Illustration: Hebriana Alainentalo

Marginalnyttan

Melker Garay om den samtida likgiltiga egoismen.

Av: Melker Garay | 30 augusti, 2015
Melker Garay : Reflektioner

Katja guidar oss ut i världsrymden

Katja Lindbloms andra hem är Slottsskogsobservatoriet i Göteborg. Hon är astronomen, konstnären och anarkisten som guidar oss ut i såväl den verkliga som fiktiva rymden. Bakom en becksvart dörr i Slottsskogsobservatoriets ...

Av: Nicklas von Matérn | 10 Maj, 2011
Konstens porträtt

 Dominospel på gång på synagogans innergård Johny till vänster snappade upp min kamera

Bukharajudar i sidenvägens knutpunkt (Del 3 av 3)

Dagen efter att Johny och jag skilts åt osams på väg mot den andra synagogan, ville jag ställa Johny några frågor med tanke på att jag kanske ändå skulle skriva ...

Av: Text och foto: Tarja Salmi-Jacobson | 24 februari, 2017
Resereportage

Sparbössor och direkt demokrati

Alla de som förespråkar den representativa demokratin, är per definition även motståndare till de decisiva, det vill säga beslutande folkomröstningar. Jag antar att dessa människor praktiserar representativ demokrati även i sina ...

Av: Vladimir Oravsky | 10 oktober, 2016
Gästkrönikör

Lykkelige og ulykkelige liv



 

alt«'Lykke'» er om ting som betyr svært mye for oss mennesker, og hva det mer presist går ut på, har jeg skrevet om i essayet mitt Noble liv.  Når det er om begrepets allmenne betydning, betyr «lykke» at det en driver med går godt og bra, beroende på om det som er  i fokus for oppmerksomheten er det sosiale liv eller om det er i relasjonen mellom forelder og barn, barn og forelder, eller om det er om foreldrene seg i mellom: om en som voksen teller bladene på trær eller at en har blitt til en ivrig samler av sand og søle, slik at en kan lage sølekaker, regnes ikke telling av bladene på trær, sølekakebaking, med til det teller når en snakker om å lykkes, like lite som at den som har onde begjær skyter og dreper barn -  bare for kikkets skyld.  

Det gis også en andre aspekt ved lykke enn å henvise til dens form og innhold, aspekt som er om tidsspennet, kvalitet og intensitet, det vil si dets varighet, dybde og helhetsintegrerende funksjon: når referansen til lykke er lykkelige liv, respektivt, ulykkelige liv, er det om bestemte beskrivelser av livet vi lever, om de mange og ulike troene og meningene vi har om livet vårt,  om verdsettinger og verdidommer vi feller i relasjon til livet vi lever; vi kan ta feil, vi forveksler en beskrivelse med en annen beskrivelse, der den ene beskrivelsen svarer til det  vi tror er vårt eget liv, eller at livet vi lever blir fanget inn ved hjelp av vår egen beskrivelse av det. Jeg har ingen tungtveiende innsigelser overfor oppfatningen at det gis autentiske og genuine beskrivelser av livet vårt: om det ikke hadde vært mulig, ville mange andre distinksjoner også ha brutt sammen, så som distinksjonen mellom sannhet og usannhet, erkjennelse og selverkjennelse.

Det problematiske ved alt pratet om lykke og ulykke er at det er  fullt ut mulig at vi bedrar oss selv med hensyn til om vi er lykkelige eller ulykkelige: vi tror at vi har et dårlig liv, og at det er en grunn til å kjenne seg dypt ulykkelig; men vi har ingen gode grunner til å mene det: beskrivelsen av livet vårt, som ulykkelig liv, følger fra at oppfattelsen (verdsettingen og verdidommen) av at livet vi lever er forkjær i relasjon til dets faktiske verdi.

Stöd Tidningen Kulturen

Köp en prenumeration! Klicka för mer information.

Alternativt formulert: vet vi alltid om vi er lykkelige, respektivt, om vi er ulykkelige? Dernest skal vi ta opp spørsmålet om vi vet hvor lykkelige eller ulykkelige vi er? Vi skal også se litt på emosjoner(følelser), og det jeg betegner med «følelsenes fenomenologi». Jeg snakker også om en viss holdning/innstilling overfor livet, idet medgang og motgang, lykke og ulykke er omskiftelige ting, der lykke og ulykke ofte skifter plass, og omvendt, at ulykke snart kan slå om til lykke. Betegnelsen for en slik innstiling er  «likegyldighet» og som den gresk-romerske  filosof Epiktetos(ca.50-138) snakket ganske mye om.
På de neste sidene snakker jeg  om lykke og ulykke, i lys av visse tydninger av lykke og ulykke, holdt opp mot de epistemiske grunner vi har til å hevde om oss selv at det ene eller det annet er tilfelle.

Før jeg går videre, er det rimelig å nevne det som rent allment teller som å ha lykkelige eller ulykkelige liv: Å ha et lykkelig liv kan spenne fra hvor huset eller leiligheten din, og hvor gaten og husværet ditt er beliggende til byen du lever i, der du har ditt daglige virke. I videre forstand inkluderer det gjerne intimitetssfæren, familie og venner og kolleger, men også  medborgere: det kan vise hen til hva for ting du har i huset/leiligheten din: kunst og andre verdigjenstander, som for eksempel familieklenodier. I alminnelighet omfatter det bøker, som er et ytre kjennetegne på at du er et belest menneske. Bygd inn i en slik konsepsjon om lykkelige liv, er hytte på fjellet og hytte ved sjøen, med ditto fasiliteter, som enkel adgang til skog, jaktterreng og fiskevann. Det er heller ikke uvanlig at mennesker har bil, ja, det gis folk som har to eller flere biler. Således er det mennesker som tror og mener at det å ha hytte og bil teller med når regnskapet for lykkelige eller ulykkelige liv skal gjøres opp; det gis likeledes mennesker som kjenner det slik at de skulle brydd seg mer om den de lever sammen med til daglig enn det de angivelig gjør.  De tror også at bøkene de har i bokhyllen(e) ikke er av den aller beste sorten, eller at en skulle ha studert språkfilosofi: en er ikke kultivert nok. Slike ting trenger ikke bare å være poseringen: en kan tro og mene at det er slik det er fatt med en, og en er ikke bedre enn som så.

En god del mennesker vil nok mene at vennskap og kjærlighet, nærhet, ømhet og omsorg, hører med til å ha et lykkelig liv, og at å være det foruten er ikke noe en vil, og at det å mangle vennskap, kjærlighet, etc., er å ha et ulykkelig liv: å finne en fellesnevner for de ting som er nevnt, er kanskje ikke helt enkelt: at et menneske har et sted å bo, og at det har noe å drive med, og at en elsker det en driver med, er etter mitt syn en fellesnevner så god som noen annen fellesnevner: om en har en livsledsager, om en har barn, små eller store, er likeledes av stor betydning.
Om vennskap er det mange som har skrevet om, og en av dem var den greske filosof Aristoteles; vennskap er vanskelig, og det har både positive og negative sider: dersom du har få venner, er det overordentlig viktig for deg at de står på godfot med deg selv, og at du trives i eget selskap.

I verden av idag står idéen om å gjøre karriere sentralt, og etter manges mening vektlegges karriere altfor mye, idet det i mange tilfelle er forbunder med spisse albuer og det å karre seg fram og opp i verden, som er negative karakteristikker av hvordan menneskelig arter seg: det så mange myter om hva som teller som å ha et lykkelig liv; å tro på myter er å ha og å få et liv som er uten hold i den reelle verden.
Ett rimelig godt råd er at en starter på det stedet hvor en er, og så vil det ikke gå så lang tid innen en forstår at det er svært mye å glede seg over i et liv, og at en skal være svært glad over at det er mye en ikke trenger å gjøre to ganger, idet en skjønner at det en har arbeidet seg igjennom er noe en har lagt bak seg. Det dreier seg, med andre ord, om å tro på seg selv, like mye som en tror på andre mennesker enn seg selv, og her gis det fler fine distinksjoner: den ene er mellom det å være seg selv nok, og det å ha nok å gjøre med seg selv og sitt eget. Å ha erkjent at det å ha nok med seg selv og sitt ikke er ensbetydende med 'å være seg selv nok' er er en svært sentral grenseoppgang; det er også noe som heter 'selvets død', det vil si at det er selve tematikken en arbeider med som er av stor betydning, og ikke at en kretseer og ruller rundt sitt eget selv.

Det sistnevnte kan bety 'selvopphøyelse', 'selvgodhet' eller at det bent ut betyr en form for 'selvplaging': at en til stadighet hamrer løs på seg selv: å ha et lykkelig liv er å ha et sted å bo og å virke på sitt beste. Kortere uttrykt, så er det om å kjenne at en lever.

Jeg går nå over til å sette fram ett par systematiske framstillinger av det jeg har skrevet om så langt.
For å erkjenne for seg selv at det har et fullt ut tilfredsstillende liv (lykkelig liv), kan det hende at  et menneske mener at hva det trenger er å finne fram til en beskrivelse og tydning av livet sitt som relaterer det til en viss livsstandard, som er å ha P, Q og R. Enn videre er det slik at det først er i stand til å tro på sin egen lykke når beskrivelsen det gir faller sammen med en tilstand som utgjøres av at det har P, Q og R; det som er tilfelle er at individet forveksler P, Q og R med x,y og z, som er langt under standarden for å trives. Følgelig, siden beskrivelsen og tydningen passer godt i relasjon til livstandarden x, y og z, som er en tilstand, som, samlet sett, disponerer et menneske til å kjenne seg dypt ulykkelig, og individet faktisk har x, y og z, er individet dypt ulykkelig, men uten at det vet om at det er ulykkelig.

Det kan også forholde seg på en annen måte: at individet mener at x, y og z og  som er den livstandard individet har, blir betraktet av henne som lite verdifulle; ut fra hennes vurdering er det P, Q og R som er gode ting å ha, men hun har bare x, y og z.  Det som er sant om x, y og z, er at det er ingenting i veien med kolleksjonen - den er bra nok som den er. I det siste tifelle foreligger det også et sprik mellom vurderinger og fakta, men i motsetning til det første tilfellet, er det ikke om forvekslinger av ingredienser:  individet har en negativ innstilling til kjensgjerningene(x, y, z).

Med henblikk på lykke og ulykke, synes det som det er mulig å forandre beskrivelsen av det første tilfelle gjennom at individet blir gjort oppmerksom på dets forveksling av P, Q og R med  x, y og z, det vil si at en venn, bekjent eller kollega påpeker overfor personen at det bygger livet sitt på usanne premisser og konklusjoner? Spørsmålet er: har andre personer, uavhengig av hva for relasjon de har til den aktuelle personen,  rett eller plikt til å gjøre det? En kan også uttrykke det slik at livsbedrag eller livsløgner, i nevnte mening, faller utenfor området for moraliteten; men er det slik at en objektivistisk innstilling til andre mennesker, går fri fra beskrivelsen av 'moralisme' - gitt at de blander seg inn i deres anliggender, uten at de har blitt spurt om deres mening om andres troer og meninger? Således er det første tilfelle knyttet opp til ting av epsistemisk art: ut fra beskrivelsen vet ikke personen om hun er lykkelig eller ulykkelig, skjønt hun (feilaktig) tror at hun er lykkelig, idet hun tror at hun lever i lys av og ut fra P, Q og R.


I det andre tifelle er det om tilfredshet-utilfredshet med det en har; personen er ikke i tvil om hva som er den allmenne standarden for lykke og ulykke, trivsel-misnøye(tilfredshet-utilfredshet): en kan beskrive det som «holdningsbasert innstilling til fakta», der disse fakta har en slik karakter at det  ikke passer med å beskrive disse i termer av forakt eller at den som har et slikt liv som inkluderer x, y og x vurderer det som lite verdt - gitt at en holder P, Q og R som mye mer verdt enn x, y og z.

Hva skal en tro og mene om det siste tilfelle? Ut fra et allment begrep om holdninger, er  holdninger av non- kognitiv art, i og med at en holdning er basert på subjektive betraktninger; og betraktninger svarer til smaker, som er om det vi mennesker liker eller misliker, og det vi liker eller misliker er av ideosynkratisk art, som gjerne vises gjennom et stort spektrum av variasjoner - fra individ til individ.
Enkelte mennesker trives best i eget selskap, og de trenger mye tid for seg selv; da er det ikke den partikulære sosiale strukturen som styrer dagene deres, men det er de selv som gir form og innhold til livet, ut fra hva de gjør og har fore i verden, som kunstner og forfatter eller skrivende filosof: likevel er en opptatt av om det en gjør betyr noe for andre enn en selv - det hører vel med til menneskenes natur at hver og en ønsker og vil sette gode spor etter seg gjennom å virke for andre.
Det heter også at en skal ikke sutre og klage; det kan alltids bli verre enn det er, og om det blir riktig ille, kan du tenke på alle de mennesker omkring i verden som ikke eier nåla i veggen, som lever på det nakne eksistensminimum.

Med bakgrunn i de nevnte ting, kan en ta opp spørsmålet om hvor mye lykke det må fordres i singulære liv, for at den det gjelder skal kunne betrakte det som et lykkelig liv? Er de alminnelige og utbredte standarder(P, Q, R) tilstrekkelige? Om svaret er nei, hva for ytterligere ingredienser fordres for at det optimale mål for lykke blir nådd? En aner at spørsmålet ikke bare er et rent retorisk spørsmål, for hva skulle telle som et defintivt svar på et slikt spørsmål, der standardene til stadighet kan justeres?
Anta at misnøyen, slik jeg har beskrevet den i eksempel nr. 2, verken er rotfestet i at personen er ærgjerrig eller grådig, men at det har å gjøre med at livet hennes, på sett og vis, har vært «usynlig» for henne: om hele hennes mentale og somatiske apparat er forankret i element og prosesser som er dypt forankret i hennes underbevisthet, og om hennes handlinger, karakter og vaner er en effekt av hennes økonomiske, sosiale og kulturelle bakgrunn, koblet med normalt fungerende biologiske ressurser, er det slik at det er ikke disse ting som er framme i bevisstheten når hun forflytter seg gjennom verden: verden er som den er, og hennes syn på den, er det alminnelige synet, og den som føler og tenker og handler annerledes enn hun føler og tenker og handler gir uttrykk for avvikende følelser, tanker og handlinger.

Hva angår tingene x, y og z, så har hun overtatt disse fra de nærmeste omgivelser: fra den egne familie, skolen og utdanningen hun har fått, arbeidet hun har, bostedet hun har kjøpt seg eller som hun har arvet fra foreldrene: gjennom hele livet har hun gjort det de aller fleste av familien og slekten hennes har gjort over generasjoner, og det hun har arvet - av forbindtligheter og verdier, har hun så å si fått gratis, idet hun har levd et priviligert liv, som er den slags liv du lever uten at du har gjort deg fortjent til det: dersom de nærmeste omgivelsene dine - form av familien og slektet du er født inn i og som du har vokst opp i, med de ulike sett av idéer, idealer og verdier, som er knyttet til en viss økonomisk og sosial bakgrunn, har lagt tingene til rette for den og har dannet den trygge rammen omkring alt du har gjort og det urokkelige fundamentet for ditt liv, har du levd et priviligert liv, og den du er, har du ikke primært blitt til gjennom ditt eget strev og ditt eget bidrag - du har fått det fra din egen familie og din egen slekt.

En dag går det opp for henne at det er slik det er og det er slik det har vært i fortiden, og fra nå av tenker hun at hun trenger å kjenne at det hun får skal være på grunn av at hun har gjort en innsats for å oppnå disse ting, og ikke bare at de er der - uten at hun har bidratt til det: misnøyen med det hun har skyldes ikke først og fremst at hun ikke lever opp til en høyere levestandard enn den hun har, uansett hvor en måler standarden for «høy levestandard», men det bunner heller i de nevnte ting: at det er all denne selvfølgelighet som er problemet; det er alle disse mønstrene, disse  innarbeidede vanene - det vanemessige, det somnabule - som er hva det er om.

Om en slik erkjennelse foranlediger at en etterstreber den vertikale dimensjonen i tilstedeværelsen, eller om det fører med seg at en blir opptatt av å finne ut av hva og hvem en er, det vil si at en starter på et liv hvor en kan se seg selv i speilet uten å rødme eller å skjemmes over at en ikke har bidratt noe som helst i retning av sin egen individualitet, er spørsmål som ikke er gitt på forhånd å besvare.
Det er nok mulig at utfallet eller oppstartet til et annet liv er at en erkjenner at hva det er om, er all dennen gråhet og tisthet, ja, at det er hulheten, tomheten og stumheten som ligger og gnager: at menneskene har sluttet å snakke med hverandre - unntatt når en har tatt inn alkohol. Ja, det er ting som har å gjøre med livsvilkårene, som er de reelle grunner til misnøyen hennes: at livet synes å være uten en vertikal dimensjon, som er om høyverdige ting, og høyverdige ting er slike ting det er verdt å etterstrebe - for sin egen skyld. Uttrykt med andre ord: at det gis ting som verdsettes høyt er begrunnelsen for at det gis folk som streber etter disse ting og at de lykkes i sine bestrebelser, det vil si at de oppnår de etterstrebede ting.
Hva er det som bringer med seg tilfredshet? Er det slitet og strevet eller er det fruktene av strevet? Det synes som om den rette kandiidat er når slit og strev bærer frukt, i form av forståelse og innsikt, og gleden innsikt og forståelse innebærer.Er det innsikten det foranlediger, og gleden som innsikten og den oppnådde forståelse innbærer?

Menneske søker kunnskap, fakta. Det er ikke innsamlig av fakta, om dette eller hint, som er målet for hva vi filosofer driver med, for når jeg er uten forståelse, av en viss ting, så forstår jeg at jeg ikke forstår, og jeg prøver å forstå det jeg ennå ikke har forstått. Forståelse er et ubetinget gode, et ubetinget goder har betingede goder som deres forutsetning, som for eksempel at etter at jeg har slitt meg gjennom et studium som inkluderer lyrikk, er jeg kapabel til å lese og forstå lyrikk, som er et gode i seg selv; møyen er et instrumentalt gode, og om det bærer frukter, er fruktene møyens ubetingede gode.

Å snu det hele om, idet en hevder at det er selve det å strebe som er begrunnelsen for det en faktisk gjør er å argumentere ut fra falske premisser siden mennesker kjemper for å oppnå svært mange ting, uten at strevet er verd innssatsen eller at utfallet av handlingene blir høyverdige av den grunn.
Tar en i betraktning at det gis folk som forveksler idol med ideal, semi-guder med reelle verdi-ideal, så er en rimelig tydning av P, Q og R ikke om det som er allment og utbredt idag, som er stiliserte framstillinger av mennesker i media, men det som er av problematisk karakter i moderne samfunn er tanken om ideale fordringer til livet.

Under alle omstendigheter synes det å være slik at fenomen som lykke og ulykke ikke bare er vage begrep, det er likeledes lett å gå seg bort med henblikk på å kunne fastslå om en er lykkelig eller ulykkelig, mulighetene og anledningen til å bomme på en karakteristikk, som også treffer målet, er legio: er det så at lykkepillen er løsningen på alle våre kvaler: om jeg inntar et visst kvantum av lykkepillen og, det formodes at det er slik, inntaket av pillen gir meg en bekymringsløs tilstand, en tilstand  som varer i flere år, ja, for resten av livet, er det ekvivalnet med lykke?
Ingen kan få alt, og skuffelser over ikke å oppnå det en håpet skulle inntreffe, men ikke inntraff, er vel noe som de aller fleste av oss har fått erfare - om vi er ærlige og oppriktige overfor oss selv.

Om livet blir slik at vansker og besværligheter står i kø, er det alltids noe en kan gjøre, som for eksempel å granske nærmer hva det er som gjør en så bedrøvet, og det er ikke til å knipse av at en streber etter selvinnsikt!
Forståelse og innsikt er likeledes om noe jeg ikke har snakket om: at trivsel og glede ikke beror på om de ting du har oppnådd gjennom livet eller det som har tifalt deg, så som at du har blitt far til to flotte barn, og at de  fulgte barna mens de vokste opp gjennom å trøste dem når de var lei seg, ga dem råd når de var rådløse: en dag ble barna så store at de forlot reiret; skjønt med jevne mellomrom kommer de på besøk i heimen, og det er en stor glede.
Livet er ikke bare om det en har fått med seg på denne korte reisen mellom fødsel og død, det er like mye om at en vil ikke være det foruten: å elske livet en har å leve, er å ville ha det for alltid.

Det er ikke ueffent å ta i bruk billedlige uttrykksmåter når en ønsker og vil ytre ting om livet, og en av de bildene som har blitt tatt i bruk, er å sammenlikne det med en bue, en bue som er laget av det fineste materiale; selv fine buer kan gå i stykker, og om du spenner den for hårdt, så brister den: de gamle benevnte slikt med «hybris», som betyr overmot eller dumdristighet: Aristoteles var opptatt av den rette midte, eller det som på folkemunne har blitt til «middelveien», som er verken for stort eller for smått men det som er passende, og å forstå det på den sistnevnte måten, kan synes å gi et temmelig grått og trist liv ved at livsvandringen finner sted langsetter oppgåte stier og veier.

Den morske dikteren Bjørnstjerne Bjørnson(1832-1910) var opptatt av at en ikke skulle leve «over ævne». Om perspektivet er biologisk, slik enkelte tenkte om det på slutten av det nittende århundre, og slik den norske filosof, forfatter og fjellklatrer Petter Wessel Zappfe(1899-1990) så på livet, framstår livet som en motsetning mellom «over-utrustning» - «under-utrustning»; å være menneske for Zappfe var enten å være overutrustet på evner og anlegg eller å være underutrustet, relativt til verden rundt deg, eller det miljøet du er satt inn i. Hos Zappfe var det aldri om likevekt eller balanse, verken mellom det singulære individ eller arten som sådan: Zappfe var en svært dyster filosof. Å være en utpreget intellektuell av legning eller å ha bli født inn i en nisje med forelder som var intellektuelle mens det øvrige miljøet er a-intellektuelle eller fiendtlig innstilt til hjernearbeidere eller tenkere, er knapt nok svært hyggelig; for Zappfe var det en demonstrasjon av menneskeartens tilkortkomming.
Imidlertid, hva som teller som intelligent atferd, er ikke gitt a-priori; i vår kulturkrets er det mange mennesker som betrakter den som er i stand til å tjene store penger som eksempel på intelligens.

Gitt nå at en type intelligens kommer til uttrykk på nevnte måte: hva med «landsbytullingen som gjør rare ting for en krone eller to»; over tid kan det ha seg slik at han blir styrtrik. Merk at utgangspunktet var en raritet, en person som ble betraktet som en peron med mindre åndsgaver, som gjorde de rareste ting, bare en kastet noen få kroner til ham: hva som er intelligens, er ikke helt opplagt. Mennesket i det lille eksempelet vårt var i alle fall ingen landsbytulling.
Sett fra en annen vinkling enn Zappfe er at det gis folk som er uføre eller svært trege, ja, både fysisk og intellektuelt, og som ikke er i stand til å virke på alminnelig vis, annet enn at de er i live - at de lever: mennesker som er ute av stand til å virke, trenger mye omsorg og pleie.
Det er godt og bra at det gis mennesker som blir høyt verdsatt, uten at de er som de aller fleste av oss, og som har faste lønnutbetalingsdager, regulert arbeidstid med  med innlagte feriedager.

 

alt«'Lykke'» er om ting som betyr svært mye for oss mennesker, og hva det mer presist går ut på, har jeg skrevet om i essayet mitt Noble liv.  Når det er om begrepets allmenne betydning, betyr «lykke» at det en driver med går godt og bra, beroende på om det som er  i fokus for oppmerksomheten er det sosiale liv eller om det er i relasjonen mellom forelder og barn, barn og forelder, eller om det er om foreldrene seg i mellom: om en som voksen teller bladene på trær eller at en har blitt til en ivrig samler av sand og søle, slik at en kan lage sølekaker, regnes ikke telling av bladene på trær, sølekakebaking, med til det teller når en snakker om å lykkes, like lite som at den som har onde begjær skyter og dreper barn -  bare for kikkets skyld.  

Det gis også en andre aspekt ved lykke enn å henvise til dens form og innhold, aspekt som er om tidsspennet, kvalitet og intensitet, det vil si dets varighet, dybde og helhetsintegrerende funksjon: når referansen til lykke er lykkelige liv, respektivt, ulykkelige liv, er det om bestemte beskrivelser av livet vi lever, om de mange og ulike troene og meningene vi har om livet vårt,  om verdsettinger og verdidommer vi feller i relasjon til livet vi lever; vi kan ta feil, vi forveksler en beskrivelse med en annen beskrivelse, der den ene beskrivelsen svarer til det  vi tror er vårt eget liv, eller at livet vi lever blir fanget inn ved hjelp av vår egen beskrivelse av det. Jeg har ingen tungtveiende innsigelser overfor oppfatningen at det gis autentiske og genuine beskrivelser av livet vårt: om det ikke hadde vært mulig, ville mange andre distinksjoner også ha brutt sammen, så som distinksjonen mellom sannhet og usannhet, erkjennelse og selverkjennelse.

Det problematiske ved alt pratet om lykke og ulykke er at det er  fullt ut mulig at vi bedrar oss selv med hensyn til om vi er lykkelige eller ulykkelige: vi tror at vi har et dårlig liv, og at det er en grunn til å kjenne seg dypt ulykkelig; men vi har ingen gode grunner til å mene det: beskrivelsen av livet vårt, som ulykkelig liv, følger fra at oppfattelsen (verdsettingen og verdidommen) av at livet vi lever er forkjær i relasjon til dets faktiske verdi.

Stöd Tidningen Kulturen

Köp en prenumeration! Klicka för mer information.

Alternativt formulert: vet vi alltid om vi er lykkelige, respektivt, om vi er ulykkelige? Dernest skal vi ta opp spørsmålet om vi vet hvor lykkelige eller ulykkelige vi er? Vi skal også se litt på emosjoner(følelser), og det jeg betegner med «følelsenes fenomenologi». Jeg snakker også om en viss holdning/innstilling overfor livet, idet medgang og motgang, lykke og ulykke er omskiftelige ting, der lykke og ulykke ofte skifter plass, og omvendt, at ulykke snart kan slå om til lykke. Betegnelsen for en slik innstiling er  «likegyldighet» og som den gresk-romerske  filosof Epiktetos(ca.50-138) snakket ganske mye om.
På de neste sidene snakker jeg  om lykke og ulykke, i lys av visse tydninger av lykke og ulykke, holdt opp mot de epistemiske grunner vi har til å hevde om oss selv at det ene eller det annet er tilfelle.

Før jeg går videre, er det rimelig å nevne det som rent allment teller som å ha lykkelige eller ulykkelige liv: Å ha et lykkelig liv kan spenne fra hvor huset eller leiligheten din, og hvor gaten og husværet ditt er beliggende til byen du lever i, der du har ditt daglige virke. I videre forstand inkluderer det gjerne intimitetssfæren, familie og venner og kolleger, men også  medborgere: det kan vise hen til hva for ting du har i huset/leiligheten din: kunst og andre verdigjenstander, som for eksempel familieklenodier. I alminnelighet omfatter det bøker, som er et ytre kjennetegne på at du er et belest menneske. Bygd inn i en slik konsepsjon om lykkelige liv, er hytte på fjellet og hytte ved sjøen, med ditto fasiliteter, som enkel adgang til skog, jaktterreng og fiskevann. Det er heller ikke uvanlig at mennesker har bil, ja, det gis folk som har to eller flere biler. Således er det mennesker som tror og mener at det å ha hytte og bil teller med når regnskapet for lykkelige eller ulykkelige liv skal gjøres opp; det gis likeledes mennesker som kjenner det slik at de skulle brydd seg mer om den de lever sammen med til daglig enn det de angivelig gjør.  De tror også at bøkene de har i bokhyllen(e) ikke er av den aller beste sorten, eller at en skulle ha studert språkfilosofi: en er ikke kultivert nok. Slike ting trenger ikke bare å være poseringen: en kan tro og mene at det er slik det er fatt med en, og en er ikke bedre enn som så.

En god del mennesker vil nok mene at vennskap og kjærlighet, nærhet, ømhet og omsorg, hører med til å ha et lykkelig liv, og at å være det foruten er ikke noe en vil, og at det å mangle vennskap, kjærlighet, etc., er å ha et ulykkelig liv: å finne en fellesnevner for de ting som er nevnt, er kanskje ikke helt enkelt: at et menneske har et sted å bo, og at det har noe å drive med, og at en elsker det en driver med, er etter mitt syn en fellesnevner så god som noen annen fellesnevner: om en har en livsledsager, om en har barn, små eller store, er likeledes av stor betydning.
Om vennskap er det mange som har skrevet om, og en av dem var den greske filosof Aristoteles; vennskap er vanskelig, og det har både positive og negative sider: dersom du har få venner, er det overordentlig viktig for deg at de står på godfot med deg selv, og at du trives i eget selskap.

I verden av idag står idéen om å gjøre karriere sentralt, og etter manges mening vektlegges karriere altfor mye, idet det i mange tilfelle er forbunder med spisse albuer og det å karre seg fram og opp i verden, som er negative karakteristikker av hvordan menneskelig arter seg: det så mange myter om hva som teller som å ha et lykkelig liv; å tro på myter er å ha og å få et liv som er uten hold i den reelle verden.
Ett rimelig godt råd er at en starter på det stedet hvor en er, og så vil det ikke gå så lang tid innen en forstår at det er svært mye å glede seg over i et liv, og at en skal være svært glad over at det er mye en ikke trenger å gjøre to ganger, idet en skjønner at det en har arbeidet seg igjennom er noe en har lagt bak seg. Det dreier seg, med andre ord, om å tro på seg selv, like mye som en tror på andre mennesker enn seg selv, og her gis det fler fine distinksjoner: den ene er mellom det å være seg selv nok, og det å ha nok å gjøre med seg selv og sitt eget. Å ha erkjent at det å ha nok med seg selv og sitt ikke er ensbetydende med 'å være seg selv nok' er er en svært sentral grenseoppgang; det er også noe som heter 'selvets død', det vil si at det er selve tematikken en arbeider med som er av stor betydning, og ikke at en kretseer og ruller rundt sitt eget selv.

Det sistnevnte kan bety 'selvopphøyelse', 'selvgodhet' eller at det bent ut betyr en form for 'selvplaging': at en til stadighet hamrer løs på seg selv: å ha et lykkelig liv er å ha et sted å bo og å virke på sitt beste. Kortere uttrykt, så er det om å kjenne at en lever.

Jeg går nå over til å sette fram ett par systematiske framstillinger av det jeg har skrevet om så langt.
For å erkjenne for seg selv at det har et fullt ut tilfredsstillende liv (lykkelig liv), kan det hende at  et menneske mener at hva det trenger er å finne fram til en beskrivelse og tydning av livet sitt som relaterer det til en viss livsstandard, som er å ha P, Q og R. Enn videre er det slik at det først er i stand til å tro på sin egen lykke når beskrivelsen det gir faller sammen med en tilstand som utgjøres av at det har P, Q og R; det som er tilfelle er at individet forveksler P, Q og R med x,y og z, som er langt under standarden for å trives. Følgelig, siden beskrivelsen og tydningen passer godt i relasjon til livstandarden x, y og z, som er en tilstand, som, samlet sett, disponerer et menneske til å kjenne seg dypt ulykkelig, og individet faktisk har x, y og z, er individet dypt ulykkelig, men uten at det vet om at det er ulykkelig.

Det kan også forholde seg på en annen måte: at individet mener at x, y og z og  som er den livstandard individet har, blir betraktet av henne som lite verdifulle; ut fra hennes vurdering er det P, Q og R som er gode ting å ha, men hun har bare x, y og z.  Det som er sant om x, y og z, er at det er ingenting i veien med kolleksjonen - den er bra nok som den er. I det siste tifelle foreligger det også et sprik mellom vurderinger og fakta, men i motsetning til det første tilfellet, er det ikke om forvekslinger av ingredienser:  individet har en negativ innstilling til kjensgjerningene(x, y, z).

Med henblikk på lykke og ulykke, synes det som det er mulig å forandre beskrivelsen av det første tilfelle gjennom at individet blir gjort oppmerksom på dets forveksling av P, Q og R med  x, y og z, det vil si at en venn, bekjent eller kollega påpeker overfor personen at det bygger livet sitt på usanne premisser og konklusjoner? Spørsmålet er: har andre personer, uavhengig av hva for relasjon de har til den aktuelle personen,  rett eller plikt til å gjøre det? En kan også uttrykke det slik at livsbedrag eller livsløgner, i nevnte mening, faller utenfor området for moraliteten; men er det slik at en objektivistisk innstilling til andre mennesker, går fri fra beskrivelsen av 'moralisme' - gitt at de blander seg inn i deres anliggender, uten at de har blitt spurt om deres mening om andres troer og meninger? Således er det første tilfelle knyttet opp til ting av epsistemisk art: ut fra beskrivelsen vet ikke personen om hun er lykkelig eller ulykkelig, skjønt hun (feilaktig) tror at hun er lykkelig, idet hun tror at hun lever i lys av og ut fra P, Q og R.


I det andre tifelle er det om tilfredshet-utilfredshet med det en har; personen er ikke i tvil om hva som er den allmenne standarden for lykke og ulykke, trivsel-misnøye(tilfredshet-utilfredshet): en kan beskrive det som «holdningsbasert innstilling til fakta», der disse fakta har en slik karakter at det  ikke passer med å beskrive disse i termer av forakt eller at den som har et slikt liv som inkluderer x, y og x vurderer det som lite verdt - gitt at en holder P, Q og R som mye mer verdt enn x, y og z.

Hva skal en tro og mene om det siste tilfelle? Ut fra et allment begrep om holdninger, er  holdninger av non- kognitiv art, i og med at en holdning er basert på subjektive betraktninger; og betraktninger svarer til smaker, som er om det vi mennesker liker eller misliker, og det vi liker eller misliker er av ideosynkratisk art, som gjerne vises gjennom et stort spektrum av variasjoner - fra individ til individ.
Enkelte mennesker trives best i eget selskap, og de trenger mye tid for seg selv; da er det ikke den partikulære sosiale strukturen som styrer dagene deres, men det er de selv som gir form og innhold til livet, ut fra hva de gjør og har fore i verden, som kunstner og forfatter eller skrivende filosof: likevel er en opptatt av om det en gjør betyr noe for andre enn en selv - det hører vel med til menneskenes natur at hver og en ønsker og vil sette gode spor etter seg gjennom å virke for andre.
Det heter også at en skal ikke sutre og klage; det kan alltids bli verre enn det er, og om det blir riktig ille, kan du tenke på alle de mennesker omkring i verden som ikke eier nåla i veggen, som lever på det nakne eksistensminimum.

Med bakgrunn i de nevnte ting, kan en ta opp spørsmålet om hvor mye lykke det må fordres i singulære liv, for at den det gjelder skal kunne betrakte det som et lykkelig liv? Er de alminnelige og utbredte standarder(P, Q, R) tilstrekkelige? Om svaret er nei, hva for ytterligere ingredienser fordres for at det optimale mål for lykke blir nådd? En aner at spørsmålet ikke bare er et rent retorisk spørsmål, for hva skulle telle som et defintivt svar på et slikt spørsmål, der standardene til stadighet kan justeres?
Anta at misnøyen, slik jeg har beskrevet den i eksempel nr. 2, verken er rotfestet i at personen er ærgjerrig eller grådig, men at det har å gjøre med at livet hennes, på sett og vis, har vært «usynlig» for henne: om hele hennes mentale og somatiske apparat er forankret i element og prosesser som er dypt forankret i hennes underbevisthet, og om hennes handlinger, karakter og vaner er en effekt av hennes økonomiske, sosiale og kulturelle bakgrunn, koblet med normalt fungerende biologiske ressurser, er det slik at det er ikke disse ting som er framme i bevisstheten når hun forflytter seg gjennom verden: verden er som den er, og hennes syn på den, er det alminnelige synet, og den som føler og tenker og handler annerledes enn hun føler og tenker og handler gir uttrykk for avvikende følelser, tanker og handlinger.

Hva angår tingene x, y og z, så har hun overtatt disse fra de nærmeste omgivelser: fra den egne familie, skolen og utdanningen hun har fått, arbeidet hun har, bostedet hun har kjøpt seg eller som hun har arvet fra foreldrene: gjennom hele livet har hun gjort det de aller fleste av familien og slekten hennes har gjort over generasjoner, og det hun har arvet - av forbindtligheter og verdier, har hun så å si fått gratis, idet hun har levd et priviligert liv, som er den slags liv du lever uten at du har gjort deg fortjent til det: dersom de nærmeste omgivelsene dine - form av familien og slektet du er født inn i og som du har vokst opp i, med de ulike sett av idéer, idealer og verdier, som er knyttet til en viss økonomisk og sosial bakgrunn, har lagt tingene til rette for den og har dannet den trygge rammen omkring alt du har gjort og det urokkelige fundamentet for ditt liv, har du levd et priviligert liv, og den du er, har du ikke primært blitt til gjennom ditt eget strev og ditt eget bidrag - du har fått det fra din egen familie og din egen slekt.

En dag går det opp for henne at det er slik det er og det er slik det har vært i fortiden, og fra nå av tenker hun at hun trenger å kjenne at det hun får skal være på grunn av at hun har gjort en innsats for å oppnå disse ting, og ikke bare at de er der - uten at hun har bidratt til det: misnøyen med det hun har skyldes ikke først og fremst at hun ikke lever opp til en høyere levestandard enn den hun har, uansett hvor en måler standarden for «høy levestandard», men det bunner heller i de nevnte ting: at det er all denne selvfølgelighet som er problemet; det er alle disse mønstrene, disse  innarbeidede vanene - det vanemessige, det somnabule - som er hva det er om.

Om en slik erkjennelse foranlediger at en etterstreber den vertikale dimensjonen i tilstedeværelsen, eller om det fører med seg at en blir opptatt av å finne ut av hva og hvem en er, det vil si at en starter på et liv hvor en kan se seg selv i speilet uten å rødme eller å skjemmes over at en ikke har bidratt noe som helst i retning av sin egen individualitet, er spørsmål som ikke er gitt på forhånd å besvare.
Det er nok mulig at utfallet eller oppstartet til et annet liv er at en erkjenner at hva det er om, er all dennen gråhet og tisthet, ja, at det er hulheten, tomheten og stumheten som ligger og gnager: at menneskene har sluttet å snakke med hverandre - unntatt når en har tatt inn alkohol. Ja, det er ting som har å gjøre med livsvilkårene, som er de reelle grunner til misnøyen hennes: at livet synes å være uten en vertikal dimensjon, som er om høyverdige ting, og høyverdige ting er slike ting det er verdt å etterstrebe - for sin egen skyld. Uttrykt med andre ord: at det gis ting som verdsettes høyt er begrunnelsen for at det gis folk som streber etter disse ting og at de lykkes i sine bestrebelser, det vil si at de oppnår de etterstrebede ting.
Hva er det som bringer med seg tilfredshet? Er det slitet og strevet eller er det fruktene av strevet? Det synes som om den rette kandiidat er når slit og strev bærer frukt, i form av forståelse og innsikt, og gleden innsikt og forståelse innebærer.Er det innsikten det foranlediger, og gleden som innsikten og den oppnådde forståelse innbærer?

Menneske søker kunnskap, fakta. Det er ikke innsamlig av fakta, om dette eller hint, som er målet for hva vi filosofer driver med, for når jeg er uten forståelse, av en viss ting, så forstår jeg at jeg ikke forstår, og jeg prøver å forstå det jeg ennå ikke har forstått. Forståelse er et ubetinget gode, et ubetinget goder har betingede goder som deres forutsetning, som for eksempel at etter at jeg har slitt meg gjennom et studium som inkluderer lyrikk, er jeg kapabel til å lese og forstå lyrikk, som er et gode i seg selv; møyen er et instrumentalt gode, og om det bærer frukter, er fruktene møyens ubetingede gode.

Å snu det hele om, idet en hevder at det er selve det å strebe som er begrunnelsen for det en faktisk gjør er å argumentere ut fra falske premisser siden mennesker kjemper for å oppnå svært mange ting, uten at strevet er verd innssatsen eller at utfallet av handlingene blir høyverdige av den grunn.
Tar en i betraktning at det gis folk som forveksler idol med ideal, semi-guder med reelle verdi-ideal, så er en rimelig tydning av P, Q og R ikke om det som er allment og utbredt idag, som er stiliserte framstillinger av mennesker i media, men det som er av problematisk karakter i moderne samfunn er tanken om ideale fordringer til livet.

Under alle omstendigheter synes det å være slik at fenomen som lykke og ulykke ikke bare er vage begrep, det er likeledes lett å gå seg bort med henblikk på å kunne fastslå om en er lykkelig eller ulykkelig, mulighetene og anledningen til å bomme på en karakteristikk, som også treffer målet, er legio: er det så at lykkepillen er løsningen på alle våre kvaler: om jeg inntar et visst kvantum av lykkepillen og, det formodes at det er slik, inntaket av pillen gir meg en bekymringsløs tilstand, en tilstand  som varer i flere år, ja, for resten av livet, er det ekvivalnet med lykke?
Ingen kan få alt, og skuffelser over ikke å oppnå det en håpet skulle inntreffe, men ikke inntraff, er vel noe som de aller fleste av oss har fått erfare - om vi er ærlige og oppriktige overfor oss selv.

Om livet blir slik at vansker og besværligheter står i kø, er det alltids noe en kan gjøre, som for eksempel å granske nærmer hva det er som gjør en så bedrøvet, og det er ikke til å knipse av at en streber etter selvinnsikt!
Forståelse og innsikt er likeledes om noe jeg ikke har snakket om: at trivsel og glede ikke beror på om de ting du har oppnådd gjennom livet eller det som har tifalt deg, så som at du har blitt far til to flotte barn, og at de  fulgte barna mens de vokste opp gjennom å trøste dem når de var lei seg, ga dem råd når de var rådløse: en dag ble barna så store at de forlot reiret; skjønt med jevne mellomrom kommer de på besøk i heimen, og det er en stor glede.
Livet er ikke bare om det en har fått med seg på denne korte reisen mellom fødsel og død, det er like mye om at en vil ikke være det foruten: å elske livet en har å leve, er å ville ha det for alltid.

Det er ikke ueffent å ta i bruk billedlige uttrykksmåter når en ønsker og vil ytre ting om livet, og en av de bildene som har blitt tatt i bruk, er å sammenlikne det med en bue, en bue som er laget av det fineste materiale; selv fine buer kan gå i stykker, og om du spenner den for hårdt, så brister den: de gamle benevnte slikt med «hybris», som betyr overmot eller dumdristighet: Aristoteles var opptatt av den rette midte, eller det som på folkemunne har blitt til «middelveien», som er verken for stort eller for smått men det som er passende, og å forstå det på den sistnevnte måten, kan synes å gi et temmelig grått og trist liv ved at livsvandringen finner sted langsetter oppgåte stier og veier.

Den morske dikteren Bjørnstjerne Bjørnson(1832-1910) var opptatt av at en ikke skulle leve «over ævne». Om perspektivet er biologisk, slik enkelte tenkte om det på slutten av det nittende århundre, og slik den norske filosof, forfatter og fjellklatrer Petter Wessel Zappfe(1899-1990) så på livet, framstår livet som en motsetning mellom «over-utrustning» - «under-utrustning»; å være menneske for Zappfe var enten å være overutrustet på evner og anlegg eller å være underutrustet, relativt til verden rundt deg, eller det miljøet du er satt inn i. Hos Zappfe var det aldri om likevekt eller balanse, verken mellom det singulære individ eller arten som sådan: Zappfe var en svært dyster filosof. Å være en utpreget intellektuell av legning eller å ha bli født inn i en nisje med forelder som var intellektuelle mens det øvrige miljøet er a-intellektuelle eller fiendtlig innstilt til hjernearbeidere eller tenkere, er knapt nok svært hyggelig; for Zappfe var det en demonstrasjon av menneskeartens tilkortkomming.
Imidlertid, hva som teller som intelligent atferd, er ikke gitt a-priori; i vår kulturkrets er det mange mennesker som betrakter den som er i stand til å tjene store penger som eksempel på intelligens.

Gitt nå at en type intelligens kommer til uttrykk på nevnte måte: hva med «landsbytullingen som gjør rare ting for en krone eller to»; over tid kan det ha seg slik at han blir styrtrik. Merk at utgangspunktet var en raritet, en person som ble betraktet som en peron med mindre åndsgaver, som gjorde de rareste ting, bare en kastet noen få kroner til ham: hva som er intelligens, er ikke helt opplagt. Mennesket i det lille eksempelet vårt var i alle fall ingen landsbytulling.
Sett fra en annen vinkling enn Zappfe er at det gis folk som er uføre eller svært trege, ja, både fysisk og intellektuelt, og som ikke er i stand til å virke på alminnelig vis, annet enn at de er i live - at de lever: mennesker som er ute av stand til å virke, trenger mye omsorg og pleie.
Det er godt og bra at det gis mennesker som blir høyt verdsatt, uten at de er som de aller fleste av oss, og som har faste lønnutbetalingsdager, regulert arbeidstid med  med innlagte feriedager.

Sida 2

Det foregående har å gjøre med forståelse og innsikt; når forståelse og innsikt ikke lenger teller, er det mye som forsvinner ut av syne, som at menneskene blir langt mer opptatt av prestisje og status enn hva det er som karakterisere det menneskelige ved menneske.

En av de ting mennesker strides om er emosjoner (følelser). Kontroversen om emosjoner går ikke bare ut på å konstantere at emosjoner er konstante trekk ved menneskeværen, som for eksempel at å ha emosjonen stolthet hører med til menneskenaturen, for krangelen om emosjoner dreier seg like mye om trekke opp grenser for det som lar seg endre og det som er en del av oss selv og vår egen selvforståelse, og å ignorere et slikt faktum medfører at menneskene skader seg selv. Mitt eget synspunkt er at moderate(dempede) emosjoner er å foretrekke framfor følgende to ekstreme posjoner: at emosjoner er det primære i hvert eneste singulært menneskeliv, respektivt, at styringen av oss selv har å bli å bli lagt på forstanden(viljen) og fornuften(deliberasjon, resonneringsevnen). Ut fra mine begreper er begge ytterpunktene uholdbare posisjoner, og at de, på hvert deres vis, forfekter usanne proposisjoner: P1  at rene følelser fins, og P2  at ren fornuft fins.
Jeg kommer ikke til å gå spesielt inn på de to usanne proposisjonene i herværende skrift: det jeg er opptatt av å få fram, er at det gir god mening å snakke om «emosjonell» fornuft såvel som «fornuftige» emosjoner, der det sistnevnte betyr at til begrepet om emosjon svarer at det har bygd inn i seg en referanse til dens«intensjonale objekt», og at en slik referanse foranlediger at mening - tanke - er essensielt for å forstå hva emosjoner er om, mens i førstnevnte tilfelle foranlediger begrepet om fornuft at det er bygd inn ulike moment av verdsettende og vurderende art, og at slike ting som innebærer henvisning til verdsettende og vurderende standarder, er om verdier og normer, og det gis ingen fornuft som er uten henvisning til verdier og normer(standarder).

Dermed går jeg i gang med å snakke om «stolthetens fenomenologi», og om en blir lykkelig eller ulykkelig av at emosjonen stolthet er om hva vi mennesker er, om vi liker at det faktisk er slik det er eller ikke. Jeg trekker likeledes inn begrepet 'likegyldighet', som er om en viss innstilling overfor livet, og som jeg tyder og beskriver i retning av måten den stoiske filosofen Epiktetos(ca. 50 - 138 oppfattet det, i alle fall at lesningen min  ikke er i strid med en rimelig presisering av hva en slik holdning/innstilling overlivet er om.

Å kjenne seg selv som et som værende et stolt menneske,  er ingen last å ha, eller at det skal forstås på den måten at den som bærer hodet løftet, og som har et fritt og åpent blikk, er en person som skal beskyldes for å ha nesa i været eller at en er oppblåst, og ikke så lite arrogant.

Stolthet er ikke arroganse; den som er arrogant, i ordets grunnleggende betydning, ser ned på andre mennesker, og således er arroganse nedlatenhet. Stolthet en selvrelatert emosjon, mens for nedlatenhet er retningen andre mennesker, og det er en av den grunn at stolthet gjerne er koblet til forakt, der det intensjonale obektet for forakten er andre, og ikke deg selv. Tvertimot, for stoltheten er det slik at du tar deg selv i akt ved at du verdsetter det du finner i deg selv og at de berømmer deg selv for det du har fått til, og som verken trenger å være av kolossal art eller at det består av ting som andre tar spesielt notis av. Ja, at det er om at du har kvittet deg med en dårlig vane, som at du har kuttet ut all tobakksrøyking, eller at all møyen og strevet ditt har båret god frukt ved at den avsluttende sykepleiereksamen bestod du med glans, og at dermed kan du løpe av sted og hente vitnemålet ditt, der det står skrevet med den aller sirligste skrift: Hermed kunngjøres det at N.N  tildeles Mastergraden i Sykepleievitenskap.
Naturligvis, å gå rundt og kjenne stolthet over at en har et langt og lyst hår, og at har blå øyne og hvit hud - bortsett fra at det får en til å tenke på nazistenes sinnsyke idéer om den ariske rase - er å ha misforstått hva stolthet er, idet det gir liten mening å rose seg selv eller å laste seg selv for det som skyldes det store lotteriet - den genetiske arven.

En kan formulere det slik at å forakte andre er moralsk klanderverdig; å forakte seg selv er ille, for den som forakter seg selv  fører krig mot seg selv, eller at hun har gjort seg selv til sin verste fiende.
Imidlertid, skinnet bedrar; det er ikke alt som utgir seg for stolthet som virkelig er det. Slik jeg har nevnt det over, er visse impregnerte ferdigheter og holdninger, tankemønstre, handlinger og levesett, som en har fått overlevert fra ens nærmeste familie og familiens slekt og venner ikke av en slik art at det fortjener begrepsordet «'stolthet'»; det en har fått til i kraft av seg selv og ut fra seg selv, og med en grunnleggende positiv innstilling overfor det en har drevet med opp gjennom livet fra noen mennesker, er kriterier som peker i retning av at det er stolthet en snakker om og tenker på når en snakker om og tenker på begrepet stolthet og hva det foranlediger at en kjenner seg stolt.

Derfor er resignasjon eller kapitulasjon, en u-ting; å kjenne en viss stolthet over å ha oppnådd forståelse og innsikt, er ingen moralsk last, slik det gis folk som hevder at det er: du skal ta vare på forståelsen og innsikten du har oppnådd, og du skal bygge videre på den innsikt du alt allerede har oppnådd. Det er en sunn innstilling - alt annet beror på uforståelige ytringer om det du er anvist på: økt begripelse.
Ett eksenpel som kaster lys over hva jeg mener, er dette: Anta at jeg forsøker å få til ting som det ikke er en selvfølge at en får til. Sjansene eller utsiktene til at jeg lykkes med det er i det uvisse: er det dermed slik at det gjør meg trist at jeg ikke kan beregne på forhånd hvor stor eller liten graden av sannsynlighet er for at jeg oppnår det jeg streber etter å oppnå? Visselig, svaret er nei!

Gitt at jeg i flere år har grublet på fortellingens plass og rolle i livet vårt, uten at jeg har funnet fram til et svar som jeg (eller andre enn meg) er fornøyd med: har jeg vært ulykkelig i denne tiden? Imidlertid, en dag, jeg vet ikke nøyaktig hvilken dag, bar grublingene mine positive frukter, og jeg kunne skrive ut det jeg hadde kommet fram til gjennom mange, mange års strev.  At det ble slik, gjorde meg mye godt, og det var svært tilfredstillende at strevet skulle få en positiv utgang(les lykkelig slutt).
Med henblikk på begrepet likegyldighet og det begrepet er om, gis det likeledes følgende måte å forstå begrepet på: likegyldighet, som grunninnstilling, henviser til de mange timelige goder, og som i alminnelighet blir høyt verdsatt eller som antas å utgjøre goder, så som å tjene mye penger eller å oppnå ære og berømmelse for det en gjør; å tjene mye penger eller å oppnå ære og berømmelse beror på at jeg har agenter eller mellommenn, som sørger for at verkene mine eller produktene mine eller navnet mitt blitt viden kjent: det er ikke opp til meg om jeg blir økonomisk rik eller om jeg oppnår stor ære og berømmelse. Siden det å tjene store penger eller at jeg oppnår mye ære og utstrakt berømmelse er hinsides min egen rekkevidde - utenfor de ting jeg er i stand til å determinere og influere, er en adekvat respons at jeg stiller meg likegyldig over det: at det er irrelevant for de forbindtligheter og mål jeg har for meg selv og mine nærmeste.

Mitt annet eksempel er om å bli husket eller ikke å bli glemt : de aller fleste kulturmennesker blir glemt, om det er musikere, malere, forfattere, forskere eller filosofer, så blir de glemt; eventuelt at de ikke får anerkjennelsen de fortjener: i flere henseender er den tyske/germanske filosof Arthur Schopenhauer en langt bedre filosof enn både Kant og Hegel; Kant var en vulgær tenker, især hans hatske angrep på platonismen og det han oppfattet som Platons filosofi, samt Kants ekstremt naive forsvar for opplysningen; Hegel diktet mye - altfor mye. At det fantes ganske mange «shopenhauere» på Schopenhauers egen tid, og at det var slik at det var en god del folk som drev med vitenskapsfilosofiske undersøkelser vedrørende subjektet menneske, sammen med kunstfilosofiske og litterære refleksjoner i tiden mellom 1800 og 1850, er idag vel dokunentert i forskningspublikasjoner: historien om fortiden har svært mang sjikt, lag og dybder; samtiden kjente godt til det som fant sted: at enkelte filosofer ble opphøyd til konger mens andre ble sterkt undervurdert: at det er slik at en foreleser får en framskutt plass og at andre tildeles en mer perifer plass og rolle i det akadeniske liv, er det ingen tvil om, og at det har å gjøre med skiftende smaker,  tanker og ideer, som at det gis eller at det skal gis elitefilosofer, men kun en håndfull; de øvrige får stempel som mindre vellykkede filosofer, eller som populærfilosofer, filosofer som pakker det de skriver inn i mange flotte ord, uten at verken form eller innhold er spesielt orginalt. Under alle omstendigheter: det er slik historien blir fortalt.

I de aller fleste tilfelle stemmer dette ikke, ja, det er gjerne om den store bløffen innenfor det akademiske liv: at det gis elitefilosofer, på den ene side, og populærfilosofer, på den annen side: Schopenheuer er ikke den enkleste filosofi en kan gi seg i kast med å studere.

For hver filosof gis det alltids en mot-filosof, som ikke betyr annet enn at mening står overfor mening, hvilket ikke betyr at begrepet om sannhet er av stor betydning: at å bestride at sannhet fins er å slå seg selv for munnen; mening og meningsbryting er første steget i filosofi.

Jeg går aldri på akkord med mine grunnleggende trosoverbevisninger eller det jeg holder for virkelig og sant, godt og bra, rett og galt; uavhengig av hva andre mennesker tror og mener om det jeg gjør, så skal det svært mye til for at jeg skal gå i gang med endre på det jeg har sagt og ment, eller som jeg har nedtegnet i skrift; andre mennesker kan finne det jeg skriver for å være uten særskildt stor betydning, omstridt eller ganske allment: at det er slikt som en har «å respektere» - hva en nå måtte mene med det flertydinge uttrykket «respekt» eller «at det fortjener respekt» - tross eller på grunn av at det er utformet slik at den som bedømmer det mener at en rekke av oppfatningene som kommer til uttrykk er falske eller usanne: Mennesker er stridbare dyr, og de strides om så mangt, også hva som er sant-usant, ja, hva som menes med at «noe» er sant: det gis et mylder av det som beskrives i termer av «sannhetsteorier», så som korrespondanseteorier, koherensteorier, konsensusteorier og pragmatiske teorier om sannhet; om en legger kriterier for ideale sannhetsbetingelser til grunn for det som er virkelig og sant, er slaget tapt - en gang for alle.

Det siste betyr at begrepet om sannhet har forsvunnet fra menneskenes verden! Således er virkelighetsbegrepet ikke avhengig av hva jeg tenker og mener om det: enten stemmer det som blir hevdet eller så er det usant: tertium non datur.
Naturligvis, det gis ting som er uavgjørbare - for oss: om Sokrates kom til verden med hodet først eller om det var setefødsel, er en ting ingen mennesker som lever idag eller i framtiden, er i stand til å finne ut av. I det minste, jordmoren eller den som var tilstede under Sokrates' fødsel visste om hvordan det faktisk gikk for seg da Sokrates kom til verden.

På folkemunne heter det at en doktorgrad er av de ting en kan kjøpe seg for penger; det som er tilfelle er at det gis akademiske standarder for oppnåelse av doktorgrad, og det er andre enn deg selv som avgjør om arbeidet eller arbeidene dine, samlet sett, er verdt å bli offentlig forsvart for doktorgraden, uavhengig av hva for type doktorgrad det er tale om: en doktoravhandling er som et holdbart argument, der konklusjonen følger fra sanne premisser, gitt at avhandlingen har en gyldig eller en allment anerkjent akademisk/vitenskapelig form/struktur eller oppbygning.
Nå vel. Å drive med filosofi likner mer på en lidenskap enn på vitenskap, skjønt det ikke er uvanlig at både vitenskapsfolk og filosofer går helhjertet inn for det de driver med; dersom min egen oppnåelse eller utsiktene til at jeg skulle bli tildelt doktorgrad i filosofi berodde på at jeg hadde å endre min grunnleggende soverbevisning, ville jeg ha betakket meg for å prøve å oppnå doktorgraden: at en person bekjenner seg til den kristne tro, om hun er jøde, muslim, hinduist eller buddist, ja, om hun er ateist eller agnostiker, er ikke relevant for selve forløpet fram til at hun blir kreert som doktor og at overrekkelsen av doktordiplomet finner sted, skjønt det er rimelig å anta at hennes dom og overbevisning reflekteres i arbeidet hun doktorerte på.
Spørsmålet er: blir et menneske lykkelig eller ulykkelig av å leve i samfunn med andre mennesker?

At lykke og ulykke har en tendens i seg til  følges ad eller at det skifter, betyr ikke at indifferensen er slik at en går hen og skader seg selv eller at en ombringer seg selv, som for eksempel, gjennom å drikke et stort spann med maling eller at en rett og slett springer ut i en sterkt trafikkert gate: likegyldighet betyr, i den mening jeg har snakket om over, å ta vare på seg selv og sitt, og at en bryr seg om seg selv.
Kirkefaderen Augustin var opptatt av «at en skal elske sin neste som seg selv»; i lys av en slik innstilling til seg selv og andre, er egenkjærligheten en del av kjærligheten, og således er egenkjærligheten et uttrykk for hva og hvem vi er som mennesker eller, om en vil, for vår «natur».

Det er når en søker etter situasjoner og anledninger, som bidrar til å kaste lys over hva som mer presist menes med «at du skal elske din neste som deg selv», at det oppstår kontroverser: ytterpunktene er vel at den som bare kretser og ruller rundt seg selv, har ingenting å gi til nesten, med unntak av at en betrakter seg selv som sin egen neste, altså at en har som mål at en kun elsker seg selv i egenskap av at en er sin egen neste, uten tanke på at det gis andre mennesker i verden enn en selv. En kan nok også tenke seg at dersom hver og en kun tar vare på seg selv, og om en universaliserer et slikt mål som norm, så vil sluttproduktet bli til det beste for hvert eneste menneske, hvilket er mer enn usannsynelig, idet hver eneste en av oss kan havne i en situasjon hvor vi trenger den andres håndstrekning eller assistanse; om en legger nevnte maksime til grunn for sin handling, så er en ikke engang istand til å hjelpe seg selv ut av den elendige situasjonen en selv har havnet i - om det så er selvforskyldt eller ikke..
Om min elendige situasjon skyldes dumdristighet eller tankeløshet, så er jeg anvist på den andre, slik jeg også kan tre støttende til om den andre er nødstilt - at jeg kan forsøke å avhjelpe hennes nød: lykke er ikke bare egenlykke - at en kun bekymrer seg om sin egen velvære. I blant blir det avkrevd av deg at du gir firer litt på trangen til din egen komfort, og at du setter den til side for en stund, idet den andre kaller på deg, roper på deg, og hun roper på deg på grunn av at hun trenger deg: er du villig til å svikte når det ropes på deg, som ikke bare er å svikte den andre men likemye seg selv, og som er at du ikke lever opp til den du kan være når det lever på ditt beste.

En kan forestille seg at ens eget liv tar en helt annen retning enn en hadde trodd og håpet at det skulle ta: er responsen til en slik livssituasjon at en møter den med mot? Om det er håpet om å oppnå en viss posisjon i den materielle kulturen som brister, er jeg dermed feig om jeg sier til meg selv at materiell anerkjennelse, av den typen jeg hadde forestilt meg, er ikke det eneste som teller i livet og for livet? Lever jeg på illusjoner, bedrar jeg meg selv, ja, lever jeg på en livsløgn, om jeg likevel ikke har gitt opp håpet om de materielle fordeler, som jeg jo antar er bygd inn i å få materiell anerkjennelse for det en driver med, som en har viet livet sitt til? Hva er modig-væren, hva er overmot, dumdristighet eller hybris, og hva er feig-væren eller unnfallenhet? Det gis ingen fasitsavar på spørsmål om hva som teller som modigværen, feigværen, modigværen eller dumdristigværen. Imidlertid. det er slettes ikke vanskelig å forestille seg situasjoner hvor aktiv involvering i situasjonen kan få som konsekvens at en setter seg selv eller ens nærmeste i fare, og det er for mye forlangt av en person at moralsk handling skal bety at en ser bort fra en rimelig avveining mellom tryggheten til ens nærmeste og seg selv og å forsvare en venn eller en bekjent, overfor antatte forestående trussler.

Sinnro eller likegyldighet, i den mening jeg har snakket om over, er ikke identisk med tiltaksløshet, oppgitthet eller selvoppgivelse; det er heller et uttrykk for kjempende mot-stand overfor å slå inn på den aller letteste veien, som er å tro at lykke er en intensjonal innstilling til en selv og sitt eget liv, i den mening at gjennom å begjære det jeg mener er i stand til å bringe meg lykke, koblet med at jeg tror at så å si alt jeg begjærer bidrar til at jeg kjenner meg så lykkelig at jeg synes å være det ideelle menneske for slagordet i vår tid: ha ingen bekymringer; vær lykkelig hver eneste dag! En slik form for lykke kan jeg ingenting med.

Den tyngste veien synes å være at å lære seg å leve er å lære å dø; om jeg ikke er istand til å lære meg å dø, synes slutningen å være uunngåelig: at jeg ikke vet hva det betyr «å lære seg å leve». For min egen del ser jeg det på den måten at det beste jeg tør håpe på, er at jeg setter gode spor etter meg, og å tro at det ikke er umulig, er vel å kjenne at det gis litt lykke i livet?

Thor Olav Olsen   (Den här e-postadressen skyddas mot spambots. Du måste tillåta JavaScript för att se den.)

 

Ensamrätt för samtliga artiklarna som Thor Olav Olsen publicerar i Tidningen Kulturen tillhör författaren. Tillståndet för citat, länkar eller publicering i andra media än Tidningen Kulturen måste skriftiligt ges av författaren på denna adress
Den här e-postadressen skyddas mot spambots. Du måste tillåta JavaScript för att se den.

Ur arkivet

view_module reorder
Bruce Springsteen på Ullevi 1985 under Born in the U.S.A. Tour. Foto: Associated Press/Brucebase.

Springsteen på Ullevi

I boken "Rockens text" skriver Ulf Lindberg, att ”alla som har något förhållande till Bruce Springsteen vet att han skall upplevas som scenartist – live”, och jag skulle vilja tillägga ...

Av: Richard Ohlsson | Musikens porträtt | 20 juni, 2016

Konstens eviga frågor tas upp på gatan

På Kägelbanan i Stockholm har för tredje året i rad en helg ägnats åt konventet Art of the Streets. Förra gången blev det uppståndelse kring förbudet mot marknadsföring av gatukonstfestivalen ...

Av: Rebecka Bülow | Kulturreportage | 02 september, 2012

The new beginning

Pjäs i två akter "I have nothing to say / and I am saying it / and that is poetry / as I needed it" (John Cage) Words, words, words (Hamlet / William Shakespeare) "The rest is silence" (Hamlet's final words)  

Av: Vladimir Oravsky & Kurt Larsen | Utopiska geografier | 06 april, 2009

Gud som haver – vad kommer sen?

Det var på hösten 1780 som Gustaf III å sin sons vägnar mottog bönen Gud som haver barnen kär. Den stod nedtecknad i den Barnabok som överlämnades av Samfundet Pro ...

Av: Mikael Mogren | Övriga porträtt | 18 februari, 2009

Nattliv av Joseph Roth

Natt efter natt går jag samma väg. Natt efter natt ser jag samma bilder. Utanför fattighuset kör likvagnen fram, obevekligt, nyktert, affärsmässigt, för att sänka i jorden dem som var ...

Av: Joseph Roth | Kulturreportage | 05 september, 2014

Hösten

Dimma över Moon Road Alley tidig september och nattlighet En mjuktovad fukt ...

Av: Anna Nyman | Utopiska geografier | 06 september, 2010

“Guds ord bär inte bojor.” Tankar vid ett bortglömt 80-årsjubileum

I Berlin-Marienhof finns en kyrka med namnet ”Martin-Luther-Gedächtniskirche”. Inget särskilt anmärkningsvärt, skulle man kunna tycka – alltså detta, att en kyrka i Tysklands huvudstad ägnas minnet av den man som ...

Av: Thomas Notini | Essäer om religionen | 14 september, 2014

En ny novell av Mats Waltrè

En novell av Mats Waltré ur en opublicerad novellsamling "Stockholm noir"

Av: Mats Waltrè | Utopiska geografier | 08 november, 2017

Botanisera i arkivet
close

Prenumerera på vårt nyhetsbrev!

Få de senaste artiklarna direkt i din brevlåda - helt kostnadsfritt.

Du kan när som helst avsluta din prenumeration - enklast klickar du bara på länken du hittar i varje nyhetsbrev.

Cron Job Starts