Solkonungen i Versailles i modern kaross

Konstnären Xavier Veilhan har med sina färgstarka stålskulpturer invaderat slottet i Versailles denna varma och soliga höst Versailles Jag tog mig ut till Versailles med Paris snabbtåg eller RER som det heter ...

Av: Anne Edelstam | 17 november, 2009
Allmänna reportage

Torun Börtz. Foto: Nora-Börtz-Vagenheim

Det kriminella 2015, enligt Eriksson

Bengt Eriksson bjuder oss på en kavalkad över förra årets bästa deckare.

Av: Bengt Eriksson | 12 januari, 2016
Kulturreportage

Dikter av Daniel Westerlund

Dikter av Daniel Westerlund vi var i dessa gående vi kom att nyktra till när dom som kallade nytt stoff kallade dom vi var i våra identiteter när vi samtidigt försökte solidifiera ...

Av: Daniel Westerlund | 26 januari, 2007
Utopiska geografier

Bertel Gripenberg. Källa: Wikimedia Commons

Rytm och teman vävs skickligt samman

Gripenberg kan aldrig fråntas sin skicklighet som förfaren rimsmidare.

Av: Crister Enander | 17 januari, 2016
Essäer om litteratur & böcker

Selv



altNedenfor følger noen grunner til at det ikke er helt opplagt hva som menes med begrepet om et selv, som om hva det vises hen til er på linje med å ha to hender og to ben.
Hva er det som kompliserer tanken om et selv? Jo, for det første, at gjenstanden som skal avgrenses som et selv har å være slik konstituert at den også gis med en viss fasthet, en bestandighet, som også er motstandsdyktig overfor mylderet av ytre og indre tildragelser, det vil si at det gis en viss enhet, midt  i mangfoldet av tildragelser. Ja, om det skal kunne gi god mening å tale om en størrelse, en gjenstand, som et selv, så følger det, ut fra ståstedet mitt, at det gis singulære selv, individualiserte størrelser, størrelser som har minne, indre liv, der det slettes ikke er uten betydning at begrepet innbefatter fenomen som imaginasjon, personlighet, følelser, opplevelser, livserfaringer, for det er de nevnte fenomen som bidrar til en viss kontinuitet over tid, sted og skiftende omstendigheter, noe som er av stor betydning for de aller fleste mennesker, skjønt det gis folk som forfekter andre oppfattelser ved at vi mennesker forandrer oss over tid, og dermed forandrer også forståelsen seg av hva og hvem vi er som følge av at nåtiden er enn annen enn hva den var før i tiden.

Synspunktet mitt er at såvel imaginasjon, personlighet, følelser, opplevelser og livserfaringer  bidrar til å holde konsepsjonen om et selv sammen til en meningsfylt størrelse, samtidig som jeg hevder at det likeledes er av svært stor betydning for oss mennesker at fenomenet det er tale om ikke er så forskjellig fra og annerledes enn den vi er her og nå, at vi ikke er i stand til å dra kjensel på det når det blir gjenstand for teoretisk håndtering - analyse.
Det jeg skriver om over, er dermed begrepet om personlig identitet, der innenperspektivet har å svinge med fra første stund av: innenperspektivet er å betrakte oss selv ut fra oss selv, innenfra oss selv. Vel, er det slik at jeg forutsetter det som skal bevises: at jeg forutsetter at begrepet om et selv og det begrepet er om, faktisk fins, og at det ikke bare er en kimære eller et produkt av vårt eget sinn? I en viss forstand er svaret ja, og i en annen forstand er svaret nei: det beror på hva en mener med å hevde at den ettersøkte entiteten alt allerede fins: i en betydning av 'fins', er det slik at blant og mellom alt det som er til i verden, fins du og jeg. Spørsmålet er bare om det er alt som trengs av kunnskaper for å vite at du eller jeg fins; om jeg skriver for et publikum, om jeg har lesere, hvilket jeg tror at jeg har, er det sannsynlig at jeg ikke vet hvem det mer presist menes med det «du» jeg viste hen til gjennom formuleringen min. Imidlertid, det er forfatterens problem, og ikke leserens problem, gitt at det er et problem at forfatteren skriver for et anonymt marked av lesere, der noen av de som leser også selv skriver.


Jeg forfølger ikke problematikken med skriver/leser/skriver her, idet jeg er opptatt av å avgrense begrepet om et selv og dets realitet fra to ting: på den ene side, en rent vitenskapelig behandling av gjenstanden, og, på den annen side, ut fra rene subjektive opplevelser av et selv og hva som etablerer eller konstituerer et selv. Fomulert med andre ord: hva det foregående ikke er forenelig med er å torgføre en rent ekstern beskrivelse av et selv, og at den eksterne beskrivelsen har som eksplisitt siktemål å oversette vårt liv, i form av minner, imaginasjon og indre dialog, til et rent fysikalsk språk, og en tibakeoversetting til hvordan vi forstår oss selv som et enhetlig, sammenhengende, selv.
Å ha og få sanseopplevelser er ikke bare at en så å si lever nedsunket i de momentane eller punktuelle sanseopplevelse vi til enhver tid måtte ha: det er like mye om å danne seg oppfattelser som det å merke seg at  en ser, hører, lukter, smaker, berører, og at det oppstår minner om tidligere hørselsinntrykk: at momentane synsinntrykk forsvinner ikke bare selve sansingen av et visst objekt opphører, skjønt i sansningen er det sansede avstandsløst tilstede for det sansende subjektet, og på samme måte med de øvrige sanser. Således settes en på sporet gjennom å betenke at den realitet det er om, når det er om et selv, har å gå veien om sanseopplevelser og persepsjoner, skjønt ikke i den mening at sanseopplevelser og persepsjoner ikke er frikoblet fra den aktuelle kroppen, hvis sanseopplever og persepsjoner det er tale om, eller som er sanseopplevelsenes subjekt.
Dermed er det rimelig å hevde at sanseopplevelser er rotfestet i den menneskelige kroppens sanser: jeg forbinder liten eller ingen mening med «mine opplevelser», om det er slik at disse ting er fullstendig løsrevet fra meg selv som sansende kropp. Og, inter alia, det samme gjelder deg selv, at det forholder seg på nevnte måte også for deg.
I lys av konsepsjonen jeg holder for rimelig om hva som menes med et selv, er det en svært underlig tanke å tenke på og snakke om det i termer av «en indre mental ting» og som kan ha en ekstrem kort varighet, la oss si tre sekunder, og hvor et menneske ikke er annet enn en suksesjon av slike mentale størrelser: om mennesker har et selv, så har det å vare over tid, sted og omstendigheter.
I fortsettelsen argumenter jeg for at det er oss selv som singulære sansende og sanset kropp som gjør at våre sanseopplevelser og oppfattelser gis kontinuitet over tid, så vel over svært korte interval som over lange tidsstrekninger, eller sekvenser av forløpt tid.
Således er den ene polen, i dette perspektivet på tid, avgrenset overfor kroppens egen sansekapasitet og den andre polen viser hen til det faktum at den relevante sansekapasiteten er operativ, idet sanseopplevelser viser seg for oss som en strøm av sanseopplevelser, sanseopplevelser som blir holdt sammenbundet som en enhetlig strøm, på den måten at opplevelsene flyter av sted så lenge den partikulære sansekilde er operativ, eller at det er slik vi selv befinner oss i kildens nærhet.

Dermed er kroppsligheten uttrykk for at hos eksisterende entiteter, som vi mennesker er, betyr 'eksistens' ett og det samme som inkarnert liv. En mer streng forstand betyr inkarnert liv at for  eksisterende entiteter er kroppsligheten sine qua non - ja, det er vårt vilkår, nei, det er selve vilkåret vårt, uten at relasjonen mellom bevissthet og mening opphører å være et mysterium av den grunn.
Mennesker gis for seg selv på den måten at de både er sansende kropper(ser, hører, lukter, smaker, berører) og sanseoppfattende kropper(vi merker oss at vi ser, hører, lukter, smaker, berører), og i og med at hver og en av oss er sansende kropp og sanseoppfattende kropp, og at hver og en av oss, som eksisterende entiteter, er i stand til å lokalisere de enkelte sanseopplevelser og sansefornemmelser til de respektive sansereseptorer eller sanseorganer i vår sansende kropp, bidrar en slik lokalisering og en slik diskriminering mellom typer av sansninger til at forbindelsestrådene tilbake til det sansende selv framstår som uproblematisk, idet det aldri oppstår tvil om tilhørighetsforholdet mellom det fenomenologisk selv og den tilsvarende fenomenologiske realitet
Alternativt uttrykt: sanseopplevelsene du har eller får, er dine sanseopplevelser, slik de sanseopplevelsene jeg har eller får, er mine sanseopplevelser: å hevde noe annet enn det, peker i retning av at det har oppstått underlige ting, for «eierforholdet» til sanseopplevelsene har blitt revet fra hverandre, og det er, mildt sagt, en underlig tilstand.
Følgende eksempel, som er om ubehagelig opplevelser, opplevelser som varer ved en stund eller som dukker opp med jevne mellomrom, illustrerer det jeg har snakket om over:  når et  menneske har hodepine, ryggsmerter eller tannverk, så  mener det aktuelle menneske ikke  at det er hodet som har pinen, eller at det er ryggen som har smerter, like lite som det  mener at tannen har vondt, skønt nevnte smerter gjerne blir identifisert gjennom deres respektive lokalisering(hodet, rygg, tann): å karakterisere en viss tilstand som ubehagelig, og smerter er ubehagelige ting å ha eller å få, er det en nødvendig betingelse at det gis en person eller et subjekt, som har smerteopplevelser.
For å ta opp igjen det jeg nevnte over, således utgjør sanseopplevelsen og at det er et subjekt som har en viss sanseopplevelse, et selv, en sammenhengende enhet, en enhet som er slik at hver eneste opplevelse har to aspekt: det ene viser hen til et selv, som har sanseopplevelsen, og det annet viser hen til sanseopplevelsen som sanseopplevelse.
Det følger at de nevnte størrelser er så intimt sammenbundet at de ikke kan skilles fra hverandre med mindre hele den realitet det er er om, bryter sammen som en intelligibel realitet; i alle fall, det er mulig å argumentere langsetter den nevnte vei, og i fortsettelsen kommer jeg til å gjøre det.
I klartekst kan en formulere den foregående innsikt gjennom å hevde at hvert enkelt menneskes sanseopplevelser er deres egne sanseopplevelser i den grad og utstrekning at subjektet for sanseopplevelsene er dem selv: Om leseren tenker at her har «jeg nok et eksempel på «subjektfilosofi», er det ikke min intensjon, og jeg håper å kunne rydde en slik misforståelse av veien gjennom det jeg skriver.
Hva mener jeg så med det «'samme'» selv. Om hører lyden fra et jetfly som flyr lavt over huset mitt, så merker jeg meg også lyden av flyet som en jevn dur, en dur som i begynnelsen er svak, for deretter å stige og vare ved noen sekunder, til lyden avtar så mye at jeg ikke hører den lenger; jeg sanser det som en enhetlige bevegelse, der den svake lyden flyter inn i den høye, og den høye lyden flyter over i en langt lavere lyd: på den ene side er det slik at det som i utgangspunktet var en lav lyd, tiltar ettersom flyet nærmer seg huset hvor jeg bor, uten at den lave lyden forsvinner fra sinnet mitt(den tas vare eller bibeholdes), og på den annen side avtar den høye lyden uten at den forsvinner, idet den også bibeholdes som det den var da flyet passerte rett over huset: en høy lyd.
Her følger et annet ekempel: Jeg er syklist, og når jeg er ute og sykler i byen hvor jeg bor og i dens nærmeste omegn, betrakter jeg landskapets linjer og flater i form av høye og lave åser, enger og åpne plasser; og, når situasjonen tillater det, lar jeg blikket følge byens ulikeartede profil, i fom av linjer og mønstre, som skiftningen mellom lave bygninger, høyhus og de mange kirketårn muliggjør.  
Det gis flere betingelser og forutsetninger for at en skal kunne referere til det samme selv enn de jeg har nevnt over, som er med henvisning til personligheten hos et menneske, dets minner og livserfaringer: Om personligheten, minner og livserfaringer endrer seg så radikalt at bæreren ikke lenger gjenkjenner verken personligheten, minnene og livserfaringene som sin egen personlighet, sine egne minner og sine egne livserfaringer, er en også tilbøyelig til å hevde at en ikke står overfor det samme selv, for vi har vanskelig for å identifisere oss med noe som kjennes som svært fremmed og annerledes: Jeg var ikke slik i fortiden, at det og det hendte, er jeg ikke i stand til å huske, og denne bestemte hendelsen har ikke jeg vært igjennom!
Å snakke om identitet i tid og over tid, er å ta opp spørsmålet om «livsammenheng» eller «livslinjer» - hva det er som gjør at det er mulig å tale om ett og det samme liv, uavhengig om det er  ganske mange år som har forløpt i livet, som er mitt eget liv og hvor en likeledes lever innenfor diskordante situasjoner hvor tiden, stedet og omstendighetene har forandret seg: med henblikk på «linjer» i «livslinjer» har det språklige uttrykket flere ulike tolkninger, så som å begrepsliggjøre sammenhenger som knytter en person til hennes fortid som et «tjukt tau», eller som et «mylder av tråder», som binder og forbinder fortid med nåtid, nåtid med fortid, og nåtiden med framtiden, som en åpen framtid, skjønt ikke som en dimensjon uten forbindelser til den forløpte tid.
Sentralt i nevnte konsepsjon, er tanken om at framstillinger av vår egen fortid går veien om de mange intervenerende faktor, så som hva våre konkrete omstendigheter er nå, hva for formål vi har med å tenke på og over livet vårt før i tiden og livet i nåtiden, sammen med vår egen forandrede selvkonsepsjon - at vi forandrer oss over tid.


Det gis også en tredje dimensjon, som, på sett og vis ble nevnt over, at realiteten et selv er om, som opplevende og erfarende subjekt, er kroppslig situert, viser hen til tanken om uerstattelighet, uutbyttelighet: at ingen andre mennesker (med andre selv)kan tre inn i mitt eget sted, inn i mitt eget selv, uten at jeg dermed mister mitt selv som et autonomt selv: dette beskriver jeg i termer av et «singulært» selv.
Den fjerde dimensjonen ved problematikken om selv og selvbevissthet, er med henvisning til tanken om «lavere», respektivt, «høyere» selv(Bernard Williams, 1929-2003), som bygger konsepsjonen sin på tanken om «å ha kategoriske begjær», eller som ideen om en personlighet, i motsetning til å bli preget av innfall og innskytelser, som kommer og forvinner, eller at en stadigvekk «omskaper» seg selv: i en viss forstand synes Williams å blande sammen begrepet om personlighet med begrepet om karakter, og hos Williams likner personligheten hos mennesker mer på en karakter, som vi finner hos diktere som Charles Dickens. Jeg kommer tilbake til det.
Dermed er vi kommet fram til ideen om «The Self Made Man»: i moderniteten og postmoderniteten har troen på «The Self Made Man», i betydningen individ som skaper seg selv, som så å si konstruer og re-konstruerer seg selv fra et nullpunkt, blitt en svært omstridt størrelse, og sentrale årsakene eller grunnene til det, er det  allmenne bortfallet av Gudstroen, og dermed den teleologiske orientering som er bygd inn en en slik tro.
For å skjønne mer presist hva nevnte tro foranlediger, er det slettes ikke dumt at en har å betenke at troen på Gud også er en sentral forutsetning for ideen om det selvskapende menneske,  sammen med troen på at en så å si var i stand til å avlese hva for mening og fomål Gud måtte ha med hvert enkelt individ: Således utfyller konsepsjonen om mennesker som selvgestaltende personer Gudskonsepsjonen ved at det nettopp er Guds mening og formål at mennesket skal betrakte seg selv i slike termer. Alternativt uttrykt, til  ideen om Gud som skaper av alt og alle ting, svarer ideen om mennesket som Guds medarbeider på jorda, det vil si som skapere av seg selv: menneskets selvkonsepsepsjon, på den annen side, beror på troen at til grunn for mennesket selvkonsepsjon gis troen på at det er Guds vilje at mennesker, som har fått budskapet forkynt, skal oppfatte seg selv som hans medarbeider, skapt i hans bilde, som medskaper, og som skaper av seg selv - selvskaper.
Holder en seg til kristendommens «urfortelling», det vil si genesis, foranlediget framkomsten av  menneske at menneskene også lærte seg å skjelne mellom godt og ondt, og straks skillet mellom det som var godt og det som var ondt, gikk opp for de første menneskene, var det ingen vei tilbake til en uskyldstilstand, en tilstand hvor bevisstheten om hva som er godt, respektivt, hva som er ondt er hinsides hva som er mulig å forstå: ut fra synsranden min støtte de første menneskene på to forbud, som var knyttet til «kunnskapens tre», på den ene side, og «livets tre», på den annen side, og verken det ene eller annet tre måtte de «spise» av. I motsatt fall, om en satte seg opp i mot forbudet, om en nektet Guds  forordning om å styre unna visse handlinger, så betydde det utdrivelsen fra Edens Hage eller fra Paradiset.
Vi kjenner til hva som hendte: at både Adam og Eva tok til seg fra det de ikke skulle ta til seg, og således ble utdrivelsen deres skjebne, om de ville det eller ikke.
Om en mener at framstillingen av de første menneskene, i følge kristendommen, er en fabel, et eventyr for voksne, og at det aldri har funnet sted, og at på spørsmålet om hvor lenge Adam og Eva var i Edens Haga, er et skinnspørsmål, idet det riktige svaret er at de ikke var der et eneste sekund, for hele historien er et påhitt, satt i scene av folk som ønsket og villet ha makt og kontroll, er det, forsåvidt i orden, skønt det blir visse ting tilbake: at mennesker har samvitighet, som er etymologisk beslektet med begrepet om bevissthet, og at skillet mellom godt og ond, rett og galt, er lagt ned i menneskenes samvittighet eller i deres hjerte, sinn og sjel.
I alle fall, mennesker er komplekse tilstedeværelse, og mennesker gjør mye ondt overfor andre mennesker, og det er vel heller sjelden at den som utøver onde ting, ikke er klar over at det er fordømmelsesverdig å gjøre det. Dermed er distinksjonen mellom godt og ondt en distinksjon som ikke lar seg uttrydde, selv om en holder kristendommens ortoksi, dogmer og dokriner for å være mytologi, og repressive tenkning, en lære for slavemennesker.
Et alternativt synspunkt på Gudstroen, som involverer en teleologisk oppfattelse med henblikk på livets mål og mening, i betydningen at den gir oss mennesker et script i hånden, som om vi har en direkte kontakt med det guddommelige, er å holde unna tanken om creatio e(x) nihilo, sammen med troen på Jesus Kristus, som involverer å fjerne det teleologisk element fra evangeliet, uten at budskapet forsvinner i samme nå.
Et slikt perpektiv åpner opp for menneskelig valg, frihet og ansvarlighet, samtidig som en tar vare på tanken om at det gis en skaper av alle ting, sljønt ikke alt er mulig selv for Gud, som at skaperen skapte seg selv som skaper, noe som er uforenelig med tidløshet og en evigvarende makt.
Tanken er at om det er slik at Gud er i stand til å skape seg selv, så foranlediger dette at det gis et tiidspunkt i rekkefølgen av tiidssekvenser hvor Gud ennå ikke har oppnådd rang som skaper; det sistnevnte er uforenelig med at Gud selv, som substans, er tidløs og evigvarende
Hva angår valg, frihet og ansvarlighet, så utelukker ikke tanken om Gud som allmektig, allvitende og allkjærlig at mennesker er utstyrt med kapasiteten til grunnleggende valg, for det tjener til Guds ære at menneskene er skapt i hans bilde, som skapere og medskapere, heller enn at mennesker oppfatter seg selv som viljesløse tilstedeværender i Guds hånd, skjønt det må tilføyes at deres valgfrihet og deres ansvarlighet, beror på hva de konkrete omstendighetene er.
Om det foregående har en viss plausibilitet, er troen på Gud og hans allmakt, forenelig med tanken om skaperen som virkende agens for skapelsen av mennesker, idet begrep og fenoomen som valg, frihet og ansvarlighet, er en gave fra Gud til menneskene.

Det foregående kan synes å ha brakt oss på avveie, med hemblikk på ideen og begrepet om et selv. Imidlertid, det gis ulike måter å gå fram på for å kaste lys over hva som menes med et selv, og her vil jeg starte opp med konsepsjonen om et singulært selv, der jeg skriver om den tyske filosof Immanuel Kant, som kan stå som eksempel for nevnte konsepsjon.
Immanuel Kant ble født i byen Köningsberg i 1724(i daværende Preussen) og døde i Kõningsberg i 1804, etter at han hadde vært syk de siste leveårene. Kant levde og virket som foreleser i filosofi og som filosofisk forfatter, og han var også den første som ble utnevnt til filosofi i Tyskland.
Opplysninger om Kant, gir en hel historie å fortelle, det vil si  at den eller de, som gir seg i kast med å skrive om livet hans også har fått en viss oppgave, nemlig å utforme en biografisk fortelling om et menneske., som har virket og levd. Det som stiger fram for oss gjennom studier av Kant og hans filosofi, er ikke bare at han var et individ blant og mellom andre individ, eller at han hadde en viss karakter, en viss stabil grunnholdning til en rekke saker, så som spørsmål om datidens kirke, samfunn og stat, religion, religionsutøvelse, kunst, kultur, moralitet(moral/etikk og politikk) og spørsmål vedrørende den franske revolusjon og dens årsaker og grunner, og mye, mye mer. Nei, det som er sentralt er at han var et singulært selv.
Som utgangspunkt for konsepsjonen et singulært selv, i Kants forstand, er det praktisk hensiktsmessig at en starter med å kontrastere det singulære selv med  ideen og begrepet om selvet, som jeg også oppfatter som en absolutt term, og om en godkjenner at det er den riktige måten å legge fram hva som menes med et selv, synes en dermed å ha vinket farvel til tanken om individ som individualitet - som singulært individ - til fordel for en realitet der det som skjer mellom individ i og innenfor en mer eller mindre vel definert gruppe av individ, får en langt mer framskutt posisjon enn individet selv, skjønt konsepsjonen hviler på tanken om at i siste rekke er det individet selv som fatter en bestemt avgjørelse med henblikk på sitt eget liv, nå og innover i framtiden: Dette er en svært problematisk konsepsjon om hva som menes med å ha eller å være et selv.
Slik jeg har vært inne på,  gis det også andre konsepsjoner, som for eksempel tanken om at hver og en av oss lever en form for splittet liv, der splittelsen er mellom det «lavere» selv og det «høyere» selv, og hvor høyere, respektivt, lavere, refererer til visse aspekt av ett og det samme selv. En representativ filosof for nevnte synspunkt, var den britiske filosof Bernard Williams.
I Williams konsepsepsjon om de to nevnte oppfattelser om det å ha et selv, blir en gjort kjent med mye bra tenking om emnet, skjønt det har sine klare svakheter ved at Williams tenderer henimot å legge vekten på hva som konstituerer oss selv med henblikk på personlig identitet, til karakter og karakterdanning, framfor å utvikle en teori om personligheten, til forskjell fra en, etter manges mening, det heller statiske synet som ideen om en karakter innebærer: Karakterer, i streng forstand, er slike figurerer en finner hos Charles Dickens. Karakterer er statiske, forutsigbare, i den mening at det er karakteren som styrer det aktuelle individet, eller den menneskelig personer, og ikke omvendt, at det er agenten/personen, som overveier og avgjør hva som skal finne sted, eller om en skal avstå fra å gjøre noe i det hele tatt: hos Williams blir forbindelsen mellom situasjon og gjøren for tett, slik at på den plassen hvor det skulle ha vært en personlighet, dukker ideen om karakteren opp, og på den måten får framstillingen hans av hva et selv er, en temmelig rigid fasong, skjønt det er langt fra sammenliknbart med det en støter på hos Kant, der fordringen på å overholde moralloven får groteske utslag!
Grunntankene i Williams framstilling av konsepsjonen om et selv, er bygd opp rundt «'kategoriske begjær'»: kategoriske begjær synes å være slike begjær som den intellektuelle og moralske agenten ikke kan annet enn å ha, med mindre hun ikke ønsker og vil gå på akkord med seg selv, og at hun på denne måten kommer til å leve på siden av seg selv, eller at hun rett og slett bedrar seg selv.
Det kan sikkert være slik at det er visse ting et menneske ikke kan gjøre, i alle fall om den aktuelle personen ønsker og vil opprettholde et visst anstendig liv, skjønt Williams synes å legge opp til en sterkere lesning enn det å gjøre ens selvoppfatning beroende av hva en ønsker og vil, for kategoriske begjær er ikke uforenelig med forestillingen om imperativ, som ikke er ekvivalent med hva den aktuelle personen ønsker og vil, altså med referanse til hennes inklinasjoner, tendenser og disposisjoner. Dermed blir det noe ufravikelig over Williams forestilling om kategoriske begjær, som et slags enten-eller, et enten-eller som settes som absolutt, og som ikke tåler avvik, eller at en nøler og vakler, for en vet verken hva en bør tenke eller gjøre.
Det gis også situasjoner, der en har å områ seg selv, der en har å sette ned farten og hvor en skifter retning, beroende av hva for den helthetlige tolkning av livssituasjonen åpner eller lukker for med henblikk på handlingsalternativer: dessuten at en også tar i betraktning andre menneskers persepsjoner, deres blikk på hva du har fore, og om det er slik at de ting du er opptatt av også er noe de andre er opptatt av.
Vi mennesker orienterer oss ikke bare på den måten at det er vårt eget perspektiv på andres liv og deres interesser som teller, hva angår våre begjær, planer og prosjekt; andres persepsjoner av oss eller hvordan vi selv oppfatter oss, teller like mye med når vi skal fatte en avgjørelse.
Således er det ting som tyder på at kategoriske begjær, i Williams forstand, er mer fleksible, ja, at noen av våre begjær også er slik at de er noe vi bør anstrenge oss i retning av å avstå fra å aktualisere, idet de verken tjener våre egne eller andres preferanser og interesser, mål og verdier.
Om en vender tilbake til en sosialt konstituert teori om et selv, er  det er ikke bare «samhandlingen» blant og mellom sosiale grupper som er i fokus, for det er også betingelsene og forutsetningen for å kunne tale om og skrive om et selv. Jeg kommer straks tilbake til det.
En av mine antakelser om ideen om et selv som Selvet, er at en slik konsepsjon godt kan gå sammen med eksistensen av represjon, selv om eller på grunn av at enkelte representanter(så som den canadiske filosof Charles Taylor) mener at det motsatte er tilfelle ved at et er bygd inn en frisettende strategi i framkomsten av tanken om referanse til mennesker som har blitt ignorert i historien, og her har han kvinner og kvinnebevegelsen som referansepunkt: Det er slettes ikke opplagt at det stemmer at en trenger betrakte seg selv som kommunitarist for å kunne fatte at det har foregått kvinneundertrykkelse i menneskenes liv og historie, eller at kommunitarrister er særskilt gode  til å forstå og forklare hva det er om, i motsetning til non-komunitarister, hva en mer presist legger inn i en slik idé som komunarist.
Det jeg er ute etter å få fram, er at når det blir slik at sosiale grupper som sosiale grupper får eller tillegges større betydning og mening enn det konkrete individ, står det dårlig til med den kritiske tenkingen, for her synes en parat til å ofre singulariteten på fellesskapets alter, og det er aldri av det gode.Formulert med andre ord: Jeg distanserer meg fra et generelt begrep om et selv, forstått som selvet, for om begrepet om et singulært selv defineres som Selvet ved at individets selvforståelse ikke bare har å gå veien om dette selvet, hva det enn mer presist måtte menes med det, får dette svært negative konsekvenser for individet som et individ. Jeg forklarer det på følgende måte: tanken er at det singulære truer med å forsvinne opp og inn i gruppen, og at dette skjer på den måten at det aktuelle menneske først får et liv med henblikk på at hun inkorporerer de andres liv inn i sitt eget, og at det som blir mest vektlagt er den sosiale gruppen som gruppe(kollektivet), og ikke en avbalansering mellom individet og gruppen, gruppen og individet.
Det er, nemlig, ikke helt innlysende at en diskusjon med andre mennesker alltid er det beste, i sær når disse andre er ens egen referansegruppe, i tradisjonell og konvensjonell forstand: det er langt fra slik at referansegruppens mål(forbindtligeter) og mål faller sammen med det singulære individets forbindtligheter og verdier, og om en ut fra en forutgående diskusjon fatter en avgjørelse om å legge ens egne forbindtligheter og mål over i den egne familiens og vennenes hender, ville det gjerne føre til at katastrofale hendelser inntreffer, hva angår ens egne mål og verdier  
Mer presist, avbalanseringen det er tale om, viser hen til ideer, idealer, preferanser, interesser, verdier og normer. Dermed er det ikke slik jeg oppfatter hva singulære selv er: at dette etableres i og gjennom en konkret sosial gruppetilhøringhet, et ufravikelig vilkår for hva og hvem et menneske er.
Den siste bemerkningen min betyr ikke at jeg bestrider at det gis grupper av individ, eller at gruppe-atferd kan få en overordentlig stor makt og innflytelse over individet, for hva jeg er ute etter, er å klargjøre hva som, rimeligvis, faller inn under begrepet om et selv og hva som faller utenfor begrepet.
For det første, en rent tilfeldig opphoping av mennesker, la oss si folk som står utenfor en fotballstadion og venter på at dørene inn til stadion åpnes slik at de kan slippe inn, gjør mengden av folk til en gruppe i minimumsforstand av termen «gruppe» ved at det som synes å forene og således holde dem sammen, er et visst felles mål: å være tilstede på fotballarenaen - å bivåne en fotballkamp, sammen med en viss pro-holdning til hjemmelaget ved at de er felles om å støtte den som trenger støtte: hjemmelaget.
For spillereren, som tilhørende et bestemt lag som møter et annet fotballspillende lag, stiller tingene seg noe annerledes, for fotball er en lagsport, og lagsport forlanger samspill - at hver og en bidrar med sitt, ut fra evner og ferdigheter, begavelse og talent: Om hver og en bare er ute etter å leke mest mulig med ballen, uten hensyns til fotballspillets iboende logikk, blir det lite eller ingenting ute av det hele, som er en kompleks enhet av underholdning og alvor.
Å tale om selve laget som et selv, som er slik at det eksisterer som en uavhengig og selvstendig entitet, over hver og en av de aktuelle spillerne som utgjør laget som lag, synes å være å tøye begrepet om et selv vel langt ved at de elementer som konstituerer laget blir irrelevante i forhold til entiteten.
På den annen side, en fotballklubb skifter ut spillerne over tid, slik at etter en viss stund er det ingen av de faktiske spillerne som også var aktive spillere på et gitt tidspunkt i fortiden, og at det er slik at forekomsten av sekvenser av aktuelle spillere over tid, er en nødvendig, skjønt det er ikke en tilstrekkelig betingelse for å etablere fenomenet det er tale om.
En kan få fram det jeg har snakket om på følgende vis: Et (singulært) liv er noe mer og annet enn regelfølging, eller det å tilpasse seg et gitt kollektiv/gruppe av individ. Regler regulerer måten mennesker ferdes på, det som beskrives i termer som «atferd», i sær, avvikende «antisosial atferd», i en hvilken som helst sosial gruppe, verdsettes verdien solidaritet langt mer enn selvstendig og uavhengig tenking og handling, eller at relateringer som går på tvers av de forestillinger gruppen har om seg selv, eller som er slik at de går dårlig sammen med disse forestillinger og påfølgende handlingskurs: ja, jeg snakker om slikt som er allment og utbredt for sosiale grupper, det vil si hva som er konstitutivt for grupper, og som sådan ikke beror på hva det enkelte gruppemedlem måtte tro og mene om det, skjønt det gis en antropologisk referanse, som er til de enkelte aktører/agenters sensibilitet, som er, mellom annet, hva som er akseptabelt/inakseptabelt for en person som inngår i en sosial gruppe som interagerer med hverandre. Eksempler på det siste, er familier, fagforeninger,religiøse menigheter og sekter,  diverse forbund, politiske partier.
Naturligvis, foreninger, forbund og politiske partier, er gjerne organ som er bedre egnet til å fremme visse preferanser overfor staten og statlige myndigheter enn hva som er mulig å få til som privatperson siden det i alminnelighet er slik at regjeringer, departement og storting(parlament) ikke går inn i forhandlinger med privatfolk men bare via folk som er, eller har sluttet seg sammen i en fagforening eller et politisk parti.

altNedenfor følger noen grunner til at det ikke er helt opplagt hva som menes med begrepet om et selv, som om hva det vises hen til er på linje med å ha to hender og to ben.
Hva er det som kompliserer tanken om et selv? Jo, for det første, at gjenstanden som skal avgrenses som et selv har å være slik konstituert at den også gis med en viss fasthet, en bestandighet, som også er motstandsdyktig overfor mylderet av ytre og indre tildragelser, det vil si at det gis en viss enhet, midt  i mangfoldet av tildragelser. Ja, om det skal kunne gi god mening å tale om en størrelse, en gjenstand, som et selv, så følger det, ut fra ståstedet mitt, at det gis singulære selv, individualiserte størrelser, størrelser som har minne, indre liv, der det slettes ikke er uten betydning at begrepet innbefatter fenomen som imaginasjon, personlighet, følelser, opplevelser, livserfaringer, for det er de nevnte fenomen som bidrar til en viss kontinuitet over tid, sted og skiftende omstendigheter, noe som er av stor betydning for de aller fleste mennesker, skjønt det gis folk som forfekter andre oppfattelser ved at vi mennesker forandrer oss over tid, og dermed forandrer også forståelsen seg av hva og hvem vi er som følge av at nåtiden er enn annen enn hva den var før i tiden.

Synspunktet mitt er at såvel imaginasjon, personlighet, følelser, opplevelser og livserfaringer  bidrar til å holde konsepsjonen om et selv sammen til en meningsfylt størrelse, samtidig som jeg hevder at det likeledes er av svært stor betydning for oss mennesker at fenomenet det er tale om ikke er så forskjellig fra og annerledes enn den vi er her og nå, at vi ikke er i stand til å dra kjensel på det når det blir gjenstand for teoretisk håndtering - analyse.
Det jeg skriver om over, er dermed begrepet om personlig identitet, der innenperspektivet har å svinge med fra første stund av: innenperspektivet er å betrakte oss selv ut fra oss selv, innenfra oss selv. Vel, er det slik at jeg forutsetter det som skal bevises: at jeg forutsetter at begrepet om et selv og det begrepet er om, faktisk fins, og at det ikke bare er en kimære eller et produkt av vårt eget sinn? I en viss forstand er svaret ja, og i en annen forstand er svaret nei: det beror på hva en mener med å hevde at den ettersøkte entiteten alt allerede fins: i en betydning av 'fins', er det slik at blant og mellom alt det som er til i verden, fins du og jeg. Spørsmålet er bare om det er alt som trengs av kunnskaper for å vite at du eller jeg fins; om jeg skriver for et publikum, om jeg har lesere, hvilket jeg tror at jeg har, er det sannsynlig at jeg ikke vet hvem det mer presist menes med det «du» jeg viste hen til gjennom formuleringen min. Imidlertid, det er forfatterens problem, og ikke leserens problem, gitt at det er et problem at forfatteren skriver for et anonymt marked av lesere, der noen av de som leser også selv skriver.


Jeg forfølger ikke problematikken med skriver/leser/skriver her, idet jeg er opptatt av å avgrense begrepet om et selv og dets realitet fra to ting: på den ene side, en rent vitenskapelig behandling av gjenstanden, og, på den annen side, ut fra rene subjektive opplevelser av et selv og hva som etablerer eller konstituerer et selv. Fomulert med andre ord: hva det foregående ikke er forenelig med er å torgføre en rent ekstern beskrivelse av et selv, og at den eksterne beskrivelsen har som eksplisitt siktemål å oversette vårt liv, i form av minner, imaginasjon og indre dialog, til et rent fysikalsk språk, og en tibakeoversetting til hvordan vi forstår oss selv som et enhetlig, sammenhengende, selv.
Å ha og få sanseopplevelser er ikke bare at en så å si lever nedsunket i de momentane eller punktuelle sanseopplevelse vi til enhver tid måtte ha: det er like mye om å danne seg oppfattelser som det å merke seg at  en ser, hører, lukter, smaker, berører, og at det oppstår minner om tidligere hørselsinntrykk: at momentane synsinntrykk forsvinner ikke bare selve sansingen av et visst objekt opphører, skjønt i sansningen er det sansede avstandsløst tilstede for det sansende subjektet, og på samme måte med de øvrige sanser. Således settes en på sporet gjennom å betenke at den realitet det er om, når det er om et selv, har å gå veien om sanseopplevelser og persepsjoner, skjønt ikke i den mening at sanseopplevelser og persepsjoner ikke er frikoblet fra den aktuelle kroppen, hvis sanseopplever og persepsjoner det er tale om, eller som er sanseopplevelsenes subjekt.
Dermed er det rimelig å hevde at sanseopplevelser er rotfestet i den menneskelige kroppens sanser: jeg forbinder liten eller ingen mening med «mine opplevelser», om det er slik at disse ting er fullstendig løsrevet fra meg selv som sansende kropp. Og, inter alia, det samme gjelder deg selv, at det forholder seg på nevnte måte også for deg.
I lys av konsepsjonen jeg holder for rimelig om hva som menes med et selv, er det en svært underlig tanke å tenke på og snakke om det i termer av «en indre mental ting» og som kan ha en ekstrem kort varighet, la oss si tre sekunder, og hvor et menneske ikke er annet enn en suksesjon av slike mentale størrelser: om mennesker har et selv, så har det å vare over tid, sted og omstendigheter.
I fortsettelsen argumenter jeg for at det er oss selv som singulære sansende og sanset kropp som gjør at våre sanseopplevelser og oppfattelser gis kontinuitet over tid, så vel over svært korte interval som over lange tidsstrekninger, eller sekvenser av forløpt tid.
Således er den ene polen, i dette perspektivet på tid, avgrenset overfor kroppens egen sansekapasitet og den andre polen viser hen til det faktum at den relevante sansekapasiteten er operativ, idet sanseopplevelser viser seg for oss som en strøm av sanseopplevelser, sanseopplevelser som blir holdt sammenbundet som en enhetlig strøm, på den måten at opplevelsene flyter av sted så lenge den partikulære sansekilde er operativ, eller at det er slik vi selv befinner oss i kildens nærhet.

Dermed er kroppsligheten uttrykk for at hos eksisterende entiteter, som vi mennesker er, betyr 'eksistens' ett og det samme som inkarnert liv. En mer streng forstand betyr inkarnert liv at for  eksisterende entiteter er kroppsligheten sine qua non - ja, det er vårt vilkår, nei, det er selve vilkåret vårt, uten at relasjonen mellom bevissthet og mening opphører å være et mysterium av den grunn.
Mennesker gis for seg selv på den måten at de både er sansende kropper(ser, hører, lukter, smaker, berører) og sanseoppfattende kropper(vi merker oss at vi ser, hører, lukter, smaker, berører), og i og med at hver og en av oss er sansende kropp og sanseoppfattende kropp, og at hver og en av oss, som eksisterende entiteter, er i stand til å lokalisere de enkelte sanseopplevelser og sansefornemmelser til de respektive sansereseptorer eller sanseorganer i vår sansende kropp, bidrar en slik lokalisering og en slik diskriminering mellom typer av sansninger til at forbindelsestrådene tilbake til det sansende selv framstår som uproblematisk, idet det aldri oppstår tvil om tilhørighetsforholdet mellom det fenomenologisk selv og den tilsvarende fenomenologiske realitet
Alternativt uttrykt: sanseopplevelsene du har eller får, er dine sanseopplevelser, slik de sanseopplevelsene jeg har eller får, er mine sanseopplevelser: å hevde noe annet enn det, peker i retning av at det har oppstått underlige ting, for «eierforholdet» til sanseopplevelsene har blitt revet fra hverandre, og det er, mildt sagt, en underlig tilstand.
Følgende eksempel, som er om ubehagelig opplevelser, opplevelser som varer ved en stund eller som dukker opp med jevne mellomrom, illustrerer det jeg har snakket om over:  når et  menneske har hodepine, ryggsmerter eller tannverk, så  mener det aktuelle menneske ikke  at det er hodet som har pinen, eller at det er ryggen som har smerter, like lite som det  mener at tannen har vondt, skønt nevnte smerter gjerne blir identifisert gjennom deres respektive lokalisering(hodet, rygg, tann): å karakterisere en viss tilstand som ubehagelig, og smerter er ubehagelige ting å ha eller å få, er det en nødvendig betingelse at det gis en person eller et subjekt, som har smerteopplevelser.
For å ta opp igjen det jeg nevnte over, således utgjør sanseopplevelsen og at det er et subjekt som har en viss sanseopplevelse, et selv, en sammenhengende enhet, en enhet som er slik at hver eneste opplevelse har to aspekt: det ene viser hen til et selv, som har sanseopplevelsen, og det annet viser hen til sanseopplevelsen som sanseopplevelse.
Det følger at de nevnte størrelser er så intimt sammenbundet at de ikke kan skilles fra hverandre med mindre hele den realitet det er er om, bryter sammen som en intelligibel realitet; i alle fall, det er mulig å argumentere langsetter den nevnte vei, og i fortsettelsen kommer jeg til å gjøre det.
I klartekst kan en formulere den foregående innsikt gjennom å hevde at hvert enkelt menneskes sanseopplevelser er deres egne sanseopplevelser i den grad og utstrekning at subjektet for sanseopplevelsene er dem selv: Om leseren tenker at her har «jeg nok et eksempel på «subjektfilosofi», er det ikke min intensjon, og jeg håper å kunne rydde en slik misforståelse av veien gjennom det jeg skriver.
Hva mener jeg så med det «'samme'» selv. Om hører lyden fra et jetfly som flyr lavt over huset mitt, så merker jeg meg også lyden av flyet som en jevn dur, en dur som i begynnelsen er svak, for deretter å stige og vare ved noen sekunder, til lyden avtar så mye at jeg ikke hører den lenger; jeg sanser det som en enhetlige bevegelse, der den svake lyden flyter inn i den høye, og den høye lyden flyter over i en langt lavere lyd: på den ene side er det slik at det som i utgangspunktet var en lav lyd, tiltar ettersom flyet nærmer seg huset hvor jeg bor, uten at den lave lyden forsvinner fra sinnet mitt(den tas vare eller bibeholdes), og på den annen side avtar den høye lyden uten at den forsvinner, idet den også bibeholdes som det den var da flyet passerte rett over huset: en høy lyd.
Her følger et annet ekempel: Jeg er syklist, og når jeg er ute og sykler i byen hvor jeg bor og i dens nærmeste omegn, betrakter jeg landskapets linjer og flater i form av høye og lave åser, enger og åpne plasser; og, når situasjonen tillater det, lar jeg blikket følge byens ulikeartede profil, i fom av linjer og mønstre, som skiftningen mellom lave bygninger, høyhus og de mange kirketårn muliggjør.  
Det gis flere betingelser og forutsetninger for at en skal kunne referere til det samme selv enn de jeg har nevnt over, som er med henvisning til personligheten hos et menneske, dets minner og livserfaringer: Om personligheten, minner og livserfaringer endrer seg så radikalt at bæreren ikke lenger gjenkjenner verken personligheten, minnene og livserfaringene som sin egen personlighet, sine egne minner og sine egne livserfaringer, er en også tilbøyelig til å hevde at en ikke står overfor det samme selv, for vi har vanskelig for å identifisere oss med noe som kjennes som svært fremmed og annerledes: Jeg var ikke slik i fortiden, at det og det hendte, er jeg ikke i stand til å huske, og denne bestemte hendelsen har ikke jeg vært igjennom!
Å snakke om identitet i tid og over tid, er å ta opp spørsmålet om «livsammenheng» eller «livslinjer» - hva det er som gjør at det er mulig å tale om ett og det samme liv, uavhengig om det er  ganske mange år som har forløpt i livet, som er mitt eget liv og hvor en likeledes lever innenfor diskordante situasjoner hvor tiden, stedet og omstendighetene har forandret seg: med henblikk på «linjer» i «livslinjer» har det språklige uttrykket flere ulike tolkninger, så som å begrepsliggjøre sammenhenger som knytter en person til hennes fortid som et «tjukt tau», eller som et «mylder av tråder», som binder og forbinder fortid med nåtid, nåtid med fortid, og nåtiden med framtiden, som en åpen framtid, skjønt ikke som en dimensjon uten forbindelser til den forløpte tid.
Sentralt i nevnte konsepsjon, er tanken om at framstillinger av vår egen fortid går veien om de mange intervenerende faktor, så som hva våre konkrete omstendigheter er nå, hva for formål vi har med å tenke på og over livet vårt før i tiden og livet i nåtiden, sammen med vår egen forandrede selvkonsepsjon - at vi forandrer oss over tid.


Det gis også en tredje dimensjon, som, på sett og vis ble nevnt over, at realiteten et selv er om, som opplevende og erfarende subjekt, er kroppslig situert, viser hen til tanken om uerstattelighet, uutbyttelighet: at ingen andre mennesker (med andre selv)kan tre inn i mitt eget sted, inn i mitt eget selv, uten at jeg dermed mister mitt selv som et autonomt selv: dette beskriver jeg i termer av et «singulært» selv.
Den fjerde dimensjonen ved problematikken om selv og selvbevissthet, er med henvisning til tanken om «lavere», respektivt, «høyere» selv(Bernard Williams, 1929-2003), som bygger konsepsjonen sin på tanken om «å ha kategoriske begjær», eller som ideen om en personlighet, i motsetning til å bli preget av innfall og innskytelser, som kommer og forvinner, eller at en stadigvekk «omskaper» seg selv: i en viss forstand synes Williams å blande sammen begrepet om personlighet med begrepet om karakter, og hos Williams likner personligheten hos mennesker mer på en karakter, som vi finner hos diktere som Charles Dickens. Jeg kommer tilbake til det.
Dermed er vi kommet fram til ideen om «The Self Made Man»: i moderniteten og postmoderniteten har troen på «The Self Made Man», i betydningen individ som skaper seg selv, som så å si konstruer og re-konstruerer seg selv fra et nullpunkt, blitt en svært omstridt størrelse, og sentrale årsakene eller grunnene til det, er det  allmenne bortfallet av Gudstroen, og dermed den teleologiske orientering som er bygd inn en en slik tro.
For å skjønne mer presist hva nevnte tro foranlediger, er det slettes ikke dumt at en har å betenke at troen på Gud også er en sentral forutsetning for ideen om det selvskapende menneske,  sammen med troen på at en så å si var i stand til å avlese hva for mening og fomål Gud måtte ha med hvert enkelt individ: Således utfyller konsepsjonen om mennesker som selvgestaltende personer Gudskonsepsjonen ved at det nettopp er Guds mening og formål at mennesket skal betrakte seg selv i slike termer. Alternativt uttrykt, til  ideen om Gud som skaper av alt og alle ting, svarer ideen om mennesket som Guds medarbeider på jorda, det vil si som skapere av seg selv: menneskets selvkonsepsepsjon, på den annen side, beror på troen at til grunn for mennesket selvkonsepsjon gis troen på at det er Guds vilje at mennesker, som har fått budskapet forkynt, skal oppfatte seg selv som hans medarbeider, skapt i hans bilde, som medskaper, og som skaper av seg selv - selvskaper.
Holder en seg til kristendommens «urfortelling», det vil si genesis, foranlediget framkomsten av  menneske at menneskene også lærte seg å skjelne mellom godt og ondt, og straks skillet mellom det som var godt og det som var ondt, gikk opp for de første menneskene, var det ingen vei tilbake til en uskyldstilstand, en tilstand hvor bevisstheten om hva som er godt, respektivt, hva som er ondt er hinsides hva som er mulig å forstå: ut fra synsranden min støtte de første menneskene på to forbud, som var knyttet til «kunnskapens tre», på den ene side, og «livets tre», på den annen side, og verken det ene eller annet tre måtte de «spise» av. I motsatt fall, om en satte seg opp i mot forbudet, om en nektet Guds  forordning om å styre unna visse handlinger, så betydde det utdrivelsen fra Edens Hage eller fra Paradiset.
Vi kjenner til hva som hendte: at både Adam og Eva tok til seg fra det de ikke skulle ta til seg, og således ble utdrivelsen deres skjebne, om de ville det eller ikke.
Om en mener at framstillingen av de første menneskene, i følge kristendommen, er en fabel, et eventyr for voksne, og at det aldri har funnet sted, og at på spørsmålet om hvor lenge Adam og Eva var i Edens Haga, er et skinnspørsmål, idet det riktige svaret er at de ikke var der et eneste sekund, for hele historien er et påhitt, satt i scene av folk som ønsket og villet ha makt og kontroll, er det, forsåvidt i orden, skønt det blir visse ting tilbake: at mennesker har samvitighet, som er etymologisk beslektet med begrepet om bevissthet, og at skillet mellom godt og ond, rett og galt, er lagt ned i menneskenes samvittighet eller i deres hjerte, sinn og sjel.
I alle fall, mennesker er komplekse tilstedeværelse, og mennesker gjør mye ondt overfor andre mennesker, og det er vel heller sjelden at den som utøver onde ting, ikke er klar over at det er fordømmelsesverdig å gjøre det. Dermed er distinksjonen mellom godt og ondt en distinksjon som ikke lar seg uttrydde, selv om en holder kristendommens ortoksi, dogmer og dokriner for å være mytologi, og repressive tenkning, en lære for slavemennesker.
Et alternativt synspunkt på Gudstroen, som involverer en teleologisk oppfattelse med henblikk på livets mål og mening, i betydningen at den gir oss mennesker et script i hånden, som om vi har en direkte kontakt med det guddommelige, er å holde unna tanken om creatio e(x) nihilo, sammen med troen på Jesus Kristus, som involverer å fjerne det teleologisk element fra evangeliet, uten at budskapet forsvinner i samme nå.
Et slikt perpektiv åpner opp for menneskelig valg, frihet og ansvarlighet, samtidig som en tar vare på tanken om at det gis en skaper av alle ting, sljønt ikke alt er mulig selv for Gud, som at skaperen skapte seg selv som skaper, noe som er uforenelig med tidløshet og en evigvarende makt.
Tanken er at om det er slik at Gud er i stand til å skape seg selv, så foranlediger dette at det gis et tiidspunkt i rekkefølgen av tiidssekvenser hvor Gud ennå ikke har oppnådd rang som skaper; det sistnevnte er uforenelig med at Gud selv, som substans, er tidløs og evigvarende
Hva angår valg, frihet og ansvarlighet, så utelukker ikke tanken om Gud som allmektig, allvitende og allkjærlig at mennesker er utstyrt med kapasiteten til grunnleggende valg, for det tjener til Guds ære at menneskene er skapt i hans bilde, som skapere og medskapere, heller enn at mennesker oppfatter seg selv som viljesløse tilstedeværender i Guds hånd, skjønt det må tilføyes at deres valgfrihet og deres ansvarlighet, beror på hva de konkrete omstendighetene er.
Om det foregående har en viss plausibilitet, er troen på Gud og hans allmakt, forenelig med tanken om skaperen som virkende agens for skapelsen av mennesker, idet begrep og fenoomen som valg, frihet og ansvarlighet, er en gave fra Gud til menneskene.

Det foregående kan synes å ha brakt oss på avveie, med hemblikk på ideen og begrepet om et selv. Imidlertid, det gis ulike måter å gå fram på for å kaste lys over hva som menes med et selv, og her vil jeg starte opp med konsepsjonen om et singulært selv, der jeg skriver om den tyske filosof Immanuel Kant, som kan stå som eksempel for nevnte konsepsjon.
Immanuel Kant ble født i byen Köningsberg i 1724(i daværende Preussen) og døde i Kõningsberg i 1804, etter at han hadde vært syk de siste leveårene. Kant levde og virket som foreleser i filosofi og som filosofisk forfatter, og han var også den første som ble utnevnt til filosofi i Tyskland.
Opplysninger om Kant, gir en hel historie å fortelle, det vil si  at den eller de, som gir seg i kast med å skrive om livet hans også har fått en viss oppgave, nemlig å utforme en biografisk fortelling om et menneske., som har virket og levd. Det som stiger fram for oss gjennom studier av Kant og hans filosofi, er ikke bare at han var et individ blant og mellom andre individ, eller at han hadde en viss karakter, en viss stabil grunnholdning til en rekke saker, så som spørsmål om datidens kirke, samfunn og stat, religion, religionsutøvelse, kunst, kultur, moralitet(moral/etikk og politikk) og spørsmål vedrørende den franske revolusjon og dens årsaker og grunner, og mye, mye mer. Nei, det som er sentralt er at han var et singulært selv.
Som utgangspunkt for konsepsjonen et singulært selv, i Kants forstand, er det praktisk hensiktsmessig at en starter med å kontrastere det singulære selv med  ideen og begrepet om selvet, som jeg også oppfatter som en absolutt term, og om en godkjenner at det er den riktige måten å legge fram hva som menes med et selv, synes en dermed å ha vinket farvel til tanken om individ som individualitet - som singulært individ - til fordel for en realitet der det som skjer mellom individ i og innenfor en mer eller mindre vel definert gruppe av individ, får en langt mer framskutt posisjon enn individet selv, skjønt konsepsjonen hviler på tanken om at i siste rekke er det individet selv som fatter en bestemt avgjørelse med henblikk på sitt eget liv, nå og innover i framtiden: Dette er en svært problematisk konsepsjon om hva som menes med å ha eller å være et selv.
Slik jeg har vært inne på,  gis det også andre konsepsjoner, som for eksempel tanken om at hver og en av oss lever en form for splittet liv, der splittelsen er mellom det «lavere» selv og det «høyere» selv, og hvor høyere, respektivt, lavere, refererer til visse aspekt av ett og det samme selv. En representativ filosof for nevnte synspunkt, var den britiske filosof Bernard Williams.
I Williams konsepsepsjon om de to nevnte oppfattelser om det å ha et selv, blir en gjort kjent med mye bra tenking om emnet, skjønt det har sine klare svakheter ved at Williams tenderer henimot å legge vekten på hva som konstituerer oss selv med henblikk på personlig identitet, til karakter og karakterdanning, framfor å utvikle en teori om personligheten, til forskjell fra en, etter manges mening, det heller statiske synet som ideen om en karakter innebærer: Karakterer, i streng forstand, er slike figurerer en finner hos Charles Dickens. Karakterer er statiske, forutsigbare, i den mening at det er karakteren som styrer det aktuelle individet, eller den menneskelig personer, og ikke omvendt, at det er agenten/personen, som overveier og avgjør hva som skal finne sted, eller om en skal avstå fra å gjøre noe i det hele tatt: hos Williams blir forbindelsen mellom situasjon og gjøren for tett, slik at på den plassen hvor det skulle ha vært en personlighet, dukker ideen om karakteren opp, og på den måten får framstillingen hans av hva et selv er, en temmelig rigid fasong, skjønt det er langt fra sammenliknbart med det en støter på hos Kant, der fordringen på å overholde moralloven får groteske utslag!
Grunntankene i Williams framstilling av konsepsjonen om et selv, er bygd opp rundt «'kategoriske begjær'»: kategoriske begjær synes å være slike begjær som den intellektuelle og moralske agenten ikke kan annet enn å ha, med mindre hun ikke ønsker og vil gå på akkord med seg selv, og at hun på denne måten kommer til å leve på siden av seg selv, eller at hun rett og slett bedrar seg selv.
Det kan sikkert være slik at det er visse ting et menneske ikke kan gjøre, i alle fall om den aktuelle personen ønsker og vil opprettholde et visst anstendig liv, skjønt Williams synes å legge opp til en sterkere lesning enn det å gjøre ens selvoppfatning beroende av hva en ønsker og vil, for kategoriske begjær er ikke uforenelig med forestillingen om imperativ, som ikke er ekvivalent med hva den aktuelle personen ønsker og vil, altså med referanse til hennes inklinasjoner, tendenser og disposisjoner. Dermed blir det noe ufravikelig over Williams forestilling om kategoriske begjær, som et slags enten-eller, et enten-eller som settes som absolutt, og som ikke tåler avvik, eller at en nøler og vakler, for en vet verken hva en bør tenke eller gjøre.
Det gis også situasjoner, der en har å områ seg selv, der en har å sette ned farten og hvor en skifter retning, beroende av hva for den helthetlige tolkning av livssituasjonen åpner eller lukker for med henblikk på handlingsalternativer: dessuten at en også tar i betraktning andre menneskers persepsjoner, deres blikk på hva du har fore, og om det er slik at de ting du er opptatt av også er noe de andre er opptatt av.
Vi mennesker orienterer oss ikke bare på den måten at det er vårt eget perspektiv på andres liv og deres interesser som teller, hva angår våre begjær, planer og prosjekt; andres persepsjoner av oss eller hvordan vi selv oppfatter oss, teller like mye med når vi skal fatte en avgjørelse.
Således er det ting som tyder på at kategoriske begjær, i Williams forstand, er mer fleksible, ja, at noen av våre begjær også er slik at de er noe vi bør anstrenge oss i retning av å avstå fra å aktualisere, idet de verken tjener våre egne eller andres preferanser og interesser, mål og verdier.
Om en vender tilbake til en sosialt konstituert teori om et selv, er  det er ikke bare «samhandlingen» blant og mellom sosiale grupper som er i fokus, for det er også betingelsene og forutsetningen for å kunne tale om og skrive om et selv. Jeg kommer straks tilbake til det.
En av mine antakelser om ideen om et selv som Selvet, er at en slik konsepsjon godt kan gå sammen med eksistensen av represjon, selv om eller på grunn av at enkelte representanter(så som den canadiske filosof Charles Taylor) mener at det motsatte er tilfelle ved at et er bygd inn en frisettende strategi i framkomsten av tanken om referanse til mennesker som har blitt ignorert i historien, og her har han kvinner og kvinnebevegelsen som referansepunkt: Det er slettes ikke opplagt at det stemmer at en trenger betrakte seg selv som kommunitarist for å kunne fatte at det har foregått kvinneundertrykkelse i menneskenes liv og historie, eller at kommunitarrister er særskilt gode  til å forstå og forklare hva det er om, i motsetning til non-komunitarister, hva en mer presist legger inn i en slik idé som komunarist.
Det jeg er ute etter å få fram, er at når det blir slik at sosiale grupper som sosiale grupper får eller tillegges større betydning og mening enn det konkrete individ, står det dårlig til med den kritiske tenkingen, for her synes en parat til å ofre singulariteten på fellesskapets alter, og det er aldri av det gode.Formulert med andre ord: Jeg distanserer meg fra et generelt begrep om et selv, forstått som selvet, for om begrepet om et singulært selv defineres som Selvet ved at individets selvforståelse ikke bare har å gå veien om dette selvet, hva det enn mer presist måtte menes med det, får dette svært negative konsekvenser for individet som et individ. Jeg forklarer det på følgende måte: tanken er at det singulære truer med å forsvinne opp og inn i gruppen, og at dette skjer på den måten at det aktuelle menneske først får et liv med henblikk på at hun inkorporerer de andres liv inn i sitt eget, og at det som blir mest vektlagt er den sosiale gruppen som gruppe(kollektivet), og ikke en avbalansering mellom individet og gruppen, gruppen og individet.
Det er, nemlig, ikke helt innlysende at en diskusjon med andre mennesker alltid er det beste, i sær når disse andre er ens egen referansegruppe, i tradisjonell og konvensjonell forstand: det er langt fra slik at referansegruppens mål(forbindtligeter) og mål faller sammen med det singulære individets forbindtligheter og verdier, og om en ut fra en forutgående diskusjon fatter en avgjørelse om å legge ens egne forbindtligheter og mål over i den egne familiens og vennenes hender, ville det gjerne føre til at katastrofale hendelser inntreffer, hva angår ens egne mål og verdier  
Mer presist, avbalanseringen det er tale om, viser hen til ideer, idealer, preferanser, interesser, verdier og normer. Dermed er det ikke slik jeg oppfatter hva singulære selv er: at dette etableres i og gjennom en konkret sosial gruppetilhøringhet, et ufravikelig vilkår for hva og hvem et menneske er.
Den siste bemerkningen min betyr ikke at jeg bestrider at det gis grupper av individ, eller at gruppe-atferd kan få en overordentlig stor makt og innflytelse over individet, for hva jeg er ute etter, er å klargjøre hva som, rimeligvis, faller inn under begrepet om et selv og hva som faller utenfor begrepet.
For det første, en rent tilfeldig opphoping av mennesker, la oss si folk som står utenfor en fotballstadion og venter på at dørene inn til stadion åpnes slik at de kan slippe inn, gjør mengden av folk til en gruppe i minimumsforstand av termen «gruppe» ved at det som synes å forene og således holde dem sammen, er et visst felles mål: å være tilstede på fotballarenaen - å bivåne en fotballkamp, sammen med en viss pro-holdning til hjemmelaget ved at de er felles om å støtte den som trenger støtte: hjemmelaget.
For spillereren, som tilhørende et bestemt lag som møter et annet fotballspillende lag, stiller tingene seg noe annerledes, for fotball er en lagsport, og lagsport forlanger samspill - at hver og en bidrar med sitt, ut fra evner og ferdigheter, begavelse og talent: Om hver og en bare er ute etter å leke mest mulig med ballen, uten hensyns til fotballspillets iboende logikk, blir det lite eller ingenting ute av det hele, som er en kompleks enhet av underholdning og alvor.
Å tale om selve laget som et selv, som er slik at det eksisterer som en uavhengig og selvstendig entitet, over hver og en av de aktuelle spillerne som utgjør laget som lag, synes å være å tøye begrepet om et selv vel langt ved at de elementer som konstituerer laget blir irrelevante i forhold til entiteten.
På den annen side, en fotballklubb skifter ut spillerne over tid, slik at etter en viss stund er det ingen av de faktiske spillerne som også var aktive spillere på et gitt tidspunkt i fortiden, og at det er slik at forekomsten av sekvenser av aktuelle spillere over tid, er en nødvendig, skjønt det er ikke en tilstrekkelig betingelse for å etablere fenomenet det er tale om.
En kan få fram det jeg har snakket om på følgende vis: Et (singulært) liv er noe mer og annet enn regelfølging, eller det å tilpasse seg et gitt kollektiv/gruppe av individ. Regler regulerer måten mennesker ferdes på, det som beskrives i termer som «atferd», i sær, avvikende «antisosial atferd», i en hvilken som helst sosial gruppe, verdsettes verdien solidaritet langt mer enn selvstendig og uavhengig tenking og handling, eller at relateringer som går på tvers av de forestillinger gruppen har om seg selv, eller som er slik at de går dårlig sammen med disse forestillinger og påfølgende handlingskurs: ja, jeg snakker om slikt som er allment og utbredt for sosiale grupper, det vil si hva som er konstitutivt for grupper, og som sådan ikke beror på hva det enkelte gruppemedlem måtte tro og mene om det, skjønt det gis en antropologisk referanse, som er til de enkelte aktører/agenters sensibilitet, som er, mellom annet, hva som er akseptabelt/inakseptabelt for en person som inngår i en sosial gruppe som interagerer med hverandre. Eksempler på det siste, er familier, fagforeninger,religiøse menigheter og sekter,  diverse forbund, politiske partier.
Naturligvis, foreninger, forbund og politiske partier, er gjerne organ som er bedre egnet til å fremme visse preferanser overfor staten og statlige myndigheter enn hva som er mulig å få til som privatperson siden det i alminnelighet er slik at regjeringer, departement og storting(parlament) ikke går inn i forhandlinger med privatfolk men bare via folk som er, eller har sluttet seg sammen i en fagforening eller et politisk parti.

Sida 2

Et annet aspekt ved kollektivorientering, er at innenfor politiske ideologier og praksiser av en viss sort, der det er samfunnet og staten som teller mest, har samfunnsborgere bare plikter mens myndigheten har rettene på sin side: Dette er ingen bra ordning, for den bygger på svært underlige premisser om hva alminnelige folk, som lever helt vanlige liv, kan eller ikke kan gjøre.
Ideen om Selvet
De overveielser jeg har foretatt over, fører oss hen til ideen om selvet, som jeg oppfatter som en svært pussig størrelse, som er uten rot i realteten. Denne termen synes også å være en rent artifisiell term, konstruert av visse filosofer, og som likeledes har blitt til i lys av deres spesifikke formål, det vil si for å kaste lys over hva de selv mener det er som konstituerer den multiple realitets dimensjonen; nå er ikke artifisielle termer slikt som har å bli feid over bord, for de kan være på sin plass når det ikke gis andre muligheter for å få uttrykt det en har på hjerte. Her gis det vel også en slags standard, som en bør prøve å etterleve eller leve opp til i sin tenkning: at ingen bør etterstrebe originalitet for orginalitetens skyld. Nevnte holdning kan med letthet føre til at en snakker og skriver om slikt som har blitt tenkt og sagt av unevnelig mennesker før eller at det blir en form for ubegripelighet ut av det ved at en har som mål å være mest mulig orginal - hele tiden.
Tanken om «orginal» og «orginalititet», har rent etymologisk noe å gjøre med «opphavelig» betydning og mening eller et ords eller et språklig uttrykks opprinnelige betydning og mening. På den annen side, det er også om intellibilitet - begripeligheten til de termer en påberoper seg og som en utnytter. Således er alminnelig varsomhet en dygd, for så uttrykke meg på den måten.
Ett eksempel på hvor galt det kan løpe av sted når en lider under en form for «orginalitetstvang» eller monomani, får en kjennskap til om en lytter til hva den canadiske filosofen Charles Taylor har å bære fram, og det betyr, især hans lemfeldige omgang med relevante språklige uttrykk for det å være eller ha et selv, som, ut fra mine begrep og erfaringer, viser hen til tanken om oss selv som uutskiftbare, uutbyttbare og uerstattelige entiteter, som en benevner med termen «selv».
Det som synes å være tilfelle hos Taylor, er at han utnytter termen på grunnlag av hans oppfattelser om «kommunale entiteter», som blir forutsatt som basale for individets identitet som individ ved at det er gruppen som sosial størrelse som, i ytterste instans, antas å forlene individet med en identitet: Uten den spesifikke gruppens anerkjenning av individet, eksisterer individet så å si i et tomrom - orienteringsløst med henblikk på hva og hvem det er som menneske.
Hos Taylor gis det en klar tendens, som han stadig vekk kommer tilbake til: at han forsøker å få leseren overbevist om at det gis et visst spillerom innenfor grupper, hva angår måten å føre livet på, der veien inn til anerkjenning går fra gruppen, med dens troer, verdier, normer, og til individet: det tales lite eller ingenting om tanken om frihet og individualitet som faktiske størrelser i det sosiale og kulturelle liv, for hos Taylor har begrepet om ansvar og ansvarlighet, i betydningen moralsk ansvar, forrang framfor frihet og individualitet, som både er kjennetegn for tanken om personalitet, og som er dypt forankret i den vestlige verden i over flere hundre år har vært dypt forankret i den vestlige verden  - i det minste fra renessansen(år 1350) og fram til skrivende stund.

Et annet moment hos Taylor er at forbinder frihet og individualitet med det aller verste i den vestlige kultur, det vil si begrepet om individualisme, og ut fra Taylors lesemåte er individualisme identisk eller ekvivalent med begrepet om hensynsløshet - moralsk og etisk sett.
Her blander Taylor begrepene sammen, for termen «individualisme» er en sterkt verdiladet term, som også er et sentralt element innenfor en sosial-politisk ideologi, som nettopp bygger på tanken om at det er den store og sterke som overalt sitter ved makten med mindre det ikke gis kontra-strukturer som er slik at de motvirker og motarbeider en slik tilraning av makten.
Tanken om individet som individualitet, er noe helt annet ved at individ ofte er bundet sammen eller kan bli bundet sammen gjennom «tro, håp og kjærlighet: Tanken om personalitet er ikke uforenelig med tanker om både frihet og ansvar, for om en alt allerede betraktet slike størrelser som gjensidig utelukkende størrelser, som en har å velge mellom, så har en dermed sagt ja til at svært overflatiske og grunne beskrivelser og tydninger av menneskeværen også er den riktige måten å gå fram på når en prøver å finne ut av hva menneskeværen er om.
Det er forstemmende at en person, som blir beskrevet som filosof og som oppfatter seg selv som en filosof, ikke har skjønt at en har å være aktsom når en skal kategorisere eller klassifisere folk.
Følgelig, det gis ett og bare ett uttrykk for slikt: Det er svært dårlig filosofi.
Singulære bevisstheter og selvbevisstheter versus forestillingen om kollektiv bevissthet..   
Ut fra ståstedet mitt, er det slik at det gis singulære bevisstheter og singulære selvbevisstheter; kollektiv bevissthet og kollekttive bevisstheter, var, er og blir en myte, uten noen som helst grunnlag i det reelle liv og verden, selv om unevnelige mange maktbesatte mennesker opp gjennom verdenshistorien har prøvd å få mennesker til å tro på eksistensen av nevnte størrelser: Hva som er virkelig sant er at straks en har fattet at hvert eneste forsøk på å få noen til å tro på eksistensen av slike tankefostre som kollektiv bevisssthet, så vet en med sikkerhet at er det noe som er ren ideologi, ren propaganda, ren demagogi, så er det slike kimærer - det vil si blendverk
Det er, muligens, en stor oppgave i vår tid å utarbeide en konsepsjon om kollektiver og kollektiv orientering, uten å måtte falle tilbake på ren mytologi, propaganda og demagogi, det vil si at tanken om kollektiv bevissthet har blitt utnyttet av svært mange makthavere opp gjennom verdenshistorien, og med  elendige resultat for millioner og atter millioner av mennesker.
Betydningen til forestillingen om personlig identitet
Det gis mange ting som er av stor betydning for oss mennesker. Identiteten vår er en slik ting, men den(identiteten) er ikke av et slikt stoff og med en slik form at den er beskrivbar i termer av fysiske, materielle broer: folk som sverger til sosial ingeniørkunst, om det ennå fins slike utopister, er av den oppfatningen at mennesker kan formes og omformes - gitt at en kjenner til mål og midler. Personlig deler jeg ikke et slikt synspunkt på mennesker som helt klart ignorerer singulære menneskers konkrete eksistensmodi, ja, at hver og en av oss er eksisterende mennesker, og ikke  bare innkommende rådata i en matematisk- statistisk kalkyle: at menneskeværen kan bringes på en eller annen gitt formel. Det å tenke langsetter nevnte baner foranlediger, etter mitt syn, at en kvantitativ-statisk metode er den korrekte metoden for å finne ut av hva et menneske og et helt menneskeliv er om. Her er det jo også om kunne fastlegge hva for forhold som gjelder mellom helheten og delen, og delene innbyrdes, det vil si at utforskning av deler av menneske ikke duger når en skal ytre noe mer om andre aspekt enn de enn har undersøkt.
Rent teoretisk kan det tenkes at om en mener at den genetiske koden er løst, det vil si arvematerialet, så kan en også trekke inn forhold som omgivelser - vid forstand miljøet omkring et singulært menneske, sammen med den determinering og inflytelse som strømmer ut fra miljøet til enkeltindividet. Og omvendt, en kan gå fram slik at en kan prøve å finne fram til de konstante faktorer som gjelder for det enkelte individet genetiske utrustning. Dermed kan det synes som en har løst problemet om menneskenes fullstendige formbarhet - om en bare finner fram til en sikker teknologi, der resultatet kan gis i en sikker prognose for hvordan individet kommer til å utvikle seg innover i framtiden, gitt at en har kontroll over initiativbetingelsen.
En ganske opplagt innvending overfor nevnte synspunkt om fullstendig formbarhet, er at det er mye som allerede er gitt i og med at vi er mennesker, og at vi ikke har laget oss selv, skjønt med moderne teknologi kan en komme et godt stykke på vei(for eksempel ved hjelp av nanoteknikk/nanoetikk).
En langt tyngre innsigelse er om gittheter, som mål, standarder, for hva som i det hele tatt teller som menneskelige mål, og at veien fram henimot en begripelse av hva og hvem vi er som mennesker har å gå gjennom oss selv og via de begrep vi etterhvert danner og får om oss selv og våre liv, og en anvendelse av disse begreper på oss selv: Dette betyr at hånderingen av mennesker i termer av subjekt som håndterer andre mennesker som objekt gjennom å bibringe dem en selvforståelse som svarer til den forståelse den/de som driver med slik manipulering av andre, er allerede strandet før dette kommer i gang: Slik det har blitt nevnt en rekke ganger, er mennesker karakterisert gjennom en viss fremmedhet i relasjon til seg selv, som også er en  fremmedhet/annerledeshet en har å ta tak i og å prøve å få et grep om.
Det foregående betyr at en fullstendig formbarhet - sosialteknologi -  allerede i utgangspunktet strander, idet en slik linje overfor mennesker(politikk), som sosialteknologi foranlediger, støter an mot det som består i og av å komme til økt klarhet over hva og hvem en er, som likeledes innebærer at en oppdager hvorfor og hvordan en har blitt til den en faktisk er nå.
Dermed blir en anvist på å gjentenke det som har hendt i fortiden og det en selv har gjort, og hva en har gjort ut av det, og det sistnevnte betyr om du har et overordnet mål og formål, en visjon, med livet ditt. Å ha et slikt overordnet mål, er en svært god ting å ha, for det gir livet ditt en viss retning, og det gir de mange hendelser som inntreffer, en viss nødvendighet, i den mening at det du gjør nå, skjer på grunn av at du gjorde noe annet i fortiden, og det du har for øye for framtiden, føyer seg inn i det globale prosjektet ditt, som en av de mange mellomstasjoner som trenges for å du skal komme videre med det du holder på med: Det er om kontinuitet, koherens og identititet i og for livet, og det er verken mer eller mindre enn dette som er svært verdifullt å ha for et menneske.
Et strebende selv
Sålangt en kjenner til i menneskenes liv og historie, har det alltid vært slik at menneskene har hatt en sterk tilbøyelighet til å klassifisere ting, hendelser, handlinger, karakter og personer ut fra hva for kategori eller type, de respektive ting, hendelser, handlinger, karakterer og personer faller inn under  eller hva for gruppe av fenomen de tilhører: Planter tar til seg næring og de trenger lys og varme, de spirer og gror, vokse  og trivesr, skjønt ingen planter sankker eller går på planteskoler eller at undres over hva det skal bli til med dem, hva de skal gjøre ut av dagene og ukene, månedene og årene sine, det vil si: hva de skal gjøre ut av livet sitt.
Således er ikke et menneskeliv ett og det samme som en plantes liv, for mennesker har bevissthet, de har språk og rår over begrep, og ikke under noen omstendigheter er det slik at disse egenskaper er egenskaper som også planter har eller tilkommer.
Det sistnevnte betyr verken at en skal la være å ta i betraktning at planter er vikige for både mennesker og dyr, og at de har en, relativt, stor grad av egenverdi, selv om en fraskriver planter fenomen som sentimenter, følelser, tanker, begjær, planer og prosjekt.
I vår tid har kategorien Streben en negativ valør, en valør som peker i retning av  «streberi, en person som presser seg fram og opp i den sosiale verden og som har spisse albuer og krum nakke,og som er uten medfølelse med den som ikke lykkes så svært bra i rottereset, et kappløp om posisjoner, stillinger med fete gasjer og mye omtale i den mediale verden.
Det alminnelige er å omtale nevnte kategorier av folk som karrierister eller lykkejegere.
Fra filosofihistorien kjenner en til ulike tydninger av kategorien Streben, som for eksempel at den gis hos Platon og Aristoteles; uten å gå for tett inn på hva tenkere i tidligere tider mente med kategorien, har den, i det minste, følgende kjennetegn: «at aktivitetene og virksomhetene streben omfatter, er om å involvere seg i aktiviteter og virksomheter, som er frivillige og målrettete og som også er av en slik art at den eller de som forfølger slike mål og formål, gjør det for aktivitetenes og virksomhetenes egen skyld, og ikke for andre, eksterne mål og forsmåls skyld'».
Det bør likeledes føyes til at siden menneskelig liv også har en fullbyrdeskarakter, er det å legge nevnte katagori til grunn for ens gjøren og laden, noe som fullbyrder livet til den aktuelle personen.
Herværende tekst er om betydningen til kategorien Streben,  sett i lys av (det forhold) at et helt liv gjerne byr på tusenvis av oppgaver, så vel store som små. Nevnte kategori har for lengst fått en svært dårlig valør, for det blir gjerne forbundet med «karrierisme», eller med «streberi», det vil si at den eller de gjelder har spisse albuer og at slike mennesker er ute etter å svinge seg opp i den sosiale, politiske og kulturelle verden, der det, altså er egeninteresser som styrer hele forløpet. Med andre ord, strebere er mennesker med et stort ego.
Imidlertid, en slik framstilling av kategorien er helt misvisende, og det rette spørsmålet er hvorfor det er slik at det som er skrevet over er å gå seg fullstendig bort i språket og begrepenes verden, og det kategorier og begrep som streben er om.
Utgangspunktet for resonnementet er at livet som sådan er godt og bra, og at det å skolerere seg, få erfaringer og erverve seg gode kunnskaper, det å streve ut fra de evner og anlegg en har og å nyttiggjøre dette for gode og bra formål, er hva en begriper med et vellykket liv: Her trenger en å gå langsomt fram, for streben etter lykke betyr flere ting og hvor en av dem er om fryd og glede i relasjon til familie og venner, det vil si at samhandlingen med dem er bra. Således er gode familie- og vennskapsrelasjoner en emosjonell tilstand, som også sorterer under forestillingen om et godt og bra liv, men det gis også andre aspekt enn de nære relasjoner, og dette er av kognitiv art ved at det er om ervner og anlegg, begavels og talent, og at en får utvikle seg og utfolde seg ut fra det en best til å gjøre, det vil si at en finner fram til hva det er om, slik at å ha funnet fram til det, er å ha funnet fram til stedet, der en kan leve på sitt beste.  
På den annen side, ingen lever i en ideel verden, hvor alle kan få til alt, for det er ofte slik at tidene er onde og at det store hindringer som trekker i retninger som hindrer og gjør oppnålelsen av alminnelig mål besværlig. Disse kan bestå av sosiale, økonomiske, politiske og religiøs art, og av forhold som gjør arbeid og produksjon til en ørkenvandring uten mål og mening, annet enn å overleve fra den ene dagen til den andre, om en er så heldig at en har lønnet arbeid.   
Om en eliminerer de nevnte dimensjoner, blir en sittende tilbake med et liv som knapt nok er verdt å leve.
Nå vel. Et liv består av et mylder av oppgaver, og straks en oppgave har blitt løst,  og da kan det være om ting en har kjempet og sloss med i årevis, så dukker dette spørsmål opp: Hva nå - Hva er det neste, hva følger? Det alminnelige er vel at en også oppdager at et liv ofte har «tusenvis av store og små problem», og her anvender jeg begrepsordet på den måten at et problem er noe som er kastet ut foran en og som dermed sperrer og hindrer den videre livsgang, og således forlanges det at en tar tak i dette, slik at livet kan gå videre - at det gis en fortsettelse.
Det er vel også slik at selve opptattheten av å få til ting, det vil si at de planer og prosjekt en har, sammen med de planer og prosjekt som blir til litt etter litt, finner sin løsning, skjønt ikke hvert eneste ett av dem. I alle fall er dette en underlig tanke: Bare jeg har fått gjort det og det, så har også alt kommet på sin rette plass, og deretter  kan jeg sitte med hendene i fanget for resten av livet, uten å gjøre noe som helst mer ut av det.


Dermed er det bygd inn en streben, en higen eller en aspirasjon i et et liv, slik at det alltid er mer å strekke seg etter - flere mål en kan sette seg. Det siste gjelder også for de tingene en avslutter: at da en startet opp var en henvist på å gjøre et selektivt utvalg blant flere mulige valg, og de alternativer en utelot, ble liggende brakk mens en samlet all sin tid og alle sine krefter om det foretrukne valget. Slik bør det vel også være at ingen kan gjøre alt på engang, hva nå det måtte betyr. Imidlertid, det sier mye om oss mennesker og de begrensinger som gis for oss enn om vi bare slo oss til ro med tingenes tilstand, og hva som gis i tiingene som ting - at de er endelige og begrensede. Til tanken om menneskeværen svarer det også tanker om en uendelig streben utover alt som er endelig, begrenset, og det er verdifullt i seg selv at det gis en slik ubestemt lengsel utover alt som gjør livet trangt og flatt, for hos mennesker er det ofte slik at fravær av stabilitet over tid gir opphav til dyp fortvilelse. Ut fra mine begrep er slikt om livet selv, som ikke er identisk med en eller annen ting. for om det var slik at livet(selv) var en ting mellom og blant andre ting i verden, ville jo det som har blitt til fortid ennå være her og nå, skjønt uten at noen av oss ville ha et begrep om det siden tanker og fortid som noe som har vært og som aldri vender tilbake, er noe et menneske oppdager temmelig tidlig i livet: I en viss forstand, er våre liv strukturert på den måten at det ene øyblikket følger på den andre, slik livet også er å puste inn og ut, inn og ut, og når åndedrettet stanser for godt, er livet ditt over, selv om det er slik at det å puste er et nødvendig vilkår for i det hele tatt å kunne fortsette å leve, og ikke at det utgjør en slags metafysisk størrelse i termer av pneuma, et gresk ord for liv, i betydningen pust, ånde: Tanken var at når et menneske døde, så utåndet det, og dette forstod en som at ånden strømmet ut av det menneske som døde, og når det var slik, var livet også over.
I dag vil en vel, og med rette, hevde at det som er betingelser, eller midler, for noe ikke er ett og det som det ettersøkte objektet, som er livet(selv), og som ikke er identisk med fysiske, eller materielle betingelser, slik sinnet hos menneskene ikke er identisk med hjernen(det fysiske substratet som betegnes som menneskenes 'hjerne').
En kan dermed fortsette å ta opp spørsmål av følgende type: Er det slik at vi selv er maskiner(sinn, bevissthet, den fysiske kroppen)? Ja, er den som spør også en ting - en komplisert maskin?
Vel, det synes som en skal være på vakt når Kognitive Atferdsterapeuter, som er skoler innenfor nevrobiologisk vitenskap, og som også er opptatt av å sette denne vitenskapen ut i livet ved at den anvendes på levende mennesker, for der settes det likhetstegn mellom sinn og hjerne og kropp, i den forstand at sinnet og hjernen og kroppen er primært ett og det samme, det vil si at mysteriet ved bevissthet og selvbevissthet, menneskene inkarnerthet, og alt som smaker av at mennesker er noe annet enn en klump materie, er løst en gang for alle, eller at det som kaller fram tanker hos mennesker, og de ikke makter helt å finne ut av,  har nevrovitenskapene løst for oss.   
En kan dermed spørre om hva den eller de som søker etter å forklare og begrunne livet ut fra en slik teori, selv er: er de også en ting?
Dette har jeg nevnt ved en rekke andre anledninger: at ting er tause - stumme: Det er mennesker som gir liv til tingene, som bringer tingene i tale, for så vidt som det gir mening å hevde at ting snakker(Heidegger uttrykt det slik at «Die Sprache spricht») - tingene har jo ingen stemme - røst.
I en viss forstand er språk også inventar, det vil si en ting i verden, som en kan referere til. På den annen side er det forskjell mellom det å ha et språk og det å rå over et språk - skriftlig så vel som muntlig. I det siste tilfelle er det tale om å anvende et allerede gitt språk, for eksempel norsk mens det knapt nok gir mening å heve at det å ha et språk er ett og det samme som å anvende dette språket.: språk og språklighet er mulige betingelser for «språk i bruk»; det omvendte gjelder ikke, for en kan ikke mene at det å anvende et visst språk er mulige vilkår for at det gis språk og språklighet, annet enn i den trivielle betydningen at brukere av det norske språk forutsetter at det er noe som kan beskrives i termer av norsk(skrift- og talemål), uten at dette foranlediger at den aktuelle brukeren også er en kompetent språkbruker. En tungtveiende grunn til det, er at mye kan gå svært galt under innlæringen av et visst språk, og det er ingen nødvendighet som tilsier at språkbrukeren skal komme til klarhet over dette forhold gjennom korrigering av de enkelte ord og uttrykk ved at mer korrekte termer inntar den plassen hvor det forutfor dette var ord og begrep som språkbrukeren brukte på uforståelige og misvisende måter i konkrete talesistuasjoner.
En kan dermed, litt enkelt formulert, hevde at det gis vilkår for å ha et språk og å være språkfør, slik det også gis en distinksjon mellom bruk eller anvendelse av de begrep en rår over, dessuten er det også nødvendig å trekke inn hva det fører til eller ikke fører til at en rår over begrep og anvender disse begrep i mylderet av ulike situasjoner. Et sentralt element er også tydning av situasjoner, og situasjonstydninger kan ikke bare være slik at de er relevante og adekvate eller at de ikke er rimelige oppfattelser av ens egen (og andres situasjon), for det kan også gå på om en makter å se at selv vanskelige situasjoner kan betraktes som utfordringer, slik at det å gripe inn i en situasjon betyr at når situasjonen endrer seg, som resultat av at en tok opp situasjonen, er den enn annen enn hva den var forut for denne inngripen: om det er indre sammenhenger mellom begrepet om det å ha eller å være et selv, på den ene side, og situasjoner, på den annen side, er det selv som stiger fram når situasjonen endrer seg, også en annen enn det var forut for endringen som fant sted.    
Det gis ikke bare levende språk., for en snakker også  om døde språk, det vil si språk som ikke lenger er i hevd og bruk, som verken blir skrevet eller talt av noen. Således hører det med til det å ha et språk at det også er liv i dette språket - at det er i bruk, og at det ikke bare er noe som er positivt gitt, i den forstand at en kan hevde at gammelgresk fins eller latin fins, til tross eller på grunn av at ingen anvender det for å uttrykke og utveksle kunnskaper og erfaringer.
Gammelgresk eller latin og hebraisk, for den slags skyld, tilhører en verden som ikke lenger fins, skjønt det gis spor i form av dokunenter, arkiv, forskning som viser tilbake til en tid og en verden da disse språk og språklige uttrykksformer var i hevd ved at det ikke barte hørte til å være dannet å ha et slikt språk og å anvende det, for det var nemlig de språk som dominerte - som var toneangivende i visse deler av verden. I en slik verden hvor gresk eller latin var i hevd som selve språket per se, med dets særkilte etymologi, syntaks, ortografi og prosodi, eller helheten av dets grammatikk, må en også anta at det var svært utbredt blant mennesker som ikke behersket disse språk at de opplevde det som om de var språkløse - uten språk i det hele tatt. Og omvendt, at ut fra perspektivet til de som behersket språket, var det slik at ikke-kompente brukere ble opplevd som språkløse kreaturer - umælende skapninger, hvis eksistens ikke ble påaktet, og hvis synspunkt og meninger ikke tellte med når saker som angikk fellesveldet skulle diskuteres og avgjøres.  
I praksis betydde dette at de andres - ikke-brukernes stemme - kun ble oppfattet som støy ubehersket skrål, eller som dører og porter som slamrer og skriker i vinden: Livet ble ikke betraktet fra den andres og de andres perspektiv, men kun fra de egne selvfølgeligheter, selvsagtheter - gittheter.
En kan, muligen, hevde at for de som anvendte gammelgresk eller latin, fungerte «språket» hos de andre som en slags «ding an sich», som en yttergrense eller som den ytterste grense for deres egen språklighet ved at dette markerte det punkt hvor uforstand og uforståelighet satte inn med full tyngde: Å kritisere det egne språk ble holdt for utenkelig ved at språket var et språk fra Gud, og således like fullkomment og perfekt som det guddommelige språket selv, ja, i alle fall at det var skapt i Guds bilde og at hver den som mente at Gud var den suverene i alt, også måtte se til at han fortsatte Hans skaperverk gjennom aktiv utvikling og deltakelse i skaperverket, der latin var en del av dette skaperverket. Det er sannsynlig at det var slik det ble opplevd av de som levde i en slik verden: Vi som lever i dag, vet at motstand overfor berettiget kritikk var rotfestet i at det ville ha betydd stort tap i prestisje, og at makten de satt med ikke lenger ville ha framstått som så selvfølgelig eller så usynlig for dem selv, som det var tilfelle, over svært lange perioder i menneskenes liv og historie.
Arkiv på arkiv med ulike typer av dokument, fragment, bøker, avhandlinger er klare testimonier om fortiden, som forgangent liv og og som verdener som har gått under, en gang for alle, skjønt uten at en dermed kan trekke konklusjonen, slik «postmoderne» tenkere(hva nå en måtte mene med et slikt uttrykk) gjør, at det aller meste av det menneskene hevder å ha viten om fra fortiden er påhitt eller konstruksjoner: at tiden før oss ikke har annen mening enn at vi gjør den nærværende i livet vi lever - i arkitektur, kunst og kultur.
Det jeg har skrevet om over, kan uttrykkes på følgende måte: at helt fram til det nittende århundre eller ennå nærmere vår egen tid, levde majoriteten av mennesker temmelig kummerlige liv - målt med våre egne øyne, våre egne standarder for gode og bra liv: Levealderen var svært lav, alle slags sjukdommer var utbredte, det fantes få eller ingen legemidler, forebyggende helseomsorg var et ukjent begrep; mobilitetsradiusen for folk flest var svært liten - folk var stavnsbundne. Om en skal anvende en adekvat term for livet da, så er vel et dyrisk liv det mest dekkende. Å hevde at vanlige folk før i tiden tok ett år av gangen, har lite eller ingenting for seg: det som var tilfelle var at majoriteten av mennesker, og nå snakker jeg om de europeiske folk, var analfabeter - de kunne verken lese, skrive eller regne. Således levde de med og mot naturen ved at de måtte relatere seg til dens rytme, men uten at de hadde begrep om hva ett eller to år var - uten å følge en kalender og kalendertiden.
Naturligvis, ingen som lever idag har et eneste minne om noe av det jeg har skrevet om over, og i stedenfor singulære minner eller erindring bundet opp til virkelige personer, taler en om «at kultur er den kollektive erindringens form» - kunnskapskilden til det som var før i tiden - før oss.
Ett er helt sikkert: Når en står midt oppe i tidens virvelvinder, har en svært liten avstand til det som skjer - en blir dominert av sekvenser av hendelser, uten at en makter å få et helhetlig bilde eller kunne danne seg en helthetlig oppfattelse av mylderet av enkeltstående hendelser, det vil si at det skorter mye på å finne ut av relasjonene mellom delene og helheten, helheten og delene, og at summen av enkeltstående hendelser ikke betyr at en har fått noen særskildt stor innsikt hva angår helheten: Det er vel heller slik at delene virker inn på helheten og at begripelsen av hva helheten er virker inn på forståelsen av de enkelte delene, slik at det oppstår noe annet og nytt, noe som en ikke visste om forut for denne dialektikk mellom helhet og del, del og helhet.
Mer spesifikt, og rent konkret, betydningen til sanselige og kroppslige opplevelser er ikke så å si festet til selve opplevelsene, slik at en kan avlese deres iboende betydning gjennom å beskrive opplevelsene mer inngående: For mange opplevelser av noe foranlediger at de neste opplevelsene ikke makter å leve opp til de forutgående opplevelsene, og så ledes er det ingen god oppskrift på et liv, at en søker etter å få de sterkeste opplevelser siden selve kvaliteten på opplevelsene har en tendens i seg til å avta over tid.
Om en måler betydningen til et liv ut fra hvor anttallet av sterke og langvarige opplevelser en har hatt, så er dette en upålitelig eller en svært underlig målestokk, for et langt liv kan ha vært svært fattig på sterke og langvarige opplevelser, skjønt det uten tvil har vært et svært rikt og variert liv.
En kan også uttrykke dette slik at sanselige og kroppslige opplevelser ikke varer ved over tid, for de forsvinner, «fordufter», «fordamper» - blir borte, og det de etterlater seg er, i beste fall, et svakt og blekt minne, i relasjon til selve opplevelsen. Dette betyr at sanseopplevelser er slike fenomen som ut fra seg selv og i kraft av seg selv, er besværlig, for ikke å si umulig å bringe på begrep, uansett hvor hardt en strever etter å få det til(«En kommer alltid for sent tilbake til det som var»). Fra et slikt faktum, at sanseopplevelser ikke er slike fenomen som kan gjentas(slik de blir tydet i denne sammenheng), betyr ikke det at menneskenes sanselige og kroppslige aspekt er uten betydning, for det er usant: den allmenne kultur og dens kulturverdier, sammen med betydningen til ideer og idealer, er ikke om øyeblikkets sanseopplevelser, for det ville bety ett og det samme som å skrive og snakke om noe annet enn hva en i alminnelig forstår med kultur, kulturverdier, livsverk, og betydningen til ideer som frihet, økt sosial rettferdighet og streben etter lykke, det vil si hva som menes med å ha  et godt og bra liv - som et selv.

Thor Olav Olsen  (Den här e-postadressen skyddas mot spambots. Du måste tillåta JavaScript för att se den.)

 Ensamrätt för samtliga artiklarna som Thor Olav Olsen publicerar i Tidningen Kulturen tillhör författaren. Tillståndet för citat, länkar eller publicering i andra media än Tidningen Kulturen måste skriftiligt ges av författaren på denna adress
Den här e-postadressen skyddas mot spambots. Du måste tillåta JavaScript för att se den.

Stöd Tidningen Kulturen

Köp en prenumeration! Klicka för mer information.

Ur arkivet

view_module reorder

Noveller av Björn Augustson

Björn Augustson låter ett nostalgiskt tillbakablickande balanseras med en strävan efter att leva för stunden. Han låter drömmarna leva och ser i dem både motivation och inspiration. Han skriver krönikor ...

Av: Björn Augustson | Utopiska geografier | 05 mars, 2012

Casablanca

Vive la démocratie!

Den 16 februari 1944 hade Bogart-filmen Passage to Marseille premiär. I filmen möter vi Humphrey Bogart i rollen som den franske journalisten Jean Matrac. Världskriget rasade ännu, utgången var inte ...

Av: Mohamed Omar | Essäer om film | 29 juli, 2017

Klassängslighetens dialektik

Nu talar vi kulturellt kapital. Klass. Klyftor. Vi är medelklassen. Vi är osäkra, men vi vet hur man är fel eller rätt. Vi är den osäkra medelvägen. Vi skäms. Vi ...

Av: Nina Ahlzén | Kulturreportage | 13 december, 2012

Samtalets tid och plats

Den västerländska vetenskapen föds ur ett samtal. Platon skrev dialoger. Han uppfann inte formen; inom den filosofiska tradition som han själv tillhörde finns hänvisningar till försvunna dialoger av Protagoras, Zenon ...

Av: Anna-Lena Renqvist | Agora - filosofiska essäer | 21 augusti, 2013

33 meter över havet

Vi skulle stråla samman. Frågan blev var ses vi? Vi kom från lite olika håll och skulle senare ut på middag på Tabac i gamla stan respektive föreställningen ”Knitting Peace” ...

Av: Per-Inge Planefors | Gästkrönikör | 21 februari, 2014

Marie Ndiaye

Marie Ndiaye – en av vår samtids främsta författare.

Efter det att jag läste alla Chimamanda Ngozi Adichies och Zadie Smiths romaner snubblade jag över Marie Ndiaye. Alla tre är fantastiska författare, men jag tror nog ändå att jag ...

Av: Carsten Palmer Schale | Litteraturens porträtt | 20 november, 2017

Utsikten från Strandverket är något utöver det vanliga. Foto: Lena Andersson

När utanförskap skapar konst

Konst vid sidan av den etablerade konstscenen. Det är något som Strandverket vill lyfta fram med utställningen Mystrium.

Av: Lena Andersson | Essäer om konst | 01 juni, 2017

Eyvind Johnsons Norrbotten

Eyvind Johnson inleder sin självbiografiska romansvit om Olof med att beskriva den 13-årige huvudpersonens uppbrott från fosterföräldrarna. Olof dras nämligen med en stark längtan efter att få komma ut i ...

Av: Björn Gustavsson | Litteraturens porträtt | 16 december, 2008

Botanisera i arkivet
close

Prenumerera på vårt nyhetsbrev!

Få de senaste artiklarna direkt i din brevlåda - helt kostnadsfritt.

Du kan när som helst avsluta din prenumeration - enklast klickar du bara på länken du hittar i varje nyhetsbrev.