J.D. Salinger - Gåtan som inte var någon gåta

Sveriges Television visade nyligen dokumentären Gåtan Salinger. Den var visst intressant men samtidigt framgick det ganska tydligt att den mystik som omgett J.D. Salinger (1919-2010) inte alls var särdeles mystisk ...

Av: Bertil Falk | 30 juli, 2014
Övriga porträtt

Bilden bortom fotot

Avträden. foto Zauho Press Bilden bortom fotot Inget hos den franska tänkaren Roland Barthes (1915-1980) är var det vid en första anblick kan tyckas vara. En närmare undersökning visar nämligen att ...

Av: Andreas Åberg | 18 april, 2010
Essäer

Campagna. Privat Ägo

Olle Kåks - lyxen, lugnet och lusten

Luxe, Calme et Volupte är titeln på en tidig målning av Matisse, som lånat de tre orden från Baudelaire, och kan kanske ses som en "devis" för hans konst. Den ...

Av: Ulf Stenberg | 10 juni, 2016
Konstens porträtt

När söndagscynismen tar över

Det är när min väninna och jag ligger i min säng med en stor portion glass i famnen och High Fidelity i bakgrunden som jag inser att jag har tagit ...

Av: Jana Rüegg | 28 september, 2011
Gästkrönikör

Tid



 

altHva er tid? Ut fra sikten min inn til spørsmålet om tid og svaret på et slikt spørsmål, er kalendertid og klokketid to kvantitative bestemmelser eller målbare egenskaper ved det en beskriver i termer av tid og tidsbegrep, der klokketiden og kalenderen gir oss mennesker eksakte måter å fastslå hva som utgjør tiden som tid, det vil si at det som teller som tid og tidsinndelinger trer fram på grunnlag av målenheter som sekund, minutt, timer, uker, måneder, år.

Spørsmålet om tid er et filosofisk anliggende, og et filosofisk anliggende er med henvisning til slike ting som ikke bare lar seg besvare på en korrekt måte - gitt at en bare har dertil egnede instrumenter til rådighet, og at en anvender dem på en korrekt måte, hva nå det siste skulle bety(er det kronometeret eller uret som menes med det eller typen av kalender?) Naturligvis, klokketid og kalendertd, og deres realiteter, er av stor betydning for videreføringen, opprettholdelsen og bevaringen av globaliserte samfunn, men det er ikke i fokus for oppmerksomheten nå.
I skarp opposisjon til en kvantitativ oppfatning om tid og tidsdimensjonene og dennes realitet, gis det en helt annen konsepsjon om tid, tiden og tidsdimensjonene, en konsepsjon jeg binder opp til livet. Hovedsynspunktet på tidsproblematikken går ut på at eksisterende(foreliggende)entiteter, som vi mennesker er,  forandrer oss over tid, foruten at det er slik at eksisterende entiteter har en tendens til å falle ut av tiden: Å tenke over hva tid er, er ikke bare en rent teoretisk aktivitet siden en merker seg at tiden har forløpt, og at en derigjennom får førstehåndserfaringer, som er kjennskapen en får ved å være til i tidens medium.
En kan lage en liste over fenomen som endrer seg over tid, og en slik liste kan bli ganske lang og omfattende, som at vi får rynker i pannen og skrukker rundt øynen, at tennene holder på å falle ut, at det verker i kroppen, at huset vårt holder på å rotne og at barna våre har blitt voksne(Stanley Rosen, 1929-).
Over tid blir det også slik at minnet vårt ikke lenger er så pålitelig som før, idet vi har lettere for å glemme, og om en vi fra før av hadde en tilbøyelighet til å være distré, har denne tilbøyelighet ikke avtatt med årene. Jeg føyer også til at i utgangspunktet er minnet både selektivt og villedende, og det betyr at vi kan ikke stole på at de ting som hendte i vår egen fortid og som vi mener å kunne ha den fulle og hele sannhet om, i form av den riktige tydningen, er en innstilling til realiteten vi skal møte med en viss porsjon skepsis.
Det gis også mer positive ting, så som at over tid har kunnskapene våre har økt,  og vi har fått rikere og bredere livserfaringer, og det er det godt og bra å ha med seg seg, i sær om det kan komme andre enn deg selv tilgode.

Ut fra  nevnte framstilling av tid og tidsfenomen, og hva disse gjør med oss, kan en komme til å tro at det er tilstrekkelig for å vite hva tid er, og en støtter seg på tanken at en kan ikke annet enn å få kunnskap og erfaringer med den, for en har jo beveget seg innenfor tidens medium gjennom hele livet! Følgelig kan en komme til å tro at tid og tidsfenomen, er ting som kan forklares ved hjelp av kausalitetskategorien, og at tid ikke er annet enn en subkategori av årsakskategorien.
Med andre ord: Straks en har fått begrepet om kausalitet og kasale relasjoner på plass, har en også fått begrepet om tid på plass, og det betyr: At nå vet jeg hva tid er!
Imidlertid, det er ikke helt opplagt at det er tilfelle at en vet hva tid er, for selv om tid, det som skjer i tiden, og klassifisering av hendelsene i nåtidshendelser, hendelser som relaterer til fortiden og til det som ennå ikke har funnet sted, framtiden, i en viss forstand, er rett fram, så konkluderte middelalderfilosofen Aurelius Augustin(354-430 e. Kr.), som slettes ikke var dummere enn vi som lever idag, med at hvis du spør meg om hva tid mer presist er, så blir jeg deg svar skyldig for jeg vet slettes ikke hva tid er(Min parafrasering av Augustins ordmening).
Dermed tar Augustin opp spørsmål som har opptatt unevnelige mange mennesker etter ham, som at det er svært problematisk å vandre rundt med antakelser om tid som pretenderer å ytre noe som er sant og virkelig om tiden som sådan, hva tiden så å si er i seg selv, uavhengig av menneskenes egne målestokker for tid, så som kalenderen, klokketiden; årstidene; sanseopplevelsenes tid og den levde tid: den fornemmete eller følte tid, er ikke ett og det samme som kalender -  og klokketiden.
Gjennom hele middelalderen, så langt jeg vet, løftes det fram at det gis to typer av tid: Guds tid og menneskenes tid, der menneskenes tid tilhører menneskenes liv og verden, ut fra hva de trenger og behøver i livet mellom fødselen og døden, skjønt Guds tid oppfattes som radikalt annerledes enn den jordiske tid, er skaperens tid, som evigvarende tid, tilstede i menneskenes liv, både som trøst og oppmuntring i det faktiske livet og som det som venter der framme, når livet hernede  når sitt ytterste mål: livet «etter» livet.
Ut fra tenkningen i det som beskrives i termer av 'middelalder', skjønt når jeg sier dette, er det med stor fare for ikke å få med meg en rekke viktige distinksjoner, er jordelivet en mellomtid, en tid mellom fødselen og døden, der døden markeres som inngangen til det andre livet, det evigvarende liv, som, altså, er livet «etter» livet.
Det må det tilføyes at i alminnelighet varte et liv i middelalderen svært kort, la oss si 30 år, som er langt kortere enn det gjennomsnittlige liv i vår tid, som er om lag 80 år. Vel å merke: For mennesker som lever i Europa og i Nord-Amerika.
Langt senere, i opplysningstiden, hevdet den tyske filosof Immanuell Kant(1724-1804) at tid og rom, som anskuelsesformer, er slik at tiden og rommet, som ontologiske strukturer eller som mulige betingelser for at det i det hele tatt skal kunne foreligge spatio-tidslige/temporale gjenstander, forsvinner ikke om hver eneste gjenstand forsvinner, det vil si at om en så å si tømmer tiden og rommet for gjenstander, ting, objekt, så blir tiden og rommet tilbake. Det er en høyst besynderlig tanke Kant fører til torgs, og en slik konsepsjons som Kants er ikke bare beroende av hvordan en individuerer ting(Paradokset med haug og sandkorn: å fjerne noen få sandkort foranlediger ikke at haugen opphører å være haug, selv om det gis en grense for hvor mye sand(bestående av sandkorn) en kan fjerne, uten at haugen opphører å være en haug!)
I alle fall, Kants tro om tiden og rommet som anskuelsesformer representerer en av Kants feilslutninger: at tid og tiden gis som en selvstendig struktur, uavhengig av de entiteter som gis i tiden. En kan, uten vanskelighet, samtykke i at begrepet om tid er et besværlig begrep, uten at det en hevder får en slik non-intelligibel framstilling som Kant. I alle fall, det er ikke helt opplagt at Kant har rett når han skriver om tiden som en selvstendig og uavhengig struktur, uten noe som helst empirisk innhold, uten referanse til entiteter(ting).
I senere tid har den tyske filosof Martin Heidegger(1889-1976) tenkt langt og svært mye om tid og tidsfenomen, der spørsmålene hans ble knyttet opp til Væren; og det store verket hans fikk navnet Sein und Zeit eller Væren og Tid.
Ett svært vesentlig moment ved  tenking over og gjentenking av hva som utgjør tid, det vil si de ting en tror og mener har å gjøre med både dens form og dens innhold, er at det ikke alltid er slik at dette fører fram til et positivt resultat, for straks et meneske setter seg i bevegelse med henblikk på å finne ut av all den tid som har forløpt i dets liv, og som nå er over og har blitt til fortid, er det ikke urimelig at det utbryter dette: var det ikke mer eller var dette det hele!
I det foregående synes det å finne sted en sammenblanding av tid med liv, og når det er slik, er det ikke noe en trenger å undre seg, idet hva en støter på er et mylder av billedlig tale, i form av troper, metaforer, metonymier, allegorier, ja, jeg vet ikke hva: livet kan trekke seg sammen som i en vond knute, det kan løpe av sted, det er det som kommer oss i forkjøpet, som puster og glefser oss i ryggen, som sneigler seg av sted, som er som stenen eller kvernen på havets bunn, som ruller og ruller eller maler og maler, til at alt blir vekk i dens malstrøm. Livet er også jammerdalen, tredemøllen, som kun den religiøse troen kan redde oss fra ved at dødens makt blir brutt, tilintetgjort, for dem som våger å gjøre spranget inn i troen(Søren Kierkegaard), skjønt Kierkegaard selv oppfattet kristendommen og det religiøse språk i termer av et som - om - språk, det vil si at realiteten troen taler om, den guddommelige,  ikke er tilgjengelig for fornufterkjennelse. Så langt Kierkegaard.
Ja, om en betrakter det hele ut fra en viss forestilling om livet og hva det er, som helt sikkert har mye for seg, for livet kjennes ofte ustadig for oss mennesker, som for eksempel at med ett så har vi blitt så gamle at ungdomsårene er vekk, de framstår for oss som minner om noe som var engang, og vi undres også over at det livet en levde dengang synes så uvirkelig i dag at en gnir seg i øynene og spør om det i det hele tatt var meg den personen som jeg har minner om.
I alle fall, det er slettes ikke uvanlig at folk, uten filosofisk skolering, undres over slikt som synes å fordufte, fordampe, selv om det er usant at alt blir vekk, for en får rynker rundt øynene, vondt i kroppen, tennene faller ut, huset holder på å rotne, og, om en har barn, har de for lengst blitt voksne. Således blir en var tid og tidsfenomen på ulikt vis, og det er vel dette som også går under navn som «tidens tann», «kvernen som maler og maler», ja, det kan vel også peke i retning av at «det er stenen i ditt liv, som faller og faller, som raser ned  i en grunnløs grunn».
Slik jeg allerede har nevnt, preges ofte menneskenesn forsøk på å danne seg oppfattelser om hva særpreger livet at en gjør bruk av visse bilder, skjønt ikke alle billedlige uttrykke er like gode: Jens satte seg opp på hesten, grep fatt i tøylene, klemte bena tett inntil hestens kropp, og red av sted, så langt han kunne før solen gikk ned. Således kunne han si til seg selv at så stort er mitt land, en hel dagsreise på hesteryggen tar det å komme fra den ene side til den andre. Ja, her er bildet på livet en hest i gallopp, for hesten er et sinnbilde på kraft, styrke, fart og bevegelse, og om en hadde hatt en hurtigere hest, kunne Jens ha tatt i besittelse mye mer enn det han faktisk maktet ved hjelp av hesten(livet), og eiendommen hans, i betydningen det han mener å ha, kunne vært mye, mye mer: et slikt billede går dårlig sammen med et vel gjennomtenkt resonnement om hva som er mest påkrevende i idag, spesielt når en er klar over at ressursene på kloden er endelige, begrensede.
«'Vitalisme'» har gjerne blitt anvendt i relasjon til den franske filosof Henri Bergson(1859-1941), og denne retning innenfor filosofi er langt mer i slekt med mystikerens oppgåend i altet, der alle ting er i hver eneste ting, og hver eneste ting gjennsom strømmes av en biologisk «dynamisk livskraft»(elán vitale»), som, altså, når ned til den aller minste levende organisme.
Hos Bergson synes tid og liv, i biologisk forstand, å flyte sammen ved at det forgangne stadig vekk er nærværende i øyeblikket eller i nåtiden, samtidig som både det forgangne(som sekvenser av øyblikk) fortsetter innover i framtiden, uten at det foreligger en kausal, mekanisk, kobling mellom de enkelte moment, øyblikk: Punktuell tid er fjernt fra Bergson, i betydningen av å plassere hva som finner sted i det menneskelige sinn langsetter en plan linje, men uten at selve konsepsjonen hans blir fullt ut begripelig av den grunn. I alle fall, det er slik jeg ser det.
Det gis også andre konsepsjoner om livet, det vil si menneskeliv, og dette har jeg sankket om ved ganske mange ulike anledninger og skrevet om i en rekke sammenhenger: at livet ikke er noe forutgitt; det beror på  hva en gjør ut av det.
På bakgrunn av det jeg har snakket om over, hevder jeg at med et et galleri av ulike bilder på livet lærer en lite eller ingenting om hva livet er eller ikke; blilledlig framstilling av tid, som en flom av øyblikk som er nærværende innenfor neste sekvens av øyeblikk, og som er unndratt kausaliteten, mekaniske forstått, er heller ingen farbar vei å vandre langsetter, i den hensikt å prøve å forstå og forklare hva det og tidsdimensjonene er om; dette har det vært mange filosofer som har prøvd seg på, og en av dem som gikk seg sterkt bort i byen, var den tyske filosof Martin Heidegger, spesielt med boken hans Sein und Zeit.
Hos Heidegger er det hans søken etter Væren som angir tankeretningen hans for en nærmere bestemmelse av spørsmålet om tid og tidskategorien, i den forstand er det verken med henblikk på de værende ting eller tingene, og hva en tring er, eller om de værende tingenes væren, for hva Heidegger er opptatt av å finne ut av, er Væren som sådan.
Naturligvis, en slik tankegang kan minne om Hegel og hans dialektikk, der væren, angitt gjenom bindeordet «er», blir til en form for tomhet, som , i neste omgang, setter bevegelse i det hele ved at negasjonen trer inn som primus motor i den videre utvikling, idet et gitt fenomen, om en forfølger undersøkelsen langt nok, viser seg å være noe helt annet enn hva en skulle tro at det var gjennom den første undersøkelsen, som for eksempel om en tar utgangspunkt i individet som størrelse eller en størrelse som samfunn, så gir analysene som resulatat at uten lemmer og kropper gis det overhodet ikke et eneste samfunn(mennskesamfunn), og omvendt, at  tanker om individ som isolerte størrelser, viser hen til at de er deler av en større og mer omfattende organisme eller kropp: samfunnskroppen/samfunnsorganismen: i det hele tatt er Heidegger og hans filosofi knyttet opp til hva han beskriver i termer av Dasein og hva som er karakteristisk for Daseins væremåter, som er å være forut for seg selv, idet Dasein samtidig er hos seg selv, eller at Dasein besinner seg på seg selv gjennom å vende tilbake til seg selv ved at Dasein hente seg selv inn fra verden.
Vel å merke: i den grad og utstrekning Daseins existenz ist ein autentischer existenz: slikt har lite eller ingenting å gjøre med Hegels og hans filosofi, skjømt Hegel har en klar tendens til å framstille filosofien sin i et svært knudrete språk, som gjør tilegnelsen av ham besværlig, selv om han har fått mange disipler, som kompilerte og kommenterte hans forelesninger, slik at den enkleste veien inn til hans filosofiske verden, er veien om de mange annenhånd og trredjehånds samlinger av hans skrifter og serier av forelesninger.
Imidlertid, tilbake til en mer konkret framstilling av tid og tidsbevissthet: ingen vil vel komme på tanken at tid som sådan er ett og det samme som hukommelse, kunnskaper og livserfaringer, skjønt både hukommelse, kunnskaper og livserfaringer er sentrale element i de forklaringer en setter fram i den hensikt å få et grep om tid som kategori, som grunnelement i måten vi mennesker forstår oss selv og våre liv i verden.
Det følgende er ett godt eksempel til belysning av måten vi forstår oss selv og våre liv: om et menneske har levd i omlag 25 år eller mer, har det aktuelle menneske levd i verden en stund, og det kan nok oppleves slik at det har forløpt ganske lang tid siden hun var 15 år. Ja, isolert sett er et tidsspenn på 10 år relativt lang tid, men det ter det seg annerledes om en ser dette på grunnlag av at en tar et raskt tibakeblikk på de forløpne år, og etter at en har gjort det, konstanterer en at en har blitt ti år eldre enn en var dengang. Hva jeg mener er at faktisk forløpt tid er radikalt annerledes enn om du betrakter den forløpne tid etter at den er over, det vil si at du stanser opp, tar en pause, og tenker over de årene som har svunnet hen, for å uttrykke det med en noe gammelmodig frasering.
Det sistnevnte, tilbakeblikket, gjør du deg fort ferdig med, for det tar sletes ikke så svært langt tid, mens det førstnevnte er om å leve seg gjennom livsavsnittet du  har lagt bak deg og som  nå over, engang for alle(i streng forstand er tiden irreversibel, en kan ikke spole den), og hvis rytme ikke avviker fra den alminnelige tidsstruktur, det vil si dager og netter, uker og måneder, år etter år: Det bakoverrettete blikket er ikke ett og det samme som det å leve situert i konkrete situasjoner siden det første forlanger helt andre ting av deg, om det i det hele tatt er riktig å karakterisere dette i termer av at det er noe som forlanges av en, enn det levde livet, der du gjerne kjemper med visse ting eller at du holder på å avslutte prosjekt du startet opp med for en tid tilbake, at du også undres hvordan du skal kunne komme videre med prosjekt og planer dine, eventuelt, om du har et globalt prosjekt, hva som følger fra at du nettopp har fullført et stort prosjekt: du er opptatt av dette eller hint.
Dersom en skifter blikket i forhold til det å snakke om faktisk forløpt tid og den fortalte tiden som tidsspennet for å gjenfortelle eller det å se seg tilbake, i den betydning jeg har skissert over, og retter det mot hukommelsen som kilde til det som faktisk fant sted den gang, la oss si for 10 eller flere enn 10 år siden, er ikke hukommelsen eller minnet, en helt pålitelig følgesvenn, for om tidsavstanden mellom nåtiden og fortiden er langt lenger enn mellom dagen i dag og gårsdagen, om det faktiske hendelsesforløpet befinner seg en rekke av år tilbake i vår egen livshistorie, så skjer det at vi blander sammen, forveksler hendelser, ja,vi kan komme til å tro at minnene våre innbefatter en hel del av det som har blitt fortalt inn i oss av forelder(foreldre), slektninger, venner av barndomshjemmet eller stedet hvor vi vokste opp. Dermed kan forestillingen om visse passasjer i vår barndom utgjøres av en intrikat blanding av hva vi faktisk minnes, sammen med hendelser som har blitt tilført oss gjennom de tidlige barneår
Om fokus for tid og tidserfaringer er gjennom våre naturlige sanser, det vil si sanseopplevelser som gis oss via syn, hørsel, lukt, smak, berøring er ikke dette en farbar vei å vandre for å komme på sporet av tid og tidserfaringer, for tid er verken gjenstander en er i stand til se, høre, lukte, smake eller berøre; likevel er det slik at tid deles inn i fortid, nåtid og framtid, skjønt den perseptuelle tilgangen til tid er en blindvei, idet fortiden og det forgangne ikke er noe en kan iaktta gjennom synet, like lite som en treffer på den gjennom hørselen, smaken, lukten eller den taktile sans.
Hva angår audiative og visuelle persepsjoner, beror også disse på hvor vi er hen og hva for ting vi er i stand til å se eller høre, gitt vår posisjon i rom og tid, og hva våre omstendighetene mer konkret er.
Uansett hvordan det forholder seg med tid og tidserfaringer, er det alminnelig å dele tiden opp i tre dimensjoner: fortid, nåtid og framtid: fortiden er det som er over og som ikke kommer tilbake, nåtiden er tiden en lever i, og framtiden er ensbetydende med den foranstående tid - tiden foran oss, uansett hvor lang eller kort den enn kommer til å bli. Det er videre slik at nåtiden er ikke ekvivalent med øyeblikket, fortiden er ikke ett og det samme som gårsdagen og framtiden er like lite identisk med morgendagen som de to øvrige beskrivelser av tid og det som hender i tiden, eller som etablerer den som tid.  
Kunnskap og hukommelse er, som nevnt, sentrale element til forståelse av begrepet om tid, for ingen kan ha selvkunnskap om noe som ikke fant sted, uten at en har en viss hukommelse, det vil si at en kan gjenkalle i bevisstheten at for så så langt tid siden skjedde det og det. Selvfølgelig, en kan ha nedtegnet det som hendte(i ettertid!), skjønt om en ikke minnes noe av det som beskrives gjennom nedtegnelsen, er en like langt, det er som om det ikke har hendt.
Det omvendte er ikke tilfelle, for jeg kan ha gode kunnskaper om dionosaurer, som levde for flere millioner år siden, uten at dette på noen måte er knyttet til mine minner, for verken jeg eller noen andre mennesker var tilstede dengangen disse store dyrene vandret omkring på jorden.
Et annet moment av stor betydning, er at både langtidshukommelsen og kortidshukommelsen har å være i orden, for at hukommelsen som sådan også skal kunne være i orden, for om en hele tiden glemmer det som skjer, og at en ikke får det lagret i hukommelsen via kortidshukommelsen, og deretter inn i den mer omfattende hukommelse, står det dårlig til med en, ja, da kan en i stemme at en frykter den dagen da hukommelsen ikke lenger fungerer som den skal fungere. Det betyr ikke at en ikke kan prøve å oppnå kunnskap og viten om tid ut fra andre måter å tenke på enn min måte, som for eksempel at en samler seg om den menneskelige bevisshet, og undersøker hva som finner sted når en har opplevelser av audiativ, visuell art. Eksempler på det er å lytte til musikk.
Jeg forutsender at musikk har jeg ikke mye greie på, men jeg gjør likevel et forsøk på ytre noe om musikk og musikkens verden.
En melodi består av toner og intervaller mellom toner, som stiger og faller og hvor det også gis simultanitet gjennom det faktum at en oppfatter parvise, men to distinkte toner, innenfor en og samme hørselsopplevelse. Et musikkstykke har en begynnelse, midte og slutt, og således gis det en lineær bevegelse fra en starter opp med å lytte til det partikulære musikkstykke og fram til det ender eller at tonene toner ut; tid har ingen slik
Tid har ingen slik foroverettet bevegelse som er tilfelle innenfor musikk siden en da måtte prøve å forsvare tesen at tid er bevegelse, og som jeg har prøvd å få fram over, hva for sanseorgan skulle kunne tre i kraft for at en skal kunne sanse tid som bevegelse? Jeg mener at en slik sans ikke fins, og at den som er av en annen mening enn meg, har full anledning til å argumentere for standpunktet sitt.
Knytter en forsøket på å forklare hva tid er gjennom å binde det opp til synssansen, kommer en ikke særskilt god ut i relasjon til sanset bevegelse, som når en i akttar en person som løper, for ut fra hangen til å dele opp løpet, som faktisk utgjør aktiviteten å løpe, i punktuelle sekvenser av hendelser, synes det at en havner i den paradoksale påstand at det ikke bare er en viss person som løper, for å løpe, er e(x) hypothesi, en umulighet siden hvert eneste løp kan inndeles i mindre og mindre deler, så små at det ikke er oppfattbart gjennom et normalt fungerende øye.
Også her mener jeg at helheten er mer og annet enn summen eller en tenkt(foretstilt) forbindelse mellom de enkelte deler(Ockham).
Når en ser en person  løpe, er løpet selv ikke annet enn svært hurtige, punktuelle, sekvenser av hendelser, som, ut fra det non-sofistikerte sinn, oppfattes som en helhet, det vil si at det en faktisk ser, er at noen løper
Jeg mener likevel at en kan lære mye gjennom studier av musikk og undersøkelser vedrørende auditative opplevelser forøvrig; hva en ikke lærer noe om, er hva tid og dens tre dimensjoner er om.
I filosofi har det blitt hevdet at tiden er som en elv, som strømmer av sted(En tydning av Herakleitos), eller at tidsfenomene strømmer av sted ut fra fortiden, over nåtiden og innover i framtiden: hva med slike folk som ferdes i mot elvens retning, folk som er uten sans for at metaforer, bilder, troper har og opptar en så uforholdsmessig stor plass i språk, ja, i de aller fleste språk. I skarp motsetning til slikt, er mitt kredo til menneskene at i språket, i streng forstand, gis det ingen bilder. Siden tiden som sådan ikke er noe en kan iaktta gjennom våre naturlige sanser, synes det rimelig å mene at tiden og tidsfenomen eksisterer i den menneskelige bevissthet, eventuelt, at den avleirer seg i kroppsligheten vår, eller som en kombinasjon av begge disse oppfatninger: På den annen side, ut fra en religiøs synsvinkel er det slik at «alt og alle ting er nærværende i Guds bevissthet», noe som peker i retning av en annen sort tidsoppfatning enn tidens tre dimensjoner, nemlig gudommelig tid versus menneskelig tid.
Foreliggende entiteter som oss mennesker, er situert hic et nunc - her og nå; for å kunne tale om fortid som fortid, eller at fortiden fins(siden du og jeg gis her og nå), er det nødvendig at fortiden på sett og vis er nærværende i nåtiden, for om det er slik at fortiden er over og vekk, og det eneste som gis er nåtiden, er det svært vanskelig eller umulig å kunne forstå hva en mener med fortid annet enn det som ikke hører med til nåtiden(hva dette enn måtte være, eller hva for innhold det enn måtte ha).
Filosofer har for vane å uttale seg på noe underlig vis(og jeg er filosof), som for eksempel at en har eksistert i mer enn to til tre minutter(Russel), og at om noen skulle trekke dette i tvil, kan en argumentere for at dette er tilfelle; en skjelner, altså mellom den fjerne fortid og den aktuelle nåtid, menneskenes nåtid, din eller min nåtid, for om det skulle dukke opp en levende dionosaur i noens visuelle felt, så er dette helt klart et tegn på at det er noe fundamentalt galt med persepsjonsapparatet til den som mener seg å iaktta den.
Det gis folk med store skader i visse deler av deres hjerne, skader som oppstod tidligere i deres biografi, la oss si for tretti til førti år siden, og skaden som ble påført dem var så stor at hele korthukommelsen ble ødelagt, for de klarer bare å huske det som finner sted for noen få minutter av gangen, og så er de tilbake til det fryktelige som hendte før i tiden. Forøvrig, slikt er ikke uforenelig med at de husker meget fra det som fant sted forut for det som skjedde med dem. Det er også slik at det å danne seg en eksakt forestilling om hvordan det egne livet var før i tiden ikke er helt uproblematisk siden det som har tildratt bakover i vår egen biografi har bidratt til å forme oss, slik at tanken om å finne et uavhengig og selvstendig sted, et ståsted, som er hevet over den egen fortid, synes å tre fram for oss som et fåfengt prosjekt. I alle fall, at enhver som er opptatt av hva og hvem vi er, og hva som har gjort at vi er den vi er i dag, og ikke enn annen enn den vi er, har å ta i betraktning det problematiske ved å ignorer oss selv som temporale tilstedeværender, tilstedeværende som ikke kan annet enn å tenke over og gjentenke vilkårene for vår egen eksistens i tiden og i verden.
Om en tillater at det foregående har noe for seg, nemlig at identiteten vår og forståelsen av den, har å gå veien om det som var før og det som har hendt opp gjennom årene vi har levd, er det slettes ikke urimelig å tro og mene at det omvendte gjelder: at identiteten vår i dag gir føring tilbake til fortiden og hvordan det var bestillt med oss dengang, og at en nøytral tilgang til hvordan det var å være oss selv før i tiden, er og blir en illusjon, et blendverk, uten at barndomsår og oppveksten dermed ikke har funnet sted, at vi så å si, med ett framstod som voksne folk, uten å ha passert gjennom de forutgående faser, avsnitt, perioder.

 

altHva er tid? Ut fra sikten min inn til spørsmålet om tid og svaret på et slikt spørsmål, er kalendertid og klokketid to kvantitative bestemmelser eller målbare egenskaper ved det en beskriver i termer av tid og tidsbegrep, der klokketiden og kalenderen gir oss mennesker eksakte måter å fastslå hva som utgjør tiden som tid, det vil si at det som teller som tid og tidsinndelinger trer fram på grunnlag av målenheter som sekund, minutt, timer, uker, måneder, år.

Spørsmålet om tid er et filosofisk anliggende, og et filosofisk anliggende er med henvisning til slike ting som ikke bare lar seg besvare på en korrekt måte - gitt at en bare har dertil egnede instrumenter til rådighet, og at en anvender dem på en korrekt måte, hva nå det siste skulle bety(er det kronometeret eller uret som menes med det eller typen av kalender?) Naturligvis, klokketid og kalendertd, og deres realiteter, er av stor betydning for videreføringen, opprettholdelsen og bevaringen av globaliserte samfunn, men det er ikke i fokus for oppmerksomheten nå.
I skarp opposisjon til en kvantitativ oppfatning om tid og tidsdimensjonene og dennes realitet, gis det en helt annen konsepsjon om tid, tiden og tidsdimensjonene, en konsepsjon jeg binder opp til livet. Hovedsynspunktet på tidsproblematikken går ut på at eksisterende(foreliggende)entiteter, som vi mennesker er,  forandrer oss over tid, foruten at det er slik at eksisterende entiteter har en tendens til å falle ut av tiden: Å tenke over hva tid er, er ikke bare en rent teoretisk aktivitet siden en merker seg at tiden har forløpt, og at en derigjennom får førstehåndserfaringer, som er kjennskapen en får ved å være til i tidens medium.
En kan lage en liste over fenomen som endrer seg over tid, og en slik liste kan bli ganske lang og omfattende, som at vi får rynker i pannen og skrukker rundt øynen, at tennene holder på å falle ut, at det verker i kroppen, at huset vårt holder på å rotne og at barna våre har blitt voksne(Stanley Rosen, 1929-).
Over tid blir det også slik at minnet vårt ikke lenger er så pålitelig som før, idet vi har lettere for å glemme, og om en vi fra før av hadde en tilbøyelighet til å være distré, har denne tilbøyelighet ikke avtatt med årene. Jeg føyer også til at i utgangspunktet er minnet både selektivt og villedende, og det betyr at vi kan ikke stole på at de ting som hendte i vår egen fortid og som vi mener å kunne ha den fulle og hele sannhet om, i form av den riktige tydningen, er en innstilling til realiteten vi skal møte med en viss porsjon skepsis.
Det gis også mer positive ting, så som at over tid har kunnskapene våre har økt,  og vi har fått rikere og bredere livserfaringer, og det er det godt og bra å ha med seg seg, i sær om det kan komme andre enn deg selv tilgode.

Ut fra  nevnte framstilling av tid og tidsfenomen, og hva disse gjør med oss, kan en komme til å tro at det er tilstrekkelig for å vite hva tid er, og en støtter seg på tanken at en kan ikke annet enn å få kunnskap og erfaringer med den, for en har jo beveget seg innenfor tidens medium gjennom hele livet! Følgelig kan en komme til å tro at tid og tidsfenomen, er ting som kan forklares ved hjelp av kausalitetskategorien, og at tid ikke er annet enn en subkategori av årsakskategorien.
Med andre ord: Straks en har fått begrepet om kausalitet og kasale relasjoner på plass, har en også fått begrepet om tid på plass, og det betyr: At nå vet jeg hva tid er!
Imidlertid, det er ikke helt opplagt at det er tilfelle at en vet hva tid er, for selv om tid, det som skjer i tiden, og klassifisering av hendelsene i nåtidshendelser, hendelser som relaterer til fortiden og til det som ennå ikke har funnet sted, framtiden, i en viss forstand, er rett fram, så konkluderte middelalderfilosofen Aurelius Augustin(354-430 e. Kr.), som slettes ikke var dummere enn vi som lever idag, med at hvis du spør meg om hva tid mer presist er, så blir jeg deg svar skyldig for jeg vet slettes ikke hva tid er(Min parafrasering av Augustins ordmening).
Dermed tar Augustin opp spørsmål som har opptatt unevnelige mange mennesker etter ham, som at det er svært problematisk å vandre rundt med antakelser om tid som pretenderer å ytre noe som er sant og virkelig om tiden som sådan, hva tiden så å si er i seg selv, uavhengig av menneskenes egne målestokker for tid, så som kalenderen, klokketiden; årstidene; sanseopplevelsenes tid og den levde tid: den fornemmete eller følte tid, er ikke ett og det samme som kalender -  og klokketiden.
Gjennom hele middelalderen, så langt jeg vet, løftes det fram at det gis to typer av tid: Guds tid og menneskenes tid, der menneskenes tid tilhører menneskenes liv og verden, ut fra hva de trenger og behøver i livet mellom fødselen og døden, skjønt Guds tid oppfattes som radikalt annerledes enn den jordiske tid, er skaperens tid, som evigvarende tid, tilstede i menneskenes liv, både som trøst og oppmuntring i det faktiske livet og som det som venter der framme, når livet hernede  når sitt ytterste mål: livet «etter» livet.
Ut fra tenkningen i det som beskrives i termer av 'middelalder', skjønt når jeg sier dette, er det med stor fare for ikke å få med meg en rekke viktige distinksjoner, er jordelivet en mellomtid, en tid mellom fødselen og døden, der døden markeres som inngangen til det andre livet, det evigvarende liv, som, altså, er livet «etter» livet.
Det må det tilføyes at i alminnelighet varte et liv i middelalderen svært kort, la oss si 30 år, som er langt kortere enn det gjennomsnittlige liv i vår tid, som er om lag 80 år. Vel å merke: For mennesker som lever i Europa og i Nord-Amerika.
Langt senere, i opplysningstiden, hevdet den tyske filosof Immanuell Kant(1724-1804) at tid og rom, som anskuelsesformer, er slik at tiden og rommet, som ontologiske strukturer eller som mulige betingelser for at det i det hele tatt skal kunne foreligge spatio-tidslige/temporale gjenstander, forsvinner ikke om hver eneste gjenstand forsvinner, det vil si at om en så å si tømmer tiden og rommet for gjenstander, ting, objekt, så blir tiden og rommet tilbake. Det er en høyst besynderlig tanke Kant fører til torgs, og en slik konsepsjons som Kants er ikke bare beroende av hvordan en individuerer ting(Paradokset med haug og sandkorn: å fjerne noen få sandkort foranlediger ikke at haugen opphører å være haug, selv om det gis en grense for hvor mye sand(bestående av sandkorn) en kan fjerne, uten at haugen opphører å være en haug!)
I alle fall, Kants tro om tiden og rommet som anskuelsesformer representerer en av Kants feilslutninger: at tid og tiden gis som en selvstendig struktur, uavhengig av de entiteter som gis i tiden. En kan, uten vanskelighet, samtykke i at begrepet om tid er et besværlig begrep, uten at det en hevder får en slik non-intelligibel framstilling som Kant. I alle fall, det er ikke helt opplagt at Kant har rett når han skriver om tiden som en selvstendig og uavhengig struktur, uten noe som helst empirisk innhold, uten referanse til entiteter(ting).
I senere tid har den tyske filosof Martin Heidegger(1889-1976) tenkt langt og svært mye om tid og tidsfenomen, der spørsmålene hans ble knyttet opp til Væren; og det store verket hans fikk navnet Sein und Zeit eller Væren og Tid.
Ett svært vesentlig moment ved  tenking over og gjentenking av hva som utgjør tid, det vil si de ting en tror og mener har å gjøre med både dens form og dens innhold, er at det ikke alltid er slik at dette fører fram til et positivt resultat, for straks et meneske setter seg i bevegelse med henblikk på å finne ut av all den tid som har forløpt i dets liv, og som nå er over og har blitt til fortid, er det ikke urimelig at det utbryter dette: var det ikke mer eller var dette det hele!
I det foregående synes det å finne sted en sammenblanding av tid med liv, og når det er slik, er det ikke noe en trenger å undre seg, idet hva en støter på er et mylder av billedlig tale, i form av troper, metaforer, metonymier, allegorier, ja, jeg vet ikke hva: livet kan trekke seg sammen som i en vond knute, det kan løpe av sted, det er det som kommer oss i forkjøpet, som puster og glefser oss i ryggen, som sneigler seg av sted, som er som stenen eller kvernen på havets bunn, som ruller og ruller eller maler og maler, til at alt blir vekk i dens malstrøm. Livet er også jammerdalen, tredemøllen, som kun den religiøse troen kan redde oss fra ved at dødens makt blir brutt, tilintetgjort, for dem som våger å gjøre spranget inn i troen(Søren Kierkegaard), skjønt Kierkegaard selv oppfattet kristendommen og det religiøse språk i termer av et som - om - språk, det vil si at realiteten troen taler om, den guddommelige,  ikke er tilgjengelig for fornufterkjennelse. Så langt Kierkegaard.
Ja, om en betrakter det hele ut fra en viss forestilling om livet og hva det er, som helt sikkert har mye for seg, for livet kjennes ofte ustadig for oss mennesker, som for eksempel at med ett så har vi blitt så gamle at ungdomsårene er vekk, de framstår for oss som minner om noe som var engang, og vi undres også over at det livet en levde dengang synes så uvirkelig i dag at en gnir seg i øynene og spør om det i det hele tatt var meg den personen som jeg har minner om.
I alle fall, det er slettes ikke uvanlig at folk, uten filosofisk skolering, undres over slikt som synes å fordufte, fordampe, selv om det er usant at alt blir vekk, for en får rynker rundt øynene, vondt i kroppen, tennene faller ut, huset holder på å rotne, og, om en har barn, har de for lengst blitt voksne. Således blir en var tid og tidsfenomen på ulikt vis, og det er vel dette som også går under navn som «tidens tann», «kvernen som maler og maler», ja, det kan vel også peke i retning av at «det er stenen i ditt liv, som faller og faller, som raser ned  i en grunnløs grunn».
Slik jeg allerede har nevnt, preges ofte menneskenesn forsøk på å danne seg oppfattelser om hva særpreger livet at en gjør bruk av visse bilder, skjønt ikke alle billedlige uttrykke er like gode: Jens satte seg opp på hesten, grep fatt i tøylene, klemte bena tett inntil hestens kropp, og red av sted, så langt han kunne før solen gikk ned. Således kunne han si til seg selv at så stort er mitt land, en hel dagsreise på hesteryggen tar det å komme fra den ene side til den andre. Ja, her er bildet på livet en hest i gallopp, for hesten er et sinnbilde på kraft, styrke, fart og bevegelse, og om en hadde hatt en hurtigere hest, kunne Jens ha tatt i besittelse mye mer enn det han faktisk maktet ved hjelp av hesten(livet), og eiendommen hans, i betydningen det han mener å ha, kunne vært mye, mye mer: et slikt billede går dårlig sammen med et vel gjennomtenkt resonnement om hva som er mest påkrevende i idag, spesielt når en er klar over at ressursene på kloden er endelige, begrensede.
«'Vitalisme'» har gjerne blitt anvendt i relasjon til den franske filosof Henri Bergson(1859-1941), og denne retning innenfor filosofi er langt mer i slekt med mystikerens oppgåend i altet, der alle ting er i hver eneste ting, og hver eneste ting gjennsom strømmes av en biologisk «dynamisk livskraft»(elán vitale»), som, altså, når ned til den aller minste levende organisme.
Hos Bergson synes tid og liv, i biologisk forstand, å flyte sammen ved at det forgangne stadig vekk er nærværende i øyeblikket eller i nåtiden, samtidig som både det forgangne(som sekvenser av øyblikk) fortsetter innover i framtiden, uten at det foreligger en kausal, mekanisk, kobling mellom de enkelte moment, øyblikk: Punktuell tid er fjernt fra Bergson, i betydningen av å plassere hva som finner sted i det menneskelige sinn langsetter en plan linje, men uten at selve konsepsjonen hans blir fullt ut begripelig av den grunn. I alle fall, det er slik jeg ser det.
Det gis også andre konsepsjoner om livet, det vil si menneskeliv, og dette har jeg sankket om ved ganske mange ulike anledninger og skrevet om i en rekke sammenhenger: at livet ikke er noe forutgitt; det beror på  hva en gjør ut av det.
På bakgrunn av det jeg har snakket om over, hevder jeg at med et et galleri av ulike bilder på livet lærer en lite eller ingenting om hva livet er eller ikke; blilledlig framstilling av tid, som en flom av øyblikk som er nærværende innenfor neste sekvens av øyeblikk, og som er unndratt kausaliteten, mekaniske forstått, er heller ingen farbar vei å vandre langsetter, i den hensikt å prøve å forstå og forklare hva det og tidsdimensjonene er om; dette har det vært mange filosofer som har prøvd seg på, og en av dem som gikk seg sterkt bort i byen, var den tyske filosof Martin Heidegger, spesielt med boken hans Sein und Zeit.
Hos Heidegger er det hans søken etter Væren som angir tankeretningen hans for en nærmere bestemmelse av spørsmålet om tid og tidskategorien, i den forstand er det verken med henblikk på de værende ting eller tingene, og hva en tring er, eller om de værende tingenes væren, for hva Heidegger er opptatt av å finne ut av, er Væren som sådan.
Naturligvis, en slik tankegang kan minne om Hegel og hans dialektikk, der væren, angitt gjenom bindeordet «er», blir til en form for tomhet, som , i neste omgang, setter bevegelse i det hele ved at negasjonen trer inn som primus motor i den videre utvikling, idet et gitt fenomen, om en forfølger undersøkelsen langt nok, viser seg å være noe helt annet enn hva en skulle tro at det var gjennom den første undersøkelsen, som for eksempel om en tar utgangspunkt i individet som størrelse eller en størrelse som samfunn, så gir analysene som resulatat at uten lemmer og kropper gis det overhodet ikke et eneste samfunn(mennskesamfunn), og omvendt, at  tanker om individ som isolerte størrelser, viser hen til at de er deler av en større og mer omfattende organisme eller kropp: samfunnskroppen/samfunnsorganismen: i det hele tatt er Heidegger og hans filosofi knyttet opp til hva han beskriver i termer av Dasein og hva som er karakteristisk for Daseins væremåter, som er å være forut for seg selv, idet Dasein samtidig er hos seg selv, eller at Dasein besinner seg på seg selv gjennom å vende tilbake til seg selv ved at Dasein hente seg selv inn fra verden.
Vel å merke: i den grad og utstrekning Daseins existenz ist ein autentischer existenz: slikt har lite eller ingenting å gjøre med Hegels og hans filosofi, skjømt Hegel har en klar tendens til å framstille filosofien sin i et svært knudrete språk, som gjør tilegnelsen av ham besværlig, selv om han har fått mange disipler, som kompilerte og kommenterte hans forelesninger, slik at den enkleste veien inn til hans filosofiske verden, er veien om de mange annenhånd og trredjehånds samlinger av hans skrifter og serier av forelesninger.
Imidlertid, tilbake til en mer konkret framstilling av tid og tidsbevissthet: ingen vil vel komme på tanken at tid som sådan er ett og det samme som hukommelse, kunnskaper og livserfaringer, skjønt både hukommelse, kunnskaper og livserfaringer er sentrale element i de forklaringer en setter fram i den hensikt å få et grep om tid som kategori, som grunnelement i måten vi mennesker forstår oss selv og våre liv i verden.
Det følgende er ett godt eksempel til belysning av måten vi forstår oss selv og våre liv: om et menneske har levd i omlag 25 år eller mer, har det aktuelle menneske levd i verden en stund, og det kan nok oppleves slik at det har forløpt ganske lang tid siden hun var 15 år. Ja, isolert sett er et tidsspenn på 10 år relativt lang tid, men det ter det seg annerledes om en ser dette på grunnlag av at en tar et raskt tibakeblikk på de forløpne år, og etter at en har gjort det, konstanterer en at en har blitt ti år eldre enn en var dengang. Hva jeg mener er at faktisk forløpt tid er radikalt annerledes enn om du betrakter den forløpne tid etter at den er over, det vil si at du stanser opp, tar en pause, og tenker over de årene som har svunnet hen, for å uttrykke det med en noe gammelmodig frasering.
Det sistnevnte, tilbakeblikket, gjør du deg fort ferdig med, for det tar sletes ikke så svært langt tid, mens det førstnevnte er om å leve seg gjennom livsavsnittet du  har lagt bak deg og som  nå over, engang for alle(i streng forstand er tiden irreversibel, en kan ikke spole den), og hvis rytme ikke avviker fra den alminnelige tidsstruktur, det vil si dager og netter, uker og måneder, år etter år: Det bakoverrettete blikket er ikke ett og det samme som det å leve situert i konkrete situasjoner siden det første forlanger helt andre ting av deg, om det i det hele tatt er riktig å karakterisere dette i termer av at det er noe som forlanges av en, enn det levde livet, der du gjerne kjemper med visse ting eller at du holder på å avslutte prosjekt du startet opp med for en tid tilbake, at du også undres hvordan du skal kunne komme videre med prosjekt og planer dine, eventuelt, om du har et globalt prosjekt, hva som følger fra at du nettopp har fullført et stort prosjekt: du er opptatt av dette eller hint.
Dersom en skifter blikket i forhold til det å snakke om faktisk forløpt tid og den fortalte tiden som tidsspennet for å gjenfortelle eller det å se seg tilbake, i den betydning jeg har skissert over, og retter det mot hukommelsen som kilde til det som faktisk fant sted den gang, la oss si for 10 eller flere enn 10 år siden, er ikke hukommelsen eller minnet, en helt pålitelig følgesvenn, for om tidsavstanden mellom nåtiden og fortiden er langt lenger enn mellom dagen i dag og gårsdagen, om det faktiske hendelsesforløpet befinner seg en rekke av år tilbake i vår egen livshistorie, så skjer det at vi blander sammen, forveksler hendelser, ja,vi kan komme til å tro at minnene våre innbefatter en hel del av det som har blitt fortalt inn i oss av forelder(foreldre), slektninger, venner av barndomshjemmet eller stedet hvor vi vokste opp. Dermed kan forestillingen om visse passasjer i vår barndom utgjøres av en intrikat blanding av hva vi faktisk minnes, sammen med hendelser som har blitt tilført oss gjennom de tidlige barneår
Om fokus for tid og tidserfaringer er gjennom våre naturlige sanser, det vil si sanseopplevelser som gis oss via syn, hørsel, lukt, smak, berøring er ikke dette en farbar vei å vandre for å komme på sporet av tid og tidserfaringer, for tid er verken gjenstander en er i stand til se, høre, lukte, smake eller berøre; likevel er det slik at tid deles inn i fortid, nåtid og framtid, skjønt den perseptuelle tilgangen til tid er en blindvei, idet fortiden og det forgangne ikke er noe en kan iaktta gjennom synet, like lite som en treffer på den gjennom hørselen, smaken, lukten eller den taktile sans.
Hva angår audiative og visuelle persepsjoner, beror også disse på hvor vi er hen og hva for ting vi er i stand til å se eller høre, gitt vår posisjon i rom og tid, og hva våre omstendighetene mer konkret er.
Uansett hvordan det forholder seg med tid og tidserfaringer, er det alminnelig å dele tiden opp i tre dimensjoner: fortid, nåtid og framtid: fortiden er det som er over og som ikke kommer tilbake, nåtiden er tiden en lever i, og framtiden er ensbetydende med den foranstående tid - tiden foran oss, uansett hvor lang eller kort den enn kommer til å bli. Det er videre slik at nåtiden er ikke ekvivalent med øyeblikket, fortiden er ikke ett og det samme som gårsdagen og framtiden er like lite identisk med morgendagen som de to øvrige beskrivelser av tid og det som hender i tiden, eller som etablerer den som tid.  
Kunnskap og hukommelse er, som nevnt, sentrale element til forståelse av begrepet om tid, for ingen kan ha selvkunnskap om noe som ikke fant sted, uten at en har en viss hukommelse, det vil si at en kan gjenkalle i bevisstheten at for så så langt tid siden skjedde det og det. Selvfølgelig, en kan ha nedtegnet det som hendte(i ettertid!), skjønt om en ikke minnes noe av det som beskrives gjennom nedtegnelsen, er en like langt, det er som om det ikke har hendt.
Det omvendte er ikke tilfelle, for jeg kan ha gode kunnskaper om dionosaurer, som levde for flere millioner år siden, uten at dette på noen måte er knyttet til mine minner, for verken jeg eller noen andre mennesker var tilstede dengangen disse store dyrene vandret omkring på jorden.
Et annet moment av stor betydning, er at både langtidshukommelsen og kortidshukommelsen har å være i orden, for at hukommelsen som sådan også skal kunne være i orden, for om en hele tiden glemmer det som skjer, og at en ikke får det lagret i hukommelsen via kortidshukommelsen, og deretter inn i den mer omfattende hukommelse, står det dårlig til med en, ja, da kan en i stemme at en frykter den dagen da hukommelsen ikke lenger fungerer som den skal fungere. Det betyr ikke at en ikke kan prøve å oppnå kunnskap og viten om tid ut fra andre måter å tenke på enn min måte, som for eksempel at en samler seg om den menneskelige bevisshet, og undersøker hva som finner sted når en har opplevelser av audiativ, visuell art. Eksempler på det er å lytte til musikk.
Jeg forutsender at musikk har jeg ikke mye greie på, men jeg gjør likevel et forsøk på ytre noe om musikk og musikkens verden.
En melodi består av toner og intervaller mellom toner, som stiger og faller og hvor det også gis simultanitet gjennom det faktum at en oppfatter parvise, men to distinkte toner, innenfor en og samme hørselsopplevelse. Et musikkstykke har en begynnelse, midte og slutt, og således gis det en lineær bevegelse fra en starter opp med å lytte til det partikulære musikkstykke og fram til det ender eller at tonene toner ut; tid har ingen slik
Tid har ingen slik foroverettet bevegelse som er tilfelle innenfor musikk siden en da måtte prøve å forsvare tesen at tid er bevegelse, og som jeg har prøvd å få fram over, hva for sanseorgan skulle kunne tre i kraft for at en skal kunne sanse tid som bevegelse? Jeg mener at en slik sans ikke fins, og at den som er av en annen mening enn meg, har full anledning til å argumentere for standpunktet sitt.
Knytter en forsøket på å forklare hva tid er gjennom å binde det opp til synssansen, kommer en ikke særskilt god ut i relasjon til sanset bevegelse, som når en i akttar en person som løper, for ut fra hangen til å dele opp løpet, som faktisk utgjør aktiviteten å løpe, i punktuelle sekvenser av hendelser, synes det at en havner i den paradoksale påstand at det ikke bare er en viss person som løper, for å løpe, er e(x) hypothesi, en umulighet siden hvert eneste løp kan inndeles i mindre og mindre deler, så små at det ikke er oppfattbart gjennom et normalt fungerende øye.
Også her mener jeg at helheten er mer og annet enn summen eller en tenkt(foretstilt) forbindelse mellom de enkelte deler(Ockham).
Når en ser en person  løpe, er løpet selv ikke annet enn svært hurtige, punktuelle, sekvenser av hendelser, som, ut fra det non-sofistikerte sinn, oppfattes som en helhet, det vil si at det en faktisk ser, er at noen løper
Jeg mener likevel at en kan lære mye gjennom studier av musikk og undersøkelser vedrørende auditative opplevelser forøvrig; hva en ikke lærer noe om, er hva tid og dens tre dimensjoner er om.
I filosofi har det blitt hevdet at tiden er som en elv, som strømmer av sted(En tydning av Herakleitos), eller at tidsfenomene strømmer av sted ut fra fortiden, over nåtiden og innover i framtiden: hva med slike folk som ferdes i mot elvens retning, folk som er uten sans for at metaforer, bilder, troper har og opptar en så uforholdsmessig stor plass i språk, ja, i de aller fleste språk. I skarp motsetning til slikt, er mitt kredo til menneskene at i språket, i streng forstand, gis det ingen bilder. Siden tiden som sådan ikke er noe en kan iaktta gjennom våre naturlige sanser, synes det rimelig å mene at tiden og tidsfenomen eksisterer i den menneskelige bevissthet, eventuelt, at den avleirer seg i kroppsligheten vår, eller som en kombinasjon av begge disse oppfatninger: På den annen side, ut fra en religiøs synsvinkel er det slik at «alt og alle ting er nærværende i Guds bevissthet», noe som peker i retning av en annen sort tidsoppfatning enn tidens tre dimensjoner, nemlig gudommelig tid versus menneskelig tid.
Foreliggende entiteter som oss mennesker, er situert hic et nunc - her og nå; for å kunne tale om fortid som fortid, eller at fortiden fins(siden du og jeg gis her og nå), er det nødvendig at fortiden på sett og vis er nærværende i nåtiden, for om det er slik at fortiden er over og vekk, og det eneste som gis er nåtiden, er det svært vanskelig eller umulig å kunne forstå hva en mener med fortid annet enn det som ikke hører med til nåtiden(hva dette enn måtte være, eller hva for innhold det enn måtte ha).
Filosofer har for vane å uttale seg på noe underlig vis(og jeg er filosof), som for eksempel at en har eksistert i mer enn to til tre minutter(Russel), og at om noen skulle trekke dette i tvil, kan en argumentere for at dette er tilfelle; en skjelner, altså mellom den fjerne fortid og den aktuelle nåtid, menneskenes nåtid, din eller min nåtid, for om det skulle dukke opp en levende dionosaur i noens visuelle felt, så er dette helt klart et tegn på at det er noe fundamentalt galt med persepsjonsapparatet til den som mener seg å iaktta den.
Det gis folk med store skader i visse deler av deres hjerne, skader som oppstod tidligere i deres biografi, la oss si for tretti til førti år siden, og skaden som ble påført dem var så stor at hele korthukommelsen ble ødelagt, for de klarer bare å huske det som finner sted for noen få minutter av gangen, og så er de tilbake til det fryktelige som hendte før i tiden. Forøvrig, slikt er ikke uforenelig med at de husker meget fra det som fant sted forut for det som skjedde med dem. Det er også slik at det å danne seg en eksakt forestilling om hvordan det egne livet var før i tiden ikke er helt uproblematisk siden det som har tildratt bakover i vår egen biografi har bidratt til å forme oss, slik at tanken om å finne et uavhengig og selvstendig sted, et ståsted, som er hevet over den egen fortid, synes å tre fram for oss som et fåfengt prosjekt. I alle fall, at enhver som er opptatt av hva og hvem vi er, og hva som har gjort at vi er den vi er i dag, og ikke enn annen enn den vi er, har å ta i betraktning det problematiske ved å ignorer oss selv som temporale tilstedeværender, tilstedeværende som ikke kan annet enn å tenke over og gjentenke vilkårene for vår egen eksistens i tiden og i verden.
Om en tillater at det foregående har noe for seg, nemlig at identiteten vår og forståelsen av den, har å gå veien om det som var før og det som har hendt opp gjennom årene vi har levd, er det slettes ikke urimelig å tro og mene at det omvendte gjelder: at identiteten vår i dag gir føring tilbake til fortiden og hvordan det var bestillt med oss dengang, og at en nøytral tilgang til hvordan det var å være oss selv før i tiden, er og blir en illusjon, et blendverk, uten at barndomsår og oppveksten dermed ikke har funnet sted, at vi så å si, med ett framstod som voksne folk, uten å ha passert gjennom de forutgående faser, avsnitt, perioder.

Sida 2

Om tiden eller livet er et foroverettet forløp eller om det er bakoverrettet, eller begge deler, er irrelevant med henblikk på utforskning av hva tid og tidserfaringer er. Eksempler på det er talemåten at tiden går, at den formelig flyr av sted, som synes å være en måte å uttrykke tamken at tiden er som en strøm av hendelser, som en flod, ja, en stor elv, som renner og renner; selve elveløpet renner ikke, for det er mulige vilkår for at vannet kan strømme av sted: den eller de som står på elvebredden, på fast grunn, er heller ikke blant de foreliggende ting som renner nedover elven; tildtragelsene i en persons fortid er der, om den aktuelle personen tenker på dem eller ikke, om hun har bleke, svake, minner om det: de er ikke i bevegelse.
Således hevder jeg at bildet på tiden som en elv ikke bare er svært misvisende, for det er også en dårlig oppfatning om tid, og at min egen konsepsjon er langt bedre enn den ved at min konsepsjon tar i betraktning at det gis fortid, nåtid og fortid; straks nåtiden ikke er mer, har den blitt til fortid, som er om det som var nåtid men som ikke lenger hører med til nåtiden; framtiden er det som blir til etter som dager og netter, uker og måneder blir til år, der noe av det jeg gjør nå, forhåpentlig vis, blir til i din framtid ved at dette avsetter spor i verden, som noen annen enn meg selv kan følge.
Ut fra begrepene jeg rår over og på grunnlag av mine livserfaringer, synes det ganske trivielt å hevde at tid, tiden og de tre tidsdimensjonene ikke blir tilstrekkelig belyst gjennom å redusere disse til klokke - og kalendertid; det gis jo også «levd» tid, som er noe annet enn det lineære tidsbegrepet, der sekunder, minutter, timer, dager, måneder og år følger på hverandre som langsetter en matematisk linje(«Punktuell tid»). I konvensjonell forstand synes det alminnelig å hevde at begrepet om levd tid er ett og det samme som «opplevd» tid, og i det hele tatt hvordan en relaterer seg til det å ha mye tid eller det å ha lite tid, sett i forhold til om hva for mål og formål en har eller ikke har til disposisjon; begrepet levd tid har et langt videre og dypere aspekt enn det å sutre og klage over at tiden iler av sted, eller at en blir stresset om en har for mange jern i ilden eller at tiden kjennes som en seig masse, det vil si at en er mer eller mindre sysseløs: Levd tid er om at en har vært igjennom diverse besværligheter og vansker, og at en faktisk har maktet å komme seg gjennom besværlighetene, uansett hva de mer presist var. Således er det bygd inn referanse til begrepet om erfaring i begrepet om levd tid, i motsetning til det mer overflatiske begrepet om opplevd tid eller den subjektiv tidsopplevelse; subjektive tidsopplevelser kan foranledige at en oppfatter det som tiden rent ut stanser opp eller at den snegler seg av sted, eventuelt, at dager og uker, måneder og år, raser av sted.
Uten å uttømme det foregående emnet med henblikk på årsakene eller grunnene til at opplevd tid kan tre fram for oss i mange ulike skikkelser, så har det vel å gjøre med ens opptatthet av mange ulike ting, ja, at en går så til de grader opp i tingene(barneoppdragelse, arbeid, familieliv, karriere) at en knapt merker seg at en har nådd en viss alder, at en slettes ikke er så ung lenger, at barna har blitt store, og at en undrer seg over hva en nå skal ta fatt på siden barna er ute av redet, at de også har stiftet sine egne familier, eller at de har funnet seg en samboer/giftet seg, noe som ikke er en selvfølge, eller noe som inntreffer med nødvendighet, som om det kan klassifiseres som et naturfenomen, slik solen ikke kan annet enn å skinne, når den skinner, og at regner strømmer ned, når det faktisk regner.
En kan likeledes tale med referanse til det «substansielle», «fylte», tidsbegrepet, et begrep om tid som passer godt inn med før-modernitetens tidsrytme, slik dette kommer til uttrykk i Walter Benjamins's (1892-1940) fenomenologiske betraktninger om tid, eller ut fra en langt mer nært forhold til den ytre naturens sykluser enn det som er alminnelig i dag, der oppfatningen om tid synes å være ekvivalent med det en aldri får nok av, det vil si at en for det meste har for liten tid til det meste: De gamle sa alltid at «hastverk er lastverk», og med det mente de at ingen tjener på at et arbeid blir dårlig utført, skjønt det gir reparatører mer enn mok å gjøre! Haken er bare det at ødelagt liv kan ikke repareres, for menneskelig liv er ikke laget av et slikt stoff som lar seg fikse på nærmeste verksted, skjønt ingen skal trekke i tvil at det har vært intensjonen: at menneskene skulle oppnå status som udødelige.
Det som er virkelig og sant, er ikke bare at mennesker skal dø; det som er langt verre å godkjenne, er at hver eneste en av oss har å dø, og det betyr: homo sapiens et moriturus.
Benjamin skrev også om hvordan fortiden blir nedleiret i nåtiden som spor som oppstår fra menneskenes livsanstrengelser, og som viser seg for oss i form av veier og gater, torg og plasser, hus og bygninger, monument og minnesmerker: Benjamin's filosofiske utrykk for dette var «det usamtidige i samtiden», ja, som spor av fortiden og dens liv i nåtiden. I bokstavelig forstand betyr begrepsord som «gammel» at det er med hevisning til det som er «av tid», som dermed har å bli holdt atskilt fra tanken om at det gamle er om alle de unyttige ting eller alt søppel og skrot, som en finner på slagmarken(Henry Ford).  Livet betyr både minne og glemsel; både 'minne' og 'glemsel' har en rekke ulike betydninger, som for eksempel at det å slepe med seg alt som har vederfart en selv gjennom livet, er ting en har å frisette seg fra, idet det er en hang i seg til å gjøre hele livet til en forbannelse, der det beste ville ha vært ikke å ha bli født: det er en klart negativ innstilling til livet.
På den annen side, det synes å være vanskelig eller umulig å leve et helt liv uten at en får en erfaring som viser hen til at en har blitt fornærmet; det beste rådet en kan gi, er å si: glem det!
I alle fall, det gis ulike diskurser om tid som tyder tidskategorien på andre måter enn hva den er for de aller fleste mennesker i vår verden, det vil si som et lineært forløp; selv om klokketid er et relativt nytt fenomen, betyr ikke det at folk ikke tenkte over hva tid er forut for uret, for så vel Platon som, langt senere, Augustin, stilte skapsindige betraktninger om den.
Tid er ikke bare fortid, nåtid og framtid, for plutselig, uten forvarsel, er det som om enkelte perioder og episoder bryter inn i ens liv - fortiden har også så mye i seg at den kan banke på din dør: dette fenomenet kan en beskrive i termer av fortidens tilbakekomst. Vel å merke: det er ikke fortiden som sådan som bryter inn i livet her og nå, men det er visse hendelser og handlinger fra fortiden, eller som fant sted på et tidligere tidspunkt, som dukker opp, som melder sin ankomst: at de nevnte ting finner sted, er svært underlig, for tidsbevissthet er strukturert på den måten at den kun rommer hendelser som viser hen til andre hendelser, hendelser som er samtidig med hverandre i tid, eller som  forut for eller som kommer etter at visse andre hendelser har funnet sted, uten at det dermed trenger å være en begrepsmessig sammenheng mellom myldert av hendelser som har funnet sted i en persons biografi: det er i alle fall slik at foreliggende entiteter er situert i deres nåtid.
Dette betyr at de forgangne hendelser ikke er slik at de kan vende tilbake til den aktuelle personen, skjønt via persepsjonen at gjenstanden stiger fram i kraft av vårt minne om den, kan kjennes så sterkt at det er som om det er gjenstanden selv som vender tilbake fra det en trodde var gått over i fortid. Det synes også rimelig å mene at tidsbegrepet og refleksjoner over hva det innebærer å leve et liv hvor tid spiller sentrale roller med henblikk på hva en gjør eller ikke gjør, har som forutsetning at en har levd i verden en stund, og at en således har fått visse livserfaringer, som foranlediger at en også ut fra egen erfaring er i stand til å snakke og skrive om tid: Tid betyr ikke det samme for en attenåring som for en person som er tretti år. Voksne folk snakker ikke om en fire-fem år som en spesielt langt tid mens tretti til førti år helt sikkert kan beskrives i termer av temmelig langt tid, i alle fall om en betrakter dette i lys av et menneskeliv som rent allment varer i 70-100 år, men ikke mye lenger.

Om en har sans for det fargerike og poetiske språk, kan en uttrykke seg på følgende vis:
Tid er så mangt; det er en tid for lek og moro, som er barndommens tid; det gis også en tid som verken er om barndommens uskyldstid eller de voksnes desillusjonerte tid, som er ungdommens tid, som er om å utforske livet i verden, i all dens rikdom og variasjon, fra flora og fauna, til fjell og fjord, fra den nære by og bygd, til fjerne himmelstrøk. Det gis en tid som er den voksnes tid, en tid som er fylt av slit og strev, som er arbeidets tid. Det gis en tid, som er far og mors tid, og som er om å glede seg over barnets små gleder, og hvem har vel kunnet unngå å la seg røre av at de framskritt et lite barn gjør, når det reiser seg opp og  tar de første nølende skritt ut i verden, som er så stor, så stor.
I et helt liv skal det være tid for alle og enhver; tid er også å vente: barnet venter på å bli voksen, den som er gravid har å vente på nedkomsten, om vinteren venter en på at det skal bli vår og sommer, og om en arbeider på et verk, har en å vente mens en ufortrødent arbeider på dets fullendelse. Ja, om en tviler på det meste, har tapt både tro og håp, og om en trekker i tvil at kjærlighet fins, så har en å vente, for slikt kan endre seg ved at hvor det før var tvil, vantro og håpløshet, er det nå tillit og fornyet håp: kjærlighetsløse dager kan bli til tid med mye glede og fryd, som er kjærlighetens gjerninger: Således vendes ulykke til lykke.
To konsepsjoner om tid: det merkantile tidsbegrep  og kristendommens forståelse av tid.
Det er ikke så svært mange år siden at det sirkulerte formuleringer som at «tid er penger», der kopulet «er» ikke var ment helt bokstavelig; i det 21. århundret synes en å ha kommet mye lenger enn det, for det høyeste av alt som er høyt, er å tjene mest mulig penger, og at opphopningen av elektroniske penger er et mål i seg selv, et prosjekt som forfølges for sin egen skyld.
Med andre ord: om det gis utsikter til å tjene penger på en viss aktivitet, gis det en grunn til å la tiden fylles med den relevante aktivitet; om utsiktene til pengeinntjening, som antas å følge som en konsekvens av ens involvering i en viss aktivitet, vurderes som svært dårlige eller at sannsynlighetene for at en kommer til å tjene penger er lik null, er det å foretrekke at en sitter med hendene i fanget.
Ut fra nevnte sikt er aktivitetens verdi, dens gode, begrunnet gjennom henvisning til aktivitetens  resultat eller til utfallet av å involvere seg i aktiviteten: at den fører til at en mottar penger eller at den som arbeider, den som yter blir møtt av en gjenytelse, som er utbetaling av en viss lønn.
Arbeid har også et sosiale aspekt, idet den som utfører et visst oppdrag for en annen enn seg slev også binder seg til den andre for et visst tidsrom, og at hun også erkjenner for seg selv og den andre at hun har bundet seg til å fullføre oppdraget: således er den som kjøper arbeid, arbeidskjøperen, i posisjon til så å si å legge beslag på et visst antall timer per dag av arbeiderens tid eller liv, som er arbeidskjøperens tid.

At arbeid er opprinnelsen til sosial rikdom, velstand, er en framstilling som slettes ikke er av ny dato, skjønt arbeid og arbeidsbegrepet inkluderer så mange ulike aktiviteter, så som husarbeid og skolearbeid, og, i alminnelig forstand, kroppsarbeid, men også intellektuelle og kunstnerisk aktivitetet og virksomheter: med framkomsten av og etablering av fabrikker, som hadde det mekaniske uret, landsbyklokken,, som en av dets bærebjelker, kom det også i gang tidsstuder, studier av tidsoperasjoner, tidsbruk, som ble relatert til framveksten industrisamfunnet. Den industrimessige produksjon var for lengst blitt høyst differensiert, i den mening at framstillingen av en viss fysisk entitet inkluderte temmelig mange enkeltoperasjoner i kraft av dertil egnete maskiner: Således er det ikke ueffent å beskrive industrisamfunnet i termer av maskinkultur, der idealet var et samvirke mellom menneske og maskin, men realiteten, som ganske hurtig dukket opp, var at mennesker var blitt vedheng til maskinen, ja, i den grad og utstrekning at maskinens særegne rytme nedfelte seg i menneskenes psykisk-somatiske konstitusjon, slik at velvære ble identisk med det å ha et arbeid på fabrikken, og at den største ulykke var at fabrikken ikke lenger trengte en.
Sagt med andre ord: livet var liv så lenge fabrikkdøren var åpen, og, omvendt, når fabrikkdøren ble stengt, var det ikke mye som ble tilbake av liv, for det var blitt bundet opp til maskinen og livet sammen med maskinen.
Mens den før-industrielle virksomhet var avhengig av skiftingen mellom lys og mørke, ble dette av underordnet betydning straks gassbluss og glødelampem var et faktum: Nå kunne en organisere arbeidet og utføre det som måtte utføres fra tidlig morgen til sent på kveld, ja, hele døgnet. Produksjonen var blitt gjort uavhengig av naturens gjentatte vekslinger og rytmer, frisatt fra de begrensninger som skyldes dagslys og nattens mørke.
Hva angår selve den industrielle produksjonen og dens kobling til tidsstudier, hadde det å gjøre med tidsbesparelse og størst mulig effektivitet, slik at jo mindre tid det gikk til produksjonen av en enkelt enhet, desto større var besparelsen av tid, og den sparte tid, kunne anvendes til produksjon av langt flere varer enn om en ikke hadde basert produksjonen på resultater fra tidsstudier som viste at gjennom effektivering av selve produksjonsprosessen gjennom oppdelingen av den i små deler, sammen med samlebånd, kunne tidsbruken senkes svært mye om en eller to personer hadde utført samtlige av de enkeltoperasjoner som skal til for å produsere en enkelt vare. Mekaniseriringen av produksjonen foranlediget også at det personlige preget forsvant, for industriell produksjon forlanger standardisering og anonymisering av varen.
Hva har det sistnevnte å gjøre med tid og tidsbegrepet? Vel, uret var en sentral konstruksjon, men uret er også et sinnbilde på livet i det moderne, der små og store tannhjul griper inn i hverandre, og bevirker at det blir bevegelse, utvikling, forandring. Noen av de små tannhjul snurrer svært hurtig rundt, andre mindre hurtig, mens atter andre beveger seg svært langsomt: Poenget er: At det er bevegelse, samme hva, bare det ikke stanser opp.
Gis det, i dag, et sinnbilde som er mer adekvat for livet i den moderne verden enn urverket? Eller er det slik at tid er hva alt menneskeliv er om, og at dette var det også i tiden før oss, i oldtidens verden like så mye som i middelalderen, renessansen, opplysningstiden, industrialderen og fram til vår egen tid, som er...? Ja, har vi mennesker blitt moderne, som, i streng forstand, betyr «bundet til det nye, det som er nytt?»
I alle fall, tid er så mangt, og det er helt sikker ikke bare om arbeidstid som lønnet og avlønnet tid, eller som fritiden som ubetalt tid, der en kjøper og konsumerer varer, og således bruker penger og hvor jaget etter varene synes å ha blitt til en erstatning for noe som mangler i den uendelige store tomheten i oss selv, som oppstod da den fylte tiden ble til noe romantiske nostalgikere lengter tilbake til etter at den punktuelle og tomme tiden ble til selve tiden, som er slik at det er opp til en selv om hva for innhold en gir til den: før var det prestene, biskopen, paven, kongen og hans menn, eller læreren, det vil si at det var autoritetene som anslo tonen, vei, retning og mål for livet mens nå er det deg selv som avgjør det hele, om du er flittig, arbeidssom og har hellet med deg, så er alt som er mulig å oppnå også oppnåelig; det gis ingen vei fra mulig eksistens til eksistens, det vil si at det er ikke slik at det som kun er gitt som en mulig eksistens dermed involverer eksistensen av denne mulighet: a pòsse ad èsse non válet consequéntia.
Ingen kan få alt; hva det kommer an på er at du arbeider ut fra det du er tildelt, og ikke på grunn av urealistiske antakelser om hva som kunne ha vært mulig om tildelingen hadde vært annerledes enn den faktisk er, og således er starten alltid der du er i tiden eller i livet. Således beror et helt liv hva som opptar tiden eller livet ditt, hva du samler deg om.
Naturligvis, en steil indiviualistisk innstilling er ikke uten noen som helst sannhet, skjønt et helt liv har også mange andre dimensjoner, som slettes ikke kommer til syne om en betoner at karriere og status er det eneste som teller, eller som synes å telle i et liv: Tid er også den tid noe behøver for å bli til en tanke som lever, og som ikke bare er en mekanisk gjengiving av «tanker i tiden», for mange av våre ytringer er slike som vi, mer eller mindre, har plukktet opp fra våre omgivelser, omstendigheter, men de er ikke noe vi har kommet fram til gjennom selvstendige og uavhengige overveielser, eller som frukter av vedvarende strev.
Tid er så mangt; tiden som var, som er forgangen tid, tiden som er nå, nåtiden.
Er det slik, kan en spørre, at siden det gis så mange slags ulike ting en beskriver i termer av 'nåtidstingene', forlanger dette også at det gis en horisont, en synsrand, som mulige vilkår for å kunne føre en diskurs om tingene. Klarere uttrykt: om tingene bare er ting, og det ikke gis annet enn ting, hvordan skal en kunne avgrense tingene fra alt det som ikke er ting, fra non-ting? En horisont er en horisont for noen og noe, slik det er med henblikk på å utsi noe om noe; horisonten er ikke selv en ting, men den er en grense, en grense for hva en kan få øye på, gitt en viss horisont.

Wittgenstein skrev ikke bare om livet i verden, for han prøvde også å plassere 'døden' inn i våre begrep om oss selv og vår verden. Således synes Wittgenstein å mene at døden er noe helt annet enn vårt liv i verden, som består av sekvenser av hendelser og handlinger, der livet er slik at det ikke inkluderer en referanse til døden, det vil si at plassen for døden er tom. Med andre ord: at døden som sådan unndrar seg å referere til de element livet består i og av. Dermed er døden et grensebegrep for våre tanker om vårt liv i verden.
Det gis flere slike grensebegrep, som horisonten for min egen framtid: om liv og tid er flettet sammen, og om temporaliteten er uomgjengelig for oss mennesker, så er livet et temporalt strukturert liv: At tid og liv, liv og tid, er så tett sammenbundet, foranlediger at det oppstår vansker med henblikk på hva som menes med ttranscendens siden det betyr å gå utover det som er gitt i menneskelig erfaring, ja, mulig erfaring, overhodet, for å holde seg til I. Kant.
I bokstavelig forstand kan ingen leve forut for seg selv siden en alltid lever her og nå, skjønt menneskelige agenter har diverse begjær, intensjoner, planer og prosjekt som en strever etter å aktualisere, realisere, uten at dette dermed foranlediger at en lever i framtiden, der nåtiden har blitt til fortid, til noe som er en del av den forgangne tid.
Følgelig er framtiden min en tidsgrense, som er framtidshorisonten min.
Hva med tro og håp? Om det med 'tro' menes religiøs tro, er den anvist på det som går videre enn det jordiske livet, til livet «etter» livet, bakom om livet, og for den religiøst troende er dette ikke ensbetydende med 'jeg tror at...', selv om «troen på» i «Jeg er veien, sannheten og livet, og hver den som tror på meg, skal få evig(varende) liv», har som betingelse at den som tror også tror 'at Gud skapte alt og alle ting e(x) nihilo» og at hun også tror «at Jesus Kristus er Guds enbårne sønn» og at vi mennesker er Guds barn, og ikke hans sønner og døtre.
Hva angår Treenigheten, tror hun 'at det er sant og virkelig at Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd er ett men likevel forskjellig fra hverandre', eller 'at det gis en enhet i mangfoldet, et mangfold i enheten'.
Dermed synes det som om distinksjonen mellom det å tro på noen eller å tro på noe, eventuelt, at noen troer noen annen, har tiltro til den og den, på den ene side, og det å tro at det og det er tilfelle, er av underordnet betydning.
Med henblikk på tid og tidsspenn, tror hun at våre dager er talte, men hun vet ikke når, hvor og hvordan det vil ende, det vil si at ingen er så gammel at en ikke kan leve en dag til.
Hun tror også at den som dør møter Gud, og siden hun tror at Gud fins, så tror hun at når hun dør, så vil hun møte Gud.
Hun tror også at det gis et sted for angrende syndere: skjærsilden. Skjærsilden er et sted som er organisertt på den måten at der gis det rom for å besinne seg på livet en har levd og hvor en i blant har gått seg vill og gjort dårlige ting eller ikke levd slik en burde ha levd, og således er skjærsildsstedet rommet for å anger, for å stå til rette for det en har gjort eller latt være å gjøre, selv om en kunne ha gjort det på annet vis enn det en gjorde. Skjærilden er stedet for menneskenes tilkortkomming, deres utilstrekkelighet.
Den troende tror også at hun, som troende, er i stand til å motta Guds nåde, som nettopp består i å kunne være åpen for muligheten til kunne å angre, at dette er en nådegave fra Gud til menneskene.
Om en finner at tanken om skjærilden er ortodokst prek, så er det ikke dermed sagt at det ikke er en helt riv ruskende gal tanke, for tid er også det å sette av tid til å tenke over og gjennom hva et liv er om eller ikke, om det kun er om å holde seg til de verdier en faktisk holder seg til eller om det også er å strekke seg etter høyverdige verdier, det vil si at en streber etter slike verdier som en bør holde seg til og ikke bare til de som en følger på grunn av at det er enklest å leve slik en lever og har levd.
Således gis det en pine i livet, en pine som er uavhengig av om en tror at skjærsilden fins eller ikke, for en har også å spørre seg selv om alle ens troer og oppfatninger, og om hvorfor en holder det en holder for virkelig og sant, hvorfor en tror det en tror eller ikke.
Ut fra en viss vinkling til vårt liv i tiden, er det ikke uvanlig å tale om en har kastet bort en masse tid på dette eller hint, og hva det mer presist måtte bestå av, er ikke relevant for det som følger. Anta at en mener at en har mistet mye tid, tid som kunne vært utnyttet på et annet vis enn det en foretok seg i fortiden, enten en vurderer det som at en var opptatt av rent unyttige ting, som klær, moter og det søte liv, så har en mistet mye verdifull tid, for livet er kort, og det er irreversibelt.
Gitt at det er meningsfylt å tale om at en kan miste tid, slik jeg så vidt har berørt overfor, så virker det også rimelig å tale om å vinne tid, for om noe kan mistes eller tapes, så hører det til begrepet om at en kan finne det en har mistet eller at en kan få det tilbake igjen.
Merrk: at tiden og tidsdimensjonene er irreversible, og det betyr at en kan ikke skru eller spole seg tilbake til et tidspunkt som nå har gått over til å bli fortid: Det forgangne er noe fortidig, noe som var før, og som ikke lenger er nå, og således er det ikke i betydningen av å få  tilbake det som gikk tapt, at en mener at en vinner tid; om jeg skal reise fra stedet A til stedet B, og jeg kan velge mellom å ta tog eller fly, sparer jeg tid(vinner jeg tid på å reise med fly) gjennom å foretrekke fly framfor at reisen finner ombord i et tog. Likevel, det er noe underlig med uttrykk som «å vinne tid», i betydningen «å spare tid», for det synes å være beslektet med å sette penger inn på en konto, en sparekonto, og etter som en stadig setter inn mer penger, og en avstår fra å bruke av den, og, alt annet tatt i betraktning, at banken ikke går konkurs, at pengeverdier ikke med ett raser nedover, så har jeg flere penger over tid enn da jeg startet med å spare; det er ikke slik med tiden, den er den samme, for jeg kommer fram når jeg kommer fram, uansett om jeg tar fly eller tog. Det gis heller ingen konto som også er en tidskonto, en konto som er slik at bare jeg har penger nok, kan jeg kjøpe meg tid, og jo mer penger jeg har, desto mer tid kan jeg erverve meg eller jeg kan gjøre tiden til min egen tid, som er tiden jeg disponerer, en form for tidsforsikring eller en livstidsforsikring!
En kommer heller ikke særskilt langt av sted, og langt av sted, betyr her: at en begriper mer av hva som menes med at tiden fins gjennom å dele tiden inn i visse porsjoner, som kort eller lang tid: det gis jo teempus former som angir at tidspunktet det er tale om befinner seg i den forgangne tid, i fortiden, som når en støter på et menneske en pleide å ha omgang med før, men som en verken har sett eller snakket med på en stund, og en sier til dette menneske: nå har det gått lang tid siden vi så hverandre sist», eller «jeg har ikke sett deg på svært lang tid»; spørsmålet er: hvor «lang» er en lang tid? Paul Recoeur snakker om veksling mellom korte og lange tidsintervall, hva angår det som finner sted i en fortellende tekst, skjønt er dette i stand til å hjelpe oss til å forstå mer enn det alt allerede forstår av hva tid er: jeg mener nei, for hva Ricoeur henviser til er illusjonen av liv og røre, bevegelse i teksten, som mimer det som finner sted i det reelle livet. Dessuten er det også slik at hurtige og brå scenevekslinger gir inntrykk av at det skjer noe hele tiden, i motsetning til at en dveler ved det som finner sted, og trekker det hele ut, slik at det oppleves som langtekkelig - at det blir kjedelig.
Det foregående er trivielt sant, skjønt er det den eneste betydningen til å vinne tid? Og er det hva en mener med det språklige uttrykket?
Å miste tid er å ha tapt tiden som har forløpt, som en tid som ikke kan gjenoprettes, og Marcel Prousts verk, «På sporet av den tapte tid,» endrer ikke en tøddel på hva det er om., skjønt verkets ibende mening er «Time Lost; Time Regained», det vil si at protagonisten forgangne liv får kraft og styrke gjennom den vedvarende bakoverrettede orientering, der den alminnelige inklinasjon, som er vendt framover i tid, blir dempet gjennom den førstnevntes dveling ved minner om det som har skjedd før i tiden: Rent allment er minner av flyktig karakter, for med ett er de der, og like hurtig og uanmeldt som de kom, er de vekk; det er livets realiteter som fordrer av en at en ganske raskt vender tilbake til de fortløpende aktiviteter, som er dagens gjøremål.
Proust verk har store litterære kvaliteter; likevel er det slik at litteratur, diktning og liv ikke reflekteter en og den samme realitet, selv om et helt liv uten tvil tjener på å bli opparbeidet gjennom ordene, slik at livet kan bli til et verk
I den engelspråklige verden gis det språklige uttrykket «waste of time», som har flere betydninger, men hvis grunnbetydning er «bortkastet tid». Ordet «waste» betyr også «søppel», «avfall», og «wasteland» har grunnbetydningen uoppdyrket mark; med bibetydningen «ødemark» T.S. Eliot spilte på de nevnte betydninger da han skrev «The Waste Land» hvor selve ordformen peker i retning av «det øde landet», et land hvor ingenting kan spire og gro, vokse og utvikle seg,, på grunn av dets goldhet, dets ufruktbarhet og at det er bortkastet tid å bo og leve på et landområde, der betingelsene ikke er til stede for et kreativt liv.

Et annet aspekt ved å tanken om å vinne tid, som ikke er om å gjenvinne tid, er følgende eksempel:
om jeg starter svært tidlig på en yrkeskarriere, og om målet står klart for meg, og om jeg arbeider flittig gjennom å dele veien opp i ulike stasjoner, som at at jeg skolerer meg, avlegger eksamener og får papirer i tur og orden, ja, etter som de enkelte etapper på livsveien min blir tilbakelangt, følger det at jeg får ett forsprang, ett fortrinn, framfor dem som vakler og nøler, som gjør mange ulike ting, innen de får gjort seg opp en mening om hva de skal drive med i livet sitt: yrkesvalg er vanskelig valg.
Spørsmålet er bare at om det riktigok stemmer at det gis folk som har arbeidet med et prosjekt siden de var ganske unge, og at de også har kommet et stykke på vei med det om prosjektet har fått utvikle seg over tid, er det slettes ikke er opplagt at de også har fått et temporalt framskritt overfor folk som startet på et senere tidspunkt i livsløpet sitt enn den som startet ganske tidlig i livet.
For om et menneske starter med et langvarig sprosjekt i en alder av 18 år og en annen person først når hun er 28 år, så er tidsforskjellen 10 år, uten at dette betyr at kvaliteten på arbeidet er en funksjon av god tenkning og gode resonnement, der alderen blir betraktet som en særskilt faktor en har å legge til eller som en trekker fra, alt etter som det peker i retning av vurderinger som, samlet sett, styrker eller svekker prestasjonen hos kandidaten.   
Til slutt: det er også overordentlig viktig at en trives med det en har valgt som sin livsvei, for lysten skal drive verket, slik Aristoteles engang uttrykte seg om det.

Thor Olav Olsen (Den här e-postadressen skyddas mot spambots. Du måste tillåta JavaScript för att se den.)

Stöd Tidningen Kulturen

Köp en prenumeration! Klicka för mer information.

Ensamrätt för samtliga artiklarna som Thor Olav Olsen publicerar i Tidningen Kulturen tillhör författaren. Tillståndet för citat, länkar eller publicering i andra media än Tidningen Kulturen måste skriftiligt ges av författaren på denna adress
Den här e-postadressen skyddas mot spambots. Du måste tillåta JavaScript för att se den.

 

Ur arkivet

view_module reorder

Människor

  Jag hade hängt i Hamburg i fyra timmar. Jag hatar Hamburgs Hauptbahnhof, för där blev jag lurad en gång när jag var sexton av en typ som tog min freestyle ...

Av: Kajsa Ekis Ekman | Utopiska geografier | 01 juni, 2009

Anon. Ur Hedwiga

För mehr än trettio åhr sedan skrifwin, nu mera tryckt i Stockholm anno 1682 Originalöversättning från latin av A. Miellait 1682 Reviderad och exklusivt förskönad översättning för Tidningen Kulturen av ...

Av: Alan Asaid | Utopiska geografier | 28 november, 2008

Gilda Melodia

Håll ut!

Att hålla ut; ett begrepp, ett uttryck, som många som vill ge intryck av att de är hårda använder, för att skapa en illusion av en sorts självklar ensam heroism.

Av: Gilda Melodia | Gilda Melodia | 17 februari, 2017

Stefan Whilde. Foto: Jane Hansson

Frosseri

Fetaost, räksallad, nybakat bröd, fet lax, feta såser, choklad och oliver i hängmatta eller från schäslong. Mina synder heter lättja och frosseri.

Av: Stefan Whilde | Stefan Whilde | 01 september, 2015

Tankar kring Marmorklipporna

Ernst Jünger gjorde sin debut som författare redan 1929 med krigsskildringen I stålstormen, och levde och verkade ända fram till 1998. Hans skrivande präglas genomgående av en distanserad hållning till ...

Av: Tobias Harding | Essäer om litteratur & böcker | 17 december, 2013

Petra

Petra

Mellanöstern har utgjort en viktig landbrygga mellan tre kontinenter med livlig handel österifrån. Dyrbara varor som kryddor och aromatiska örter, rökelse och myrra fraktades i stora kamelkaravaner från hamnstaden Aila ...

Av: Text och foto: Tarja Salmi-Jacobson | Essäer om samhället | 10 april, 2015

Det föds en kokbok om dagen

”Äta bör man, annars dör man” borde bytas mot ”Njuta bör man, annars dör man”. Som en av de leende kändiskockarna så riktigt påpekar. Det finns många väldigt bra kokböcker ...

Av: Belinda Graham | Kulturreportage | 10 januari, 2013

Disciples of many beliefs

Dr. Ignatius Jesudasan, SJ, has through a series of books and articles applied his searchlight to the intolerance, which tends to grew when religion and ethnicity get identified with each ...

Av: Carsten Palmer Schale | Essäer om religionen | 17 november, 2012

Botanisera i arkivet
close

Prenumerera på vårt nyhetsbrev!

Få de senaste artiklarna direkt i din brevlåda - helt kostnadsfritt.

Du kan när som helst avsluta din prenumeration - enklast klickar du bara på länken du hittar i varje nyhetsbrev.