Veckan från hyllan. Vecka 13, 2012

Han var mannen som gav opportunismen i världshistorien ett ansikte. Hånad av Tom Lehrer i de oförglömliga sångraderna ”Once the rockets are up, who cares where they come down? /That's ...

Av: Gregor Flakierski | 24 mars, 2012
Veckans titt i hyllan

Claude Simon - ordorgiernas mästare

Intrigen är inget och berättandet allt i Claude Simons vindlande textmassor. Det är textsjok som befinner sig bortom de gängse intrigvestibulerna och det vanliga a till ö harvandet i den ...

Av: Benny Holmberg | 19 april, 2010
Essäer om litteratur & böcker

Böcker som har påverkat mig av Robert Louis Stevenson

Tidskriften British Weekly gjorde 1887 en rundfråga till ett antal kända brittiska författare, bland dem William Gladstone, John Ruskin, H. Rider Haggard och Robert Louis Stevenson. Frågan var vilka böcker ...

Av: Robert Louis Stevenson | 21 april, 2013
Kulturreportage

Farväl

Resbloss forsande medDet köttliknande Kärleksspåret på sidan av(Aldrig deklineras en ny himmelJorden har ett blott ännu brandblåttsår)Du där duÄggulaglad bakom gallretDär du bakar ökenbrödAv coniugalis idiomVid varmastoften korgas ...

Av: Guido Zeccola | 04 oktober, 2010
Utopiska geografier

Glimt fra moderne filosofi, logikk og litteratur



Georg Wilhelm Hegel

 

Georg Wilhelm Hegel(1770-1831) og hans idé om verdenshistoriens slutt.

I sin tid hevdet den tyske filosofiprofessor Georg Wilhelm Friedrich Hegel at rettssubjektet var kommet så langt i sin utvikling at det var ved veis ende - at en var nådd fram til «historiens slutt», som for Hegel betydde at i og med at rettsstaten var oppnådd, var også friheten selv oppnådd: I dag er alle mennesker frie. Mer pinlig enn som så er det besværlig å tenke seg at ett, presumptivt, klokt menneske, som til og med var professor i filosofi og som også har blitt stående i filosofihistorien som en betydningsfull tenker, skal kunne uttale seg med henblikk på oss mennesker og hva mennesker kan eller ikke kan få til gjennom deres møye, slit og strev.

Stöd Tidningen Kulturen

Köp en prenumeration! Klicka för mer information.

Hegel var ikke bare en filosof som befattet seg med tidligere filosofi - filosofihistorie- han var også 'historiefilosof', i betydningen at han foreleste om de lange linjer i verdenshistorien og menneskenes plass og rolle i den, samtidig som han snakket om nåtiden og framtiden; mens fortiden hadde vært preget av store forandringer, så benektet Hegel at ideen om bevegelse, utvikling og forandring hadde noen som helst anvendelsesverdi med henblikk på verdenshistoriens framtidige forløp, annet enn som innordning under det som alt allerede hadde blitt oppnådd - en rettsordning, der hver og en allerede er en fri borger, eller en undersott av rettsordningen, om en vil.

 

 

Det forgående trenger å bli forklart.

Ut fra mine erfaringer og begrep har det nevnte standpunkt - at verden og dens folk ikke kan få det  bedre i framtiden enn de hadde det i fortiden - svært lite i seg av visdom, som er filosofers område; en fordyper seg i filosofisk litteratur med tanke på å lære av andres intellektuelle arbeid, slik at en kan få nye og andre ideer enn de en hadde da en starter opp med å leve i tankens verden. Det vil si at en driver jo ikke bare med å lese «de gamle» for nytelsens skyld eller av ren nyskjerrighet eller på grunn av at en ikke har noe bedre å foreta seg enn å lese om ting som er så fjernt fra livet at en rygger tilbake og spør seg selv om hvordan det er mulig at det kan komme så mye nonsense ut fra munnen på et menneske. Især når det er uten relevans for vårt eget livet i verden

Så pass mye har en lært seg opp gjennom årene at verden og livet i den er dynamisk: Dermed prøver jeg meg på  en (del)forklaring med det for øye å søke etter å fatte at Hegel i det hele tatt kunne begå en slik enorm bommert, det vil si at Hegel negliserte at verden og livet er i bevegelse, skjønt det ikke har i seg et endemål, som alt beveger seg henimot - en slags tilstand hvor alt har gått opp i alt, og at alt har falt på plass - som et stort puslespill. Det er ingen tvil om at Hegel begikk en kolossal tankemessig bommert: Helt fram til vår egen tid har filosofer og intellektuelle levd et trygt og godt liv og hvor de har blitt skjærmet fra verdens larm og tumulter, dens uro, og med en slik kunnskap i bagasjen er det muligens ikke underlig at tanker blir til kimærer, tankefostre, blendverk.

Følgelig gis det folk som forveksler hjerneproduserte kimærer, tankefostre, blendverk, med selve realiteten, og derigjennom taper de referansen til realiteten av syne ved at jo mer de klynger seg til sine tankefostre, desto fjernere og mer i utakt med realiteten er den aktuelle tenkeren: Slik var det for Hegel, og en kan ønske at det ikke var slik uten at dette fjerner det som er sant og virkelig om ham og hans betraktninger om det historiske liv.

At hele verdigrunnlaget og realitetssansen var fordreid hos Hegel, kan belyses med en temmelig grotesk ytring fra ham i forbindelse med at han hadde fått nyss om at det fantes urfolk/naturmennesker i den nye verden - Amerika. Hans kommentar til dette, så langt jeg har kunnet bringe det i erfaring, var at naturmenneskene måtte temmes, at de måtte siviliseres. Hvilken ufølsomhet overfor det som er annerledes enn en selv! Ja, for en umåtelig nedlatenhet overfor folk som levde under helt andre vilkår enn de filosofisk dannede folk i Europa?Ja, så langt det er mulig å bedømme, springer nevnte holdning ut fra en «besser wissen»: At jeg alene vet hva som er det beste livet for folkegrupper som har liv som er tett knyttet opp til den omgivende natur og de vilkår det gir rom for av fortsatt liv: Er det nå så sikkert at den europeiske sivilisasjon og kultur er det ypperste den menneskelige ånd har frambrakt? Dernest, at den som ikke bøyer seg for europeisk tankgods og sivilisasjon skal tvinges til å bøye seg for den antatte utviklingen fram mot en stadig høyere sivilisasjon og raffinert kultur eller, i det minste, en langt mer forfinet utgave av det som eksisterte tidligere!

Nevnte innstillinger fortjener knapt nok andre beskrivelser enn at de er klare uttrykk for kulturarroganse og kulturimperialisme ved at den egne kulturen blir verdsatt som høykultur, mens  kulturer og livsformer, som er uten skriftspråk og den språklige arven av litterære og vitenskapelige og filosofiske verk, blir betraktet som «primitive» kulturer, eller uutviklede kulturer, ja, som langt lavere kulturer og kulturformer, det vil si at folk som ikke er som oss er uten kultur i det hele tatt: at de er naturfolk eller villdyr, infantile og animalistisk orientert, og de må behandles på grunnlag av det.

Når sant skal utsies, så gis det helt sikkert mennesker som ennå mener at det forholder seg på den måten at afrikanske folk ennå står på et lavere trinn enn oss hvite og blåøyde folk.

Åndens liv.

Med Hegel som eksempel, kan en mene at Liv er ånd; og i det har Hegel rett, skjønt det er ikke slik at alt som utgis for ånd også har liv i seg - på tross av eller på grunn av at Hegel og hans filosofi har blitt stående i verdenshistorien som en viss sort filosofi om livet og åndens liv hos oss mennesker.

Også  svært vanskelige tider kan foranledige mye bra tankeliv, for da trer tenkingen fram som en praktisk - teoretisk nødvendighet. Med andre ord, at det å skrive ned dine tanker ikke er en luksus eller noe en like gjerne kunne ha vært foruten, og at livet du lever ikke ville ha blitt forringet eller dårligere av den grunn, om du hadde latt det være; eksemplene på at det kan være slik at nedtegning av det som ligger en på hjerte betyr økt frihet, er legio; den som har en viss kjennskap til den gamle  bondekulturen vet også at det slettes ikke var uvanlig at folk grep til pennen i ledige stunder, eller mer presist uttrykt: når alt ikke var i orden med de fortløpende aktiviteter og virksomheter på gården så grep en til pennen(se ASLAs Skriftserie, Nr. 18, Uppsala, 2005).

I en viss forstand av begrepet om nødvendighet, kan en også hevde at når og hvor det gis nød, armod, er det maktpåliggende å vende denne nød til noe positivt, noe som er godt og bra. Henvisningen min til bondekulturen er nettopp ett eksempel blant flere eksempler, som har så mye i seg at det kaster lys over det å ta skrittet over fra ting som består av kjeder av negative opplevelser og erfaringer(verdier) til ting som kjennes godt og bra for den som involverer seg i det: At nedtegningen av personlige tanker på et papir er uttrykk for verdifulle refleksjoner, både for den som involverer seg i det og for oss andre, som er så heldige at vi kan lese det andre har ført i penn, i den grad situasjonen og stunden har befordret det.

Tankeliv er ikke ett og det samme som åndsliv.

Det synes også ganske sikkert at forestillingen og begrepet om tankeliv ikke er ensbetydende med det en i alminnelig beskriver og tyder i termer av «åndsliv», og en sentral og vesentlig grunn til at det ikke er slik at betydningen til forestillingen om tankeliv faller sammen med sistnevnte term, er at betydningen til forestillingen om termen for «ånd» og «åndsliv» spenner over et langt større spektrum enn så vel intensjonen for tankeliv som dets ekstensjon/omfang. Et par eksempel vil vise hva jeg mener med dette. For det første, det vrimler av ord og uttrykk i det norske språk, språklige uttrykk som er religiøst ladet, og som knapt nok er  med referanse til «tankeliv», som for eksempel «Den Hellige Ånd « og «I begynnelsen svevde Ånden over vannene».

Hva en bør legge merke til «I begynnelsen svevde «Ånden» over vannene», er at dette sammensatte uttrykket er om Gud som Skaperen av alt og alle ting som er, som er den som skaper uten å ha skapt seg selv(for her kommer logikken inn som en absurdum setning, og som har blitt hånet og latterliggjort av så mange): Med andre ord, det er Guds ånd som er nærværende, og uttrykket viser hen til en start, der det ikke gir mye mening i det å spørre videre om hva som var forut for selve skapelsen, for svaret en får er dette: «Gud sa, og så ble det». Her er det den religiøse troen som viser seg som den ultimate grunn, opprinnelsen, opphav og urkilde til alt som er.

Å spørre på det viset at en tar opp spørsmålet om hvem som skapte skaperen av alt som er uskapt og skapt, gir vel for så vidt mening, skjønt det synes å forflytte seg utenfor det religiøse språket som sådan siden skaperer riktignok er skaper; hva skaperer ikke er i stand til er å skape seg selv som skaper, for skaperen er skaper fra «all evighet av»: Om en tenker seg at skaperen skaper seg selv, så kommer en til et punkt hvor en alltid kan ta opp spørsmålet om hvordan det har seg at det gis en skaper som er i stand til å skape seg selv «e(x) nihilo - fra ingenting, fra intet eller fra ut fra den rene tomhet - «void». Følgelig gis det et diktum, som viser hen til at selv skaperen er ikke i stand til å skape seg selv ut fra et punkt hvor ingenting gis - ikke engang skaperen selv som skaper er istand til det, og, om resonnementet har noe for seg, er skaperens skapende akt alt allerede bygd inn i skaperens væren som skaper, og hvor en likeledes kan føye til at slik har det også vært fra evighet av. I motsatt fall er en tilbake på en uendelig regress, eller en tankebevegelse som kolliderer med hver eneste tenkelig realitet: At skaperen var til forut for at kapasiteten til å skape var tilstede, som ikke må bli forvekslet med å utøve kapasiteten, for en kan gå inn på å utøve den, gitt at den gis, eller avstå fra det.

En opplagt innsigelse overfor det jeg har snakket om over, er at det synes å høre med til doktriner og dogmer eller læresetninger og trosoppfatninger en ikke kan argumentere for via alminnelige logiske resonnement siden det, mellom annet ikke følger fra det å ha en sterk tro overfor en setning med et visst innhold at denne setningen også er i samsvar med realiteten. Naturligvis, alminnelige logiske resonnement duger vel ikke på troens felt siden troen er noe som enten kommer et menneske i møte eller ikke: Ingen kan argumenteres inn i religiøs tro eller tvinges til å ha en religiøs trosvisshet. En kan heller ikke velge mellom å ha et liv med religiøs tro eller å ha et liv uten religiøs tro, i den forstand at valget består i og av å velge det ene eller det andre alternativet.

På den annen side er det slik at for oss mennesker er det slik at vi knytter betydning og mening til det som på en eller annen måte er bundet til våre persepsjonsapparat og våre kognitive evner og anlegg: Det som er bakom eller hinsides dette har menneskene svære vansker med å danne seg begreper om. En kan jo alltids tenke seg noe som er mer kolossalt enn det en tenker på og snakker om: Et sentralt poeng er at dette som det er umulig å tenke seg som værende større enn, er nettopp det største av alt stort: Gud.

I tysk filosofi, især ut fra Hegels filosofiske konsepsjon, er det tale om «ånd» i flere betydninger, så vel «subjektiv» som «objektiv» og «absolutt» ånd, der den absolutte ånd er om «åndens selvrealisering i samfunnet, kulturen og historien», i form av symbol, seremonier, prosesjoner, og i hele tatt at mylderet av fenomen blir brakt på begrep i kraft av menneskenes fornuft mens den midtre betydningen - objektiv ånd, er om «frihet som nødvendighet», og som konkrete manifestasjoner langsetter dimensjoner som arbeid, fritid, familieliv, samfunnsliv/statsliv, det vil si som «sittlickeit» - menneskenes sedelige liv i den sosialt og historisk formidlete verden. Ja, som «station and duties», om en ønsker og vil anvende slike begrep som viser hen til hvor en er plassert innenfor samfunnskroppen/staten.

Hos Hegel synes den første betydningen å være av en mer drømmende og lengtende karakter, og som også forblir av en sådan karakter med mindre individ og grupper av individ tar skrittet over fra en slumrende og halvt sovende tilstand og inn i frihetens og nødvendighetens rike.

Georg Wilhelm Hegel

 

Georg Wilhelm Hegel(1770-1831) og hans idé om verdenshistoriens slutt.

I sin tid hevdet den tyske filosofiprofessor Georg Wilhelm Friedrich Hegel at rettssubjektet var kommet så langt i sin utvikling at det var ved veis ende - at en var nådd fram til «historiens slutt», som for Hegel betydde at i og med at rettsstaten var oppnådd, var også friheten selv oppnådd: I dag er alle mennesker frie. Mer pinlig enn som så er det besværlig å tenke seg at ett, presumptivt, klokt menneske, som til og med var professor i filosofi og som også har blitt stående i filosofihistorien som en betydningsfull tenker, skal kunne uttale seg med henblikk på oss mennesker og hva mennesker kan eller ikke kan få til gjennom deres møye, slit og strev.

Stöd Tidningen Kulturen

Köp en prenumeration! Klicka för mer information.

Hegel var ikke bare en filosof som befattet seg med tidligere filosofi - filosofihistorie- han var også 'historiefilosof', i betydningen at han foreleste om de lange linjer i verdenshistorien og menneskenes plass og rolle i den, samtidig som han snakket om nåtiden og framtiden; mens fortiden hadde vært preget av store forandringer, så benektet Hegel at ideen om bevegelse, utvikling og forandring hadde noen som helst anvendelsesverdi med henblikk på verdenshistoriens framtidige forløp, annet enn som innordning under det som alt allerede hadde blitt oppnådd - en rettsordning, der hver og en allerede er en fri borger, eller en undersott av rettsordningen, om en vil.

 

 

Det forgående trenger å bli forklart.

Ut fra mine erfaringer og begrep har det nevnte standpunkt - at verden og dens folk ikke kan få det  bedre i framtiden enn de hadde det i fortiden - svært lite i seg av visdom, som er filosofers område; en fordyper seg i filosofisk litteratur med tanke på å lære av andres intellektuelle arbeid, slik at en kan få nye og andre ideer enn de en hadde da en starter opp med å leve i tankens verden. Det vil si at en driver jo ikke bare med å lese «de gamle» for nytelsens skyld eller av ren nyskjerrighet eller på grunn av at en ikke har noe bedre å foreta seg enn å lese om ting som er så fjernt fra livet at en rygger tilbake og spør seg selv om hvordan det er mulig at det kan komme så mye nonsense ut fra munnen på et menneske. Især når det er uten relevans for vårt eget livet i verden

Så pass mye har en lært seg opp gjennom årene at verden og livet i den er dynamisk: Dermed prøver jeg meg på  en (del)forklaring med det for øye å søke etter å fatte at Hegel i det hele tatt kunne begå en slik enorm bommert, det vil si at Hegel negliserte at verden og livet er i bevegelse, skjønt det ikke har i seg et endemål, som alt beveger seg henimot - en slags tilstand hvor alt har gått opp i alt, og at alt har falt på plass - som et stort puslespill. Det er ingen tvil om at Hegel begikk en kolossal tankemessig bommert: Helt fram til vår egen tid har filosofer og intellektuelle levd et trygt og godt liv og hvor de har blitt skjærmet fra verdens larm og tumulter, dens uro, og med en slik kunnskap i bagasjen er det muligens ikke underlig at tanker blir til kimærer, tankefostre, blendverk.

Følgelig gis det folk som forveksler hjerneproduserte kimærer, tankefostre, blendverk, med selve realiteten, og derigjennom taper de referansen til realiteten av syne ved at jo mer de klynger seg til sine tankefostre, desto fjernere og mer i utakt med realiteten er den aktuelle tenkeren: Slik var det for Hegel, og en kan ønske at det ikke var slik uten at dette fjerner det som er sant og virkelig om ham og hans betraktninger om det historiske liv.

At hele verdigrunnlaget og realitetssansen var fordreid hos Hegel, kan belyses med en temmelig grotesk ytring fra ham i forbindelse med at han hadde fått nyss om at det fantes urfolk/naturmennesker i den nye verden - Amerika. Hans kommentar til dette, så langt jeg har kunnet bringe det i erfaring, var at naturmenneskene måtte temmes, at de måtte siviliseres. Hvilken ufølsomhet overfor det som er annerledes enn en selv! Ja, for en umåtelig nedlatenhet overfor folk som levde under helt andre vilkår enn de filosofisk dannede folk i Europa?Ja, så langt det er mulig å bedømme, springer nevnte holdning ut fra en «besser wissen»: At jeg alene vet hva som er det beste livet for folkegrupper som har liv som er tett knyttet opp til den omgivende natur og de vilkår det gir rom for av fortsatt liv: Er det nå så sikkert at den europeiske sivilisasjon og kultur er det ypperste den menneskelige ånd har frambrakt? Dernest, at den som ikke bøyer seg for europeisk tankgods og sivilisasjon skal tvinges til å bøye seg for den antatte utviklingen fram mot en stadig høyere sivilisasjon og raffinert kultur eller, i det minste, en langt mer forfinet utgave av det som eksisterte tidligere!

Nevnte innstillinger fortjener knapt nok andre beskrivelser enn at de er klare uttrykk for kulturarroganse og kulturimperialisme ved at den egne kulturen blir verdsatt som høykultur, mens  kulturer og livsformer, som er uten skriftspråk og den språklige arven av litterære og vitenskapelige og filosofiske verk, blir betraktet som «primitive» kulturer, eller uutviklede kulturer, ja, som langt lavere kulturer og kulturformer, det vil si at folk som ikke er som oss er uten kultur i det hele tatt: at de er naturfolk eller villdyr, infantile og animalistisk orientert, og de må behandles på grunnlag av det.

Når sant skal utsies, så gis det helt sikkert mennesker som ennå mener at det forholder seg på den måten at afrikanske folk ennå står på et lavere trinn enn oss hvite og blåøyde folk.

Åndens liv.

Med Hegel som eksempel, kan en mene at Liv er ånd; og i det har Hegel rett, skjønt det er ikke slik at alt som utgis for ånd også har liv i seg - på tross av eller på grunn av at Hegel og hans filosofi har blitt stående i verdenshistorien som en viss sort filosofi om livet og åndens liv hos oss mennesker.

Også  svært vanskelige tider kan foranledige mye bra tankeliv, for da trer tenkingen fram som en praktisk - teoretisk nødvendighet. Med andre ord, at det å skrive ned dine tanker ikke er en luksus eller noe en like gjerne kunne ha vært foruten, og at livet du lever ikke ville ha blitt forringet eller dårligere av den grunn, om du hadde latt det være; eksemplene på at det kan være slik at nedtegning av det som ligger en på hjerte betyr økt frihet, er legio; den som har en viss kjennskap til den gamle  bondekulturen vet også at det slettes ikke var uvanlig at folk grep til pennen i ledige stunder, eller mer presist uttrykt: når alt ikke var i orden med de fortløpende aktiviteter og virksomheter på gården så grep en til pennen(se ASLAs Skriftserie, Nr. 18, Uppsala, 2005).

I en viss forstand av begrepet om nødvendighet, kan en også hevde at når og hvor det gis nød, armod, er det maktpåliggende å vende denne nød til noe positivt, noe som er godt og bra. Henvisningen min til bondekulturen er nettopp ett eksempel blant flere eksempler, som har så mye i seg at det kaster lys over det å ta skrittet over fra ting som består av kjeder av negative opplevelser og erfaringer(verdier) til ting som kjennes godt og bra for den som involverer seg i det: At nedtegningen av personlige tanker på et papir er uttrykk for verdifulle refleksjoner, både for den som involverer seg i det og for oss andre, som er så heldige at vi kan lese det andre har ført i penn, i den grad situasjonen og stunden har befordret det.

Tankeliv er ikke ett og det samme som åndsliv.

Det synes også ganske sikkert at forestillingen og begrepet om tankeliv ikke er ensbetydende med det en i alminnelig beskriver og tyder i termer av «åndsliv», og en sentral og vesentlig grunn til at det ikke er slik at betydningen til forestillingen om tankeliv faller sammen med sistnevnte term, er at betydningen til forestillingen om termen for «ånd» og «åndsliv» spenner over et langt større spektrum enn så vel intensjonen for tankeliv som dets ekstensjon/omfang. Et par eksempel vil vise hva jeg mener med dette. For det første, det vrimler av ord og uttrykk i det norske språk, språklige uttrykk som er religiøst ladet, og som knapt nok er  med referanse til «tankeliv», som for eksempel «Den Hellige Ånd « og «I begynnelsen svevde Ånden over vannene».

Hva en bør legge merke til «I begynnelsen svevde «Ånden» over vannene», er at dette sammensatte uttrykket er om Gud som Skaperen av alt og alle ting som er, som er den som skaper uten å ha skapt seg selv(for her kommer logikken inn som en absurdum setning, og som har blitt hånet og latterliggjort av så mange): Med andre ord, det er Guds ånd som er nærværende, og uttrykket viser hen til en start, der det ikke gir mye mening i det å spørre videre om hva som var forut for selve skapelsen, for svaret en får er dette: «Gud sa, og så ble det». Her er det den religiøse troen som viser seg som den ultimate grunn, opprinnelsen, opphav og urkilde til alt som er.

Å spørre på det viset at en tar opp spørsmålet om hvem som skapte skaperen av alt som er uskapt og skapt, gir vel for så vidt mening, skjønt det synes å forflytte seg utenfor det religiøse språket som sådan siden skaperer riktignok er skaper; hva skaperer ikke er i stand til er å skape seg selv som skaper, for skaperen er skaper fra «all evighet av»: Om en tenker seg at skaperen skaper seg selv, så kommer en til et punkt hvor en alltid kan ta opp spørsmålet om hvordan det har seg at det gis en skaper som er i stand til å skape seg selv «e(x) nihilo - fra ingenting, fra intet eller fra ut fra den rene tomhet - «void». Følgelig gis det et diktum, som viser hen til at selv skaperen er ikke i stand til å skape seg selv ut fra et punkt hvor ingenting gis - ikke engang skaperen selv som skaper er istand til det, og, om resonnementet har noe for seg, er skaperens skapende akt alt allerede bygd inn i skaperens væren som skaper, og hvor en likeledes kan føye til at slik har det også vært fra evighet av. I motsatt fall er en tilbake på en uendelig regress, eller en tankebevegelse som kolliderer med hver eneste tenkelig realitet: At skaperen var til forut for at kapasiteten til å skape var tilstede, som ikke må bli forvekslet med å utøve kapasiteten, for en kan gå inn på å utøve den, gitt at den gis, eller avstå fra det.

En opplagt innsigelse overfor det jeg har snakket om over, er at det synes å høre med til doktriner og dogmer eller læresetninger og trosoppfatninger en ikke kan argumentere for via alminnelige logiske resonnement siden det, mellom annet ikke følger fra det å ha en sterk tro overfor en setning med et visst innhold at denne setningen også er i samsvar med realiteten. Naturligvis, alminnelige logiske resonnement duger vel ikke på troens felt siden troen er noe som enten kommer et menneske i møte eller ikke: Ingen kan argumenteres inn i religiøs tro eller tvinges til å ha en religiøs trosvisshet. En kan heller ikke velge mellom å ha et liv med religiøs tro eller å ha et liv uten religiøs tro, i den forstand at valget består i og av å velge det ene eller det andre alternativet.

På den annen side er det slik at for oss mennesker er det slik at vi knytter betydning og mening til det som på en eller annen måte er bundet til våre persepsjonsapparat og våre kognitive evner og anlegg: Det som er bakom eller hinsides dette har menneskene svære vansker med å danne seg begreper om. En kan jo alltids tenke seg noe som er mer kolossalt enn det en tenker på og snakker om: Et sentralt poeng er at dette som det er umulig å tenke seg som værende større enn, er nettopp det største av alt stort: Gud.

I tysk filosofi, især ut fra Hegels filosofiske konsepsjon, er det tale om «ånd» i flere betydninger, så vel «subjektiv» som «objektiv» og «absolutt» ånd, der den absolutte ånd er om «åndens selvrealisering i samfunnet, kulturen og historien», i form av symbol, seremonier, prosesjoner, og i hele tatt at mylderet av fenomen blir brakt på begrep i kraft av menneskenes fornuft mens den midtre betydningen - objektiv ånd, er om «frihet som nødvendighet», og som konkrete manifestasjoner langsetter dimensjoner som arbeid, fritid, familieliv, samfunnsliv/statsliv, det vil si som «sittlickeit» - menneskenes sedelige liv i den sosialt og historisk formidlete verden. Ja, som «station and duties», om en ønsker og vil anvende slike begrep som viser hen til hvor en er plassert innenfor samfunnskroppen/staten.

Hos Hegel synes den første betydningen å være av en mer drømmende og lengtende karakter, og som også forblir av en sådan karakter med mindre individ og grupper av individ tar skrittet over fra en slumrende og halvt sovende tilstand og inn i frihetens og nødvendighetens rike.

Sida 2

I historiefilosofien hos Hegel snubler en også over ideer om stigende grad av av frihet; fra samfunnstilstander i historien hvor ingen er fri til land og riker hvor noen nyter frihetens goder og fram til hans egen tid - Preussen, der alle mennesker er frie og friheten som sådan er realisert i lys av staten og statligheten: at mennesket har blitt statsborger, og således lever livet sitt i trygghet og sikkerhet. Hegel mente ikke bare dette: at friheten hadde funnet sin form og sitt innhold i kraft av staten og statligheten, for han var også av den oppfating at folk, land og riker som til enhver tid befant seg på et lavere nivå i verdenshistoriens(Les: verdensåndens gang gjennom historien) utvikling måtte «oppheves», slik at de ble rehabilitert som rettsstater, for dette var hvert kulturfolk  pre-programmert til som kulturfolk, og om dette, bestemte folkeslag nektet, så måtte de tvinges til å erkjenne og anerkjenne at stat og rettsstatlighet var og er og blir den eneste måten menneskene kan og skal kunne leve sammen på i fred og fordragelighet. Sagt med andre ord, det er ikke mye av visdom å hente hos Hegel, for i hans filosofi er det alltid samfunnet/staten som har forrang framfor individet og individualiteen, og at det er slik at samfunnet/stat skal ha fortrinn framfor singulære individ, er det i følge Hegel den logiske dialektikken som sørger for, for det er den som driver samfunnet, historien og kulturen framover - ja, inntil friheten blir realisert i den germanske, preussiske rettsstat. Sålangt billedgalleriet til Hegel.

Edmund Husserl(1859-1938) og ideen om intellektets kvalitet som varighet.

Dimensjonen jeg har skrevet om over, er jo om de ultimate tingene - om hvor mennesker kommer fra og hva for destinasjon vi mennesker har - om det dypeste og innerste i oss selv. Imidlertid, for oss mennesker er dette like mye om det intellektuelle livet - tankelivet. En av vestens store tenkere - den tyske filosofen Edmund Husserl skriver et sted at om det gis noe som er av permanent art hos mennesker, så er det intellekt vårt, som etter mitt syn blir sterkt undervurdert i vår tid. For øvrig var det slik at Husserl levde og virket i en verden hvor svært mye skjedde i den fysiske, materielle verden, hva angår vitenskapelig nyvinninger og den påfølgende teknologiske effektivitet mens i forestillingens verden, det vil si i den ideologiske verden, i menneskenes hoder, skjedde det likeledes forferdelige ting, som foranlediget så vel Holocaust som den andre verdenskrig, men også Moskvaprosessene og Den Sovjetrussiske Borgerkrig.

Husserl hadde et liv forut for den første verdenskrig(1914-1918) og han arbeidet og virket under og etter verdenskrigen, og det måtte ha vært en svært vanskelig tid å finne seg til rette i, især for mennesker som skjønner at vitenskapelig vekst, teknologiske effektivitet og vedvarende industralisering er forenlig med at de aller verste ting av alt som er ondt kan finne sted - at for oss mennesker gis det ingen forhåndsgarantier for at slikt kan skje pånytt - at det opprettes arbeidsleirer og gasskammere og krematorier i svært stor skala.

En forsiktig konklusjon er at at oppgangstider eller framskritt på ulike områder ikke dermed er slik at dette befordrer framgang på andre områder. Framgang og framskritt i den materielle verden ledsages ikke alltid av skapende utfoldelse på det intellektuelle området. Om dette hadde vært tilfelle, at all bevegelse i materien ledsages av en tilsvarende bevegelse i det intellektuelle livet, skulle en formode at Husserl hadde blitt til en ihuga forsvarer av det som var svært dårlig i den verden han levde og virket, noe som så helt avgjort ikke var tilfelle med ham.

Det er en ting for seg at det gis mennesker som går på tvers av ideologiske bevegelser i den tiden de lever og virker, noe som fordrer et visst intellektuelt og moralsk mot, for faren for at en blir marginalisert er overhengende tilstede, sammen med en klar tendens til å bli neglisert. Ja, demonisering av motstandere, det vil si at de ikke bare framstår som en virtuell diskusjonspartner, men heller som fiender, noe som  gjerne innebærer at en kvitter seg med opprørske personligheter - en gang for alle.

Et annet og sentralt aspekt er at det er om at det å stikke hodet altfor klart og tydelig fram bidrar til at en blir til målskive for hatske angrep.  På den annen side er aktiv motstand om  ikke å være så veik at en lar være med å bry seg, når en har en klar erkjennelse av at ikke alt er som det skal være i verden.

Filosofi er streben etter visdom, innsikt, kunnskap og viten, og ikke til det å vise seg fram i diverse sammenhenger, der det er helt andre ting enn visdom som styrer samtalen: en grunnholding i det moderne er «å bli sett og hørt» - at en får mest mulig oppmerksomhet rundt sin person, og dette synes å være langt mer viktig enn å ha noe på hjerte.

Ja, en kan formulere dette på den måten at den som snakker og snakker har ikke noe som helst å meddele annet enn å selvopphøyelse og forfengelighet, som er langt utbredte laster enn en skulle tro at de er, og således kommer tanken om at det å ytre seg beror på at en gjør det med et foregrepet håp om at det kan bidra til at livet i den verden en lever i blir en bedre verden enn den faktisk er, noe som trer i bakgrunnen eller som rett ut blir neglisert på grunn at en ikke tror på noe annet enn nytelse og selvnytelse.

Så fullstendig nytt er vel  selvinnkrøkthet ikke, for oppblåsthet er et velkjent fenomen, og en kan helt sikkert komme ganske langt i retning av å forstå og forklare hva dette er om, om en trekker inn tanken 'minderwertigkeitsgefûhle' eller mindreverdsfølelser, slik Alfred Adler oppfattet at all streben etter makt springer ut av mindreverdsfølelser, og at det å heve og hevde seg selv i et samfunn overfor et annet samfunn, er å kompensere for opplevelser av og erfaringer med at en som person, som tilhørende en viss kultur, en viss klasse, et bestemt sjikt(lag) eller en gruppe i et partikulært samfunn, er underlegen i relasjon til en annen kultur, en annen gruppe eller et bestemt sjikt eller en annen klasse: I det minste er nevnte tanke slettes ikke dum, og den fortjener at en tenker nøye over hva det er som gjør at det gis mennesker som, når anledningen byr seg, framhever den egne fortreffelighet - om det er forskning, lære eller med henblikk på vitenskapelige publikasjoner.

For meg synes det ganske klart at det å betone at det gis noe mer enn flyktighet og endelighet i livet, er noe helt annet enn å vise seg fram for andre ved at en har en monoman opptatthet av å bli rost for det en får til som akademiker.

Jeg betrakter det slik at det å få til noe som varer ved gjennom tiden og verdens omskiftelig, er en naturlig tilbøyelighet hos mennesker, for livet er kort, og det å sette gode spor etter seg er ingen idiotisk idé, til tross eller på grunn av at stundom dukker det svært uhyggelig skikkelser opp på verdens tavle, og disse folk har ikke bare gode ting som de ønsker og vil realisere.

En kan formulere det foregående ved å si at det hører med til kåret å strebe etter økt klarhet gjennom å prøve å gjøre det uklare klarere, og om en lykkes med å gjøre det som er vagt eller diffust, mer klart og begripelig enn det var i utgangspunktet, det vil si da en startet opp med å arbeide på emnet, er det ikke så rent lite som har blitt oppnådd gjennom det.

Således tilslutter jeg meg tanken om intellektets kvalitet som varighet, slik Husserl uttrykker det et sted, og tanken om intellektet som varighet gjennom alt som er omskiftelig har ingen verdens ting å gjøre med en intellektuell arroganse: Det forholder seg tvert i mot, for mennesker er ut fra sin natur anlagt på å finne fram til et intellektuelt fundert grunnlag i deres tilstedeværen, en grunn og et grunnlag som er slik beskaffen at den varer ved ut over det svært korte tidsspann som blir tildelt dem. Derfor er det heller et tegn på intellektuell oppriktighet at Husserl ikke påberoper seg en særskilt innsikt om «Væren», det vil si langsetter slike linjer og mønstre eller strukturer, som hans elev Heidegger trakk opp i SuZ.

Sida 3

Om tradisjonell logikk.

Dermed kan betydningen til forestillingen om ånd være så mangt, og ikke på noen måte være dekkende for betydningen til forestillingen om tankeliv.

For å være mer presis: tanker har objekt, de er om noe, står for noe. Likevel er det slik at de objekt tanker er om, eller enda bedre, selve tankeobjektet, trenger og behøver verken å være i fokus for personers  bevissthet eller i selve de verbale ytringer eller at en tenker på objekten mens en nedtegner en tanke. For å illustrere dette med et eksempel fra den symbolske logikk(og her holder jeg meg til rent formelle trekk):

Hver eneste en av de setninger/proposisjoner som inngår som variabler i et setningslogisk argument eller resonnement, for eksempel hvor sannheten til hele utsagnet er en funksjon at sannheten til delsetningene som inngår i setningen, har eller tar hver enkelt variabel to sannhetsverdier, det vil si om setningen er sann, får den sannhetsverdien  «sann». I motsatt fall får den sannhetsverdien «usann» eller «falsk».

Om en setter sammen to ulike logiske setninger, for eksempel «p», «q», så får en fire - 4 - mulige kombinasjoner siden hver av dem har 2 sannhetsverdier(2x2=4).

Følgelig blir det slik(gitt kontradiksjonsprinsippet) at enten er p sann eller så er q sann, om p er usann er q sann, og, omvendt, om q er usann er p sann. Imidlertid, det kan aldri bli slik at både p og q er sanne eller at både p og q er usanne: At det er slik har å gjøre med hvordan verden er beskaffen, i alle fall fra et rent formalt synspunkt, det vil si uten tanke på at det kan gis ulike tydninger av «p», og som bidrar til at det som er uttrykt over ikke holder stikk. Jeg går ikke inn på dette i denne paragrafen.

Naturligvis, jeg har gitt en svært skissemessig framstilling av logikk og logiske setninger, sammen med hva som kan være sant og hva som ikke kan være det - på en og samme tid og med hensyn til det samme. Jeg har ikke nevnt noe konkret om hva som teller som en logisk setning - hva for element som etablerer en logisk setning/proposisjon.

Hva som synes ganske sikkert, er at det fordres en viss tankemessig anstrengelse for å komme under vær med slikt som logikk og logiske slutninger, og dermed  har dette så avgjort å gjøre med hva som faller inn under 'tanke-liv', skjønt det kan knapt nok hevdes at dette er det eneste som gjør det, for mennesker har også andre typer av tanker, så som minner, erindringer, følelser og fornemmelser, forventninger, og ingen vil vel komme på den tanke at i og med at det gis de nevnte objekt, så gis det dermed logikk og logiske slutninger, skjønt «ingen logikk er mulig med mindre det gis tanker og forestillinger».  Det foregående ligger til grunn for hvert eneste resonnement, om det er logisk eller ikke, det vil si om det tifredsstiller konvensjonell logikk som tankenødvendighet.

Bevissthetsflyt.

Om en, derimot, sammenlikner en viss form for tankeaktivitet, som for eksempel «at den ene tanke blir avløst av den andre», eller at en henviser til ordsammensetninger som «tankesprang», «tankeflukt», kan en nok få en viss forståelse av hva det betyr «at i begynnelsen var det slik at «'Ånden' svevde over vannene», uten at det er betydningslikhet mellom slike formuleringer som tankesprang, tankeflukt. Rent allment er det slik at tanker er flyktige - de dukker hurtig opp og de forsvinner gjerne like fort som de kom, og i og med at det som finner sted i sinnet er som en strøm av tanker eller tanke-fragment, så kan det bli slik at i løpet av en dag kan tusenvis av tanker ha passert - det var også dette James Joyse dro veksler på når han skrev sine bøker(Ulysses, Finnegans Wake), og som, i den engelsk språklige verden har fått navnet «Stream of Consciousness.»

Ideen om stream of consciousness, er, naturligvis, et litterært knep, for ingen får gjort spesielt mye om tankene er helt andre steder enn der de skal være når en arbeider, det vil si at en er årvåken og følger med i det en gjør og har fore er den alminnelige måten mennesker relaterer seg til seg selv og arbeidet sitt, hva det nå enn måtte være.

Sett fra et ståsted der en ikke er opptatt av jobben og det denne forlanger av en, kan en la tankene vandre av sted uten at det gis noen indre sammenheng mellom de retninger tanken tar, og her er vel sprang i tankegangen via assosisjon det som er utbredt og vanlig.

Her taler en jo også om «assosiasjonslover», så som «nærhet», «berøring»,«likhet», «kontrast»(motsetning): Ifølge nevnte tankegang kaller tanken om at noe er tungt fram tanken om at noe er lett mens likhet kaller fram tanken om at et objekt har egenskaper som er felles med et annet objekt, og tanken om nærhet og selve det at to objekt befinner seg i nærheten av hverandre i en rekke ulike situasjoner, kaller fram tanken om når det ene objektet dukker opp, så dukker det andre objektet også opp; en av de filosofer som la den såkalte assosiasjonsloven til grunn for sin tenkning, var skotten David Hume(1711-1776), og rent allment betegnes forklaringer, som støtter seg på assosiasjonsloven, for «psykologisk baserte forklaringer», der fenomenet eller fenomenene, som antas å følge ut fra et «hvis-så» mønster, ikke følger på hverandre med tankemessig nødvendighet, det vil si at en begrepsmessig» sammenheng  mellom fenomen, en forklaring som springer ut av fenomene selv og følger fra disse, søkes forklart via rent mentale, eksterne, mekanismer.

Glimt fra den senere tid: Jean - Francois Lyotard(1924-1998).

Gjør en et stort sprang i tid, helt fram til vår egen verden, ble filosofi og filosofisk virksomhet framstilt på helt andre måter enn i antikken, i sær ut fra en viss type fransk filosofi, hvis representant var Jean- Francois Lyotard. I boken sin The Postmodern Condition(Fransk utgave i 1979) er Lyotard opptatt av få fram at filosofer ikke lenger har noe å skrive om, for de er uten faglig baserte kunnskaper om verden slik den har utviklet seg over en periode av et par hundre år, i alle fall siden slutten av det nittende århundret(Jf. Verdensutstillingen i Paris i 1890).

Med andre ord, det er først og fremst teknikerne(vitenskapsfolk av ulik kolør) som har pålitelige kunnskaper om tingene og verden og menneske, og ikke filosofer, som, ifølge Lyotard, lever som om ingenting har skjedd på hvert eneste vitensområde(matematikk, algebra, fysikk, astrofysikk, kjemi; geologi, arkeologi, og, ikke minst, innenfor genetikk og nevrobiologi).

Fra en slik negativ holdning til filosofi og filosofisk virksomhet(uansett hva en mer presist måtte mene med tanken og begrepet om filosofi), følger det svært negative konsekvenser med henblikk på betydningen til i det hele tatt å involvere seg i filosofi, for Lyotard synes å mene at (fag) filosofer er uten kunnskaper om realiteten - om livet og verden, og menneskenes plass og rolle i verden, deres «Station and Duties»(Bradley), om en vil formulere det på den måten.

På den annen side, om det er slik at filosofer er uten fagkunnskaper, i nevnte forstand, betyr dette ut fra en instrumentell holdning til verden at de er uten nødvendig innsikt i betingelsene for å kunne forandre verden, for ut fra tankegangen at «kunnskap er makt», er filosofer maktesløse, det vil si om fagkunnskap også er identisk eller ekvivalent med det å ha kontroll, og dermed styring på den kursen verden skal ha eller få.

Dette minner om at Karl Marx og hans innstilling til filosofi og filosofisk virksomhet: At inntil nå har filosofer vært opptatt av å forstå, beskrive og tyde naturen, verden, mennesket og den menneskelige ånds prestasjoner; skjønt hva det kommer an på, er ikke bare å forstå, men det å forandre verden: Nevnte holdning er knapt nok noe nytt i menneskenes kulturhistorie, for helt tilbake til antikken var menneskene opptatt av relasjonene mellom viten og handling, mellom rasjonalitet og moralitet, mellom teoretisk erkjenning og viten, på den ene side, og produktive, teknisk baserte kunnskapsformer, på den annen side. I nevnte perspektiv inngikk også spørsmål om relasjonene mellom de som styrer og de som blir styrt, det vil si spørsmål av politisk og statsrettslig art og disses forhold til hva for poeng det har at en foretrekker reguleringer av menneskenes atferd og livsføring framfor å ha samfunn hvor det ikke gis noen form for styring i det hele tatt.

Det som melder seg som spørsmål, er hva som gjør at de produktive fagkunnskaper innenfor de ulike yrker ikke er tilstrekkelige i seg selv, for det er jo uten tvil slik at husbyggere, båtbyggere og bilkonstruktører visste hva de gjorde og at de var gode til å bygge hus, båter og biler; det er ingen som verken ønsker eller vil bo i hus som allerede er falleferdige innen de er ferdigbygde, eller at de som begir seg ut på det åpne og vide havet har gått ombord i en båt som er i så skrøpelig forfatning at det synker straks det kommer litt sjø, eller at  en foretrekker dårlige bilsjåfører framfor de som er dyktige til å manøvrere en auto.

Hva angår andre yrkesgrupper, som kjøpmenn og handelsfolk, så måtte en jo også anta at disse var dyktige som kjøpmenn og handelsfolk, slik at de ikke fallbudte varer som var råtne eller til priser som var ublue, ja, at de ikke hadde tilranet seg varer fra andre folk, som på sin side hadde stjålet dem fra omreisende kjeltring, etc. Alt dette, og mye mer, måtte en forutsette, som noe som var i den skjønneste orden.

Thor Olav Olsen (Den här e-postadressen skyddas mot spambots. Du måste tillåta JavaScript för att se den.)

Ensamrätt för samtliga artiklarna som Thor Olav Olsen publicerar i Tidningen Kulturen tillhör författaren. Tillståndet för citat, länkar eller publicering i andra media än Tidningen Kulturen måste skriftiligt ges av författaren på denna adress
Den här e-postadressen skyddas mot spambots. Du måste tillåta JavaScript för att se den.

Ur arkivet

view_module reorder

En höstig kärleksförklaring

Jag och min kille är ute på promenad i en Stockholmsförort, såsom vi ofta är. Så köper vi en kaffe och sätter oss ute, i en trappa, för att dricka ...

Av: Jessica Johansson | Jessica Johansson | 30 augusti, 2011

Böcker som har påverkat mig av Robert Louis Stevenson

Tidskriften British Weekly gjorde 1887 en rundfråga till ett antal kända brittiska författare, bland dem William Gladstone, John Ruskin, H. Rider Haggard och Robert Louis Stevenson. Frågan var vilka böcker ...

Av: Robert Louis Stevenson | Kulturreportage | 21 april, 2013

Stig Larsson: Umeå var mardrömmen

TEMA VÄSTERBOTTEN Stig Larsson. Foto: Gustaf Andersson. Regissören och författaren Stig Larsson lämnade Umeå för över trettio år sedan. För Tidningen Kulturen berättar han nu sin Västerbottenshistoria. – Värstingarna på Grubbeskolan kallade ...

Av: Gustaf Andersson | Litteraturens porträtt | 04 februari, 2008

Den europeiska tomheten

”Den civiliserade människans väsen är feghet.”(Joseph Roth, Die Flucht ohne Ende)  År 1927 utgav Joseph Roth (1894–1939) sin vändpunktsroman, den som markerar brottet mellan hans mogna ungdoms vänsterradikalism och hans alltför ...

Av: Anders Björnsson | Litteraturens porträtt | 16 Maj, 2013

Åverkan på en bok

Omslaget är skogsgrönt och har vissa skavanker, som förmodligen kommer från slitage. Bokens höjd är 185 mm, bredd 100 mm och tjockleken mäts till 15 mm. Om man slår upp ...

Av: Henrik Johansson | Essäer om litteratur & böcker | 10 juni, 2012

Bortglömd diktare jubilerar

Det jubileum som tilldrar sig den kulturintresserade publikens huvudintresse detta år, måste utan vidare vara Richard Wagner-jubileet. Mer i skymundan kan man notera 200-årsminnet av det tyska befrielsekrigets store skald ...

Av: Simon O. Pettersson | Litteraturens porträtt | 17 december, 2013

Strindberg får oväntat besök

I ”Ockulta dagboken” antecknar Strindberg den 3 december 1900: ”På morgonen berättade jungfrun att ’herr Sgs son sökte i går (Söndag)’. Jag blef vettskrämd och grubblade öfver hvad som händt ...

Av: Göran Lundstedt | Essäer om litteratur & böcker | 25 juni, 2012

 Anne-Marie och Maria Jönsson, omgivna av pilkonsthantverk. Foto Belinda Graham.

Skånejul 2017 - En riktigt God Grön Jul!

Snön ligger vit på taken och endast tomten är vaken ... Julen känns aldrig mer nära och mer genuin än när man är på en riktigt bra julmässa, där det vackra ...

Av: Belinda Graham | Kulturreportage | 25 november, 2017

Botanisera i arkivet
close

Prenumerera på vårt nyhetsbrev!

Få de senaste artiklarna direkt i din brevlåda - helt kostnadsfritt.

Du kan när som helst avsluta din prenumeration - enklast klickar du bara på länken du hittar i varje nyhetsbrev.