Omöjliga intervjuer. Nikanor Teratologen intervjuar Archilochos

De omöjliga intervjuerna är en artikelserie där huvudrollen spelas av de döda. Döda författare, bildkonstnärer, filosofer, poeter, regissörer, musiker, tonsättare, skådespelare, men också historiska personligheter, mytomspunna gestalter, gudar och släktingar ...

Av: Nikanor Teratologen | 09 juli, 2012
Övriga porträtt

Royal Nizam of Hyderabad Osman Ali Khan

Hyderabad

Om Nizamen av Hyderabad hade ställt sig på rebellernas sida under Sepoysupproret 1857 hade historien tagit en annan vändning och engelsmännen drivits ut ur Indien. Men han förblev lojal och ...

Av: Ivo Holmqvist | 28 oktober, 2017
Essäer om politiken

Danskarna möblerar om på operan i Köpenhamn

Först så möblerade man om från det gamla till det nya operahuset, sedan möblerar man om i operorna också. Den första ommöbleringen var ett genidrag, det nya operahuset tål både ...

Av: Ulf Stenberg | 29 november, 2010
Reportage om scenkonst

 On Kawara på Twitter

Bloggar på avigan och twitterkonst

Det finns miljontals bloggar runt om i världen fyllda med politiska åsikter, existentiella funderingar, skvaller, vardagsnoteringar, sex och spam, så varför skulle inte även världens mest kända New Media-konstnärer, Joan ...

Av: Mathias Jansson | 26 februari, 2016
Essäer om konst

Prolog



altDet store arbeidet mitt - Livsføring. På sporet av livet selv i det moderne - er til ende. Således er det på sin rette plass å lage en prolog til det jeg har balet med over ganske lang tid nå.

Subjektet for utforskningen min er livet, og den filosofiske konsepsjonen min er: at mennesker har deres egne liv å leve og at de har deres egne liv å føre. Og at det å forstå hva det mer presist er om, er å være på sporet av livet selv i det moderne.

Betraktninger om væren og godhet

Det gis svært mange ulike former for liv, som for eksempel til planter, dyr, elver, fjell
og land. Og for hver og en av de enkelte ting som fins, er det virkelig og sant å hevde
at deres gode er at de er, at det å være er godt, at værens godhet er å være. Det er, likeledes, godt at vi er.

Stöd Tidningen Kulturen

Köp en prenumeration! Klicka för mer information.

 

Dermed er det slik at væren og egenskapen god faller sammen, at det å hevde at det er vi mennesker som tilskriver eller tillegger væren og alt værende egenskapen god også ville foranledige at det ikke ville finnes godhet i det hele tatt, for skapelsen er god, og om skapelsen som god var noe vi selv la inn i det skapte, ville vi måtte hevde at forut for at noen tilskriver det som er godhet, ville det ikke gis godhet, og vi kunne heller ikke vise hen til oss selv i termer av at det er godt at vi er, uavhengig av at det er oss selv som tilskriver oss selv egenskapen.

Om mening og meningsløshet

Hva går det virkelig ut på - at mennesker har deres egne liv å leve og at de har deres egne liv å føre? På den ene side betyr liv utvikling, bevegelse og forandring, og på den annen side innebærer det å ha har ulike sett av verdsettinger, vurderinger, verdier og dommer. Og de sistnevnte saker og ting gir det en viss stabilitet, skjønt det er besværlig å vise til permanens, i betydningen absolutt bestandighet siden livet begynner med fødselen og det ender med en naturlig død - og det strekker seg i alminnelighet over en periode av åtti år.

Å ha blitt satt inn i verden og dermed inn i livet, er godt og bra. Og selv om det gis mye som er ondt og dårlig - i form av smerter og av lidelser - er helheten god: dersom det i alminnelighet er godt og bra å ha blitt satt inn i verden og i livet, er inngangen god og bra. Og dersom det er godt og bra at livet vårt i verden varer en viss stund, og at det dermed er godt og bra at hvert eneste liv derigjennom er endelig(at det tar slutt, at mennesker har å dø), er det godt og bra at det har en utgang, eller at det tar slutt.

altDersom livet som helhet er godt og bra, eller at alle de saker og ting som er onde og dårlige oppveies av alt det som er godt og bra i livet(som selv er godt og bra), er så vel inngangen som utgangen god og bra, det vil si at både det at jeg har blitt født og at jeg skal dø, er godt og bra.  At livet som helhet er god og bra betyr dermed ikke ett og
det samme som at hele livet er godt og bra, for i et faktisk liv kan det gis mye smerter, kvaler, ubehagelige opplevelser: det jeg hevder er at et balansert og avbalansert synspunkt livet og hva det kan romme, er slik at når en veier alle de dårlige verdier
opp mot de gode verdier, så er det slik at alt det gode som fins i et enkelt liv veier langt tyngre enn det som er dårlig og ondt.

Således er utforskningen min om hva det innebærer å ha individualiserte liv, som er slik at for hvert eneste liv gjelder det at spørsmål om hva for sammenheng som gis i det, hva det er som gjør at det er begripelig å vise til at mening fins, at våre liv har poeng, hva det er som gjør at livet vårt kjennes verdt å leve, er spørsmål menneskene alltid har tatt opp, og det er spørsmål de også søker å besvare, i ord som i gjerning, så vel gjennom de tanker vi gjør oss om det som i selve livet vi rent faktisk lever, fra dag til dag, uke etter uke, året i gjennom, år etter år, gjennom planer og prosjekt, der vi gjennomfører noen av dem, men hvor det stadig vekk dukker opp nye ting, som vi har å ta hånd om.

Livet som gave

Naturligvis, det gis også ideale aspekt og dimensjoner: at hver og en av oss har en viss konsepsjon om hva livet er og hva det ikke er, og hvordan det kan være når det er på sitt beste, og at en også streber etter å sette sine egne idealer ut i livet eller at en prøver å leve opp til dem, slik at det oppstår en indre sammenheng mellom tanke og liv, liv og lære, ideal og virkelighet: spørsmålet er, imidlertid, også om verdier og begrunnelser av verdier: om det å ha noe å gjøre, i nevnte forstand, er av sosial art, slik at det befordrer og fremmer livet mellom og blant menneskene eller om det gis visse underliggende interesser, verdier eller preferanser, som er av mer individuell art, ja av personlig slag eller sort(motiv/grunner).

Uansett hva en måtte mene om ordbruken, er livet vårt en gave, selv om det for mange er slik at de sliter med å finne ut av hvem som er giveren, hvem som har gitt oss livet, som har skapt det, og hvem som har gitt oss kreftene våre og all vår viten: dersom det er slik at det fins en giver av livet som gave og at det å bli født som menneske er en gave, så er selve unnfangelsen, det at et kvinnelig  smelter sammen med en mannlig sædcelle og at det blir et barn ut av det, en gave. Dersom den som  opprinnelsen til alt liv i universet, har en uendelig kjærlighet i seg, noe som er skaperens essens som skaper, og som noe som også innbefatter hvert eneste menneske, og at livet et menneske har fått i gave er slik at det springer ut av livet som giverens uendelig kjærlighet til skapningen, det vil si at det er ett med giverens uendelige kjærlighet, så har skapningen denne uendelige kjærlighet i seg og med seg fra første stund av. Ja forut for at det har gjort seg noen refleksjoner om hva det er om.

altResonnementet over holder også stikk om du eller jeg mener at opprinnelsen til livet er selve livet(livet selv), som du har fått i gave og som du således har å være takknemlig for at det hendte
seg slik at du ble født, eller satt inn i verden og i livet.

Dersom det er slik at gaven menneskene har fått springer ut av det som fra øyeblikk til øyeblikk bærer og holder oppe alt som er, gis det en grunnleggende forbindtlighet hos mottakeren innenfor skaperen, nemlig i form av uendelig takknemlighet. Og dersom det er slik at skaperen skapte alt ut fra ingenting, og at skaperen er allmektig, er skaperen i stand til å ta alt det skapte tilbake. Vel å merke: skaperen kan la universet bli dødt, eller fylles av sand og støv og skitt: hva skaperen ikke er
i stand til å gjøre er å la meg ha en slik egenskap at jeg over tid både er til og at jeg ikke er til.

Liv betyr for meg gjennomlevd liv; ordene og begrepet om "levd liv" er alt hva jeg har gjort opp gjennom livet og dermed alt det som har hendt med meg mens livet mitt innover i framtiden beror på hva jeg gjør ut av det: Livet for oss mennesker betyr dermed det vi har gjort og det vi har kommet
ut for, og det vi gjør ut av det(om det oppfattes som en eller annen definisjon av ordet og begrepet livet og hva det er om, betyr ingenting for meg: det er slik jeg begriper det, og jeg hevder at formuleringen har universell betydning, selv om innholdet varierer med tid, sted og omstendighet, og hva og hvem den er om(en gruppe av folk, individ, etc.). Derfor er livet ikke noe om er forut gitt; det bestemmes av at jeg tar det opp, at jeg prøver å få et grep på det: det gis dermed en viss passivitet i livet og som også gagner livet siden vi mennesker er mottakelig åpne for det som måtte komme innover i framtiden, og ved at vi strekker oss ut etter og griper fatt i det som derigjennom kommer oss i møte, er det livet selv som stiger fram i sinnet vårt, og under den presise betingelse at vi ikke bare lar det passere forbi oss som om ingenting var hendt, er det er livet selv som har meldt sin ankomst for oss ved at det har banket på vår dør.

Og fenomenet jeg har snakket om over bringes på begrep gjennom å hevde at livet er noe som "melder seg" for hver eneste en oss(pace Jakob Meløe).

Betydningen er at fra nå av har det kommet inn en viss lidelse i livet mitt, som jeg har å si ja til, og det er slik om jeg vil eller ei, for uten den fulle og hele bekreftelse av meg selv og livet mitt forblir jeg som en fremmed og ukjent for meg selv. Og nøkkelen holder jeg selv i hånden, og det er opp til meg om jeg ønsker og vil slenge den fra meg i nærmeste grøftekant, men prisen jeg betaler for det, er at jeg mister meg selv og livet mitt som mitt eget liv og ingen annens.

altSåledes har vi hele livet som en bør jeg har å bære takket være at vi har møtt oss selv, og siden det medfører at vi først nå oppdager og erkjenner for oss selv betydningen av at vi mennesker har frihet
og ansvar, egenvilje, og at seriøsiteten har kommet inn i livet vårt. At vi er utstyrt med frihet(fri vilje, eller spontanitet) og at vi merker oss at ansvarlighet som fenomen beror på at vi har frihet, er godt og bra for oss mennesker siden det er mulige betingelser for at vi kan ha seriøse intensjoner eller at vi fører oss slik at vi mener det vi gjør, selv om vi(pace Freud) ikke alltid forstår oss selv og våre egne
liv siden vi kan ha troer og begjær som forblir til dekt for oss på grunn av ulike forstyrrelser av seksuell art fra den fra den tidlige sosialiseringen vår.

Det er godt og bra for meg selv at jeg har mitt eget liv å leve og at jeg har mitt eget liv å føre, og om du har det, eller om du streber etter å ha det, er det godt og bra for deg at du har det, eller om det blir slik at du får det, om du lykkes med det. Det er også godt og bra at det gis mennesker som er vakrere enn meg, som er sterkere enn meg, som har langt større kunnskaper og vet mer enn meg, og som har strevet med å finne ut av hva livet er, hva det virkelig går ut på, eller hva det er om. At det gis mennesker som er vakrere enn meg gir meg anledning til å gjøre livet mitt mer skjønt ved at jeg kan ha vakre mennesker som forbilder; at det gis mennesker som er sterkere enn meg gjør at jeg kan søke deres støtte og hjelp når jeg trenger det siden det er mange saker og ting jeg selv ikke er i stand til å gjøre, på grunn av min egen svakhet. Og at det gis mennesker som er langt mer kunnskapsrike enn jeg er og som har fått mange erfaringer gjennom et langt liv, gjør at jeg kan henvende meg til dem og søke råd og bistand, når jeg ikke vet verken uten eller inn, eller hvordan jeg skal kunne komme videre med meg selv og mitt eget liv. Og det er godt og bra for de som har fått mange kunnskaper og som har levd et variert og rikt liv at de kan hjelpe og støtte de som ennå ikke har verken kunnskaper eller varierte erfaringer, slik at de kan være til nytte og glede for andre enn dem selv. Og det er, i det hele tatt, godt og bra at det gis betydelige forskjeller mellom mennesker med henblikk på talenter og begavelser siden det gjør at menneskelivet blir et bedre sted enn om hver og en av oss i utgangspunktet hadde fått alt det de trengte og behøvde for et helt liv.

altDet store arbeidet mitt - Livsføring. På sporet av livet selv i det moderne - er til ende. Således er det på sin rette plass å lage en prolog til det jeg har balet med over ganske lang tid nå.

Subjektet for utforskningen min er livet, og den filosofiske konsepsjonen min er: at mennesker har deres egne liv å leve og at de har deres egne liv å føre. Og at det å forstå hva det mer presist er om, er å være på sporet av livet selv i det moderne.

Betraktninger om væren og godhet

Det gis svært mange ulike former for liv, som for eksempel til planter, dyr, elver, fjell
og land. Og for hver og en av de enkelte ting som fins, er det virkelig og sant å hevde
at deres gode er at de er, at det å være er godt, at værens godhet er å være. Det er, likeledes, godt at vi er.

Stöd Tidningen Kulturen

Köp en prenumeration! Klicka för mer information.

 

Dermed er det slik at væren og egenskapen god faller sammen, at det å hevde at det er vi mennesker som tilskriver eller tillegger væren og alt værende egenskapen god også ville foranledige at det ikke ville finnes godhet i det hele tatt, for skapelsen er god, og om skapelsen som god var noe vi selv la inn i det skapte, ville vi måtte hevde at forut for at noen tilskriver det som er godhet, ville det ikke gis godhet, og vi kunne heller ikke vise hen til oss selv i termer av at det er godt at vi er, uavhengig av at det er oss selv som tilskriver oss selv egenskapen.

Om mening og meningsløshet

Hva går det virkelig ut på - at mennesker har deres egne liv å leve og at de har deres egne liv å føre? På den ene side betyr liv utvikling, bevegelse og forandring, og på den annen side innebærer det å ha har ulike sett av verdsettinger, vurderinger, verdier og dommer. Og de sistnevnte saker og ting gir det en viss stabilitet, skjønt det er besværlig å vise til permanens, i betydningen absolutt bestandighet siden livet begynner med fødselen og det ender med en naturlig død - og det strekker seg i alminnelighet over en periode av åtti år.

Å ha blitt satt inn i verden og dermed inn i livet, er godt og bra. Og selv om det gis mye som er ondt og dårlig - i form av smerter og av lidelser - er helheten god: dersom det i alminnelighet er godt og bra å ha blitt satt inn i verden og i livet, er inngangen god og bra. Og dersom det er godt og bra at livet vårt i verden varer en viss stund, og at det dermed er godt og bra at hvert eneste liv derigjennom er endelig(at det tar slutt, at mennesker har å dø), er det godt og bra at det har en utgang, eller at det tar slutt.

altDersom livet som helhet er godt og bra, eller at alle de saker og ting som er onde og dårlige oppveies av alt det som er godt og bra i livet(som selv er godt og bra), er så vel inngangen som utgangen god og bra, det vil si at både det at jeg har blitt født og at jeg skal dø, er godt og bra.  At livet som helhet er god og bra betyr dermed ikke ett og
det samme som at hele livet er godt og bra, for i et faktisk liv kan det gis mye smerter, kvaler, ubehagelige opplevelser: det jeg hevder er at et balansert og avbalansert synspunkt livet og hva det kan romme, er slik at når en veier alle de dårlige verdier
opp mot de gode verdier, så er det slik at alt det gode som fins i et enkelt liv veier langt tyngre enn det som er dårlig og ondt.

Således er utforskningen min om hva det innebærer å ha individualiserte liv, som er slik at for hvert eneste liv gjelder det at spørsmål om hva for sammenheng som gis i det, hva det er som gjør at det er begripelig å vise til at mening fins, at våre liv har poeng, hva det er som gjør at livet vårt kjennes verdt å leve, er spørsmål menneskene alltid har tatt opp, og det er spørsmål de også søker å besvare, i ord som i gjerning, så vel gjennom de tanker vi gjør oss om det som i selve livet vi rent faktisk lever, fra dag til dag, uke etter uke, året i gjennom, år etter år, gjennom planer og prosjekt, der vi gjennomfører noen av dem, men hvor det stadig vekk dukker opp nye ting, som vi har å ta hånd om.

Livet som gave

Naturligvis, det gis også ideale aspekt og dimensjoner: at hver og en av oss har en viss konsepsjon om hva livet er og hva det ikke er, og hvordan det kan være når det er på sitt beste, og at en også streber etter å sette sine egne idealer ut i livet eller at en prøver å leve opp til dem, slik at det oppstår en indre sammenheng mellom tanke og liv, liv og lære, ideal og virkelighet: spørsmålet er, imidlertid, også om verdier og begrunnelser av verdier: om det å ha noe å gjøre, i nevnte forstand, er av sosial art, slik at det befordrer og fremmer livet mellom og blant menneskene eller om det gis visse underliggende interesser, verdier eller preferanser, som er av mer individuell art, ja av personlig slag eller sort(motiv/grunner).

Uansett hva en måtte mene om ordbruken, er livet vårt en gave, selv om det for mange er slik at de sliter med å finne ut av hvem som er giveren, hvem som har gitt oss livet, som har skapt det, og hvem som har gitt oss kreftene våre og all vår viten: dersom det er slik at det fins en giver av livet som gave og at det å bli født som menneske er en gave, så er selve unnfangelsen, det at et kvinnelig  smelter sammen med en mannlig sædcelle og at det blir et barn ut av det, en gave. Dersom den som  opprinnelsen til alt liv i universet, har en uendelig kjærlighet i seg, noe som er skaperens essens som skaper, og som noe som også innbefatter hvert eneste menneske, og at livet et menneske har fått i gave er slik at det springer ut av livet som giverens uendelig kjærlighet til skapningen, det vil si at det er ett med giverens uendelige kjærlighet, så har skapningen denne uendelige kjærlighet i seg og med seg fra første stund av. Ja forut for at det har gjort seg noen refleksjoner om hva det er om.

altResonnementet over holder også stikk om du eller jeg mener at opprinnelsen til livet er selve livet(livet selv), som du har fått i gave og som du således har å være takknemlig for at det hendte
seg slik at du ble født, eller satt inn i verden og i livet.

Dersom det er slik at gaven menneskene har fått springer ut av det som fra øyeblikk til øyeblikk bærer og holder oppe alt som er, gis det en grunnleggende forbindtlighet hos mottakeren innenfor skaperen, nemlig i form av uendelig takknemlighet. Og dersom det er slik at skaperen skapte alt ut fra ingenting, og at skaperen er allmektig, er skaperen i stand til å ta alt det skapte tilbake. Vel å merke: skaperen kan la universet bli dødt, eller fylles av sand og støv og skitt: hva skaperen ikke er
i stand til å gjøre er å la meg ha en slik egenskap at jeg over tid både er til og at jeg ikke er til.

Liv betyr for meg gjennomlevd liv; ordene og begrepet om "levd liv" er alt hva jeg har gjort opp gjennom livet og dermed alt det som har hendt med meg mens livet mitt innover i framtiden beror på hva jeg gjør ut av det: Livet for oss mennesker betyr dermed det vi har gjort og det vi har kommet
ut for, og det vi gjør ut av det(om det oppfattes som en eller annen definisjon av ordet og begrepet livet og hva det er om, betyr ingenting for meg: det er slik jeg begriper det, og jeg hevder at formuleringen har universell betydning, selv om innholdet varierer med tid, sted og omstendighet, og hva og hvem den er om(en gruppe av folk, individ, etc.). Derfor er livet ikke noe om er forut gitt; det bestemmes av at jeg tar det opp, at jeg prøver å få et grep på det: det gis dermed en viss passivitet i livet og som også gagner livet siden vi mennesker er mottakelig åpne for det som måtte komme innover i framtiden, og ved at vi strekker oss ut etter og griper fatt i det som derigjennom kommer oss i møte, er det livet selv som stiger fram i sinnet vårt, og under den presise betingelse at vi ikke bare lar det passere forbi oss som om ingenting var hendt, er det er livet selv som har meldt sin ankomst for oss ved at det har banket på vår dør.

Og fenomenet jeg har snakket om over bringes på begrep gjennom å hevde at livet er noe som "melder seg" for hver eneste en oss(pace Jakob Meløe).

Betydningen er at fra nå av har det kommet inn en viss lidelse i livet mitt, som jeg har å si ja til, og det er slik om jeg vil eller ei, for uten den fulle og hele bekreftelse av meg selv og livet mitt forblir jeg som en fremmed og ukjent for meg selv. Og nøkkelen holder jeg selv i hånden, og det er opp til meg om jeg ønsker og vil slenge den fra meg i nærmeste grøftekant, men prisen jeg betaler for det, er at jeg mister meg selv og livet mitt som mitt eget liv og ingen annens.

altSåledes har vi hele livet som en bør jeg har å bære takket være at vi har møtt oss selv, og siden det medfører at vi først nå oppdager og erkjenner for oss selv betydningen av at vi mennesker har frihet
og ansvar, egenvilje, og at seriøsiteten har kommet inn i livet vårt. At vi er utstyrt med frihet(fri vilje, eller spontanitet) og at vi merker oss at ansvarlighet som fenomen beror på at vi har frihet, er godt og bra for oss mennesker siden det er mulige betingelser for at vi kan ha seriøse intensjoner eller at vi fører oss slik at vi mener det vi gjør, selv om vi(pace Freud) ikke alltid forstår oss selv og våre egne
liv siden vi kan ha troer og begjær som forblir til dekt for oss på grunn av ulike forstyrrelser av seksuell art fra den fra den tidlige sosialiseringen vår.

Det er godt og bra for meg selv at jeg har mitt eget liv å leve og at jeg har mitt eget liv å føre, og om du har det, eller om du streber etter å ha det, er det godt og bra for deg at du har det, eller om det blir slik at du får det, om du lykkes med det. Det er også godt og bra at det gis mennesker som er vakrere enn meg, som er sterkere enn meg, som har langt større kunnskaper og vet mer enn meg, og som har strevet med å finne ut av hva livet er, hva det virkelig går ut på, eller hva det er om. At det gis mennesker som er vakrere enn meg gir meg anledning til å gjøre livet mitt mer skjønt ved at jeg kan ha vakre mennesker som forbilder; at det gis mennesker som er sterkere enn meg gjør at jeg kan søke deres støtte og hjelp når jeg trenger det siden det er mange saker og ting jeg selv ikke er i stand til å gjøre, på grunn av min egen svakhet. Og at det gis mennesker som er langt mer kunnskapsrike enn jeg er og som har fått mange erfaringer gjennom et langt liv, gjør at jeg kan henvende meg til dem og søke råd og bistand, når jeg ikke vet verken uten eller inn, eller hvordan jeg skal kunne komme videre med meg selv og mitt eget liv. Og det er godt og bra for de som har fått mange kunnskaper og som har levd et variert og rikt liv at de kan hjelpe og støtte de som ennå ikke har verken kunnskaper eller varierte erfaringer, slik at de kan være til nytte og glede for andre enn dem selv. Og det er, i det hele tatt, godt og bra at det gis betydelige forskjeller mellom mennesker med henblikk på talenter og begavelser siden det gjør at menneskelivet blir et bedre sted enn om hver og en av oss i utgangspunktet hadde fått alt det de trengte og behøvde for et helt liv.

Sida 2

Således er uvitenhet og fravær av kunnskaper og erfaringer, fravær av troer og tanker en mulig betingelse for å oppnå kunnskaper og få erfaringer, for å oppnå indre trosvisshet og visse tanker om det som virkelig teller i menneskelivet og som ikke bare er slik at det hører med til det verdslige livets endelige, eller forgjengelige goder, så som mat og drikke, fornøyelser og seksualitet. Selv om både næringsrik mat og friskt vann, og en viss porsjon med andre gleder enn det tunge alvoret, er godt og bra for mennesker.

Mer spesielt, er det slik at for meg betyr det å ha et liv å leve og et liv å føre, det å ha at jeg prøver å forstå mine egne verbale uttrykk, og det har å gjøre med at jeg er anvist på å humanisere mitt eget liv, i den forstand at til begrepet om å være menneske hører det å prøve å forstå seg selv og sitt eget liv. Imidlertid, hva betyr termen livet selv; i utgangspunktet synes det å være slik at livet er taust, tilbaketrukket og innadvendt på dette spørsmålet om hva livet virkelig er, for jeg har å rette spørsmålet til meg selv, og ikke at jeg går ut og undersøker om bjørken utenfor leiligheten min har, eller kan gi meg et svar på spørsmålet mitt, like lite som en gaupe jeg støter på kan røpe for meg hva det hele er om.

Siden livet rent allment er tilbaketrukket, innadvendt og taust, er det nødvendig å ta ett skritt av gangen, det vil si å gå langsomt fram, om vi skal kunne gjøre oss håp om å finne adekvate ord og begrep om hva livet, i betydningen livet til hver eneste en av oss, er om, for filosofi sikter ikke bare henimot det som har generell gyldighet men i første rekke mot universalitet: at vi som filosofer skal kunne uttrykke noe som er vesentlig og viktig for alle mennesker til alle tider og på alle steder og under alle konkrete omstendigheter.

altUansett om en slik pretensjon er mulig å innløse, eller innfri, er det slik for meg at valget er gjort og at avgjørelsen for lengst er tatt: å ha et liv som menneske betyr for meg å ha gitt alt jeg har hatt å gi i et eneste kast, og av den grunn at loddet har falt, er all tale om tilbaketrekking uten mening; det betyr at jeg har viet livet mitt til filosofi - for alltid.

Det som synes rimelig sikkert er at det gis relativt anonyme menneskeliv, og det betyr uendelig mange mennesker rundt om i verden som fra dag til dag, år ut og år inn, lever deres liv uten å ha et særskilt oppdrag, eller det jeg beskriver i termer av en normativ forpliktelse: selv om det i alminnelighet er slik at de aller færreste mennesker gjør seg bemerket i det offentlige liv ved at de lever det for seg selv eller de lever livet sammen med dem som er rundt dem(familie, slekt, venner, arbeidskolleger), betyr det så langt i fra å frakjenne slike liv karakterer av å være noe mindre bra enn hos dem som har svunget seg opp, eller stukket hodet fram ut fra jungelen(samfunnet).

Liv som leves av helt alminnelige mennesker kan inneholde mye ondt, i form av smerter, kvaler, tap
og savn, drømmer og lengsler som kun har forblitt lengsler og ikke annet enn det, er det allikevel ganske få mennesker som velger å ta seg selv av dage. Og hovedgrunnene til at individet styrer unna en ugjenkallelig avgjørelse - selvmordet - er at det har opplevelser og at selve det å ha opplevelser er et egengode for det, sammen med at individet har et foregrepet håp. Og hva et slikt håp er om, er at det hele kan endre seg over tid - til det bedre, naturligvis.

Det synes å være en ganske utbredt oppfatning blant en hel del folk at verken mat eller drikke, eller det private liv, eller det å ha et yrke, er særskilt storslagne ting på grunn av at det er om midlertidige, eller kortvarige gleder; således er det å ha et kall eller å ha et lodd i livet, ett og det samme som å ha bundet seg til visse høyverdige, eller svært verdifulle aktiviteter og virksomheter, som har å gjøre med opprinnelsen til naturen og til alt liv på jorda, ja også til opprinnelsen til det uendelige store og omseggripende universet som finnes der ute, utenfor jorda med alle dets galakser, stjerner, planeter og all den gass som fins på og mellom dem.

Skriftet mitt er knyttet opp til at livet vårt på jorda begynner med fødselen og at det biologiske livet ender med døden, eller med destruksjonen av kroppen vår.

altUt fra ståstedet mitt er livet området eller den rute vi mennesker har å tilbakelegge for at vi i det hele tatt skal kunne komme i forbindelse med tingene, og selv om det uten tvil er slik at til vår selvforståelse hører det at vi befatter oss med dem, eller at vi relaterer oss til tingene, så er det tilfelle at vi kan snakke om og tenke på "tingene i livet", eller "livets mange ting", uten at det omvendte er virkelig og sant, for livet er selv ingen ting.

På den annen side, det er også slik at når noen vi kjenner dør, at når noen, som har stått oss svært nært, går bort, så sies det gjerne "at livet går videre". Betydningen til en slik ytring kan være ulik, men det kan vises til at personen som er død fortsetter i noen annens minne, at de som dør avløses av nykommere ut fra en viss rytme på femten eller tretti år, og det sies jo også bent ut at hun har blitt tatt opp eller at hun har kommet hjem.

Det besynderlige er ikke om slike formuleringer gir god mening, for etter mitt syn gjør de det, men det som er ekstremt påfallende er at i det moderne synes det å være slik at det legges så stor vekt på å halvere livet gjennom å tro at livet det går fram til graven og ikke lenger enn til graven, for det gis ingen vitenskapelige forklaringer på at livet skal kunne fortsette straks ett hjerte har sluttet å virke, eller at hjernen er død.

Den alternative formuleringen min er at alle utsagn menneskene kommer med henblikk på livet springer ut av livet og vender tilbake til livet, men her synes det å være slik at en utaler seg om noe som er bakom livet, eller hinsides liv: nemlig døden selv. Derfor mener jeg også at livet er sterkere enn døden siden det førstnevnte omslutter livet, og at det som griper om, eller omslutter noe annet enn det selv, har å gå ut over det som blir omsluttet(døden), og derigjennom synes også begrepene våre om livet å rekke lenger enn begrepene våre om døden. Og grunnlaget er: at det hos mennesker gis et foregrepet håp om at det framtidige livet etter døden er en fortsettelse av dette livet ved at dette livet leves med henblikk på det livet vi har foran oss og som vi ikke vet noe bestemt om siden ingen kan observere at det gis slikt som det neste livet, et liv etter døden, det andre livet.

Av den radikale grunn at livet er det som går videre, synes hvert eneste utsagn om at livet stanser opp med døden å være et utsagn med svært tvilsom sannhetsgehalt.

Dersom det er mulig å argumentere for at utsagnet "at livet går videre", har et knippe av ulike betydninger, som samlet sett peker i retning av å gi god mening til selve utsagnet, så synes det også å ha lite for seg å klamre seg til vikarierende argument som støtter seg på den samlede sum av vitenskapelig kunnskap og filosofisk viten som nettopp bestrider at det gis en fortsettelse av dette livet etter at hele vår biologiske organisme har blitt ødelagt.

Sagt med andre ord: det påligger den eller de, som tror at det sitter med ugjendrivelige bevis for at det neste livet er en meningsløs tanke, eller uten noe som helst innhold, å argumentere for at det er tilfelle og at det ikke er tilfelle at det gis en eller flere, gode grunner for at utsagnet at livet går videre har mye for seg. Således hevder jeg at det er livet selv som har forrang framfor døden, at den radikale realiteten er livet, det vil si: livet "mitt" og, ikke døden.

Av den grunn at mennesker lever på det viset at de prøver å forstå, tolke og gi verbale uttrykk for deres meninger og deres holdninger til livet, er undersøkelsen min knyttet til sammenhengen mellom metafysikk og hermeneutikk, på den ene side, og metafysikk, hermeneutikk og etikk på den annen side.

Undersøkelsen min er om den antropologiske betydningen til det å være på sporet av livet selv i det moderne, og da hevder jeg at det har å gjøre med overgangen fra en mer tradisjonell  betraktningsmåte om metafysikk til en som springer ut av livet selv og som også viser til altspørsmål om det neste livet, eller det andre livet: det impliserer at jeg har arbeidet med kontroversielle spørsmål som hefter ved det å ta opp saker og ting som synes å være forlatt i en postmetafysisk tidsalder og hvor interessene er orientert ut fra verdslige overveielser, og ikke immanente og transcendente problem(jf. tanken om et foregrepet håp som en tvetydig størrelse).

Skriftet mitt har ikke språket som sådan som tema, hva det skulle kunne bety, men at vi mennesker uttrykker våre ideer i kraft av å ha språk og gjennom ordene og begrepene vi rår over, eller gjennom det som endrer seg over tid etter som vi får rikere erfaringsmateriale. Ja, i den grad og utstrekning det også er liv i ordene våre.

Dermed er undersøkelsen min om (den antropologiske) betydningen til begrepet livsføring og om det begrepet er om, og da er det, ut fra ståstedet mitt, også slik at temakrets, og formulering av problem, er knyttet opp til overgangen fra Ideen om Metafysikk til Re-habilitering av  Hermeneutikken som Praktisk Hermeneutikk

Av den grunn at jeg tar opp slike spørsmål som har å gjøre med relasjonene mellom Språk, Rasjonalitet og Pragmatikk(Retorikk, Logos og Etikk), er utforskningen min også om det å ta skrittet over fra metafysikk til etikk, uten at jeg forlater det problematiske som hefter ved det å utarbeide svar på spørsmålet om hva som skulle kunne telle som metafysikk i en post-metafysisk tidsalder). Utover de nevnte tema hører det også med å ha et synspunkt på sannhet, dvs. en sannhetsteori.

Thor Olav Olsen (Den här e-postadressen skyddas mot spambots. Du måste tillåta JavaScript för att se den.)

Ensamrätt för samtliga artiklarna som Thor Olav Olsen publicerar i Tidningen Kulturen tillhör författaren. Tillståndet för citat, länkar eller publicering i andra media än Tidningen Kulturen måste skriftiligt ges av författaren på denna adress
Den här e-postadressen skyddas mot spambots. Du måste tillåta JavaScript för att se den.

Ensamrätt för samtliga artiklarna som Thor Olav Olsen publicerar i Tidningen Kulturen tillhör författaren. Tillståndet för citat, länkar eller publicering i andra media än Tidningen Kulturen måste skriftiligt ges av författaren på denna adress
Den här e-postadressen skyddas mot spambots. Du måste tillåta JavaScript för att se den.

Ur arkivet

view_module reorder

Den fenomenale Klaus Rifbjerg

Den femtonde december fyller Klaus Rifbjerg åttiotvå år. Om Svenska Akademien ska ge honom ett Nobelpris fem dagar tidigare får de snart bestämma sig. Han blir inte yngre även om ...

Av: Ivo Holmqvist | Litteraturens porträtt | 12 mars, 2013

Klassisk homeopati – medicin & filosofi och om konsten att bli botad från…

Varje vetenskaplig sanning har en motsanning. När Svenska Tandläkarförbundet säger att vi behöver fluor för att få starka, friska tänder finns det oberoende forskning som visar att nervgiftet fluor bryter ...

Av: Stefan Whilde | Stefan Whilde | 01 juli, 2014

Dikten – enskilt geni eller kollektiv kraft?

Hur har synen på diktandet och konsten förändrats från romantikens dagar fram till nu? Med denna essä vill jag genom tre lyriska författarskap från skilda tidsepoker jämföra tre olika diktverk: ...

Av: Gustav Borsgård | Essäer om litteratur & böcker | 01 oktober, 2012

En drömsk stund i Loulou d’Akis värld

Att betrakta verkligheten är ett återkommande tema i Loulou d'Akis arbete. Genom sina bilder låter hon betraktaren tolka och skapa sin egen sanning. Något som kan tyckas självklart för en ...

Av: Anna Mezey | Essäer om konst | 20 november, 2008

Veckans från Grekland

Det är ekonomisk kris i Grekland, för att uttrycka det milt, landet står på randen till konkurs. Orsaken sägs vara att grekerna har levt över sina tillgångar och tillskansat sig ...

Av: Gregor Flakierski | Veckans titt i hyllan | 26 juni, 2011

Melker Garay. Foto: Gian-Luca Rossetti

Skymning och mörker hos Melker Garay

Ivo Holmqvist har läst en klärobskyr novellsamling. En essä om Melker Garays senaste bok "Fågelskrämman".

Av: Ivo Holmqvist | Essäer om litteratur & böcker | 03 november, 2015

Hund och katt --- livskamrater till döds? Crister Enander om husdjuret

Kattmamman och Kattpappan kallade vi dem. Några andra namn hade de inte. Ingen sade någonsin något annat. Men Kattmamman och Kattpappan visste alla vilka de var. Mannen hade en ständigt ...

Av: Crister Enander | Essäer | 30 juli, 2012

Tystnaden i kosmos

Första gången jag ledde en julotta hörde jag tystnaden i kosmos. Över mittgången brann bågar av trä med levande ljus. Heidenstam hade ristat på en tegelplatta i golvet.  illustration: Berit ...

Av: Mikael Mogren | Essäer om samhället | 18 december, 2007

Botanisera i arkivet
close

Prenumerera på vårt nyhetsbrev!

Få de senaste artiklarna direkt i din brevlåda - helt kostnadsfritt.

Du kan när som helst avsluta din prenumeration - enklast klickar du bara på länken du hittar i varje nyhetsbrev.

Cron Job Starts