Altaret

Altaret är kvinna. Altaret ska ha den perfekta klassiska kvinnans ”proportioner” med brett bäcken, lite smalare axlar och smal midja. Och precis som en kvinna ska altaret inte vara naket ...

Av: Guido Zeccola | 19 september, 2017
Essäer om religionen

Köttet tänker

Det finns i köttet en inspirerad fruktan som överflödar till andra sidan av tingen en smak av synd, av teologalisk synd. Kroppen darrar, och det är i dessa konvulsioner som ...

Av: Gilda Melodia | 24 Maj, 2017
Gilda Melodia

Georg Klein i bakersta raden, vid dörröppningen. Gudrun Eriksson, vid staketraden, längst till höger

Georg Klein – forskare och samtalspartner

Georg Klein, en av våra mest betydande forskare internationellt, professor i tumörbiologi, avled den 10 december. Det kanske kan ses som symboliskt att han avled Nobeldagen, denna märkesdag för forskningen ...

Av: Thomas Wihlman | 14 december, 2016
Reportage om politik & samhälle

Marcel Proust och litteraturens lins

För hundra år sedan i år publicerades Swanns värld –första boken i Marcel Prousts romansvit På spaning efter den tid som flytt – på förlaget Grasset efter ett antal refuseringar ...

Av: Carl Magnus Juliusson | 04 oktober, 2013
Essäer om litteratur & böcker

Dobbeltbevegelsen



 

altFenomenet dobbeltbevegelse gis i alt menneskeliv, der retningen for bevegelsen er fra oss selv og utover oss selv, og tilbake til oss selv igjen: eksisterende entiteter(singulære mennesker) er i verden, og referansen til preposisjonen i er ett visst sted i verden, som er stedet hvor den eksisterende entiteten er. For mennesker er livet i verden ikke ett og det samme som å lokalisere seg selv som en frakk i skapet eller at det er som å trekke veksler på at en har flust opp med penger i banken: ett menneskeliv forlanger å blir erobret. Siden hvert enkelt liv varer ved over tid, og siden erobringen av ditt eget liv fordrer slit og strev, så følger det at livet vårt også har å bli gjenerobret i hvert eneste av dets temporale avsnitt, segment, perioder, faser, kapitler. Verbale uttrykk for nevnte innsikt, er ord og vendinger, som «det var før i tiden» eller «det var den gang, det», og at de språklige utrykk viser hen til hva som opptok livet ditt eller tiden din da, idet du holdt med gjennomføring og fullføring av et bestemt prosjekt, som for eksempel at du arbeidene med studiene dine eller at du skrev på doktoravhandlingen din, eller at det var på den tiden da du stiftet en familie - at du fant deg en samboer/ektefelle, og at dere fikk barn, som forlangte større leilighet, m.m.

Det foregående betyr at temporaliteten er uomgjengelig i alt menneskelig liv.

Menneskenes liv folder seg ut innenfor visse forut gitte sammenhenger, som har å gjøre med sosial arv, oppdragelse, opplæring og en rekke av andre betingelser og vilkår,  betingelser og vilkår det singulære menneske har liten eller ingen kontroll over: om en betrakter størrelser av økonomisk og sosial, kulturell og historisk art fra individets ståsted, er det mulig å betrakte dette på den måten at det består dialektiske, dynamiske, sammenhenger mellom disse størrelser og individet selv som skapende, unik og original personlighet. Skjønt det er hevet over enhver tvil at de større og mer omfattende sammenhenger et individ omsluttes av og som det blir til innenfor og i kraft av, er langt mer statiske enn hva de enkelte mennesker er. Enn videre, det synes også rimelig å hevde at det gis ruter fra den bestemte kulturen som, på den ene side, vokser inn i individet, og på den annen side, som individet tar inn og opp i seg. Derigjennom får individ bestemte særpreg ved at de har blitt formet på en viss måte og ved at de har latt seg forme av kulturens ulike mønstre, strukturer.

Stöd Tidningen Kulturen

Köp en prenumeration! Klicka för mer information.

Følgende eksempel skulle kunne illustrere en slik tankegang: barn og ungdom konkurrerer med hverandre både på skolen og i fritiden: på skolen gjelder det å være best i klassen, hva angår faglig dyktighet, og i fritiden er det om å løpe raskest, hoppe lengst og kaste så langt du bare kan kaste, det vil se lenger enn noen av dem du konkurrerer med, inkludert deg selv. Og det sistnevnte betyr at du konkurrerer med deg selv, og ikke med noen annen. Eller det er slik at lagspill har den sterkeste tiltrekningskraft, som for eksempel håndball, og, i noen grad, fotball. Satt på spissen, er tanken om å hevde seg selv, i nevnte forstand, at jeg har å være fremst, jeg og mine har å erobre posisjoner, andre har å vike for meg og mine, heller av det onde enn av det gode, for det medfører i første og siste rekke å styre unna realiteten på den ene side og at det er en forfalskning av den på den annen side. Dessuten svinger hele tiden en tanke med: at selvfølelsen vår må ikke lide overlast på grunn av at ingen kan oppnå alt i livet. Menneskene synes dermed å ha en tendens i seg til bekjempe alt det som forringer dem selv, uansett om det medfører det forferdelige av alt forferdelig - i form av kolossale ego intensjoner og medfølgende ego ekstensjoner. Jeg kaller slikt "vanvidd".

altEtter mitt syn hører det med å ha en god porsjon selvmoderasjon for å kunne ha et anstendig liv å leve og å ha et godt og bra liv å føre siden en har å prøve å finne ut av hvor den egne begrensning går og hvor de andres begrensninger finnes, og det er ikke alltid like enkelt for alle. I alle fall, ingen mennesker er allvitende og ingen er allmektige.

Langt bedre enn å dyrke jeget er det å strebe etter å gi det hele en annen retning ved at det som blir viktig og nødvendig er at en danner seg sine egne oppfatninger, og at en finner fram til sitt eget sted, at en kommer til økt klarhet om sin egen rolle i det partikulære samfunnet en lever innenfor. Dessuten er det også viktig at en våger å stå fram som person ved å hevde sine egne meninger, selv om det er slik at de går på tvers av eller i mot det som den store hopen av mennesker mener. Om dette fører til at en blir upopulær, at noen dermed kommer til å sky en som pesten, er av underordnet betydning. Om det er slik at en i utgangspunktet opplever det som vanskelig, eller bent ut sagt, som helt ut umulig å finne seg til rette i samfunnet en lever, er heller ikke av betydning, for til noen tider og på noen steder i menneskenes liv og historie har det alltid vært slik at det å tie, det å la være å åpne sin munn, det er ikke bare å svikte seg selv: det er å svikte menneskene. Det siste er langt alvorligere enn å tale på egne vegne ved at en forbeholder seg retten til å hevde at ens egne synspunkter kun har gyldighet for en selv og ingen andre.

Å være er å være til både for seg selv og for den andre siden det å være menneske er å være ansvarlig for alle, eller: Alle mennesker er ansvarlig for alle. Å påberope seg retten til å tenke og å tale, skrive og ytre seg kun med henblikk på seg selv og sine nærmeste, det vil si ens egen familie og deres venner, kolleger og borgere, som alle lever og bor der en selv lever og bor, det vil si i den samme by eller den samme landkommune, er knapt nok å heve blikket utover det en kan se rundt seg, i den nærmeste gate eller langsetter de veier som fins der en bor, og det er hva jeg betegner som ren ego dyrking, og den rene ego dyrking, er å kretse og rulle rundt seg selv uten tanke på noen annen enn seg selv.

Forskjellen er mellom å ha nok med seg selv og sitt, uten å være seg selv nok (Det gyntske selv).

Derfor er det praktisk nødvendig å utvide begrepet om etikk, for det er hva det er om, til å gjelde den andre(den andre i meg selv, meg selv som den andre): det er menneskenes hovedoppgave å fremme og å befordre den andres ve og vel, uavhengig av hvor den andre befinner seg i forhold til en selv.  I et praktisk-metafysisk perspektiv er det slik at alt menneskeliv har dobbeltbevegelsen som sitt særpreg ved at bevegelsen både viser ut over seg selv og tilbake til seg selv som iakttakende, opplevende og erfarende kropp. Det betyr at fra begynnelsen av er hvert eneste menneske anvist på det en kan beskrive i termer av "immanent transcendens", dvs. på størrelser som språk, samfunn, tradisjoner, kultur, historie, fortolkning. Ut fra en slik sikt, er således dobbeltbevegelsen konstitutiv for menneskeliv qua menneskeliv, og denne bevegelsen mangler hos andre levedyr enn hos menneskene. Ja, at all abstrakt, så vel som konkret tenkning, foranlediger at dobbeltbevegelsen alt allerede har funnet sted i våre liv, dvs. at kultur og vitenskap forutsetter at mennesker er slike dyr som anvender tegn og tyder symbol. At all kunnskap og all viten har å gå omveien om bruk av tegn og tolkning av symbol, er velkjent i filosofien, og den danske tenkeren Søren Kierkegaard visste meget vel om dette forhold, for han skrev side etter side om formidlingen som sine qua non for erkjennelsen vår.

Med andre ord: alt konkret menneskeliv er karakterisert  som menneskeliv gjennom dobbeltbevegelsen: ett singulært liv er aldri bare fysisk kropp ved at livet vårt alltid peker ut over seg selv samtidig som det peker tilbake til oss selv, og innover i oss selv. Det betyr utover kroppen og gjennom mediet og innover i kroppen, som en bevegelse som kun lar seg identifisere via det teoretiske blikket. Materialet og mediet for dobbeltbevegelsen er språk og språklighet, som innebærer å vokse opp i og blir ført inn i en viss samfunnskultur, eller flere ulike samfunskulturer, der tradisjoner og historie svinger med. Ludwik Wittgenstein mente også «'at å lære seg ett visst språk, er å bli ført inn i en hel kultur'» - en hel livsform.

altDet forholder seg også slik at ervervelse av naturlige språk eller at tilegnelsen av det muntlige språk, kommer forut for den besværlige prosess det er å lære seg et skriftspråk. Veien innover i språket går således ved og gjennom selve språket fra første stund av. Fra et annet perspektiv, er at det likeså virkelig og sant å hevde om en person som behersker et bestemt språk, at når hun anvender det i tale eller i skrift så har hun en annen intimitet i relasjon til sitt morsmål enn det er å beskrive det ut fra ulike vitenskaper og fagdisipliner, som anatomi, fysiologi, psykologi, semantikk, syntaks, pragmatikk, eller lingvistikk, det vil si at når jeg anvender ett bestemt språk, som for eksempel norsk, er det svært mye som allerede har å være på plass før jeg kan gjøre det. Jeg ytrer meg i språket og ut fra språket, der  «i» og «ut fra» har betydninger som «i lys av» og «på bakgrunn av», respektivt.

Under ingen omstendigheter er det slik at det jeg gjør når jeg snakker eller skriver, er det samme som en vitenskapsutøver gjør når hun utforsker visse trekk av av ett bestemt språk, og det betyr at det blir gjort til objekt for nærmere undersøkelser; i muntlige sammenhenger slenger jeg i vei, talen flyter ubesværet av sted, uten at jeg tenker over hva det betyr å kunne gjøre det.

Således faller betydningen til og meningen med det å være en kvalifisert bruker av ett bestemt språk eller den nærhet til tegnene og til ordene som særkjenner en slik person, sammen med det Martin Heidegger beskriver i termer av å være i verden: Jeg har ett språk, slik du også har det, og jeg rår over tegn og ord og symbol, slik du også gjør det, skjønt måten ett menneske anvender ord og uttrykk, og det er gjennom ordene en anvender at mening kommer til uttrykk eller ikke, og det sistnevnte betyr at mening blir manifest som mening i den grad det aktuelle menneske ikke skjuler seg bak en mur av megetsigende taushet, som er den slags taushet som er ganske alminnelig i vår tid: tanker og følelser er om noe eller noen, og det gis også indre tanker og indre følelser, som vi mennesker er i stand til å holde for oss selv, og om en unnlater å følge den spontanitet som er i språket, så står en overfor fenomenet «taushet», som, om denne blir dominerende, blir til «megetsigende taushet».

Dermed er min framstilling av tingenes skjema ikke ekvivalent med de ting Heidegger skrev om når han billedliggjorde språk og språkligheten som  "værens hus."

Grunnene til at det ikke er tilfelle at min egen måte å tenke på om språk og sprråklighet ikke faller sammen med Heideggers er flere. Grafiske tegn betyr ord og setninger som er nedtegnet, det vil si skrevne tegn: Grunnbetydningen til «graf» gis i det greske språk som graphein, som betyr å skrive, og det å skrive var helt opplagt ting Heidegger drev på med over mange, mange år. Ja, en kan trygt slå fast at  Heidegger var et skrivende menneske. Imidlertid, for Heidegger ble det slik at han så å si ble sittende fast i språk og språkligheten, som grafiske tegn, der tegnene viser hen til hverandre, og hvor det er ingenting utenfor veven av tegn: det som er fraværende hos Heidegger, er kategorier for og begrep om bruk av tegn og ord som peker ut over språket som orden, som struktur. Det vil si  at hos Heidegger manglet begrepet om mening, et begrep som er med henvisning til det som er virkelig og sant: at det gis en ekstra dimensjon utenfor språket(talen, skriften), en ekstra dimensjon  med referanse til det virkelige liv, livet selv, for når et menneske ytrer noe om noe eller om noen, skjer det i kraft av språk, ord, mening, begrep, men målet for ytringen, dens intenderte intensjon, er å utsi noe som går utover språkvirkeligheten selv, og bevegelsen er gjennom ordene og bakom ordene og til livet selv, hinsides ordmeningene.

Dersom en holder fast i tesen at realiteten er kolossal, og at det gis en felles realitet for hvert eneste menneske, som også er en og den samme for alle mennesker, så uttrykker dette en metafysisk realisme som anti-realister oppfatninger om realiteten som en menneskelig konstruksjon, slettes ikke makter å tilbakevise ved at deres realitetsoppfattelser, i kraft av at det hevdes at det er det teoretiske subjektet som etablerer det som menes realiteten, så blir en stående med en svar fortolkning av den realiteten, som er en og den samme for alle, uansett menneskenes fortolkninger av den: slik jeg har nevnt en rekke steder, er det slik at det gis ingen selvforståelse og liv uten fortolkning, og ingen fortolkninger uten selvforståelse og liv, hvilket ikke er ekvivalent med å hevde at alt som fins beror på menneskenes fortolkninger av det som er, deres konstruksjoner av realiteten.

Hva angår relasjonene mellom det å ha et liv og det å karakterisere et liv, er det slik at en person, i en viss forstand, er det aktuelle livet, uansett hvor betydelig sprik det enn måtte være mellom liv og verk, aspirasjon og realitet, pretensjon og virkelig liv ved at det aktuelle liv nettopp også omslutter nevnte saker: mennesker som akter eller gir seg i kast med handlingen som består i og av det å berette om deres eget liv, har også å ta i betraktning at selve fortellingen de løfter fram impliserer at fortelling og narrativ teknikk er uatskillelige elementer i livets vev. Identiteten vår kommer fram på følgende vis. Måten mennesker velger å bære fram deres historie, hva de tar med og hva de utelater, hva de vektlegger og hva de farer utenom, røper ikke bare hva de er(deres quad), men også hvem de er (deres quis)som mennesker ved at hvem'et er den aktualiserende(realiserende eller virkeliggjørende) agent hos mennesket, eller, kort sagt, den aktuelle menneskelige personen som streber etter å virkeliggjøre objekt ute i verden.

altFor å angi mer presist hva for objekt det vises til, er forslaget mitt som følger. Spørsmålene som en gjerne vil ha klarlagt, har å gjøre med de mange objekt som angår "totaliteten" eller helheten, av våre liv i verden. Ideen om våre livs totalitet betyr ikke at den har å gjøre med en addisjon av de objekt som gis i livene våre, som en sum: at vi går fram på matematisk vis gjennom å telle og regne oss fra til et bestemt resultat. Det som er lagt ned i en slik forestilling om et livs totalitet, kan presiseres i retning av tanken om at til et selv svarer komplettheten, integriteten eller helheten av et liv, likeledes er det denne fullstendighet, eller helhet, som etablerer synsranden(horisonten) til den aktuelle personens tenking, handling og dets følelser. Det betyr dennes bekymring, og hva en slik bekymring er om, er at den knytter oss til livet på den måten at den gir oss en mottakelig åpenhet overfor hele livet, på samme tid som den også lar hele vårt liv komme til oss som en åpen mottakelighet innover i oss selv.

Dette betyr at det gis intet liv for et menneske uten et selv i det og som også har noe å gjøre i livet og for livet. Det er denne dobbeltbevegelse som står i fokus ved at det til begrepet om å være menneske svarer det å gå ut over seg selv som fysisk kropp ved at denne bevegelsen er en bevegelse inn i medier som er forskjellig fra og annerledes enn den fysiske kroppen, på den ene side, og det er å ta innover seg og inn i den fysiske kroppen det de medierte objekt åpner opp for, slik at den fysiske kroppen ikke bare framstår som et blott og bart fysisk objekt på linje med andre naturobjekt, på den annen side. Hva det snakkes om her er at språk, kultur, tradisjoner, sosiale relasjoner og historie er de stasjoner og stoppesteder vi mennesker har å forholde oss til ved at det er i kraft av at det fins slike overordnede stasjoner og stoppesteder at det i det hele tatt gir mening å tale om liv som menneskeliv, og at bakom språk, kultur, seder og skikker, tradisjoner, sosiale relasjoner og historie, gis det ingenting en kan beskrive i termer av menneskeliv, og at menneskene og deres ulike aktiviteter og virksomheter, er så vel nødvendige som tilstrekkelige betingelser, for å kaste lys over vår menneskeværen.

Slik jeg har skrevet om i et annet essay, er den filosofiske konsepsjonen min beskrivbar i termer av Antropologisk Metafysikk siden studieobjektene mine er om relasjonene og forholdet mellom det psykiske, det fysiske og det åndelige/tankemessige hos menneskene. Jeg arbeider derfor ut fra en grunnantakelse om at mennesker, som aktive subjekt og objekt for seg selv, opplever og erfarer at det har en presserende indre trang til å oppnå kunnskap og viten om de ytterste og siste objekt. Det foregående åpner opp for økt klargjøring av hva som menes med metafysikk og selve ideen om metafysikk ved at den dreier seg om de ytterste og siste objekt på den ene side og en indre fornemmet trang til å strebe etter en grunnleggende trosvisshet om disse objekt på den annen side.

Nå kan en løfte fram, som en innsigelse, eller som et argument overfor standpunktet mitt og måten jeg begrunner det, at i dag lever vi mennesker i og innenfor den ramme som en de-mystifisert tidsalder og en de-sakralisert verden setter for oss, og dermed ut fra en post-metafysisk synsrand. Det har sikkert svært mye for seg. Poenget er at det verken treffer standpunktet mitt eller begrunnelsen min ved at det faktisk finnes religiøse følelser, noe en denoterer med den religiøse sans. At det finnes mennesker som tror på Gud, som en allmektig, allvitende, som ser alt og alle ting og som er perfekt og fullkomment god, og at dermed den religiøse tro finnes som (normativt)faktum, selv om innholdet i troen forblir omstridt, benektet, eller uavklart(troens quad, eller dens hva). Til Gudsbegrepet hører også begrepet om dets hvem(som troens quis).  På samme sett gis det folk som kjenner en indre trang til å stille visse spørsmål og forsøke å besvare dem. Poenget er: at noe er kontroversielt, betyr ikke at det er uviktig, eller irrelevant å beskjeftige seg med slike, uavklarte spørsmål, som kanskje heller ikke har, eller som heller ikke kan ha entydige svar.

 

altFenomenet dobbeltbevegelse gis i alt menneskeliv, der retningen for bevegelsen er fra oss selv og utover oss selv, og tilbake til oss selv igjen: eksisterende entiteter(singulære mennesker) er i verden, og referansen til preposisjonen i er ett visst sted i verden, som er stedet hvor den eksisterende entiteten er. For mennesker er livet i verden ikke ett og det samme som å lokalisere seg selv som en frakk i skapet eller at det er som å trekke veksler på at en har flust opp med penger i banken: ett menneskeliv forlanger å blir erobret. Siden hvert enkelt liv varer ved over tid, og siden erobringen av ditt eget liv fordrer slit og strev, så følger det at livet vårt også har å bli gjenerobret i hvert eneste av dets temporale avsnitt, segment, perioder, faser, kapitler. Verbale uttrykk for nevnte innsikt, er ord og vendinger, som «det var før i tiden» eller «det var den gang, det», og at de språklige utrykk viser hen til hva som opptok livet ditt eller tiden din da, idet du holdt med gjennomføring og fullføring av et bestemt prosjekt, som for eksempel at du arbeidene med studiene dine eller at du skrev på doktoravhandlingen din, eller at det var på den tiden da du stiftet en familie - at du fant deg en samboer/ektefelle, og at dere fikk barn, som forlangte større leilighet, m.m.

Det foregående betyr at temporaliteten er uomgjengelig i alt menneskelig liv.

Menneskenes liv folder seg ut innenfor visse forut gitte sammenhenger, som har å gjøre med sosial arv, oppdragelse, opplæring og en rekke av andre betingelser og vilkår,  betingelser og vilkår det singulære menneske har liten eller ingen kontroll over: om en betrakter størrelser av økonomisk og sosial, kulturell og historisk art fra individets ståsted, er det mulig å betrakte dette på den måten at det består dialektiske, dynamiske, sammenhenger mellom disse størrelser og individet selv som skapende, unik og original personlighet. Skjønt det er hevet over enhver tvil at de større og mer omfattende sammenhenger et individ omsluttes av og som det blir til innenfor og i kraft av, er langt mer statiske enn hva de enkelte mennesker er. Enn videre, det synes også rimelig å hevde at det gis ruter fra den bestemte kulturen som, på den ene side, vokser inn i individet, og på den annen side, som individet tar inn og opp i seg. Derigjennom får individ bestemte særpreg ved at de har blitt formet på en viss måte og ved at de har latt seg forme av kulturens ulike mønstre, strukturer.

Stöd Tidningen Kulturen

Köp en prenumeration! Klicka för mer information.

Følgende eksempel skulle kunne illustrere en slik tankegang: barn og ungdom konkurrerer med hverandre både på skolen og i fritiden: på skolen gjelder det å være best i klassen, hva angår faglig dyktighet, og i fritiden er det om å løpe raskest, hoppe lengst og kaste så langt du bare kan kaste, det vil se lenger enn noen av dem du konkurrerer med, inkludert deg selv. Og det sistnevnte betyr at du konkurrerer med deg selv, og ikke med noen annen. Eller det er slik at lagspill har den sterkeste tiltrekningskraft, som for eksempel håndball, og, i noen grad, fotball. Satt på spissen, er tanken om å hevde seg selv, i nevnte forstand, at jeg har å være fremst, jeg og mine har å erobre posisjoner, andre har å vike for meg og mine, heller av det onde enn av det gode, for det medfører i første og siste rekke å styre unna realiteten på den ene side og at det er en forfalskning av den på den annen side. Dessuten svinger hele tiden en tanke med: at selvfølelsen vår må ikke lide overlast på grunn av at ingen kan oppnå alt i livet. Menneskene synes dermed å ha en tendens i seg til bekjempe alt det som forringer dem selv, uansett om det medfører det forferdelige av alt forferdelig - i form av kolossale ego intensjoner og medfølgende ego ekstensjoner. Jeg kaller slikt "vanvidd".

altEtter mitt syn hører det med å ha en god porsjon selvmoderasjon for å kunne ha et anstendig liv å leve og å ha et godt og bra liv å føre siden en har å prøve å finne ut av hvor den egne begrensning går og hvor de andres begrensninger finnes, og det er ikke alltid like enkelt for alle. I alle fall, ingen mennesker er allvitende og ingen er allmektige.

Langt bedre enn å dyrke jeget er det å strebe etter å gi det hele en annen retning ved at det som blir viktig og nødvendig er at en danner seg sine egne oppfatninger, og at en finner fram til sitt eget sted, at en kommer til økt klarhet om sin egen rolle i det partikulære samfunnet en lever innenfor. Dessuten er det også viktig at en våger å stå fram som person ved å hevde sine egne meninger, selv om det er slik at de går på tvers av eller i mot det som den store hopen av mennesker mener. Om dette fører til at en blir upopulær, at noen dermed kommer til å sky en som pesten, er av underordnet betydning. Om det er slik at en i utgangspunktet opplever det som vanskelig, eller bent ut sagt, som helt ut umulig å finne seg til rette i samfunnet en lever, er heller ikke av betydning, for til noen tider og på noen steder i menneskenes liv og historie har det alltid vært slik at det å tie, det å la være å åpne sin munn, det er ikke bare å svikte seg selv: det er å svikte menneskene. Det siste er langt alvorligere enn å tale på egne vegne ved at en forbeholder seg retten til å hevde at ens egne synspunkter kun har gyldighet for en selv og ingen andre.

Å være er å være til både for seg selv og for den andre siden det å være menneske er å være ansvarlig for alle, eller: Alle mennesker er ansvarlig for alle. Å påberope seg retten til å tenke og å tale, skrive og ytre seg kun med henblikk på seg selv og sine nærmeste, det vil si ens egen familie og deres venner, kolleger og borgere, som alle lever og bor der en selv lever og bor, det vil si i den samme by eller den samme landkommune, er knapt nok å heve blikket utover det en kan se rundt seg, i den nærmeste gate eller langsetter de veier som fins der en bor, og det er hva jeg betegner som ren ego dyrking, og den rene ego dyrking, er å kretse og rulle rundt seg selv uten tanke på noen annen enn seg selv.

Forskjellen er mellom å ha nok med seg selv og sitt, uten å være seg selv nok (Det gyntske selv).

Derfor er det praktisk nødvendig å utvide begrepet om etikk, for det er hva det er om, til å gjelde den andre(den andre i meg selv, meg selv som den andre): det er menneskenes hovedoppgave å fremme og å befordre den andres ve og vel, uavhengig av hvor den andre befinner seg i forhold til en selv.  I et praktisk-metafysisk perspektiv er det slik at alt menneskeliv har dobbeltbevegelsen som sitt særpreg ved at bevegelsen både viser ut over seg selv og tilbake til seg selv som iakttakende, opplevende og erfarende kropp. Det betyr at fra begynnelsen av er hvert eneste menneske anvist på det en kan beskrive i termer av "immanent transcendens", dvs. på størrelser som språk, samfunn, tradisjoner, kultur, historie, fortolkning. Ut fra en slik sikt, er således dobbeltbevegelsen konstitutiv for menneskeliv qua menneskeliv, og denne bevegelsen mangler hos andre levedyr enn hos menneskene. Ja, at all abstrakt, så vel som konkret tenkning, foranlediger at dobbeltbevegelsen alt allerede har funnet sted i våre liv, dvs. at kultur og vitenskap forutsetter at mennesker er slike dyr som anvender tegn og tyder symbol. At all kunnskap og all viten har å gå omveien om bruk av tegn og tolkning av symbol, er velkjent i filosofien, og den danske tenkeren Søren Kierkegaard visste meget vel om dette forhold, for han skrev side etter side om formidlingen som sine qua non for erkjennelsen vår.

Med andre ord: alt konkret menneskeliv er karakterisert  som menneskeliv gjennom dobbeltbevegelsen: ett singulært liv er aldri bare fysisk kropp ved at livet vårt alltid peker ut over seg selv samtidig som det peker tilbake til oss selv, og innover i oss selv. Det betyr utover kroppen og gjennom mediet og innover i kroppen, som en bevegelse som kun lar seg identifisere via det teoretiske blikket. Materialet og mediet for dobbeltbevegelsen er språk og språklighet, som innebærer å vokse opp i og blir ført inn i en viss samfunnskultur, eller flere ulike samfunskulturer, der tradisjoner og historie svinger med. Ludwik Wittgenstein mente også «'at å lære seg ett visst språk, er å bli ført inn i en hel kultur'» - en hel livsform.

altDet forholder seg også slik at ervervelse av naturlige språk eller at tilegnelsen av det muntlige språk, kommer forut for den besværlige prosess det er å lære seg et skriftspråk. Veien innover i språket går således ved og gjennom selve språket fra første stund av. Fra et annet perspektiv, er at det likeså virkelig og sant å hevde om en person som behersker et bestemt språk, at når hun anvender det i tale eller i skrift så har hun en annen intimitet i relasjon til sitt morsmål enn det er å beskrive det ut fra ulike vitenskaper og fagdisipliner, som anatomi, fysiologi, psykologi, semantikk, syntaks, pragmatikk, eller lingvistikk, det vil si at når jeg anvender ett bestemt språk, som for eksempel norsk, er det svært mye som allerede har å være på plass før jeg kan gjøre det. Jeg ytrer meg i språket og ut fra språket, der  «i» og «ut fra» har betydninger som «i lys av» og «på bakgrunn av», respektivt.

Under ingen omstendigheter er det slik at det jeg gjør når jeg snakker eller skriver, er det samme som en vitenskapsutøver gjør når hun utforsker visse trekk av av ett bestemt språk, og det betyr at det blir gjort til objekt for nærmere undersøkelser; i muntlige sammenhenger slenger jeg i vei, talen flyter ubesværet av sted, uten at jeg tenker over hva det betyr å kunne gjøre det.

Således faller betydningen til og meningen med det å være en kvalifisert bruker av ett bestemt språk eller den nærhet til tegnene og til ordene som særkjenner en slik person, sammen med det Martin Heidegger beskriver i termer av å være i verden: Jeg har ett språk, slik du også har det, og jeg rår over tegn og ord og symbol, slik du også gjør det, skjønt måten ett menneske anvender ord og uttrykk, og det er gjennom ordene en anvender at mening kommer til uttrykk eller ikke, og det sistnevnte betyr at mening blir manifest som mening i den grad det aktuelle menneske ikke skjuler seg bak en mur av megetsigende taushet, som er den slags taushet som er ganske alminnelig i vår tid: tanker og følelser er om noe eller noen, og det gis også indre tanker og indre følelser, som vi mennesker er i stand til å holde for oss selv, og om en unnlater å følge den spontanitet som er i språket, så står en overfor fenomenet «taushet», som, om denne blir dominerende, blir til «megetsigende taushet».

Dermed er min framstilling av tingenes skjema ikke ekvivalent med de ting Heidegger skrev om når han billedliggjorde språk og språkligheten som  "værens hus."

Grunnene til at det ikke er tilfelle at min egen måte å tenke på om språk og sprråklighet ikke faller sammen med Heideggers er flere. Grafiske tegn betyr ord og setninger som er nedtegnet, det vil si skrevne tegn: Grunnbetydningen til «graf» gis i det greske språk som graphein, som betyr å skrive, og det å skrive var helt opplagt ting Heidegger drev på med over mange, mange år. Ja, en kan trygt slå fast at  Heidegger var et skrivende menneske. Imidlertid, for Heidegger ble det slik at han så å si ble sittende fast i språk og språkligheten, som grafiske tegn, der tegnene viser hen til hverandre, og hvor det er ingenting utenfor veven av tegn: det som er fraværende hos Heidegger, er kategorier for og begrep om bruk av tegn og ord som peker ut over språket som orden, som struktur. Det vil si  at hos Heidegger manglet begrepet om mening, et begrep som er med henvisning til det som er virkelig og sant: at det gis en ekstra dimensjon utenfor språket(talen, skriften), en ekstra dimensjon  med referanse til det virkelige liv, livet selv, for når et menneske ytrer noe om noe eller om noen, skjer det i kraft av språk, ord, mening, begrep, men målet for ytringen, dens intenderte intensjon, er å utsi noe som går utover språkvirkeligheten selv, og bevegelsen er gjennom ordene og bakom ordene og til livet selv, hinsides ordmeningene.

Dersom en holder fast i tesen at realiteten er kolossal, og at det gis en felles realitet for hvert eneste menneske, som også er en og den samme for alle mennesker, så uttrykker dette en metafysisk realisme som anti-realister oppfatninger om realiteten som en menneskelig konstruksjon, slettes ikke makter å tilbakevise ved at deres realitetsoppfattelser, i kraft av at det hevdes at det er det teoretiske subjektet som etablerer det som menes realiteten, så blir en stående med en svar fortolkning av den realiteten, som er en og den samme for alle, uansett menneskenes fortolkninger av den: slik jeg har nevnt en rekke steder, er det slik at det gis ingen selvforståelse og liv uten fortolkning, og ingen fortolkninger uten selvforståelse og liv, hvilket ikke er ekvivalent med å hevde at alt som fins beror på menneskenes fortolkninger av det som er, deres konstruksjoner av realiteten.

Hva angår relasjonene mellom det å ha et liv og det å karakterisere et liv, er det slik at en person, i en viss forstand, er det aktuelle livet, uansett hvor betydelig sprik det enn måtte være mellom liv og verk, aspirasjon og realitet, pretensjon og virkelig liv ved at det aktuelle liv nettopp også omslutter nevnte saker: mennesker som akter eller gir seg i kast med handlingen som består i og av det å berette om deres eget liv, har også å ta i betraktning at selve fortellingen de løfter fram impliserer at fortelling og narrativ teknikk er uatskillelige elementer i livets vev. Identiteten vår kommer fram på følgende vis. Måten mennesker velger å bære fram deres historie, hva de tar med og hva de utelater, hva de vektlegger og hva de farer utenom, røper ikke bare hva de er(deres quad), men også hvem de er (deres quis)som mennesker ved at hvem'et er den aktualiserende(realiserende eller virkeliggjørende) agent hos mennesket, eller, kort sagt, den aktuelle menneskelige personen som streber etter å virkeliggjøre objekt ute i verden.

altFor å angi mer presist hva for objekt det vises til, er forslaget mitt som følger. Spørsmålene som en gjerne vil ha klarlagt, har å gjøre med de mange objekt som angår "totaliteten" eller helheten, av våre liv i verden. Ideen om våre livs totalitet betyr ikke at den har å gjøre med en addisjon av de objekt som gis i livene våre, som en sum: at vi går fram på matematisk vis gjennom å telle og regne oss fra til et bestemt resultat. Det som er lagt ned i en slik forestilling om et livs totalitet, kan presiseres i retning av tanken om at til et selv svarer komplettheten, integriteten eller helheten av et liv, likeledes er det denne fullstendighet, eller helhet, som etablerer synsranden(horisonten) til den aktuelle personens tenking, handling og dets følelser. Det betyr dennes bekymring, og hva en slik bekymring er om, er at den knytter oss til livet på den måten at den gir oss en mottakelig åpenhet overfor hele livet, på samme tid som den også lar hele vårt liv komme til oss som en åpen mottakelighet innover i oss selv.

Dette betyr at det gis intet liv for et menneske uten et selv i det og som også har noe å gjøre i livet og for livet. Det er denne dobbeltbevegelse som står i fokus ved at det til begrepet om å være menneske svarer det å gå ut over seg selv som fysisk kropp ved at denne bevegelsen er en bevegelse inn i medier som er forskjellig fra og annerledes enn den fysiske kroppen, på den ene side, og det er å ta innover seg og inn i den fysiske kroppen det de medierte objekt åpner opp for, slik at den fysiske kroppen ikke bare framstår som et blott og bart fysisk objekt på linje med andre naturobjekt, på den annen side. Hva det snakkes om her er at språk, kultur, tradisjoner, sosiale relasjoner og historie er de stasjoner og stoppesteder vi mennesker har å forholde oss til ved at det er i kraft av at det fins slike overordnede stasjoner og stoppesteder at det i det hele tatt gir mening å tale om liv som menneskeliv, og at bakom språk, kultur, seder og skikker, tradisjoner, sosiale relasjoner og historie, gis det ingenting en kan beskrive i termer av menneskeliv, og at menneskene og deres ulike aktiviteter og virksomheter, er så vel nødvendige som tilstrekkelige betingelser, for å kaste lys over vår menneskeværen.

Slik jeg har skrevet om i et annet essay, er den filosofiske konsepsjonen min beskrivbar i termer av Antropologisk Metafysikk siden studieobjektene mine er om relasjonene og forholdet mellom det psykiske, det fysiske og det åndelige/tankemessige hos menneskene. Jeg arbeider derfor ut fra en grunnantakelse om at mennesker, som aktive subjekt og objekt for seg selv, opplever og erfarer at det har en presserende indre trang til å oppnå kunnskap og viten om de ytterste og siste objekt. Det foregående åpner opp for økt klargjøring av hva som menes med metafysikk og selve ideen om metafysikk ved at den dreier seg om de ytterste og siste objekt på den ene side og en indre fornemmet trang til å strebe etter en grunnleggende trosvisshet om disse objekt på den annen side.

Nå kan en løfte fram, som en innsigelse, eller som et argument overfor standpunktet mitt og måten jeg begrunner det, at i dag lever vi mennesker i og innenfor den ramme som en de-mystifisert tidsalder og en de-sakralisert verden setter for oss, og dermed ut fra en post-metafysisk synsrand. Det har sikkert svært mye for seg. Poenget er at det verken treffer standpunktet mitt eller begrunnelsen min ved at det faktisk finnes religiøse følelser, noe en denoterer med den religiøse sans. At det finnes mennesker som tror på Gud, som en allmektig, allvitende, som ser alt og alle ting og som er perfekt og fullkomment god, og at dermed den religiøse tro finnes som (normativt)faktum, selv om innholdet i troen forblir omstridt, benektet, eller uavklart(troens quad, eller dens hva). Til Gudsbegrepet hører også begrepet om dets hvem(som troens quis).  På samme sett gis det folk som kjenner en indre trang til å stille visse spørsmål og forsøke å besvare dem. Poenget er: at noe er kontroversielt, betyr ikke at det er uviktig, eller irrelevant å beskjeftige seg med slike, uavklarte spørsmål, som kanskje heller ikke har, eller som heller ikke kan ha entydige svar.

Sida 2

Rent allment er det slik at filosofi, som selvstendig og uavhengig disiplin, har sine egne spørsmålsstillinger og som er av en slik art vitenskapelige teorier og vitenskapelig metododikk ikke er egnet til å kaste spesielt mye lys over. Ja, det er ikke å gå for langt å hevde at i dag har det å drive med filosofi, holdt opp mot den rene vitenskapelighet, blitt høyst kontroversielt, skjønt filosofi som sådan nettopp er å relatere seg kritisk til all form for dogmatisme vedrørende selve vitenskapsbegrepet, idet vitenskapelige virksomheter stiler mot eksakthet, presishet, entydighet, reproduserbarhet, testbarhet, verifiserbarhet, falsifiserbarhet og forutsigbarhet hva angår selve kunnskapsproduksjonen. Kort sagt, filosofi skal være nyttig, i den mening at den blir stilt på linje med naturvitenskap og teknologi slik at den skal munne ut i produksjon av ny kunnskap, ny viten, der vitensproduksjonen per definisjon støtter seg på erfaringen.

altEn slik tankegang peker dermed i retning av avskaffelse av filosofi som en teoretisk og praktisk disiplin ved at de rent nyttemessige aspekt og dimensjoner kommer i fokus for virksomheten: tenkning kan ikke produsere maskiner, fly eller internett, like lite som den kan produsere gode samfunn; tenking kan, når den fungerer på sitt beste, forklare hva en maskin er, eller hvordan en bygger en maskin. Tenkeren kan også gi oss kunnskaper om oss selv som samfunnsborgere, og de leverer oss selvforståelse og selvfortolkninger, som er om hva det betyr å leve sammen med andre mennesker.Tenkere er verken laboratoriearbeidere eller aktivister, de driver ikke med forskning som baserer seg på at en stadig vekk produserer nye data gjennom empirisk kontrollerte eksperiment, og de er heller ikke orientert på den måten at de er på plass der det skjer ulike kriser, i form av krig og terror, sult og hungersnød.

Likevel, ut fra deres kall som tenkere kan filosofer bidra til at menneskenes forståelse av tingene og deres innsikt i hvorfor noe bestemt skjer. blir endret i positiv retning, og således er tenking og resonnering godt og bra for andre mennesker enn dem selv, idet disse andre mennesker, som er plassert slik at de oppgaver og ufordringer de sliter med i hverdagene deres blokkeres av vanetenkning, kan få god næring. Dermed vil filosofer, på ulikt vis, være opptatt av å få til bedre sosiale, økonomiske og politiske ordninger enn de som faktisk fins, og som er arrangement som ivaretar menneskenes totale ve og vel, deres velvære, og at en også streber etter å styre unna de mange forferdelige hendelser og handlinger som menneskene er i stand til å begå.

Det som er tilfelle i den moderne vitenskapsverden er at en hel rekke filosofer(og jeg er selv filosof)skyr det omstridte, det uavklarte, og dette gjelder uavhengig av at det i dag finnes langt flere vitenskapsperspektiv, langt flere begrep og langt flere vitenskapelige teorier om vitenskapelige teorier enn det finnes teorier om ting. Derfor er det slik at den moderne vitenskap framstår som selve bildet på bornerthet, ensporethet og ensidighet ved at den utblender slike typer av menneskelig aktiviteter og menneskelige virksomheter som ikke kan vise til at resultatene de kommer fram til ved deres utforskning passer inn med de ulike grunnmatriser, parametre og grunnparadigmer for hva som teller som forskning og hva for kriterier som ligger til grunn for god forskning i det hele tatt: dersom en ser litt nærmere på konsepsjonen om metafysikk, slik den har blitt utformet i den modere tidsalder, så er det slik at  filosofi som metafysikk, og karakteristikken av mennesker som det metafysiske dyret, selve ideen om metafysikk, som en indre fornemmet trang, eller et følt behov, for en trosvisshet, en grunn og et grunnlag i livet, og som blir til hos oss gjennom vår forestillingsevne, alminnelighet har blitt knyttet til folk som Schopenhauer, Schleiermacher, Nietzsche, Dilthey, Bergson, og mange, mange flere.

Det som framstår som lite fruktbart hos nevnte tenkere, er grunnforutsetningene deres, samt konklusjonene som blir trukket på grunnlag av dem. Hos Schopenhauer, for eksempel trer begrepet om vilje fram som om det skulle være en slags kosmisk kraft, en kosmisk kraft som gjennomsyrer og gjennomtrenger hele altet. Et problem en blir konfrontert med er hvordan enkeltviljene(som din eller min vilje) skal kunne knyttes til en slik universell, eller en slik omseggripende vilje, som har gyldighet for alt som er. Viljen slik den kommer til uttrykk hos Schopenhauer, er også "vilje til liv", og viljen vil mer liv. Den blir aldri "mett", aldri tilfreds, men den higer ut over seg selv i den forstand at den vil ha mer liv, eller at den stadig setter seg i gjennom hos menneskene. Schopenhauer søker seg til Østens mysteriereligioner, for å finne en vei ut av den myra han selv sitter fast i, og han finner at løsningen ligger i fornektning av viljen til alt liv, og det betyr at han bekjenner seg til askesen, som et svar på det han anså som den store livsgåten - forholdet mellom viljen og livet, og hva som er det beste livet for menneske, og ikke minst, om det gis en grunn og et grunnlag, for vår higen og streben, våre spørsmål om og etter betydning og mening - en overordnet sammenheng i og for våre liv.

altNietzsche skriver om omvurdering av alle verdier, at for å kunne få et godt og bra liv, er det nødvendig at menneskene kvitter seg med en livsfiendtlig arv eller ballast, nemlig alle de dystre toner som strømmer ut fra kristendommen, ut fra hele dens kryptiske ortodoksi, dens doktriner og dogmatiske troer, og hele kristendommens tankeverden, som, i første og siste instans, er et nei til hele vår kroppslighet, et nei til oss selv, utstyrt som vi er, med et mangfold av sanselige smaker, som hviler på vår begjærende, følende og fornemmende kropp. Derfra fulgte hans ja til livet, til livsgleden, at det er godt og bra å være til, at vår væren trenger og behøver en grunnleggende bekreftelse, et ja til menneskeværen, uansett om du er fattig eller rik på penger, om du er ung eller gammel, om du er kvinne eller mann.Tross eller på grunn av, at hos Nietzsche støter vi på de sanger han synger om livet, er det helt klart usant at han dyrket viljen til makt, og bare viljen til makt, for Nietzsche går aldri trøtt og lei av å holde fram at forstanden og fornuften har viktige oppgaver å spille for oss mennesker, for om vi kun lar affekter og emosjoner styre våre liv, så lever vi også slik at fråden står om munnen; således representerer rasjonaliteten hos menneskene en motvekt og en motkraft i deres liv, slik at de ikke lever deres liv så intenst og så tankeløst, at en skulle tro at de var på vei til deres egen begravelse.

Om en kaster et blikk på Schopenhauers livsfilosofi, inneholdt denne tanker om askesens betydning, for ut fra hans betraktninger om at menneskenes grunn og grunnlag, er en overindividuell vilje som vil liv, og atter mer liv, vil dette på lang sikt ruinere våre liv. Og veien henimot et langt mer tilfredsstillende liv for oss, fant han i kunsten, for der kunne vi finne en viss forsoning med oss selv, en form for forløsning. Om ikke som en permanent tilstand, så som bidrag til å fatte at det å stole på viljen og viljen til liv, som en rettesnor, et kompass, ville være ett og det samme som å bygge livet sitt på sand.For meg trer Schopenhauers viljesbegrep fram som uklar tale ved at det er svært vanskelig, for ikke å si logisk-empirisk umulig, å forestille seg hvordan en kosmisk vilje også skulle kunne ha gyldighet på individplanet, eller for individuelle viljer. Langt mer fruktbart enn forslaget til Schopenhauer, er å tenke på begrepet om vilje i termer av ulike typer av viljesakter, så som det å begynne å snakke, å riste på hodet, å rekke opp hånden, eller å reise seg og å gå. Ja, også som utholdenhet i forhold til å oppnå en eksamen, bygge seg et hus, skrive en bok, for det har nettopp å gjøre med vilje og viljesbegrepet at en holder ut, relativt til å oppnå et formål, og relativt til det å overvinne de mange hindringer en kan møte på veien fram mot målet en har satt seg.

På den annen side, til grunn for begrepet om vilje og det å ville i det hele tatt synes det at begrepet er logisk knyttet sammen med emosjoner(følelser) og ulike emosjonelt ladete forestillinger. Som for eksempel at til det å sette seg selv i fart og bevegelse med henblikk på å oppnå noe svarer det følelsesladete forestillinger om håp og frykt. Jeg gjør ingenting med mindre jeg antar at utfallet av det jeg gjør er slik at det øker sannsynligheten for at livssituasjonen min skal endres til det bedre, respektivt, jeg lar være å gjøre noe dersom jeg tror at det innebærer at livssituasjonen min forverres ved og i kraft av det jeg gjør. Det finnes en tydning av I. Kants praktiske filosofi hvor våre troer og ønsker blir frakoblet våre maksimer i den mening at hva mennesker faktisk ønsker og vil er irrelevant for vår liv. Det er en underlig måte å forklare og begrunne våre liv ved at det så å si blir løftet av hengslene, for viljen vår er avmektig, den blir gående på tomgang dersom den blir fratatt dens intensjoner og motiver.

altDet betyr kroppsligheten vår. Kanskje er det slik at det er selve språket som forleder mennesker til å tro at det gis menneskelig erfaringer av slike størrelser som helt klart går langt utover menneskenes erkjennelsesevner. For meg er metafysikk konsepsjonen vinklet inn mot mennesker og menneskelivet, og ikke som noe som innbegriper planter, fjell, elver og hav, slik det kan utlegges hos for eksempel Schopenhauer i hans bok Die Welt als Wille und Vorstellung. I det nittende århundre ble tankeobjektet metafysikk til en presisering eller en egenskap/en bestemmelse ved mennesket som sådan. I konsepsjonen min er gjenstandsområdet for metafysikk menneskenes væren, at de er til, og at å være til, er godt og bra, at livet er sterkere enn døden. Bidraget mitt har dermed som grunnforutsetningen at ideen om metafysikk er rotfestet i menneskenes egne liv. Implikasjonen er: mennesker stiller spørsmål av en slik art at de overskrider all mulig menneskelig erfaring og erkjennelse samtidig som det synes å høre med til begrepet om det å være menneske at radikale og ytterste spørsmål er lagt ned og inn i begrepene våre om oss selv.

Det betyr at en grunnleggende søken om og etter en grunnleggende visshet hører med til selve begrepet om hva som virkelig teller i menneskelivet, og, på den annen side, at en grunnleggende visshet, verken ønsker og eller vil vi mennesker være foruten.Det er videre slik at jeg holder det for sant at det å stille slike spørsmål jeg snakker om og tenker på ikke bare er å avfeie ved å tilvise dem plassen merket "slike spørsmål som dreier seg om hva som virkelig teller for mennesker", for det hele går langt videre ved at den påtakelige bekymring som kommer til uttrykk, er den type av bekymring og som er om å bry seg om, og som flere og flere mennesker er sammen om, som de deler, og det som mennesker er sammen om og som de således deler, er hva vi i alminnelighet kaller det allmenne. Jeg holder det likeledes for sant at samfunn som lukker for mulighetene og anledningene til i full offentlig å utforske slike spørsmål er umenneskelig samfunn ved at de ikke tar vare på det allmenne, eller at de forsømmer anliggender av felles interesse.

Utover slike ting som har å gjøre med materielle verdier og estetiske verdier, som penger, prestisje og makt, på den ene side, og komfort, nytelser, fornøyelser, atspredelser og underholdning, på den annen side, finnes det dermed tunge spørsmål, spørsmål som er anvist på søken etter sannhet og på søken etter mening. Poenget mitt er at det finnes dimensjoner i menneskelivet som går utover semantikken, syntaksen og pragmatikken, som går ut over naturkausaliteten og ut over mylderet av vitenskapelige teorier, som nettopp har som mål å forklare alle de fenomen verden og alle de fenomen vi mennesker blir konfrontert med, er at derigjennom viser det dit hen at det blir tilbake en rest når målorienteringen har gjort sitt, og når forstanden og anvendelsen av fornuftskreftene våre har nådd sin yttergrense, for menneskene fortsetter å spørre videre, slik de også går videre gjennom å formulere og kommunisere svarene deres på de spørsmål de stiller.

Derfor er dimensjonen for de ytterste spørsmål domenet for så vel etiske som religiøse verdier, for verdsettinger, vurderinger og verdidommer som angår oss alle, eller det som betegnes i termer av evige spørsmål, eller som menneskenes anvisning på mening og på innstiftelse av mening: blikket og blikkvinkelen er opprinnelsen til filosofi mens sikten og siktbarhet er hva filosofen er ute etter.  Uten sikten og siktbarhet finnes det ingen filosofi og uten blikket og blikkvinkelen finnes det ingen filosofer. Selv når filosofen betrakter tingen fra utsiden skjer det med henblikk på den medierte dobbeltbevegelsen utover seg selv og innover i seg selv. I mer konkret forstand er dobbeltbevegelsen om hva vi er og hvem vi er.

Slike forløp sprenger skjemaer for kausalitet i snever mening ved at hva det er tale om er former for dynamiske forløp eller en form for immanent transcendens hvor menneskenes bevissthet og selv-bevissthet, sammen med betydningen til fortiden som en enorm kropp, der nåtiden er øyet som ser sammenhenger mellom fortid, nåtid og framtid, der en frakobling fra fortiden er en frakobling fra det som er vårt eget. Dermed er det langt mer å hente hos oss enn det som knytter an til universelle termer, som gjelder uavhengig i forhold til tid, sted og omstendigheter, og dette "mer" er i oss selv, i kroppsligheten vår, i kulturen, i tradisjonene, i høytider, ja, i våre gester, i mimikk, ganglag, måter å tenke på, måter å leve.

altDet jeg har snakket om over, betyr, og det er slik jeg ser det, at mennesker dermed er anvist på transcendensen; at det ikke bare er slik at det timelige, endelige, forgjengelige, det hule, det flyktige og det tomme, er det som karakteriserer våre liv, for mennesker er anvist på det uendelige, på uendeligheten. I mer konkret forstand viser dette hen til religion og kunst, poesi og skjønnhet, til at det gode skal gjøres og at de onde skal unngås, selv om livet åpner opp for at det som er ubehagelig på kort sikt tjener befordring av det gode på lang sikt. Å tenke i kategorier av godt og ondt, bra og dårlig er ikke å gå fram etter linjer og mønstre som ved hjelp av stipulerte definisjoner angår hva som teller som godt og ondt: slikt er formalisme.

Den menneskelige dømmekraften anviser oss på å konseptualisere det som er godt og bra på det som fremmer og befordrer det menneskelige hos mennesket, og ikke det som sager av den grenen vi selv sitter på ved at det sikter mot å tilintetgjøre menneskeliv. Det finnes tid for så mangt: tid for bekymring og sorg, bekymringsløshetens tid, tid i venting, den spente og utspente tiden. Det fins årstider og livsaldre, vår, sommer, høst, vinter; barndomstid, ungdomstid, voksentiden, aldringens tid og selve alderdommens tid. Det fins en ritenes tid, slik det fins jordisk tid, og, for mange innen vår kulturkrets, fins Guds tid. Naturligvis, det fins tid som er, tid som var og den kommende tid, eller nåtid, forgangen tid og framtid. Slik en kan trekke et skille mellom nåtiden, som har en viss varighet, kan en snakke om øye-blikk og øyeblikket, som nettopp er det som ikke varer ved.

Sannsynligvis er det slik at det fins sterile tider(i et liv) slik det fins fruktbare eller skapende tider. Tid i venting trenger ikke å være død tid; en kan utnytte tiden til noe meningsfylt. Således gir det mening å snakke om og tenke på tid som en kontrast mellom tiden en nettopp ikke har ved at en står i en annens tid, en tjener en annen enn seg selv. Motsetningen er den tid en har til egen rådighet, den tiden en har for seg selv. Det dreier seg om å være hos seg selv og ikke om å flykte bort fra seg selv, eller gå opp i en rekke aktiviteter og virksomheter hvor selve forløpet og målet er satt av andre enn deg selv. Dette gjelder, uansett om det er legegjerningen eller læreryrket som avgrenser hva en kan eller ikke kan fylle tiden med. Således er tid ofte om den tid en ikke har, den tid som er fraværende og om den tid hvor det du fyller den med, er det som blir gitt av deg selv. Først da blir livet ditt eget liv ved at det er du selv som tar hånd om det, som selv avgjør hva for innhold og substans det skal ha og få, og hva for videre retning det skal ta.

Derfor er liv for mennesker å ta opp livet, og å gjøre det, forlanger løsrivelse fra det monotone, det som er preget av vaner og det vanene gjør med et menneske, ja, om rutinelivet blir det som styrer alt en gjør og ikke gjør.  Naturligvis, vaner gir livet en viss forutsigbarhet, en viss regelmessighet ved at det som hender hver dag, det har jo også hendt i går, det hender i dag slik det hendte dagen før og, sannsynligvis, kommer morgendagen til å bli lik gårdsdagen og dagen i dag. På den annen side det hele bli grått og kjedelig, noe som er uten lyspunkter ved at det mangler det uventete, det som overrasker, det som gir livet en viss spenning, ja som gjør våre liv til spennende liv. Poenget er vel at det å ha ett liv å leve og det å ha ett liv å føre, er spennende ved at det viser til at våre liv i verden ennå ikke er over, og at det er vi selv som streber etter å føre det videre. Nå kan en bli forledet til å tro at det hele er snakk om en form for naturkausalitet ved at menneskene så å si blir tvunget til å søke etter det de mangler, er det de er uten, at menneskene i første siste rekke er "mangeldyret". Slik jeg ser det er det en inadekvat måte å tenke på og snakke om mennesker. Jeg velger følgende resonnement inn til perspektivet på dette.

Menneskenes bevissthet er språklig formidlet, og derfor er det inadekvat å sette fram beskrivelser av nevnte forløp i termer av naturkausalitet. Det som finner sted er at mennesker tilegner seg de mange aspekt som fins i livet og for livet, så som kultur, verdier, verdsettinger, vurderinger og verdidommer av ulike slag. Det være seg moralske, etiske, rettslige eller juridiske verdier og verdidommer. I alle fall, hos filosofen er visse segment av den ytre realiteten blitt hentet inn i dennes sinn, og hvor disse biter og brokker gjennomgår kompliserte prosesser, for så å komme til uttrykk som reelle kulturverk i den objektive kulturen, som produkt av menneskets åndskrefter. Derfor er det mulig å hevde at hos filosofen har utsiden blitt til innsiden, og at innsiden stadig vekk finner sin utside, selv om det er slik at filosofi er anvist på objektivering, i nevnte forstand, betyr ikke det at en dermed har forlatt det å kjempe med spørsmålet om hva som utgjør realiteten, for dette er en formidabel oppgave og utfordring, og noen ganger er det slik at våre oppfattelser om det som er også stemmer overens med hvordan de faktisk er, og det er filosofens lykkelige stunder, når hun både tror og vet at det er hold i hennes troer om realiteten.

Dermed er det lærerikt å betrakte våre ord og begrep for tid, tiden og tider, for å få et økt grep på hva som menes med «'immanent transcendens'». Det gis andre tidsoppfatninger enn kalender- og klokkertid, for tid er også det en alltid har for mye av eller som det er for lite av, slik det også gir mening å uttrykke følgende tanker: at våre liv er talte, og at døden er det hver og en av oss har foran seg, skjønt ingen vet når, hvor og hvordan vi kommer til «å dø døden»: den franske filosof Derrida mente «at å lære å leve, er å lære å dø, men om jeg ikke er i stand til å lære meg å dø, hvordan skal jeg da kunne lære meg å leve?». Derrida var ingen tosk.

Thor Olav Olsen (Den här e-postadressen skyddas mot spambots. Du måste tillåta JavaScript för att se den.)

Ensamrätt för samtliga artiklarna som Thor Olav Olsen publicerar i Tidningen Kulturen tillhör författaren. Tillståndet för citat, länkar eller publicering i andra media än Tidningen Kulturen måste skriftiligt ges av författaren på denna adress
Den här e-postadressen skyddas mot spambots. Du måste tillåta JavaScript för att se den.

 

Ur arkivet

view_module reorder

Sann historia, tre generationer och ett Egypten med alla dess färger

Three Ladies in Cairo är en kombinerad släktkrönika och historisk vandring i ett Egypten som snabbt ändrar karaktär under den tid det tar för tre generationer att leva där. “True ...

Av: Belinda Graham | Essäer om litteratur & böcker | 29 april, 2014

Jag vill se statsministern klättra i träd

Pippi Långstrump älskar att klättra i träd och gå på händer. Men frågan är: Har någon sett Fredrik Reinfeldt gå på händer? Har han delat ut karameller till alla barnen ...

Av: Stefan Whilde | Stefan Whilde | 03 februari, 2011

Det litterära Estland storsatsa­r på sina författare

Foto: Teymor Zarre' Det litterära Estland storsatsa­r på sina författare Helga och Enn Nõu tar emot i sitt hus i Sunnersta i Uppsala. Och det syns verkligen att det bor ...

Av: Anna Franklin | Litteraturens porträtt | 16 oktober, 2007

Inget som tjänar livet kan vara förnedrande

Svaret på frågan om vad som är mystik, varierar från religion till religion, från en tid till annan tid. Kristen mystik ger, generellt sett, uttryck för den enskilda människans upplevelser ...

Av: Bo I. Cavefors | Essäer | 23 april, 2014

Näcken och scientismen

Kvällens gullmoln fästet kransa. Älvorna på ängen dansa,Och den bladbekrönta näckenGigan rör i silverbäcken. Liten pilt bland strandens pilarI violens ånga vilar,Klangen hör från källans vatten,Ropar i den stilla natten: "Arma gubbe! Varför ...

Av: Erland Lagerroth | Essäer om litteratur & böcker | 29 november, 2011

John O´Hara läst på nytt

T. S. Eliots diktcykel Det öde landet är så full av abstrusa allusioner att han fann för gott att lägga till några noter på slutet där läsaren får reda på varifrån en ...

Av: Ivo Holmqvist | Litteraturens porträtt | 26 februari, 2013

En rapsodi från Manhattan Del 2, Museer på East Side

American Museum of Natural History på 79 gatan West överraskar med nya friska erbjudanden. Vad sägs om en nattlig ficklampsexpedition som paleontolog bland 65 miljoner gamla Tyrannosarius rex? Tänk att ...

Av: Lilian O. Montmar | Resereportage | 20 april, 2009

Motsatserna natur-kultur på Kiasma

   Var finns den starka, uppkäftiga, berörande tredimensionella konsten idag? Skulptur, alltså. Om den tycks satt på undantag i Sverige, kan man söka den i Finland. Detta märkesår, då det gått ...

Av: Nancy Westman | Reportage om scenkonst | 01 juni, 2009

Botanisera i arkivet
close

Prenumerera på vårt nyhetsbrev!

Få de senaste artiklarna direkt i din brevlåda - helt kostnadsfritt.

Du kan när som helst avsluta din prenumeration - enklast klickar du bara på länken du hittar i varje nyhetsbrev.

Cron Job Starts