Katarina Genar. Foto: Belinda Graham

Den magiska realismens mästarinna

Samtal med Katarina Genar om ensamhet, vänskapsrelationer och magiska minnen genom fyra böcker.

Av: Belinda Graham | 23 februari, 2016
Litteraturens porträtt

Arvet efter Leigh Brackett

 Intresset för H.P. Lovecraft (1890-1937) har vuxit i Sverige och långsamt börjat att penetrera den finkulturella muren, precis som redan skett i USA och Latinamerika. På 1930-talet var Lovecraft smutslitteratur ...

Av: Bertil Falk | 02 april, 2012
Essäer om litteratur & böcker

En het konstsommar i Hamburg

Det är en tidig morgon på Köpenhamns centralstation. På perrongen står jag och väntar tillsammans med en hel del unga tågluffare som är på väg hem eller på väg ut ...

Av: Mathias Jansson | 02 augusti, 2012
Essäer om konst

Carl-Heinrich von Stülpnagel – terrorist i tredje riket

När Hitler inser att attentat mot honom den 20 juli 1944 i väsentliga delar organiserats i Paris av överbefälhavaren för det ockuperade Frankrike, generalen Carl-Heinrich von Stülpnagel, fräser Führern till ...

Av: Bo I. Cavefors | 01 januari, 2015
Övriga porträtt

Filosofi og kultur



Den allmenne kulturen og tiden

altI vår tid er det meste av slikt som har å gjøre med den allmenne kulturen i en svært alvorlig krise; de sosialdemokratiske vyer om kultur for «hver eneste kvinne og mann » har for lengst vist sitt inhumane ansikt: Omkvedet for sosialdemokatier av alle kolører var og er at bare det materielle grunnlaget blir sikret, ville også kulturen, og, kulturmenneskene, komme av seg selv. Dette har overhodet ikke skjedd, og det kan aldri bli slik at den allmenne kulturen spretter fram som grønne blader og blomster, bare våren kommer. Det har heller aldri vært slik at den allmenne kulturen gror fram slik naturensvekster spirer, gror, vokser og trives, ja, bare jordsmonnet er tilpasset plantene og at klimaet også er av den sorten hvor planter kan gro og trives.

Den allmenne kulturen oppstår heller ikke om den baseres på et «tett og nært» forhold til handel og næringsliv, som har i seg at de går sine egne veier, og at kultur blir til opplevelseskultur, konsumkultur, seanser, eller «happenings», som har ingenting å gjøre med kultur, i alminnelig forstand: den allmenne kulturen er anvist på menneskelig ytelser, som er heltidsbeskjeftigelser.

Den allmenne kulturen er menneskelige ytelser, ytelser som er heltidsbeskjeftigelser, der gode arbeidsvaner er halve arbeidet, for godt innarbeidede vaner sparer  menneske for mye unødigheter, som å begynne på nytt igjen hver dag, eller å lure på om en i det hele tatt skal gjøre noe som helst.

Stöd Tidningen Kulturen

Köp en prenumeration! Klicka för mer information.

Det som er reelt, er at den allmenne kulturen først kan fortsette som allmenn kultur, under visse betingelser, det vil si at det gis en utstrakt og systematisk opplæring, at det gis et felles språk og et symbolsystem: uten at de nevnte betingelser er tilstede, kan det heller ikke være slik at en viss kultur overføres til neste slektledd, fra generasjon til generasjon.

Det betyr at det er nødvendig at det finner sted overføringer av ideer, idealer, kunnskaper og ferdigheter fra folk som alt allerede har blitt til kulturmenneske til folk som aspirerer henimot å bli til det: all kultur, som fortjener navnet kultur, forlanger innføring i kulturformer

Tydninger og beskrivelser av den allmenne kulturen i nevnte termer, er  ett og det samme som at den trekker veksler på at kultur gis som ulike virkninshistorier. Ja, dette gjelder også for innovativkultur, der den gitte kulturen blir omformet ut fra andre kår enn den oppstod under.

Det nærmeste en kommer ren natur, er at kulturverk oppstår som resultat av lagvarig strev med stoffet, materien, om det er toner, farger og former, ord og skrift, er uten betydning hva angår fenomenene som oppstår. Naturligvis, det gis folk som støtter seg på sine muser, som venter på at inspirasjonen skal bryte fram, skjønt det er vel heller bygd på kulturmyter, på mytisk overlevert stoff enn faktiske realiteter, realiteter som en filosof, dikter, maler eller musiker, står overfor i sitt daglige arbeide.

Det har forløpt mange år siden kultur ble til konsumkultur, til konsumering av opplevelser: den allmenne kulturen har aldri dreid seg om opplevelser siden kultur bygd på opplevelser er forenlig med sjarlataneri, juks og bedrag, eller ren forførelse, slik sofistene drev på når de reiste rundt og drev med sitt kvakksalveri. Således er studier viet til relasjonen mellom filosofi, som er anvist på sannhet og erkjennelse, ikke det dummeste en kan ta fatt på siden det å studere slikt er å leve skapende, og at en ikke blir degradert til en lettlurt kulturkonsument, iuansett forbrukerråd, som ikke befatter seg med kulturspørsmål.

Innledningsvis kan en starte undersøkelsen på følgende måte. På den ene side gis det filosofi, og på den annen side gis det størrelsen kultur. Imidlertid, forbindelsen mellom filosofi, som aktivitet og virksomhet, og kultur som aktivititet og virksomhet, er en ralasjon mellom to størrelser, to størrelser som ikke konvergerer, eller som løper sammen i et tenkt punkt, nå eller innover i framtiden.

Rent allment er det slik at relasjoner først blir til relasjoner med henblikk på det som forener og skiller, idet det framstår et formidlende element mellom to størelser. For å gi et eksempel på det siste: det gis mange runde ting, skjønt det er ikke selve rundheten som avgjør at det er et eple en spiser og ikke en pære: en kan også gå fram på andre måter, i det en foretar en avgrensning med henblikk på substansen, eller overfor det en forutsetter som vel avgrenset: Således skiller en mellom Kulturfilosofi versus Filosofisk Kultur

Jeg mener at Spengler's og Cassirer's konsepsjoner er representantive for den førstnevnte avgrensningen mens  Simmel og Ricoeur passer godt inn med den sistnevnte inndelingen; den filosofiske konsepsjonen min skiller seg fra konsepsjonen om kultur som Kulturfilosofi og Filosofisk Kultur, idet jeg oppfatter relasjonen mellom filosofi og kultur som en dialektisk/dialogisk relasjon, der filosofi oppstår på grunnlag av at det gis en viss kultur, slik at betingelsene og forutsetningene for at det i det hele tatt er mulig å tale om filosofi, som en selvstendig og uavhengig virksomhet, med en viss rigiditet og en viss systematikk, beror på at filosofer også erkjenner skyldigheten for sin egen eksistens: uten kultur gis det, i streng forstand, ingen filosofi.

At filosofi er betinget av kultur(og kulturfenomen), betyr ikke at filosofi kan fortsette å eksistere med mindre en eller annen kultur er aktuelt tilstede, som det som gir filosoferingen dens næring,  for filosofi går sine egne, uavhengige, veier, selv under forhold hvor det hersker kaos, forvirring, og hvor kulturelle normer ikke lenger er operative som allmenne rettesnorer for tanke og liv, liv og tanke.  Det gis mange eksempler på det, så som kulturtilstandene i Hellas, den gang Sokrates levde og virken, som en tid hvor det alminnelige var lovløshet og bigotteri.

Historien belærer oss at filosofi og filosofering, som tenkende og resonnerende aktivitet, verken har blitt tilført oss utenfra, som en fremmed makt, eller at den så å si har oppstått fra intet, fra ingenting. I alle fall, begrepet om kultur er konkret livskultur, og om det  gis  filosofi,  som er uten forbindelseslinjer til en eller annen kulur, kan en knapt nok beskrive virksomheten som en filosofisk virksomhet. Nå er det helt klart tilfelle at filosofi for lengst har frisatt seg fra partikulære kulturer, og at filosofi ikke er identisk med den lokale kultur som gis rundt om på jorda.

Dermed kan en hevde at den allmenne kulturen etablerer den ene pol mens filosofi, som tenking og resonnering, ettertenksomhet, refleksjon, utgjør den andre pol: at filosofering, som filosofiske refleksjoner, har frisatt seg fra sitt opphav ved at filosofering, når den tar opp sitt eget forhold til kultur,  betyr, for det første, at den er anvist seg selv på tenking og resonnering over kultur og kulturspørsmål. For det annet, frisatt fra  betyr å ha revet seg løs fra dets egne røtter, slik at det er svært vanskelig eller bent ut umulig, å begripe at det som har utviklet seg fra de første filosofer(naturfilosofer, før, sokratiker, Platon, Aristoteles og sofistene) og fram til i moderne tid(1600- tallet)  og helt fram til den nyere tid(1900-og i vårt eget årtusen, 2000-2010) er oppsporbart som en sammenhengende linje, med visse gjenkjennbare strukturer(mønstre) - som kultur: For oss som lever i det 21.århundret, er det svært vanskelig å fatte at de første filosofer tenkte som de gjorde, eller hva de mente når de skrev slik de gjorde.

På de følgende sider knytter jeg an til folk som Ludwik Wittgenstein, Gabriel Marcel og Albert Camus, som tematiserte spørsmålene om relasjonene mellom filosofi og kultur. Siden filosofi er henvist på filosofihistorien, i den forstand at den tar opp i seg det som har vært før, uten at tenkeren dermed faller for fristelsen til å drive med epigoneri, eller at det filosoferende menneske unnlater å ta  tiden, stedet og de konkrete omstendighetene det lever under i betraktning: det sistnevnte foranlediger at det aktuelle menneske begynner å leve i fantasien, at det prøver å løfte seg selv etter håret; det førsnevnte leder til at de blir de andres filosofi som er i fokus, og de andre betyr her, andre tider, andre steder og andre filosofer, og resultatet er at det ikke er en filosofi for vår tid som legges fram.

Det foregående er et godt hermeneutisk poeng, for å drive med filosofi er å forflytte seg tilbake i kulturhistorien, for så pånytt å befatte seg med nyere filosofi, og dette finner sted på den måten at all autentisk og genuin filosofi er både om hva filosofer før oss gav uttrykk for gjennom deres skrifter og om hva filosofer er opptatt av i dag.

altDen som arbeider med filosofi som ble uformet i en annen tid enn vår egen, har å utvise en prøvende innstilling overfor tekst såvel som utsagn og deres mer omfattende sammenheng av ulik art, så gjelder det også at det ikke alltid er så helt enkelt å forstå hva våre samtidige skriver og mener, og om de i det hele tatt mener det de sier, eller om de sier det de mener, og, ikke minst, om det som kommer til uttrykk er filosofisk viktig og interessant, og hvorfor det er det eller ikke.

Jeg starter med å gi en framstilling av hovedtrekkene i Hegel's filosofi(1770-1831); hvorvidt min gjennomgang kaller fram nyskjerrighet hos leseren, og at det fører til at hun går i gang med å undersøke tingene på egen hånd, er det ikke opp til meg å blande meg opp i, skjønt jeg håper at leseren får noe ut av det jeg legger fram.

Såvel livsfilosofien til Albert Camus og «Kristen Filosofi», slik en finner det hos katolikken Gabriel Marcel inneholder mye med refaranse til kultur og kulturfenomen, dessuten finner en bemerkninger om kultur hos en hel rekke filosofer, så som Ludwik Wittgenstein. Forøvrig var det slik fort Wittgenstein at han betraktet hele den vestlige kulturen som en dekadent kultur, som kun var opptatt av de materielle aspekt, uten å kaste et eneste blikk i retning av at den fysiske, materielle, kulturen ikke utgjør alt som hører med til kategorien og begrepet om kultur, for det gis også intellektuelle sider, som, i følge Wittgenstein, for en stor del hadde blitt til rene snobberie, eller at en involverte seg i kulturaktiviteter for å vise andre hvor flink en selv: en snobb har overflatiske kjennskap til mange ting mens den som er ute etter å vise seg(hvor flink en er), er ute etter å imponere andre.

Et eksempel til belysnining av det siste jeg har nevnt, er at Wittgenstein uttrykte kun  forakt eller likegyldighet, overfor den slags filosofi som ble praktisert i Cambridge og Oxford, det vil si at på disse steder hadde det blitt for lite filosofisk refleksjon og for mye sofistikk - flisespikkeri: at begrepene ble hakket i stykker, og en dermed fikk store vansker med å sette sammen igjen det som lå strødd omkring en i ørsmå biter: Wittgenstein skriver også at å lære seg å kjenne et språk, er å lære seg å kjenne en hel kultur, og da er det om sammenhenger, eller, i det minste, om helheter: altså, å bli ført inn i et språk, er å bli ført inn i en hel kultur.

Wittgenstein er en av de filosofer som ikke glemmes, skjønt det er mange som har prøvd seg på å få ham vekk som en stor filosof, for det var han, og den som underkjenner det har ikke leste ham eller så er hun eller han misunnelig, for hvem har ikke drømt om heder, ære og storhet, skjønt hva det hele ble til, var en liten, ubetydelig professorstilling ved et universitet, og med noen få publikasjoner, som ingen uten anmelderne verdsetter høyt, for det er slik en gjør det når en taler med minst to tunger: den ene for markedet og pengeøkonomien, og, den andre med hensyn til venner og bekjente: at i grunnen er det en skittbok.

Helt mot slutten av livet sitt vendte også Albert Camus(1913-1960) ryggen til den fasjonable, luksusbesatte, og, ikke minst, den overflatiske kjendiskulturen som preget mange av Frankrikes kunstnere og intellektuelle, som for eksempel Jean Paul Sartre og Simone de Beauvoir: utover på 50-tallet var livet hans blitt til eet liv bestående av teaterpremierer, aviskonferanser, forlagsmøter, utmerkelser, foredragsreiser til Amerika, Argentina, til Nederland, innbydelser, vennskap med Sartre og  Beauvoir.

For å uttrykke det foregående på en mild måte: hva som teller som kultur, er ikke alltid så rett fram at det betyr det samme for enhver som befatter seg med det.

I denne sammenheng er det også om  «styrkeforholdet» mellom disse fenomen, slik det også er om opprinnelsen til filosofi og kultur.Dessuten dreier det seg også om at så vel kultur som filosofi er sterkt truet i vår tid. Jeg starter med det siste først.

En av de veier inn som fører inn til ting som er egnet til å kaste lys over at så vel kultur som filosofi er sterkt truet, er å vandre den lange veien, som noen beskriver som «den lange omveien». Hvorvidt det er en omvei eller ikke, er av underordnet betydning; det som er sentralt er at det er noen som våger å gå den, uavhengig av om det fører til et godt og bra resultat eller ikke. Det som er tilfelle i dag, er at den teknologiske rasjonalitetet har fått en så framskutt plass hos menneskene, at en knapt nok er villig til å finne ut av om det gis alternative, rivaliserende og konkurrende oppfattelser i forhold til den tenkemåte som tilstreber seg makt over alt som er og alt som formodes å bli til i framtiden. Ja, i enkelte steder av verden, er nåtiden kun et påskudd for å befatte seg med de stor visjoner om framtiden: Kanske er det slik at det gis liten, eller ingen, framskritt hva angår det intellektuelle livet, for slike forestillinger som at nåtiden, og hva den rommer av diverse ressurser, har å bli  utnyttet med henblikk på en langt fagrere framtid. Dette er, i alle fall en mulig tydning av verket Raskolnikov, som ble skrevet av den store dikteren og eksistensorienterte menneske Fjodor Dostojevski, hvis ord fremdeles har synes å tale til oss som lever i dag, selv om verket ble nedtegnet i en annen tid og en annen verden enn vår.

Hva var antikkens filosofer opptatt av? Hvordan formidlet de deres synspunkter, og hva for begrunnelser finner en hos dem? Hos antikkens filosofer møter en både konsepsjonen om livet både som et biologisk og som besinnelse, som ettertenksomhet - refleksjon: Den rene overlevelse er som et instinkt, og det trer, i alminnelighet, fram når en kjenner seg truet på livet. Mennesker deler denne instinktive reaksjon med andre levende organismer, som også kjemper for livet og om sitt eget liv, om det kjennes som det står i fare for å opphøre.

En kan formulere det slik at næringsdriften hos mennesker er dels nedarvet, dels er det slik at det gis et visst samspill med omgivelsene gjennom tradisjonsoverføring fra slekt til slekt, mellom lærer og elev, barn og voksne. Det er jo det som er lagt ned og inn i sosialiseringstanken at en erverver seg diverse ferdigheter, kunnskaper, får erfaring, og dyktiggjør seg innenfor et eller annet område, et håndverk, et fag, en disiplin. Knapt formulerert: En får seg en utdanning, og en har dermed kvalifisert seg for et yrke: Imidlerid, i og med at det har oppstått et mylder av ulike yrker, har en likevel ikke kommet så langt at en har kommet fram til tanken om kultur, for det som kommer inn, når kulturen kommer inn, har å gjøre med dygd, så vel i intellektuell som i moralsk, sosial, politisk og, også, i religiøse forstand.

Hordan skal en forstå det jeg har snakket om? La oss se nærmere på hvordan Aristoteles konseptualiserte tanken om en dygd, nemlig som måtehold, eller som «den rette midte», «det rette mål». En kan illustrere måtehold som et midpunkt på en bue, og det vil si at måtehold er et integrert element i et singulært liv, der dygden befinner seg mellom to ytterpunkter. Samtidig er det slik at dygden er forankret i en konkret handlingssituasjon.

altDet påfallende ved en slik framstilling av begrepet om måtehold, er at det som trer fram som måtehold for en person, trenger ikke å være det for en annen person, for det kan gis svært store forskjeller mellom mennesker. Noe helt annet er at det gis visse absolutte former for måtehold, og som Michael de Montaigne skriver om et sted at i hans studietid(i Paris) fikk studentene syfilis innen de hadde fått stiftet bekjentskap med hans lære om måteholdets betydning. Følgelig er det viktig at en kommer til klarhet overfor hva for situasjoner en kommer ut for om en søker etter lettvint seksuell omgang, for sjansene for smitteoverføring er stor gjennom kroppslig kontakt, i sær om en av partene alt allerede er smittebæreren(at hun eller han har fått det fra andre).

Det turde være uomstridt at opprinnelsen til filosofi er thaumazein(Gresk ord for «det å undres over; forbauselse), og at startgropen for filosofisk undring var det gamle Grekenland (med dets kolonier langs nåtidens Tyrkia og vestover til den sørlig del av vår tids Italia(Thales; Heraklit og Parmenides)) mens opprinnelsen til begrepet om kultur i allmenn forstand og dens relasjon til filosofi som aktivitet og virksomhet ikke er fullt så enkelt å  beskrive.

Naturligvis, det har vært allment og utbredt å dele inn kulturer langsetter linjer som høy- og lavkulturer, eller som spørsmålet om graden og rekkevidden av frihet, likeverd og solidaritet(der frihet, likhet og brorskap er ting overklassen i Frankrike har yndet å dresse seg opp med, ja, i det minste fra år 1789. Imidlertid, det som er sant og virkelig, er at hva for verdiideal som bør legges til grunn for vurderingen av kultur og hva den er om, er et svært omstridt spørsmål. I Norge, for eksempel, har en over en ganske lang periode kringkastet tanken om at landet vårt som et egalitært land, skjønt avstanden mellom høy og lav, velsituerte mennesker og fattige folk øker, år for år. I praksis betyr det at folk med svært høy og svært lang utdanning, har svært lav sosial status ved at de ikke faller inn under allmenne og utbredte samfunnskriterier for hva som oppfyller en slik status. Tankegangen betyr ikke at det ikke gis, for eksempel, filosofer med høy sosial status, så som høy og lang utdanning, høy inntekt, stor formue, overordnet stilling, for å nevne enkelte sentrale kjennetegn for det som i alminnelighet avgjør hva for sosial status vi mennesker har.

Det betyr at når en bringer inn begrepet som egalitet, er dette om samfunn og sosiale og økonomiske forhold. En kan også uttrykke det på den måten at om en legger grafiske framstillinger, statistikk og tabeller til grunn, hva angår filosofi og filosofer, så er det utvilsomt slik at filosofi som tematikk og filosofisk livsvirksomhet som kall, lodd og skjebne, ikke scorer på slike lister, eller at de helt sikkert kommer til kort som en gruppe av mennesker som har viet livet sitt til tenkning.

Naturligvis, det foregående er klart negativt, for det har ikke alltid vært slik at de filosofer bringer til torgs har en svært lav status, målt med ytre, operative samfunnskriterier.

Uansett hva for former og innhold en finner, hva angår relasjonen mellom mellom filosofi og kultur, er helt sikkert ikke som mellom årsak og virkning, eller som å spørre om hva som dukket opp først og hva som dukket opp senere, ja, slik en kan undre seg over om hva som er det primære hva angår pil og bue: at buen var et jaktvåpen innen det ble til et musikkinstrument eller om mennesker var kunstnere innen de var nomader, fiskere og jegere. Slikt er neppe fruktbart, for uten at menneskekroppen får tilført en viss næringsrik mat og rent vann, er døden helt viss. Ja, askesen, det vil si faste som norm for etterstrebelsesverdig atferd, som allmenn og universell standard for hvordan en skal te seg, er helt sikker ikke noe en kan sette ut i livet, for om en foreskriver dette som norm og for så mange mennesker som mulig, så varer det ikke lenge før det er underskudd på folk som kan praktisere askese. Med andre ord, nevnte norm tar ikke vare på det den skal ta vare på.

Spørsmålet er vel heller i forhold til den allmenne kultur som et visst språk, som levesett, livsform, for kultur og kulturaktiviteter finner sted for sin egen skyld, skjønt disse aktiviteter og den virksomheten som utgjør den respektive kulturgrenen, har liten eller ingen betydning for det tekniske og praktiske liv. I dag skal det være gøy og moro å drive med kulturaktiviteter, og det skal, allerhelst, gi avkastning i kroner og øre, eller i elektroniske penger, som føres over via nettet. Det har ikke alltid vært slik at de skjønne kunster, som musikk og dans, steinhuggervirksomhet og pottemakeri, malerkunst, drama, poesi og diktning, vitenskap og filosofi, har blitt forbundet med konsumentorientering. Dessuten at tydningslæra/tydningskunsten også framstilles som å ha det mest mulig gøy. Ja, det er illevarslende at seriøse aktiviteter blir presentert som det å more seg.

I europeisk kultur kjenner en til tanken om Homo Ludens - det lekende menneske. Selve den språklige formen kan minne om den skjønnlitterære forfatteren Kundera og hans betraktninger om tilstedeværelsens uutholdelig letthet, i motsetning til synspunktet på livet som byrde - en ren plage.

Livet har svært mange aspekt, og det innebærer så vel det lette som det besværlige, og ikke en merkelig form for polarisering, der en har å velge mellom to ytterpunkter: At enten lever en på overflaten, og livet i verden er bare en stor og sammenhengene spøk, eller så er en en grinebiter, eller et tungsindig menneske. Rent personlig har jeg aldri møtt et menneske som passer inn i en slik stereotyp klassifisering av mennesker.

Kultur er om kontinuitet, identitet og integritet, som er om hvor vi mennesker har vært, hva og hvem vi er, og hva en betraktet som mål i seg selv, mål og formål som er verdet å streve etter, selv om en aldri når opp til idealene, uansett hvor mye en legger seg i selen. Dermed kan kultur og kulturfenomen sammenliknes med hukommelsen hos hver og en av oss, for det står svært dårlig til med oss når den bryter sammen.

Kulturaktiviteter er vedvarende møye, hardt arbeid, selv om det har en grunn og et grunnlag, som er frihet gjennom spontanitet, og ikke konvensjoner og internaliserte atferdskodekser og strategier, og uten anstrengelser blir det, i alle fall, ikke kultur, men heller kitsj, for det har jo for lengst blitt slik at en rekke mennesker mener at strev og slit er noe som hører fortiden til - den gangen det fantes protestantisk ånd, og før maskinene dukket opp, eller før elektronifiseringen av livet og dets betingelser. I alle fall, på grunnlag av det mylder av dokument som gis i dag om denne forgangne tid med dens liv og verden, er det ingen tvil om at relasjonen ble belyst av folk som var knyttet til Platon og hans Akademi. I det gamle Hellas var kultur og kulturverdier ikke ett og det samme som diverse betraktninger, studier og utforskning av den kjente og ukjente verden med dens mange landområder, folk, seder, skikker, tradisjoner, teknikker og forestillinger, tenkemåter, livsformer men det var heller ikke bare utforskning av mennesker med henblikk på deres vegetative, affektive og emosjonelle dimensjoner, sjikt, lag, aspekt: Naturligvis, tanken om mennesker som kulturskapende biologiske organismer, som værender blant og mellom andre værender i verden, hadde å starte ett eller annet sted, for uten dette sted, ville den videre forskning og utforskning verken kunne sette seg selv i fart og bevegelse eller ha  mål som den stilte henimot å bringe til uttrykk.

Relasjonene mellom det kognitive og det konative, rasjonalitet, affektivitet og emosjonalitet

Nedenfor følger enkelte sentrale utsagn om mennesker som mennesker, utsagn som viser hen til særsttillingen mennesker har i universet, så langt en vet. Bevissheten hos mennesker er karakteristisk for mennesker og bare mennesker; våre språk er menneskeskespråk og samfunnet vi mennesker lever i,  er menneskesamfunn, og ikke samfunn bestående av bier eller maur, hvilket er noe helt annet enn måten menneskelige personer orienterer seg på i deres tilstedeværen - som levende liv.

For mennesker er det intellektet som utmerker seg framfor alt annet som også har bevissthet og som kommuniserer med hverandre, ut fra deres spesielle konstitusjon. Begrepet om intellektet hos mennesker har allerede en referanse til inklinasjoner, tendenser og tilbøyeligheter: at hos mennesker kommer deres indre liv til uttrykk på ulikt vis, som for eksempel at smil og latter går sammen på den måten at det er et uttrykk for glede og at gråt og tårer uttrykker at tristhet - at en er lei seg, nedfor.

Selvfølgelig, her er det mulig å gå seg bort ved at tårer og gråt på scenen - i teateret - slettes ikke betyr at det er et sant og virkelig uttrykk for at dette er om hva den aktuelle skuespilleren har det i livet, eller hvordan det står til med personen - bortsett fra på scenen.

I det reelle liv er det om å avbalansere relasjonene mellom forstand, fornuft og affekt og emosjon; verken det ene eller det annet tjener på at en rendyrker intellektet minus følelser eller følelser -minus forstand og fornuft: I det siste tilfelle har en å gjøre med «kalde fisker» mens i det førstnevnte tilfelle er det med referanse til «tankeløse dårer».

Den allmenne kulturen og tiden

altI vår tid er det meste av slikt som har å gjøre med den allmenne kulturen i en svært alvorlig krise; de sosialdemokratiske vyer om kultur for «hver eneste kvinne og mann » har for lengst vist sitt inhumane ansikt: Omkvedet for sosialdemokatier av alle kolører var og er at bare det materielle grunnlaget blir sikret, ville også kulturen, og, kulturmenneskene, komme av seg selv. Dette har overhodet ikke skjedd, og det kan aldri bli slik at den allmenne kulturen spretter fram som grønne blader og blomster, bare våren kommer. Det har heller aldri vært slik at den allmenne kulturen gror fram slik naturensvekster spirer, gror, vokser og trives, ja, bare jordsmonnet er tilpasset plantene og at klimaet også er av den sorten hvor planter kan gro og trives.

Den allmenne kulturen oppstår heller ikke om den baseres på et «tett og nært» forhold til handel og næringsliv, som har i seg at de går sine egne veier, og at kultur blir til opplevelseskultur, konsumkultur, seanser, eller «happenings», som har ingenting å gjøre med kultur, i alminnelig forstand: den allmenne kulturen er anvist på menneskelig ytelser, som er heltidsbeskjeftigelser.

Den allmenne kulturen er menneskelige ytelser, ytelser som er heltidsbeskjeftigelser, der gode arbeidsvaner er halve arbeidet, for godt innarbeidede vaner sparer  menneske for mye unødigheter, som å begynne på nytt igjen hver dag, eller å lure på om en i det hele tatt skal gjøre noe som helst.

Stöd Tidningen Kulturen

Köp en prenumeration! Klicka för mer information.

Det som er reelt, er at den allmenne kulturen først kan fortsette som allmenn kultur, under visse betingelser, det vil si at det gis en utstrakt og systematisk opplæring, at det gis et felles språk og et symbolsystem: uten at de nevnte betingelser er tilstede, kan det heller ikke være slik at en viss kultur overføres til neste slektledd, fra generasjon til generasjon.

Det betyr at det er nødvendig at det finner sted overføringer av ideer, idealer, kunnskaper og ferdigheter fra folk som alt allerede har blitt til kulturmenneske til folk som aspirerer henimot å bli til det: all kultur, som fortjener navnet kultur, forlanger innføring i kulturformer

Tydninger og beskrivelser av den allmenne kulturen i nevnte termer, er  ett og det samme som at den trekker veksler på at kultur gis som ulike virkninshistorier. Ja, dette gjelder også for innovativkultur, der den gitte kulturen blir omformet ut fra andre kår enn den oppstod under.

Det nærmeste en kommer ren natur, er at kulturverk oppstår som resultat av lagvarig strev med stoffet, materien, om det er toner, farger og former, ord og skrift, er uten betydning hva angår fenomenene som oppstår. Naturligvis, det gis folk som støtter seg på sine muser, som venter på at inspirasjonen skal bryte fram, skjønt det er vel heller bygd på kulturmyter, på mytisk overlevert stoff enn faktiske realiteter, realiteter som en filosof, dikter, maler eller musiker, står overfor i sitt daglige arbeide.

Det har forløpt mange år siden kultur ble til konsumkultur, til konsumering av opplevelser: den allmenne kulturen har aldri dreid seg om opplevelser siden kultur bygd på opplevelser er forenlig med sjarlataneri, juks og bedrag, eller ren forførelse, slik sofistene drev på når de reiste rundt og drev med sitt kvakksalveri. Således er studier viet til relasjonen mellom filosofi, som er anvist på sannhet og erkjennelse, ikke det dummeste en kan ta fatt på siden det å studere slikt er å leve skapende, og at en ikke blir degradert til en lettlurt kulturkonsument, iuansett forbrukerråd, som ikke befatter seg med kulturspørsmål.

Innledningsvis kan en starte undersøkelsen på følgende måte. På den ene side gis det filosofi, og på den annen side gis det størrelsen kultur. Imidlertid, forbindelsen mellom filosofi, som aktivitet og virksomhet, og kultur som aktivititet og virksomhet, er en ralasjon mellom to størrelser, to størrelser som ikke konvergerer, eller som løper sammen i et tenkt punkt, nå eller innover i framtiden.

Rent allment er det slik at relasjoner først blir til relasjoner med henblikk på det som forener og skiller, idet det framstår et formidlende element mellom to størelser. For å gi et eksempel på det siste: det gis mange runde ting, skjønt det er ikke selve rundheten som avgjør at det er et eple en spiser og ikke en pære: en kan også gå fram på andre måter, i det en foretar en avgrensning med henblikk på substansen, eller overfor det en forutsetter som vel avgrenset: Således skiller en mellom Kulturfilosofi versus Filosofisk Kultur

Jeg mener at Spengler's og Cassirer's konsepsjoner er representantive for den førstnevnte avgrensningen mens  Simmel og Ricoeur passer godt inn med den sistnevnte inndelingen; den filosofiske konsepsjonen min skiller seg fra konsepsjonen om kultur som Kulturfilosofi og Filosofisk Kultur, idet jeg oppfatter relasjonen mellom filosofi og kultur som en dialektisk/dialogisk relasjon, der filosofi oppstår på grunnlag av at det gis en viss kultur, slik at betingelsene og forutsetningene for at det i det hele tatt er mulig å tale om filosofi, som en selvstendig og uavhengig virksomhet, med en viss rigiditet og en viss systematikk, beror på at filosofer også erkjenner skyldigheten for sin egen eksistens: uten kultur gis det, i streng forstand, ingen filosofi.

At filosofi er betinget av kultur(og kulturfenomen), betyr ikke at filosofi kan fortsette å eksistere med mindre en eller annen kultur er aktuelt tilstede, som det som gir filosoferingen dens næring,  for filosofi går sine egne, uavhengige, veier, selv under forhold hvor det hersker kaos, forvirring, og hvor kulturelle normer ikke lenger er operative som allmenne rettesnorer for tanke og liv, liv og tanke.  Det gis mange eksempler på det, så som kulturtilstandene i Hellas, den gang Sokrates levde og virken, som en tid hvor det alminnelige var lovløshet og bigotteri.

Historien belærer oss at filosofi og filosofering, som tenkende og resonnerende aktivitet, verken har blitt tilført oss utenfra, som en fremmed makt, eller at den så å si har oppstått fra intet, fra ingenting. I alle fall, begrepet om kultur er konkret livskultur, og om det  gis  filosofi,  som er uten forbindelseslinjer til en eller annen kulur, kan en knapt nok beskrive virksomheten som en filosofisk virksomhet. Nå er det helt klart tilfelle at filosofi for lengst har frisatt seg fra partikulære kulturer, og at filosofi ikke er identisk med den lokale kultur som gis rundt om på jorda.

Dermed kan en hevde at den allmenne kulturen etablerer den ene pol mens filosofi, som tenking og resonnering, ettertenksomhet, refleksjon, utgjør den andre pol: at filosofering, som filosofiske refleksjoner, har frisatt seg fra sitt opphav ved at filosofering, når den tar opp sitt eget forhold til kultur,  betyr, for det første, at den er anvist seg selv på tenking og resonnering over kultur og kulturspørsmål. For det annet, frisatt fra  betyr å ha revet seg løs fra dets egne røtter, slik at det er svært vanskelig eller bent ut umulig, å begripe at det som har utviklet seg fra de første filosofer(naturfilosofer, før, sokratiker, Platon, Aristoteles og sofistene) og fram til i moderne tid(1600- tallet)  og helt fram til den nyere tid(1900-og i vårt eget årtusen, 2000-2010) er oppsporbart som en sammenhengende linje, med visse gjenkjennbare strukturer(mønstre) - som kultur: For oss som lever i det 21.århundret, er det svært vanskelig å fatte at de første filosofer tenkte som de gjorde, eller hva de mente når de skrev slik de gjorde.

På de følgende sider knytter jeg an til folk som Ludwik Wittgenstein, Gabriel Marcel og Albert Camus, som tematiserte spørsmålene om relasjonene mellom filosofi og kultur. Siden filosofi er henvist på filosofihistorien, i den forstand at den tar opp i seg det som har vært før, uten at tenkeren dermed faller for fristelsen til å drive med epigoneri, eller at det filosoferende menneske unnlater å ta  tiden, stedet og de konkrete omstendighetene det lever under i betraktning: det sistnevnte foranlediger at det aktuelle menneske begynner å leve i fantasien, at det prøver å løfte seg selv etter håret; det førsnevnte leder til at de blir de andres filosofi som er i fokus, og de andre betyr her, andre tider, andre steder og andre filosofer, og resultatet er at det ikke er en filosofi for vår tid som legges fram.

Det foregående er et godt hermeneutisk poeng, for å drive med filosofi er å forflytte seg tilbake i kulturhistorien, for så pånytt å befatte seg med nyere filosofi, og dette finner sted på den måten at all autentisk og genuin filosofi er både om hva filosofer før oss gav uttrykk for gjennom deres skrifter og om hva filosofer er opptatt av i dag.

altDen som arbeider med filosofi som ble uformet i en annen tid enn vår egen, har å utvise en prøvende innstilling overfor tekst såvel som utsagn og deres mer omfattende sammenheng av ulik art, så gjelder det også at det ikke alltid er så helt enkelt å forstå hva våre samtidige skriver og mener, og om de i det hele tatt mener det de sier, eller om de sier det de mener, og, ikke minst, om det som kommer til uttrykk er filosofisk viktig og interessant, og hvorfor det er det eller ikke.

Jeg starter med å gi en framstilling av hovedtrekkene i Hegel's filosofi(1770-1831); hvorvidt min gjennomgang kaller fram nyskjerrighet hos leseren, og at det fører til at hun går i gang med å undersøke tingene på egen hånd, er det ikke opp til meg å blande meg opp i, skjønt jeg håper at leseren får noe ut av det jeg legger fram.

Såvel livsfilosofien til Albert Camus og «Kristen Filosofi», slik en finner det hos katolikken Gabriel Marcel inneholder mye med refaranse til kultur og kulturfenomen, dessuten finner en bemerkninger om kultur hos en hel rekke filosofer, så som Ludwik Wittgenstein. Forøvrig var det slik fort Wittgenstein at han betraktet hele den vestlige kulturen som en dekadent kultur, som kun var opptatt av de materielle aspekt, uten å kaste et eneste blikk i retning av at den fysiske, materielle, kulturen ikke utgjør alt som hører med til kategorien og begrepet om kultur, for det gis også intellektuelle sider, som, i følge Wittgenstein, for en stor del hadde blitt til rene snobberie, eller at en involverte seg i kulturaktiviteter for å vise andre hvor flink en selv: en snobb har overflatiske kjennskap til mange ting mens den som er ute etter å vise seg(hvor flink en er), er ute etter å imponere andre.

Et eksempel til belysnining av det siste jeg har nevnt, er at Wittgenstein uttrykte kun  forakt eller likegyldighet, overfor den slags filosofi som ble praktisert i Cambridge og Oxford, det vil si at på disse steder hadde det blitt for lite filosofisk refleksjon og for mye sofistikk - flisespikkeri: at begrepene ble hakket i stykker, og en dermed fikk store vansker med å sette sammen igjen det som lå strødd omkring en i ørsmå biter: Wittgenstein skriver også at å lære seg å kjenne et språk, er å lære seg å kjenne en hel kultur, og da er det om sammenhenger, eller, i det minste, om helheter: altså, å bli ført inn i et språk, er å bli ført inn i en hel kultur.

Wittgenstein er en av de filosofer som ikke glemmes, skjønt det er mange som har prøvd seg på å få ham vekk som en stor filosof, for det var han, og den som underkjenner det har ikke leste ham eller så er hun eller han misunnelig, for hvem har ikke drømt om heder, ære og storhet, skjønt hva det hele ble til, var en liten, ubetydelig professorstilling ved et universitet, og med noen få publikasjoner, som ingen uten anmelderne verdsetter høyt, for det er slik en gjør det når en taler med minst to tunger: den ene for markedet og pengeøkonomien, og, den andre med hensyn til venner og bekjente: at i grunnen er det en skittbok.

Helt mot slutten av livet sitt vendte også Albert Camus(1913-1960) ryggen til den fasjonable, luksusbesatte, og, ikke minst, den overflatiske kjendiskulturen som preget mange av Frankrikes kunstnere og intellektuelle, som for eksempel Jean Paul Sartre og Simone de Beauvoir: utover på 50-tallet var livet hans blitt til eet liv bestående av teaterpremierer, aviskonferanser, forlagsmøter, utmerkelser, foredragsreiser til Amerika, Argentina, til Nederland, innbydelser, vennskap med Sartre og  Beauvoir.

For å uttrykke det foregående på en mild måte: hva som teller som kultur, er ikke alltid så rett fram at det betyr det samme for enhver som befatter seg med det.

I denne sammenheng er det også om  «styrkeforholdet» mellom disse fenomen, slik det også er om opprinnelsen til filosofi og kultur.Dessuten dreier det seg også om at så vel kultur som filosofi er sterkt truet i vår tid. Jeg starter med det siste først.

En av de veier inn som fører inn til ting som er egnet til å kaste lys over at så vel kultur som filosofi er sterkt truet, er å vandre den lange veien, som noen beskriver som «den lange omveien». Hvorvidt det er en omvei eller ikke, er av underordnet betydning; det som er sentralt er at det er noen som våger å gå den, uavhengig av om det fører til et godt og bra resultat eller ikke. Det som er tilfelle i dag, er at den teknologiske rasjonalitetet har fått en så framskutt plass hos menneskene, at en knapt nok er villig til å finne ut av om det gis alternative, rivaliserende og konkurrende oppfattelser i forhold til den tenkemåte som tilstreber seg makt over alt som er og alt som formodes å bli til i framtiden. Ja, i enkelte steder av verden, er nåtiden kun et påskudd for å befatte seg med de stor visjoner om framtiden: Kanske er det slik at det gis liten, eller ingen, framskritt hva angår det intellektuelle livet, for slike forestillinger som at nåtiden, og hva den rommer av diverse ressurser, har å bli  utnyttet med henblikk på en langt fagrere framtid. Dette er, i alle fall en mulig tydning av verket Raskolnikov, som ble skrevet av den store dikteren og eksistensorienterte menneske Fjodor Dostojevski, hvis ord fremdeles har synes å tale til oss som lever i dag, selv om verket ble nedtegnet i en annen tid og en annen verden enn vår.

Hva var antikkens filosofer opptatt av? Hvordan formidlet de deres synspunkter, og hva for begrunnelser finner en hos dem? Hos antikkens filosofer møter en både konsepsjonen om livet både som et biologisk og som besinnelse, som ettertenksomhet - refleksjon: Den rene overlevelse er som et instinkt, og det trer, i alminnelighet, fram når en kjenner seg truet på livet. Mennesker deler denne instinktive reaksjon med andre levende organismer, som også kjemper for livet og om sitt eget liv, om det kjennes som det står i fare for å opphøre.

En kan formulere det slik at næringsdriften hos mennesker er dels nedarvet, dels er det slik at det gis et visst samspill med omgivelsene gjennom tradisjonsoverføring fra slekt til slekt, mellom lærer og elev, barn og voksne. Det er jo det som er lagt ned og inn i sosialiseringstanken at en erverver seg diverse ferdigheter, kunnskaper, får erfaring, og dyktiggjør seg innenfor et eller annet område, et håndverk, et fag, en disiplin. Knapt formulerert: En får seg en utdanning, og en har dermed kvalifisert seg for et yrke: Imidlerid, i og med at det har oppstått et mylder av ulike yrker, har en likevel ikke kommet så langt at en har kommet fram til tanken om kultur, for det som kommer inn, når kulturen kommer inn, har å gjøre med dygd, så vel i intellektuell som i moralsk, sosial, politisk og, også, i religiøse forstand.

Hordan skal en forstå det jeg har snakket om? La oss se nærmere på hvordan Aristoteles konseptualiserte tanken om en dygd, nemlig som måtehold, eller som «den rette midte», «det rette mål». En kan illustrere måtehold som et midpunkt på en bue, og det vil si at måtehold er et integrert element i et singulært liv, der dygden befinner seg mellom to ytterpunkter. Samtidig er det slik at dygden er forankret i en konkret handlingssituasjon.

altDet påfallende ved en slik framstilling av begrepet om måtehold, er at det som trer fram som måtehold for en person, trenger ikke å være det for en annen person, for det kan gis svært store forskjeller mellom mennesker. Noe helt annet er at det gis visse absolutte former for måtehold, og som Michael de Montaigne skriver om et sted at i hans studietid(i Paris) fikk studentene syfilis innen de hadde fått stiftet bekjentskap med hans lære om måteholdets betydning. Følgelig er det viktig at en kommer til klarhet overfor hva for situasjoner en kommer ut for om en søker etter lettvint seksuell omgang, for sjansene for smitteoverføring er stor gjennom kroppslig kontakt, i sær om en av partene alt allerede er smittebæreren(at hun eller han har fått det fra andre).

Det turde være uomstridt at opprinnelsen til filosofi er thaumazein(Gresk ord for «det å undres over; forbauselse), og at startgropen for filosofisk undring var det gamle Grekenland (med dets kolonier langs nåtidens Tyrkia og vestover til den sørlig del av vår tids Italia(Thales; Heraklit og Parmenides)) mens opprinnelsen til begrepet om kultur i allmenn forstand og dens relasjon til filosofi som aktivitet og virksomhet ikke er fullt så enkelt å  beskrive.

Naturligvis, det har vært allment og utbredt å dele inn kulturer langsetter linjer som høy- og lavkulturer, eller som spørsmålet om graden og rekkevidden av frihet, likeverd og solidaritet(der frihet, likhet og brorskap er ting overklassen i Frankrike har yndet å dresse seg opp med, ja, i det minste fra år 1789. Imidlertid, det som er sant og virkelig, er at hva for verdiideal som bør legges til grunn for vurderingen av kultur og hva den er om, er et svært omstridt spørsmål. I Norge, for eksempel, har en over en ganske lang periode kringkastet tanken om at landet vårt som et egalitært land, skjønt avstanden mellom høy og lav, velsituerte mennesker og fattige folk øker, år for år. I praksis betyr det at folk med svært høy og svært lang utdanning, har svært lav sosial status ved at de ikke faller inn under allmenne og utbredte samfunnskriterier for hva som oppfyller en slik status. Tankegangen betyr ikke at det ikke gis, for eksempel, filosofer med høy sosial status, så som høy og lang utdanning, høy inntekt, stor formue, overordnet stilling, for å nevne enkelte sentrale kjennetegn for det som i alminnelighet avgjør hva for sosial status vi mennesker har.

Det betyr at når en bringer inn begrepet som egalitet, er dette om samfunn og sosiale og økonomiske forhold. En kan også uttrykke det på den måten at om en legger grafiske framstillinger, statistikk og tabeller til grunn, hva angår filosofi og filosofer, så er det utvilsomt slik at filosofi som tematikk og filosofisk livsvirksomhet som kall, lodd og skjebne, ikke scorer på slike lister, eller at de helt sikkert kommer til kort som en gruppe av mennesker som har viet livet sitt til tenkning.

Naturligvis, det foregående er klart negativt, for det har ikke alltid vært slik at de filosofer bringer til torgs har en svært lav status, målt med ytre, operative samfunnskriterier.

Uansett hva for former og innhold en finner, hva angår relasjonen mellom mellom filosofi og kultur, er helt sikkert ikke som mellom årsak og virkning, eller som å spørre om hva som dukket opp først og hva som dukket opp senere, ja, slik en kan undre seg over om hva som er det primære hva angår pil og bue: at buen var et jaktvåpen innen det ble til et musikkinstrument eller om mennesker var kunstnere innen de var nomader, fiskere og jegere. Slikt er neppe fruktbart, for uten at menneskekroppen får tilført en viss næringsrik mat og rent vann, er døden helt viss. Ja, askesen, det vil si faste som norm for etterstrebelsesverdig atferd, som allmenn og universell standard for hvordan en skal te seg, er helt sikker ikke noe en kan sette ut i livet, for om en foreskriver dette som norm og for så mange mennesker som mulig, så varer det ikke lenge før det er underskudd på folk som kan praktisere askese. Med andre ord, nevnte norm tar ikke vare på det den skal ta vare på.

Spørsmålet er vel heller i forhold til den allmenne kultur som et visst språk, som levesett, livsform, for kultur og kulturaktiviteter finner sted for sin egen skyld, skjønt disse aktiviteter og den virksomheten som utgjør den respektive kulturgrenen, har liten eller ingen betydning for det tekniske og praktiske liv. I dag skal det være gøy og moro å drive med kulturaktiviteter, og det skal, allerhelst, gi avkastning i kroner og øre, eller i elektroniske penger, som føres over via nettet. Det har ikke alltid vært slik at de skjønne kunster, som musikk og dans, steinhuggervirksomhet og pottemakeri, malerkunst, drama, poesi og diktning, vitenskap og filosofi, har blitt forbundet med konsumentorientering. Dessuten at tydningslæra/tydningskunsten også framstilles som å ha det mest mulig gøy. Ja, det er illevarslende at seriøse aktiviteter blir presentert som det å more seg.

I europeisk kultur kjenner en til tanken om Homo Ludens - det lekende menneske. Selve den språklige formen kan minne om den skjønnlitterære forfatteren Kundera og hans betraktninger om tilstedeværelsens uutholdelig letthet, i motsetning til synspunktet på livet som byrde - en ren plage.

Livet har svært mange aspekt, og det innebærer så vel det lette som det besværlige, og ikke en merkelig form for polarisering, der en har å velge mellom to ytterpunkter: At enten lever en på overflaten, og livet i verden er bare en stor og sammenhengene spøk, eller så er en en grinebiter, eller et tungsindig menneske. Rent personlig har jeg aldri møtt et menneske som passer inn i en slik stereotyp klassifisering av mennesker.

Kultur er om kontinuitet, identitet og integritet, som er om hvor vi mennesker har vært, hva og hvem vi er, og hva en betraktet som mål i seg selv, mål og formål som er verdet å streve etter, selv om en aldri når opp til idealene, uansett hvor mye en legger seg i selen. Dermed kan kultur og kulturfenomen sammenliknes med hukommelsen hos hver og en av oss, for det står svært dårlig til med oss når den bryter sammen.

Kulturaktiviteter er vedvarende møye, hardt arbeid, selv om det har en grunn og et grunnlag, som er frihet gjennom spontanitet, og ikke konvensjoner og internaliserte atferdskodekser og strategier, og uten anstrengelser blir det, i alle fall, ikke kultur, men heller kitsj, for det har jo for lengst blitt slik at en rekke mennesker mener at strev og slit er noe som hører fortiden til - den gangen det fantes protestantisk ånd, og før maskinene dukket opp, eller før elektronifiseringen av livet og dets betingelser. I alle fall, på grunnlag av det mylder av dokument som gis i dag om denne forgangne tid med dens liv og verden, er det ingen tvil om at relasjonen ble belyst av folk som var knyttet til Platon og hans Akademi. I det gamle Hellas var kultur og kulturverdier ikke ett og det samme som diverse betraktninger, studier og utforskning av den kjente og ukjente verden med dens mange landområder, folk, seder, skikker, tradisjoner, teknikker og forestillinger, tenkemåter, livsformer men det var heller ikke bare utforskning av mennesker med henblikk på deres vegetative, affektive og emosjonelle dimensjoner, sjikt, lag, aspekt: Naturligvis, tanken om mennesker som kulturskapende biologiske organismer, som værender blant og mellom andre værender i verden, hadde å starte ett eller annet sted, for uten dette sted, ville den videre forskning og utforskning verken kunne sette seg selv i fart og bevegelse eller ha  mål som den stilte henimot å bringe til uttrykk.

Relasjonene mellom det kognitive og det konative, rasjonalitet, affektivitet og emosjonalitet

Nedenfor følger enkelte sentrale utsagn om mennesker som mennesker, utsagn som viser hen til særsttillingen mennesker har i universet, så langt en vet. Bevissheten hos mennesker er karakteristisk for mennesker og bare mennesker; våre språk er menneskeskespråk og samfunnet vi mennesker lever i,  er menneskesamfunn, og ikke samfunn bestående av bier eller maur, hvilket er noe helt annet enn måten menneskelige personer orienterer seg på i deres tilstedeværen - som levende liv.

For mennesker er det intellektet som utmerker seg framfor alt annet som også har bevissthet og som kommuniserer med hverandre, ut fra deres spesielle konstitusjon. Begrepet om intellektet hos mennesker har allerede en referanse til inklinasjoner, tendenser og tilbøyeligheter: at hos mennesker kommer deres indre liv til uttrykk på ulikt vis, som for eksempel at smil og latter går sammen på den måten at det er et uttrykk for glede og at gråt og tårer uttrykker at tristhet - at en er lei seg, nedfor.

Selvfølgelig, her er det mulig å gå seg bort ved at tårer og gråt på scenen - i teateret - slettes ikke betyr at det er et sant og virkelig uttrykk for at dette er om hva den aktuelle skuespilleren har det i livet, eller hvordan det står til med personen - bortsett fra på scenen.

I det reelle liv er det om å avbalansere relasjonene mellom forstand, fornuft og affekt og emosjon; verken det ene eller det annet tjener på at en rendyrker intellektet minus følelser eller følelser -minus forstand og fornuft: I det siste tilfelle har en å gjøre med «kalde fisker» mens i det førstnevnte tilfelle er det med referanse til «tankeløse dårer».

alt

Kognisjon uten affektivtit og emosjonalitet, er «tomt» mens affektivitet og emosjonalitet uten kognisjon, er «blindt» (Parafrasering av Kant)

altHva angår Platon og hans syn på relasjonen mellom det kognitive, det vil si den cerebrale aktivitet(«hjernemennesker»), og det konatative(«hjertemennesker»), syntes han å ha gått hardt til verks overfor skrivende og talende folk som smørte i hop saker som appellerte sterkt til lidenskaper, drifter, følelser - til det affektive og emosjonelle liv - uten at den resonnerende og kritiske fornuft kom til orde, for, som Friedrich Nietzsche uttrykte dette: Fornuft og fornuftighet hos mennesket er en motvekt, motkraft, overfor de altfor sterke pasjoner og emosjoner, der det lett kan bli slik at det er inklinasjoner, tendenser og tilbøyelighet som driver mennesker av sted, istedenfor at dette blir mildnet og dempet gjennom forstand og fornuft. Det vil si at hos mennesker er det godt og bra at de kan oppøve en slik evne, for en slik skolering kan bidra til å  hindre at fråden og skummet står om munnen på dem ved at den også lærer mennesker å sikte tingene fra et mangfold av innfallsvinkler. Det er jo ikke opplagt at hvor det gis alternative, rivaliserende og konkurrerende måter å sikte hva vi oppfatter som virkelig, hva vi skal tro på og hvordan vi skal føre oss som singulære selv overfor verden, at en og bare en av disse alternativer, rivaler og konkurrerende beskrivelser og tydninger er den absolutt rette - at det som er virkelig og sant er så liketil å finne fram til at hva det kommer an på er å falle ned på den beste resepten.

Et synspunkt på Platon og idélæren hans

Således synes Platon å mene at det menneske som gir seg i kast med å søke etter kunnskap, viten og sannhet på livets mange områder også har å vandre en lang vei for å kunne nå sitt mål, om dette i det hele tatt er mulig i et så kort tidsrom som et singulært menneskeliv varer: det er jo ikke bare det en bringer med seg fra far og mor, venner og lærere, som fører med seg at en allerede står overfor visse vansker, det vil si at en har å ta i betraktning de forestillinger som tidligere oppdragelse og skolegang har betydd, for som nevnt, mennesker har sterke drifter og lidenskaper, pasjoner, og så vel det første som det andre kommer mellom den som streber etter erkjennelse og det denne streben er om: realiteten. Stundom er det slik at livet er en vandring i tåkeheimen, der det ikke er slik at tåken letter og forsvinner om en bare knipser med fingrene eller at en fatter avgjørelsen om at nå må  tilstanden endre seg slik at sikten blir bedre og at en endelig kan komme fri fra det som en tok for noe en kunne holde seg til men som viste seg å være nok et blendverk av tåke og drivende skyer som stenger for sikten - innsikten.

Tradisjonell tydning av Platon og hans filosofi, i sær hans lære om ideene og idéverdenen, tar i regelen tak i billedlige framstillinger av hvordan mennesker skal kunne oppnå kunnskap og viten om det skjønne, det gode og det sanne. Disse betegnes med «Huleliknelsen», «Linjeliknelsen» og «Solliknelsen». Forøvrig er det mye som peker i retning at det er lite hjelp å få til økt innsikt og forståelse av Platon og hans filosofi om en vandrer langsetter en slik tydning(fortolkning), skjønt det er en annen historie.

Likevel kan det være på sin rette plass å sette fram et par kommentarer til det å forklare og begrunne hvordan mennesker oppnår erkjennelse i termer av det å framstille det ut fra en modell/teori, der det blir en klar rest tilbake, nemlig ved at en har å kvitte seg med «skygger og figurer som blir projisert på fjellveggen i hulen hvor menneskene sitter mens lyskilden og de virkelige mennesker med ulike saker og ting befinner seg utenfor dem - utenfor hulen.

For å gjøre en svært lang historie ganske knapp: dette svarer vel omtrent til tanken om livet og verden som en film som ruller over et lerret, og at det gis en som kjører en ferdiglaget film: maskinisten. Ja, det er noen som har produsert filmen, og dette har blitt gjort av mennesker, og ingen Gud men i høyden av feilbarlige menneskedyr som deg og meg.

Det er godt mulig at nevnte sammenlikning er svært dårlig, likevel er det rimelig å mene at for Platon var det å oppnå en innsikt i idéverdenen en form for skuen av gjenstander som eksisterte uavhengig av den singulære bevisstheten og kroppen vi mennesker har og er. Med andre ord, en transcendent verden - en verden som pekte ut over den begrensete tilstedeværen mennesker faktisk har og med de begrensninger som gjelder for et intellekt som ikke er allvitende, altseende, og allmektig men som lever utspent mellom det endelige og det endelige - ja, i spenningsfeltet mellom det uendelige i det endelige, og dette er vel kun i stand til å gi oss en duft eller en forsmak på hva Platon snakket og skrev om.

Postmodernismen: Tiden før oss som den forgangne tid versus vår egen tid

Imidlertid, om en vender tilbake til vår egen tid, og tar opp spørsmålet om kultur og kulturverdier, er det ikke så helt klart at resultatet blir bedre enn det hva det var for den opplyste greske filosof, og årsakene, forutsetningene og betingelsene for dette er legio. Først og fremst, hva skal en med all denne ballasten fra fortiden - fra en forgangen tid: Verden står da overfor tusener av vansker og kriser, og da er det vel en fordel at en holder seg til disse, og ikke trekker inn alt det som er uten betydning i forhold til å takle de store og omfattende ting, så som miljøødeleggelser, økokatastrofe, klimaendringer, for stor befolkningsvekst og overbefolkning i visse områder av verden og underskudd på ressurser for å dekke grunnbehovende til massen av mennesker, og som følge av dette inntrer sult og fattigdom i stor skala, sammen med krig og massakrer. Dessuten er det røster som kringkaster at verden står overfor en økonomisk tilbakegang, det vil si finansproblemer av så omfattende global karakter, at dette ikke har funnet sted i løpet av de siste hundre år. Utover dette, har en også det faktum at vår verden er en verden i bevegelse, der millioner av mennesker befinner seg på vandring, og disse mennesker bærer på en drøm i sinn og hjerte: at stedet de kommer til skal by på langt bedre livsbetingelser enn landet de reiste fra.

Det er i nedgangstider en skal bygge opp

Det gis utforskning forskning som viser til at når mennesker rammes av ulike typer katastrofer, og dette varer over tid, så blir det liten eller ingen tid til kultur - til ekstra innsats hva angår utsmykning av bosted, klesdrakt, og ikke til sang og musikk.

I mot et slikt synspunkt, hevder jeg at menneskedyret har en forbausende evne til å gjøre noe positivt ut av de aller verste betingelser, selv om krig og elendighet gis omkring dem: det gis mange vitnesbyrd om det, som for eksempel den vakre boken om Francois Villon(?1430-1470), gjendiktet av Herbrand Lavik med tegninger av Hans Stormoen, og utgitt på John Griegs Forlag, 1943.

Grunnpillarene for et slikt et slikt synspunkt på tilbakegang og nedgangstider, er, for det første, at tanken at uten motstand, er mennesker ikke i stand til å gjøre noe som helst. Dernest er det slik at gjennom å yte motstand overfor det som blokkerer og hindrer en, uansett hva det måtte være, lærer en både noe som stoffet en står overfor og om seg selv - ens egne evner eller hva for kapasitet en rår over: i motgang kjennes det som ens liv i verden raser sammen, og mennesker har en trang i seg til å overvinne vanskeligheter eller å kunne leve med dem på anstendig vis. Således setter en i gang med å bygge opp det som har rast sammen.

altEn kan også føye til at her er det svært sentralt og viktig å ha klart for seg at over alt hvor det er slik at livet og tingene har en tendens til å bryte sammen, på grunn av besværlige omstendigheter, er troen på at det nytter å reise seg når tingene går på tverke eller når de ikke føyer seg etter ens egen vilje - hva en selv ønsker og vil å gjøre, av svært stor betydning, for det ansporer til å utholde det meste av det som hjemsøker en av uhehag: Poenget er at det er av stor praktisk - teoretisk betydning for et menneske å finne fram til en grunn og et grunnlag i seg selv som er av en slik art at den det gjelder ikke mister motet om ulike vansker tårner seg opp, slik at en verken vet ut eller inn.

Elitistisk kultur og folkelighet

Hva angår den allmenne kulturen er den slik at den forlanger helhjertet innsats, for det er ikke noe en kan drive med på fritiden eller i ledige stunder, som om det er en hobby en holder på med. Dermed gis det folk som er av den oppfatning eller som synes å forfekte en slik oppfatning, at den allmenne og moderne kulturen(i malerkunsten og litteraturen, romanskrivingen, lyrikken og filosofi, opera og det moderne, absurde teater) er uttrykk for forakt for vanlige folk fra arbeidsfrie latsabber og dagdrivere, som aldri har utført et eneste ærlig stykke arbeid, og som knapt nok har sett en vanlig arbeider på kloss hold, skjønt hun eller han har hørt om at det fins folk som sliter og strever året rundt for å få endene til å møtes(noe de, naturligvis, aldri gjør, for fødsel og død går dårlig sammen): Det er ganske mange år siden litteratur og dikting frisatte seg fra den sosiale spontaniteten, for så vidt det er tale om spontanitet i ordninær forstand ved at en fikk eksperimentell litteratur og eksperimentelle uttrykksformer ganske tidlig i det forrige århundret gjennom for eksempel surrealismen og dadaismen(automatisk skrift og nedbrytning av litterære konvensjoner). James Joyce og Samuel Beckett er vel heller ikke særskildt folkelige, og det kan vel ikke hevdes at Lois-Ferdinand Celine's bok Reisen til nattens mørke er populær reiselektyre. Det samme gjelder for den franske forfatteren Nathalie Sarraute og hennes forestillinger om «Troper» i betydningen «tropismer», som, i alle fall, tar en kraftig oppgjør med den tradisjonelle borgerlige romanen som et «titteskap», det vil si dens tredimensjonale romanen, der ingenting skjer. Istedenfor dette rommet, finner en hos Sarraute en mer realistisk orientering, der mennesker er anvist på hverandre i den mening at de har å søke hverandre men prisen de må betale for at deres eksistens er slik, er at de også har å tåle den brutalitet eller grusomhet de blir utsatt for. Lett fordøyelig er slike bøker ikke, uten at en dermed kan avfeie dem ved å mene at de ikke har noe som helst å si for oss med henblikk på vårt eget liv og hvordan vi bør relatere oss til verden som singulære selv i møte med andre singulære og autonome selv.

Selv om en mener at det jeg har snakket om over, er fjernt fra hverdagene våre, så er gis det andre områder i livet og verden som støtter opp under tesen at  liv vårt har blitt komplisert(har det alltid vært slik?): Et godt eksempel til belysning av hva jeg har sagt noe om, er at i mange tilfelle har det blitt slik at politikerspråk trer fram som helt ubegripelig for alminnelig folk, at de folkevalge like gjerne kunne ha holdt munnen lukket. På den annen side, trer alminnelig språkbruk, som tales av folk flest, fram som språk som barbarer anvender eller som det rene babbel, for ikke å si dada.  Under slike forhold er kommuniksjon en sjelden fugl.

Om ulike typer av kriser

En taler jo også om «de der oppe» og «vi her nede»: Poenget er vel svært gammelt, for dette er om babelsk forvirring, og det handler om å sitte høyt oppe i tårnet(les elfenbenstårnet) og om å sende informasjon ned til dem på bakken - de som treller og sliter for føden. Det som er tilfelle, er at idag har avstanden mellom de økonomisk velstående og de som ikke eier stolen de sitter på, blitt så svær som den aldri noen gang har vært før i menneskenes liv og historie. Således, når det ropes om finanskrise, hvem er det denne krisen gjelder: de formuende? Ja og nei, for noen ombringer seg selv, mens andre håver inn store økonomiske gevinster på krisen.

Likevel, det er få som snakker og skriver om kultur og kulturkrisen, som ikke er et nytt fenomen, for den har en merket i en rekke år nå men få har snakket høyt om den, det vil si gjort den kjent i det allmenne samfunnsliv.

Ja, hva er det om - hva går det ut på - når en formulerer seg slik at den allmenne og moderne kulturen står er i fare for å forsvinne? Hva er det som gjør den så viktig for oss at om den blir vekk, så kaller det fram et uendelig stort tap og savn hos oss og i oss - som om det er en kjær venn som ikke lenger er til, som har gått bort!

IT kan ikke gi oss verdener som ikke lenger fins tilbake til oss, nettet kan ikke gjøre det ingen kan gjøre, skjønt en kan kommunisere med mange rundt om på kloden i kraft av moderne internett teknologi, er dette ikke det samme som å foreta en reise tilbake til renessanse, til middelalderen, til det romerske rike, hellenistisk tid og den gamle greske verden og dens mylder av liv!

Imidlertid, hva betyr nå denne tid før oss, kan det innvendes, når den ikke bestod av annet enn barbari, råskap, grusomhet, det vil si at de mest forferdelig ting skjedde, så som systematisk tortur, massemord, kollektivt gjennomførte voldtekter, at det ble startet kriger og at en førte kriger, der de som alltid og uten unntak, er de første som faller, er de som ingenting hadde å gjøre med verken krigsutbrudd, det som førte fram til det eller selve krigføringen. Skjønt det er virkelig sant at krigspropaganda kan få svære negative negative konsekvenser ved at en rekke mennesker begynner å tro på krig og krigføring som en vei mennesker kan gå henimot en bedre framtid for hvert eneste menneske på jorda. Naturligvis, det har gått mye galt for at helt alminnelige mennesker som lever helt vanlige liv, skulle begynne å feste lit til slikt og også handle deretter, for det er usant at hver eneste voksen person også er soldat, og soldater har et klart mål: du skal tilintetgjøre fienden ellers tilintetgjør han deg.

Hva har dette å gjøre med kultur og kulturverdier, som er fredelige sysler - sivile aktiviteter. Jo,

det jeg har i tankene, er at mens mennesker blir skutt og drept i det ene rommet, er det musikk og sang som står på programmet i det neste rommet. Underforstått, når det er krig, trenger mennesker show, underholdning og atspredelse fra alt som har blitt så besværlig. Således kan det tenkes at kabareer og dans og sang har oppgang i vanskelig tider. Ja, at mennesker under krig er sjukelig opptatt av spenning, for alt har blitt så forferdelig, og det er store begrensninger i alt som er, så som bevegelsefrihet: at en kan reise ubesværet fra sted til sted.

For å spissformulere saken: kultur berger ingen fra krig og døden som følger med den.

Vel, hva skal en si til slikt som det? I det minste, den eller de, som er seriøs når han hevder at ingen kultur er i stand til å berge mennesker fra krig og krigens redsler, er helt sikkert skadet, traumatisert, og det er også personer som ikke lenger tror på noe som helst, som er totalt desillusjonert, for hva det kom an på i fortiden, var ikke at kommunister og fascister og nazisosialister fór svært brutalt fram: de var ikke brutale nok! Les det en gang til: om Stalin og Hitler og deres folk hadde vært enda mer brutale enn de faktisk var, så hadde det sett lysere og bedre ut for vår felles framtid på jorda!

Da har en virkelig gjort hvitt til svart eller en er ikke lenger i stand til å skjelne mellom godt og ondt, rett og galt men har forvirrede forestillinger om at i blant er det slik at historiens engler, som presses innover i framtiden med blikket rettet henimot slagmarken, blir onde, grusomme, og grusomme mennesker (for bildet er et bilde på troen på at mennesker ennå har noe godt i seg og at det gode har forrang framfor det onde ). I sikten min er organiserte drap det verste av alt, og om dette finner sted gjennom nettverket av terrorister, som dreper blindt, eller om det finner sted gjennom mot-terrorisme, spiller ingen som helst rolle hva angår at dette er noe som alltid har å bli fordømt som kriminelle handlinger. Terror og terrorismen er vår tids krig og krigføring, og ikke det at to hærer står oppstillt overfor hverandre. Det problematiske med terror og terrorisme som fenomen, er at det er svært vanskelig å beskytte seg mot at dette skal inntreffe, skjønt en i dag har satt i verk store sikkerhetstiltak rund omkring på kloden, nettopp for å kunne komme terrorister i forkjøpet, slik at disse ikke får gjennomført sine dødbringende handlinger.

altKultur og kulturverdier som motvekt til den stadige økende brutaliseringen av livet i verden

Derfor er kultur, og det kultur bygger på av fred og fordragelig livsføring, det eneste alternativet til militante holdninger og militarisering i det hele tatt, hvor en med gevær og bomber tar livet av mennesker. Kunst og kultur har aldri tatt liv av noen som helst, skjønt det var slik at folk som satte opp gateteater mellomkrigstiden i Tyskland, ble arrestert og beordret til å la være å drive med teater.

Et annet aspekt ved kultur og kulturverdier er dette: i dagligtalen snakker en om verdier og verdipapirer, og med dette mener en penger og mobil kapital, og det har å gjøre med varelogikk og markedet: at tingene skal kunne kjøpes og selges - omsettes, og at tingene har sin pris. Kultur er form, struktur - visse mønstre - men det er ikke tilbakeførbart på varer, som kan selges og konsumeres: en skreven tekst kan en lese på nytt uten at den taper i verdi av den grunn. Det forholder seg tvertimot, distansen til en gitt bok som en vender tilbake til, er ofte produktiv i den forstand at en oppdager nye og andre sider ved teksten som en ikke la merke til den første gang en leste den. Det foregående - at kultur og kulturverdier, som skrifter og bøker, ikke er ett og det samme som varer mellom og blant andre varer, vil jeg uttrykke på dette vis: det å gjøre kultur til vare, er ensbetydende med det å ta livet av kultur, for den går sine egne veier og har sitt eget liv, uavhengig av marked og markedsmekanismer: på markeder finner det steder utveksling av varer mot penger - sedler, mynter, eller elektroniske penger: kulturer lever av og på ideer, og disse kan ikke kjøpes og selges for penger, for det er om immaterielle verdier, verdier som unndrar seg varelogikkens kategorier, kvantifiseringer, beregning, om det er sosialøkonomiske kalkyler, eller hva en ellers måtte betjene seg av for å bringe slikt på begrep.

Den allmenne kultur lever av sponsorer, at det gis folk som støtter oppunder kultur, og ikke av at noen skal tjene penger på den, for når dette finner sted, ja, da vet en med stor grad av sikkerhet at hva en står overfor er noe som gir den som befatter seg med dette en ekkel smak i munnen, for det tenderer i retning av svindel, propaganda, demagogi, ideologi, skjønnmaleri, kitsj,  og, rett fram: bløff. Det gis svært mye av det sistnevnte i vår tid, det vil si at det gis mye som er ren bløff.

I dag er det mange som griper til pennen, eller til penn og papir, selv om det som er tilfelle er at datamaskinen er der, og at en skriver ikke lenger med fjærpenn på et hvitt papir, Ja, det gis folk  som får til  å leve økonomisk bra på det de får trykt i aviser og magasin, og som de serverer til sitt publikum: I svært mange tilfelle er det ikke rare greiene som står å lese: fyllstoff, fyllstoff. Ja, tankeløst prat, side etter side, og uten evne til å strukturere stoffet og uten at det blir redigert, verken av den som skriver eller den som står ansvarlig for stoffet.

Når faglitterære foreninger framholder at manus skal gjennomgå både faglig og språklig redaksjonell godkjenning forut for at manuset går i trykken, så tyder ikke dette på at det er standarden som blir etterlevd, for hvorfor skal en konsentrere seg om slikt som har vært vel innarbeidet i det litterære kretsløpet før i tiden, om det allerede er i orden, som om, underforstått, en hadde glemt noe, at det var en ren forglemmelse at verket ble sendt ut i verden uten at noen andre enn forfatteren hadde hatt hånd om manus.

En annen side, er vel at de gis nok av eksempler på skrivende mennesker som har hatt en vedvarende mistillit til forleggere og forlag, med alle deres folk som skriver det hele om, ut fra deres eget hode, og til slutt er det ikke mer igjen av det som kan spores tilbake til forfatteren selv enn at hun har vært så heldig at hun har fått sitt eget navn knyttet til verket.

I dag lever mennesker innenfor kollektivistisk orrienterte samfunnsformer, der lederne har rettighetene på sin side mens samfunnsborgerne har en rekke plikter, der en av dem er å se til at det alltid gis ledere som skal skjermes, beskyttes, for den alminnelige samfunnsborger er ute av stand til å styre seg selv, og derfor er styringsoppgaver slikt som tilkommer lederne, eller de folkevalgte representanter.

Det foregående synes å stå i skarp motsetning til etablerte oppfattelser om liberale samfunn, for ideen om frihet, likhet og solidaritet, er det som etter sigende er uttrykk for demokratier; spørsmålene er bare: Frihet til hva? Frihet for hvem? Hva slags frihet?

Ja, ideen om frihet er sentralt, i alle fall for meg, og, forhåpentligvis, for unevnelig mange flere mennesker enn meg. Ett er sikkert: Det inkluderer ikke frihet som forretning, som et forretningsforetak, for det har ikke særskilt mye å gjøre med begrepet om frihet men det peker heller i retning av begjærenes innløsning ved at hvert eneste menneske har en kropp, og hver eneste kropp trenger mat og drikke, et sted å sove: en madrass, en seng, og en bolig: husvære, husly. Mennesker trenger også å virke, og ikke bare det, for å virke er å virke på sitt beste, og det er nettopp det som menes med dygd.

Tidens tegn er bevegelse og atter bevegelse, ja, det heter vel at en er på flyt. Det å forholde seg i ro, har blitt til en last - til en lyte, som om det å sette ned farten en smule har skadet noen eller ført til et dårligere resultat. Vel, naturligvis, på sportsareneane er fart og bevegelse alfa og omega, slik det også for lengst har blitt i det som går under navnet politikk, skjønt dette er en svært misvisende sammenlikning, for på sportsarenaene foregår det ting, og det hele har i regelen et resultat, mens det er problemtisk å hevde det samme om politikere og politikkens verden siden i denne verden tas det ingen beslutninger men en driver med vår tids skolastikk, det vil si mer og mer av det samme, som gjerne foranlediger at alminnelige begrep ikke lenger viser hen til realiteten og hvordan den faktisk er. Det er hva som er virkelig og sant, og det er ingen overdrivelse å hevde at det er gjennomgangstonen i de fleste europeiske land.

I politikken gis det pratmakere, som springer fra det ene møte til det andre, uten at noe som helst skjer av den grunn, for det begynner vel å bli noen år siden politikere og statsfolk, så vel i innland som i utlandet, har måttet gi fra seg det de har av makt til vitenskapsteknokratene, eller til telekratene, der det sistnevnte er med referanse til fjernsynet og dets  ikke ubetydelige makt i vår tid: Det som stemmer, er at det er ulike typer eksperter som sitter med makten, og ikke de folkevalgte, som ynder å vise seg fram foran kameraet slik at de skal kunne bli likt av kundene(velgerne): På dette markedet, der vi(les de andre) kjøper varer vi ikke trenger, for penger vi ikke har, er det om å kjøpe de varer som er billigst, slik at det alltid blir noen som blir sittende igjen med de dyreste varene.

Tar en opp spørsmålet om og etter moralen, så kan en jo alltids mene at de var noe folk hadde før i tiden, for i vår tid gjelder det å kjøpe de ting andre også kjøper.

altEtt er helt sikkert: at de nevnte ting har ikke noe som helst å gjøre med kultur eller moral - med unntak av tanken at kultur er det jeg til enhver tid liker mens moral er hva jeg syns er bra for meg og mine.

Dermed  kan jeg hevde at i Norge har det for lengst blitt slik at det er makthaverne som teller mens alminnelige folk henvises til underholdningssamfunnet, i sær til telekratiet, som likner mer og mer på en krimserie, som kjøres uten stans, året rundt: Det hadde vel vært en begynnelse til ærlighet om fjernsynsreportere hadde åpnet med å si at idag har vi ingen nyheter, slik det også var i går, for igår ble det heller ikke sendt ut nyheter. Ja, hva som sendes ut er kjeder av tanketomme fraser, som repeteres så mange ganger at en nesten tror at de tanketomme frasene har et meningsfylt innhold - at det har så mye i seg at en bygge et helt liv på det som blir kommunisert: Det er den fryktelige siden ved vår passive kultur, som er sterkt konsumorienter, og at det er et så framtredende trekk, er svært illevarslende, ja, det er også et uttrykk for menneskeforakt siden de mange ikke er annet enn konsumenter og hva de har eller ikke har av kultur, er produkter fra konsumentkulturen: Jeg konsumerer; altså er jeg til, og om jeg slutter å konsumere er jeg heller ikke lenger til. Det vil si at et menneske er til så lenge det fortsetter å kjøpe og konsumere. Alternativt: at de er til så lenge de driver med handel.

Det er flere tiår siden at en hevdet den som ikke ser på fjernsyn følger ikke med på det som skjer, det vil si at om du ønsker å følge med, så har du også å sitte og se på tv; dermed kan det også hete, at om jeg hadde hatt mer tid, så vet jeg hva jeg hadde gjort: Sitte og se på tv.

Ja, hopla, vi lever.

Å stille undersøkelser om relasjonene mellom filosofi og kultur, er også å ta opp spørsmål om hva for «kraft og «styrke» kultur og kulturfenomen har, det vil si med henblikk på moraliteten: kulturen som sådan er ikke i stand til å berge mennesker fra å ondskap og destruktivitet, det vil si kultur som opplevelseskultur, som «happenings», musikkfestivaler, litteraturfestivaler, teateroppføringer, konserter, i regi av komunnale, fylkeskommunale eller statlige organer, eller om det er private arrangører som tar seg av det: all ondskap og destruksjon finner sted i det skjulte, selv om de ofte kan være slik at det stiger fram i lyset ved at det vises på fjernsynsskjermen, at det omtales i radiio og skrives om det i dagsaviser, eller at det gis øyenvitner, som rapporterer om de aktuelle misgjerningene.

Kultur og kulturdimensjonene beror på svært mange ting, så som systematisk utdanning, opplæring og faglig skolering, at en har språk og rår over begrep, at en har sans for symbol og tegn, og således er kultur, i vid forstand, om tradering av kunnskaper fra personer som er vel inne i et viss språk, som står innenfor en viss tradisjon, der det er om innopptakelsen, tilegnelsen og mestring av diverse teknikker og måter å sanse på, teknikker og sansning som er karakteristisk innenfor det relevante området en arbeider innenfor, og det betyr at mye av edukandens arbeid består i å relatere seg til hva tidligere generasjoner av mennesker har arbeidet med, samtidig som edukanden også blir ført inn i og kjent med andre menneskers ideer og erfaringer, hva angår edukandens spesifikke uttrykksfelt: ingen blir filosof uten grundig opplæring, skolering, og ingen blir kunstmaler uten at hun har vært igjennom det unevnelig mange andre før henne har vært i gjennom.

Goethe mente at øvelse og atter øvelse, er det som trenges for å bli mester; han var inne på noe der, skjønt kunst og kultur er mye mer enn øvelser: jeg øver meg ikke på å skrive når jeg skriver, for det er jeg i stand til å gjøre, det har jeg bakom meg; hva jeg er ute etter er markante, gode, levende uttrykksformer, som er om slike ord og uttrykk som ingen verken har lest eller skrevet før meg, eventuelt, at jeg prøver å si ting på måter jeg ikke sagt og ment det før jeg skrev det ned. Det kan også være slik at jeg har å revidere mye av det jeg skriver, og at jeg gjør det ut fra et håp om at det er bedre om jeg skriver det om, omarbeider det jeg har skrevet, eller at det jeg skriver blir bedre enn om jeg hadde latt være å gjøre det.

I vår tid er det mye som har fått karakteren av kultur som kulturopplevelser og at kulturkonsum er hva kultur er om: jeg er til så lenge jeg konsumerer kunst og kultur. Alternativt: Jeg konsumerer kunst og kultur; altså er jeg til.

Gitt at en mener «at jeg er til så lenge jeg konsumerer kunst og kultur», eventuelt, at en også mener at «jeg konsumerer kunst og kultur, er ok, for så er jeg til», da spørs det om det en selv mener med de ord en selv har ytret: er intensjon en tilslutning til en viss tilstand, eller er det omt noe helt annet, og i tilfelle det er om noe annet enn en ren tilslutning til noe statisk, hva er det en sikter til da?

Ett av poengene mine er: at nåtidskulturen er en passiv kultur, der det også gis folk, agenter og aktører, som tjener store penger på at det er slik at konsumentkulturen får best mulige betingelser.

Spørsmålet er bare: hvem tjener på at det er slik at den eksistensiale dimensjonen blir sulteforet med ting som fører til mer jag etter det samme: fornøyelser og atspredelse, for en stakket stund.

Thor Olav Olsen (Den här e-postadressen skyddas mot spambots. Du måste tillåta JavaScript för att se den.)

Ensamrätt för samtliga artiklarna som Thor Olav Olsen publicerar i Tidningen Kulturen tillhör författaren. Tillståndet för citat, länkar eller publicering i andra media än Tidningen Kulturen måste skriftiligt ges av författaren på denna adress
Den här e-postadressen skyddas mot spambots. Du måste tillåta JavaScript för att se den.

Ensamrätt för samtliga artiklarna som Thor Olav Olsen publicerar i Tidningen Kulturen tillhör författaren. Tillståndet för citat, länkar eller publicering i andra media än Tidningen Kulturen måste skriftiligt ges av författaren på denna adress
Den här e-postadressen skyddas mot spambots. Du måste tillåta JavaScript för att se den.

 

 

 

Ur arkivet

view_module reorder

Jag sover inte!!!

Vi lever i ett samhälle där det är fint att vara morgonpigg. Arbetare går upp tidigt. Det vet ju alla. Som Robert Carlyles karaktär säger i Ken Loach filmen Riff-Raff - “Depressions are for the ...

Av: Belinda Graham | Gästkrönikör | 08 november, 2013

66 metagram för mycket - ett oavslutat kapitel i många delar. Del 5

Drömfilter 1: Den svarta vågen - pessimism Vi valde att lämna storstaden, liksom många före oss. Kvar fanns inget av det som en gång gjort barndomsstaden till en magisk plats av ...

Av: Carl Abrahamsson | Carl Abrahamsson | 11 februari, 2011

Tankens Ambivalens: IX (Delningen)

Som en sten, som en sten i din flod, förbereder jag mitt ansikte Som ett hav, som en droppe av ditt blod, öppnar jag mitt hjärta Min första tanke när jag vaknat ...

Av: Göran af Gröning | Agora - filosofiska essäer | 24 februari, 2014

Tyra Kleen – en konstnärlig kosmopolit

Under romantiken på 1800-talet fanns liksom idag en fascination för Indien hos många människor, en längtan efter mystik och andlighet och en dröm om att finna en ursprunglig och paradisisk ...

Av: Lena Månsson | Konstens porträtt | 07 oktober, 2013

Bluesinfluerad hårdrock à la Göteborg

  I ett parkeringshus i centrala Göteborg ligger Graveyards replokal och det är också där vi möter upp dem för en intervju. I sann göteborgsanda kanske man skulle kunna säga att ...

Av: Linda Olsson & Karin Sundqvist | Essäer om musik | 18 februari, 2011

Kändiskultur och bilkrascher

Illustration: Hannes Iversen Kändiskultur och bilkrascher – J G Ballards Skändlighets- utställningen och Krasch Den brittiske författaren J G Ballards ansenliga inflytande på såväl populärkultur som kulturteori till trots har han knappast fått ...

Av: Kristoffer Noheden | Essäer om samhället | 09 oktober, 2007

Jonathan Swift av Charles Jervas (detalj)

Jonathan Swift: Två dikter

Erik Carlquist översätter två rara dikter av Jonathan Swift.

Av: Jonathan Swift | Utopiska geografier | 07 december, 2015

En målning av Melker Garay. Detalj

Begreppet Gud

Melker Garay och Gud.

Av: Melker Garay | Melker Garay : Reflektioner | 14 februari, 2016

Botanisera i arkivet
close

Prenumerera på vårt nyhetsbrev!

Få de senaste artiklarna direkt i din brevlåda - helt kostnadsfritt.

Du kan när som helst avsluta din prenumeration - enklast klickar du bara på länken du hittar i varje nyhetsbrev.