Jack Uppskäraren. En ikon för massmördarna

Även om man kanske inte vet vilka offren var eller hur han tog livet av dem, känner de flesta människor än idag till namnet Jack the Ripper. Den bakomliggande personen ...

Av: Sofie Nikolajsen Bergh | 08 januari, 2013
Porträtt om politik & samhälle

Osynliga på den uppblåsbara jordgloben

Utanför fönstret dånar maskiner. Sten, betong och metall läggs till rätta på järnvägen mellan sjön och huset där jag lever. Jag är på väg in i sömnen mellan två varma ...

Av: Karin Poppius | 20 juli, 2011
Gästkrönikör

Anne på Grönkulla - föräldralös, men aldrig fantasilös

Mark Twain hyllade Anne på Grönkulla som “det käraste och mest älskvärda barn inom skönlitteraturen ända sedan den klassiska Alice!”. Anne är “älskvärd” och lätt att tycka om. Dessutom är Anne ...

Av: Belinda Graham | 25 november, 2013
Kulturreportage

Veckan från hyllan Vecka 25 2013

Det har varit partiledardebatt, och jag kan inte annat än att beundra regeringen. Efter sju års vid makten får Reinfeldt det att låta som om arbetslösheten var oppositionens fel, Hägglund ...

Av: Gregor Flakierski | 15 juni, 2013
Veckans titt i hyllan

Kulturen og dens voktere



Glenn BrownAtikkelen er om de ulike former for kultur: kultur er ikke bare om imaginativ skaping, eller at det er om det menneskene selv lager, for det som er spesifkt for de svært mange ulike kultur, er at hver eneste kultur har sine voktere/beskyttere, og at dette ikke er mindre sant i dag enn det var for mer enn to tusen år siden. Platon, for eksempel, advarte meget kraftig mot å befatte seg med litteratur og diktning som appellerte til og bygget opp om den laveste del av menneskesjelen, e.g. setet for slike sorter av pasjoner som så å si er uregjerlige. Tankegangen er slik. Om de laveste pasjonene blir stimulert, og dermed kalt til live, så som narsistisk selvinnkrøkthethet, eller overdreven selviskhet/selvopptatthet, så får disse, negative. pasjonene ikke bare en slik makt over menneskesjelen at den tar stor skade av det, for det medfører like gjerne at sjelens aller dårligste ytringer, så som hat og hevntrang, får et uhemmet utløp, eller, for å uttrykke det i termer av vår egen forståelse: at individet blir sterkt fysisk utagerende.

Så langt Platon.

Fostring og skolegang er en del av den allmenne kulturen; i fortiden het det at en hadde å skjelne mellom begrepet om utdanning, på den ene side, og begrepet om dannelse, på den annen side; siktemål for utdanning er et yrke eller en profesjon, mens begrepet om dannelse er om å relatere seg til sentiment, formemmelser, følelser, de ulike former for tro og dom en har, sammen med å ta opp ting som har å gjøre med verdier og normer, mål og formål: i streng forstand er utdanningsrealiteten instrumentell ved at det er ingenting ved den som peker i retning av at i et liv er det om å sette livet sitt på spill, og da er det om personligheten og karakteren hos den det aktuelle menneske det er om. På tysk heter dannelse «bildung», mens i den engelskspråktlige verden er det med henvisning til 'education', og som ikke betyr «terror» eller «å spise», men som viser i retning av 'oppdragelse', eller at menneskeværen er anvist på at en har å bli oppdratt – at menneskeværen ikke er ekvivalent med et nettverk av ferdigheter, eller at det betyr «sosialisering», «drill», «trening».

I vår tid er det unnevnelige mange mennesker, og som har relativt høy og lang utdanning, og som betrakter hele dannelsesidéen for å være en død ídé, og som passet for folk som levde i en annen tid og i en annen verden enn den vi lever i. Det er synd, og det bygger på en stor misforståelse.

Forutsetningen og betingelsen for det synes å være en tilstand av uoppdratthet, eller at det i fortiden fantes en tilstand hvor menneskene løp omkring i verden som om de var ville hunder, og hvor «ville hunder» er et billedlig uttrykk for «det hedenske menneske», og som blir styrt av fantasi og imaginasjon i forhold til verden og det som gis i den.

Om en forfølger tenkemåten om hedenskapen, slik den har blitt framstilt av den italienske filosof Giovanni Battista Vico(1668-1744), hvis filosofi har røtter til Platon, Bacon og Grotius, så trer følgende konfigurasjon fram. En gang i fortiden eksisterte menneskene i en rå tilstand, der det kun var instinkt og sterke pasjoner som motiverte dem, og hvor forstanden og fornuften ennå var svært underutviklet. Med andre ord, Vico skriver om det menneskelige sinn, og hvordan det har utviklet seg over tid, og av stor interesse er idéen hans om at det nyfødte menneskebarnet, og som kommer fra mørke og til det blendende lyset. Ifølge Vico jager møtet med det som er helt annerledes enn det det er vant til stor skrekk inn i det nyfødte barnet – å bli satt inn i verden er et sjokk. Mer konkret: sinnet hos menneskene er svært sårbart, og det nyfødt barnets sinn er fullstendig uforberedt på å bli satt inn i verden, og de skikkelsene de møter der, i form av det som faktisk er forelder(e) og omsorgspersoner, trer i det nyfødt barnet sinn fram som giganter, skikkelser som er fire til fem ganger så store som spebarnet: ut fra Vico blir hele virkelighetstydningen hos de første menneskebarna bygd på illusjon, blendverk eller ren fantasi, for det spebarnet tror om gigantene, er at de er svært farlige for det, e.g. at det er om død og tilintetgjørelse.

Redselen hos spebarnet kaller fram en figur, en figur som er en projisering av dets egen imaginasjon, og som er om en skikkelse som er i stand til å gi det den trygghet som livet med gigantene mangler.

Framstillingen hos Vico gjelder de første menneskene på jorden, det vil si de som har fått betegnelsen «hulemennesker», angivelig pågrunn av at de levde i huler og grotter, og som dermed levde svært nært til naturen og dens mylder av hendelser, så som lyn, torden, tordenskrall, ville dyr, flom og tørke, og, ikke minst, møtet med fremmede folk, eller stammer, e.g. folk de ikke kjente, og som levde utenfor deres egen krets.

Det er først senere at det poetiske sinn stiger fram på menneskenes arena, og at tibedelsen er om stjernen Jupiter og guden for land og hav – Neptun: det menneskelige sinn har blitt forvandlet til det metaforiske sinn ved at myter og mytologi, og allegorisk tankegang er framtredende, uten at intellektet har fulgt med i det som har funnet sted, for det er fremdelse de store og sterke pasjoner, næret av fantasi og imaginasjon, som har «the upper hand».

Således har tiden for atrologer og horoskoplesere sett dagens lys, sammen med dikterne, som besynger de fantastiske gudene og deres bedrifter, skjønt menneskene har for lengst ryddet skog, bygget seg hus og at de dyrker marka. Imidlertid, det er riter, ritualer og kulten som begrunner deres liv i verden, og ikke at det finner sted gjennom eksaktte beskrivelser av naturfenomene, for disse blir beskrevet og forstått i termer av guder og den beskjed som kan destilleres fra det som skjer, istedenfor å se på lyn, torden og tordenskrall som styrt av diverse atmosfæriske forhold.

For å hente fram et eksempel, så er det alminnelig å framstille Homers heltedikt Odysseen, der Odysseus er heltediktets protagonist, som menneskenes oppvåkning, eller som et ledd i menneskenes utvikling henimot en høyere kulturform. Ut fra Homer finner det som skjer i heltediktet sted under kampen om Troja; i Homers fantasiverden har Odysseus å kjempe med Kyklopene, og som står for uhyggelige skikkelser, eller kjemper med svære og utemmede krefter. Odyseus har å utvise både kløkt og forstand for å holde disse uhyggelige skikkelsene fra livet, som at han på spørsmålet fra dem om hva han(Odysseus heter), så svarer han: ingen. Dete svaret synes å tifredsstille kyklopene ved at de fortod det slik at den som er uten et navn, er uten eksistens, og at eksistens er internt forbundet med et navn, det visste Odysseus, og, angivelig, var det grunnen til at han ble latt i fred.

På den ene side synes Odysseen å være om heltemot og troskap, og hvor det gis unevnelige farer og fristelser underveis fra Ithaca og til Troja, og hjem igjen til Itaca, så som at Odysseus har å vokte seg vel for at han ikke blir forført av Sirenene, e.g. vakre kvinner. Odysseus er gift med Penelope, og som sitter hjemme og venter på sin mann. Imidlertid, Homers verk har en underlig, melankolsk, struktur, for når Odysseus endelig ankommer Itaca, så har årene løpt, strabasene har tatt på ham, må vi formode, og det er ikke bare slik at Penelope ikke gjenkjenner Odysseus som han var før han dro, for Odysseus kommer til å vandre rundt som en fattig mann, helt til han dør.

Spørsmålet mitt er: hva kan vi som lever i dag lære ut av et slikt heltedikt og en slik form for troskap, især når det hele utspiller seg i en sammenheng hvor loyaliteten, eller troskapen – overfor Penelope - vendes til intet? En skulle jo tro at en reise er en dannelsesreise, og at det tjener et vel definert mål, og at den helhetlige situasjonen, som oppstår etter at en har kommet gjennom vanskelige ting, ikke blir verre enn den var i utgangspunktet, hviket så avgjort ikke er tifelle for verken Odysseus eller Penlope?

Mente Homer at helteværen er går dårlig sammen med den private lykke, at plikten går foran nytelse? Som rikmann med en demos(husholdning) hadde Odysseus mer enn nok å gjøre; etter at han kom tilbake til Ithaca hadde han ingen særskilte oppgaver(plikter). Mente Homer at den som forvarer stammens heder og ære, har å være villig til å sette livet til, eventuelt, at helten bør agere ut fra kalkuert risiko, og som betyr at det er protagonistens plikt til å opptre slik at han setter livet til: at helterollen fordret at det høyeste gode er «å dø om så det gjelder, for da er livet ei så svært, døden ikke heller.»(Bjørnstjerne Bjørnson)

Er det mandommen som står på spill: at den som intet våger, intet vinner? Odysseus tapte alt, og følgelig, «evig eies kun det tapte»(Henrik Ibsen), hvilket er sludder, for hvordan er et menneske i stand til å eie noe det ikke lenger har? Om svaret er at en sitter tibake med er minner, så er det ikke et svar på det opprinnelige spørsmål, og det er mange grunner til det, som at om det en har opplevd og erfart i fortiden er svært ubehagelig, så er det gjerne slik at straks en begynner å tenke på det, så glemmer en det hele, siden ingen ønsker og vil slepe rundt med hukommelsen fylt av vonde minner om tap og savn.

For mange ubehagelige minner gjør livet miserabelt, og det er ingen god tilstand.

Slik kan en fortsette, i det uendelige, og det en sitter igjen med, er ingenting av det som har blitt nevnt bidrar til å gjøre fabelen om Odysseus og Penelope til en intelligibel beretning. Det vi blir konfrontert med er mytologi, og her det ikke om mytens form; det er om dens innhold – at den er substansløs.

Er det mulig å tenke seg at Homers budskap var og er en advarsel om at den som forsøker å leve opp til hærførerrollen eller til soldatrollen, og som setter seg svært høye mål, og som omfatter verdier og interesser som går langt ut over det aktuelle individets verdier og interesser, dermed gir sin tilslutning til at de egne verdier og interesser har å bli offret?

Om Odysseus og Penelope ble dypt ulykkelige av det som fant sted, og om stor bragder for slekten og stammen oppveier tapet av personlig lykke, er vel det en altfor stor pris for å ha et helt liv å føre?

Homers heltedikt regnes som en del av den høye kulturen, og om det er slik at vi mennesker leser for å lære, for hvorfor skulle vi ellers lese, så betyr vel det at vi skal bli litt mere innsiktfulle – visere – etter å ha arbeidet oss gjennom Odysseen, e,g, at vi har forstått mer av hva heltemot og troskap er, og hva det går ut på.

Er det slik at Odysseen belærer oss om kjærlighets vanskelige kår, i en verden hvor manndomsmot, ære, berømmelse, respekt og makt er det som får verden i bevegelse, utvikling og forandring: at mannen er den som kjemper og slåss, mens kvinnen er den som lider, og som må lide- i stillhet!

Uansett, entydige svar får en ikke gjennom å lese om Odysseus' heltemot og troskap

Hva har så relasjonen mellom Odysseus og Penelope å gjøre med det den høye kulturen? Er det slik at begrepet om den høye(finkulturen) står i motsetning til den lave, eller «flate» kulturen, e.g. at motsetningen er den materielle kulturen, der begrep som selvhevdelse, unikhet, individualitet, autonomi og frihet blir betraktet som ting, eller verdier, som en har strebe etter?

I alle fall, kategoriseringen synes å følge dette mønsteret: at det gis kultur og kulturytinger som gis langsetter motsetninger som «høy-lav», «fin-vulgær», der 'elitekulturen' blir satt identisk med 'høy' og 'fin' mens merkelappene 'lav' og 'vulgær' blir tildelt 'populærlitteraturen'. Om en føyer til at det er kulturvokterens oppgave å se til at de nevnte mønstre blir opprettholdt, bevart og viderført, så åpner dette for å hevde at det er kulturvokternes oppgave å passe på at grenseoppgangene mellom elitekultur og populærkultur blir fast avgrenset, i den forstand at enten blir et litterært arbeide klassifisert som elitelitteratur eller som populærlitteratur: Det er forståelig at en går fram på nevnte måte, men det er likevel en underlig håndtering av språk og litteratur.

For mitt eget vedkommende er 'mellomformer' av langt som viktighethet enn å sortere litteratur inn under forutgitte mønstre; mellomformer er verken høye eller lave, eller at det er den slags type litteratur som ikke er så lett å plassere i bås. Det som er tilfelle, er at på grunn av konvensjonell typologisering av litteratur, synes mellomformer å falle utenfor, det vil si at enten så klassifiseres litterære arbeider som «hybride» typer eller så søkes de å bli tilpasset konvensjonelle skjema for litteratur: tertium non natur; det er ikke slik at den formale logikkens klassifikatoriske skjema er anvendelig på litteratur, slik det heller ikke er spesielt opplysenede i en rekke andre sammenhenger.

Det foregående får meg til å tenke på Ludwik Wittgenstein, som ikke gikk av veien for å banne: Når noen av hans biografer eller beundrere, viste til at han brukte visse gloser, med henvisning til at Wittgenstein var et dannet menneske(og dannete mennesker banner ikke!), svarte han at det gjør godt å få ut all møkka, og at det dermed ble godt etterpå!

Dermed tar jeg opp de nevnte inndelinger av språk og litteratur, men jeg retter også søkelyset på ulike 'stilarter', så vel de som kommer til uttrykk i tale som i skrift. Dessuten skriver jeg om diverse verdier som er bygd inn i kulturbegrepet, der noen er av etisk art mens andre verdier har en helt annen status enn slikt som er om rett og galt, godt og ondt, eller hva som må fordres av hvert eneste menneske qua menneske, og hvis totale fravær gjør at en synes å fjerne seg så langt fra begrepet om det menneskelige ved menneske, at dette er uforenelig med å leve i samfunn med andre.

Hva angår begrepet om stil som form og innhold, synes dette skillet allerede i utgangspunktet å være høyst problematisk, for ut fra den såkalte modernistiske konsepsjonen har referansen til realiteten blitt fjernet, slik at det en sitter tilbake med er verkinterne kriterier for form og innhold; ren «avspeiling» av realiteten har aldri vært litteraters anliggender, og således er det å vende ryggen til realiteten ikke annet enn det å slippe den inn via andre veier enn å framstille det en skriver som realistisk litteratur: det spørs om politiske dikt, som ble skrevet av en rekke folk for førti år siden, i det hele tatt faller inn under litteratur, især om hele oppsettet trer fram i assosiative former med et klart politiske innhold!

Eksempel på det siste er det å lage en tegning av et land gjennom å arrangere bokstaver i en viss orden, slik at navnet på landet blir synliggjort gjennom den strukturen bokstavene utgjør: Slikt kan synes morsomt, skjønt har det noe som helst å gjøre med litteratur, annet enn en lek for folk som steller med skjønnlitteratur. Ja, det er vel mer en lek enn preget av dypt alvor; eller er det slik at i det moderne liv har litteraturen ikke lenger en annen funksjon enn å adsprede, fornøye? Om det er slik at en har en fryktelig stor trang til adspredelser, så kan en gå på tivoli eller på sirkus, som fins overalt.

Hvorfor er det slik at vi mennesker foretrekker, eller synes å foretrekke, relativt enkle inndelinger framfor mer komplekse, i sær i de tilfelle når selve klassifiseringen gjerne viser tibake på den som klassifiserer, og ikke på det som blir klassifisert? Et godt eksempel er klassifisering av ulike kulturer i høykulturer, respektivt, lavkultur. Et eksempel på dette er det afrikanske kontinentet, som helt klart har blitt de-klassert som værende en typisk lavkultur som verken har frambragt store diktere som Homer eller Shakespeare, eller betydelige filosofer som Platon og Kant, slik det heller ikke gis en eneste stor vitenskapsmann, som for eksempel Newton eller Einstein. Verdensdelen kan heller ikke vise til store malere, slik som Rembrandt, Goya, Van Gogh, Henri Matisse, (Claude) Monet eller Chagal. Slik kunne en fortsette, og listen over alt det Afrika har måttet klare seg uten, eller som de har manglet, for at det skulle ha kunnet heve seg opp på nivået for høykulturer, synes å være uendelig lang. Ja, dette synes også å ramme Afrika med henblikk på teknologi, som at hjulet ikke var en afrikansk oppfinnelse: Så vel det gamle Hellas som oldtidens Kina kjente til hjulet, som de utnyttet til diverse formål. Dessuten var både Hellas og Kina fortrolige med Logikken som verktøy. Skjønt logiske diskursjoner ikke ble ført på samme måte i Kina som i Hellas, ble den satt inn som verktøy i den teknologiske utviklingens tjeneste. Eller at en har å anta at så ble gjort.

Mer presist: Transportmidler, så som kjerrer, vogner, karjoler, er utstyrt med hjul og slike kjøretøy ble trukket av henholdsvis folk og hester: Intensivt jord-, skogbruk og industri, i vår forstand, kjente afrikanerne ikke til i det hele tatt, i det de teknologiske betingelser ikke var tilstede(de var uten hjulet og maskinen), for traktorer, slåmaskiner, skurtreskere; borrmaskiner, gravemaskiner, lastebiler og vogntåg på skinner trukket av lokomotiv – med hjul – ble importert, eller hadde deres utspring i andre deler av verden enn det afrikanske kontinent.

Uansett hvordan det var eller ikke var med de nevnte ting, i vår kultur gis det en størrelse som har fått navnet Stilhjulet(Heretter forkortet Sh): Ett av de spørsmål en kan ta opp i tilknytning til Sh, er å spørre seg selv om hva en lærer når en lærer om Stilhjulet: I hva for grad og utstrekning er Sh i stand til å kaste lys over oss selv som observatører og deltakere i bevaring, oppretholdelse, fornyelse og videreføring av kulturarven, i betydningen den allmenne kulturen?

En kan vel også undre seg over om hva for sammenheng som gis mellom hjulet, på den ene side, og stil, på den annen side, det vil si hva en i det hele tatt ønsker og vil oppnå gjennom en slik sammenstilling av begrepsord: hjulet, i fysisk forstand, har vel å gjøre med sivilisasjon mens stil refererer til kultur. I alle fall, som utgangspunkt, selv om enkelte finner det for å være et underlig skille, er det et godt og bra utgangspunkt; en har å betenke at de gis folk med høy kultur mens det sivilisasjonsnvået er relativt lavt. Det gjelder også det omvendte, at sivilisasjonsnivået for et folk kan være temmelig høyt mens kulturen(den allmenne kulturen) er elendig, eller bent ut: at det står dårlig til med den. Ja, det gis vel også tilfelle, der kultur og sivilisasjon eksisterer side om side, og hvor de befrukter hverandre gjensidig, så som Tsjekkoslovakia på 1600-tallet. Så langt jeg har kjennskap til det.

Glenn BrownAtikkelen er om de ulike former for kultur: kultur er ikke bare om imaginativ skaping, eller at det er om det menneskene selv lager, for det som er spesifkt for de svært mange ulike kultur, er at hver eneste kultur har sine voktere/beskyttere, og at dette ikke er mindre sant i dag enn det var for mer enn to tusen år siden. Platon, for eksempel, advarte meget kraftig mot å befatte seg med litteratur og diktning som appellerte til og bygget opp om den laveste del av menneskesjelen, e.g. setet for slike sorter av pasjoner som så å si er uregjerlige. Tankegangen er slik. Om de laveste pasjonene blir stimulert, og dermed kalt til live, så som narsistisk selvinnkrøkthethet, eller overdreven selviskhet/selvopptatthet, så får disse, negative. pasjonene ikke bare en slik makt over menneskesjelen at den tar stor skade av det, for det medfører like gjerne at sjelens aller dårligste ytringer, så som hat og hevntrang, får et uhemmet utløp, eller, for å uttrykke det i termer av vår egen forståelse: at individet blir sterkt fysisk utagerende.

Så langt Platon.

Fostring og skolegang er en del av den allmenne kulturen; i fortiden het det at en hadde å skjelne mellom begrepet om utdanning, på den ene side, og begrepet om dannelse, på den annen side; siktemål for utdanning er et yrke eller en profesjon, mens begrepet om dannelse er om å relatere seg til sentiment, formemmelser, følelser, de ulike former for tro og dom en har, sammen med å ta opp ting som har å gjøre med verdier og normer, mål og formål: i streng forstand er utdanningsrealiteten instrumentell ved at det er ingenting ved den som peker i retning av at i et liv er det om å sette livet sitt på spill, og da er det om personligheten og karakteren hos den det aktuelle menneske det er om. På tysk heter dannelse «bildung», mens i den engelskspråktlige verden er det med henvisning til 'education', og som ikke betyr «terror» eller «å spise», men som viser i retning av 'oppdragelse', eller at menneskeværen er anvist på at en har å bli oppdratt – at menneskeværen ikke er ekvivalent med et nettverk av ferdigheter, eller at det betyr «sosialisering», «drill», «trening».

I vår tid er det unnevnelige mange mennesker, og som har relativt høy og lang utdanning, og som betrakter hele dannelsesidéen for å være en død ídé, og som passet for folk som levde i en annen tid og i en annen verden enn den vi lever i. Det er synd, og det bygger på en stor misforståelse.

Forutsetningen og betingelsen for det synes å være en tilstand av uoppdratthet, eller at det i fortiden fantes en tilstand hvor menneskene løp omkring i verden som om de var ville hunder, og hvor «ville hunder» er et billedlig uttrykk for «det hedenske menneske», og som blir styrt av fantasi og imaginasjon i forhold til verden og det som gis i den.

Om en forfølger tenkemåten om hedenskapen, slik den har blitt framstilt av den italienske filosof Giovanni Battista Vico(1668-1744), hvis filosofi har røtter til Platon, Bacon og Grotius, så trer følgende konfigurasjon fram. En gang i fortiden eksisterte menneskene i en rå tilstand, der det kun var instinkt og sterke pasjoner som motiverte dem, og hvor forstanden og fornuften ennå var svært underutviklet. Med andre ord, Vico skriver om det menneskelige sinn, og hvordan det har utviklet seg over tid, og av stor interesse er idéen hans om at det nyfødte menneskebarnet, og som kommer fra mørke og til det blendende lyset. Ifølge Vico jager møtet med det som er helt annerledes enn det det er vant til stor skrekk inn i det nyfødte barnet – å bli satt inn i verden er et sjokk. Mer konkret: sinnet hos menneskene er svært sårbart, og det nyfødt barnets sinn er fullstendig uforberedt på å bli satt inn i verden, og de skikkelsene de møter der, i form av det som faktisk er forelder(e) og omsorgspersoner, trer i det nyfødt barnet sinn fram som giganter, skikkelser som er fire til fem ganger så store som spebarnet: ut fra Vico blir hele virkelighetstydningen hos de første menneskebarna bygd på illusjon, blendverk eller ren fantasi, for det spebarnet tror om gigantene, er at de er svært farlige for det, e.g. at det er om død og tilintetgjørelse.

Redselen hos spebarnet kaller fram en figur, en figur som er en projisering av dets egen imaginasjon, og som er om en skikkelse som er i stand til å gi det den trygghet som livet med gigantene mangler.

Framstillingen hos Vico gjelder de første menneskene på jorden, det vil si de som har fått betegnelsen «hulemennesker», angivelig pågrunn av at de levde i huler og grotter, og som dermed levde svært nært til naturen og dens mylder av hendelser, så som lyn, torden, tordenskrall, ville dyr, flom og tørke, og, ikke minst, møtet med fremmede folk, eller stammer, e.g. folk de ikke kjente, og som levde utenfor deres egen krets.

Det er først senere at det poetiske sinn stiger fram på menneskenes arena, og at tibedelsen er om stjernen Jupiter og guden for land og hav – Neptun: det menneskelige sinn har blitt forvandlet til det metaforiske sinn ved at myter og mytologi, og allegorisk tankegang er framtredende, uten at intellektet har fulgt med i det som har funnet sted, for det er fremdelse de store og sterke pasjoner, næret av fantasi og imaginasjon, som har «the upper hand».

Således har tiden for atrologer og horoskoplesere sett dagens lys, sammen med dikterne, som besynger de fantastiske gudene og deres bedrifter, skjønt menneskene har for lengst ryddet skog, bygget seg hus og at de dyrker marka. Imidlertid, det er riter, ritualer og kulten som begrunner deres liv i verden, og ikke at det finner sted gjennom eksaktte beskrivelser av naturfenomene, for disse blir beskrevet og forstått i termer av guder og den beskjed som kan destilleres fra det som skjer, istedenfor å se på lyn, torden og tordenskrall som styrt av diverse atmosfæriske forhold.

For å hente fram et eksempel, så er det alminnelig å framstille Homers heltedikt Odysseen, der Odysseus er heltediktets protagonist, som menneskenes oppvåkning, eller som et ledd i menneskenes utvikling henimot en høyere kulturform. Ut fra Homer finner det som skjer i heltediktet sted under kampen om Troja; i Homers fantasiverden har Odysseus å kjempe med Kyklopene, og som står for uhyggelige skikkelser, eller kjemper med svære og utemmede krefter. Odyseus har å utvise både kløkt og forstand for å holde disse uhyggelige skikkelsene fra livet, som at han på spørsmålet fra dem om hva han(Odysseus heter), så svarer han: ingen. Dete svaret synes å tifredsstille kyklopene ved at de fortod det slik at den som er uten et navn, er uten eksistens, og at eksistens er internt forbundet med et navn, det visste Odysseus, og, angivelig, var det grunnen til at han ble latt i fred.

På den ene side synes Odysseen å være om heltemot og troskap, og hvor det gis unevnelige farer og fristelser underveis fra Ithaca og til Troja, og hjem igjen til Itaca, så som at Odysseus har å vokte seg vel for at han ikke blir forført av Sirenene, e.g. vakre kvinner. Odysseus er gift med Penelope, og som sitter hjemme og venter på sin mann. Imidlertid, Homers verk har en underlig, melankolsk, struktur, for når Odysseus endelig ankommer Itaca, så har årene løpt, strabasene har tatt på ham, må vi formode, og det er ikke bare slik at Penelope ikke gjenkjenner Odysseus som han var før han dro, for Odysseus kommer til å vandre rundt som en fattig mann, helt til han dør.

Spørsmålet mitt er: hva kan vi som lever i dag lære ut av et slikt heltedikt og en slik form for troskap, især når det hele utspiller seg i en sammenheng hvor loyaliteten, eller troskapen – overfor Penelope - vendes til intet? En skulle jo tro at en reise er en dannelsesreise, og at det tjener et vel definert mål, og at den helhetlige situasjonen, som oppstår etter at en har kommet gjennom vanskelige ting, ikke blir verre enn den var i utgangspunktet, hviket så avgjort ikke er tifelle for verken Odysseus eller Penlope?

Mente Homer at helteværen er går dårlig sammen med den private lykke, at plikten går foran nytelse? Som rikmann med en demos(husholdning) hadde Odysseus mer enn nok å gjøre; etter at han kom tilbake til Ithaca hadde han ingen særskilte oppgaver(plikter). Mente Homer at den som forvarer stammens heder og ære, har å være villig til å sette livet til, eventuelt, at helten bør agere ut fra kalkuert risiko, og som betyr at det er protagonistens plikt til å opptre slik at han setter livet til: at helterollen fordret at det høyeste gode er «å dø om så det gjelder, for da er livet ei så svært, døden ikke heller.»(Bjørnstjerne Bjørnson)

Er det mandommen som står på spill: at den som intet våger, intet vinner? Odysseus tapte alt, og følgelig, «evig eies kun det tapte»(Henrik Ibsen), hvilket er sludder, for hvordan er et menneske i stand til å eie noe det ikke lenger har? Om svaret er at en sitter tibake med er minner, så er det ikke et svar på det opprinnelige spørsmål, og det er mange grunner til det, som at om det en har opplevd og erfart i fortiden er svært ubehagelig, så er det gjerne slik at straks en begynner å tenke på det, så glemmer en det hele, siden ingen ønsker og vil slepe rundt med hukommelsen fylt av vonde minner om tap og savn.

For mange ubehagelige minner gjør livet miserabelt, og det er ingen god tilstand.

Slik kan en fortsette, i det uendelige, og det en sitter igjen med, er ingenting av det som har blitt nevnt bidrar til å gjøre fabelen om Odysseus og Penelope til en intelligibel beretning. Det vi blir konfrontert med er mytologi, og her det ikke om mytens form; det er om dens innhold – at den er substansløs.

Er det mulig å tenke seg at Homers budskap var og er en advarsel om at den som forsøker å leve opp til hærførerrollen eller til soldatrollen, og som setter seg svært høye mål, og som omfatter verdier og interesser som går langt ut over det aktuelle individets verdier og interesser, dermed gir sin tilslutning til at de egne verdier og interesser har å bli offret?

Om Odysseus og Penelope ble dypt ulykkelige av det som fant sted, og om stor bragder for slekten og stammen oppveier tapet av personlig lykke, er vel det en altfor stor pris for å ha et helt liv å føre?

Homers heltedikt regnes som en del av den høye kulturen, og om det er slik at vi mennesker leser for å lære, for hvorfor skulle vi ellers lese, så betyr vel det at vi skal bli litt mere innsiktfulle – visere – etter å ha arbeidet oss gjennom Odysseen, e,g, at vi har forstått mer av hva heltemot og troskap er, og hva det går ut på.

Er det slik at Odysseen belærer oss om kjærlighets vanskelige kår, i en verden hvor manndomsmot, ære, berømmelse, respekt og makt er det som får verden i bevegelse, utvikling og forandring: at mannen er den som kjemper og slåss, mens kvinnen er den som lider, og som må lide- i stillhet!

Uansett, entydige svar får en ikke gjennom å lese om Odysseus' heltemot og troskap

Hva har så relasjonen mellom Odysseus og Penelope å gjøre med det den høye kulturen? Er det slik at begrepet om den høye(finkulturen) står i motsetning til den lave, eller «flate» kulturen, e.g. at motsetningen er den materielle kulturen, der begrep som selvhevdelse, unikhet, individualitet, autonomi og frihet blir betraktet som ting, eller verdier, som en har strebe etter?

I alle fall, kategoriseringen synes å følge dette mønsteret: at det gis kultur og kulturytinger som gis langsetter motsetninger som «høy-lav», «fin-vulgær», der 'elitekulturen' blir satt identisk med 'høy' og 'fin' mens merkelappene 'lav' og 'vulgær' blir tildelt 'populærlitteraturen'. Om en føyer til at det er kulturvokterens oppgave å se til at de nevnte mønstre blir opprettholdt, bevart og viderført, så åpner dette for å hevde at det er kulturvokternes oppgave å passe på at grenseoppgangene mellom elitekultur og populærkultur blir fast avgrenset, i den forstand at enten blir et litterært arbeide klassifisert som elitelitteratur eller som populærlitteratur: Det er forståelig at en går fram på nevnte måte, men det er likevel en underlig håndtering av språk og litteratur.

For mitt eget vedkommende er 'mellomformer' av langt som viktighethet enn å sortere litteratur inn under forutgitte mønstre; mellomformer er verken høye eller lave, eller at det er den slags type litteratur som ikke er så lett å plassere i bås. Det som er tilfelle, er at på grunn av konvensjonell typologisering av litteratur, synes mellomformer å falle utenfor, det vil si at enten så klassifiseres litterære arbeider som «hybride» typer eller så søkes de å bli tilpasset konvensjonelle skjema for litteratur: tertium non natur; det er ikke slik at den formale logikkens klassifikatoriske skjema er anvendelig på litteratur, slik det heller ikke er spesielt opplysenede i en rekke andre sammenhenger.

Det foregående får meg til å tenke på Ludwik Wittgenstein, som ikke gikk av veien for å banne: Når noen av hans biografer eller beundrere, viste til at han brukte visse gloser, med henvisning til at Wittgenstein var et dannet menneske(og dannete mennesker banner ikke!), svarte han at det gjør godt å få ut all møkka, og at det dermed ble godt etterpå!

Dermed tar jeg opp de nevnte inndelinger av språk og litteratur, men jeg retter også søkelyset på ulike 'stilarter', så vel de som kommer til uttrykk i tale som i skrift. Dessuten skriver jeg om diverse verdier som er bygd inn i kulturbegrepet, der noen er av etisk art mens andre verdier har en helt annen status enn slikt som er om rett og galt, godt og ondt, eller hva som må fordres av hvert eneste menneske qua menneske, og hvis totale fravær gjør at en synes å fjerne seg så langt fra begrepet om det menneskelige ved menneske, at dette er uforenelig med å leve i samfunn med andre.

Hva angår begrepet om stil som form og innhold, synes dette skillet allerede i utgangspunktet å være høyst problematisk, for ut fra den såkalte modernistiske konsepsjonen har referansen til realiteten blitt fjernet, slik at det en sitter tilbake med er verkinterne kriterier for form og innhold; ren «avspeiling» av realiteten har aldri vært litteraters anliggender, og således er det å vende ryggen til realiteten ikke annet enn det å slippe den inn via andre veier enn å framstille det en skriver som realistisk litteratur: det spørs om politiske dikt, som ble skrevet av en rekke folk for førti år siden, i det hele tatt faller inn under litteratur, især om hele oppsettet trer fram i assosiative former med et klart politiske innhold!

Eksempel på det siste er det å lage en tegning av et land gjennom å arrangere bokstaver i en viss orden, slik at navnet på landet blir synliggjort gjennom den strukturen bokstavene utgjør: Slikt kan synes morsomt, skjønt har det noe som helst å gjøre med litteratur, annet enn en lek for folk som steller med skjønnlitteratur. Ja, det er vel mer en lek enn preget av dypt alvor; eller er det slik at i det moderne liv har litteraturen ikke lenger en annen funksjon enn å adsprede, fornøye? Om det er slik at en har en fryktelig stor trang til adspredelser, så kan en gå på tivoli eller på sirkus, som fins overalt.

Hvorfor er det slik at vi mennesker foretrekker, eller synes å foretrekke, relativt enkle inndelinger framfor mer komplekse, i sær i de tilfelle når selve klassifiseringen gjerne viser tibake på den som klassifiserer, og ikke på det som blir klassifisert? Et godt eksempel er klassifisering av ulike kulturer i høykulturer, respektivt, lavkultur. Et eksempel på dette er det afrikanske kontinentet, som helt klart har blitt de-klassert som værende en typisk lavkultur som verken har frambragt store diktere som Homer eller Shakespeare, eller betydelige filosofer som Platon og Kant, slik det heller ikke gis en eneste stor vitenskapsmann, som for eksempel Newton eller Einstein. Verdensdelen kan heller ikke vise til store malere, slik som Rembrandt, Goya, Van Gogh, Henri Matisse, (Claude) Monet eller Chagal. Slik kunne en fortsette, og listen over alt det Afrika har måttet klare seg uten, eller som de har manglet, for at det skulle ha kunnet heve seg opp på nivået for høykulturer, synes å være uendelig lang. Ja, dette synes også å ramme Afrika med henblikk på teknologi, som at hjulet ikke var en afrikansk oppfinnelse: Så vel det gamle Hellas som oldtidens Kina kjente til hjulet, som de utnyttet til diverse formål. Dessuten var både Hellas og Kina fortrolige med Logikken som verktøy. Skjønt logiske diskursjoner ikke ble ført på samme måte i Kina som i Hellas, ble den satt inn som verktøy i den teknologiske utviklingens tjeneste. Eller at en har å anta at så ble gjort.

Mer presist: Transportmidler, så som kjerrer, vogner, karjoler, er utstyrt med hjul og slike kjøretøy ble trukket av henholdsvis folk og hester: Intensivt jord-, skogbruk og industri, i vår forstand, kjente afrikanerne ikke til i det hele tatt, i det de teknologiske betingelser ikke var tilstede(de var uten hjulet og maskinen), for traktorer, slåmaskiner, skurtreskere; borrmaskiner, gravemaskiner, lastebiler og vogntåg på skinner trukket av lokomotiv – med hjul – ble importert, eller hadde deres utspring i andre deler av verden enn det afrikanske kontinent.

Uansett hvordan det var eller ikke var med de nevnte ting, i vår kultur gis det en størrelse som har fått navnet Stilhjulet(Heretter forkortet Sh): Ett av de spørsmål en kan ta opp i tilknytning til Sh, er å spørre seg selv om hva en lærer når en lærer om Stilhjulet: I hva for grad og utstrekning er Sh i stand til å kaste lys over oss selv som observatører og deltakere i bevaring, oppretholdelse, fornyelse og videreføring av kulturarven, i betydningen den allmenne kulturen?

En kan vel også undre seg over om hva for sammenheng som gis mellom hjulet, på den ene side, og stil, på den annen side, det vil si hva en i det hele tatt ønsker og vil oppnå gjennom en slik sammenstilling av begrepsord: hjulet, i fysisk forstand, har vel å gjøre med sivilisasjon mens stil refererer til kultur. I alle fall, som utgangspunkt, selv om enkelte finner det for å være et underlig skille, er det et godt og bra utgangspunkt; en har å betenke at de gis folk med høy kultur mens det sivilisasjonsnvået er relativt lavt. Det gjelder også det omvendte, at sivilisasjonsnivået for et folk kan være temmelig høyt mens kulturen(den allmenne kulturen) er elendig, eller bent ut: at det står dårlig til med den. Ja, det gis vel også tilfelle, der kultur og sivilisasjon eksisterer side om side, og hvor de befrukter hverandre gjensidig, så som Tsjekkoslovakia på 1600-tallet. Så langt jeg har kjennskap til det.

Sida 2

Stil og stilarter, mennesketyper og temperament.

For det første, stil har i alminnelighet å gjøre med hvordan en tekst, et større verk, blir utformet, som et svar på spørreordet «hvordan», som betyr at med begrepet stil skal en forstå at det er om «skrivemåte», «sjanger», «manér». Alternativt, at det er som forholdet mellom form og innhold, der en viss form gir føring til et visst innhold, og, omvendt, at et visst innhold så å si forlanger at det gis en viss form, en struktur.

Eksempler på forholdet mellom form og innhold, er akademiske avhandlinger, vitenskapelige rapporter men også framstillinger av forskningsresultat i bøker beregnet på et bredere publikum enn snevre fagvitenskapelige miljøer; å la innholdet i den nevnte litteraturtype ha en ikke-faglig karakter, synes «å gi stener for brød», i den mening at fotnoteapparatat, kildehenvisninger, kritiske diskusjoner av kildebruk, m.m., i alminnelighet blir utelukket i poesi, noveller, romaner. Naturligvis, dette er rigide distinksjoner, og slik bør det vel også være, selv om mye av romanlitteratur kan inneholde passasjer hvor det er lagt inn stoff av dokumentaristisk preg, skjønt her er det mulige å gjøre det slik at passasjene ser ut til å være hentet fra realitetens verden mens det som er tilfelle er at det hele er et påhitt fra forfatterens side.

Med henblikk på det formmessige, synes det å være ganske klart at det gis en signifikant forskjell melom å tale om fortellebegrepet, på den ene side, og fortellerbegrepet, på den annen side, for i det sistnevnte tilfelle er det sentalt at hovedvekten har blitt lagt på den som forteller mens i det førstnevnt vektes det som har blitt nedtegnet ut fra fortellingen eller ut fra synsounktet at det gis noen som har en historie eller flere historier, å fortelle.

Verken det ene eller andre opplyser noe som helst om hva for emner(kjærlighet, sorg; krig, nød; fattigdom; sosial rettferdighet) som tas opp, eller hva for mennesketyper(introvert-ekstrovert; emosjonell-intellektuell; kald fisk-hjelpsom) det er snakk om, like lite som det gis informasjon om temperamentets betydning for stilen.

I videre forstand, er stilen om relasjonen mellom form og inndhold, ja, som en enhet mellom disse størrelser, om det er mulig. Således har spørsmålet om form og innhold ofte blitt formulert i retning av at så vel formen og som innholdet gis på grunnlag av typer av temperament, det vil si det ikke er forfatteren selv, som person, som gjør et selektivt utvalg mellom flere mulige skrivemåter, men dette beror på hva hennes sinn åpner og lukker for – om hun har et lett og forholdsvis ukomplisert sinn, eller om hun er tungsindig og melankolsk, at hun har i seg klare tendenser til svartsyn og grubling. Dermed antas det at begrepet om sinn, eller temperament, i nevnte mening, er en relativt stabil størrelse.

Kategorisering av mennesker i ulike slags mennesker, mennesketyper, beroende av ulike slags sinnstyper, ut fra hva hva for temperament det er tale om, er høyst omstridte inndelinger, for det er ikke opplagt at inndelinger som sangviniker, koleriker, apatiker, melankoliker, har deres korrelat i det reelle liv, slik det heller ikke stemmer at mennesker kan inndeles etter som de passer inn under rubrikken rendyrkete optimister eller rendyrkete pessimister; inter alia, det samme gjelder for introverte versus ekstroverte mennesker.

Det synes som slike beskrivelser heller er etableringer av typer av mennesker, som passer mer eller mindre bra inn i den ene eller den annen typologisering, dessuten at det også gis folk som har overlappende trekk, slik at få eller ingen tilfredsstiller de kriterier som har blitt lagt til grunn for at skjemaene skal kunne stemme. Imidlertid, det som er langt mer sannsynlig, er at det gis mennesker som blir rammet så hardt av livets mange tildragelser, at de enten kan bli gitt merkelappen koleriker, eller at de i en viss forstand forsvinner fra denne verden, i det de ikke lenger er i stand til å ta del i ordinære aktiviter i det hele tatt.

For å ta et eksempel, som kan illustrere en viss oppfatning om kolerikere og hysteriker, det vil si at en søker etter å fange inn visse patologiske trekk hos mennesker i kraft av slike betegnelser som det: For den som ikke bekjenner seg til en religiøs tro, kan sterkt religiøse mennesker som taler ut om anti-krist og endetider, tre fram som kolerikere og hysterikere. Naturligvis, jeg tror ikke på at undergangen er like rundt hjørnet, og at en har å reise rundt og spre tanker om at endetiden er nær forrestående, om menneskene ikke vender om, for tiden har blitt så tarvelig, grådig, folk er egoistiske, hensynsløse, brutale. Slike beskrivelser er ikke noe som helst nytt i menneskenes liv og historie, og det hører med til allmenndannelsen å kjenne til at slike fenomen som vekkelsesmøter, er noe som finner sted i blant, i sær når tidene er dystre, men også når det tilsynelatende er bra, for i det sistnevnte tilfelle er det slik at menneskene kretser og ruller rundt seg selv, uten tanke på at etter oppgangstider kommer nedgangstider, eller at det gis folk, der ute, som trenger vår hjelp og støtte, for de har ingenting som kan føre fram til at de blir i stand til å hjelpe seg selv. På den annen side, det gis hundrevis av millioner av mennesker, som lever langt under nivået for hva vi som lever her i Europa finner akseptabelt, uten at dette bekymrer dem særskilt mye, for de er fornøyd med det de har eller ikke har av goder, så som en seng, et leie under en bro i utkanten av en metropol: hva nytter det å klage, når det er Allah som rår over det, eller at min sjel er slik at jeg har å vente til jeg får et nytt legeme og en ny og annerledes sjel: religionen og det religiøse språket er ulikt for ulike typer av mennesker, beroende av så mange ting.

Imidlertid, det gis mennesker som ikke tror på slikt som sjelevanding og kasteinndelinger, eller at økonomiske fattigdom er noe en skal bære, holde ut, som om det er en sykdom; nøysomhet og ydmykhet er dygder; forydmykelser i form av å bli betraktet som håpløse tilfelle, som ikke er mottakelige for sivilisasjonen og kulturens produkter, er noe helt annet: det skal en aldri tåle, for det er repressiv politikk, det er uttrykk for inhumanitet, intoleranse, ja, ufordragelighet, som er en stor last, som er klanderverdig, uansett hvem som gir uttrykk for slike nedlatende tanker om andre mennesker.

Motivering er en del av all opplysning, slik at tilegnelse av kunnskaper blir til en verdi i seg selv, en verdi som er dypt forankret i et menneskes indre, på den måten at det er utadskillelig fra hva og hvem det er som mennske, og som betyr at det er om integriteten til et menneske, en integritet som blir satt til side, når noen blokker for deres kunnskapsstreben, uten at dette kuer dem som personer, for friheten, og streben etter kunnskap og viten, og at en har sin egen vei å gå, er det ingen som kan ta fra et menneske, selv under tortur og påfølgende lemlestelser.

Skal en mene at mennesker som er lite mottakelig for kunnskaper, for systematisk opplæring, for faglig skolering, er apatikere, er indifferente mennesker, og at det eneste botemiddel er å gi dem sukker og goder, og så, litt etter litt, å få dem inn på «bedre tanker», «bedre veier»: er medisinen for seriøse liv at en ikke korrigerer den oppvoksende slekt, når de trenger å bli korrigert, for det de får til er ikke bra nok, holdt opp mot alminnelige standarder for hva som er tilfredsstillende arbeider for den gruppe av unge mennesker det gjelder, det vil si i forhold til deres alder, og hvilket land de lever i, og at det forlanges mye av den oppvoksende slekt i dagens Norge.

Tilbake til hovedveien: selv om folk snakker og snakker om det som de er bekymret for, betyr ikke dette at de er kolerikere og heller ikke at de er hysteriker. De har en misjon, som du og jeg ikke deler: At folk flest har å vende om, endre livsstil.

De første kristne, det vil si like etter Jesu henrettelse på korset, ventet at han straks ville komme tilbake, og om en har en smule kunnskap om hva for tid det er snakk om, har en heller ingen vansker med å skjønne at en slik forventing kunne oppstå på grunn av de mange forferdelige ting som skjedde i og under romernes styre, som hatet alt som smakte av kristendom: at det gis en og bare en Gud, og at du skal lovprise din skaper, sammen med oppfordringen om å elske din neste som deg selv. Det sistnevnte trakk i retning av at en skulle ikke sette sine egne preferanser over andres preferanser, og at en skulle legge vinn på å leve slik at den naturlige tilbøyeligheten til å ta vare på seg selv og sitt ble satt ut av kraft ved at den levde og virket for andre mennesker og deres ve og vel, deres velferd.

Hva har de ting jeg har snakket om over, å gjøre med form og innhold? Vel, om en mener at hva for form som velges, er helt opp til den som foretar valget, og at tiden, stedet og omstendighetene har ingenting med det å gjøre, så lever en et ideelt liv, som er høyt hevet over seder og skikker som gjelder, og ikke bare det, for da har en samtidig valgt vekk tanken at noen kan bli støtt over det som blir kommunisert, eller at egne preferanser er uten betydning for formen og innholdet: Enhver har vel, i alminnelighet, visse intellektuelle og moralske forpliktelser overfor seg selv, som er om å ha et anstendig liv å leve; om en på grunn av måten en fører seg på får re-kommunisert at en er et ufyselig menneske, som er uten noen som helst forståelse for at også andre har følelser(på grunn av at disse tramper du på, så ofte du kan, om anledningen byr seg), så vil jeg tro og mene at dette gjør noe med din egen selvoppfattelse, eller at det gir deg noe alvorlig å tenke på. Gitt at en fremdeles har noen som helst tanker om seg selv som et tilsnakkendes menneske, et menneske som er i stand til å føre en rimelig fornuftig samtale med både andre og seg selv. Dermed er det mye som taler for at nevnte konsepsjon om at det er formen som gir føring til innholdet, er for tradisjonelt orientert, for et visst budskap, en bestemt mening, som helt klart refererer til innholdet, er ikke uberørt av tiden, stedet og omstendighetene det blir til under: Om det ble til i en annen historisk epoke enn en selv lever i, om selve betingelsene(de sosiale, politiske, høviske, konvensjonelle betingelser)har en helt bestemt karakter. Ja, at selve tiden, stedet og de konkrete omstemdigheter for framførelsen fordrer at noe blir tatt inn, noe faller ut og noe blir mer vektlagt enn noe annet: Det er ikke slik at en alltid kan hevde det som faktisk er virkelig og sant, for i en rekke sammenhenger har en å tilpasse betydning, mening og form til det som forventes av tilhørerne, eller leserne, at en skal formidle: Dette kan bety å holde seg til «the rules of the game», spillets stilltiende regler, og at en ikke avviker for mye fra det.

Det er, naturligvis, slik at alminnelighet høflighet ikke er en medfødt egenskap hos menneskelige personer, og at hva for vekt en legger på høflighetsformer, som det å avstå fra å fornærme andre som har andre oppfatninger enn en selv, kan variere svært fra individ til individ. Det har vel også å gjøre med hva en ønsker og vil oppnå, på kort så vel lang sikt. Det er også verdt å ta med seg at praksisser en lar være å kritisere, er praksisser som blir fordømt mange steder i verden, og at de synspunkt en selv står inne for også er universelle synspunkt.

I eksemplet mitt at en skal elske sin neste/nabo som seg selv, kan dette bety at en gjør det for å tekkes de andres velbehag, for at en skal kunne speile seg i deres beundring for et menneske som gir mye av seg seg selv, ja, til veldedige formål, skjønt det en gir er kun svært små deler av det en faktisk disponerer over av formue, selv om summene det er tale om er langt større enn hva et helt alminnelig menneske er i stand til å gi fra seg, uten at det dermed selv lider voldsomt under et slik offer. Om personen x har 10 milliarder i årlig inntekt, og gir bort 10 millioner av dem mens en annen som har kun det en trenger for å overleve, ville det få katastrofale følger for den videre eksistens om det gav bort det lille en har, ut fra et sterkt påtrykk fra omgivelsene om at hva det kommer an på er at en hjelper dem som lider nød, og da kan en ikke gi nok, for det å holde igjen på penger tyder på at en er en gnier, eller at en er gjerrig, og det å være gjerrig er en last for en kristen.

For personer med svære formuer og gedigne inntekter, og ikke annet er nevnt, er donering av midler til ulike veldedige formål, etikette, eller en ren formalitet, og konvensjonell opptreden har overhodet ikke noe som helst å gjøre med Jesu oppfordring til oss mennesker om å elske din neste som deg selv, for det er hva som er bygd inn i tanken om godhet.

På dette punktet kommer hver eneste en av oss til kort.

Sida 3

Stilarter.

I grove trekk gis det tre slike språkformer: På den ene side, høystil, som er språkformer en finner i konvensjonelt oppbygd lyrikk, poesi, skuespill, men som også fins(fantes) i offentlige kunngjøringer, erklæringer, dokumenter. På den annen side, mellomstil(prosa), som er typisk for akademiske (tale-og)skriftformer, som for eksempel vitenskapelige avhandlinger, vitenskapelige rapporter, fagbøker, lærebøker, diverse kompendier, til bruk for elever og studenter. Navnet på den siste skrivemåten er «lavstil», og stedene for kolportering av lavstil er den kolørte presse, så som ukeblad, legesekretærromaner, tegneserier, cowboybøker.

Om jeg skal supplere nevnte inndeling, så tar jeg også med de aller fleste norske dagsaviser, for her gis det svært mye likt og ulikt, og de inneholder svært mange hybrider, eller som en coctail av skrivemåter, slik at det dels passer inn i høystil, mellomstil og lavstil, skjønt hovedinntrykket er og blir en grå masse av språklige uttrykk uten noen som helst kognitiv verdi, det vil si at meningsløse språklige uttrykk, eller kraftige hyperboler(overdrivelser), er regelen heller enn unntaket.

En bærebjelke i teorien/modellen Stilhjulet er at det gis pluss-ord, negative ord, nøytrale ord, det vil si at ordene har i seg en viss «ladning»: Helter er gjenstand for beundring, og følgelig er begrepsordet helt et positivt ladet ord mens begrepsordet kjeltring er gjenstand for straffeforfølgelse, og således noe foraktelig, og det blir dermed karakteisert som et negativt ladet ord. Begrep for tall og mål, vekt og masse, er verken positive eller negative, men de regnes for null-ord.

En stilltiende antakelse som ligger til grunn for nevnte inndeling, så vel i høystil, mellomstil og lavstil, sammen med å sortere begrepsord langsetter positive, negative og nøytrale(null-ord), er at en har å gjøre med en viss teori for språk og kommunikasjon, nemlig det jeg heretter beskriver i termer av Telegrafskjemaet. Telegrafskjemaet består, grovt uttrykt, av tre deler: Avsender og mottaker, samt kode/innhold/budskap.

For den som ikke er orientert om det, så ble telegrafen som kommunikasjonsverktøy tatt i bruk under Napoleonskrigene, og det er jo en stund siden nå. For å fatte hva som ble sendt via elektriske kabler fra et sted til et annet, måtte en kjenne til koden; med mindre en ikke kjente koden, kunne en heller ikke tyde budskapet som ble mottatt, eller sendt av sted. Naturligvis, for å kunne lage en kode, er det nødvendig at en alt allerede kan snakke og skrive, lese og forstå det en skriver og leser, og at det er slik, hører med til det å bli sosialisert inn i et menneskeskapt univers, eller inn en menneskeskapt verden, at en vet hva slikt er om. Dette foranlediger at avsenderen, i det minste, rår over en eller annen kode, slik språklige mottakere også gjør det. La oss betegne det foregående med sosiolekter, eller at det gis en viss slang eller en sjargong, i alle fall at hun for lengst har blitt ført inn i språket og språkligheten, slik at når hun framstår som en person dette har hendt med, er hun også språkfør: I telegrafskjemaet gis det ingenting om de tingene jeg har sagt om å bli til en person som er som er talefør - og skrivefør, og som, følgelig, har kapasiteten til å perfeksjonere seg innenfor ett eller flere språk(om en har lært ett språk, kan en, i prinsippet, lære seg flere andre språk.

Tilbake til stilhjulet: På sett og vis er «hjulet» ikke annet enn retorikk, i begrepsordet betydning av «veltalenhet», med trykk på bestemmelsen «vel». Dermed kan en hevde at denne opplæringen hadde taleformer og skriftformer som sitt emne, der lite eller ingenting var om kognitive versus kognitive nivå, eller noen som helst vilje til å sette hele skoleringen inn i en større og mer omfattende sammenheng, av filosofisk-litterær art, men det meste var om følelser og verdiladete språklige uttrykksformer i relasjon til mer saksorienterte formuleringer og ytringer, så som prosaspråket(idag heter det sakprosa, hvilket torde være smør på flesk siden prosaspråk, rent allment, har de mer dempede og modererte språkdrakter som deres kjennemerke)og vitenskapelige og tekniske språkformer.

Det er underlig å tenke tilbake på 70-tallets språkopplæring, som i det store og hele preget av en svært lav grad av reflektert innstilling til språk og kommunikasjon, eller, i beste fall, at språkopplæringen ikke bare var ensidig, men den var svært overflatisk, idet det kun var visse syn på språk som dominerte undervisningen: Språk og realitet hører sammen, og hva som anses som realitet(virkelig og sant) beror på om en har en holdbar tolkning av realiteten, og denne er språklig formidlet, uansett om en forfekter synspunktet om språklighet som en representasjon av det som er virkelig og sant om verden og livet i den, eller om en hevder at hva det kommer an på er at det gis noe mer og annet enn språklighet, i den forstand at denne går tvers gjennom språk og språklighet, inntil en støter an mot noe som overskrider det en er i stand til å uttrykke gjennom språk.

Ett av de spørsmål en kan stille, er hvor langt en kommer i begripelsen av språk og språklighet om en holder seg til det å presentere stilhjulet, som en antatt nøkkel til forståelse av det som er høyt og det som er lavt, og det som er midt mellom disse to, som er språket på det jevne.

Her trenger og behøver en å vende tilbake til antikken og den antikke kultur, for å komme på sporet av hva de nevnte ting er om, og en av dem som tok i bruk de lavere former for stil, var filosofen Sokrates(slik han presenteres gjennom Platon), der Sokrates provoserer makthaverne gjennom «å tale høyt om det lave» og «lavt om det høye». Således ble Sokrates farlig, svært farlig. Hvorfor ble Sokrates betraktet som et farlig menneske. Svaret er rett fram: Han utfordret bystatens helligdommer, dens guder, og å gjøre det, gjør ingen ustraffet. Derfor ble Sokrates forfulgt, derfor ble han dømt til døden, og derfor måtte han dø, og derfor måte han tømme giftbegeret(Det gis filosofer, for eksempel Bertrand Russel, som ikke var spesielt imponert over det som skjedde med Sokrates, for han hadde jo sin Daimon, og den som er i besittelse av noe slikt, trenger heller ikke frykte noe som helst, heller ikke at en blir tatt av dage, eller henrettet).

På Sokrates' tid var det alminnelig og utbredt å snakke om at guddommene holdt til oppe på høydene – på Olympen: Sokrates viste at der oppe var det ingenting å finne, og at det hele var svindel, intrige, renkespill, satt i scene for å bedra, eventuelt, for å holde massene i sjakk. Ideologi har alltid visse siktemål, som er represjon, fortielse, og sentralt i ideologisk represjon, er tanken om at denne har å virke i mørke, den trenger å bli holdt skjult, for ingen represjon tåler dagens lys ved at åpenbar undertrykkelse står for hugg, slik det også er at, og det er slettes ikke skjelden kost, at den som prøver å få til noe som er godt og bra, også står lagelig til for hugg og slag, imøtegåelse. Derimot, det som virker i det ubevisste hos menneskene, eller i de dypere sjikt og lag, er det langt verre å gjøre noe med, skjønt det er ikke uoverkommelige oppgaver.

Således er den Sokrates vi møter hos Platon, også opptatt av markedets gudommer, og ikke bare alt det som er om Gudene der oppe, på Olympen: Hva en lærer når en lærer noe av Platons framstilling av Sokrates, er at det gis et grunnleggende skille mellom «maktens» liv på den ene side og «livets» makt på den annen side, noe som svarer til tanken om forskjellen mellom slagord som «makt er rett», i motsetning til tanken «at rett er makt», for det er «The Rule of Law» som avgjør hva som er rett og rettferdig: Å hevde at hva som er rettferdig springer ut av menneskenes lyster, eller hva mennesker rent allment liker, er ikke å ha tenkt særlig mye igjennom hva dette er om.

På liknende vis forholder det seg med ideen og begrepet om kultur, at en kommer ikke spesielt langt om en utvider dets rekkevidde og omfanget av de fenomen som faller inn under det.

Følgelig hevder jeg at begrepet om kultur, som jeg tar for meg, ikke faller sammen med det utvidete kulturbegrepet, som er kluturbegrepet en har operert med i Norge i en rekke år, for dette tar med seg løst og fast, så som båtkultur og kystkultur, bykultur og sjoppekultur, eller at en sitter på kafeer, og dermed får en kafékultur; det er påfallende, er at de det utvidede kulturbegrepet ikke knyttes an til begrepet om kultur i allmenn forstand. Om tanken om det utvidete kulturbegrepet legges til grunn for kategorisering av kulturelle aktiviteter og virksomheter, er dette ensbetydende med at alt eller ingenting er kultur: Det var helt sikkert ikke meningen, eller var det kanskje det at i sin overivrighet overfor finkulturen, svinget pendelen til alle kanter, slik at det hele ble til en suppe, som ikke har noe som helst å gjøre med kultur, med unntak av at dette definerer(vi, jeg, som kultur) noen som kultur, og en kan også få kulturstøtte for sine prosjekt fra diverse organer for slikt.

Det betyr ikke at kulturens utttrykksformer skifter over tid, sted og omstendigher, for det gjør den. På ingen måte er det slik at finansiell støtte er tabu for mulighetsbetingelser for kulurell aktivitet, eller at et minimim av materiell sikkerhet, er noe en kan unnvære, eller at kulturmennesker av i dag ikke bryr seg om slikt: Det gis mange overvintrete myter om kulturmennesker, som, for eksempel, at filosofen Sokrates vandret rundt i gatene i Athen og stilte ulike spørsmål til forbipasserende byborgere og folk som drev med handel og vandel, og at det hele endte opp med at Sokrates sa: Det eneste jeg vet er at jeg ingenting vet». Slikt er eventyr og atter eventyr: Sokrates var soldat, og han var medlem av datidens byråd, og det han gjorde var at han brakte videre en viss informasjon om inakseptabele måter å relatere seg til krigsfanger ved at det var allment og utbredt å ta liv av dem, etter at de var avvepnet. Derfor måtte Sokrates tømme giftbegeret, som var en alminnelig måte å kvitte seg med høyst uønskede personer. Sokrates hadde samvittighet, og han forfulgte samvittighet sin, det vil si at han levde opp til sin innerste og dypest overbevisning, og han var villig til å dø for det han holdt for å ha stor betydning for menneskene, slik at ikke de som spredte løgn og bedrag om menneskenes natur skulle kunne stå uimotsagt. Såvel Sparta som folk som bodde på andre siden av middelhavet, langsetter det som er Tyrkias kystland i dag, var naboer, og en driver ikke med å tilintetgjøre dem som er annerledes enn oss selv, slik vi er annerledes for de andre, på grunn av de anses som en trussel for den egne, lokale kulturen. Det er og blir barbarisk framferd(Barbar: en som snakker et språk og geberder seg på måter en ikke forstår).

Sida 4

Det skal bemerkes at begrepet om barbar er høyst omstridt, og at det, muligens, var et påhitt fra folk i den greske bystat, for å distansere seg fra folk som snakket et annet(og ubegripelig) tungemål enn deres eget språk, som de holdt for å være det naturlige språket.

Det er likeledes verdt å bemerke at slikt vi har lært oss fra bansben av, og som vi deretter hører omkring oss hele tiden, har kommet oss så nært inn på oss selv, at å trekke det i tvil, er som å trekke oss selv i tvil: den som tilhører en viss språkkultur har et visst blikk på seg selv, andre mennesker, livet og verden; hun eller han er uten et blikk på sitt eget blikk, og det er dette som gjerne beskrives i termer av «blinde flekker».

Å begynne å snakke og å begynne å skrive, er således å starte opp pånytt, som om det er første gang en begynner å snakke og at en begynner å skrive.

Legg merke til at beskrivelser er ved hjelp av et «som-om», for den som har blitt ført inn i et visst språk, er det forsent å starte på et punkt hvor det som har funnet sted fra en lærte seg å snakke og lærte seg å skrive, blir tilintetgjort, i et eneste nå. Derfor er det jeg snakker om et kunsgrep, som heller kan bidra til å komme til økt klarhet, forståelse og innsikt i det hjemlige språket, enn at det skal forstås som en bokstavelig prosess.

Hva angår den almenne kultur, så er det ikke slik at den har så mye i seg at den kan berge oss alle fra all verdens elendighet; kulturelle aktiviteter kan forløpe side om side med de verste ugjerninger, slik en kjenner til fra menneskenes liv og historie, for eksempel under Stalin og Hitler.

I vår tid har, det vil si i perioden etter den annen verdenskrig, har finkulturen, elitekulturen, High Life, nærmest blitt til et nedsettende begrep, som ingen lenger trenger, for det gir ikke penger i kassa, og kassa skal jo stemme. Dessuten er det ingen eller svært få mennesker, som er opptatt av den: Majoritetsbefolkningen er opptatt av den rene overlevelse(les: det sosialdarwinistiske kamprop: at den sterkeste overlever). Det som er virkelig og sant om oss selv, er at ingen overlever døden: At alle og enhver skal dø døden, inkludert bevisstheten om at en i det hele tatt har vandret en stakket stund på på jorden.

I streng forstand er det slik at livet vår i verden begynner med fødselen og at det ender med døden, så langt en vet, og om det gis en fortsettelse, et liv etter livet, eller etter døden, det kan en jo alltids strides om, uten at det gis et definitivt svar på det. Således er også filosofer moriturus – de har å dø. Det å ha å dø er helt sikkert noen langt mer seriøst enn å hevde at mennesker er dødelige, for døden som fenomen er noe en stifter kjenskap med allerede svært tidlig i livet. Det fortløpende livet er heller ikke Sein zum Tode, væren henimot døden, som Martin Heidegger yndet å tale og skrive om, for så ille står det ikke til med oss mennesker at døden er like rundt hjørnet, eller at en står på dødens terskel, selv om det dør folk rundt om i verden hvert eneste sekund(her trengs utfylling, og en korrigering av det jeg har skrevet om S. Critchey, hvis diskurs er mediaorientert, i den forstand at han skriver det forleggere og publikum forventer at det skal skrives: Lett og greitt, men uten tyngde, uten intensjonsdybde, ren overflate.

Om en driver med kulturstudier, har å vandre så langt og så dypt inn i hva dette er om, at en knapt nok kan forbli uberørt av tanken om at for å kunne fatte hva den allmenne kulturen er om, så har en også å oppnå en viss forståelse av hva som er lagt ned og inn i hva Vico snakket og skrev om gjennom å hevde «'at i bunn og grunn er det slik for oss mennesker at vi kun forstår det vi selv har skapt, eller laget'»; skjønt hver eneste tale om skapelse, er en «kvasi-skapelse» siden hvert eneste menneske er henvist på visse, forutgitte materialer og en overlevert kultur, som mulige vilkår for at noe innovativt i det hele tatt skal kunne finne sted(Min uthevelse). Dessuten er det utvilsomt slik at de evner og anlegg en er utstyrt med, har en slett ikke skapt selv, for hva angår disse evner og anlegg, uansett hva de mer presist måtte være, er beroende av det genetiske lotteriet, som det enkelte individ, som kommer til verden med dem, ikke rår over selv.

Naturligvis, miljø, omgivelser, og ulike typer av positiv innflytelse som strømmer ut fra personer et menneske møter under oppvekstårene, er av stor betydning for det videre liv.

Det foregående synspunkt på forståelse trenger å bli forklart, og grunnene til det er flere, mellom annet at den som taler og skriver et visst språk, for eksempel norsk eller engelsk, har rent allment forstått de enkelte element som det bestemte språk består av, skjønt ingen vil vel mene at den aktuelle personen, i og med hun taler og skriver på forstående måter, også har laget, eller skapt det språket en beskriver i termer av «norsk», respektivt, «engelsk».

Meningen er vel heller i retning av at personen har ervervet seg, eller tilegnet seg, det aktuelle språket, slik at det for lengst har blitt hennes første språk, om det er slik at det var dette, bestemte, språk hun lærte seg da hun lærte seg, litt etter litt, å utrykke sine tanker i kraft av hele, velformulerte norske ord og uttrykk. Det å tale og skrive et visst språk, har også en annen dimensjon, nemlig at det har i seg et stort potensiale i form av fornyelser, eller innovativ, språklighet, der det oppstår nye ord i et gitt språk, et forløp som langt på vei kan forklares på ulike måter, som for eksempel at det finner sted en viss import av gloser fra andre språkområder enn det hjemlige språk, at visse ord, som virker «gammelmodige» faller vekk og at de blir erstattet av andre ord og uttrykk, som synes å være mer i pakt med tiden og verden en lever i: Språk er også språkkultur, og en kultur gis sjelden i et tomrom, uten samvirke med andre kulturer, dessuten gis det likeledes en viss dynamisme i kulturbegrepet, i det forhold at kultur er størrelser som endrer seg over tid, sted og omstendigheter.

Imidlertid, la oss vende tilbake til inngangsporter til de mange kulturer som fins i dag. Ett ikke urimelig standpunkt, er at disse kan undersøkes på ulike måter, som for eksempel at en gjør det med henblikk på typiske moralske/religiøse fenomen som skyld, skam anger, synd, og termen typisk viser hen til hva som har vært og, muligens, ennå er, utbredt i den vestlige kulturen – i Europa og Amerika. I dag forskes det mye om hva for konflikter og sammenstøt som finner sted, det vil si med henblikk på om det er innenfor en og den samme kultur eller om de er ulike kulturer som støter sammen. Uten å gå i dybden på spørsmålet, gis det også en rekke eksempler på «kulturkrasj» innenfor en og den samme kulturen, som for eksempel at grupper av individ, som kjenner seg diskriminert av den dominerende kultur, tar til gjenmæle gjennom voldelig framferd, som kan ramme hvem som helst. I allefall er det min erfaring at det gis grupper av «underprivilegerte» ungdom som faller utenfor de sterkt organiserte samfunn vi lever i, og som ikke finner seg tilrette noe sted: En kan ikke forlange av hver eneste av den oppvoksende slekt at hun eller han skal organisere seg innenfor en eller annen forening, det er en svært urimelig fordring. Naturligvis, det betyr ikke at en dermed skal bifalle blind vold, for det er uforenelig med alt samfunnsliv – det å leve sammen med andre under samme tak, som er betydningen til begrepet om samfunn. Ja, det er, i positiv forstand, å finne fram til noen en kan leve sammen med. På den måten gis det distinksjoner mellom samfunn i vanlig mening og samfunn i betydningen «fellesskap» siden den første termen er langt mer i slekt med selskap, har i seg betydningen til forretning, der fikserte standarder, normer og regler er forutsatt for driften og framdriften av forretningen, selskapet, samfunnet.

Utforskning av kulturer ikke bare er om hva slags kultur det er tale om, som for eksempel om den aktuelle kulturen som blir undersøkt er krigersk og kjempende, eller om den er sentrert rundt ideer og begrep om lidelse og forsoning. Ja, også en flertydig term som kjærlighet, trekkes også inn når en søker etter å forstå hva kultur er om, sammen med hjelpsomhet og hengivenhet.

For å ta det siste først: hengivenhet, er ikke en spesifikk faktor med henblikk på kulturfenomen, for hengivenhet finner en også blant dyr, så som katter og hunder, og ingen er vel så gale at de mener at katter og hunder er kulturskapende organismer, selv om godt drillede hunder er til stor hjelp og nytte for mennesker, så som førerhunder for blinde, og i letearbeid under ulike naturkatasrofer.

En har nok å tenke seg om mer enn en gang innen en mener å ha funnet ut hva hengivenhet er om, for i selve begrepet om å gi seg hen til noe eller noen, eller at en er lidenskapelig opptatt av noe, svinger det også med en form for selforglemmelse, slik at referansen til en selv blir nedtonet: Å gi seg hen betyr ikke at en ved å gjøre det også viser den andre at en er et svært godt menneske som er i stand til å overvinne sine egne interesser, sin opptatthet av seg selv og sitt; det er vel heller slik at det springer ut av vår natur som mennesker at vi ønsker og vil være til for noen annen enn oss selv, at menneskedyret har en inklinasjon, en tendens og en tilbøyelighet i seg selv til å hjelpe og støtte den andre: Å hevde at det kun er tanken på å ivareta ens egne interesser som får en til å gå fram på den måten at en viser hensyn til andres verdier og interesser, for uten at en gjør det, risikerer en også å sette sine egne verdier og interesser på spill, er, etter mitt syn, å forutsette at det bare er individualmoralen som begrunner og forklarer moralsk tenkning og handling.

Sagt med andre ord: At straks en starter opp med å reflektere over hva det betyr å leve sammen med andre, så innebærer det at en har å te seg slik at også hensynet til de andre blir bygd inn i hva en gjør, skjønt motivene for det en gjør springer ut av ens refleksjoner vedrørerende de relasjoner en står i, og ikke at det springer ut av noe som ikke faller sammen med tanker om at det kommer vedkommende til gode, at hun drar nytte av det, eller at hun har visse fordeler av å gå fram slik, eller at hun får visse fordeler, goder av økonomisk art, eller at hennes anselse blir stor i andres øyne, og at hun kan speile seg i det at hun er uselvisk inntil døden.

Hva angår begrepet hjelpsomhet, er ikke det en spesielt god term som kan bidra til å kaste lys over kultur og kulturfenomen, for om det oppstår konflikter og vansker mellom mennesker, har vel de aller fleste en viss tilbøyelighet til å holde seg langt unna, i alle fall at en ikke blander seg inn i konflikten, for det kan gjøre det hele verre enn den er, eller at en har seg selv og sine å tenke på ved at en ikke er alene i verden: De fleste mennesker har noen som er svært glad i en, og således er det ille om dette skulle gå ut over en tredjepart: dine barn, ektefelle, samboer, venner: å framvise mot har sin klare begrensning, for om venn min blir utsatt for forfølgelser fra folk som er rasister, eller på andre måter misliker vennen, er det nå, i streng forstand, min plikt å ile til for å avhjelpe nøden, eller er det slik at begrepet om mot skal tøyes så langt at jeg risikerer både liv og lemmer, bare for å komme vennen til unnsetning? Det er ikke opplagt at jeg bør involvere meg på nevnte vis, og det gis en rekke grunner, tungveiende grunner, til at jeg bør avholde meg, som at en viss personlig sikkerhet er nødvendige betingelser for at en i det hele tatt skal kunne ha et liv å leve som er rimelig bra å leve. Det betyr ikke at offerberedskap er forkastelig eller at en alltid og under enhver omstendighet skal skyve det fra seg: Betydningen er bare at iblandt er impulsivitet snarere av det onde enn av det gode, at det å ile noen til unnsetning for å avhjelpe nøden, kan være ett og det samme som å trekke altfor store veksler på vår humane impulsivitet ved at den som er oss aller nærmest kan komme til å lide stor overlast.

På mange vis er det slik at både i kulturelle nedgangstider som i oppgangstider, gis det mennesker som er svært opptatt av penger, mat og drikke: Det er bare promiller av en gitt populasjon som gir fra seg penger uten at de på en eller annen måte får noe tilbake for det de gjør, om det er flere penger enn de gav ut, om det er i form av underholdning, atspredelse, fornøyelser, sterke opplevelser. Nedgangstider bidrar til at folk har nok med seg selv. På den annen side, vanskelige situasjoner, som økonomiske og kulturelle nedgangstider, fører også med seg at den kommersielt orienterte kulturen vinner fram, der det er tale om handling: at noe skjer, samme hva, bare at noe skjer. For en stakket stund kan en glemme alt som vanskelig og vondt. Det er virkelighetsflukt, og det er det svært mye av i dag, slik det også har vært før oss.

Hva så med «kjærlighet»? Kjærlighet betyr flere ting: Det kan bety å verdsette natur, så som vandringer i skog og daler, om å farte rundt med en liten båt på sjøen. Det er å bry seg om barn og sin ektefelle, om en er så heldig at en har barn og en samboer/ektefelle. Kjærlighet er også å være bundet til skriften – til bokstavene og ordene, og deres uendelige mange kombinasjoner: For et skrivende menneske er kjærliglighet knyttet til å leve et skapende liv gjennom skrift, for her er det om deg selv og din egen vei gjennom livet, men ikke bare det, for det svinger med at det du skriver også kan være til nytte og glede for alle dem som har et urolig hjerte og sinn, og som vrir seg fra side til side i sengen. Ja, for et skrivende menneske er det er mye som må vike, så som bornerthet, fordommer, forutfattet tro og forstokkede meninger, for her er det om menneskers lengsler og drømmer, deres tro og håp om en bedre verden og et mer anstendig liv enn det som er tilfelle for et stort antall mennesker i dag.

Det gis et språklig utrykk, som ikke bare er om materiell utvikling, så som høyere levestandard, flere biler, og mange små strategiske raketter og bomber: «progressiv progresjon». Progressiv progresjon, i menneskenes anliggender, beror på at en erkjenner at det gis en motsetning mellom «er» og «bør»: uten et slikt fundamentalt skille, som omfatter så vel intellektuelle som moralske anliggender, ja, også om kultur og religion, er det ingenting som kan motivere oss til innsats for å overvinne og bekjempe det som bryter menneskene liv ned.

«Immateriell» kultur er alt det som går ut over oss selv, ut over det positivt gitte, så som sanselige inntrykk, og som trer fram som sansbare uttrykk; de sansbare uttrykk er overflate, og for å prøve å fatte hva den sansbare overflate er om, så har en å prøve å forstå hva disse språklige, gitte, sansbare uttrykk, er om: å lære seg et alfabet er mye mer enn å lære seg dette alfabetets bokstaver, for en har å betenke deres uendelige mange sammensettinger, så vel med hensyn til semantikk som syntaks og prgmatikk; det stanser ikke med det, for realiteten er ikke identisk med verbale uttrykk eller setninger.

Om vi erkjenner distinksjonen mellom «er» og «bør», så kan en hevde at det moralske bør er identisk med den høyeste realitet og streben etter å realisere det gode, som er hva mennesker, dypest sett, har en naturlig tibøyelighet til å gjøre, skjønt det er mangt og mye som faktisk bringer mennesker på avveie – at de går seg bort i verden.

Er den grunnleggende distinksjonen mellom godt og ondt moralisme? Ikke i det hele tatt, for en kan argumentere godt for at den som benekter at det gis en slik basal distinksjon, enten er uvitende om hva den går ut på, og som heller er en sjelden forekomst, eller så velger en et mindre gode framfor det gode, eventuelt at en klynger seg til sitt onde som sitt eget gode.

Å benekte kontrative begrep er å gjøre tenkning umulig, og den som benekter at det gis forskjell mellom liv og materie, universet og individet, sant og usant, sannferdighet og løgnaktighet, godt og ondt, rett og galt, har forlatt realiteten. Det springende punktet for kontroverser oppstår straks en søker etter begrunnelser, e.g. om en setter fram et monistisk perspektiv eller et dualistisk perpspektiv, og det betyr at en tar opp spørsmålet om motsetninger er slik at for den som søker i dybden av problemtstillingene blir stående ved motsetningene som uforsonlige motsetninger eller om tenkeren søker etter en grunn og et grunnlag hvis funksjon er å få til en enhet i mangfoldet eller at bakom mangfoldet av fremdtredeleser så øyner en et kosmisk prinsipp, for eksempel Logps – Ordet.

En trenger ikke dra utenlands, eller koble deg inn på nettet, for å få vite om nød og elendighet; du finner den nærmere enn du tror at den er: i den såkalte offentlighet, i den glamourpregede mediaverden. En av vår tids store myter er myten om at alt står bra til med folk som arbeider i media, om det er aviser, forlag, radio eller fjernsyn. Imidlertid, å hevde at dobbeltmoral er okei, er vel knapt nok god moral, og dobbeltmoralen synes å ha svært gode kår i verden, for den som skriver omtaler, kritkker, anmeldelser av ulike typer av bøker, gir de aller beste kritikker til de bøker, som den offentlige mening holder for å være av ypperste klasse, skjønt det godt kan skje at det boken det er tale om, verken er nyskapende eller spesielt interessant, med unntak fra folk som har stor interesse seg for slikt: folk innenfor psykologi, psykiatri og sosialpatologi.

Slike fenomen, som overvurdering utad, møkkabok innad, det vil si at anmelderen dresser seg opp som en anmelder som gir fantastisk god kritikk av helt utrolige bøker, bøker som er skrevet av utrolig gode forfattere, er fenomen som også passer godt inn hva angår den mer begrensete faglitteratur, om de er skrevet av filosofer og for filosofer, eller av folk som blir presentert som filosofer, uten å være det, er ikke så svært viktig, for hovedsaken er at en støter på slikt i diverse magasin og i vitenskapelige-filosofiske tidsskrift. Selv om det ikke gjelder majoriteten, så fins det – som en trend. Hyggelig lesning er det ikke, ja, jeg mener også presentasjonen av nevnte lesestoff.

Hvor om alt og alle ting er, gis det fremdeles akademisk utdannete mennesker som forfekter sterke meninger om franskmannen Jean Paul Sartre, og som uten blygsel hevder at det som kommer til uttrykk i skriftene hans er stor filosofi; det som er sant om Sartre er at forsvarte en bisarr idé, og hvis konsekvens var at Sartre nektet å ta avstand fra de to Moskva prosesser, sammen med den blatante fortielsen av de systematiske forfølgelsene og mord på mennesker, som fant sted i USSA, iscenesatt av maktbesatte umenneske Josef Stalin. Om en skal skrive om Sartre, er det sentralt å ha som mål og formål å sile ut det som er sant om ham, og så får en se om det blir noe tilbake av det han fikk utgitt: Sartre betraktet den andre som hovedfienden, eller at alle trussler og farer har sin opprinnelse i meg fra en kilde som ikke er meg selv: den andre. Således kunne han skrive: helvete er de andre. Sartre var menneske som foraktet seg selv, og det eneste han ikke gav slipp på var hans vanvittige idé: kommunismen. Et annet aspekt var at han var så fransk, en tvers igjennom typisk fransk kulturborger, utstyrt med hele spekteret av franske, moralske svakheter, der hans egen refleksjon vendte ham mot hans egen kultur, uten at han ble kvitt den aristokratiske positur: forakten for all annen kultur enn den franske kultur, inkludert språk, samfunn, moral og historie.

Ifølge Sartre er det humanismen som er skyld i alt kaos, all korrupsjon og elendighet i verden. Sartre tok feil; humanitet er ingen -isme, det er ingen sosial eller politisk ideologi, slik Sartre vil ha det til i sine skrifter; humanitet er fordragelighet, og fordragelighet er toleranse: Sartre var et intolerant menneske, og det gis ingen toleranse for de intolerante(Rosa Luxenburg).

Sammenhengen mellom kultur og humanitet er ikke umiddelbart begripelig, for begret om kultur er tvetyding, og om en ikke gjør tvetydigheten eksplisitt hjelper det lite om en roper etter mer kultur, for det kan like så gjerne bety at det er om enda mer av den materielle kulturen, og hvis idelogiske aspekt skinner gjennom overalt, og især der økt globalisering betyr å tråkke andre mennesker under sin fot, og at å nekte å ta imot det som er produkt av den teknisk-vitenskapelige kulturen, er ett og det samme som å underskrive sin egen dødsdom.

Globaliseringsraseriet har en rekke forutsetninger og betingelser, forutsetninger og betingelser som har historiske røtter, og det turde være velkjent at «The White Mans Burden»(R. Kipling) fremdeles er godt impregnert i unevnelige mange menneskers sinn, og hvor vi, som er «hvite og blåøyde», formodes å ha et spesielt, stort, ansvar for alle dem som, angivelig vis, ikke er som oss selv. På den annen side, synes det fremdeles å være slik at det gis unevnelig mange mennesker som tror på og mener at vitenskapelig vekst og teknologisk effektivitet er løsningen på hver eneste av de vansker menneskene står overfor i vår tid, og at det gis store mengder av folk som ikke skjønner sitt eget beste når de trekker i tvil den teknisk-vitenskapelige verdens mange triumfer, og, enda flere tilkortkomminger, i form av å finne ut av hvordan en skal kunne avbalansere hensynet til de to tusen samfunn som fins på jorden i dag, uten at det foranlediger ydmykelser, ødeleggelser, og, ikke minst, fjerning av tradisjonelle livsformer, så som utslettelsen av Pygmeene i Afrika, de elendige vilkårene for Aborigenes i Australia og at visse stammer i urbefolkningen i Nord – og Sør – Amerika ennå ikke har oppnådd status som rettssubjekt. Lapper/Samene på Nord – Kalotten har også måttet kjempe hardt for å oppnå full anerkjennelse.

Full akseptasjon av globaliseringen innebærer at en støtter seg på tanketomme ord om sikring av menneskerettigheten, at det blir innført frie og rettferdige valg(demokrati), at det ikke legges bånd på den frie informasjonsflyten mellom landene, og at det hele ender ut i en økt tilstand av velstand for alle og enhver: det er langt fra sikkert at utfallet blir slik en tror og mener at det kommer til å bli.

I alle fall, toleranse for annerledes troende og tenkende mennesker er godt og bra, og at en støtter seg på og tror at det som, i første og siste instans, fremmer og befordrer økt humanitet på jorden, er etikk og medfølelse, og som er om å kjenne til skillet mellom godt og vondt, rett og galt, og at en bestreber seg på å leve deretter. Dessuten at kjærligheten til nesten svinger med som et svært sentralt element i alt det menneskene gjør.

 

Doctor Philosophiae Thor Olav Olsen
Forsker i metafilosofi

Ensamrätt för samtliga artiklarna som Thor Olav Olsen publicerar i Tidningen Kulturen tillhör författaren. Tillståndet för citat, länkar eller publicering i andra media än Tidningen Kulturen måste skriftiligt ges av författaren på denna adress
Den här e-postadressen skyddas mot spambots. Du måste tillåta JavaScript för att se den.

 

Stöd Tidningen Kulturen

Köp en prenumeration! Klicka för mer information.

Ur arkivet

view_module reorder
Bild: Melker Garay

Ensamheten

Melker Garay talar om ensamheten.

Av: Melker Garay | Melker Garay : Reflektioner | 27 mars, 2016

Genus och Makt

Kiselstenen Kiselstenen är ett föremål som inte utan vidare låter sig definieras. Om man nöjer sig med en enkel beskrivning, kan man inledningsvis påpeka, att den är en form eller ett ...

Av: Carsten Palmer Schale | Agora - filosofiska essäer | 29 augusti, 2011

Vi ses i Nangiala!

Från bron där de såg hela världen kastade de bort sina drömmar med vänsterhanden. Mellan de och vattnets mörka yta, i en kort evighet, seglade några dästa måsar mätta på ...

Av: Björn Augustson | Gästkrönikör | 16 maj, 2012

Fem dikter av Göran af Gröning

Med stor varsamhet överlämnar jag här mina fem senaste dikter:

Av: Göran af Gröning | Utopiska geografier | 19 juni, 2016

Agnes Gällhagen. Det finns ingen dans i frekvens och balans

Det finns flera rum. Rummen existerar samtidigt, intill varann. Helt tillgängliga är de olika rummen inte. Trösklar separerar dem, och några av dörrarna är stängda. Det vore en felaktighet att ...

Av: Agnes Gällhagen | Utopiska geografier | 30 september, 2013

Vincent van Goghs rum i Arles. Foto: Public Domain

På besök i van Goghs värld

Vincent van Goghs konst och liv slutar aldrig att fascinera människor. Irving Stones berömda biografi Han som älskade livet från 1934 filmatiserades 1956 med Kirk Douglas i huvudrollen som den ...

Av: Mathias Jansson | Konstens porträtt | 05 april, 2016

Bo Gustavsson

Låt oss befria oss från vår förljugna självbild

Bo Gustavsson om krig, våld, dubbelmoral och rädsla för oliktänkande.

Av: Bo Gustavsson | Gästkrönikör | 27 januari, 2015

Att dela sitt liv med sig själv

I början av året bestämde jag mig för att läsa om en roman: Fredag eller den andra ön. Jag hittade boken av en slump i en andrahandsbutik och insåg att ...

Av: Daniel Svederud | Essäer om litteratur & böcker | 15 maj, 2012

Botanisera i arkivet
close

Prenumerera på vårt nyhetsbrev!

Få de senaste artiklarna direkt i din brevlåda - helt kostnadsfritt.

Du kan när som helst avsluta din prenumeration - enklast klickar du bara på länken du hittar i varje nyhetsbrev.