet(oppriktighet). Verdier og grunnverdier er goder, der det hører med til diskursen om goder å ta opp spørsmålet om og etter «det gode», eller hva som utgjør 'godhet' – hva som menes med begrepet. De greske filosofene, for eksempel Sokrates og Platon, tok opp spørsmål om godhet, hva godhet er om – hva godhetsbegrepet går ut på.

For å foregripe det jeg kommer til å snakke om: selvbestemmelse danner en av verdiene i følgende sett av (antatte) grunnverdier: 'unikhet', 'selvhevdelse., 'individualitet' og 'frihet', og hvor 'selbestemmelse' synes å ha og få sin plass mellom individualitet og frihet. Dermed er spørsmålet mitt: er det nå så helt sikkert at 'selvbestemmelse'('autonomi') har, eller bør ha, en slik framskutt plass i livet vårt at det fortjener å få merkelappen en «grunnleggende» verdi, eller at selvbestemmelse er en 'grunnverdi'? Kanske er det på sin rette plass å nedtone hele idéen om selvbestemmelse som en grunnverdi? Naturligvis, om det gis begrepsmessige sammenhenger mellom de enkelte begrep i det settet av verdier jeg har nevnt, så følger det at en har å nedtone de øvrige fire (grunn)verdier, til fordel for andre sentrale og viktige verdier. I alle fall, tankene mine går i en annen retning enn en uforbeholden hyllest til de fem grunnverdiene jeg har nevnt over.

Med andre ord: hva jeg tar opp i herværende artikkel, er at jeg undersøker begrepet med henblikk på sett av andre verdier(og grunnverdier), og at selvstyre/selvbestemmelse synes logisk uforenelig med andre verdier, som de aller fleste mennesker skatter svært høyt. Det kan jo tenkes at betingelsene for selvbestemmelse viser seg å være så besværlig å innløse at de aller fleste mennesker kommer til kort i relasjon til kriteriene for selvbestemmelse.

Tankegangen min er slik. I alminnelighet viser 'verdi' hen til det vi mennesker verdsetter, og som vi verken ønsker eller vil være foruten, så som at vi kjenner en viss stolthet over at vi er utøvere av et bestemt yrke, om det er som lærer, sykepleier, dommer, brannslukker eller som soldat, mens en grunnverdi viser hen til det vi verdsetter svært høyt, som for eksempel vår egen selvdisiplin/selvkontroll, eller vår ordholdenhet, eller at vi ser på oss selv som kritiske, uavhengige og selvstendige mennesker, og som ikke lar oss fange inn av noen som helst form for politisk eller religiøs propaganda, eller en eller annen sosial-politisk ideologi, og som det er så mye av i vår tid: det gis unevnelige mange mennesker som springer omkring og misjonerer for en eller annen sak – en idé. Vi har fått mer enn nok av det.

Naturligvis, ulike mennesker har ulike verdier, slik at det en person verdsetter svært høyt er uten betydning for et annet menneske, og omvendt, at det som er av overordentlig stor betydning for den andre, er av liten eller ingen betydning for meg: det sistnevnte betyr verken at en frakjenner eller undervurderer at en viss aktivitet, eller et visst objekt, har en stor betydning(verdi), for det eneste det er om, er at det er om er at menneskenes interessefelt divergerer. Dermed er intet utsagt om verdienes saklige, objektive, status, om de er relative til personer, samfunn og kulturer, eller om de har validitet uavhengig av personlige holdninger, synspunkt, ulike former for tro, etnisitet, språk, samfunn, klasse, kultur, eller at verdiene beror på de historiske omstendigheter.

I sikten min har verdier en langt større rekkevidde enn at de er uttrykk for kontingente forhold som historie, samfunn, kulturer, religion, språk, som, for eksempel, at mennesker foretrekker kunnskap framfor ignoranse, og at for en filosof er aktiviteten hun involverer seg i betydningfulle aktiviteter, hvis siktemål er verdifull forståelse(kunnskap). M.a.o., så er kunnskap en verdi. Mer allment: når verdier opptrer sammen med andre verdier, snakker en om 'grunnleggende verdier', så som å være i live, å ha tilstrekkelig med næringsrik mat og friskt vann, klær for de ulike årstidene, et sted å bo, ren luft, at transport og kommunikasjon fungerer, og, om mulig, å ha et lønnet arbeid å gå til.

Ingenting av det jeg har nevnt over er en selvfølge i dagens verden, likevel er det slik at det gjør at livet vårt kjennes meningsfylt at grunnbetingelsene er oppfylt, og at det dermed er betydningsfylt at det er lik, eller at det er av verdi, og det betyr, så langt jeg kan forstå, at en står overfor grunnverdier, eller, om en ønsker og vil, at det er om grunnleggende verdier for menneskeliv.

Det gis andre typer av grunnleggende verdier enn de rent materielle verdier, og som er om reproduseringsbetingelser for livet, og som jeg betegner med «intra-personale» verdier, respektivt, «inter-personale» verdier, i og med at slike verdier er om trivsel og velvære, uten at det skal forveksles med «lykke», eller å ha et lykkelig liv, hva enn nå mer presist mener med «lykke» og «å ha et lykkelig liv».

Mer konkret: det er nå engang slik at for en som trives best i omgang med andre folk, er den sosiale dimensjonen, eller at det sosiale livet er sentralt og vesentlig for dem, e.g. at det sosiale kommer høyt opp på skalaen for det som teller svært mye i den aktuelle personens liv. Vi kan likeledes hevde at personen er på sitt beste, eller at hun trives best når hun er sammen med andre mennesker: hennes livrasjonale, om en vil, beror på at hun opptrer i og innenfor sosiale sammenhenger, og hvor hun både er deltaker og observatør, eller at det sosiale er den overordnende sammenhengen hun inngår i som menneske, og at å ta denne dimensjonen bort fra hennes liv, er å gjøre henne svært vond, det vil si at det kan blir erfart som en form for amputasjon av sentrale fysiske organ, så som hender og føtter, om det sosiale forsvinner fra livet hennes.

Det forholder seg ganske annerledes for den som er på sitt beste når hun får sitte for seg selv og skrive en artikkel eller en bok, eller at hun holder på med et større forskningsprosjekt, for en slik persom er erkjennelse og streben etter innsikt og forståelse, kunnskap/viten av svært stor betydning.

Det kan uttrykkes mye mer om verdier enn det jeg har gjort over, og her følger en del av det som kan utsies om susjettet. Når en viss verdi fins sammen med andre verdier, for eksempel at 'unikhet' opptrer sammen med verdier som 'selvhevdelse', 'individualitet', 'autonomi'('selvbestemmelse') og 'frihet', så fins verdiene som «verdiknipper», og med «verdiknippe» mener jeg at fins en indre(begrepsmessig) sammenheng mellom de aktuelle verdiene, e.g. at i de tifelle det fins en indre sammenheng mellom verdier, så er det med henvisning til sett av verdier, og som en kan betegne med «grunnverdier». For det tredje, det gis verdier som er uforenelige med andre verdier, og om en prøver å samle disse verdier, og som uten tvil, er uforenelige verdier, under en og den samme paraply, så har en havnet ut i et uføre, eller at en driver med propaganda, eller, om en vil, at en har blitt til en ideolog.

Alternativt uttrykt: de fins folk som har sans for tall og kompliserte operasjoner med tall, slik det fins folk med «tallfobi», det vil si at det er mennesker som frykter ting som er ufarlige, for tall skader ingen; naturligvis, det gis eksempler på mennesker som verdsetter bilen sin høyere enn samboeren/ektefeller, slik det gis folk som er svært glad i penger, luksus, mye mat og klær: jeg setter de nevnte ting i parentes, idet jeg tror og håper at leseren skjønner at det gis andre ting i tilstedeværelsen enn jaget etter materielle ting, det vil si slikt som antas å gi høy status og stor prestisje.

For å sammenfatte det jeg har snakket om over: at det fins verdier, og at verdier fins som ulike former for verdier, så som grunnleggende verdier og grunnverdier, og at en helt alminnelig oppfatning om grunnleggende verdier og grunnverdier er at de er om slike typer av verdier som gjør at livet vårt kjennes verdt å leve – at livet er verdifullt. Dessuten er det, slik jeg har betont, at ingen mennesker verken ønsker eller vil være uten verdier, grunnleggende verdier eller grunnverdier.

Jeg gjør leseren oppmerksom på at om distinksjonen min mellom 'grunnleggende verdier', på den ene side, og grunnverdier, på den annen side, kjennes fremmed, eller kunstig, avhenger ikke argumentasjonen min av at en opprettholder den nevnte distinksjon. Således skal en kunne anvende begge begrep, uten at det oppstår spesielt store forståelsesvansker av den grunn.

FN er opptatt av verdier, og FNs menneskerettighetscharter forlegger deres mest sentrale verdibegrep til 'verdighet'(Eng.: 'dignity'). Forøvrig, språkbruken i charteret minner om distinksjonen hos I. Kant: at tingene har sin pris; menneskene(Les: Fornuftspersoner) har sin verdighet, eller at de har sitt mål i seg selv, eller at de er sin egen verdi, hva nå Kant kunne ha ment med å uttrykke seg på en slik måte, for Kant skilte skarpt mellom to eksistensregimer: det intelligible riket(mennesker qua fornuftspersoner, versus det empiriske riket(mennesker qua affektive og emosjonelle værender). Ja, en kan uttrykke det slik at det er ikke logisk umulig at 'verdighet' var klart, komplett, koherent og kompatibelt for Kant, men for min egen del finner jeg begrepet høyst uklart. La det være som det er eller ikke er, for hva det er om nå, er hva for mening FN legger ned og inn i 'verdighet'.

Menneskerettighetscharteret slår utvetydig fast at rekkevidden for verdighet er universelt, e.g. at det har validitet for hvert eneste menneske, og som er om to former for verdighet. For det første, med henvisning til allerede oppnådd verdighet, der samtlige rettigheter er inkludert i begrepet, og, for det andre, at de basale rettighetene også inkluderer alle dem hvis utsikter til å oppnå allerede realisert verdighet er uten for deres rekkevidde, så som sterkt psykisk sjuke mennesker, mennesker som er i koma, eller de som er senil eller dement, etc., etc. Det slås også fast at basis for begrepet om et verdig liv, og realiteten begrepet er om, beror ikke på at realiteten er en Gude – gitt gave, eller at den springer ut fra en trancendent entitet, eventuelt, at den er rotfestet i menneskenes natur. I korte trekk: hos mennesker er deres verdigheten en medfødt egenskap, for hvert eneste menneske er fra fødselen av utstyrt med totaliteten av rettigheter eller at hvert eneste menneske er utstyrt med rettigheter fra det øyeblikk det blir satt inn i verden.

Uten å gå inn i en omfattende teoretisk analyse av begrepet om verdighet, er jeg opptatt av å få fram at i menneskerettighetscharteret er begrepet om verdighet bygd opp omkring følgende sentrale moment: (a) Frihet, (b) ansvarlighet(tilregnelighet), (c) uutbyttbarhet og (d) lidelse/sårbarhet.

Dette fortjener en kommentar, der jeg gjør leseren oppmerksom på at det er min egen kommentar, og ikke at den dermed faller sammen med ordlyden i charteret. Jeg gjør også oppmerksom på at andre tolkninger enn mine tolkninger av de fire punktene(a) – (d) er mulige tolkninger: stedet og sammenhengen tillater ikke at jeg går nærmere inn på det.

(a) Frihet kommer inn ved at menneskene kjenner at når de handler eller utfører handlinger, så kjennes det som at det skjer ut fra de er frie mennesker, og at det er ingen som tvinger dem til å gjøre eller å la være å gjøre det de gjør eller lar være å gjøre. (b) Ansvarlighet kommer inn ved at det en gjøre eller lar være å gjøre, er en akt en har å svare for, i ord såvel som i gjerning, eller at en kan bli trukket til ansvar for det en gjorde eller lot være å gjøre, og det betyr at det en gjorde eller ikke gjorde, skjedde ikke i vanvare, eller på lykke og fromme, i blinde, og således tilkommer den handlende begrepet om til-regnelighet. (c) Uutbyttbarhet er om begrepet om uerstattelighet, eller at ingen kan ta den plassen vi selv har og spille de roller vi spiller: for den som er mor, og som har en datter, er ikke en hvilken som helst datter hennes egen datter, og for den som er datter, og som har en mor, er ikke en hvilken som helst mor hennes egen mor. Hva angår (d), så er det mye som kan gå galt i et liv: at vi blir sviktet av den som står oss nær, vi kan bli alvorlige syke, eller at vi mister samboeren/ektefellen vår, eller en bror eller en søster, og som tjenestegjorde som soldat i utlandet, under FNs kommando: menneskerettighetscharteret nevner ikke 'autonomi'

Slik jeg har nevnt over, fins det et annet sett av grunnverdier, og hvor autonomi inngår som en av settets komponenter(verdier): unikhet, selvhevdelse(selvskaping), individualitet, autonomi og frihet. I de nordiske land er de politiske ladede slagordene bygd opp omkring «frihet», «likhet»(likeverdighet) og «solidaritet»(samhold). Forøvrig har det vært slik at begrepet om selvstyre(auotmomi) har spilt en viss rolle i Norge i løpet av de siste førti år, i sær med tanke på Norges relasjon til EU.

Å plukke ut de nevnte 5 verdier, samtidig som en hevder at de utgjør et sett av verdier, går ut på at det synes rimelig å argumentere for at det gis en viss indre sammenheng mellom hver enkelt verdi, som, for eksempel, at begrepet om unikhet beror på at det tross alt gis visse ulikheter mellom mennesker, og at denne forskjellen som gis mellom singulære mennesker med hensyn til intelligens(som er et flertydig begrep), genetisk arv, sosiale evner og anlegg, effektivitet og punktlighet, interesser og verdier, er nettop det som konstituerer unikheten ved individuelle mennesker. Med andre ord, at det gis en spesifikk forskjell mellom mennesker, og at denne spesifikke forskjellen er uavhengig av faktorer som intelligens, genetisk arv, sosiale evner og anlegg, effektivitet og punktlighet, interesser og verdier, og som utgjør det som er felles for de ulike grupper av individ, uten at det foranlediger at en får en klar forståelse av hva som er særegent for hver og en av oss, e.g. hvorvidt det forforegående er en tilstekkelig forklaring av hva som menes med «unikhet», eller «at singulære mennesker har sin egen særart», eller «at de er enestående»».

I den selvsamme terminologi er det slik at selvhevdelse og individualitet er internt sammenkoblet verdier, for det som er i fokus for oppmerksomheten er tanken om at det er det singulære menneske som er skaperen/agenten/forfatteren av sitt eget liv; i selvskapelsen er det nettopp vår egen markanthet(individualitet), e.g. at det er vår egen res gestae(skikkelse) som gjøres manifest.

Dermed synes det likeledes å være slik at med mindre friheten er forutsatt som verdi, så blir det aktuelle livet til at det blir formet og utformet på grunnlag av tvang og press fra omgivelsene. Med andre ord: at mulige vilkår for at et menneske skal kunne utvikle seg i full frihet, så har det å bli forutsatt at det har en viss styring og kontroll over seg selv og sitt eget liv, e.g. at en sentral tydning av begrepet om autonomi er at det står for «selvlovgivning», og som kommer fra de to greske ord auto og nomos, hvis betydning er «selv», respektivt, «lov», og dermed synes termen «selvstyre» å være en passende oversettelse av «autonomi». Motsetningen til autonomi er heteronomi, og hvor hetero er et gresk ord for annen, eller for alt det som er annerledes enn en selv, e.g. som er utenfor en selv, som for eksempel andre mennesker, eller undertrykkende samfunnsordninger, der et eksempel på det er alle former for ritualisert kristendom.: i hverdagsspråket oversetter vi heteronomi med «fremmedstyrthet». I og med at en antar at det gis en pluralitet av grunnverdier, så ønsker og vil en ha hele settet av grunnverdier, og som utgjøres av de nevnte fem verdier.

Jeg går nå et skritt videre, idet jeg argumenterer for at alt det jeg har snakket om over, er uten intensjonal dybde, eller at det rene overflatetydninger, især med tanke på hva det er som står på spill når en snakker om grunnverdier. Begrunnelsen min er slik. Vi mennesker er konstituert på den måten, enten via genetisk arv eller via oppdragelsen, eller andre faktorer, og som strømmer fra den genetiske utrustningen vår og fra omgivelsene, at vi fordrer grunner for det som er av stor betydning for oss, og om idéen om et visst sett av grunnverdier skal kunne gjøre jobben for oss, så har vi å prøve å finne fram til en eller flere gode begrunnelser for at det er svært vesentlig og viktig for oss å ha slike verdier, e.g. om de blir tatt fra oss eller at de blir sterkt beskåret, så vil vi få betydlelig dårligere liv enn om de relevante verdiene er en del av livet vårt.

Dermed kan vi hevde at en grunnverdi skal ha en eksplanatorisk betydning for oss, det vil si at vi setter fram en forklaring på spørsmål som «Hvorfor er det viktig å ha en grunnverdi?», og «I hvilken grad og utstrekning er det slik at autonomi er et av menneskenes karakteristiske kjennetegn?, det vil si: gis det bestemmelser som bidrar til at selvstyre, i absolutt forstand, er og blir en skjønn men uoppnåelig tanke? Det er jo unektelig slik at et gode, og, antar vi, autonomi, er et slik gode, har ikke bare å være godt for hvert eneste menneske, uten noen annen kvalifikasjon, for det har likeledes å være et gode for henne eller han, deg eller meg, og det betyr at medmindre et gode eller et sett av goder(verdier) er uten betydning for meg, eller den jeg er, så er det besværlig å forstå hva som menes med et gode(sett av goder/verdier). M.a.o., det kan tenkes helhetlige situasjoner, der den som står i en slik helhetlig situasjon ikke er den som er best skikket til å gjøre noe med situasjonen, eller at det gis andre forhold, der betydningen til autonomi ikke er på sin plass, idet mennesker lever innenfor ulike sosiale sammenhenger. Jeg vender straks tilbake til disse spørsmål.

Dermed kommer jeg til å samle meg om autonomi, og det betyr de øvrige verdiene får en langt mindre oppmerksomhet fra min side enn de fortjener. Behandlingen av de øvrige verdier får utstå – til en annen gang.

Jeg starter opp med begrepsordet «'selvlovgivning'», et begrep som har en rekke ulike betydninger, og som I. Kant (1724-1804) gjorde seg til talsperson for. Hos Kant er hver eneste henvisning til menneskenes konkrete eksistens, e.g. at det lever her og nå, innenfor konkrete omstendigheter, fullstendig irrelevant for mennesket som selvlovgivende fornuftsperson, e.g. at det som virkelig teller er menneskeslekten, og ikke at det er med referanse til konkrete individ. Det betyr, at all utvikling, bevegelse og forandring i retning av økt humanitet bare kan skje på planet for menneskeslekten: Ifølge Kant er det menneskeslekten som er fornuftig, og rasjonaliteten hos hvert enkeltmenneskes skyldes at det er ett eksemplar av menneskeslekten, og som streber etter å gjøre bruk av sine fornuftsevner, Uttrykt med andre ord, så er det slik at det konkrete menneske, med deres uinfridde lengsler og drømmer, håp og skuffelser, har å bøye seg for og føye seg inn under loven, som er mennesket i egenskap av fornuftsperson, og som er selvlovgivende, det vil si at loven(moralloven) springer rett ut fra tenkerens egen panne/skalle, og at det ikke er omvendt, at omstendighetene, den sosiale verden, eller et personlig prosjekt, innvirker på det som er et faktum – et fornuftsfaktum – at moralen er menneskets eget verk.

alt

I følge Kant står «fornuftsperson» for at «mennesker qua intelligible størrelser», utstyrt med evnen til å overveie og basere livet sitt på det, «at mennesket som fornuftsperson utgjør en lov, i og for seg selv», i og med at fornuftspersoner er kapable til å tenke og handle på grunnlag av at de selv har formet og uformet deres egen lov, og at overholdelsen av loven eller brudd på loven, er annerledes enn om den hadde kommet til dem fra en ekstern kilde: fornuftsloven har fornuftige personer som dens kilde eller opprinnelse, og dermed hevder Kant at loven og dens normer, på sett og vis, springer ut av fornuftspersonens egen panne.

Følgelig, tanker om kurative orienteringer er fremmedgods hos Kant, e.g. at vi mennesker har en trang i oss selv til å ta oss av og hjelpe og støtte den eller de som ikke er i stand til å hjelpe og støtte seg selv. Det er mye som taler for at Kants standpunkt er en sjelden fugl hos mennesker, og således er det rimelig å knytte an til andre tydninger enn hans tydning.

En annen tydning av «selvstyre», «selvlovgivning», er «å ha makt over seg selv», i betydningen «at en har en viss styring og kontroll på sitt eget liv», og som er basert på «sett av internaliserte verdier og normer for livsføringen».

Den tredje beskrivelsen og tydningen trer fram for oss om en trekker inn at mennesker har ulike planer og prosjekt, og som ikke er nevnt i den foregående tydningen, og derigjennom står en overfor en utvidet oppfattelse om autonomi, i betydningen «selvforvaltning», i motsetningen til å ha et liv hvor andre mennesker gir sterke føringer til hva for planer og prosjekt du får anledningen til å ha eller ikke. Motsetningen til «selvforvaltning» heter «fremmedforvaltning».

Den fjerde tydningen, som er beslektet med den tredje tydningen, uten å være identiske med den, er at selvlovgivning står for full og hel «selvbestemmelse», e.g. at det er vårt indre selv som planlegger, former og utformer prosjekt, utifra de interesser og verdier vi har, og at å relatere seg på en slik måte er helt ok i vår nord-europeiske kultur.

Ut fra mine begrep og min erfaring, er språklige uttrykk som «å ta tak i livet» og «å ta opp livet», velegnete språklige måter som uttrykker hva som menes med full og hel «selvbestemmelse», for det som nå stiger fram som et tematisk element for bevisstheten vår, er livet – som vårt eget liv, og ikke noen annens liv: således har mitt eget liv har fortrinn framfor andres liv, det vil si at medmindre jeg prøver å få orden på det, er jeg ikke kapabel til å ta ansvar for andres liv.

Jeg oppsummerer det jeg har snakket om så langt, gjennom å gi et eksempel som har så mye i seg at det kan tjene til videre overveielser. Det første spørsmålet mitt er slik: gitt personen A står i en viss helhetlig situasjon, som vi betegner med situasjonen s, og som er slik at A har å foreta et valg mellom ulike handlingsalternativer, hva er det som avgjør hvilket handlingsalternativ A plukker ut mellom de foreliggende alternativ? Det andre spørsmålet jeg tar opp er slik: det synes også å være rimelig å undre seg over om det er så helt opplagt at den som befinner seg i situasjonen s, er den beste til å vurdere hva som bør gjøres i situsjonen s? Det tredje spørsmål jeg tar opp er slik: Er det ikke tenkelig at det kan forholde seg på den måten at A ikke er særskilt kompetent til å vurdere sin egen situasjon, eller, gitt at agenten har en rimelig bra vurdering av situasjonen, og at de faktiske midlene eller instrumentet, som agenten har plukker ut for å realisere et visst mål(verdi), er lite egnet som midler for å oppnå målet, så følger det at selvbestemmelsen har en begrenset vedi for A– gitt at sannsynlighetene for å ikke å oppnå målet er større enn sannsynlighetene for å oppnå det, eller at sannsynlighetene for å oppnå målet er mindre enn sannsynlighetene for at A ikke oppnår målet?

Dernest, og det er det fjerde spørsmålet, om en går ut fra at det ikke er helt idiotisk å tro og å mene at det er reelt mulig å argumentere for at agenten ikke er den som tar best vare på sine egne interesser og mål(verdier), for agenten er, ganske sikker på at det er i hennes egne interesse å få realisert de interessene og verdiene hun har, og at målet dermed innfries, er det dermed helt på avveie å delegere beslutningsmyndighet til en eller flere andre agenter, agenter som er fortrolig med den aktuelle agentens evner og anlegg, interesser og verdier, planer og prosjekt?

Merk at forslaget jeg setter fram er slik at det atskiller seg klart fra politiske beslutninger, som treffer et stort antall mennesker, som beslutningstakerne ikke kjenner og som de, sannsynligvis, aldri kommer til å møte. Således er politiske vedtak og implementeringen av vedtakene, a-personlige – uten en bestemt adressat. Ut fra skjelingen til politikere, statsfolk, fylksekomunale og komnunale represtentanter, er det en signifikant forskjell mellom politikk og personlig basert støtte og hjelp til den som trenger støtte og hjelp, ut fra tankengangen at resultatet synes å bli bedre med en slik assistanse enn uten den.

Jeg tror at de fire spørsmålene jeg har tatt opp, er tilstrekkelig for formålet mitt, som er å ta opp kritiske spørsmål vedrørende det som menes med 'selvbestemmelse'. Jeg starter opp med en klargjøring av begrepet – gitt at det er mulig å få noe som helst ut av det, annet enn selvfølgeligheter. Begrepet om autonomi synes internt forbundet med begrepet om frihet, der frihetsbegrepet er en av de begrep som poitikere og statsfok har torgført i åresvis, uten at det har dukket opp en eneste ting som er i stand til å kaste lys over hva politikere, stortingsrepresentanter eller regjeringsmedlemmer mener med 'frihet': om avgjørelser og beslutninger tas av andre enn deg selv, og at det finner sted på vegne av deg selv(som er det «re-presentant» betyr; e.g. en eller flere som strer inn i ditt eget sted – en stedfortreder), er det ikke levnet rom for selvbestemmelse, i betydningen at det var deg selv som avgjorde saken, hva den må mer presist måtte være.

Mye av livet vårt består av å vente; når jeg gjør innkjøp i en dagligvarebutikk eller at jeg har ting jeg trenger å få gjort i en spesialforretning, så befinner jeg meg en kø, sammen med andre kunder,og som likeledes står i kø, og jeg har å vente til turen har kommet til meg. En kvinne som har blitt gravid, har å vente på nedkomsten – at det nye liv blir satt inn i verden, og den som ennå er svært ung, har å vente til hun blir voksen; den som har gitt seg i kast med å oppnå graden Doctor Philosophiae har å vente, og med ventetiden mener jeg ikke selve skrivearbeidet og at det avsluttes, men det er om tidspunktet fra en sender inn doktorprosjektet og fram til klarering for doktorering, som er en ventetid som kan falle en tungt for brystet ved at det kan ta fra ett til to år, innen de offentlige prøveforelesningene + selve disputasen er brakt vel i havn. Det gis mer selsom venting, som for eksempel, at det gis folk som venter på at hele livet skal bli annerledes enn det er: at storsjarmøren dukker opp i livet hennes eller at den helt fantastiske kvinnen kommer stormende inn i livet hans, og at det bare skjer, uten noen foranledning. Slike ting skjer ikke, eller så sjelden at en kan se bort fra det. Av andre ting, og som synes å reise tvil om fruktbarheten av begrepet om selvbestemmelse, er at passivitet eller lidelse(ikke i patologisk forstand), er et langt mer framtredende trekk i menneskeliv enn aktivitet, eller aktiv inngripen.

Dermed er det å holde ut at treghet, eller venting, er et langt mer påfallende drag ved vår relatering til verden enn den rene friksjonsløse tilstand, der tingene løper av sted av seg selv.

Ett godt eksempel på det sistnevnte, er at når jeg utveksler tanker og erfaringer med en annen person enn meg selv, så har jeg å regne med at den andre gir meg en viss respons, som består av en replikk eller to, og slike replikker eller «tilbakemeldinger», trenger ikke alltid være av den gode sorten: at folk flest er hyggelige, høflige eller greie, er en godt impregnert myte, og myten og dens innhold, har en tendens til å fordampe som dugg for solen, gitt at en våger å røre ved den.

Om en er gift og er mann, og om en hadde aktivert en form for selvstyre, i den mening at det er en selv som avgjør hva som skal gjøres eller ikke, i huset, så hadde det blitt vonde tider, og det er lite sannsynlig at et slikt ekteskap holder svært lenge. Poenget er at å ignorere den andres verdier og interesser, er uforenelig med å anerkjenne den andre som en menneskelig person som har verdier og interesser, og som strever etter å realisere disse verdier og interesser, især når det er om legitime verdier og interesser, som i eksempelet mitt om en viss samordning om hva som har å bli gjort eller ikke gjort i et hus eller i en leilighet, hvem som avgjør hva som skal gjøres, når og hvor det skal gjøres noe, og i det hele tatt om det bør gjøres noe. Om du selv avstår fra å ta din del av donten, er det noen annen som har å gjøre den, e.g. din ektefelle eller samboer, og at rettighetene og pliktene får en viss demokratisk distibuering synes å høre med til tanken om et anstendig liv, og å avvike fra det, er å skyve den andre, inkludert deg selv, inn i et rom, som likner mer på ingenmannsrommet enn et menneskelig rom, et rom som er bebodd av to mennesker som anerkjenner hverandre som mennesker.

Selbestemmelse har knapt nok en begripelig mening innenfor sammenhengen jeg har skissert, og dermed hevder jeg at det er mye som taler for at betydningen til 'selvbestemmelse' peker i retninger som er en sjelden fugl - i alle fall på våre kanter av verden.

Sida 3

 

Jeg går når over til ett langt mer omfattende forsøk på å gjøre begrepet selvbestemmelse mer intelligibelt, for å se om hva for pro-grunner som kan gis med henblikk på det. Rent allment synes det å ha noe for seg at når agenten A står i situasjonen s, så er det agenten selv som er den som innhenter tilstrekkelig informasjon om situasjonen, slik at A blir i stand til å kommer over fra en situasjon til en annen situasjon, der den påfølgende situasjonen antas å representere en kvalitativt bedre situsjon enn den foregående situasjon.

Ett relevant spørsmål er: står A helt fritt med henblikk på innhenting av informasjon om situasjonen? Informasjon som også er slik at de alternative handlingsmåter, som As tydning av situasjonen gir opphav til, også er de tydninger som enhver annen person, om disse hadde befunnet seg i situasjonen s også ville ha erkjent som de beste tydninger?

For å være mer presis i relasjon til det momentet jeg har trukket fram: det er om As selvinnsikt, som kan komme i grader, det vil si den kan være mer eller mindre god: om graden av selvinnsikt er svært liten, eller at As selvinnsikt tenderer mot null, hvilket synes å ha som konsekvens at tilskrivingen av A som agent heller er av den tvilsomme sorten: om det forholder seg slik at selvinnsikten er lav eller at den er svært liten, hva er det da som taler for at det aller beste er at A selv avgjør den videre gangen, eller at selve forløpet blir stanset før det kommer kommer i gang?

Gitt at A ikke bare har allmenn skolering, for det som er tilfelle er at A har solide kunnskaper og ferdigheter innenfor sitt eget felt, som for eksempel sosiologi eller biologi; haken ved det hele er at A lider under en alvorlig realitetsbrist: at A er istand til å ta livet av mennesker kun ved å tenke dårlige tanker om mennesker, og at As tankevirksomhet alt allerede har forårsaket tusensvis av døde mennesker. Forøvrig er A helt normal – det er, bortsett fra det mentale blendverket, ingenting som er påfallende eller merkverdig ved A.

To andre eksempler på mentale blendverk, er dette: For det første, det gis folk som har mye (ubegrunnet) angst for å bevege seg inn i mørke kjellerrom. For det andre, det gis folk som får angst ved å forflytte seg over store og åpne plasser.

Det gis en klar likhet mellom de tre eksemplene jeg har nevnt: de opptrer i sammenhenger hvor agenten det er tale om, har et helt normalt liv; det besværlige kommer inn ved at uansett hvor mye en strever med å få agenten til å fatte at den spesifikke fobien er grunnløs(ingen er i stand til å ta livet av mennesker kun ved hjelp av tankens kraft; tomme og mørke kjellere er ufarlige og store og åpne plasser er ikke mer skadelige for mennesker enn å gå tvers over gulvet i ens egen leilighet).

Med andre ord: forbiene forsvinner ikke; de er der, og strevet for å få den til å opphøre, er forgjeves.

En kan likeledes hevde at selvinnsikten befinner seg proksimativt på et null-punkt, hva angår de respektive fobier. Det synes ikke å være en underdrivelse å hevde at slike personer, e.g. personer med tunge fobier, er hjelpetrengende personer, og dette til tross for at deres fobi har ingen annen målskive enn dem selv; ingen andre lider under det faktum at den enkelte agent sliter med en fobi eller et mentalt blendverk.

Gitt at det fins visse metoder og teknikker, hjelpemidler, som bidrar til at agenten får større styring på sitt liv om en stoler på at de hjelpemidler en får er effektive overfor fobien, uten at den blir eliminert, men kun at når den dukker opp, så kan agenten si til seg selv: ta det med ro, jeg er trygg, jeg er sliten eller trøtt; for så, etter en liten pust i bakken, at en bare fortsette med det en holdt på med(sin egen forskning som sosiolog eller biolog, eller sitt forfatterskap som litterat og filosof).

Gitt at de ting jeg har trukket fram er ekstreme eksempler: likevel blir det tilbake en viss tanke, nemlig at absolutt selvbestemmelse synes å framstå som et uoppnåelig ideal, og at dette ikke har å gjøre med rent patologiske ting, for det skyldes at hver og en av oss er mer eller mindre dyktige til å realiserere det vi tror og mener er best for oss selv, og dermed er vi tilbake til det fjerde spørsmålet jeg tok opp ovenfor, og hvor tankeretningen min beveget seg henimot å delegere til andre de porsjoner av livet mitt, og som jeg ikke får så godt til når det er meg selv som er agenten/forfatteren.

Vel å merke: om jeg overlater beslutninger, og som gjelder veier og stier for å oppnå de mål jeg har, så betyr ikke dette at jeg dermed gir slipp på tanken at det er mine egne prosjekt og planer det dreier seg om, og at delegeringen av makt og myndighet til andre ikke foranlediger at min egen interesse av å få dem realisert blir satt til side.

Det springende punktet er, altså, ikke hvor langt jeg er villig til å gå, for det står fast: at om jeg overlater til andre å vurdere hva som er i min egen interesse, så som at det er mer sentralt for meg å ha en viss styring på og kontroll over mitt eget liv enn min interesse av å kontrollere andres liv.

Det foregående betyr at mitt eget liv er nærmere for meg enn andres liv, i den forstand at å leve helt og holdent for den andre, uten tanke på det jeg for lengst har bundet meg til og som jeg arbeider på og med, er ingen opsjon for meg.

Det sistnevnte ville ha som konsekvens at jeg, for eksempel, overlater alt som har å gjøre med skrivearbeidet mitt til andre mennesker, og det betyr ikke bare at de ting jeg er involvert i blir renskrevet, eller skrevet om av andre enn meg selv, for selve idéegrunnlaget og omsettingen av det, har likedes å bli overlatt til den andre, eller de som trer inn i mitt eget sted, og som jeg har satt til å gjøre den jobben jeg selv skulle ha gjort, gitt at jeg tror og mener at den andre ivaretar mine interesser og verdier, prosjekt og planer, bedre enn jeg er i stand til selv.

Det gis tungtveiende innsigelser overfor idéen om delegering av ansvaret for å utarbeide andres prosjekt, der den første innvendingen er av realistisk art, den andre innvendingen er om at prosjekt endrer seg gjerne underveis, mens den tredje innvendingen bunner i et mer personlig syn på det en har bundet seg til Jeg starter opp med den første innvendingen, og hvor premissene for den første innvendingen synes å være at en tror at betydningen til de ting som fins i verden beror på deres taksering i kroner og øre, eller at betydningen beror på markedet og den omsettingen en kan får for tingen på markedet. Det vil si at en unnlater å involvere seg i visse aktiviteter og virkomheter om de forventede utgifter blir større enn de antatte inntekter en får eller kan få. Alternativt formulert: om utsiktene til fortjeneste er lik null, så foretrekker en å sitte med hendene i fanget, i stedet for å involvere seg bortkastet tids- og energiforbruk, der energiforbruket innbefatter såvel forbruk av energi som er på andres hender som det som bare angår det oppbud av krefter en har å sette inn for å gjennomføre et visst prosjekt.

Hva angår innvending nr. 2, og som er om relasjonen mellom idé og det endelige produktet/resultatet, så er dette om å ta opp spørsmålet om det endelige resultatet faller sammen med utkastet til prosjektet, eller med den opprinnelige planen(idéen), eller om et prosjekt endrer seg underveis: her gis det ingen fasit, slik at en har å finne fram til hva den er, for det gis store individuelle forskjeller mellom mennesker, og det er ikke uvanlig at den som går i gang med et større prosjekt har å omarbeide det en rekke ganger, innen hun er tifreds med resultatet. Dermed er det ikke umulig å argumentere for at det gjerne foreligger en stort sprik mellom idée og realitet, like gjerne som at en starter opp på den måten at en har en komplett oversikt over utfallet av arbeidet, og at en bare skriver det hele ut.

Min tredje innvending er om at en søker etter å få livet til å henge sammen over tid, og at dette betyr at en relaterer seg til fortiden, nåtiden og overfor den forventede framtid, eller at en har planer og prosjekt for framtiden.

At en relaterer seg til fortiden, nåtiden og framtiden, betyr at temporaliten er et uomgjengelig element i livet, og som ikke bare betyr at en relaterer seg med henblikk på det som har tidratt seg i fortiden, for det impliserer likemye at en relaterer seg til det en er involvert i i nåtiden, og med henblikk på fortsettelsen innover i framtiden.

Å ha et liv er å ha et liv som er uferdig, ufullbyrdet, og livet det er snakk om, er vårt eget liv, og ingen annens liv; overgangen fra ufullbyrdethet til fullbyrdethet, eller, mindre pretensiøst uttrykt, at en videreutvikler et påbegynt prosjekt, er det kun den som har intitiiert prosjektet som er i stand til, og hovedbegrunnelsen er at de ting en person har gått i gang med å bygge opp, er det også personens ansvar for å gjøre ferdig, gitt at den aktuelle personen ikke blir svært syk, handikappet, og at hun får en brå død.

Livet ikke en størrelse som er forutgitt; det beror på hva en gjør ut av det, og dette åpner opp for spørsmålet om 'mening', og som ikke er ekvivalent med semantikk, syntaks eller pragmatikk, like lite som det har noe som helst å gjøre med en form for «Fatum»(skjebnetro), eller at livet – singulære menneskeliv – er ekvivalent med en aristotelisk basert metafysisk biologisme: at en finner fram til idéen og begrepet om betydning og mening via studier av naturens ting: mennesker er anvist på mening, e.g. som et konfigurativt eller, om en vil, som et indre begrep, og hvor det viser hen til at mennesker har indre liv, et selv, og ikke at mennesker bare er produkt av en eller annen samfunnskropp.

For å finne ut av hva omgivelsene dine er, især når en ankommer til et fremmed og ukjent sted, er å undersøke hva det er som er spesifikt for de omgivelsene du befinner deg innenfor; om du er opptatt av å finne ut av hva og hvem du er, så har du å trekke deg ut fra den umiddelbare relateringen til verden, og hvor du vender deg henimot deg selv – ditt eget liv.

Vendingen henimot deg selv kan gjøres sammen med andre selv, eller at den finner sted i ensomhet, og som ikke betyr at du er alene om det, eller at det er ingen andre enn deg som har lagt ut på en slik reise før deg, og som er en vending jeg betegner med «selvgranskning».

Den danske filosof Søren Kirkegaard skrev om «å våge valget», e.g. at en «kaster seg ut på de sytti tusen favners dyp.» I mer et langt mer forsiktig ordelag enn det Kierkegaard gjorde bruk av, kan en si og mene at så lenge et menneske kun lever slik enhver annen lever, eller at det følger den store hopen, idet det lever på konvensjonelt vis, vet det svært lite om hva som menes med å ha eller å være, et selv, for det forlanger en grunnleggende avgjørelse, og først da, når en har gitt seg i vei(ut på de sytti tusen favners dyp), oppnår en kunnskap og erfaring om livet, en erfaring og kunnskap som ikke bare er farget av de andre forståelse, eller at forståelsen du har eller ikke har, har strømmer ut fra de andre og inn i deg.

Ut fra det foregående, hevder jeg at begrepet 'autonomi' trekker i retning av begrepet om selvgranskning, i betydningen «systematisk undersøkelser av livet og dets realitet», og ikke at det i første og siste rekke er om undersøkelser om verden og dens realitet, for det er noe helt annet enn de ting og forhold som opptar meg: at for mennesker er livet den primære realiteten, og således kommer livet først og livet sist, og resten overlater jeg til den store tausheten, og som er verden, i betydningen at mennesker er i verden, skjønt ingen av oss er av verden.

Verden og det som fins i den, så som de som bor og lever lenger ned i gaten enn jeg gjør, mor og far, bror og søster; det norske storting og den sittende regjering, beror ikke på meg; far og mor og søster hviler i deres grav; det norske storting og den sittende regjering klarer seg godt uten meg, mens hva jeg gjør ut av at livet mitt, er et helt annet anliggende enn at jeg at jeg går rundt og tror og mener at det jeg driver med bidrar til endring av verden; de gamle var opptatt av hybris, og jeg er av den oppfatning at det gjorde de gamle til vise mennesker, og således synes en viss ydmykhet å være på sin rette plass, især når referansen er om tilstedeværelsen vår som et uendelig stort mysterium.

Det sistnevnte momentet – at hver og en av oss lever våre liv i verden, skjønt ingen av oss er av verden – er også det overordende siktemål og den bærende kraft for hele artikkelen min, og som er om kritikken av konvensjonelle beskrivelser og tydninger av «selvbestemmelse som grunnverdi».

Doctor Philosophiae Thor Olav Olsen
Forsker i metafilosofi

Ensamrätt för samtliga artiklarna som Thor Olav Olsen publicerar i Tidningen Kulturen tillhör författaren. Tillståndet för citat, länkar eller publicering i andra media än Tidningen Kulturen måste skriftiligt ges av författaren på denna adress
Den här e-postadressen skyddas mot spambots. Du måste tillåta JavaScript för att se den.

Stöd Tidningen Kulturen

Köp en prenumeration! Klicka för mer information.

Ur arkivet

view_module reorder

Roman Charity och amning i konsten

Den gamla mannen suger girigt på den unga kvinnans fasta bröst. Motivet med sina erotiska undertoner lockade många konstnärer under 1600- och 1700-talet. Peter Paul Rubens målning av Roman Charity ...

Av: Mathias Jansson | Essäer om konst | 23 december, 2014

Rettferdigheten

Forord Platon var opptatt av spørsmålet om rettferdighet. Grovt sagt kan en uttrykke dette spørsmålet slik. For det første, at det er om lederens intellektuelle, etiske og sosiale egenskaper, det vil ...

Av: Thor Olav Olsen | Agora - filosofiska essäer | 01 december, 2014

Solidarisk matematik

Åldringsvård är inget uppenbart sexigt ämne. Åldringsvård vilar ofta i medieskugga istället för att synas som en av samhällets stora angelägenheter. Ibland faller ljuset in trots allt. För några år ...

Av: Lisa Gålmark | Essäer om samhället | 18 maj, 2009

 från Nörrebro i Köpenhamn

Urbanismer eller på den andra sidan av staden

I Paris finns en standardmeter i extra beständigt metall som utgjorde referens till snart sagt allt som skulle mätas i den naturvetenskapliga begynnelsen på 1700-talet.

Av: Jesper Nordström | Essäer om konst | 17 juni, 2016

Lars Lerin – Ständigt aktuell

Att måla är att ”gå i närkamp med ledan”, att ”hålla ångesten stången”, har Lars Lerin sagt i en intervju. Verk av konstnären, en av Nordens främsta akvarellister, har visats ...

Av: Eva-Karin Josefson | Konstens porträtt | 04 september, 2012

World Trade Center 12 april  2001. Foto: Ubcule/Wikipedia

”And the walls came tumbling down…”

I den nya upplagan av Svenska Akademiens ordbok, SAOL, har niotusen obsoleta ord rensats ut för att ge plats åt mängder av nyord, rapporterar Svenska Dagbladet som listar något av ...

Av: Ivo Holmqvist | Essäer om samhället | 12 april, 2015

Boliviansk regissör med avstamp i italiensk neorealism

Intervju med Tonchy Antezana   Radio Bolivia är en före detta förening, men i dag ett aktiebolag för vilket den bolivianske intellektuelle Gabriel Paleque är ansvarig. Radiostationen har en viktig funktion för ...

Av: Roberto Fogelberg Rota | Filmens porträtt | 29 september, 2010

Fødsel og død, livsmening og livstid

Forord Vårt liv i verden begynner med fødselen og ender med døden. Således er hvert enkelt liv tilmålt, skjønt ingen av oss kjenner dagen og timen for vår utgang. I videre ...

Av: Thor Olav Olsen | Agora - filosofiska essäer | 20 oktober, 2014

Botanisera i arkivet
close

Prenumerera på vårt nyhetsbrev!

Få de senaste artiklarna direkt i din brevlåda - helt kostnadsfritt.

Du kan när som helst avsluta din prenumeration - enklast klickar du bara på länken du hittar i varje nyhetsbrev.

Cron Job Starts