Från tablåspel till kyrkodrama

Följande är en genomgång av Olov Hartmans dramatiska arbeten. Det ger en bild av en ovanlig litterär utveckling och av det moderna, kyrkospelets framväxt. Den kritiska udden i granskningen förstör ...

Av: Bertil Falk | 28 oktober, 2009
Essäer om religionen

”For the times they are a-changin'. Dylan, Savannah och musikminnet

Hettan dallrade ovanför det skräpiga hamnbassängsvattnet. På kajen studsade truckar fram på brännheta däck, järnvägsvagnar skramlade över rostiga spår, solen stekte så det bildades luftspeglingar ovanför de gröna presenningar som ...

Av: Benny Holmberg | 17 maj, 2013
Kulturreportage

Elvis dog den 16 augusti 1977 bara 42 år ung

Om tre dagar är det är det dags att minnas 35-årsdag av kungens frånfälle I går den 12 augusti 2012 avslutades i London dem 30:e Olympiska sommarspelen. Under avslutningsceremonin hyllades bland ...

Av: Vladimir Oravsky | 13 augusti, 2012
Gästkrönikör

Om rasjonalister, materialister og utilitarister

Innledning Vår tid er tuftet på rasjonalisme, materialisme og utilitarisme. I denne sammenheng står ‘rasjonalisme’, ‘materialisme’ og ‘utilitarisme’ for følgende synspunkt. For det første, hva angår beskrivelsen av mennesket som fornuftig(‘rasjonalismen’) ...

Av: Thor Olav Olsen | 04 september, 2013
Agora - filosofiska essäer

Tro og metaetisistisk kritisisme. Del III. Naturvitenskap og metafysisistisk livsfenomenologisme.




alt Innledning.
Livsfenomenologismen er en filosofisk retning og som går ut på at livet har forrang framfor verden eller ego. Metafysisistisk livsfenomenologisme er en metafysisk skoleretning; den metafysisistiske livsfenomenologisme går ut på at menneskelig liv er beroende av at det hviler på en indre forankret trosvisshet, e.g., når livet ditt har blitt slik at du kjenner det som det har blitt til et forlatt hus på et øde og forblåst sted, og hvor det eneste du merker deg er at husets dører og vinduer slamrer og slår i vinden, er det noe melder seg for deg, og som aldri svikter deg: filosofi og filosofisk refleksjon.

 

 

Et biovitenskapelig perspektiv på mentale hendelser som kausalt  frambrakte effekter fra neurologiske mekanismer og fysiologiske prosesser

Stöd Tidningen Kulturen

Köp en prenumeration! Klicka för mer information.

 

På grunnlag av den forutgående skisse til forståelse av visse former for tro, og som jeg skrev om i Del I, under overskriften Emosjon og Affekt, åpner dette opp for å konstruere en eksperimentalt basert teori om mennesker som går ut på «at «menneske ikke er annet enn en komplisert maskin», en antakelse som ikke akkurat er en sjokkerende nyhet; den radikale forskjellen mellom antakelser om menneske  som ble satt fram i fortiden og de som settes fram i dag, er at vår tids vitenskaper er empirisk og eksperimentelt orienterte vitenskaper.

Ren allment nyter empirisk vitenskap stor prestisje og høy status i post-industrielle stater og samfunn, idet hver eneste tekniske innretning vi omgir oss med og som omgir oss - fra den elektriske tannbørsten til jet-drevne passasjerfly, og fra mobiltelefonen til internett - har oppstått som resultat av teknologisk anvendelse av empirisk basert forskning. Det som står på den vitenkapelige agendaen er mennesket selv. Således er det ikke et lite prosjekt som er satt i gang, for vi mennesker har så mange idéer om oss selv, og som er kostelige for oss å ta vare på, så som vår unikhet, individualitet, autonomi, og, ikke minst, at vi er frie, selvstedninge og uavhengige værender, og ikke at mennesker er ett og det samme som de ting mennesker selv konstruerer - maskiner - roboter - automater.

Ut fra et biovitenskapelig perspektiv på det som betegnes som «menneske», og som er en instans av Homo Sapiens Sapiendum, er nøkkeltermene inn til disse biovitenskaper - vitenskapene om livet - «nevrologiske mekanismer» og «fysiologiske prosesser».  Teorien eller modellen, er av ren fysisk art, og teorien trekker veksler på kunnskaper og erfaringer  mennesker  som innhentes via kliniske laboratorieeksperiment, og hvor mye av arbeidet består av bearbeiding og systematisering av resultatene fra de eksperimentelt basert undersøkelser. Statistisk teori, statistiske beregninger, oppstilling av tabeller og grafiske framstillinger, inngår som  nødvendige forutsetninger for utarbeidingen og videreutviklingen av et biovitenskapelig perspektiv på menneske. Invariante lover og lovmessigheter, som er operative i naturen forøvrig, eller som antas å være det, er en likeså viktig del av biovitenskapelig forskning som har mennesker som gjenstandsområde.

I sikten til biovitenskaper blir tro, følelser, tanker eller mening, til bivirkninger ved selve maskineriet, eller at det blir til sekvenser av kausalt frambrakte effekter fra putative nevrologiske mekanismer og fysiologiske prosesser, og hvor det er de nevrologiske mekanismener og fysiologiske prosesser som som kontrollerer og styrer mennesker.

Tro som eksplisitt tro(dom og overbevisning) blir ekvivalent med en viss sinnstilstand , stabil eller forbigående, og som er en kausal frambrakt effekt av at den fysiske organismen er i en viss tilstand. Bevisstheten og selvbevisstheten, som er sete for dom og overbevisning, følelse og mening(tanke), blir likeledes ført tilbake til forklaringer som er om at den aktuelle fysiske kroppen er i en viss tilstand.

Dersom en tilslutter seg det teoretiske språket for de nye biovitenskaper, så støtter en seg på at det fins cerebrale mekanismer og prosesser, som er av fysisk og målbar art, og hvor det inngår elekto-kjemiske prosesser, og at ved hjelp av slike størrelser er en fullt ut i stand til  å forklare hva vi mennesker er og hvordan vi fungerer som vi til enhver tid fungerer, og om det fører til uregelmessigheter, hva angår tanker og følelser, de ulike former for tro, og det disse ting foranledinger i form av handlinger, interagering og kommunikasjon med andre, så skyldes det dysfunksjonelle mekanismer og prosesser  i selve maskineriet, og ikke at det skal føres tilbake til  menneskelige fenomen som som forståelse eller misforståelse.

Gitt at biovitenskaper er en form for «spillteori», og spillteorier går ut på å forklare menneskelig interaksjon og kommunikasjon ved hjelp av ulike former for spill, det vil si i fom av gevinst eller tap, seier elller nederlag, eller, eventuelt, som en tilstand der verken den ene eller den annen part taper eller vinner, og resulatet er således uavgjort - remi.

La oss se litt mer inngående på en slik forståelse av mennesker. Det er slettes ingen selvfølge at det en gruppe av folk tror om en annen gruppe av folk stemmer overens med det den andre gruppen tror om seg selv, og omvendt, at kommuniseringen av det andre tror om oss ikke alltid faller sammen med vår egen tro om oss selv: fravær av gjensidg forståelse kan føre til at to ulike grupper av mennesker, gruppe A og gruppe, B, ikke har annet å holde seg til enn at begge grupper prøver å gjette seg til hva deres neste trekk er, i den forstand at gruppe A prøver å gjette seg fram til hva gruppe B prøver å få til, og omvendt, at gruppe B prøver å gjette seg fram til hva for intensjon gruppe A har.

Skjønt det er et legitimt prosjekt å prøve å forstå, forklare og begrunne hva vi mennesker er og hvem vi er via kompliserte matematiske modeller og teorier om mennesket som en velfungerende maskin, eller som en dysfunksjonell størrelse, som kan eller ikke kan, repareres, står dette for meg som rene fiksjon, med mye tullprat, prat som er godt pakket inn med ting som henviser til eksperimentelle og kliniske undersøkelser i dertil tilpassede arbeidsrom.

Jeg forbinder heller ikke mye mening med  tanken at de ulike former for tro er kausalt frambrakt, i den forstand at hver eneste antakelse, tro, formodning, eller overbevisning, har diverse neurale mekanismer og elektromagnetiske bevegelser i hjernen som deres årsak, og at effekten av de envnte, fysiske, ting, dukker opp eller ikke, som en mental hendelse.

Resonnementet mitt foranlediger ikke at jeg benekter at det gis neurale mekanismer og prosesser; det jeg reiser tvil om, er at forbindelsen mellom disse ting er så opplagt at de ulike slags typer av tro er kausalt determinert; et relevant spørsmål er også spørsmålet om hva for status ulike serier av mentale hendelser, eller hva for status hver enkelt singulær mental hendelse, for å holde meg til en slik terminologi, har i vårt liv som sansende og tydende værender, som ser på oss selv som frie og anvarlige agenter/forfattere, og at vi ikke er på limje med østers og flaggermus, hunder og hester, der de to sistnevnte værender nyter en viss form for agentstatus, skjønt i begrenset form.

Mennesker har «saker på gang».

Ruten jeg forfølger er dermed en helt annen enn det som utbasuneres av de nye biovitenskaper. I grove trekk er ruten  er slik. En av de ting som karakteriserer mennesker  er at de «har saker på gang», planer og prosjekt, eller at de har diverse anliggender, og at de forfølger det de oppfatter som deres egne saker: verken østers, kyr eller løver har saker.

Her følger en av mine mindre lystelige ytringer om hva det betyr, eller kan bety, å forfølge og tro på virkelige store saker, sammen med en bemerkning om den ubarmhjertige individualismen, og hvor det dreier seg om å svinge seg høyest opp i det sosiale hierarkiet.

Det sistnevnte betegnes i vår tid med «å lykkes», eller «å ha suksess at Fortuna har holdt et godt øye med deg; det sistnevnte kalles «realpolitikk»; det som er virkelig og sant, er at de uhyggelige ting som finner sted(systematisk spaning på systemkritikere, ettersøking og arrestasjoner, tortur, og ikke sjelden med døden til følge, og det hele blir iscenesatt med henvisning til at det er de nasjonale interesser som står på spill, og at medminde en avstår fra preventiv krigføring, er det selve friheten som lider nederlag.

Blant og mellom  saker mennesker som forfølger, er troen på svært abstrakte idéer, så som frihet og

demokrati, politisk rettferdighet, eller idéen om liberale demokratier, eller, som det heter idag: «pro.choice» - valget. Tanken med en pro-holdning overfor valget, hva det enn mer presist måtte utgjøres av, er at valget qua valg er langt viktige enn streben etter lykke, skjønt det å basere seg på at det å velge har forrang framfor streben etter lykke, kan innebære at de singulære mennesker, som går inn på det, uvisst av hvilke grunner, derigjennom ruinerer deres liv.

For å uttrykke det foregående på en beskjeden måte: at det synes ikke opplagt at de abstrakte ideal og pro- choice holdningen og troen på en slik innstilling, er verdt å ha som etiske kompass, idet omkostningene eller ulempene, synes langt verre enn fordelene.

Den skrankeløse selvhevdelse, eller som det ubarmhjertige kappløpet mellom mennesker, der idée som unikhet, individualitet, autonomi og (personlig) frihet, inngår også som en fast bestandel av vokabularet for det som menes med «å forfølge abstrakte idéer»; vi har fått mer enn nok av.

På den annen side, mennesker har «pasjoner», eller lidenskaper og drifter; poenget er at medmindre en trekker inn de affektive og emosjonelle aspekt, i alle fall for visse typer av tro, tømmes sinnsbevegelsene(overbevisningene) for kraft - de blir gående på tomgang. Imidlertid, hva det er om, er konkretisering av det en brenner for, og det inkluderer såvel både midler som mål; målet kan være fagert og etterstrebelsesverdig, en rår ikke over midlene, og omvendt, midlene kan være forferdelige(målt ut fra moralske standarder), og således står en overfor et forbidabelt problem: at en anvender grusomme midler for å realisere en fager drøm!

I dag synes mye å kretse rundt poenget at hva det kommer an på, er å ha en sterkest mulige tiltro til idéen om å forandre verden; verden er i bevegelse hele tiden - med eller uten vår egen medvirkning: å forandre verden synes å være et svært dårlig alternativ til å forandre sitt eget liv: livet kommer først og livet kommer sist; resten er, var og forblir, taushet: den som velger verden framfor livet, velger samtidig bort det som er mest kostbart av alt som er kostbart: livet. Hva er verden uten livet? En kolossal ting eller at det gis uendelig mange disparate ting, og 'verden' står for det som er i bevegelse, og som er uten struktur, orden, sammenheng. Livet er ikke identisk med en ting. Så, hva er livet uten verden? Et stort intet - en intethet - siden livet er slik at det gir ikke mening å snakke om det uten relasjon til tingene, og således er livet om å relatere seg til tingene.

Således er det å være et singulært selv å relatere seg til tingene, og hovedspørsmålet er: hvordan skal et singulært selv relatere seg tingene?

Dermed er mitt credo at siden livet ikke er en ting, skjønt å forme og utforme livet er å gjøre dette gjennom å relatere seg til tingene, er valget klart: at jeg velger livet framfor verden, og at det foranlediger at jeg velger det som betyr mest for meg: kallet mitt og kjærligheten til livet.

Rangering av tro.

I hva forstand gir det god mening å hevde at tro er om slike ting som er anvist på rangering? Tro er ikke under bevisst kontroll, den er før-etisk, har i seg karakteren av å være forut for den reflekterte forståelse og innsikt, og således  er tro ufrvilling: i fundamental forstand av begrepet 'passivitet' faller tro inn under en slik kategori som ikke beror på oss selv, skjønt vi har kapasitet til å tenke over og igjennom hva det foranlediger at tro er sin qua non for livet vårt.

Det er mye som taler for at å spørre om tro er gjenstand for rangering, er enten et pussig spørsmål, eller at det er et helt alminnelig spørsmål, på linje med å finne ut av hva for livssyn eller hva for grunnleggende verdier du har, og hvor enkelte mennesker setter kjærlighet høyest, andre er opptatt av kunnskap, og atter andre av vennskap og gode venner. Naturligvis, det gis mennesker som er mest opptatt av god mat og god drikke, samt å være i lystelig lag.

Troen på livet er den høyeste form for tro, og hvor troen på livet ledsages av at det gis en viss form for frihet, som er frihet som spontanitet, der friheten som spontanitet er livets egen iboende bevegelse; ja,  det kommer inn et moment til, nemlig streben etter lykke, som verdi i seg selv, er for mennesker en del av deres natur.

Av nevnte grunner hevder jeg at verdirangeringen er slik: 1. Liv. 2. Frihet. 3. Streben etter lykke.

Hva angår, 'frihet', gjelder det at en ikke bare er opptatt av det negative frihetsbegrepet, som er frihet fra sult, nød, og all slags represjon; hva det kommer an på, er å gjøre seg tanker om det immaterielle frihetsbegrep, et frihetsbegrep som peker ut over positivistiske eller neo-positivistiske oppfatninger av begrepet, inkludert troen på at posivistiske/neo-positivistiske idéer om frihet, er det eneste realistiske frihetsbegrepet.  Begrepsordet «'immateriell'» står for det som peker framover, eller utover det som er positivt gitt i den materielle, fysiske, sansningen, der de sansende værender tar opp spørsmålet om betydningen og meningen til det som er gitt i den materielle sansningen.

Ett godt eksempel på dette, er at når en hører en eller annen snakke, så er selve det faktum at en hører, et ufrivillig fenomen; vi kan ikke annet enn å høre; til begrepet om å høre svarer begrepet om å lytte, og å lytte er en aktiv prosess, som forlanger møye, konsentrasjon om det utsagte i det sagte.

Distinksjonen mellom «å høre» og «å lytte» får sitt sidestykke til relasjonene mellom «den ytre sansen» og «den indre sansen»; bestridelsen av en slik distinksjon foranlediger deremed at hver enest tydning og framstilling av en slik distinskjon er en falsk tydning og, dermed, en framstilling som er uten rot i realiteten. Det er å forutsette at ens egen tro(oppfatningen) er en sann oppfatning.,

I alle fall, det synes klart at en slik distinksjon, gitt at den fins, ikke er av verbal eller rent semantisk art, i det den angår det vi holder for virkelig og sant, og i dette tilfelle er det om en utenomspråklig kapasitet, en kapasitet som vi mennesker enten har eller ikke- tertium non datur. Jeg vender tibake til det.

Dermed våger jeg å hevde at tro har en så overordnet plass og grunnleggende betydning i livet vårt at med mindre hver og en av oss lever  vårt eget liv ut fra og i lys av tro, er det besværlig å forstå hva som menes med at vi mennesker erverver oss kunnskap og at vi er istand til å hevde at vi har eroobret et stykke viten.

Hva angår vitenskapelig utforskning av de ulike typer for tro, og hvor disse blir tolket  som alternerende psykologiske sinnstilstander, og hvor psykologi som vitenskap, er basert på ekstern metodologi, og hvor subjektene for forskningen - forsøkspersonen - gir opphav til et mylder av data, som har å bli samlet inn, klasifisert og undersøkt ut fra den selvsamme prosedyre, de samme teorier og de samme metodologier, er menneskelig personer henvist på instrospeksjon, og på å kunne trekke skiller mellom pålitelig anvendelse, mindre pålitelig bruk av observasjonskapasiteten deres, og slike tifeller hvor det synes rimelig klart at den euforistiske trangen har tatt over den nøkteren anvendelse av dets åndskrefter: i slik tilfelle gjør en rett i å forkaste de sistnevnte obsevasjoner(introspeksjoner), og troen på at en er henvist på å stole på at de er korrekte.

Med henblikk på et partikulært, vitenskapelig basert trosinnhold, eller som stadfestet empirisk kunnskap, er det slik en agent er kapabel til å innta en annen ordens refleksjon overfor de partikulære trosinnhold i de enkelte vitenskaper, idet en verken bekrefter eller avkrefter holdbarheten til et bestemt innhold; det betyr at vi har kapasitet til å gi tilkjenne at vi bare har 'annenhåndskunnskaper' om vitenskapelig basert tro.

Det er et universelt utbredt fenomen at vi mennesker baserer det vi gjør(og som inkluderer tenkningen vår) ut fra og lys av det vi tror er tilfelle. Vi formulerer dette slik:  at menneskers overbevisninger, eller det mennesker holder for virkelig og sant, utgjøres av sett av stilltiende antakelser, antakelser som ligger til grunn for og er grunnlaget for det de gjør eller det de lar være å gjøre.

En antakelse, som ikke har steget fram i sinnet, og dermed for sinnet, beskriver jeg i termer av  «en implisitt betraktning(holdning) overfor en tro, formodning»; en antakelse(tro, formodning) som har blitt gjort ti gjenstand for vedvarende og grundige undersøkelser, betegner jeg med «eksplisitt dom overfor en velprøvet antakelse, tro, formodning», det vil si at den aktuelle troen har fått status av indre trosvisshet

Logisk argumentasjon.

Alternativt utrykt: at svært mange av våre stilltiende, eller implisitte antakelser, er av en slik art at det ville ta mye mer enn et alminnelig liv for å eksplisere hva de er om; således nøyer vi oss med noe langt mer beskjedent, som at vi gir enkelte eksempler for å illustrere hva vi mener med å snakke og tenke på at det gis ting som vi overhodet ikke bør innlate oss på siden det ville kunne får den uheldige konsekvens at det ikke bli så mye tid til overs for andre og mer presserende oppgaver. Spissformulert kan det foregående utrrykkes på følgende måte: at hver eneste fundamentalt forankrete tro, er med henvisning til faktuelle og evaluative premisser, premisser som det ikke gis gode grunner til å trekke i tvil, med mindre det foreligger helt spesielle omstendigheter, omstendigheter som gjør at det er berettiget å tvile på premissenes samlete sannhet, eventuelt, at en benekter en eller flere av premissene, og at en dermed trekker konklusjonens holdbarhet, eller at en bestrider at konklusjonens sannhet/holdbarhet følger fra de gitte premisser.

Kanskje forholder det seg på den måten at det foregående er for sterke kriterier for når en står i en slik posisjon eller at en er situert i en situasjon, der det har blitt presserende å ta opp grunnlaget for premisssettingen og de konklusjoner en trekker på grunnlag av premissettingen, eller det en har som input: det kan jo tenkes at det gis mellomformer, i form av fornemmelser eller intuisjon: at en fornemmer at en kommer galt av sted om en trekker de og de premisser i tvil, eller at en rent umiddelbart kjenner det slik at det å betvile et visst grunnlag, er å sette seg selv i en selvmotsigende posisjon eller i en situasjon, der en hevder proposisjonen p og dens negasjon og/eller at en både tilslutter seg en viss gjøren(faciniendum) og dens negasjon. Rent allment er det slik at (alminnelig) tro er amvist på at den følgende logiske slutningsformen er tilfredsstilt: at p & at q; navnet på den logiske slutningsformen «p & q» er konjunksjon, der «p» og «q» er, respektivt, konjunkter; «&» eller «og» er den logiske konstanten. For den logiske slutningsformen konjunksjon, gjelder det at begge konjunkter har å være sanne for at konjunksjonen skal kunne hevdes som sann. Om èn av konjunktene usann, eller at begge konjunktene er usanne, er konjunksjonen usann.

Definisjonen for 'konjunksjon': hvis og bare hvis begge konjunkter er sanne, er konjunksjonen sann, ellers er den usann.

Naturligvis, det gis også logiske vansker, som når en hevder at setningen p, som en antar er sann, og hvor en mener å ha  uavhengig belegg for at p er sann, så følger det ikke at dersom p er sann, så er q også sann(en setning som er forskjellig fra p); q kan være usann eller falsk(!).

Dessuten har begrepet tro bygd inn i seg at det som inntil nå har vært implisitt, eller uutalt, usagt, er slik at en kan hevde det som en proposisjon via en deskriptiv setningsmodus, og  at det en hevder som virkelig og sant, er basert på grunner, eller, om en vil, at en kan henvise til at det fins «evidens», fakta eller kjensgjerninger, og i kraft av at det gis evidens for det en hevder, fungerer henvisningen til evidensen eller resonnementet, som begrunnelse for at det en hevder som sant, også er sant, gitt at det en viser hen til som støtte for det en hevder, er pålitelig belegg, bevis, evidens.

Det sistnevnte har likeledes å gjøre med at det i prinsippet skal være slik at andre mennesker enn en selv skal kunne etterprøve sannhetsgehalten til det en framfører i det offentlig rommet, som, for eksempel, at en manipulerer med belegget, eller at en påberoper seg data, data om ikke er forankret i realiteten. Det skal likeledes være slik at evidensen bygger opp under det en holder for virkelig og sant, det vil si at belegget er relevant, for de data en viser hen til kan, riktignok, være pålitelige data, skjønt de har ingen kraft i relasjon til det aktuelle anliggendet en ønsker og vil få belyst.

Persepsjoner, perseptuell oppfattelse og andre non-proposisjonelle oppfattelser.

Det gis også andre typer av tro enn slike trosformer som bygger på den vitenskapelige fornuft, og hvor oppfattelsene har en rimelig kalr non-proposijonell karakter. Eksempler på slike typer for oppfattelser, er persepsjoner(sanseoppfattelser), men også med henvisning til fornemmelser, erfaringer, minner, og gjenkjennelser av objekt/figurer basert på tidligere perseptuelle iakttakelser.

Persepsjoner og perseptuell oppfattelse(dom, overbevisning, tro) er om sansning, og ett godt eksempel som kaster lys over hva som menes med en perseptuell oppfattelse, er dette: om jeg sitter  med det høyre benet over det venstre kne, så får jeg den korrekte tro at nå sitter jeg med høyre benet over det venstre kne.

Ett annet eksempel, som er om de strukturelle relasjoner mellom perseptuell basert oppfattelse og teoretisk basert kunnskap, er dette:  Om vi hevder at sirkler er runde, og at vi tror at sirkler er runde, er ikke det å ha sagt så svært mye om hva som er særegent for sirkler, like lite som at en gjennom henvisning til en geometrisk formel for sirkler blir så mye klokere av det. Forslaget mitt til en økt forståelse for hva som karakteiserer sirkler som sirkler, og hvorfor vi fester større lit til en slike prosedyr enn de to øvrige forkalringer, er slik. Gitt at vi at vi tror at sirkler utgjøres av figurer med en viss form, og at bare slike figurer med en viss form tilfredstiller forståelsen vår av hva som teller som sirkel, så er vi rustet til å prøve denne forståelse ut i praksis. Testen på at vi rår over begrepet om sirkel er ganske enkel. I den grad og utstrekning vi gjenkjenner figurer med en viss form som en instans av begrepet 'sirkel', og at dette skjer i situasjoner som er uavhengig av de situsjoner hvor vi ervervet oss bforståelsen av hva som karakteriserer sirkler(består av figurer med en viss form), rår vi over et begrep om sirkler som er baseert på en annen forståelse enn det tomme utsagnet at sirkler er runde, er begrepet/kategoren rund er bygd inn i en annen kategorie, nemlig sirkel.

Det vanlige er at en regner med følgende sanser: (a)synssansen, (b)hørselsansen, (c)smakssansen, (d)luktesansen, (e) følelelsessansen/berøringssansen. Det gis likeledes folk som er opptatt av at det gis ytterligere sanser, som for eksempel intuisjon og intimitetssansen. Utover de nevnte sanser, er det ikke på avveie å snakke om at det gis folk som har eller ikke har, sansen for litteratur, kunst og filosofi, eller en annen immateriell virksomhet, og hvis hovedanliggende er spørsmålet om verdi og mening.

Personlig foretrekker jeg å kategorisere sansene hos menneske på følgende vis:den ytre sansen; den indre sansen og den vertikale sansen: sansen for ekstradimensjonen i tilstedeværelsen, og hvor den sistnevnte dimensjonen ikke er et spørsmål om enten - eller, en innstilling som innebærer at Das Ganz Andre blir værende uformidlet innenfor den verdslige, horisontale, dimensjonen. Å innta en enten - eller posisjon synes å være identisk med at den tradisjonelle logikken får det ganske bekvemt med å  avfeie religiøs tro  eller andre former for teologisk/deistisk tro som indre former for overbevisninger som bygger på selvmotsigende premisser og en falsk konklusjon.

Å henvise til den indre sansen, er likeledes å vise hen til at en av de ting som særkjenner mennesker: at i kraft av at de er utstyrt med evner som imaginasjon, sentiment, følelser og fornuft,  har de kapasiteten til å skape fiktive univers. Forutsetninger som faglige kunnskaper, erfaringer og minner hører også med for den eller de som har viet livet sitt til å skrive, male, tegne eller å drive med musikk.

Å drive med filosofi likner mer på kunstnerisk virksomhet enn på det å utøve en eller annen vitenskapelig aktivitet, skjønt det kan argumenteres for at det gis klare likheter mellom poesi, lyrikk, drama, eller romanskriving, så består det en signifikant forskjell: filosofer har bundet seg til utforskningen av realiteten, og det betyr å relatere seg som et singulært selv til verden, og en slik relatering, som går begge veier - fra det indre selv til verden og fra verden til det indre selv, er ikke ekvivalent med en ytring at slike ting lar seg subsumere under overskriften Diktning.

Et annet aspekt er dette: at hele idéen og begrepet om det som er virkelig og sant, har lidd under en viss statisk form: at hele virkelighet er gitt som en størrelse der ute, utenfor sinnet vårt; slik jeg har argumentert for i andre sammenhenger, er det en falsk oppfatning, som for eksempel med henblikk på den ontologiske og ontiske statusen til 'verdier', som, i det minste, har en tvetydig eksistens.

Dermed våger jeg å tro på at eksistensen av persepsjoner, fornemmelser, erfaringer, imaginasjon og minner, og som er bundet opp til og formidlet til oss mennesker via den indre sansen, er slike fenomen  som ikke er gjenstand for logisk holdbar bevisførsel. Det foregående holder stikk uavhengig av om det kommer i former av en konklusjon som følger fra sanne premisser. M.a.o, mennesker er perseptuelt orienterte værender, værender som har på fornemmelsen at det og det stemmer eller ikke, og de har minner eller indre hukommelse.

Det gis, naturligvis, persepsjoner, fornemmelser og minner, og som viser seg ikke å stemme; det betyr ikke at hver eneste èn av våre våre perspepsjoner, fornemmelser og minner er falske, eller at de er omtrentlige.

På den annen side, det fins mennesker som tror at de har sett, hørt, smakt, luktet, følt/kjent visse ting, og at disse ting, som de har sanset, står klart i deres erindirng, ting som den sunne fornuft, og troen på den, ikke kan dømme om. Det gis likeledes folk som tror på hekser og hekseri - trolldom - og at de, følgelig, hevder at den og den personen er en heks, eller at personen de ser foran seg er en trollkarl, eller at han sier om seg selv at han er en djevel, en trollkarl: det som er sant er at verken hekser, djevler/trollkarler fins. Imidlertid, troen på at djevler fins, synes fremdeles å ha de beste kår, for eksempel i Egypt, pace Robert Fisk. Blant andre ting som har blitt hevdet, eller som, fremdeles blir hevdet, er at de gis ulike menneskeraser, eller at jorden vi bor på er flat, og at det å hevde at den er kuleformet er å ha blitt manipulert av folk som har laget falske bilder av jorden, bilder som har blitt til under reiser utenfor jorden, enten fra en satelitt eller et romskip.

Omtrentlig tro fins, uten at en omtrentlig tro dermed har å bli klassifisert seom enten sann eller falsk, og et godt eksempel på en omtrentlig tro, er om jeg går ut fra at jeg har en blyant i lommen; når jeg griper tak i gjenstanden og holder den framfor meg, så ser jeg at det er en kulepenn jeg har i hånden: var antakelsen min usann? På sett og vis var den det, men på den annen side det forholdt seg slik at det var en gjenstand til å skrive med som jeg trakk opp av lommen, og ikke en pinne eller et trestykke.

Å resonnere langs etter den foregående bane, er å ha fått fra poenget at det er slettes ikke hvert eneste tifelle som passer inn med at en overbevisning og en påfølgende dom går smertefritt inn i skjemaet for sant/usant, for det er snarere slik at det passer inn i kategorien for omtrentlig tro.


alt Innledning.
Livsfenomenologismen er en filosofisk retning og som går ut på at livet har forrang framfor verden eller ego. Metafysisistisk livsfenomenologisme er en metafysisk skoleretning; den metafysisistiske livsfenomenologisme går ut på at menneskelig liv er beroende av at det hviler på en indre forankret trosvisshet, e.g., når livet ditt har blitt slik at du kjenner det som det har blitt til et forlatt hus på et øde og forblåst sted, og hvor det eneste du merker deg er at husets dører og vinduer slamrer og slår i vinden, er det noe melder seg for deg, og som aldri svikter deg: filosofi og filosofisk refleksjon.

 

 

Et biovitenskapelig perspektiv på mentale hendelser som kausalt  frambrakte effekter fra neurologiske mekanismer og fysiologiske prosesser

Stöd Tidningen Kulturen

Köp en prenumeration! Klicka för mer information.

 

På grunnlag av den forutgående skisse til forståelse av visse former for tro, og som jeg skrev om i Del I, under overskriften Emosjon og Affekt, åpner dette opp for å konstruere en eksperimentalt basert teori om mennesker som går ut på «at «menneske ikke er annet enn en komplisert maskin», en antakelse som ikke akkurat er en sjokkerende nyhet; den radikale forskjellen mellom antakelser om menneske  som ble satt fram i fortiden og de som settes fram i dag, er at vår tids vitenskaper er empirisk og eksperimentelt orienterte vitenskaper.

Ren allment nyter empirisk vitenskap stor prestisje og høy status i post-industrielle stater og samfunn, idet hver eneste tekniske innretning vi omgir oss med og som omgir oss - fra den elektriske tannbørsten til jet-drevne passasjerfly, og fra mobiltelefonen til internett - har oppstått som resultat av teknologisk anvendelse av empirisk basert forskning. Det som står på den vitenkapelige agendaen er mennesket selv. Således er det ikke et lite prosjekt som er satt i gang, for vi mennesker har så mange idéer om oss selv, og som er kostelige for oss å ta vare på, så som vår unikhet, individualitet, autonomi, og, ikke minst, at vi er frie, selvstedninge og uavhengige værender, og ikke at mennesker er ett og det samme som de ting mennesker selv konstruerer - maskiner - roboter - automater.

Ut fra et biovitenskapelig perspektiv på det som betegnes som «menneske», og som er en instans av Homo Sapiens Sapiendum, er nøkkeltermene inn til disse biovitenskaper - vitenskapene om livet - «nevrologiske mekanismer» og «fysiologiske prosesser».  Teorien eller modellen, er av ren fysisk art, og teorien trekker veksler på kunnskaper og erfaringer  mennesker  som innhentes via kliniske laboratorieeksperiment, og hvor mye av arbeidet består av bearbeiding og systematisering av resultatene fra de eksperimentelt basert undersøkelser. Statistisk teori, statistiske beregninger, oppstilling av tabeller og grafiske framstillinger, inngår som  nødvendige forutsetninger for utarbeidingen og videreutviklingen av et biovitenskapelig perspektiv på menneske. Invariante lover og lovmessigheter, som er operative i naturen forøvrig, eller som antas å være det, er en likeså viktig del av biovitenskapelig forskning som har mennesker som gjenstandsområde.

I sikten til biovitenskaper blir tro, følelser, tanker eller mening, til bivirkninger ved selve maskineriet, eller at det blir til sekvenser av kausalt frambrakte effekter fra putative nevrologiske mekanismer og fysiologiske prosesser, og hvor det er de nevrologiske mekanismener og fysiologiske prosesser som som kontrollerer og styrer mennesker.

Tro som eksplisitt tro(dom og overbevisning) blir ekvivalent med en viss sinnstilstand , stabil eller forbigående, og som er en kausal frambrakt effekt av at den fysiske organismen er i en viss tilstand. Bevisstheten og selvbevisstheten, som er sete for dom og overbevisning, følelse og mening(tanke), blir likeledes ført tilbake til forklaringer som er om at den aktuelle fysiske kroppen er i en viss tilstand.

Dersom en tilslutter seg det teoretiske språket for de nye biovitenskaper, så støtter en seg på at det fins cerebrale mekanismer og prosesser, som er av fysisk og målbar art, og hvor det inngår elekto-kjemiske prosesser, og at ved hjelp av slike størrelser er en fullt ut i stand til  å forklare hva vi mennesker er og hvordan vi fungerer som vi til enhver tid fungerer, og om det fører til uregelmessigheter, hva angår tanker og følelser, de ulike former for tro, og det disse ting foranledinger i form av handlinger, interagering og kommunikasjon med andre, så skyldes det dysfunksjonelle mekanismer og prosesser  i selve maskineriet, og ikke at det skal føres tilbake til  menneskelige fenomen som som forståelse eller misforståelse.

Gitt at biovitenskaper er en form for «spillteori», og spillteorier går ut på å forklare menneskelig interaksjon og kommunikasjon ved hjelp av ulike former for spill, det vil si i fom av gevinst eller tap, seier elller nederlag, eller, eventuelt, som en tilstand der verken den ene eller den annen part taper eller vinner, og resulatet er således uavgjort - remi.

La oss se litt mer inngående på en slik forståelse av mennesker. Det er slettes ingen selvfølge at det en gruppe av folk tror om en annen gruppe av folk stemmer overens med det den andre gruppen tror om seg selv, og omvendt, at kommuniseringen av det andre tror om oss ikke alltid faller sammen med vår egen tro om oss selv: fravær av gjensidg forståelse kan føre til at to ulike grupper av mennesker, gruppe A og gruppe, B, ikke har annet å holde seg til enn at begge grupper prøver å gjette seg til hva deres neste trekk er, i den forstand at gruppe A prøver å gjette seg fram til hva gruppe B prøver å få til, og omvendt, at gruppe B prøver å gjette seg fram til hva for intensjon gruppe A har.

Skjønt det er et legitimt prosjekt å prøve å forstå, forklare og begrunne hva vi mennesker er og hvem vi er via kompliserte matematiske modeller og teorier om mennesket som en velfungerende maskin, eller som en dysfunksjonell størrelse, som kan eller ikke kan, repareres, står dette for meg som rene fiksjon, med mye tullprat, prat som er godt pakket inn med ting som henviser til eksperimentelle og kliniske undersøkelser i dertil tilpassede arbeidsrom.

Jeg forbinder heller ikke mye mening med  tanken at de ulike former for tro er kausalt frambrakt, i den forstand at hver eneste antakelse, tro, formodning, eller overbevisning, har diverse neurale mekanismer og elektromagnetiske bevegelser i hjernen som deres årsak, og at effekten av de envnte, fysiske, ting, dukker opp eller ikke, som en mental hendelse.

Resonnementet mitt foranlediger ikke at jeg benekter at det gis neurale mekanismer og prosesser; det jeg reiser tvil om, er at forbindelsen mellom disse ting er så opplagt at de ulike slags typer av tro er kausalt determinert; et relevant spørsmål er også spørsmålet om hva for status ulike serier av mentale hendelser, eller hva for status hver enkelt singulær mental hendelse, for å holde meg til en slik terminologi, har i vårt liv som sansende og tydende værender, som ser på oss selv som frie og anvarlige agenter/forfattere, og at vi ikke er på limje med østers og flaggermus, hunder og hester, der de to sistnevnte værender nyter en viss form for agentstatus, skjønt i begrenset form.

Mennesker har «saker på gang».

Ruten jeg forfølger er dermed en helt annen enn det som utbasuneres av de nye biovitenskaper. I grove trekk er ruten  er slik. En av de ting som karakteriserer mennesker  er at de «har saker på gang», planer og prosjekt, eller at de har diverse anliggender, og at de forfølger det de oppfatter som deres egne saker: verken østers, kyr eller løver har saker.

Her følger en av mine mindre lystelige ytringer om hva det betyr, eller kan bety, å forfølge og tro på virkelige store saker, sammen med en bemerkning om den ubarmhjertige individualismen, og hvor det dreier seg om å svinge seg høyest opp i det sosiale hierarkiet.

Det sistnevnte betegnes i vår tid med «å lykkes», eller «å ha suksess at Fortuna har holdt et godt øye med deg; det sistnevnte kalles «realpolitikk»; det som er virkelig og sant, er at de uhyggelige ting som finner sted(systematisk spaning på systemkritikere, ettersøking og arrestasjoner, tortur, og ikke sjelden med døden til følge, og det hele blir iscenesatt med henvisning til at det er de nasjonale interesser som står på spill, og at medminde en avstår fra preventiv krigføring, er det selve friheten som lider nederlag.

Blant og mellom  saker mennesker som forfølger, er troen på svært abstrakte idéer, så som frihet og

demokrati, politisk rettferdighet, eller idéen om liberale demokratier, eller, som det heter idag: «pro.choice» - valget. Tanken med en pro-holdning overfor valget, hva det enn mer presist måtte utgjøres av, er at valget qua valg er langt viktige enn streben etter lykke, skjønt det å basere seg på at det å velge har forrang framfor streben etter lykke, kan innebære at de singulære mennesker, som går inn på det, uvisst av hvilke grunner, derigjennom ruinerer deres liv.

For å uttrykke det foregående på en beskjeden måte: at det synes ikke opplagt at de abstrakte ideal og pro- choice holdningen og troen på en slik innstilling, er verdt å ha som etiske kompass, idet omkostningene eller ulempene, synes langt verre enn fordelene.

Den skrankeløse selvhevdelse, eller som det ubarmhjertige kappløpet mellom mennesker, der idée som unikhet, individualitet, autonomi og (personlig) frihet, inngår også som en fast bestandel av vokabularet for det som menes med «å forfølge abstrakte idéer»; vi har fått mer enn nok av.

På den annen side, mennesker har «pasjoner», eller lidenskaper og drifter; poenget er at medmindre en trekker inn de affektive og emosjonelle aspekt, i alle fall for visse typer av tro, tømmes sinnsbevegelsene(overbevisningene) for kraft - de blir gående på tomgang. Imidlertid, hva det er om, er konkretisering av det en brenner for, og det inkluderer såvel både midler som mål; målet kan være fagert og etterstrebelsesverdig, en rår ikke over midlene, og omvendt, midlene kan være forferdelige(målt ut fra moralske standarder), og således står en overfor et forbidabelt problem: at en anvender grusomme midler for å realisere en fager drøm!

I dag synes mye å kretse rundt poenget at hva det kommer an på, er å ha en sterkest mulige tiltro til idéen om å forandre verden; verden er i bevegelse hele tiden - med eller uten vår egen medvirkning: å forandre verden synes å være et svært dårlig alternativ til å forandre sitt eget liv: livet kommer først og livet kommer sist; resten er, var og forblir, taushet: den som velger verden framfor livet, velger samtidig bort det som er mest kostbart av alt som er kostbart: livet. Hva er verden uten livet? En kolossal ting eller at det gis uendelig mange disparate ting, og 'verden' står for det som er i bevegelse, og som er uten struktur, orden, sammenheng. Livet er ikke identisk med en ting. Så, hva er livet uten verden? Et stort intet - en intethet - siden livet er slik at det gir ikke mening å snakke om det uten relasjon til tingene, og således er livet om å relatere seg til tingene.

Således er det å være et singulært selv å relatere seg til tingene, og hovedspørsmålet er: hvordan skal et singulært selv relatere seg tingene?

Dermed er mitt credo at siden livet ikke er en ting, skjønt å forme og utforme livet er å gjøre dette gjennom å relatere seg til tingene, er valget klart: at jeg velger livet framfor verden, og at det foranlediger at jeg velger det som betyr mest for meg: kallet mitt og kjærligheten til livet.

Rangering av tro.

I hva forstand gir det god mening å hevde at tro er om slike ting som er anvist på rangering? Tro er ikke under bevisst kontroll, den er før-etisk, har i seg karakteren av å være forut for den reflekterte forståelse og innsikt, og således  er tro ufrvilling: i fundamental forstand av begrepet 'passivitet' faller tro inn under en slik kategori som ikke beror på oss selv, skjønt vi har kapasitet til å tenke over og igjennom hva det foranlediger at tro er sin qua non for livet vårt.

Det er mye som taler for at å spørre om tro er gjenstand for rangering, er enten et pussig spørsmål, eller at det er et helt alminnelig spørsmål, på linje med å finne ut av hva for livssyn eller hva for grunnleggende verdier du har, og hvor enkelte mennesker setter kjærlighet høyest, andre er opptatt av kunnskap, og atter andre av vennskap og gode venner. Naturligvis, det gis mennesker som er mest opptatt av god mat og god drikke, samt å være i lystelig lag.

Troen på livet er den høyeste form for tro, og hvor troen på livet ledsages av at det gis en viss form for frihet, som er frihet som spontanitet, der friheten som spontanitet er livets egen iboende bevegelse; ja,  det kommer inn et moment til, nemlig streben etter lykke, som verdi i seg selv, er for mennesker en del av deres natur.

Av nevnte grunner hevder jeg at verdirangeringen er slik: 1. Liv. 2. Frihet. 3. Streben etter lykke.

Hva angår, 'frihet', gjelder det at en ikke bare er opptatt av det negative frihetsbegrepet, som er frihet fra sult, nød, og all slags represjon; hva det kommer an på, er å gjøre seg tanker om det immaterielle frihetsbegrep, et frihetsbegrep som peker ut over positivistiske eller neo-positivistiske oppfatninger av begrepet, inkludert troen på at posivistiske/neo-positivistiske idéer om frihet, er det eneste realistiske frihetsbegrepet.  Begrepsordet «'immateriell'» står for det som peker framover, eller utover det som er positivt gitt i den materielle, fysiske, sansningen, der de sansende værender tar opp spørsmålet om betydningen og meningen til det som er gitt i den materielle sansningen.

Ett godt eksempel på dette, er at når en hører en eller annen snakke, så er selve det faktum at en hører, et ufrivillig fenomen; vi kan ikke annet enn å høre; til begrepet om å høre svarer begrepet om å lytte, og å lytte er en aktiv prosess, som forlanger møye, konsentrasjon om det utsagte i det sagte.

Distinksjonen mellom «å høre» og «å lytte» får sitt sidestykke til relasjonene mellom «den ytre sansen» og «den indre sansen»; bestridelsen av en slik distinksjon foranlediger deremed at hver enest tydning og framstilling av en slik distinskjon er en falsk tydning og, dermed, en framstilling som er uten rot i realiteten. Det er å forutsette at ens egen tro(oppfatningen) er en sann oppfatning.,

I alle fall, det synes klart at en slik distinksjon, gitt at den fins, ikke er av verbal eller rent semantisk art, i det den angår det vi holder for virkelig og sant, og i dette tilfelle er det om en utenomspråklig kapasitet, en kapasitet som vi mennesker enten har eller ikke- tertium non datur. Jeg vender tibake til det.

Dermed våger jeg å hevde at tro har en så overordnet plass og grunnleggende betydning i livet vårt at med mindre hver og en av oss lever  vårt eget liv ut fra og i lys av tro, er det besværlig å forstå hva som menes med at vi mennesker erverver oss kunnskap og at vi er istand til å hevde at vi har eroobret et stykke viten.

Hva angår vitenskapelig utforskning av de ulike typer for tro, og hvor disse blir tolket  som alternerende psykologiske sinnstilstander, og hvor psykologi som vitenskap, er basert på ekstern metodologi, og hvor subjektene for forskningen - forsøkspersonen - gir opphav til et mylder av data, som har å bli samlet inn, klasifisert og undersøkt ut fra den selvsamme prosedyre, de samme teorier og de samme metodologier, er menneskelig personer henvist på instrospeksjon, og på å kunne trekke skiller mellom pålitelig anvendelse, mindre pålitelig bruk av observasjonskapasiteten deres, og slike tifeller hvor det synes rimelig klart at den euforistiske trangen har tatt over den nøkteren anvendelse av dets åndskrefter: i slik tilfelle gjør en rett i å forkaste de sistnevnte obsevasjoner(introspeksjoner), og troen på at en er henvist på å stole på at de er korrekte.

Med henblikk på et partikulært, vitenskapelig basert trosinnhold, eller som stadfestet empirisk kunnskap, er det slik en agent er kapabel til å innta en annen ordens refleksjon overfor de partikulære trosinnhold i de enkelte vitenskaper, idet en verken bekrefter eller avkrefter holdbarheten til et bestemt innhold; det betyr at vi har kapasitet til å gi tilkjenne at vi bare har 'annenhåndskunnskaper' om vitenskapelig basert tro.

Det er et universelt utbredt fenomen at vi mennesker baserer det vi gjør(og som inkluderer tenkningen vår) ut fra og lys av det vi tror er tilfelle. Vi formulerer dette slik:  at menneskers overbevisninger, eller det mennesker holder for virkelig og sant, utgjøres av sett av stilltiende antakelser, antakelser som ligger til grunn for og er grunnlaget for det de gjør eller det de lar være å gjøre.

En antakelse, som ikke har steget fram i sinnet, og dermed for sinnet, beskriver jeg i termer av  «en implisitt betraktning(holdning) overfor en tro, formodning»; en antakelse(tro, formodning) som har blitt gjort ti gjenstand for vedvarende og grundige undersøkelser, betegner jeg med «eksplisitt dom overfor en velprøvet antakelse, tro, formodning», det vil si at den aktuelle troen har fått status av indre trosvisshet

Logisk argumentasjon.

Alternativt utrykt: at svært mange av våre stilltiende, eller implisitte antakelser, er av en slik art at det ville ta mye mer enn et alminnelig liv for å eksplisere hva de er om; således nøyer vi oss med noe langt mer beskjedent, som at vi gir enkelte eksempler for å illustrere hva vi mener med å snakke og tenke på at det gis ting som vi overhodet ikke bør innlate oss på siden det ville kunne får den uheldige konsekvens at det ikke bli så mye tid til overs for andre og mer presserende oppgaver. Spissformulert kan det foregående utrrykkes på følgende måte: at hver eneste fundamentalt forankrete tro, er med henvisning til faktuelle og evaluative premisser, premisser som det ikke gis gode grunner til å trekke i tvil, med mindre det foreligger helt spesielle omstendigheter, omstendigheter som gjør at det er berettiget å tvile på premissenes samlete sannhet, eventuelt, at en benekter en eller flere av premissene, og at en dermed trekker konklusjonens holdbarhet, eller at en bestrider at konklusjonens sannhet/holdbarhet følger fra de gitte premisser.

Kanskje forholder det seg på den måten at det foregående er for sterke kriterier for når en står i en slik posisjon eller at en er situert i en situasjon, der det har blitt presserende å ta opp grunnlaget for premisssettingen og de konklusjoner en trekker på grunnlag av premissettingen, eller det en har som input: det kan jo tenkes at det gis mellomformer, i form av fornemmelser eller intuisjon: at en fornemmer at en kommer galt av sted om en trekker de og de premisser i tvil, eller at en rent umiddelbart kjenner det slik at det å betvile et visst grunnlag, er å sette seg selv i en selvmotsigende posisjon eller i en situasjon, der en hevder proposisjonen p og dens negasjon og/eller at en både tilslutter seg en viss gjøren(faciniendum) og dens negasjon. Rent allment er det slik at (alminnelig) tro er amvist på at den følgende logiske slutningsformen er tilfredsstilt: at p & at q; navnet på den logiske slutningsformen «p & q» er konjunksjon, der «p» og «q» er, respektivt, konjunkter; «&» eller «og» er den logiske konstanten. For den logiske slutningsformen konjunksjon, gjelder det at begge konjunkter har å være sanne for at konjunksjonen skal kunne hevdes som sann. Om èn av konjunktene usann, eller at begge konjunktene er usanne, er konjunksjonen usann.

Definisjonen for 'konjunksjon': hvis og bare hvis begge konjunkter er sanne, er konjunksjonen sann, ellers er den usann.

Naturligvis, det gis også logiske vansker, som når en hevder at setningen p, som en antar er sann, og hvor en mener å ha  uavhengig belegg for at p er sann, så følger det ikke at dersom p er sann, så er q også sann(en setning som er forskjellig fra p); q kan være usann eller falsk(!).

Dessuten har begrepet tro bygd inn i seg at det som inntil nå har vært implisitt, eller uutalt, usagt, er slik at en kan hevde det som en proposisjon via en deskriptiv setningsmodus, og  at det en hevder som virkelig og sant, er basert på grunner, eller, om en vil, at en kan henvise til at det fins «evidens», fakta eller kjensgjerninger, og i kraft av at det gis evidens for det en hevder, fungerer henvisningen til evidensen eller resonnementet, som begrunnelse for at det en hevder som sant, også er sant, gitt at det en viser hen til som støtte for det en hevder, er pålitelig belegg, bevis, evidens.

Det sistnevnte har likeledes å gjøre med at det i prinsippet skal være slik at andre mennesker enn en selv skal kunne etterprøve sannhetsgehalten til det en framfører i det offentlig rommet, som, for eksempel, at en manipulerer med belegget, eller at en påberoper seg data, data om ikke er forankret i realiteten. Det skal likeledes være slik at evidensen bygger opp under det en holder for virkelig og sant, det vil si at belegget er relevant, for de data en viser hen til kan, riktignok, være pålitelige data, skjønt de har ingen kraft i relasjon til det aktuelle anliggendet en ønsker og vil få belyst.

Persepsjoner, perseptuell oppfattelse og andre non-proposisjonelle oppfattelser.

Det gis også andre typer av tro enn slike trosformer som bygger på den vitenskapelige fornuft, og hvor oppfattelsene har en rimelig kalr non-proposijonell karakter. Eksempler på slike typer for oppfattelser, er persepsjoner(sanseoppfattelser), men også med henvisning til fornemmelser, erfaringer, minner, og gjenkjennelser av objekt/figurer basert på tidligere perseptuelle iakttakelser.

Persepsjoner og perseptuell oppfattelse(dom, overbevisning, tro) er om sansning, og ett godt eksempel som kaster lys over hva som menes med en perseptuell oppfattelse, er dette: om jeg sitter  med det høyre benet over det venstre kne, så får jeg den korrekte tro at nå sitter jeg med høyre benet over det venstre kne.

Ett annet eksempel, som er om de strukturelle relasjoner mellom perseptuell basert oppfattelse og teoretisk basert kunnskap, er dette:  Om vi hevder at sirkler er runde, og at vi tror at sirkler er runde, er ikke det å ha sagt så svært mye om hva som er særegent for sirkler, like lite som at en gjennom henvisning til en geometrisk formel for sirkler blir så mye klokere av det. Forslaget mitt til en økt forståelse for hva som karakteiserer sirkler som sirkler, og hvorfor vi fester større lit til en slike prosedyr enn de to øvrige forkalringer, er slik. Gitt at vi at vi tror at sirkler utgjøres av figurer med en viss form, og at bare slike figurer med en viss form tilfredstiller forståelsen vår av hva som teller som sirkel, så er vi rustet til å prøve denne forståelse ut i praksis. Testen på at vi rår over begrepet om sirkel er ganske enkel. I den grad og utstrekning vi gjenkjenner figurer med en viss form som en instans av begrepet 'sirkel', og at dette skjer i situasjoner som er uavhengig av de situsjoner hvor vi ervervet oss bforståelsen av hva som karakteriserer sirkler(består av figurer med en viss form), rår vi over et begrep om sirkler som er baseert på en annen forståelse enn det tomme utsagnet at sirkler er runde, er begrepet/kategoren rund er bygd inn i en annen kategorie, nemlig sirkel.

Det vanlige er at en regner med følgende sanser: (a)synssansen, (b)hørselsansen, (c)smakssansen, (d)luktesansen, (e) følelelsessansen/berøringssansen. Det gis likeledes folk som er opptatt av at det gis ytterligere sanser, som for eksempel intuisjon og intimitetssansen. Utover de nevnte sanser, er det ikke på avveie å snakke om at det gis folk som har eller ikke har, sansen for litteratur, kunst og filosofi, eller en annen immateriell virksomhet, og hvis hovedanliggende er spørsmålet om verdi og mening.

Personlig foretrekker jeg å kategorisere sansene hos menneske på følgende vis:den ytre sansen; den indre sansen og den vertikale sansen: sansen for ekstradimensjonen i tilstedeværelsen, og hvor den sistnevnte dimensjonen ikke er et spørsmål om enten - eller, en innstilling som innebærer at Das Ganz Andre blir værende uformidlet innenfor den verdslige, horisontale, dimensjonen. Å innta en enten - eller posisjon synes å være identisk med at den tradisjonelle logikken får det ganske bekvemt med å  avfeie religiøs tro  eller andre former for teologisk/deistisk tro som indre former for overbevisninger som bygger på selvmotsigende premisser og en falsk konklusjon.

Å henvise til den indre sansen, er likeledes å vise hen til at en av de ting som særkjenner mennesker: at i kraft av at de er utstyrt med evner som imaginasjon, sentiment, følelser og fornuft,  har de kapasiteten til å skape fiktive univers. Forutsetninger som faglige kunnskaper, erfaringer og minner hører også med for den eller de som har viet livet sitt til å skrive, male, tegne eller å drive med musikk.

Å drive med filosofi likner mer på kunstnerisk virksomhet enn på det å utøve en eller annen vitenskapelig aktivitet, skjønt det kan argumenteres for at det gis klare likheter mellom poesi, lyrikk, drama, eller romanskriving, så består det en signifikant forskjell: filosofer har bundet seg til utforskningen av realiteten, og det betyr å relatere seg som et singulært selv til verden, og en slik relatering, som går begge veier - fra det indre selv til verden og fra verden til det indre selv, er ikke ekvivalent med en ytring at slike ting lar seg subsumere under overskriften Diktning.

Et annet aspekt er dette: at hele idéen og begrepet om det som er virkelig og sant, har lidd under en viss statisk form: at hele virkelighet er gitt som en størrelse der ute, utenfor sinnet vårt; slik jeg har argumentert for i andre sammenhenger, er det en falsk oppfatning, som for eksempel med henblikk på den ontologiske og ontiske statusen til 'verdier', som, i det minste, har en tvetydig eksistens.

Dermed våger jeg å tro på at eksistensen av persepsjoner, fornemmelser, erfaringer, imaginasjon og minner, og som er bundet opp til og formidlet til oss mennesker via den indre sansen, er slike fenomen  som ikke er gjenstand for logisk holdbar bevisførsel. Det foregående holder stikk uavhengig av om det kommer i former av en konklusjon som følger fra sanne premisser. M.a.o, mennesker er perseptuelt orienterte værender, værender som har på fornemmelsen at det og det stemmer eller ikke, og de har minner eller indre hukommelse.

Det gis, naturligvis, persepsjoner, fornemmelser og minner, og som viser seg ikke å stemme; det betyr ikke at hver eneste èn av våre våre perspepsjoner, fornemmelser og minner er falske, eller at de er omtrentlige.

På den annen side, det fins mennesker som tror at de har sett, hørt, smakt, luktet, følt/kjent visse ting, og at disse ting, som de har sanset, står klart i deres erindirng, ting som den sunne fornuft, og troen på den, ikke kan dømme om. Det gis likeledes folk som tror på hekser og hekseri - trolldom - og at de, følgelig, hevder at den og den personen er en heks, eller at personen de ser foran seg er en trollkarl, eller at han sier om seg selv at han er en djevel, en trollkarl: det som er sant er at verken hekser, djevler/trollkarler fins. Imidlertid, troen på at djevler fins, synes fremdeles å ha de beste kår, for eksempel i Egypt, pace Robert Fisk. Blant andre ting som har blitt hevdet, eller som, fremdeles blir hevdet, er at de gis ulike menneskeraser, eller at jorden vi bor på er flat, og at det å hevde at den er kuleformet er å ha blitt manipulert av folk som har laget falske bilder av jorden, bilder som har blitt til under reiser utenfor jorden, enten fra en satelitt eller et romskip.

Omtrentlig tro fins, uten at en omtrentlig tro dermed har å bli klassifisert seom enten sann eller falsk, og et godt eksempel på en omtrentlig tro, er om jeg går ut fra at jeg har en blyant i lommen; når jeg griper tak i gjenstanden og holder den framfor meg, så ser jeg at det er en kulepenn jeg har i hånden: var antakelsen min usann? På sett og vis var den det, men på den annen side det forholdt seg slik at det var en gjenstand til å skrive med som jeg trakk opp av lommen, og ikke en pinne eller et trestykke.

Å resonnere langs etter den foregående bane, er å ha fått fra poenget at det er slettes ikke hvert eneste tifelle som passer inn med at en overbevisning og en påfølgende dom går smertefritt inn i skjemaet for sant/usant, for det er snarere slik at det passer inn i kategorien for omtrentlig tro.

Sida 2

Å tro på.

Det gis andre former for tro enn slik tro som er relatert til proposisjoner og deres realitetsforankrethet,  eller med ting som har å gjøre med logiske slutninger, eller til det jeg har betegnet som «omtrentlig» tro: «tro» kan bety «å tro på», eventuelt, at «tro» betyr «å stole på» eller «å ha tiltro til noen»: personen A tror personen B, det vil si at A stoler på B.  I det siste tilfelle er det slik at A ikke trenger å påberope seg særskilte bevis for sin tiltro til B holder stikk: det er tilstrekkelig at A har lært B å kjenne og at det A har lært om B, er at B er en sannferdig og hederlig person.

Den tyske filosof, Wilhelm Schapp(1884-1965), elev av den fenomenologiske filosof Edmund Husserl(1859-1938), var opptatt av fortelling. Schapp skriver et sted «at historien står for den menneskelige person»(Min uth.), og med det mener Schapp at fortelling er mediet  for å lære meg selv og andre mennesker å kjenne. Resonnementet hans er slik. Det jeg lærer når jeg kommer inn i et annet menneskes historie, er at jeg får innsyn i  hva den andre har vært igjennom eller det hun har gjennomlevd, og hva det, i dypere forstand, betyr å ha kommet seg gjennom diverse besværligheter, og det er det som menes med «å få erfaring», for det gis ingen erfaring uten lidelse, uten at det betyr at en oppsøker lidelsen for lidelsens skyld.

I sammenpresset form: at det jeg lærer er hva et annet menneske har lært gjennom det som har hendt henne, og for min egen del betyr det at jeg prøver å forstå hvordan jeg har blitt til den jeg er idag, så er det ikke det dummeste jeg gjør at jeg tenker langsetter baner som Schapp tenkte, idet jeg tar opp sørsmålet: hva er det som har bidratt til at jeg er den jeg er idag - gitt mitt eget utgangspunkt i livet?

Annenhåndstro.

Ett av de fenomen som fortjener stor oppmerksomhet, er at unevnelig mange av de ting vi holder for sant, og hvis sannhet det ikke faller oss inn å trekke i tvil, er slike ting som har kommet til oss via andre mennesker, det vil si at det er annenhånds tro; slike former for tro har som betingelse at vi har blitt fortalt inn i viss en hendelse via eksistensen av det vi beskriver i termer av fortrolighetsnormerte relasjoner mellom den som holder fram visse ting, og som hun fått kjennskap til gjennom selvsyn, eller at det er noe hun har blitt fortalt av andre, der vilkåret for at det hun har sett eller hørt er av stor betydning for henne selv eller andre mennesker, relativt til viss formål, som hun ellers har, og som er slik, sett fra mottakerens side, at det som det berettes om blir tatt imot av den andre i fordomsløs åpenhet overfor det hun derigjennom får andreshånds viten om; mottakeren var jo ikke selv tilstede da det og det skjedde, så her er det tale om tillit - fortrolighet.

Å hevde at å la seg bli fortalt inn i en hendelse, er ett og det samme som at en er en lettlurt person, er en metaytring, eller at det er satt fram av en person som setter fram en ytring om en ytring om en ytring, og da har en fjernet seg mye fra realiteten, som er om fortolighet mellom to personer, og ikke som en ekstern relasjon mellom en tredje person og den som støtter seg på det hun har blitt fortalt, og at den tredje personen ikke bare  reiser tvil om involverte personer, for det dette støter an er idéen og tanken om at fortrolighetskjennskap er bygd på bløff, bedrag, falskneri, og at kun det som lar seg bevise at tradisjonell aritmetikk, geometri eller slike ting som ingen vettige mennesker på jorda trekker i tvil, er ting som en har å feste lit til.

Hva jeg ikke mener, er at det ikke er uproblematisk å argumenter for annenhåndstro som legitim og pålitelig kilde til det som har blitt gjort og det som har skjedd på steder og under omstendigheter hvor vi selv ikke bare var fraværende, for det som står på spill er en sentral kulturverdi, og om denne sentrale og overordentlige viktige kulturverdien, som fortolighetsverdien faktisk er, blir møtt av en slik skepsis at å sedimentere den, er å underminere, undergrave og ødelegge mye annet i menneskelivet.

Religiøs tro versus vitenskapelig tro.

Religiøs tro har visse likhetstrekk med annenhånds basert tro, uten at all religiøs tro kan forklares ved hjelp av det; den som har vokst opp i et hjem eller i omgivelser, der hjemmet/omgivelsene ble preget av en positiv og åpen relasjon overfor det guddommelig og det hellige i tilværelsen, har så å si blitt fortalt inn i religionens verden, og hun kan hevde om seg selv 'at hun tror på grunn av at hun har blitt fortalt, eller at hun har latt seg fortelle inn i det religiøse språket. Dessuten er det ikke uvanlig at det en har blitt fortalt inn i kommer til å bli en ufravikelig del av en selv, og om troen på det en har blitt fortalt, av en eller annen grunn, bryter sammen, så er det som en dermed mister en vesentlig del av seg selv.

Således kan en ta opp spørsmålet om hva for relasjoner som fins mellom en vitenskapelig basert tro, på den ene side, og en religiøs basert tro på den annen side, og hvor det slettes ikke er dumt å se på relasjonen som en opposisjon, det vil si at det gis en viss kløft mellom en vitenskapelig fundert tro og en tro som har religiøse røtter, i den forstand at denne kløften er en kløft, eller en splittelse, med henblikk på vitenstilstanden, og ikke med henblikk på trostilstandens styrke/kraft, det vil si med henblikk på de forannevnte tre kriterier: sikkerhet, trygghet og visshet.

Således gis det en viss tvetydighet i de nevnte kriterier: er det med henblikk på den bestemte trosformen at en har å trekke disse kriterier inn, eller er det med henblikk på vitensformen, det vil si hva som faktisk fins eller ikke?

Etter å ha ryddet uklarheten av veien, og en faller ned på at kriteriene skal komme til anvendelse i relasjon til de ting troen er om, gitt at det gis visse proposisjoner som kommer til uttrykk via deskripitive setninger om «saksforholdet», så synes det rimelig klart at ingen religiøst troende er villige til å hevde ' at størrelsen Gud er ekvivalent med elektroner. protoner, nøytroner, eller hva for partikler som gis i et naturvitenskapelig språk, der hovedformålet er å sette fram vel underbygde propososjoner om universets strukturelle egenskaper!

På den annen side, når den religiøst troende sier at hun tror på Gud, så er det ikke bare slik at det hun tror på kun er et subjektivt fenomen, og at det utelukkende er holdbart for henne, og at det dermed kan være usant at Gud fins: nei, hun tror at Gud fins - at Gud eksisterer. Naturvitenskapsfolk synes å være tilbøyelig til å tro at det gis «materie, stoff, eller energi i bevegelse, og at det ikke er rom for størrelsen Gud i et tversigjennom materialistisk univers. Hvordan det enn forholder seg med det, her følger et eksempel til belysning av opposisjonen mellom en vitenskapelig fundert tro og en religiøs basert tro.

Om at veien fram til Homo sapiens har gått via Homo erectus.

Om en person hevder at hun vet at Homo sapiens stammer(har utviklet seg) fra Homo erectus, og at hun  deretter føyer til «jeg tror at det er usant at Homo sapiens stammer fra Homo erectus, er, mildt sagt, ikke meningsfylt. På den annen side, om jeg holder forelesning for studenter, og at jeg gjør det klart for studentene mine at innenfor naturvitenskapelig forskning er det utbredt konsensus om at Homo sapiens stammer fra Homo erectus, samtidig som jeg føyer til at jeg vet det ikke, så har jeg ikke sagt noe underlig i det hele tatt. Hvorfor er det slik at det hefter noe underlig ved sistnevnte ytring?

Vel, gitt at jeg som foreleser ikke er tilhenger av Darwin og evolusjonsteorien hans; jeg tror på skapelseslæren, så bevirker ikke troen min på en skapelseslæren, om det er en lære som er utdestillert fra Bibelen, eller om det er en mer filosofisk orientert versjon av skapelseslæren, er, og og for seg irrelevant, at i og med at jeg trosgrunnlaget mitt er et annet enn det som forfektes via den vitenskapelige fornuft blir diskvalifiseret som foreleser, skjønt det hersker ingen tvil om at den indre trosvisshet min ikke faller sammen med allmenne og utbredte oppfatninger blant og mellom naturvitenskapelige folk: Å tro at religiøse forklaringer befinner seg på samme plan som naturvitenskapelige forklaringer, er å begå et logisk kategorimistak, hvilket betyr ett og det samme som at disse to trosformer har å bli holdt atskilt fra hverandre, og det betyr: så vel  med henblikk på deres logiske form som med referanse til deres validitet.

Det foregående poenget kan også formuleres slik: at naturvitenskapelige forklaringer støtter seg på den vitenskapelige fornuft mens religiøse trosformer har en annen status enn  de dommer og overbevisninger som har blitt gjenstand for vitenskapelige undersøkelser.

For å ta det jeg snakket om over, opp igjen: ut fra et vitenskapelige perspektiv er sterke eller svake trosoverbevisninger, som sådan, uten beviskraft for den som arbeider ut fra vitenskapelige undersøkelser av gjenstandsområdet, skjønt det er slik at også vitenskapsfolk trenger å ha en positiv innstilling til deres egne teorier, og det de holder for virkelig og sant.

Tro og laboratorieforankret forskning.

Innenfor naturvitenskapene eller de moderne biovitenskaper, arbeider en ut fra teorier, hypoteser og empiriske data; teorier er det en strever med å få stadfestet som vitenskapelig teorier, og det betyr at en har langt større tiltro til teorien, hva den enn måtte være, enn en har til hypoteser, som er åpne for å bli forkastet, om de skulle vise seg å være usanne, og en viktig grunn til at en har mindre tiltro til hypoteser enn til teorier, er at enten er en hypotese sann eller så er den usann; for en teori gjelder det at det er den en strever etter å få stadfestet, og dette kan bare skje i kraft av hypoteser, hjelpehypoteser, og at det gis data, og som er slike ting som oppstår gjennom eksperiment og eksperimentell forskning, og hvor eksperimentet er tilpasset formålet for undersøkelsen.

Dermed er det på sin plass å gå litt nærmere inn på begrepet 'data', og som før i tiden ble sett på som gitte ting, ting som så å si eksisterte «der ute»: det gjaldt bare å finne fram til dem. I dag har det for lengst blitt slik at data - som er det en støtter seg på - oppstår via laboratorieforamkret eksperimentell forskning eller via kjemiske analyser av forskningobjektet. Laboratorieforankret forskning reiser vanskelige og uavklarte spørsmål, for om det er slik at forskningsappararatet, som blir tatt i bruk, er av en slik art at dette apparatet virker inn på forskningsobjektet, så kan en stille spørsmålet om objektiviteten til forskningens objektivitet eller pålitelighet som sakssvarende inforfomasjon.

Eksemplet mitt er slik. Einsteins to relativititetsteorier8den generelle og den spesielle teorien) synes å være uforenelige med Bohrs kvantefysikk  relativitetsteorien er opptatt av energi; kvanteorier arbeider ut fra teorier som partikler. Uavhengig av hva for teori en arbeider ut fra,  så streber en etter å få tankebygningen sin til å henge sammen, det vil si at den er koherent og konsistent, at den ikke inneholder element som ikke går sammen med andre element, etc. etc., og hele tiden er det om dets allstedsnærværende, universelle strukturer.

Skeptisisismen og skeptisisist

Inngangsporten min til skeptisisme er slik. «Skeptisisme» kommer fra det greske ordet skeptomai, som betyr å tenke, se seg rundt, overveie. Den filosofisiske versjonen av skeptisismen står for følgende ting: (a) en undersøkelse, (b) en metode for kunnskapsoppnåelse gjennom systematisk tvil og test, (c) en grunninnstilling  i diskusjoner om moralske verdiers vilkårlighet, relativitet og deres subjektive karakter og for (d) en stabil sinnstillstand som er et markant uttrykk for intellektuell varsomhet og tilsidesetting av tro og dom, der begrepet «tilsidesetting av tro og dom» kommer fra det  greske ordet epochè.

Derfor er det ikke slik at skeptisismen, eller, som jeg foretrekker å betegne denne filosofiske retningen - skeptisisisme - står i opposisjon til fordring om sannhet eller at den som støtter opp under skeptisisismen - skeptisisisten - bestrider at det er umulig å oppnå kunnskap; det som virkelig og sant om skeptisisismen qua en realististisk filosofis retning, er at den har som utgangspunkt en stabil sinnstillstand, hvis siktemål er at en har å være varsom med å trekke forhasteted slutninger vedrørerende det å bekrefte eller avkrefte proposisjoner.

Med en annen formulering, så er den mer presise betydningen til «epochè» at i visse situasjoner eller under visse, konkrete, omstendigheter, er det slik at den umiddelbare trangen til å felle en stadfestende dom eller en avkreftende dom forblir i det uvisse eller at den ene eller den andre dommen forblir uavklart, og, medmindre ytterligere pålitelig informasjon kan bli innhentet eller at det ikke gis muligheter for å føye til ekstra informasjon,  så er en verken i stand til å bekrefte eller avkrefte om den aktuelle tro er i samsvar med realiteten eller ikke.

Bakgrunnen for nevnte sinnsinnstilling, som er om intellektuell varsomhet og suspendert tro og dom, er at hos kreaturer som oss mennesker så gis det visse inklinasjoner, tendenser eller tilbøyeligheter, og som er slik at å følge en inklinasjon, en tendens eller en tilbøyelighet, betyr å bli trukket i retning av enten en  positiv eller en negativ dom om tingenes tilstand, og som blir basert på en forutgående antakelse, sansning, formodning eller overbevisning: det er på nevnte bakgrunn at suspensjon av tro og dom kommer i stand.

Følgelig, i egenskap av en aktiv sinnstilstand er skeptisisismen relatert til alt det en tar for gitt, og i alminnelig står en slik innstilling for positivisme.

Forøvrig, det forholder seg på den måten at epochè har det greske ordet ataraxia som dens sidestykke, og som står for sinnstilstanden uforstyrrelighet, balanse, harmoni.

Om en orienterer seg ut fra og i lys av skeptisisisme som en metodologisk orientering, det vil si at 'skeptisisisme' står for å relatere seg til realiteten utifra og i lys av en grunnleggende mistenksomhet,  og som blir lagt til grunn for en systematisk mistenksomhet og test av tro og dom, så hevder jeg at det gis tre sentrale posisjoner, og at disse posisjoner er:

Posisjon 1: At en forholder seg mistenksom overfor hver eneste tro(overbevisning) og dom.

Poisjon 2: At en er mistenksom overfor hver eneste tro  og dom som er tvetydig.

Poisjon 3: At en er mistenksom overfor hver eneste dom og overbevisning som er utvetydig.

Kommentar: Posisjon 1 og posisjon 3 står for hver sin ekstreme posisjon, men posisjon 2 er en moderat posisjon.

Sida 3

Vår tids kynisisisme.

Opp gjennom menneskenes historie har kynisisme står for mange ulike ting, som når det har stått for at det gis mennesker som kaster «hvite hunder på deres fiender» til at det er om streben etter visdom og det gode liv; i terminologien mine står vår tids kynisisisme for ikke å feste tiltro til en eneste vitenskapelige teori om kosmos ved at i dag gis det flere teorier om teorier enn det gis teorier om ting, således står en «kynisisist» for en person har viet livet sitt til streben etter forståelse og innsikt, uten at det foranlediger at den som støtter opp under et slikt standpunkt er villig til å tro at vår tids ateisme er det beste vern overfor det menneskelige ved mennesket, og at hver eneste form for religiøs tro har å bli sett på i billedlige termer, og at å tro på det religiøse språket kan være godt og bra for mennesker som trenger det fortrøstende håpet, skjønt ikke for meg, for jeg tror ikke på noe som helst annet enn det som springer ut fra menneskene selv.

Det er likeledes slik at kynisisisten har ingen tiltro til at det er mulig å forandre verden ved at den eller de, som har for øye å berge verden dermed står overfor en uendelig stor oppgave: å ta i betraktning at det ikke bare gis ting, for det gis likeledes mennesker, og at mennesker ikke er ekvivalent med ting.

Den greske filosof Aristoteles var en kynisisist ved at han hevdet at begrepet om den rette midte ikke bare forlanger erfaring, for det er rotfestet i og springer ut av et grunnleggende valg mellom godt og ondt, rett og galt, og at det er bygd inn i idéen om kynisisisme at et slikt skille mellom godt og ondt, rett og galt, ikke bare er et epistemist skille, for det beror på at en overveier hva det impliserer om en bestrider at det gis et slikt skille og hva det foranlediger å hevde at det gis et slikt skillet.

Sokrates hevdet at om seg selv at han var uten teoretisk viten, og at det som betydde mest for ham var anliggender av etisk art; Aristhenes går et skritt videre når han hevder at det hele er om dygd eller om visdom, som, tilsynelatende, er i strid med det som er tillagt Sokrates at han ikke hadde noe som helst å lære ut, eller at viten, i termer av visdom, ikke er om slikt som kan læres, som for eksempel at skolejenten eller skolegutten, lærer seg at sirkler er runde, en formulering som er intetsigende eller at predikatet er bygd i subjektet; kuler er runde, skjønt ingen hevder at kuler er sirkler. Det gis også runde «bord», der «bord» står for spisebord eller forsamlingsbord.

På nytt er det slik at en bestrider at forsamlingsbord er ekvivalent med begrepet om sirkel.

Etisk visdom er ikke ekvivalent med et praktisk skjønn, eller med pronesis, som er om klokskap; at et menneske har mye klokskap, betyr ikke at det aktuelle menneske er vist - sophon. Klokskap er om forstand og forstandighet; visdom og vishet er om forståelse og innsikt - begripelighet.

Hva foranlediger nevnte forskjell mellom klokskap og visdom? Jeg starter med begrepet om klokskap, og at begrepet er utledet av forstanden, og som er om viljen eller, om en vil, om viljesakter.

Fra militæret kjenner en til soldater og komandanter, og til at det er kommandantene som gir ordre og at soldatene har å følge ordrene som blir gitt av kommandanten. Det er en side av relasjonen mellom soldat og kommandant, og den annen side er at soldater er ikke uten fornuft, og hvor begrepet om fornuft går ut over det å følge ordre eller formaninger, uten om og men, det vil si uten å tenke selv over hva som er godt og dårlig eller bent ut galt å gjøre: å forutsette at det gis en slik kapasitet hos hvert eneste alminnelige mennesker, som har oppnådd en viss alder, og som har blitt gjort oppmerksom på at det gis en betydelig forskjell mellom blind lydighet og underkastelse på den ene side og at en ikke bare har en kapasitet til å gjøre bruk av selvstendig og uavhengig tenkning på den annen side, er noe en kjenner til helt tilbake fra antikken, eller så langt det kan spores tilbake i tid via skriftlige kilder; dessuten er det vel rimelig å anta at folk kjente til en slik sentral distinkjon, skjønt skriftspråket var underutviklet, eller at det kun var noen få som rådde over et skriftspråk, eventuelt at det var fraværende.

Naturligvis, det er fullt ut mulig å avgrense militæret som organisasjon gjennom å hevde at det består en uniliteral relasjon mellom kommandant og soldat, slik at det som til hver eneste tidspunkt og på hvert eneste sted, og under hver eneste omstendighet, kommer ut av kommandantens munn har å bli fulgt opp av soldaten, og at det unntaksfritt er slik at ordrenekt er ensbetydende med opprør overfor militæret som en organisert struktur, det vil si i form av absolutt overordning og underordning.

Skifter en synsvinkel kan en anlegge følgende oppfattelse til grunn for militæret som en organsiert enhet innenfor et land, et samfunn eller en stat, på følgende måte: det er statsapparets ulike organer - storting(parlament), regjering - som til enhver tid har å gjøre med hva for oppgaver, forbindtligheter og mål som er valide for militæret ved at det er storting og regjerning som gir hjemler for når, hvor og under hvilke omstendigheter, militærer skal settes inn eller tas i bruk. Et annet aspekt er at det i det hele tatt gis en stående hær eller en militær organisasjon i et partikulært land, er forankret i landets konstitusjonen, og som er om lov og rett i det aktuelle landet.

For å gjøre en lang historie kort, og som har å gjøre med begrep som rettferdig og urettferdig skrig, samt når det er akseptabelt å gå til krig mot et annet land, så blir militæret som organisasjon et verktøy for staten, slik at den skal befordre og fremme det som blir oppfattet som statens vitale interesser og verdier, eventuelt at vitale interesser og verdier inkluderer det aktuelle landet som nasjon, det vil si det innbyggere.

Uavhengig av det som har blitt nevnt så langt, er det et rimelig synspunkt at hvert eneste individ, og om en legger en slik terminologi til grunn for tankegangen, så kan en partikulær stat eller et land/en nasjon eller et folk, stå for et individid, rett til å forsvare seg overfor fiendtlige intrengere som er ute etter å hærta landet ved hjelp av militære maktmidler.

Dermed plederes det for rimeligheten av å ha et militært forsvar, og som inkluderer bakkestyrker, sjøforsvar og luftvåpen, alt etter som landets geografiske beliggenhet nødvendiggjør samtlige enheter, eller kun to av dem ved at landet er uten tilgang til havet.

Etter denne omveien vender jeg tilbake til hovedveien, det vil si når den filosofiske euforien har falt til ro.

Filosofiske tankebygninger.

Det er på det nevnte punkt, nemlig i forhold til begrepet om validitet, at betegnelsen «filosofisk tankebygning» kommer inn, og hele idéen om tankebygningen som en filosofiske konstruksjon, har som forutsetning og betingelse at den  ikke bare er om ulike former for tro; den sammesatte termen viser hen til idéen om at totaliteten av de singulære overbevisninger vi har eller bør ha tiltro til, og hvis troverdighet det ikke gis rimelige grunner for å trekke i tvil, har blitt inspisert en for en, slik at hver eneste en skal kunne deduseres fra enhver annen tro og dom, gitt at gis visse aksiomatiske element som tankebygningen hviler på som dets fundament.

Alternativt at det er som å befinne seg i en båt i åpen sjø, og iblant har vi å skifte ut ett og annet bord; det som ikke er mulig er at vi skifter ut for mange bord av gangen, siden det vil føre til at båten tar inn vann og at vi forliser(Otto Neurath, 1882-1945).

Det gis flere alternativer enn de to jeg har skissert, og jeg skal vende tilbake til dem. Prinsippet for en filosofisk tankebygning av nevnte slag, er at det gis et prinsipp som innebærer at en partikulær tro og dom, og som har blitt funnet i orden skal kunne deduserer fra en annen tro og dom, og som likeledes har blitt undersøkt og godkjent, slik at totaliteten eller helheten av godkjente former for tro og dom kommer til å utrgjøre et sammenhengende og overordnet sett av godkjente tros- og domsformer, og som kommer til uttrykk gjennom språklig nedfelte proposjoner.

Prosedyren er enkel: jo flere dårlige eller ubegrunnede proposjoner vi kommer over, eller som vi tror og mener at det gis en god grunn for endre, desto mindre pålitelig er tankebygningen som helhet.

Innfallsvinkelen er: om en har prøvd hver enkel basal tro via kritisk gjennomtenking, og at en har bestrebet seg på å være ærlig overfor seg selv og at en har latt være å trekke inn a-normale,  avvikende, synspunkt på de ting som er gjenstand for undersøkelsen, og at en har samlet seg om å ta for seg enkle tilfelle først, og har behandlet like tilfelle likt, og med samme resultat, for så å gå over til mer sammensatte saker, og hvor en har analysert disse med henblikk på størst mulig begripelighet, relativt til det en holder for å utgjøre den realiteten den aktuelle tro er om, kan en vende tilbake til utgangspunktet, det vil si at en vender tibake til det plan den usofistikerte kvinne og mann befinner seg: i den sunne, alminnelige, fornufts verden. Ja, slik jeg snakket om i forbindelse med Quine, at om ens resonnement holder stand i slike situasjoner, der den  filosofiske rastløshet og iver har falt til ro, og at en ennå kan underskrive påliteligheten i hverdagslivets tro, så kan en dermed hevde at en har kommet fram til en filosofisk tro, en tro som, riktignok, synes å falle sammen med den alminnelige tro, skjønt den skiller seg fra denne ved at den filosofiske tro er en vel underbygd tro: at en har trukket fram det som følger elller ikke følger fra den alminnelig tro, og at en har gjort innholdet i den sunne fornufts tro  til gjenstand for filosofisk refleksjon, hva det nå enn måtte være som har utgjort den konkrete gjenstanden i den alminnelige trosform.

Innledningsvis har jeg snakket om tvetydigheten for begrepet om og anvendelse av kriterier, det vil si i fohold til den bestemte troskategorien, eller i forhold til det en tror er tilfelle. Nedenunder følger en utvidet framstilling av de bærende tanker som antas å ligge til grunn for innføringen av kriteriet og anvendelsen av disse. Vi kan betegne det med «kriterieproblemet», der poenget mitt er at en for streng bruk av kriterier som anerkjent standard for akseptabel forskning, har en tendens i seg til å konservere forskningen som forskning, og at det kan bety at det trekker i retning av å blokkere for innovativ eller fornyende forskning: hvem er vel tjent med at det skjer lite eller ingenting av fornyende forskning, om det er innenfor de enkelte vitenskaper eller at det er innenfor filosofi?

Her følger kriteriene: enkelhet, presisjon, sikkerhet, forklaringstyrke, likhet, sammenliknbarhet, rimelighet/vanlighet, eller normalitet. Utover de foregående kriterier nevner jeg disse: de eksperimentelle betingelser for etterprøvbarhet, som er om hypotesers indirekte testbarhet, sammen med kriterier som relevanse, omstridthet og fruktbarhet.

Min egen personlige kommentar til utvalget av kriterier er slik: Kriterier som omstridhethet, eller kontroversibilitet, sammen med fruktbarhet, ser jeg på som svært senrale kriterier for forskning som drives med innenfor humaniora, idet den praktisk- teoretiske idéen om konsensus er svært sjelden innenfor humaniora, som inkluderer fililosofiske refleksjoner: at naturvitenskapelig forskning og de resultater en kommer fram til i lys av naturvitenskapelige teorier skulle kunne konvergere med filosofiske refleksjoner, er mer enn usannsynlig, og en svært sentral begrunnelse for at sannsynligheten er svært liten for at naturtvitenskapelige teorier og filiosofisk refleksjon faller sammen, at deres respektive teorier og hele deres metodologiske apparat er usammenliknbare størrelser(jf. kriteriet om sammeenliknbarhet).

Rent allment sirkulerer det tanker om at det kun er innenfor vitenskapene at det skjer virkelige framskritt, utvikling og forandring, og at i den rene filosofi har har det hele stanset opp, og at det kun er mulig å snakke om filosofiske nyvinninger i den grad og utstrekning filosofiske virksomheter blir en del av den universelle idé at  å drive med vitenskap og vitenskapelig forskning er ett og det samme som å være uten lokal og regional tilknytning, samt troen på at dette er den korrekte framstilling av hva vitenskap er om: at vitenskapsutvøvere er uten hjemland.

For å utdype det jeg har sagt om vitenskapelig forskning, det vil si at den er empirisk og eksperimentell, trekker jeg inn hvordan jeg ser på relasjonen mellom 'opplevelse' og 'erfaring', der jeg argumenterer for at begrepet om erfaring har å bli tenkt langsetter andre linjer og veier enn begrepet om opplevelse. Jeg snakker likeledes om at all vitenskapelig forskning er med referanse til erfaring, og at det ikke er det som skiller den nåtidige vitenskapelige forskningen fra den forskningen en drev med før i tiden.

At vitenskap qua vitenskap er empirisk vitenskap synes å være en truisme; begrepsordet emprisk betyr «erfaring», og erfaring er ikke et annet begrep for begrepet om sanseopplevelse. Det er heller ikke slik at gjentatte opplevelser blir til erfaring, slik at jo flere opplevelser du har eller jo flere opplevelser du får, desto mer erfaring har du eller får du: det er absurd:

Det gis folk som spiser altfor mye; om en følger tankegangen om at gjentatte inntak av mat fører til at en dermed blir til en erfaringer med spising, så følger det at svært overvektige personer er personer som har mest erfaring innenfor matinntak. Andre eksempler er legio, og hver og en er kognitivt tomme utsagn om erfaring og erfaringsbegrepet.

For å komme under vær eller på sporet om erfaringsbegrepet, så har en å knytte det til begrepet om mot-stand, og det betyr at begrep som erfaring og lidelse er internt sammenknyttet. e.g. at motstand har å bli tydet som passivitet, og at det er stoffet som setter grenser og betingelser for den aktive inngripen, eller min omforming av stoffet eller gjenstanden som er under min håndtering eller behandling.

Sentralt for forståelsen av erfaring som lidelse, er at det ikke skal tydes som en patologisk eller sykelig tilstand, for det vil føre helt galt av sted: poenget er at mennesker relaterer seg  til seg selv, andre og tingene, og at selve relateringen foranlediger en viss motstand, så vel fra andre mennesker, oss selv og ti forhold til ingene: uten at det gis en slik motstand, gis det heller ingen intelligibel betydning og mening vi kan forbinde med begrepet om erfaring.

I nevnte forstand er hvert eneste menneske et lidende værende, og å ha denne dimensjonen klart for seg, er å forstå at begrepet 'passivitet' er internt forbundet med eksistensmodusen vår. Følgelig: å tro at aktivitet og aktiv inngripen er den basale kategorien for å forstå og forklare hva som menes med 'menneskeværen', er å bygge troen sin på en grunnløs grunn, og at å bygge sin tro på en grunnløs grunn, er ett og det samme som at det ikke gis noe som støtter opp under det en tro på, og det betyr at en har en  falsk tro. Dermed er en av de ting som skiller erfaringsbasert tro fra det en praktiserte i den antikke verden, at det en baserer det meste av forskningen sin på idag, er at belegget for hypoteser, og tilliten til at hypotesene er sanne, gitt at datamaterialet er pålitelig datamaterial, er at datamaterialet blir frambragt eller produsert, gjennom diverse eksperiment: dermed er den  nåtidige forskningen er  eksperimentelt basert forskning, sammen med analyser og videre resonnement rundt forskningen som alt allerede har blit gjennomført, dens svakhet og styrke, sammen med at det trengs ytterlige forskning av samme type innover i framtiden.

Jeg vender meg nå til spørsmålet om kriterier, og hvor jeg kommer til å gå nærmere inn på de tre ulike former for sanser.

Dersom en trekker en sammenlikning med vitenskapelig tro, og hvor det en tror er tifelle, som at en viss vitenskapelige teori om Universet/Kosmos er langt mer troverdig enn en hvilken som helst av dens alternative teorier, eller at en viss hypotese er sann, det vil si at den aktuelle hypotesen hviler på vel etterprøvede empiriske data, så kan en også vise hen til at det gis andre farbare veier inn til vitenskapelige teorier og de hypoteser denne teorien består av enn gjennom eksperimentelle tester, idet en ser på ulike kriterier for valg av teorier og hypoteser, eventuelt, en samling av hypoteser, som inngår som antatte ingredienser i teorien, så gis det følgende kriterier, kriterier en kan anvende med henblikk på utvalg av hypoteser som synes verdt å bli gjenstand for videre undersøkelser.

De prroblem en står stilt overfor når en involverer seg i naturvitenskapelig forskning og som angår de ulike former for tro, det vil si i relasjon til menneskenes inklinasjon til å holde visse ting for virkelig og sant, skjønt det gis få naturvitenskapelige forskere  som er villige til å hevde at det gis slike ting som sannhet innenfor religiøse trosformer, annet enn som «selv-stipulerte sannhetsforestillinger innenfor den spesifikke religionsretning», skulle få en til å betenke at relevansekriteriet er på sin rette plass, især med henblikk på naturvitenskapelig orienterte  folks avvisninger av hver eneste form for religiøs tro.

I stedenfor å klynge seg til det hun selv tror er tilfelle, og at hun viser hen til at det ikke fins uavhengige belegg for å hevde at å tro, religiøs forstand, er å tro at det en snakker om, er virkelig og sant. I det sistnevnte tifelle synes det å være til fordel for en ateist at hun, i det minste, innrømmer at disse tingene har hun liten erfaring med  og kunnskap om, hvilket ville være mer ærlig enn å referere til  kunnskapsbrokker, eller kunnskapsbrokker, som, en utfra et vitenskapelig perspektiv, holder for pålitelige data.(de uavhengige data).

På den annen side, om en insisterer på normen at samarbeide er å foretrekke framfor en antatt redsel for å gå på akkord med sitt eget prosjekt, er det flere bemerkninger som er treffende: for det første, at tverrvitenskapelige studier, eller at flere vitenskaper trekkes inn for å løse et visst problem, så er det ikke opplagt at idéen om tverrvitenskap har eller får spesielt stor oppslutning innenfor vitenskapelige kretser som tror at det vil foranledige et virrvar av metodologiske vansker, og at dette knapt nok gagner den fagvitenskapelige forskningen, som antas å gjøre langt større framskritt om den holdes fri for determinisjoner og influereringer fra fagområder som er fremmed og eksternt i forhold til deres  eget fagfelt(Jf. kriterier for presisjon og likhet).

I et stor antall tilfelle er det slik i dag at en har gitt slipp på tanken om sannhet. Begrunnelsene for at det har blitt slik at en har kuttet ut sannhetsbegrepet, synes å være av teknisk art, eller at en rett og slett styrer unna omstridte anliggender: det fins så mange ulike teorier om sannhet:  korrespondanseteorier, koherensteorier, konsensusteorier, eller som ulike former om sannhet som  «warranted» sannhetsbetingelser, det vil si at en tar opp spørsmålet om hvilke betingelser som har å være tilstede for at en skal kunne hevde om en abstrakt proposisjon at den er sann.

Dessuten fins det «redunansteorier» om sannhet, som betyr at en dropper hele begrepet som en fruktesløs diskusjone: det hele synes å bero på forskningsprofilen: at det er kunnskap, og opphopning av kunnskap, som, i første og siste instans, er det som veier tyngst.

For å konkretisere det jeg har nevnt om redunansteorier(at teorier om sannhet er overflødig) om sannhetsbegrepet: at det en søker å komme under vær med er det som antas å være «uproblematisk», sett ut fra en vitenskapelig synsvinkel, i den forstand at vitenskapelig forsking har som eksplisitt mål å utvide, eller forøke, den samlede kunnskapsbestanden, forstått i termer av «vitenskapelig vekst». Således skyver en spørsmålet om sannhet over til trettekjære folk; for vitenskapsuøvere er en slik kontrovers, eller polemikk, av svært perifer interesse, og i bunn og grunn er den vitenskapene uvedkommende.

Det fins andre ruter en kan følge enn å gi en blankofullmakt til folk som neglisjerer spørsmål om sannhet/usannhet, samt troen på at sannhet ikke bare er noe en kan legge bak seg, som om det er en dress som ikke lenger passer inn med det som sirkulerer i tiden, eller det som siste mote forlanger: en kan stille opp en «sannhetsagenda». En agenda er en liste, eller et program, og et program består av det en har å gjøre med henblikk på et visst formål. I tilfellet som jeg tar for meg, er formålet å finne ut av når en kan hevde at en viss poposisjon, som en beskriver i kraft av et deskriptivt språk, er sann. Poenget er: en søker å komme fram til hva for betingelser som har å bli innfridd for at en i det hele tatt skal kunne hevde at en bestemt proposisjon er sann. Slik kan en fortsette i det uendelige, uten at en kommer sannhetsbegrepet ett eneste skritt nærmere, hvilket betyr at en har snudd tingene på hodet: istedenfor å ha begrepet om sannhet som basis og som kompass, har det blitt til noe som beror på og utledes fra om kriterieriene for sannhet er innfridd, innløst eller ikke.

Mistankens hermeneutikk.

I vår tid har «mistenksomhetens hermeneutikk» eller «mistankens hermeneutikk», stått høyt i kurs blant og mellom en rekke høyt skolerte forskere; for å være eksplisitt: å bygge tiltro på mistro  foranlediger at det innebærer mer uavklarert tvil: det går ingen farbar vei fra mistillit til tillit, og at det er slik er ingen selvfølgelighet. Derfor er det en svært dårlig strategi inn til utforskningen av mennesker å basere seg på mistro som grunnleggende framgangsmåte ved at mistenksomhetens hermeneutikk skyr ingen midler for å prøve å sikre seg at dens agenda blir stadfestet. En viss dose med tvil er ikke det verste en har å komme med; riktig ille blir det straks en forveksler sunn skeptisisisme med dens ulike avleggere, det vil si som teori og metodologisk orientert forskning, for det har som forutsetning at enten baserer en forskningen sin på benektingen av sansningens vitnesbyrd eller så velger en å knytte an til det som er utvetydig - for å benekte det også.  I førstnevnte tilfelle har hele basisen blitt revet vekk ved at som blir tilbake etter at en har foretatt en slik absolutt reduksjon av sansningens vitnesbyrd er kun slike typer av data som fins uavhengig og selvstendig i relasjon til hverdagslivets feilbarlighet, mens i det sistnevnte tilfelle stiger mistenksomhetens hode  fram overfor sin egen teori og metodologiske prosedyrer ved at en tror at det må ha skjedd en tabbe underveis siden en har kommet fram til utvetydige forskningsresultater, og slikt er ting som strider i mot at forskningens innebygde tendens til å kritisere seg selv og de resultater en kommer fram til ad forskningens vei.

I det første tilfelle har en blitt til en ukritisk skeptisistisk forsker, mens i det andre tifelle synes det at beskrivelsen overkritisk skeptisistisk forsker er den beskrivelsen som passer best. I motsetning til de to ekstreme posisjoner gis en kritisk skeptisistisk innstilling overfor forskningsobjektet ved at tvetydighet som fenomenologistisk erfaring er en uomstøtelig erfaring, e.g. en erfaring som ikke er slik at den skal fjernes ved at den er i strid med forskningens ethos om entydighet, eller at en pr. desisjon faller ned på den ene eller den andre tydningen av objektet.

Tankeeksperiment som et heuristisk instrument  for søken etter å nå fram til optimale betingelser for å kunne hevde at en bestemt proposisjon er sann eller at et sett av proposisjoner er sanne.

Gitt at jeg som forsker har sans for «tankeeksperiment», det vil si som et heuristisk verktøy for å prøve ut det vi holder for virkelig og sant. En av de hypotesene som har vært satt fram som et slikt tankeksperiment er  hypotesen (A) ' at en (menneske)hjerne på sprit, er uten kropp'.

Om det er slik at sinn er kropp, og at kropp er sinn, og at kroppens sanser er ikke bare begrenset til kroppens ytre sanser, så er det svært relevant å ta opp følgende spørsmål: er en kroppsløs menneskehjerne på sprit forenelig med alminnelige tro, det vil si om det er slik at HA er i samsvar med hvordan vi mennesker oppfatter oss selv: at hver og en av oss er inkarnerte i en menneskekropp, en kropp som har eller tilkommer, de karakteristikka som er normalt, eller vanlig for menneskekropper, så som at den ytre sansen er intakt(der delsansene er syn, hørsel, smak, lukt og berøring), og hvor den ytre sansen setter oss i kontakt med verden utenfor oss selv som kropp?

Det gis likeledes to andre sanser, så som den indre sansen og, dessuten, sansen for det guddommelige og hellige i tilværelsen: er det mulig å utradere disse to sanser, uten at vi dermed begår en slags urett overfor oss selv? Jeg medgir at sansen for det guddommelige og det hellige, kan være slumrende hos unevnelig mange mennesker, eller at den så å si har gått i dvale; det gis til og med folk som bestrider at det gis en slik sans, en sans som er om det som er absolutt annerledes enn hva vi selv er.

I alle fall, den indre sans er slik konstituert at den foranlediger at vi ikke starter opp fra nullpunktet: at hver eneste plan og hvert prosjekt vi har blir først etablert som planer og prosjekt for oss ved at de har følgende strukturelle minimumsegenskaper: at de både er «protentive og antesiperende» og «retentive»; de førstnevnte er foroverrettet og foregripende, og det vil si at retningen er innover i framtiden; de sistnevnte er bakoverrettet, i den forstand at når vi tenker og utfører handlinger, så gjør vi det i lys av det vi har gjort i fortiden, og med henblikk på dets fotsettelse og fullbyrdelse innover framtiden. Vi kan uttrykke det slik at hvert eneste ett av vårt situerte «nå» forlanger at det gis en slik overordnet begripelse for vårt liv i verden: at vi stanser opp, eller at vi tar en pause, er ikke i strid med en slik tydning av vårt liv, for det betyr gjerne at vi er usikre på hvordan vi skal komme videre med porsjektet vårt, eller at til begrepet om menneskeværen hører det at mennesker har «saker», og som de streber etter å realisere.

Å tenke seg at mennesker kan eksistere som rene hjerner på sprit, uten erindring om at de har en fortid, og uten at de har en eneste plan og ett eneste prosjekt, og hvor begrep som 'plan' og 'prosjekt' impliserer at det gis et spenn mellom livet deres i nåtiden og et tidspunkt innover i framtiden, der de kan ytre overfor seg selv og andre at nå er planen brakt til ende og prosjektet avsluttet, hva dette mer presist måtte bestå av, er, etter mitt syn,  å gjøre menneskeværen fullstendig ubegripelig.

Det gis en størrelse, som verken er reduserbar til semantikk, syntaks eller en alminnelig form for pragmatikk, en størrelse som fins hos den amerikanske filosofen Clarence Irving Lewis(1883-1964): sanse-mening(Min uthevelse): hvor blir det av størrelsen sanse-mening, når alt som har med de grunnleggende sansene hos mennesker blir gjort om til en hjernemasse lagt ned på sprit? Svaret mitt er: ingenting, og «ingenting» betyr at konlusjonen følger ikke fra premissene: at det er mulig å simulere intakte persepsjoner hos en hjerne som er lagt ned på sprit, betyr ikke dermed at det faktisk følger en konklusjon, som, gitt at premissene er sanne, garanterer at konklusjonen er sann. Formulert med andre ord: fra tanken at noe er mulig, eller at noe ikke er umulig, følger det ikke en slutning om at det faktisk er mulig

Derek Parfit og forestillingen hans om tidligere og senere selv.

I artikkelens Del I nevnte jeg at den engelse filosof Derek Parfit er opptatt av forestillingen Personlig identitet, og om det i det hele tatt gir god mening å snakke om å ha et stabilt, identisk selv. Tankegangen til Parfit er slik. Å vokse opp er å få visse interesser og verdier; å ha de samme interessene og verdiene gjennom hele livet, symes å stå sterkt i motsetning til at ettersom vi blir eldre og blir mer erfarne, skifter også interessene og verdiene våre; det som var av stor betydning for oss mens vi var unge betyr ikke så mye for oss i dag, og, hva mer er: vi vet ikke hva for interesser og verdier vi kommer til å ha når vi blir gamle: når det er slik det er med oss at vi kan snakke om forgangne selv, eller selv som var, tidligere selv, nåtidens selv og vårt senere(framtidige) selv, hvordan er det da mulig å snakke om et enhetlig selv, som varer over tid, eller over et helt liv.

Et interessant innslag i Parfits bok er følgende tankeeksperiment, der Parfit forestiller seg at det gis en ung adelsmann, som er arvtaker til et enormt gods, og den unge adelsmannen har viet livet sitt til den sosialistiske idè, og han er overbevist om at det beste han kan gjøre, for å tjene saken, er å gi hele eiendommen til de lutfattige bøndene, skjønt ikke før han blir gammel. Imidlertid, godseieren får sterke motforestillinger, for vet han nå så sikker noe som helst om det han vil gjøre når den tid kommer? Vil ikke radikaliteten hans svinne hen ettersom han blir eldre, og er ikke en viss konservatisme forbundet med alderdommen? Dessuten er det slik at hans framtidige selv vil dømme og handle ut fra de overbevisninger det måtte ha en gang i framtiden. Følgelig ovedrar den unge adelsmannen løftet han har gitt overfor sitt nåværende selv til sin ektefelle, som, uvisst av hvilke grunner, skal kunne stå som garantisk for at den ubestandighet den unge adelsmannen finner hos seg selv blir satt til side, eller overvunnet.

Om en tenker langsetter de linjer og baner som Parfit tenker, så synes det som at troen på personlig identitet, det vil si at forestillingen om at vi har et stabilt selv er en urimelig forestilling, gitt at det  at det stemmer at de pykologiske sinnstilstandene alternerer over tid.

Det er også grunnen til at den unge adelsmannen(det tidligere selv) ikke er berettiget til å fatte avgjørelser på vegne av den eldre adelsmannens senere selv, idet det framtidige selv har en annen overbevisning og dømmer annerledes om den enn det tidligere selv.

Dermed konkluderer den unge adelsmannen med at å vektlegge det nåtidige(eller tidligere) selvets dom og overbevisning vis à vis det senere(framtidige) selvets dom og overbevisning, er å forholde seg på en svært autoritær måte overfor det framtidige selv.

En kan, muligens, argumentere for at begrep som tidligere og senere, sett i lys av A-sekvenser av temporale og spatiale hendelser, i og for seg er OK; vanskene tårner seg opp når en trekker inn en B-sekvens av temporalt og spatialt strukturerte hendelser(John McTaggart, 1866-1925), og hvor det som ennå ikke har inntruffet, og som utgjør deler av min foranstående framtid, er det som kommer først i kjeden av hendlelser, og at det dermed er det som er tidligere, og, straks det har passert over nået har framtiden blitt til det som var, altså noe som kommer tidliger, ut fra A-sekvensen. Deremd synes resonnementen om tid å være heftet med eklatante kontradiktoriske beskrivelser. Jeg forfølger ikke nevnte resonnement i denne sammenheng.

Den britiske filosof Bernard Williams har argumenter for at forestillinger som tidligere og senere selv(nåtidige og framtidige selv) ikke er intelligible, eller konstistente, forestillinger(Moral Luck). Hovedtankegangen hos Williams er slik. at personen-væren blir definert gjennom idéen om en personlighet, eller å ha kategeriske begjær, og til forestillingen om idéen om en personlighet svarer å ha et grunnprosjekt, og hvor forestillingen om grunnprosjekt impliserer at det er et livslangt prosjekt, et prosjekt som gir livet en viss retning og med visse mål, og hvor det er slik at en streber etter å oppnå disse mål.

Bestandigheten trer fram gjennom personlighetens troskap overfor grunnprosjekt, og det er denne forbindtligheten eller troskapen, som bevirker at en så så si skyves og trekkes innover i framtiden.

Jeg er sympatisk innstilt overfor de ting som Williams snakker om, skjønt jeg er usikker på om Williams skiller klart nok mellom person-væren og begrepet om en karakter(gr.; hexis), der det sistnevnte synes å være lite fleksibelt, i den forstand at den som kjenner personen vet også hvordan  personen reagerer i visse sutasjoner, og at med stor grad av sannsynlighet kan foutse hva denne vil gjøre. Det betyr at desto mer en vektlegger at en person er karakter, så blir det slik at personen som personalitet blir nedtonet, og det har å gjøre med at det tilkommer en viss grad av åpenhet og uvklarhethet hva angår personværen, og som person som karakter synes å ha i en altfor liten grad, eller at det simpelthen mangler.

I motsetning til idéen om en karakter, har ídéen om person-væren et mer dynamisk preg, slik at når den helthetlige situasjonen den aktuelle personen står i endrer seg, så har også personen, som befinner seg i situasjonen, å ta hensyn til det.

Det sistnevnte er ikke uten betydning for hva for planer og hvilke prosjekt en har og kan ha.

Det er ikke umulig at det jeg har snakket om er forenelig med å ha et grunnprosjekt, eller et globalt prosjekt av personlig art; det som er avgjørende er at i visse perioder av et livsløp er anledningen større eller mindre for å vie seg til sitt eget globale prosjekt, gitt at en har et slikt prosjekt.

Slik jeg ser det, er argumentasjonen hos Parfit bundet opp til hans psykologistiske tenkemåte ved at den kretser og ruller rundt forestilingen om alternerende sinnstilstander; om en skifter synsvinkel, så er det ikke utenkelig at personværen er mer og annet enn alternerende sinnstilstander ved at det impliserer internaliserte forbindtligheter og mål, og at for den som har bundet seg til et globalt og personlig prosjekt  har en alt allerede gjort sitt valg, og at dette grunnleggende valget har gjort livet enklere ved at en slipper å plage seg selv om tanker om hva for selv en står overfor i framtiden.

Å tenke langsetter den nevnte bane, synes å overvinne de vansker som stiger fram ut fra den psykologiske teorien om alternerende sinnstilstander.

Framstillingen til Parfit synes oppkonstruert ved at han så å si utelukker at å ha et liv å leve er å finne fram til en livsform som er slik at når en fungerer innenfor den, så fungerer en på sitt beste; gis det rimelige grunner for å anta at slike selv kun er en fiksjon? Jeg er ikke i stand til å tro og mene at det er tilfelle at geuine og autentiske selv bare er produkter av ustabile selv som forandreer seg så sterkt over tid at en skulle tro at det er med referanse til ulike selv.

Om en fører inn en annen forklaring enn med referanse til Parfits forklaring, og hvor et grunnleggende valg har en slik kraft og styrke i seg at det en har bundet seg til varer ved på tvers av havet av uvissheter, usikkerheter, eller all den uttrygghet som kan komme ramlende inn i et liv;, så står det ikke helt klart for meg at Parfit har rett når han hevder at troen på en personlig identitet, i den forstand han forstår personlig identitet, er korrekt, det vil si synspunktet hans at ideen om et stabilt selv er en falsk falsk idé, og at jo hurtigere vi legger det bak oss, desto bedre er det.

Nevnte synspunkt har, såvidt jeg kjenner til, aldri blitt tatt opp av Parfit.

 

Thor Olav Olsen                                  (Den här e-postadressen skyddas mot spambots. Du måste tillåta JavaScript för att se den.).

Etterskrift.

'Om en trekker inn grunnkateogien livet, så er det rimelig å snakke om «'livstro'»: at livet kommer først og at livet kommer sist, i alle fall med henblikk på en basiskategori, og om en beskriver livstro i termer av «troen på livet», eller som en positiv grunninnstilling overfor livet», eventuelt, at tydningen trekker i retning av «kjærligheten til livet», eller som «kjempende livstro, er av underordnet betydning for meg.

Ensamrätt för samtliga artiklarna som Thor Olav Olsen publicerar i Tidningen Kulturen tillhör författaren. Tillståndet för citat, länkar eller publicering i andra media än Tidningen Kulturen måste skriftiligt ges av författaren på denna adress
Den här e-postadressen skyddas mot spambots. Du måste tillåta JavaScript för att se den.

 

Ur arkivet

view_module reorder
Tomas Ledin, 2015. Foto: Wikipedia

Ångaren Bollsta och olycksskepp i visans värld

Stormen piskar, vågorna skummar, seglen trasas sönder och sjömän kämpar för sina liv på de sju haven. Den svenska visskatten är fylld med skeppsbrott, grundstötningar och tragiska kantringar. Mathias Jansson ...

Av: Mathias Jansson | Essäer om musik | 21 oktober, 2015

Rune Depp 3

                                           

Av: Janne Karlsson | Kulturen strippar | 27 januari, 2012

Per aspera ad astra

Författaren Cordwainer Smith (1913-1966) sa en gång att det inte finns någon litterär genre som har skapat så många forskare som science fiction-genren. Och det stämmer. Många astronauter, ingenjörer och ...

Av: Bertil Falk | Essäer | 12 juni, 2014

Förfallets natur

Förfallets natur    Fallande änglar, Pieter Bruegel den unge. Leif V Erixell, redaktör för serie Prometheus på bokförlaget h:ström - Text & Kultur, diskuterar det samhälleliga förfallets natur. Den mest typiska associationen när man ...

Av: Leif V Erixell | Essäer om samhället | 23 november, 2006

Å ha et filosofisk liv å føre

Innledning For meg innebærer livet mitt ikke bare at livet er mitt eget, og ingen annens, eller at jeg har et liv å føre. ‘Å ha et liv å føre’ betyr ...

Av: Thor Olav Olsen | Agora - filosofiska essäer | 28 oktober, 2013

Den bortglömda förmågan att hålla en hemlighet - Eller: vem är Burial?

Sampling var sedan länge ett känt fenomen, bland annat inom den brittiska dansmusiken, långt innan Burial. Men genom sina 2-steprytmer, djupa basgångar och melankoliska drift mot allt djupare innebörder, blev ...

Av: Robert Halvarsson | Musikens porträtt | 12 februari, 2014

Demokratin är ett hot mot demokratin

FRA-lagen rör upp en storm av känslor. Den åsidosätter rättigheter som vi trodde att en demokratisk statsform garanterar. Betraktad ur ett formellt perspektiv är det emellertid svårare att se ...

Av: Jens Eriksson | Agora - filosofiska essäer | 14 april, 2011

Stigmatisering

Ansträngningarna och framgångarna inom vårdvetenskaperna och deras praktiska tillämpningar hotas alltjämt av en kvardröjande och utbredd stigmatisering av psykisk sjukdom. En psykiskt lidande människa tvingas därför mer än ofta att ...

Av: Carsten Palmer Schale | Essäer | 25 april, 2012

Botanisera i arkivet
close

Prenumerera på vårt nyhetsbrev!

Få de senaste artiklarna direkt i din brevlåda - helt kostnadsfritt.

Du kan när som helst avsluta din prenumeration - enklast klickar du bara på länken du hittar i varje nyhetsbrev.