Den osynliga piskan. Om Henning Berger

Höstmörkret är kompakt som i en kolsäck. Ett ilsket kallt regn piskar gatorna. Det har på fler än ett sätt varit en blöt natt. Henning Berger har varit ute på ...

Av: Crister Enander | 21 april, 2012
Essäer om litteratur & böcker

Det isländska ljudlandskapet

Det isländska ljudlandskapet Island, en ö omringad av is och vatten, en ö som närapå intakt har bevarat språket som talades i Skandinavien för mer än 1 000 år sedan, exporterar ...

Av: Jim Knutsson | 27 mars, 2010
Essäer om musik

Louis Ferdinand Céline,  1932.  Foto: Globd/Wikipedia

Resa till nattens ände – tre versioner, tre världar

Den franske författaren Louis-Ferdinand Céline (1894-1961) föll med sin roman "Voyage au bout de la nuit" ur ramen för den franska 1900-talslitteraturen men blev samtidigt epokgörande för denna. Hans litterära ...

Av: Elisabeth Tegelberg | 12 april, 2017
Essäer om litteratur & böcker

Hur buddhismen kom till Sverige

En personlig betraktelse av Annakarin Svedberg om spridningen  av buddhismen i Sverige  En dag tar jag den röda bussen ut mot Djurgården. Det är vår. Det är tidigt 70-tal. Målet är ...

Av: Annakarin Svedberg | 22 januari, 2014
Kulturreportage

Sentrale element i oldtidens filosofi: Fra Platon til Plotin



alt

Det er svært mye som ikke er en reell opsjon for meg som filosof, som for eksempel at jeg ikke kan overta de gamle grekernes allmenne forestillingsverden. med dens mange myter(«mythos») og sagn(«fabula»), men heller ikke det livet grekerne levde, slik det var bundet opp til familie, slekt og ære, på den ene side og slektsfeider, kiv, splid og strid, på den annen side. Den greske borger hadde å ta hånd om slektens ære og dens ettermæle. Dessuten hadde hver eneste borger sin på forhånd tildelte moira, det vil sin forutbestemte skjebne - en tanke som er fullstendig fremmed og ubegripelig for oss som lever i det moderne, for selv om det nok er slik at gener og den genetiske arven - det som gjerne blir benevnt som «det genetiske lotteriet» - har en ganske stor innflytelse på oss, er vi ikke så naive at vi undervurderer betydningen til miljø, omgivelser, omstendighet, oppdragelse, skolering, utdanning og danningsprosesser, til at en kommer til å tro at alt hva vi er og hvem vi er, er avgjort på forhånd: at det gis en mystisk eller helt uforklarlig «struktur»: Skjebnen - Ananke/Moira

Grekerne trodde på Skjebnen, og deres mest framtredende menn var kun verktøy for de lokale gudenes renkespill, luner og innfall, forviklinger og innbyrdes kiv og strid om makten. Homer skriver også om at bare den som har deltatt i slaget om Troya fortjener å bli betegnet som  helt, noe som er fulstendig ubegripelig for oss som lever i dag, samtidig som tiden og verden stiller seg svært avvisende og mistenksomme overfor den store og sterke mann, hvis ord er ordre, befalinger, som individet  og grupper av  individ har å etterkomme - adlyde, om en liker det eller ikke.

Således betyr hevdelsen av «at jeg kan ikke», at det  bare er med referanse til en evne, som jeg altså er uten, om dette er hva det er om: nei, det er om ubegripeligheten ved det hele, det vil si at ikke bare jeg men hvert eneste menneske som har tenkt over hva det er om, eller som blir stilt overfor tanken om moira i termer av det som er forutbestemt som hvert enkelt liv som skjebne, og som dermed er hinsides våre egne grunnleggende valg av liv, som gjør at en skyver det hele fra seg som noe ingen vettige mennesker er i stand til å dele, eller tilslutte seg.

Stöd Tidningen Kulturen

Köp en prenumeration! Klicka för mer information.

Det er på denne bakgrunn at jeg hevder  at en av de mest meningsbærende tanker som gis, er tanken om valget, og da forstått som et grunnleggende valg, et valg som også springer ut av en fast, indre trosvisshet. Dette betyr ikke at det ikke gis uvissheter og at det er mye en ikke forstår. Nei, det er ikke hva det kommer an på når talen er om et grunnleggende valg, for straks et menneske har kommet til bevissthet om at det gis noe slikt som det(som et grunnleggende valg), og at det aktuelle menneske går inn på hva det er om, er alt allerede bortom alt som smaker av forestillinger om at det personlige livet, som struktur, er forut gitt, for livet til hver og en av oss beror på hva som gjøres ut av det, og det er betinget av og har som forutsetning at en også er kapabel til å foreta valget av livsform, noe, som, på den annen side, foranlediger en viss selvsamlethet, selvrefleksjon.

Livet er jo ikke bare livet her og nå, eller at du eller jeg er situert i en foranderlig situasjon, for det er like mye med referanse til en helthetlig situasjon, og en helhetlig og samlende situasjon fordrer, ja, forlanger av oss at livet vårt beskrives og tydes både med referanse til hva det var før i tiden og med henblikk på det som er foran oss - det framtidige livet. Dermed er temporaliteten gitt som et ufravikelig moment, og som er slik at en har å ta hensyn til det - om en vil eller ikke.

Det foregående dreier seg ikke bare om hva for innhold livet vårt hadde før i tiden eller hva det har nå; det som er sentralt, vesentlig og viktig, er en aspirasjon, en ambisjon - livets pretensjon: Menneskelige personer blir ikke bare avgrenset eller definert gjennom en referanse til formelle og innholdsmessige kriterier, som er den aktuelle personens substansielle aspekt som utgjør hennes quid(hva), for det er også slik at personens quis(hvem) har å bli trukket inn for å kunne komme under vær med hva det i hele tatt betyr å ha og leve et personlig liv.

En av dem som var svært oppmerksom på de grunnleggende ulikheter mellom antikkens måter å tanke på om menneskelige individ og deres liv i verden, var Friedrich Schiller(1759-1805), som skriver et sted at «grekerne var et naivt folkeslag», for naturen var alt og den allmenne kulturen intet: Uansett hva for oppfattelser en har eller måtte ha om Platon(427-347 f.Kr.), Sokrates(470-399 f.Kr.) og Aristoteles(384-322 f.Kr.), og de filosofiske konsepsjoner en kan lese ut av skriftene til Platon og Aristoteles, så er ikke deres biologiske determinisme, hva angår livet og dets teleologiske konsepsjon,  godtakbart for oss som lever i dag.

´Biologisk determinisme'  forstår jeg i retning av «at alt liv beskrives og tydes ut fra og på grunn av en forutfattet idé/form eller et skjema, og at dette skjemaet, eller denne idé,  er teleologisk basert, i den forstand at livsmening og livsmål er en refleks av idéen/formen og de enkelte slekters og arters teleologiske programmering».

Hos Platon gis det også en skapergud eller demiurg; verken hos Platon eller hos Aristoteles eller hos noen annen gresk filosof gis det en konsepsjon hva for størrelse som kommer til uttrykk gjennom tanken om det absolutte, i termer av  intethet, tomhet  - The Void.

Først med kristendommen dukker ideen om intetheten opp, og den trer fram som creatio e(x) nihilo. Intetheten er således noe som var ukjent for folk forut for kristendommens grunntanke om creatio e(x) nihilo: Demiurgen(skaperguden hos) Platon ble forestillt på den måten at i utgangspunktet stod denne guden overfor et foreliggende, gitt materiale/emnet, og dette emnet, hva det nå mer presist måtte være,  var skaperguden henvist på under skapelsen av de første mennesker.

Menneskematerialet var slettes ikke perfekt og fullkomment, og siden materialet var av så ymse art, der noen sorter var edle, noen mindre edle og andre en blanding av edelt og mindre edelt, måtte også de faktisk mennesker bli delt inn langsetter de emner demiurgen kom over. Dermed ble menneskene klassifisert som viss sort mennesker - alt etter deres antatte gehalt, det vil si så som bestående av gull(det beste), sølv(det nest beste) og bronse(det som slettes ikke var å forakte, selv om det ikke var så rent som de to øvrige metaller: bronse.

Om en baserer sin lesning og sin forståelse på de nevnte forhold, så synes det å følge at grekerne og Platon levde og virket innenfor en mytisk og mytologisk synsrand, og at de forestillinger som ble ført til torgs, under den forutsetning at de reflekterte slike myter, var uten noen som helst rot i realiten. Det synes også å følge fra et slikt materiale, som støtte for tanken, at den selektive seleksjonen av menneskematerialet og gjennom kategorisering av ulike slag metaller, som var mer eller mindre edle(rene), viser Platon seg, holdt opp i mot ettertidens tanker om slikt, som     dikterfilosof, og ikke som en virkelighetsnær tenker.

Uavhengig av om forestillingen Platon brakte til torgs var hans egne eller om det var forestillinger han hentet fra verden han levde og virket i, passet disse forestillinger godt sammen med en samfunnskropp, der slaveri og slavehold var allment utbredt. Den greske verden kjente ikke til tanken om at mennesker har sine egne liv å leve og at ingen mennesker skal brukes som midler for et eller annet mål, for livet er deres egne liv og de lever det for deres egen skyld og ikke for noen annens.

På sett og vis levde og tenkte grekerne og greske filosofer i en mytisk og magisk verden:  Uten å overdrive kan en hevde at hva angår de ting som mennesker i dag holder for fantasiflukt og tankespinn, ikke bare var begrenset til mennesker som ikke hadde fått systematisk opplæring og utdanning, for forestillinger om sjelevandring, reinkarnasjon stod høyt, i hevd mellom og blant de kondisjonerte - den vel utdannete aristokratiske overklasse.

En kan formulere det på den måten at forestillingen om sjelevandring bygger på ontologiske og ontiske selvmotsigelser, ja, også på pragmatiske kontradiksjoner.

Idéen er at når et menneske dør, så dør ikke dets sjel, for det forsetter å eksistere ved at den skifter bolig eller kropp, noe som i og for seg er konsistent ved at en kropp trenger en sjel slik en sjel trenger en kropp - uten kroppen ingen sjel og uten en sjel er kroppen livløs - en død kropp.

For grekerne var sjelen kroppens livgivende prinsipp. Hovedtanken var ikke bare sjelen som kroppens livgivende prinsipp, for grekerne mente også at sjelen var udødelig, uten at det ble ført et logisk bevis for at det er slik at sjelen har egenskapen «ikke-dødelig».

Følgelig, om sjelen (for grekerne) er det ordnende og styrende prinsipp for alt som har liv i seg, så har hver eneste levende kropp en sjel, og dette synet betydde også at ørner har ørnesjel og svaner svanesjel.

Om en tar Platon på alvor med hans tanker om idéverden og sanseverden, sammen med tanken at når et menneske blir født, får det en eksistens i en menneskelig kropp, så får dette en del underlige konsekvenser:  At mennesker har eller tilkommer en sjel, ja, det kan en nok kunne godkjenne, og at dette også er en sjel som holder til i et menneske(uansett hvordan en mer presist fatter relasjonen mellom sjelen og kropp). Imidlertid, når Platon fortsetter med sin framstilling av sanseverden og menneskene som er nedsunket i den, og starter opp med å snakke og skrive om at sjel har en lengsel i seg etter å komme fri fra kroppen og dens begrensninger, da er det noe i oss som roper: stans! Platon durer bare i vei med sitt: Sjelen har ikke bare en lengsel i seg, en lengsel som peker ut over kroppen, for han fører også inn termer som «erindring» og «gjenerindring». For Platon var idéene(det skjønne, det sanne og det gode, og deres enhet) evige og uforanderlige mens sanseverden oppsto og forgikk - den var under stadig forandring, ja, analogt til fire årstidene og deres gang fra vinter til vår, og fra sommer til høst.

Således kan en studere de greske filosofer og deres forestillinger om mangfoldet av sjeler og deres tanke om at sjelen er en og bare en, hvilket også trer fram for oss som en selvmotsigende tanke, for hvordan kan det som er mangfoldig være slik at det kun er en enhet - en enhet i mangfoldet eller et mangfold i enheten.

Det var videre slik at Platon utviklet tre ulike myter for å illustrere hva han mente med relasjonen mellom den verden vi lever i og den høyere verden - idéverdenen - gjennom å framlegge dette via Hulemyten, Den matematiske Linjemyten og Solmyten.

Ja, hos Platon fins mange flere beretninger - fortellinger - med innhold som ingen noensinne har kunnet verifisere eller demonstrere sannheten til, som at kvinnen og mannen i bunn og grunn var oppstått fra et(ur)vesen, som kom til å skille lag, og at hele eksistensen til mannen og kvinnen gikk ut på å forene og gjenforene det som hadde fått en singulær karakter, det vil si to atskilte individualiteter, for å uttrykke meg mer i takt med vår måte å formulere dette på.

Jeg går går ikke nærmere inn på disse mytene og troene i denne sammenheng, da enhver som måtte ønske det også med letthet kan finne fram til måtene å tenke på gjennom å konsultere en bok om Platon og hans filosofi, eller gjennom å lese utdrag fra en bok, der idélæra hos Platon blir behandlet.

Plotinus (205-270 e.Kr.f.)  Ny-platonismen og Hellenismen.

alt

Det er svært mye som ikke er en reell opsjon for meg som filosof, som for eksempel at jeg ikke kan overta de gamle grekernes allmenne forestillingsverden. med dens mange myter(«mythos») og sagn(«fabula»), men heller ikke det livet grekerne levde, slik det var bundet opp til familie, slekt og ære, på den ene side og slektsfeider, kiv, splid og strid, på den annen side. Den greske borger hadde å ta hånd om slektens ære og dens ettermæle. Dessuten hadde hver eneste borger sin på forhånd tildelte moira, det vil sin forutbestemte skjebne - en tanke som er fullstendig fremmed og ubegripelig for oss som lever i det moderne, for selv om det nok er slik at gener og den genetiske arven - det som gjerne blir benevnt som «det genetiske lotteriet» - har en ganske stor innflytelse på oss, er vi ikke så naive at vi undervurderer betydningen til miljø, omgivelser, omstendighet, oppdragelse, skolering, utdanning og danningsprosesser, til at en kommer til å tro at alt hva vi er og hvem vi er, er avgjort på forhånd: at det gis en mystisk eller helt uforklarlig «struktur»: Skjebnen - Ananke/Moira

Grekerne trodde på Skjebnen, og deres mest framtredende menn var kun verktøy for de lokale gudenes renkespill, luner og innfall, forviklinger og innbyrdes kiv og strid om makten. Homer skriver også om at bare den som har deltatt i slaget om Troya fortjener å bli betegnet som  helt, noe som er fulstendig ubegripelig for oss som lever i dag, samtidig som tiden og verden stiller seg svært avvisende og mistenksomme overfor den store og sterke mann, hvis ord er ordre, befalinger, som individet  og grupper av  individ har å etterkomme - adlyde, om en liker det eller ikke.

Således betyr hevdelsen av «at jeg kan ikke», at det  bare er med referanse til en evne, som jeg altså er uten, om dette er hva det er om: nei, det er om ubegripeligheten ved det hele, det vil si at ikke bare jeg men hvert eneste menneske som har tenkt over hva det er om, eller som blir stilt overfor tanken om moira i termer av det som er forutbestemt som hvert enkelt liv som skjebne, og som dermed er hinsides våre egne grunnleggende valg av liv, som gjør at en skyver det hele fra seg som noe ingen vettige mennesker er i stand til å dele, eller tilslutte seg.

Stöd Tidningen Kulturen

Köp en prenumeration! Klicka för mer information.

Det er på denne bakgrunn at jeg hevder  at en av de mest meningsbærende tanker som gis, er tanken om valget, og da forstått som et grunnleggende valg, et valg som også springer ut av en fast, indre trosvisshet. Dette betyr ikke at det ikke gis uvissheter og at det er mye en ikke forstår. Nei, det er ikke hva det kommer an på når talen er om et grunnleggende valg, for straks et menneske har kommet til bevissthet om at det gis noe slikt som det(som et grunnleggende valg), og at det aktuelle menneske går inn på hva det er om, er alt allerede bortom alt som smaker av forestillinger om at det personlige livet, som struktur, er forut gitt, for livet til hver og en av oss beror på hva som gjøres ut av det, og det er betinget av og har som forutsetning at en også er kapabel til å foreta valget av livsform, noe, som, på den annen side, foranlediger en viss selvsamlethet, selvrefleksjon.

Livet er jo ikke bare livet her og nå, eller at du eller jeg er situert i en foranderlig situasjon, for det er like mye med referanse til en helthetlig situasjon, og en helhetlig og samlende situasjon fordrer, ja, forlanger av oss at livet vårt beskrives og tydes både med referanse til hva det var før i tiden og med henblikk på det som er foran oss - det framtidige livet. Dermed er temporaliteten gitt som et ufravikelig moment, og som er slik at en har å ta hensyn til det - om en vil eller ikke.

Det foregående dreier seg ikke bare om hva for innhold livet vårt hadde før i tiden eller hva det har nå; det som er sentralt, vesentlig og viktig, er en aspirasjon, en ambisjon - livets pretensjon: Menneskelige personer blir ikke bare avgrenset eller definert gjennom en referanse til formelle og innholdsmessige kriterier, som er den aktuelle personens substansielle aspekt som utgjør hennes quid(hva), for det er også slik at personens quis(hvem) har å bli trukket inn for å kunne komme under vær med hva det i hele tatt betyr å ha og leve et personlig liv.

En av dem som var svært oppmerksom på de grunnleggende ulikheter mellom antikkens måter å tanke på om menneskelige individ og deres liv i verden, var Friedrich Schiller(1759-1805), som skriver et sted at «grekerne var et naivt folkeslag», for naturen var alt og den allmenne kulturen intet: Uansett hva for oppfattelser en har eller måtte ha om Platon(427-347 f.Kr.), Sokrates(470-399 f.Kr.) og Aristoteles(384-322 f.Kr.), og de filosofiske konsepsjoner en kan lese ut av skriftene til Platon og Aristoteles, så er ikke deres biologiske determinisme, hva angår livet og dets teleologiske konsepsjon,  godtakbart for oss som lever i dag.

´Biologisk determinisme'  forstår jeg i retning av «at alt liv beskrives og tydes ut fra og på grunn av en forutfattet idé/form eller et skjema, og at dette skjemaet, eller denne idé,  er teleologisk basert, i den forstand at livsmening og livsmål er en refleks av idéen/formen og de enkelte slekters og arters teleologiske programmering».

Hos Platon gis det også en skapergud eller demiurg; verken hos Platon eller hos Aristoteles eller hos noen annen gresk filosof gis det en konsepsjon hva for størrelse som kommer til uttrykk gjennom tanken om det absolutte, i termer av  intethet, tomhet  - The Void.

Først med kristendommen dukker ideen om intetheten opp, og den trer fram som creatio e(x) nihilo. Intetheten er således noe som var ukjent for folk forut for kristendommens grunntanke om creatio e(x) nihilo: Demiurgen(skaperguden hos) Platon ble forestillt på den måten at i utgangspunktet stod denne guden overfor et foreliggende, gitt materiale/emnet, og dette emnet, hva det nå mer presist måtte være,  var skaperguden henvist på under skapelsen av de første mennesker.

Menneskematerialet var slettes ikke perfekt og fullkomment, og siden materialet var av så ymse art, der noen sorter var edle, noen mindre edle og andre en blanding av edelt og mindre edelt, måtte også de faktisk mennesker bli delt inn langsetter de emner demiurgen kom over. Dermed ble menneskene klassifisert som viss sort mennesker - alt etter deres antatte gehalt, det vil si så som bestående av gull(det beste), sølv(det nest beste) og bronse(det som slettes ikke var å forakte, selv om det ikke var så rent som de to øvrige metaller: bronse.

Om en baserer sin lesning og sin forståelse på de nevnte forhold, så synes det å følge at grekerne og Platon levde og virket innenfor en mytisk og mytologisk synsrand, og at de forestillinger som ble ført til torgs, under den forutsetning at de reflekterte slike myter, var uten noen som helst rot i realiten. Det synes også å følge fra et slikt materiale, som støtte for tanken, at den selektive seleksjonen av menneskematerialet og gjennom kategorisering av ulike slag metaller, som var mer eller mindre edle(rene), viser Platon seg, holdt opp i mot ettertidens tanker om slikt, som     dikterfilosof, og ikke som en virkelighetsnær tenker.

Uavhengig av om forestillingen Platon brakte til torgs var hans egne eller om det var forestillinger han hentet fra verden han levde og virket i, passet disse forestillinger godt sammen med en samfunnskropp, der slaveri og slavehold var allment utbredt. Den greske verden kjente ikke til tanken om at mennesker har sine egne liv å leve og at ingen mennesker skal brukes som midler for et eller annet mål, for livet er deres egne liv og de lever det for deres egen skyld og ikke for noen annens.

På sett og vis levde og tenkte grekerne og greske filosofer i en mytisk og magisk verden:  Uten å overdrive kan en hevde at hva angår de ting som mennesker i dag holder for fantasiflukt og tankespinn, ikke bare var begrenset til mennesker som ikke hadde fått systematisk opplæring og utdanning, for forestillinger om sjelevandring, reinkarnasjon stod høyt, i hevd mellom og blant de kondisjonerte - den vel utdannete aristokratiske overklasse.

En kan formulere det på den måten at forestillingen om sjelevandring bygger på ontologiske og ontiske selvmotsigelser, ja, også på pragmatiske kontradiksjoner.

Idéen er at når et menneske dør, så dør ikke dets sjel, for det forsetter å eksistere ved at den skifter bolig eller kropp, noe som i og for seg er konsistent ved at en kropp trenger en sjel slik en sjel trenger en kropp - uten kroppen ingen sjel og uten en sjel er kroppen livløs - en død kropp.

For grekerne var sjelen kroppens livgivende prinsipp. Hovedtanken var ikke bare sjelen som kroppens livgivende prinsipp, for grekerne mente også at sjelen var udødelig, uten at det ble ført et logisk bevis for at det er slik at sjelen har egenskapen «ikke-dødelig».

Følgelig, om sjelen (for grekerne) er det ordnende og styrende prinsipp for alt som har liv i seg, så har hver eneste levende kropp en sjel, og dette synet betydde også at ørner har ørnesjel og svaner svanesjel.

Om en tar Platon på alvor med hans tanker om idéverden og sanseverden, sammen med tanken at når et menneske blir født, får det en eksistens i en menneskelig kropp, så får dette en del underlige konsekvenser:  At mennesker har eller tilkommer en sjel, ja, det kan en nok kunne godkjenne, og at dette også er en sjel som holder til i et menneske(uansett hvordan en mer presist fatter relasjonen mellom sjelen og kropp). Imidlertid, når Platon fortsetter med sin framstilling av sanseverden og menneskene som er nedsunket i den, og starter opp med å snakke og skrive om at sjel har en lengsel i seg etter å komme fri fra kroppen og dens begrensninger, da er det noe i oss som roper: stans! Platon durer bare i vei med sitt: Sjelen har ikke bare en lengsel i seg, en lengsel som peker ut over kroppen, for han fører også inn termer som «erindring» og «gjenerindring». For Platon var idéene(det skjønne, det sanne og det gode, og deres enhet) evige og uforanderlige mens sanseverden oppsto og forgikk - den var under stadig forandring, ja, analogt til fire årstidene og deres gang fra vinter til vår, og fra sommer til høst.

Således kan en studere de greske filosofer og deres forestillinger om mangfoldet av sjeler og deres tanke om at sjelen er en og bare en, hvilket også trer fram for oss som en selvmotsigende tanke, for hvordan kan det som er mangfoldig være slik at det kun er en enhet - en enhet i mangfoldet eller et mangfold i enheten.

Det var videre slik at Platon utviklet tre ulike myter for å illustrere hva han mente med relasjonen mellom den verden vi lever i og den høyere verden - idéverdenen - gjennom å framlegge dette via Hulemyten, Den matematiske Linjemyten og Solmyten.

Ja, hos Platon fins mange flere beretninger - fortellinger - med innhold som ingen noensinne har kunnet verifisere eller demonstrere sannheten til, som at kvinnen og mannen i bunn og grunn var oppstått fra et(ur)vesen, som kom til å skille lag, og at hele eksistensen til mannen og kvinnen gikk ut på å forene og gjenforene det som hadde fått en singulær karakter, det vil si to atskilte individualiteter, for å uttrykke meg mer i takt med vår måte å formulere dette på.

Jeg går går ikke nærmere inn på disse mytene og troene i denne sammenheng, da enhver som måtte ønske det også med letthet kan finne fram til måtene å tenke på gjennom å konsultere en bok om Platon og hans filosofi, eller gjennom å lese utdrag fra en bok, der idélæra hos Platon blir behandlet.

Plotinus (205-270 e.Kr.f.)  Ny-platonismen og Hellenismen.

Sida 2

Fra tidenes morgen har mennesker fundert over hva som er kilden til alt som er og ikke er: I den greske verden var en henvist på Ideene eller Formene, og dette betydde at sikten var nedenfra og opp, så å si fra en tåkeverden til stigende grad av klarhet om realiteten: Det var ikke det at «livet blant og mellom skygger eller avbilder på huleveggen ikke var virkelige og sanne», pace Platon, for det som var av aller største mening og betydning, var at det var en langt lavere grad av realitet enn tingenes, begrepenes og ideenes realitet, og dette at kategorisering foranlediget veien fra lavt til høyere og høyest, var noe som karakteriserte gresk filosofi i det hele tatt.

Hellenismen som epoke dateres kronologisk mellom den greske filosofi og romernes betraktninger om naturen, menneske, verden og fornuften - ånden. Det er likeledes slik at de aller fleste kjennere av den hellenistiske filosofi betrakter tenkningen som finner sted i romerriket som en blek avskygning av den forutgående filosofi.Det vil si at de romerske filosofer har blitt betraktet som 'epigoner' - som etterfølgere, uten orginale bidrag.

Det er i denne periode at Plotinus levde og virket. I Plotinus' verk  gis den typiske greske termen «Noûs», en term som i bunn og grunn er uoversettbar: Det beste og lengste en kan komme i nevnte henseende,  er å prøve å forstå hva som menes med «'at ideen noûs viser hen til det som samler og sammenfatter alt som er i verden, i universet, slik at det framstår som kosmos, til en sammenhengende helhet og enhet'», det vil si at ideen står for det som bringer sammen alt og alle ting som er i Universet til en sammenhengende enhet, og dette finner sted ved hjelp av en formende kraft: Verdensfornuften.

Således er ideen om Verdensfornuften uttrykk for det Plotinus oppfatter og tyder som et oversanselig vesen, som også er det høyeste av alt som er høyt - det ene og det gode.

Plotinus var panteist; den kristne tanke om skapelsen og skaperen gis ikke i tankesystemet hans, selv om han var den første som gav seg i kast med å tyde universet som kosmos, en orden som er frambrakt eller skapt gjennom verdensfornuften, skjønt uten at en skapelsesgjerningen sammen med kristendommens creatio e(x) nihilo, for Plotinus tenkning hadde ikke rom for intetheten eller tanken om at Universet er oppstått fra ingenting.

Det er videre slik at hos Plotinus foranlediger selvsamletheten, den besinnende tanke og ettertanken, refleksjonen, et dualistisk, polarisert, univers, der han har utvikler lysmetaforer, metaforer som han også anvender når han begrepsliggjør det ene og det gode i termer av lysbølger som strømmer ut fra det ene og det gode og som er slik at de avtar i styrkegrad ettersom lyset sprer seg og blir fordelt nedover i sanseverden - i materien, materien, det fysiske, som står for det som er ubelyst, som befinner seg i mørke: Jo høyere opp i hierarkiet en stiger, desto sterker og mer intenst er lyset mens det er svakest og minst intenst her nede - i sanseverden.

Et annet moment hos Plotinus, er at han fører inn en forestilling om verdenssjelen, som er slik at den omfatter hver eneste enkeltsjel; ut fra Plotinus' betraktninger om menneske, har dette en mellomstilling mellom det ene og det gode og dyrene: på grunn av at mennesket har denne særstilling, er det i stand til å heve seg over materien og strekke seg henimot det ene og det gode eller det kan synke ned i materien, i glemsel, og dermed leve slik at de knapt nok er til å skjelne fra et hvilket som helst annet dyr som lever på jorda. Følgelig, det sanne livet for mennesker er veien oppad mens det dårlige livet er veien nedad, det vil si at en er tilfreds med sanselige begjær, flyktighet og endelighet og den rene kroppslighet.

Plotinus var svært anerkjent i sin tid, og han ble også betegnet som ny-platonist ved at han tok opp element i Platons filosofi, som det skjønne, det gode og det sanne.

For å utdype det foregående, ut fra nevnte tankegang, slik en finner det hos Plotinus og folk som tok opp tråden etter han, er  det høyeste en kan oppnå med henblikk på erkjennelse og viten det å ha erkjent det som er ubevegelig og som er ren væren, som rent lys og lutter klarhet. Dermed synes det også å følge fra tankebygningen til Plotin, at jo nærmere et menneske befinner seg i relasjon til det ene, som også er det gode, så smitter godheten selv overpå det strebende menneske, og desto større etisk kvalitet kan en tilkjenne den som har maktet å stige så høyt i erkjennelse, og, omvendt,  jo lavere ned i materien en befinner seg, desto mer er en fylt av det som er ondt og dårlig - etiske sett.

Sammenlikner en det jeg har skrevet om Plotinus og det beste livet, intellektuelt så vel som etisk, er dette allerede i utgangpunktet svært problematisk, for, som Platon lar Sokrates formulere et sted, er det ikke bare slik at mennesker har kropp; utover dette har de lidenskaper og drifter, sanselige begjær, lyster, og slik lystene etter objekt er mangfoldige ved at de er om et mangfold av ulike objekt,  er det ofte slik at lystene selv endrer seg - at de forandrer seg over tid og med henblikk på sted og omstendigheter. Dét er også bakgrunnen for at lystene selv og lystenes objekt, er upålitelige målestokker for hva en skal strebe etter for å oppnå kunnskap siden vitensobjektetene blir forkludret av følelser(emosjoner) og affekter(sinnstilstander), som også skifter.

Ut fra de ting som er nevnt over, er det ikke svært vanskelig å gjenkjenne den platonske åren hos Plotinus, der livet mennesker lever i sanseverden  fargelegger hvordan de oppfatter tingene.

I motsetning til ideen om Nõus finner en ideen om Logos, som dels er bundet opp til menneskene selv og dels til verdensfornuften. Så vidt jeg har kunnet bringe i erfaring, var tanken om logos et svært omfattende begrep i den antikke verden ved at en har funnet fram til minst femti ulike tolkninger av «logos», blant annet tanke; grunn; mening; fornuft og fornuftig, rimelig.

I alle fall ble ideen om logos bundet opp til og knyttet sammen med tre ulike men sammenvirkende deler av den menneskelige sjel, slik at en kan tale om en høyere del, en midtre del og en lavere del av logos.

På denne måten kan en hevde at inndelingen svarte til den menneskelige sjelens dannelsesvei henimot økt selvstendighet og uavhengighet, hva angår verdsettinger, vurderinger, verdier og verdidommer, det vil si at det hadde å gjøre med dømmekraften - skjønnet: På det laveste nivå, eller ved begynnelsen av ens vandring henimot økning og utvidelse av dømmekraften, er situasjonen slik for den lærende, ynglingen, eleven eller studenten, at dennes evner og anlegg har en åpen og mottakelig konstitusjon med henblikk på instruksjon, læring, opplæring, undervisning, ja, fostring:  For så vidt et menneske ikke er en idiotes, er et menneske i stand til å adlyde befalinger og å følge råd, enten fra ens far/mor eller som praktiske og teoretiske instruksjoner fra ens lærer. Med andre ord, her er det tale om menneskelig fornuft(som inkluderer snarere enn ekskluderer affekter og emosjoner).

Det er videre slik at en del av den menneskelige fornuft tar del i den  guddommelige fornuft(NOUS; Ideene/Formene), som gjennomsyrer KOSMOS - Altet, Universet, Naturen.  Med andre ord: Uten at menneske selv er utstyrt med nous, så er det heller ikke tale om  delaktighet i forestillingen om verdensfornuften/den kosmiske fornuft. Tilsvarende er det også slik at medmindre menneskene som sanselige og kroppslige dyr, utstyrt med affekter og emosjoner er unndratt enhver determinering og innflytelse fra  logos og nous, kan det overhodet ikke gi noen mening å tale om menneske som et rasjonalt(fornuftsbegavet) dyr, for disse evner og anlegg ville bare leve deres helt atskilte liv uten  å kjenne til hverandre i det praktisk-teoretiske og tekniske livet i verden.

Dette sistnevnte, om sjelen, betyr også at menneskene har en rasjonal sjel som, på den annen side, er sidestykket til verdenssjelen: Forestillingen om verdenssjelen og den menneskelige sjel betinger hverandre gjensidig ved at forestillingen om mikro-univers og makro-univers har som forutsetning at det er noe som binder disse størrelser sammen: Hva er vel mer naturlig enn å hevde at hvert enkelt menneske har dette i seg når det blir født - som evne og anlegg - og som en lengsel etter å erkjenne hva dette mer presist er om.

Sammenfattet kan en hevde at for den greske og hellenistiske filosofi var det slik at rasjonalitet som visdom foranlediget at kunnskapen og viten en oppnådde også innbefattet erkjenning av realitetet, på den måten at tanker og forestillinger om realiteten svarte til de egenskaper realiteten faktisk hadde som realitet. Det var altså ingen «som om filosofi», det vil si at kunnskapen og innsikten en ervervet seg ikke var annet enn en tilsynelatende erkjenning av realiteten. Det var også diverse filosofer som stod for en slik aktivitet og virksomhet, der menneskene ut fra sin natur streber etter visdom - erkjennelse, innsikt.

Dermed ble en rent teoretisk livsform anerkjent som en aktivitet og virksomhet som har sitt mål i seg selv, som blir utført for sin egen skyld og ikke for en eller annen diffus og ekstern grunn, som for eksempel at den som tok del i slike aktiviteter var nyttige for samfunnet ved at en kunne tjene store penger på å drive med filosofi.

Det turde være omstridt hva for plass og rolle ideer som skjønnhet, godhet og sannhet har og spiller i gresk og hellenistisk filosofi; i alle fall er det slik at ideen om å leve i sannhet står sterkt, i skarp motsetning til nåtidens filosofer som synes å være uenig om alt det en kan være uenig om, og at sannhet er en av disse størrelser som lider under de diskursjoner som ble ført i det 20. århundre og som mange fortsetter med i det 21. århundret.

Det skal slettes ikke stikkes under en stol at det gis visse, prinsippielle, vanskeligheter med hva som menes med begrepet straks en betenker at det dreier seg om oss selv og våre oppfatninger, på den ene side, og det som er utenfor oss selv og hva vi sier om realiteten. Naturligvis, det oppstår gjerne diskursjoner om hva for størrelser, ting, entiteter, en tilskriver det språklige uttrykket, og dermed egenskapen sannhet, skjønt det turde være ganske lett å rydde opp i slikt som har å gjøre med det siden ideen om sannhet og begrepet om sannhet har det til felles at de er om realiteten, i omfattende forstand av begrepet, og ikke at det er om hva hver og en av oss mener, eller hva for subjektive meninger en har om realiteten.

Thor Olav Olsen (Den här e-postadressen skyddas mot spambots. Du måste tillåta JavaScript för att se den.)

Ensamrätt för samtliga artiklarna som Thor Olav Olsen publicerar i Tidningen Kulturen tillhör författaren. Tillståndet för citat, länkar eller publicering i andra media än Tidningen Kulturen måste skriftiligt ges av författaren på denna adress
Den här e-postadressen skyddas mot spambots. Du måste tillåta JavaScript för att se den.

 

Ur arkivet

view_module reorder

Solkonungen i Versailles i modern kaross

Konstnären Xavier Veilhan har med sina färgstarka stålskulpturer invaderat slottet i Versailles denna varma och soliga höst Versailles Jag tog mig ut till Versailles med Paris snabbtåg eller RER som det heter ...

Av: Anne Edelstam | Allmänna reportage | 17 november, 2009

Kerstin Strindberg - August Strindbergs och Frida Uhls dotter

August Strindbergs och Frida Uhls barnbarn Christoph Sulzbach dog på skärtorsdagen i år i Stockholm. Mamman var Kerstin Strindberg, som föddes den 26 maj 1894. Familjen bodde då hos Fridas ...

Av: Kurt Bäckström | Essäer om litteratur & böcker | 08 november, 2010

In memoriam Rautavaara

In memoriam Rautavaara Stefan Hammarén skriver ett memorandum över Tapio "Tapsa" Rautavaara, finsk sångare, skådespelare och idrottsman.

Av: Stefan Hammarén | Musikens porträtt | 09 november, 2006

Keepalive (2015), skulptur av Aram Bartholl

Den trådlösa konsten

I fotografiets barndom, när tekniken ännu inte var fulländad, uppstod ibland tekniska fel på kameror och film som gjorde att när filmen framkallades i mörkrummen så upptäckte fotografen att det ...

Av: Mathias Jansson | Essäer om konst | 03 september, 2016

Möt konstvåren i Bryssel

Till den rika museifloran i Bryssel kan man nu lägga Fin de siècle museet som öppnade vid årsskiftet. Lägg där till vårens stora utställningar med den belgiska samtidskonstnären Michaël Borresman ...

Av: Mathias Jansson | Essäer om konst | 25 mars, 2014

Kulturarbetare viktiga för företagare med visioner

Kulturarbetare viktiga för företag med visioner Lotta Haglund på Kulturkraft på Östgötagatan i Stockholm. Foto: Ragnar di Marzo. I Sverige har det under de senaste åren startats en våg av ...

Av: guido zeccola | Allmänna reportage | 15 september, 2006

Indira, Indien och mytologin

Gudarnas hemvist? Hur grönt är gräset där borta i Indien, månntro? Hur grönt kan det vara? Ja, det gräs vi ser på våra resor i landet är ju ofta sönderbränt och gult. När ...

Av: Annakarin Svedberg | Kulturreportage | 30 september, 2014

Mario Markus. Hallucination

Gabriella Olsson. Berättelser

Jesus tog hissen upp till fjärde våningen sedan gick han de tio sista trappstegen upp till femte våningen där den rödslitna mattan med vit varp trängande upp ur raggen bredde ...

Av: Tidningen Kulturen | Utopiska geografier | 19 oktober, 2015

Botanisera i arkivet
close

Prenumerera på vårt nyhetsbrev!

Få de senaste artiklarna direkt i din brevlåda - helt kostnadsfritt.

Du kan när som helst avsluta din prenumeration - enklast klickar du bara på länken du hittar i varje nyhetsbrev.