Var bärsärken en shaman?

  Myten om de gamla bärsärkarna kan än idag sägas vara högst levande. Forskarna har dock länge tvistat om vilka dessa elitkrigare egentligen var. Medan vissa menar att de bör ...

Av: Thomas Jonsson | 08 mars, 2010
Essäer om religionen

Familjeförvecklingar kring en hund

 För många år sedan deltog jag i en ambitiöst upplagd fortbildningskurs om aktuell brittisk litteratur. Det var på University of Surrey i Guildford, någon timme med tåg sydväst om London.  Två ...

Av: Ivo Holmqvist | 19 augusti, 2014
Essäer om litteratur & böcker

Det förlorade paradiset Om Marcel Prousts incestuösa madeleinekakor

Insvept i klädbylten sittande i sin mentala krypta i den korkvadderade sängkammaren arbetar den sjuke Marcel Proust nätterna igenom med sitt mästerverk. Sönderhostad av en tuberkulös hosta, drogad av tunga ...

Av: Benny Holmberg | 26 juli, 2010
Essäer om litteratur & böcker

Narcissus pseudo-Narcissus på sankt Görans trädgård

För det första, snål spar och fan tar, det vill säga om man blir fast eller vill låta måla bilen. Ville inte betala parkeringsavgift som vanligt, så åkte till gratisstället ...

Av: Stefan Hammarèn | 15 juni, 2014
Stefan Hammarén

Biografisk liv



Det reelle, det imaginære og det symbolske

altUt fra den filosofiske konsepsjonen min er hovedanliggendet i filosofi å ta opp spørsmålet «hva er realiteten?», der en del av selve spørsmålsstillingen er å komme til økt klarhet om hva en mener med spørsmålet «hva er realiteten?». Svaret mitt er rett fram: «'at realiteten(virkeligheten) er veldig stor, og at den også omfatter hvert eneste menneske'».

En måte å relatere seg til et slikt synspunkt på realiteten, er med henvisning til at det som faktisk skjer i møte med oss selv og realiteten, er at dette sammenstøtet kaller fram en positiv respons i oss, en respons som forlanger symbolsk formidling, der den symbolske formidlingen representerer kompensasjon for vår tilkortkomming i relasjon til realiteten('det reelle'). Dermed betyr det å relatere seg til realiteten at vi mennesker blir anvist på å erkjenne vår egen begrensning, og at begrensningen er med henblikk på en fullstendig viten om den veldige realitetet. Dette synes også åpne opp for en langt mer ydmyk innstilling enn å tro at det bare er den rene fornuftsorientering som er det eneste som virkelig teller for oss, og at vi underbetoner at det imaginære og det symbolske, følelser og bindinger overfor personer, ting og steder også gir sterke føringer til hva vi er i stand til å erkjenne - oppnå viten om.

Alternativ uttrykt: at veien fra 'fremmedkompleksiteten' til 'egenkompleksiteten' er ingen rettlinjet affære, der utgangspunktet er ignoranse og endestasjonen er «den absolutte innsikt», som antas å utgjøre en definitiv kunnskap om alt og alle ting som er i Universum: det som er tilfelle, er at en starter ut fra en viss forståelse, og hvor en også erkjenner at det gis mye forvirrethet i ens tanke- og følelseliv; en går således i gang med logiske studier, som hjelper en ett stykke på vei, skjønt etter en stund faller en tilbake på utgangpunktet, selv om en i løpet av denne tiden har ervervet seg  to verdifulle, tekniske verktøy: logikk og logisk argumentasjon.

Stöd Tidningen Kulturen

Köp en prenumeration! Klicka för mer information.

Det jeg har snakket om til nå, turde framstå som temmelig velkjente saker og ting for skrivende folk, nemlig at veven av betydninger, som oppstår ved det å skrive, i kraft av skrivehandlingen, den kreative handlingen det å skrive er, i alle fall når det er liv i ordene våre, nettopp kan fungere som en erstatning for en symbiotisk eller en umiddelbar enhet mellom oss selv og verden - at for barnet er det slik at det legger seg inn i tingene i verden eller at det trekker tingene til seg ved at det gis ingen klar forskjell mellom dem selv og alt det som er rundt dem: således gis det en vei inn til det reale, det imaginære og det symbolske ved at vi påminner oss selv om ting vi oppdaget på et ganske tidlig stadium i livet vårt: at vi er beroende av personer og ting utenfor oss selv, en avhengighet vi fikk tilgang til i kraft av våre følelser: trangen til trygghet og sikkerhet,  nærhet og varme, omsorg, hengivenhet.

Uavhengig av hva for oppfattelser en mer presist har om  det som  som finner sted ved overgangen fra barndomstidens naturlige tendens til å leve mer i fantasien og drømmen enn i den reelle verden, så skjer det noe vesentlig og viktig gjennom det å ta skrittet ut fra barndommens verden og inn i vår felles verden, der talen om feer og engler, troll og uhyrer, gode og onde krefter, er og blir billedlig tale, som er  uten referanse til eksisterende ting i realiteten.

Rent allmennt er det slik at ettersom kunnskapen om oss selv og verden tiltar, så minsker også vår inklinasjon til å tillegge tingene mytiske og magiske betyninger, ja, at språk og språklighet blir til verktøy for refleksjoner om hva som fins og hva som ikke fins, og at dette forløpet innebærer at fantasifostre blir renset ut og tatt for hva de faktisk er: kimærer, blendverk, sværmeri - føleri.

Relasjonen mellom meg selv og det andre i meg selv -  det fremmede i meg selv

En kan formulere dette slik at til begrepet om å vokse opp og inn i verden,  er det alminnelige at det svinger med begrepe som splittelse og atskillelse -  at å bryte opp og å reise bort fra ett sted er å ankomme til ett annnet sted. Vel å merke: om dette «annet», som en ankommer til, representerer et stort tap, et voldsomt savn etter en tid, som var mye enklere enn den voksnes verden, som består av en rekke vanskelige overveielser og valg, er det ikke det jeg ønsker og vil løfte fram, for det som er i fokus for oppmerksomheten, er visse forhold, nemlig vår temporale, spatiale og omstendighets  betingede annerledeshet, som er en annerledes  i forhold til det andre, både det liv og de ting som alt allerede er mottatt hos oss selv og som er i oss, i kraft av sosiale og kulturelle dannelsesforløp, som det som er der ute, i form av den materielle realiteten, sosiale og kulturelle, religiøse og politiske ordninger: en kan formulere alt det andre, det som er annerledes enn vi selv er, som at jeg kan nærme meg det som er det andre i meg selv gjennom å prøve å nærme meg selv som det andre i meg selv, men det omvendte gjelder ikke: at du(som det andre i meg) ikke er i stand til å nærme deg meg. Og det har å gjøre med erkjennelse som selverkjennelse, egenerkjennelse: at ingen mennesker er fullt ut i stand til å forstå den andre ved at også en selv, som den andre i meg selv, som det fremmede i meg selv, selv om jeg forholder meg selv som  til et du - at jeg tiltaler meg selv i annen person entall - så blir det allikevel en rest tilbake i meg selv, og som jeg ikke får et helt og fullstendig grep om eller et tak på, for jeg kommer for sent fram, jeg har alt allerede blitt til en person som ikke bare forholder seg selv til seg selv og til de forhold jeg står i til meg selv og andre, men det som er tilfelle, er at jeg forholder meg til totaliteten av mine forhold, og derfor har disse moment å bli trukket inn i et slikt forsøk på erkjennelse: at jeg relaterer meg selv til livet i verden og verdens liv i meg og mitt eget liv. Det å uttrykke det slik, er ingen ubetydelig innsikt, for det er om kompleksiteten i vårt eget liv: om du skulle komme til ordet overfor meg, så ville jeg framstå som den andre for deg, selv om det er jeg som foretar en slik distinksjon mellom meg selv som et jeg og at jeg fører en samtale med meg selv om mulighetene for selverkjennelse. En kan tenke på dette på den måte at subjekt - objekt distinksjonen er problematisk, og at hovedgrunnen er at selv om en avgrenser jeg-et, som ett tematisk jeg, som blir tilbake etter at en har tatt med at mange av ens egne tanker og forestillinger, følelser og fornemmelser kommer og går, dukker opp, forblir en stund, forsvinner, og at en likeledes tenker seg det er jeg-et som er det som er konstant i all forandring, det vil si med henblikk på strømmen av tanker, forestillinger, følelser og fornemmelser, overveielser, avgjørelsen, handlinger, og det som følger som konsekvenser fra dette, er det jeg-et (og en slik abstraksjonsprosess kan du også anvende overfor deg selv) som foretar abstraksjonen, slik det også er du som går til veie på samme måte overfor deg selv og overfor andre mennesker eller at de er i stand til å vise til seg selv som ett og det samme tematiske objekt.

Det synes rimelig å hevde at det gis intet subjekt uten et objekt, og intet objekt uten et subjekt for objektet, men det er urimelig å hevde at jeg betrakter meg selv som et subjekt eller som et objekt, for det er i min egen interesse å prøve å forstå meg selv, og dette er noe som faller mellom subjektet og objektet, som noe tredje, som det som formidler mellom to størrelser, som strever etter å bygge bro mellom to poler: subjektet og det subjektet er orientert henimot, objektet, objektene, ting, tingene, gjenstandene, det en snakker om og det en tenker på. Naturligvis, det er ikke tale om konstruksjoner i form av broer og brobygging i fysisk, materiell, forstand, for slike broer er laget av betong og stål men ikke av kjøtt og blod, lengsler, drømmer, tanker.

På den annen side, er det også slik at emnet er subjektet, som er gjenstandsområdet for det en utforsker, og utforskning eller undersøkelse, er å oppspore - å være på sporet av noe. I det minste har det å være slik at det gis en person, som er utstyrt med visse krefter, og som er den som faktisk stiller undersøkelser om det relevante gjenstandsområdet - det en ønsker og vil vite noe om: ut fra en slik teori om forskning er det subjektet for utforskningen som blir til objekt mens den eller de som driver med forskning blir til forskningssubjekt(er). Og om forskningsområdet er det som var eller den temporalt strukturerte realitet som, ut fra den tiden forskeren(lever) i, ikke lenger er men har blitt til fortid, det som er forgangent eller forbi, så dukker det også opp visse prinsipper og normer, og disse prinsipper og normer er også slik at eller de bør være utformet slik at de er egnet til å styre utforskningen som helhet.

Det er dermed slik at forskningsområdet, i den grad og utstrekning, det kan gi opphav til bestemte undersøkelser om fortiden ved at denne har etterlatt seg visse spor(etterlatenskaper eller relikvier), er selvstendig og uavhengig av den eller de som stiller visse spørsmål, som de søker å få besvart gjennom å fordype seg i den aktuelle materie, men alltid på slike måter at det styrer unna visse fallgruver, som for eksempel at en presser ens egen kunnskapshorisont ned over den verden og det liv som utfoldet seg i den, for det er slettes ikke gitt på forhånd at de folk som levde for hundrevis, ja, tusenvis av år siden, tenkte og handlet slik vi tenker og handler overfor oss selv, andre og den sosiale og kulturelle verden. Og om jeg ønsker og vil fortsette som forsker, i egenskap av forsker, er jeg forpliktet på å overholde grunnleggende prinsipper og normer som vedrører den rollen jeg har, og det for i det hele tatt å bli tatt alvorlig, ja det er nettopp om grunnleggende interesser jeg skylder meg selv og andre siden en skal kunne stole på at den som har utført et stykke forskningsarbeid også har overholdt primære etisk forskningsprinsipper og normer av stor relevans for alle forskere.

De nevnte ting er også overførbart på relasjoner som gjelder mellom to konkrete, reelt eksisterende personer, for om jeg gjør meg selv til subjekt og deg til objekt, er begge deler svært utilfredsstillende, på grunn av at i det sistnevnte tilfelle innordner jeg meg selv under deg eller at det finner sted på den måten at jeg gjør deg til den som fører an mellom oss, for i det første tilfelle opphøyer jeg meg selv til den som skal styre forholdet mellom oss.

Det er, dessuten, en lang rekke forhold som bidrar til umuligheten av å gjøre oss selv og våre liv til subjekt, for ingen har den fulle og hele styringen på sitt eget liv: jeg kan ikke tre ut av min egen kropp, slik jeg går inn og ut av et rom, og jeg kan ikke ignorere kroppsopplevelsene mine, ikke sansningen min og ikke se bort fra slutninger jeg trekker, og at jeg trer ut av språket vil foranledige at blir språkløs, jeg kan ikke uten videre kvitte meg med mine minner, like lite som jeg kan gjøre noe med mine uoppfylte eller frustrerte lengsler, selv om jeg kan prøve å finne fram til måter å beskrive og forstå, forklare og begrunne hva som menes med å ha kunnskaper om et visst språk og hva som menes med å gjøre bruk av de kunnskapene jeg har om det, slik jeg kan og må relatere meg til mine egne minner og mine lengsler, og, til mine håp, og slik jeg kan og må relatere meg til at jeg er en sannsende kropp, som hører og ser, smaker og lukter, tar tak i ting, trekker og skyver, manipulerer dem på grunnlag av de mål og interesser jeg har, eller som oppstår gjennom livsutfoldelsen min.

Om vi knytter tanken om sosial atskillelse til det jeg har snakket om her, dvs. at mennesker, litt etter litt, oppnår en erkjennelse at de er radikalt ensomme, og at andre også er det, for til tanken om imaginasjon og det imaginære, altså til forestillingsevnene våre og at vi mennesker lever våre liv slik at vår erkjennelse er formidlet ved at vi har bevissthet, at vi har språk og rår over begrep, vi har forstand og fornuft, tanker og følelser, svarer det også en form for asymmetrisk relasjon ved at ingen er alene om å være radikalt ensom, selv om hennes ensomhet er en annen enn andre menneskers ensomhet.

Således lever mennesker ikke bare i øyeblikket og for øyeblikket, eller bare i det som passerer forbi, for i kraft at mennesker har imaginasjon og ved at det imaginære, det forestilte, er operativt hos mennesker tar de opp spørsmål om fortiden, nåtiden og framtiden. I første rekke er det slik at mennesker spør seg selv om hvordan de kom fram til stedet hvor de nå er, og hvor de skal vandre videre innover i framtiden fra det stedet de nå oppholder seg.

Med henblikk på det reelle, er det slik at mennesker er mottakelig åpne for det de kommer ut for og det de blir utsatt for; i og med  at mennesker møter den andre blir de også i stand til å møte seg selv ved at den andres erfaringer kaster lys innover i ens egne mørke rom. Det betyr at mennesker trenger hverandre med henblikk på erkjennelse og selverkjennelse. Naturligvis, ingen kan gå veien for deg; du er anvist på å gå den selv. Dermed er det rimelig å hevde at begrepene om det reelle, det imaginære og det symbolske henger sammen ved at de spiller sentrale roller i og for vårt liv.

Om opprinnelsen til filosofi, før og nå

Knytter vi det som er nevnt over med henblikk på opprinnelsen til filosofi og ettertenksomhet, i sær med tanke på at vi som lever i dag er til under helt andre betingelser enn da Aristoteles levde, kan en få fram visse oppfatninger: at filosofi og at ettertenksomhet har undringen som grunn, sin opprinnelse, eller kilde. At det å undre seg i dag foranlediger å ta opp spørsmål om hvorfor vi er her og hva for betydning jordelivet vårt har, hva vi lever på, av og for, hva vi bør tro på, som innebærer å ta opp spørsmål om det fins noen høyeste og ytterst mål, noe som er innerst inne i oss mennesker og som er slik at vi bør legge det til grunn for våre liv. Således betyr det å ta opp spørsmålet om hva og hvem mennesker er: Dette er dermed å ta opp spørsmålet om hvordan du, eller jeg, han eller hun, bør føre seg overfor verden og livet i verden - at en spør seg selv hvordan en som et selv bør relaterer seg overfor verden.

Det kan også uttrykkes på den måten at ut fra vår egen natur at vi streber etter viten, kunnskap, visdom, og at det er denne streben som er kilden, opphavet eller opprinnelsen til at vi gir oss i kast med den aktivitet og den virksomhet som heter filosofi. Således er det et eksistensialt faktum som er grunnen og grunnlaget for å vie seg til filosofi. Nevnte streben er også av erotisk natur, og derfor heter det kjærlighet til viten, til å finne ut av det som er virkelig og sant, så vel om oss selv og våre egne liv som hva som gjelder for andre og deres liv. Det er således slik at våre ulike troer og håp, meninger og forestillinger også bidrar til å kaste lys over nevnte faktum om oss selv: uten en erotisk streben etter kunnskap, eller visdom, gis det ingen filosofi overhode. Vel å merke: som potensiell filosof og som aktuell filosofi, springer all filosofi ut av hverdagene og ut av det alminnelige liv, uten at det er kan settes identisk med det vanlige livet, for det ordinære livet danner bakgrunnshorisonten for alle våre teoretiske og praktiske bestrebelser etter å oppnå økt klarhet og innsikt i livet vårt. Således er det teoretisk og praktisk umulig for oss at hele dagliglivet kommer i fokus for våre undersøkelser, for det ville innebære at vi så å si kunne innta et ståsted over eller utenfor livet, som om vi inntok en Guddommelig posisjon forut for skapelsen av livet og verden.

Å komme inn i filosofi, er dermed å ha blitt undret seg inn i den, og det å fortsette å leve med og i filosofi, der filosofi utgjør en hel livsform, foranlediger å holde undringen i live, eller, bent ut, å la seg undre. Sagt med andre ord, begrep og fenomen som det reale, det imaginære, det symbolske, er element jeg fører inn, og som jeg anvender for å kaste lys over våre liv med henblikk på en undersøkelse om hva og hvem vi er. Således viser det reale til vår uvisshet og vår usikkerhet ved at vi famler omkring i våre mørke rom, der vi griper etter tingene og ved at vi forsøker både å si noe om oss selv og vår avhengighet av ting og tegn, at vår tilstedeværelse er en tilstedeværelse sammen med oss selv, med våre tanker og våre følelser, tingene og tegnene vi anvender.

Det betyr ikke at spørsmål vedrørende menneskenes liv derigjennom er brakt til ende ved at deres liv innebærer at så vel den ytre som den indre natur har blitt omformet gjennom bidraget fra vår subjektive henvisning på språk, samfunn, kultur, tradisjon og historie. Det omvendte er tilfelle: moderniteten er i det store og hele rotfestet i den tekniske begripelse av nevnte relasjoner, dvs. kontroll og manipulasjon av ting og tegn, tanker og følelser, setninger, utsagn, proposisjoner. At det er den tekniske forståelse og de tekniske forklaringer som dominerer menneskenes tenkning og menneskenes holdninger til totaliteten av deres tilværelse, betyr at den praktiske - diskursive verdirasjonaliteten - får liten eller ingen oppmerksomhet.

Vinkles det foregående fra begrepet om praktisk fornuft viser dette til at våre liv og vår korte stund på jorden har sitt mål i seg selv, at vi mennesker lever våre liv for vår egen skyld og ikke som et vedheng til en eller annen diffus samfunnsnytte. Det siste kaller jeg "bruken av mennesket". Mennesket selv er jo ikke til nytte for noe som helst, det vil si at om vår virksomhet som mennesker blir til en kalkyle for samfunnsøkonomer og politikere, så betakker jeg meg for å være med på slikt.

Livet i verden begynner med fødselen og ender med døden. Livet folder seg langsomt ut, og det fortsetter med å folde seg ut. Inntil en viss grense. Termen livsutfoldelse er således en adekvat term for menneskenes handlinger, planer, aktiviteter og virksomheter. I mer konkret forstand er livsutfoldelse det å ha noe å gjøre og det å ha noe fore. At mennesker har deres egne liv som tematisk objekt for bevisstheten, eller for deres sinn betyr dermed at de har deres livsutfoldelse som tematisk objekt. Menneskeliv er derfor formidlete liv ved at det har livet selv som basis og ved at det har forstanden og fornuften som det som bygger bro mellom dem selv og livet selv. Livet selv er dermed livet ditt som det var før i tiden, slik det er nå og livet ditt innover i framtiden. Livet er alltid et bestemt menneskes liv; det er ditt eller mitt; hennes eller hans, det er den annens eller de andres liv. Livet er alltid det levde livet, ja, det er også anvist på det ulevde livet, om dette viser hen til der vi sviktet, eller til en viss situasjon en ikke tok tak i, eller at det ulevde livet viser hen til de unevnelige situasjoner en har foran seg. Ja, også der det abrupt stanser opp ved at det ikke gis noen ferd videre. For mange mennesker har livet begynt med et påtalelig brudd, som, når dette tapet, dette savnet, denne tomhet, denne hulhet, går opp for det aktuelle mennesket, så styrter det inn i et liv, et liv som hele tiden er orientert henimot å prøve å lege dette bruddet.

I mer grunnleggende forstand begynner hvert eneste liv med brudd og det ender med brudd: Et liv er oppbrudd uten hjemreise ved at det ikke finnes noe tilbake i et liv, kun det å vandre videre, alltid videre mot fremmede horisonter. Derfor fordres det mye mot i form av livsmot, slik at du tør å fortsette, at du våger å gå videre, selv om det ikke finnes forhåndsgarantier om at du vil nå dine mål(i betydningen objekt, som du tilegner deg, som erverves, som du gjør til dine egne formål: det å sette seg noe som mål, er å ha målet som sitt eget formål, dvs. som standard for hva som er verdt å strebe etter å oppnå). Liv er mangfoldighet ved at det er spent ut mellom det som var, det som er og det som skal bli til noe annet enn hva det er nå og hva det var i går. Liv omslutter både levd liv og det ennå ikke-levde liv. Et liv finner sted i verden; det er simpelthen ikke noe gitt, slik som en sum, eller som totaliteten av de ting som finnes i verden; et liv beror på hva som gjøres ut av det.  Livet er å reise langt og lenge. Siden det er slik at livet er irreversibelt, at tilbakereisen og hjemkomsten til stedet en gang tok avskjed med er en praktisk umulighet, er livet en eneste lang reise uten hjemreise: mulige vilkår overhodet for at mennesker skal kunne ha deres egne liv som tematisk objekt for seg selv og for andre, er at mennesker har evnen til å tenke på noe eller noen som ikke er til stede i deres perseptuelle felt. Det betyr at mennesker har minne. På den annen side, er det slik at minnet har som grunnforutsetning at det hos mennesker fins imaginasjon, eller forestillingsevner: tingene og forestillingene, eller tanker om tingene, blir ikke rett og slett borte om vi ikke sanser dem, og i og med at en slik evne som forestillingen finnes, er det reelt mulig å snakke om og tenke på det som ikke lenger er til og på det som ennå ikke er til. Det som ennå ikke er til er det som er i ferd med å bli til, i egenskap av det jeg har satt meg fore å gjøre, som higen, streben, og ut fra forutgående overveielser og valg. Forestillingen hos mennesker er organisert på den måten at den etablerer menneskenes temporalt strukturerte synsrand. Det har vidtrekkende konsekvenser ved at mennesker derigjennom bærer hele deres fortid med seg inn i nåtiden, noe som åpner opp for at mennesker blir i stand til å relatere seg til deres egne liv innover i framtiden.

Mennesker har språk og mennesker rår over ord og de har begrep. Språkligheten vår er således mulige vilkår for å snakke om og tenke på livet i termer av det å ha liv å leve og det å ha liv å føre. Derfor er det slik at mennesker har deres liv som tematisk objekt for deres sinn. Derfor er utsagnet om mennesker forbeholdt menneskene selv. Bare slike dyr som har språk og rår over begrep er i stand til å tenke på og snakke om det de ikke lenger er. Det er imaginasjonen hos mennesker som gjør at mennesker kan stille seg spørsmål om og etter det som ikke lenger er her og at tingene har gått over i tilstanden til det som var. Det er den samme evne som gjør at mennesker kan tenke på og snakke om det som ennå ikke er, men at det kun er til stede som noe som er i ferd med å bli til. I mer grunnleggende forstand kan mennesker stille seg spørsmål om hvordan de kom fram til stedet de nå er, slik de også kan ønske og ville gå videre innover i framtiden. Dersom et menneske ikke ønsker og ikke vil vandre videre, kan det spørre seg selv om hvorfor det ikke ønsker og det ikke vil det. Det er noen av de grunnleggende forutsetninger hos mennesker som åpner opp for det å ha hele livet som tematisk objekt for deres sinn.

Det reelle, det imaginære og det symbolske

altUt fra den filosofiske konsepsjonen min er hovedanliggendet i filosofi å ta opp spørsmålet «hva er realiteten?», der en del av selve spørsmålsstillingen er å komme til økt klarhet om hva en mener med spørsmålet «hva er realiteten?». Svaret mitt er rett fram: «'at realiteten(virkeligheten) er veldig stor, og at den også omfatter hvert eneste menneske'».

En måte å relatere seg til et slikt synspunkt på realiteten, er med henvisning til at det som faktisk skjer i møte med oss selv og realiteten, er at dette sammenstøtet kaller fram en positiv respons i oss, en respons som forlanger symbolsk formidling, der den symbolske formidlingen representerer kompensasjon for vår tilkortkomming i relasjon til realiteten('det reelle'). Dermed betyr det å relatere seg til realiteten at vi mennesker blir anvist på å erkjenne vår egen begrensning, og at begrensningen er med henblikk på en fullstendig viten om den veldige realitetet. Dette synes også åpne opp for en langt mer ydmyk innstilling enn å tro at det bare er den rene fornuftsorientering som er det eneste som virkelig teller for oss, og at vi underbetoner at det imaginære og det symbolske, følelser og bindinger overfor personer, ting og steder også gir sterke føringer til hva vi er i stand til å erkjenne - oppnå viten om.

Alternativ uttrykt: at veien fra 'fremmedkompleksiteten' til 'egenkompleksiteten' er ingen rettlinjet affære, der utgangspunktet er ignoranse og endestasjonen er «den absolutte innsikt», som antas å utgjøre en definitiv kunnskap om alt og alle ting som er i Universum: det som er tilfelle, er at en starter ut fra en viss forståelse, og hvor en også erkjenner at det gis mye forvirrethet i ens tanke- og følelseliv; en går således i gang med logiske studier, som hjelper en ett stykke på vei, skjønt etter en stund faller en tilbake på utgangpunktet, selv om en i løpet av denne tiden har ervervet seg  to verdifulle, tekniske verktøy: logikk og logisk argumentasjon.

Stöd Tidningen Kulturen

Köp en prenumeration! Klicka för mer information.

Det jeg har snakket om til nå, turde framstå som temmelig velkjente saker og ting for skrivende folk, nemlig at veven av betydninger, som oppstår ved det å skrive, i kraft av skrivehandlingen, den kreative handlingen det å skrive er, i alle fall når det er liv i ordene våre, nettopp kan fungere som en erstatning for en symbiotisk eller en umiddelbar enhet mellom oss selv og verden - at for barnet er det slik at det legger seg inn i tingene i verden eller at det trekker tingene til seg ved at det gis ingen klar forskjell mellom dem selv og alt det som er rundt dem: således gis det en vei inn til det reale, det imaginære og det symbolske ved at vi påminner oss selv om ting vi oppdaget på et ganske tidlig stadium i livet vårt: at vi er beroende av personer og ting utenfor oss selv, en avhengighet vi fikk tilgang til i kraft av våre følelser: trangen til trygghet og sikkerhet,  nærhet og varme, omsorg, hengivenhet.

Uavhengig av hva for oppfattelser en mer presist har om  det som  som finner sted ved overgangen fra barndomstidens naturlige tendens til å leve mer i fantasien og drømmen enn i den reelle verden, så skjer det noe vesentlig og viktig gjennom det å ta skrittet ut fra barndommens verden og inn i vår felles verden, der talen om feer og engler, troll og uhyrer, gode og onde krefter, er og blir billedlig tale, som er  uten referanse til eksisterende ting i realiteten.

Rent allmennt er det slik at ettersom kunnskapen om oss selv og verden tiltar, så minsker også vår inklinasjon til å tillegge tingene mytiske og magiske betyninger, ja, at språk og språklighet blir til verktøy for refleksjoner om hva som fins og hva som ikke fins, og at dette forløpet innebærer at fantasifostre blir renset ut og tatt for hva de faktisk er: kimærer, blendverk, sværmeri - føleri.

Relasjonen mellom meg selv og det andre i meg selv -  det fremmede i meg selv

En kan formulere dette slik at til begrepet om å vokse opp og inn i verden,  er det alminnelige at det svinger med begrepe som splittelse og atskillelse -  at å bryte opp og å reise bort fra ett sted er å ankomme til ett annnet sted. Vel å merke: om dette «annet», som en ankommer til, representerer et stort tap, et voldsomt savn etter en tid, som var mye enklere enn den voksnes verden, som består av en rekke vanskelige overveielser og valg, er det ikke det jeg ønsker og vil løfte fram, for det som er i fokus for oppmerksomheten, er visse forhold, nemlig vår temporale, spatiale og omstendighets  betingede annerledeshet, som er en annerledes  i forhold til det andre, både det liv og de ting som alt allerede er mottatt hos oss selv og som er i oss, i kraft av sosiale og kulturelle dannelsesforløp, som det som er der ute, i form av den materielle realiteten, sosiale og kulturelle, religiøse og politiske ordninger: en kan formulere alt det andre, det som er annerledes enn vi selv er, som at jeg kan nærme meg det som er det andre i meg selv gjennom å prøve å nærme meg selv som det andre i meg selv, men det omvendte gjelder ikke: at du(som det andre i meg) ikke er i stand til å nærme deg meg. Og det har å gjøre med erkjennelse som selverkjennelse, egenerkjennelse: at ingen mennesker er fullt ut i stand til å forstå den andre ved at også en selv, som den andre i meg selv, som det fremmede i meg selv, selv om jeg forholder meg selv som  til et du - at jeg tiltaler meg selv i annen person entall - så blir det allikevel en rest tilbake i meg selv, og som jeg ikke får et helt og fullstendig grep om eller et tak på, for jeg kommer for sent fram, jeg har alt allerede blitt til en person som ikke bare forholder seg selv til seg selv og til de forhold jeg står i til meg selv og andre, men det som er tilfelle, er at jeg forholder meg til totaliteten av mine forhold, og derfor har disse moment å bli trukket inn i et slikt forsøk på erkjennelse: at jeg relaterer meg selv til livet i verden og verdens liv i meg og mitt eget liv. Det å uttrykke det slik, er ingen ubetydelig innsikt, for det er om kompleksiteten i vårt eget liv: om du skulle komme til ordet overfor meg, så ville jeg framstå som den andre for deg, selv om det er jeg som foretar en slik distinksjon mellom meg selv som et jeg og at jeg fører en samtale med meg selv om mulighetene for selverkjennelse. En kan tenke på dette på den måte at subjekt - objekt distinksjonen er problematisk, og at hovedgrunnen er at selv om en avgrenser jeg-et, som ett tematisk jeg, som blir tilbake etter at en har tatt med at mange av ens egne tanker og forestillinger, følelser og fornemmelser kommer og går, dukker opp, forblir en stund, forsvinner, og at en likeledes tenker seg det er jeg-et som er det som er konstant i all forandring, det vil si med henblikk på strømmen av tanker, forestillinger, følelser og fornemmelser, overveielser, avgjørelsen, handlinger, og det som følger som konsekvenser fra dette, er det jeg-et (og en slik abstraksjonsprosess kan du også anvende overfor deg selv) som foretar abstraksjonen, slik det også er du som går til veie på samme måte overfor deg selv og overfor andre mennesker eller at de er i stand til å vise til seg selv som ett og det samme tematiske objekt.

Det synes rimelig å hevde at det gis intet subjekt uten et objekt, og intet objekt uten et subjekt for objektet, men det er urimelig å hevde at jeg betrakter meg selv som et subjekt eller som et objekt, for det er i min egen interesse å prøve å forstå meg selv, og dette er noe som faller mellom subjektet og objektet, som noe tredje, som det som formidler mellom to størrelser, som strever etter å bygge bro mellom to poler: subjektet og det subjektet er orientert henimot, objektet, objektene, ting, tingene, gjenstandene, det en snakker om og det en tenker på. Naturligvis, det er ikke tale om konstruksjoner i form av broer og brobygging i fysisk, materiell, forstand, for slike broer er laget av betong og stål men ikke av kjøtt og blod, lengsler, drømmer, tanker.

På den annen side, er det også slik at emnet er subjektet, som er gjenstandsområdet for det en utforsker, og utforskning eller undersøkelse, er å oppspore - å være på sporet av noe. I det minste har det å være slik at det gis en person, som er utstyrt med visse krefter, og som er den som faktisk stiller undersøkelser om det relevante gjenstandsområdet - det en ønsker og vil vite noe om: ut fra en slik teori om forskning er det subjektet for utforskningen som blir til objekt mens den eller de som driver med forskning blir til forskningssubjekt(er). Og om forskningsområdet er det som var eller den temporalt strukturerte realitet som, ut fra den tiden forskeren(lever) i, ikke lenger er men har blitt til fortid, det som er forgangent eller forbi, så dukker det også opp visse prinsipper og normer, og disse prinsipper og normer er også slik at eller de bør være utformet slik at de er egnet til å styre utforskningen som helhet.

Det er dermed slik at forskningsområdet, i den grad og utstrekning, det kan gi opphav til bestemte undersøkelser om fortiden ved at denne har etterlatt seg visse spor(etterlatenskaper eller relikvier), er selvstendig og uavhengig av den eller de som stiller visse spørsmål, som de søker å få besvart gjennom å fordype seg i den aktuelle materie, men alltid på slike måter at det styrer unna visse fallgruver, som for eksempel at en presser ens egen kunnskapshorisont ned over den verden og det liv som utfoldet seg i den, for det er slettes ikke gitt på forhånd at de folk som levde for hundrevis, ja, tusenvis av år siden, tenkte og handlet slik vi tenker og handler overfor oss selv, andre og den sosiale og kulturelle verden. Og om jeg ønsker og vil fortsette som forsker, i egenskap av forsker, er jeg forpliktet på å overholde grunnleggende prinsipper og normer som vedrører den rollen jeg har, og det for i det hele tatt å bli tatt alvorlig, ja det er nettopp om grunnleggende interesser jeg skylder meg selv og andre siden en skal kunne stole på at den som har utført et stykke forskningsarbeid også har overholdt primære etisk forskningsprinsipper og normer av stor relevans for alle forskere.

De nevnte ting er også overførbart på relasjoner som gjelder mellom to konkrete, reelt eksisterende personer, for om jeg gjør meg selv til subjekt og deg til objekt, er begge deler svært utilfredsstillende, på grunn av at i det sistnevnte tilfelle innordner jeg meg selv under deg eller at det finner sted på den måten at jeg gjør deg til den som fører an mellom oss, for i det første tilfelle opphøyer jeg meg selv til den som skal styre forholdet mellom oss.

Det er, dessuten, en lang rekke forhold som bidrar til umuligheten av å gjøre oss selv og våre liv til subjekt, for ingen har den fulle og hele styringen på sitt eget liv: jeg kan ikke tre ut av min egen kropp, slik jeg går inn og ut av et rom, og jeg kan ikke ignorere kroppsopplevelsene mine, ikke sansningen min og ikke se bort fra slutninger jeg trekker, og at jeg trer ut av språket vil foranledige at blir språkløs, jeg kan ikke uten videre kvitte meg med mine minner, like lite som jeg kan gjøre noe med mine uoppfylte eller frustrerte lengsler, selv om jeg kan prøve å finne fram til måter å beskrive og forstå, forklare og begrunne hva som menes med å ha kunnskaper om et visst språk og hva som menes med å gjøre bruk av de kunnskapene jeg har om det, slik jeg kan og må relatere meg til mine egne minner og mine lengsler, og, til mine håp, og slik jeg kan og må relatere meg til at jeg er en sannsende kropp, som hører og ser, smaker og lukter, tar tak i ting, trekker og skyver, manipulerer dem på grunnlag av de mål og interesser jeg har, eller som oppstår gjennom livsutfoldelsen min.

Om vi knytter tanken om sosial atskillelse til det jeg har snakket om her, dvs. at mennesker, litt etter litt, oppnår en erkjennelse at de er radikalt ensomme, og at andre også er det, for til tanken om imaginasjon og det imaginære, altså til forestillingsevnene våre og at vi mennesker lever våre liv slik at vår erkjennelse er formidlet ved at vi har bevissthet, at vi har språk og rår over begrep, vi har forstand og fornuft, tanker og følelser, svarer det også en form for asymmetrisk relasjon ved at ingen er alene om å være radikalt ensom, selv om hennes ensomhet er en annen enn andre menneskers ensomhet.

Således lever mennesker ikke bare i øyeblikket og for øyeblikket, eller bare i det som passerer forbi, for i kraft at mennesker har imaginasjon og ved at det imaginære, det forestilte, er operativt hos mennesker tar de opp spørsmål om fortiden, nåtiden og framtiden. I første rekke er det slik at mennesker spør seg selv om hvordan de kom fram til stedet hvor de nå er, og hvor de skal vandre videre innover i framtiden fra det stedet de nå oppholder seg.

Med henblikk på det reelle, er det slik at mennesker er mottakelig åpne for det de kommer ut for og det de blir utsatt for; i og med  at mennesker møter den andre blir de også i stand til å møte seg selv ved at den andres erfaringer kaster lys innover i ens egne mørke rom. Det betyr at mennesker trenger hverandre med henblikk på erkjennelse og selverkjennelse. Naturligvis, ingen kan gå veien for deg; du er anvist på å gå den selv. Dermed er det rimelig å hevde at begrepene om det reelle, det imaginære og det symbolske henger sammen ved at de spiller sentrale roller i og for vårt liv.

Om opprinnelsen til filosofi, før og nå

Knytter vi det som er nevnt over med henblikk på opprinnelsen til filosofi og ettertenksomhet, i sær med tanke på at vi som lever i dag er til under helt andre betingelser enn da Aristoteles levde, kan en få fram visse oppfatninger: at filosofi og at ettertenksomhet har undringen som grunn, sin opprinnelse, eller kilde. At det å undre seg i dag foranlediger å ta opp spørsmål om hvorfor vi er her og hva for betydning jordelivet vårt har, hva vi lever på, av og for, hva vi bør tro på, som innebærer å ta opp spørsmål om det fins noen høyeste og ytterst mål, noe som er innerst inne i oss mennesker og som er slik at vi bør legge det til grunn for våre liv. Således betyr det å ta opp spørsmålet om hva og hvem mennesker er: Dette er dermed å ta opp spørsmålet om hvordan du, eller jeg, han eller hun, bør føre seg overfor verden og livet i verden - at en spør seg selv hvordan en som et selv bør relaterer seg overfor verden.

Det kan også uttrykkes på den måten at ut fra vår egen natur at vi streber etter viten, kunnskap, visdom, og at det er denne streben som er kilden, opphavet eller opprinnelsen til at vi gir oss i kast med den aktivitet og den virksomhet som heter filosofi. Således er det et eksistensialt faktum som er grunnen og grunnlaget for å vie seg til filosofi. Nevnte streben er også av erotisk natur, og derfor heter det kjærlighet til viten, til å finne ut av det som er virkelig og sant, så vel om oss selv og våre egne liv som hva som gjelder for andre og deres liv. Det er således slik at våre ulike troer og håp, meninger og forestillinger også bidrar til å kaste lys over nevnte faktum om oss selv: uten en erotisk streben etter kunnskap, eller visdom, gis det ingen filosofi overhode. Vel å merke: som potensiell filosof og som aktuell filosofi, springer all filosofi ut av hverdagene og ut av det alminnelige liv, uten at det er kan settes identisk med det vanlige livet, for det ordinære livet danner bakgrunnshorisonten for alle våre teoretiske og praktiske bestrebelser etter å oppnå økt klarhet og innsikt i livet vårt. Således er det teoretisk og praktisk umulig for oss at hele dagliglivet kommer i fokus for våre undersøkelser, for det ville innebære at vi så å si kunne innta et ståsted over eller utenfor livet, som om vi inntok en Guddommelig posisjon forut for skapelsen av livet og verden.

Å komme inn i filosofi, er dermed å ha blitt undret seg inn i den, og det å fortsette å leve med og i filosofi, der filosofi utgjør en hel livsform, foranlediger å holde undringen i live, eller, bent ut, å la seg undre. Sagt med andre ord, begrep og fenomen som det reale, det imaginære, det symbolske, er element jeg fører inn, og som jeg anvender for å kaste lys over våre liv med henblikk på en undersøkelse om hva og hvem vi er. Således viser det reale til vår uvisshet og vår usikkerhet ved at vi famler omkring i våre mørke rom, der vi griper etter tingene og ved at vi forsøker både å si noe om oss selv og vår avhengighet av ting og tegn, at vår tilstedeværelse er en tilstedeværelse sammen med oss selv, med våre tanker og våre følelser, tingene og tegnene vi anvender.

Det betyr ikke at spørsmål vedrørende menneskenes liv derigjennom er brakt til ende ved at deres liv innebærer at så vel den ytre som den indre natur har blitt omformet gjennom bidraget fra vår subjektive henvisning på språk, samfunn, kultur, tradisjon og historie. Det omvendte er tilfelle: moderniteten er i det store og hele rotfestet i den tekniske begripelse av nevnte relasjoner, dvs. kontroll og manipulasjon av ting og tegn, tanker og følelser, setninger, utsagn, proposisjoner. At det er den tekniske forståelse og de tekniske forklaringer som dominerer menneskenes tenkning og menneskenes holdninger til totaliteten av deres tilværelse, betyr at den praktiske - diskursive verdirasjonaliteten - får liten eller ingen oppmerksomhet.

Vinkles det foregående fra begrepet om praktisk fornuft viser dette til at våre liv og vår korte stund på jorden har sitt mål i seg selv, at vi mennesker lever våre liv for vår egen skyld og ikke som et vedheng til en eller annen diffus samfunnsnytte. Det siste kaller jeg "bruken av mennesket". Mennesket selv er jo ikke til nytte for noe som helst, det vil si at om vår virksomhet som mennesker blir til en kalkyle for samfunnsøkonomer og politikere, så betakker jeg meg for å være med på slikt.

Livet i verden begynner med fødselen og ender med døden. Livet folder seg langsomt ut, og det fortsetter med å folde seg ut. Inntil en viss grense. Termen livsutfoldelse er således en adekvat term for menneskenes handlinger, planer, aktiviteter og virksomheter. I mer konkret forstand er livsutfoldelse det å ha noe å gjøre og det å ha noe fore. At mennesker har deres egne liv som tematisk objekt for bevisstheten, eller for deres sinn betyr dermed at de har deres livsutfoldelse som tematisk objekt. Menneskeliv er derfor formidlete liv ved at det har livet selv som basis og ved at det har forstanden og fornuften som det som bygger bro mellom dem selv og livet selv. Livet selv er dermed livet ditt som det var før i tiden, slik det er nå og livet ditt innover i framtiden. Livet er alltid et bestemt menneskes liv; det er ditt eller mitt; hennes eller hans, det er den annens eller de andres liv. Livet er alltid det levde livet, ja, det er også anvist på det ulevde livet, om dette viser hen til der vi sviktet, eller til en viss situasjon en ikke tok tak i, eller at det ulevde livet viser hen til de unevnelige situasjoner en har foran seg. Ja, også der det abrupt stanser opp ved at det ikke gis noen ferd videre. For mange mennesker har livet begynt med et påtalelig brudd, som, når dette tapet, dette savnet, denne tomhet, denne hulhet, går opp for det aktuelle mennesket, så styrter det inn i et liv, et liv som hele tiden er orientert henimot å prøve å lege dette bruddet.

I mer grunnleggende forstand begynner hvert eneste liv med brudd og det ender med brudd: Et liv er oppbrudd uten hjemreise ved at det ikke finnes noe tilbake i et liv, kun det å vandre videre, alltid videre mot fremmede horisonter. Derfor fordres det mye mot i form av livsmot, slik at du tør å fortsette, at du våger å gå videre, selv om det ikke finnes forhåndsgarantier om at du vil nå dine mål(i betydningen objekt, som du tilegner deg, som erverves, som du gjør til dine egne formål: det å sette seg noe som mål, er å ha målet som sitt eget formål, dvs. som standard for hva som er verdt å strebe etter å oppnå). Liv er mangfoldighet ved at det er spent ut mellom det som var, det som er og det som skal bli til noe annet enn hva det er nå og hva det var i går. Liv omslutter både levd liv og det ennå ikke-levde liv. Et liv finner sted i verden; det er simpelthen ikke noe gitt, slik som en sum, eller som totaliteten av de ting som finnes i verden; et liv beror på hva som gjøres ut av det.  Livet er å reise langt og lenge. Siden det er slik at livet er irreversibelt, at tilbakereisen og hjemkomsten til stedet en gang tok avskjed med er en praktisk umulighet, er livet en eneste lang reise uten hjemreise: mulige vilkår overhodet for at mennesker skal kunne ha deres egne liv som tematisk objekt for seg selv og for andre, er at mennesker har evnen til å tenke på noe eller noen som ikke er til stede i deres perseptuelle felt. Det betyr at mennesker har minne. På den annen side, er det slik at minnet har som grunnforutsetning at det hos mennesker fins imaginasjon, eller forestillingsevner: tingene og forestillingene, eller tanker om tingene, blir ikke rett og slett borte om vi ikke sanser dem, og i og med at en slik evne som forestillingen finnes, er det reelt mulig å snakke om og tenke på det som ikke lenger er til og på det som ennå ikke er til. Det som ennå ikke er til er det som er i ferd med å bli til, i egenskap av det jeg har satt meg fore å gjøre, som higen, streben, og ut fra forutgående overveielser og valg. Forestillingen hos mennesker er organisert på den måten at den etablerer menneskenes temporalt strukturerte synsrand. Det har vidtrekkende konsekvenser ved at mennesker derigjennom bærer hele deres fortid med seg inn i nåtiden, noe som åpner opp for at mennesker blir i stand til å relatere seg til deres egne liv innover i framtiden.

Mennesker har språk og mennesker rår over ord og de har begrep. Språkligheten vår er således mulige vilkår for å snakke om og tenke på livet i termer av det å ha liv å leve og det å ha liv å føre. Derfor er det slik at mennesker har deres liv som tematisk objekt for deres sinn. Derfor er utsagnet om mennesker forbeholdt menneskene selv. Bare slike dyr som har språk og rår over begrep er i stand til å tenke på og snakke om det de ikke lenger er. Det er imaginasjonen hos mennesker som gjør at mennesker kan stille seg spørsmål om og etter det som ikke lenger er her og at tingene har gått over i tilstanden til det som var. Det er den samme evne som gjør at mennesker kan tenke på og snakke om det som ennå ikke er, men at det kun er til stede som noe som er i ferd med å bli til. I mer grunnleggende forstand kan mennesker stille seg spørsmål om hvordan de kom fram til stedet de nå er, slik de også kan ønske og ville gå videre innover i framtiden. Dersom et menneske ikke ønsker og ikke vil vandre videre, kan det spørre seg selv om hvorfor det ikke ønsker og det ikke vil det. Det er noen av de grunnleggende forutsetninger hos mennesker som åpner opp for det å ha hele livet som tematisk objekt for deres sinn.

Sida 2

Livet som livsferd

altVed at livet i verden begynner med fødselen og ender med døden, er livet ferd og utferd.  Liv og ferd hører så nært sammen at dets mening kan utrykkes i termer av livsferd. Således er livet for mennesker å reise og å være underveis henimot noe, uten at det til enhver tid vet hva de reiser henimot, i den forstand at de vet hva de kommer til å oppleve og hva deres opplevelser kommer til å gjøre med dem. Det betyr: hvilke erfaringer de får. Begrepet om erfaring betyr også det å fare om kring, og i møte med realiteten, i møte med personer og steder oppstår erfaring. Erfaringer er ikke noe en gjør, slik en hevder at ved å utføre handlingen h oppstår en viss tilstand s: jeg gir lysbryteren et lett trykk, og lampen tennes. Hva jeg gjorde var at jeg trykket på lysbryteren, og at det ble lys har å gjøre med kausale, materielle prosesser, eller noe som inntraff uten at jeg, som aktivt inngripende subjekt, på noen som helst måte innvirket på disse materielle prosesser, annet enn at det ikke kunnet ha blitt lys i pæra uten at noen hadde trykket på bryteren.

Biografisk liv: (a)ideen om biografisk liv og (b)at ideens sete  er menneskenes legemlighet.

Menneskene har ikke bare liv å leve; de har i første og siste instans også ett "biografisk" liv å leve. Til en slik forestilling inngår det ett uomgjengelig særpreg hos mennesker, på ulikt vis, kan hver og en av oss relatere seg til den de har blitt til og at vi derigjennom ikke bare kommer til økt klarhet om vårt eget livsforhold; det som framfor alt er viktig og vesentlig for meg selv og mitt eget liv, er måten jeg relaterer meg til alt det som har til dratt seg i biografien min, for gjennom å arbeide meg bakover i mitt eget liv som biografisk liv, arbeider jeg meg selv framover og innover i min egen framtid.

Legemligheten blant og mellom andre levende kropper går forut for diverse forsøk på å stable på bena en form for subjekt-objekt spaltning ved at legemligheten i alminnelighet har en slik konstitusjon at den trekker menneskene i tvil først når mye har gått galt i deres liv. Jeg viser her til Oliver Sacks og hans framlegging av slike patologiske tilfelle, der mye faktisk har gått galt. En av dem som også tenkte svært mye om hva det betyr å ha en fom for kroppsløst liv, var Ludwik Wittgenstein(1889-1951), som var østerrisk filosof, og dette tok han opp i flere av sine skrifter, for eksempel «On Certainity», der han, mellom annet, skriver om 'cartensianske' selv, en slags frittflytende mennesker, som undres på hva de heter og om de i det hele tatt fins i verden: poenget hos Wittgenstein er, sansynligvis, at det gis grenser for hva en kan trekke i tvil, uten at en havner i absurditeter - rene meningsløsheter. Ja, at innenfor det akademiske liv drives det mye med ulike typer av spill, som også er å forspille eller sløse med de reelle muligheter og anledninger en har til å leve et seriøst liv.

På den annen side, Wittgenstein arbeidet i saniteten under den første verdenskrig, og da måtte han ta seg av svært mange mennesker, mennesker som hadde fått store og tunge psyko-somatiske skader, skader som foranlediget patologiske tilstander hos det aktuelle menneske, så som 'fantomsmerter', som er slike tilstander som gis hos mennesker, skjønt de rent fysiske betingelsene ikke lenger er tilstede, som at ingen mennesker, i bokstavelig forstand, kan kjenne smerter i et ben eller i en arm, som ikke lenger er der: kroppsfølelsene var blitt forrykket.

Dermed er en ikke på avveie om en hevder at "kroppsløst" liv betyr å ha ett menneskeliv, som er ett liv uten å kjenne sin egen kropp som kropp, uten kroppsfølelser. I sin ytterste konsekvens blir det til moe som synes umulig, og det vil si å ha ett  liv uten kropp, der liv og kropp er  den meste normale av alle normale tilstander.

Det foregående uttrykker jeg på den måten at legemligheten er den mest betydningsfulle understøttelse menneskene har i deres liv, for det er som levende kropp, som kroppslighet, at mennesker  relaterer seg til seg selv og til deres tilstedeværelse i verden.

Legemligheten er rotfestet i en rekke særdrag hos oss mennesker, at vi har minne, at vi har kropp, sanseopplevelser, en indre hukommelse, hvor den indre hukommelse er rotfestet i kroppens egne måter å erindre det som har til dratt seg opp gjennom livet. Således er det rimelig å hevde at det  fins sammenhenger fra nivået fra den levende kroppen, med dens erindringer, og fram til nivået for erfaringen og erkjennelsen av en selv som et virkende, aktualiserende, senter, ett senter av erfaringer som betoner jegets erfaringer og dets viten om legemligheten som basis for språk, ord og begrep, og rent praktis betyr det at du har fantasi og forestillingsevner, at du rår over diverse krefter, som gjør at du kan minnes det som er fraværende, om det er langt tilbake i din egen biografi, og at disse evner også er knyttet til fenomen som er tilstede i det som faktisk finnes omkring deg. Ja, på den betingelse at det gis relativt stabile omgivelser, som du ferdes i, som du opptrer innenfor.

For å anvende et par formuleringer fra den danske teolog og filosof K.E. Løgstrup(1905-1981), så er det ingen avstand mellom meg selv og mine umiddelbare sanseopplevelser, for de er til stede hos meg selv, som det subjektet som har visse sanseopplevelser, uten at det gis en avstand mellom det sansede og den som har sanseopplevelser, mens i all forståelse er det "forståtte" alltid noe jeg har bakom meg, for så vidt jeg i det hele tatt har fattet hva forståelsen er om. Selv om minnet hos mennesker også kan ha en slik spontan og umiddelbar karakter ved at noen minner med ett er der, uten at mine egne viljesanstrengelser har medvirket til at de stiger opp og fram i bevisstheten min(Foranledninger for minnets spontane karakter, kan være at jeg har oppsøkt visse steder jeg brukte å ferdes på i barneårene, eller i ungdomstiden, eller det kan være at jeg har snakket med mennesker om noe som jeg ikke pleier å tenke på og snakke om), er erindringen skapende og aktiv ved at det jeg gjenerindrer alltid er noe annet enn hva det var da jeg opplevde det, og som nå fins i min bevissthet, eller det som stiger fram for meg gjennom mitt retrospektive blikk. Det har å gjøre med at iakttakelser og opplevelser blir farget av det som finner sted i ettertid, så vel som det som finner sted når jeg prøver å kalle det fram for bevisstheten min. Forandringene går begge veier: fra det som var og til det som er og fra det som er til det som var. Derfor kommer menneskene alltid for sent tilbake til deres egen fortid; de forstår seg selv i lyset av den de har blitt til. Det sistnevnte er også anvendbart på den vi er i ferd med å bli ved at både fortiden og nåtiden svinger med gjennom våre egne anstrengelser og gjennom våre pretensjoner, eller våre aspirasjoner. Det vil si gjennom den vi strever etter å bli til i framtiden ut fra det vi har vært igjennom i fortiden, det vi har arbeidet oss i gjennom, som vi har gjennomlevd.

Forklaringen hos Løgstrup, sammen med min egen konsepsjon, har ingenting å gjøre med  "eksistensialisme": at jeg er den jeg ikke er og at jeg ikke er den jeg er. Foruten at ytringen er en eklatant pragmatisk kontradiksjon, som ikke er den mest alvorlige innvendinger, er det også en form for krampaktighet ved at den som slutter opp under innstillingen ignorerer erkjenningen av at det gis en form for akseptasjon av de begrensninger som gis menneskene med henblikk på hva de er i stand til å gjøre ut av deres liv. Ut fra den jeg har blitt til, streber jeg etter å komme til økt innsikt i hva som menes med det. Og et slikt standpunkt betyr å moderere ens selvforvandlingspotensial uten å gi slipp på tanken at liv er noe som forandrer seg over tid, sted og omstendigheter(og her anvender jeg begrepet om omstendigheter i vid betydning): ideen om menneskenes fleksibilitet er en sannhet med visse modifikasjoner: det er ikke uendelig tøyelig, for et liv kan briste, gå i stykker om.   Derfra følger det at en ikke har å tøye sitt eget liv for langt, ja, heller ikke andres liv, om en er i posisjon til det: under alle omstendigheter er minnet en god ressurs i og for livet, i og med at den bidrar til at vi kan erindre hvordan vi taklet besværlige situasjoner før, og således trenger vi ikke starte opp fra ett null-punkt - fra ingenting.

I praksis betyr det at vi prøver å holde en viss styring på minnet ved at vi anstrenger oss for å gjenkalle scener, episoder, forløp, hendelser og handlinger, der vi selv var agenter eller at vi selv var til stede som observatører, og i begge tilfelle er det vi minnes noe som ikke lenger er hos oss, i den mening at det har blitt til noe som tilhører det forgangne, til vår egen fortid.

Det sistnevnte har sin gyldighet uavhengig av om det er noe som vi allerhelst vil glemme, for det er for pinlig eller for ubehagelig for oss å holde det i livet gjennom fortsatt å påminne oss selv om det, eller at andre gjør det, eller om det er lystbetont å gjenkalle hvordan det var i visse perioder av vårt liv. Ja, om minnet vårt slettes og kroppsligheten vår brister, blir vi kastet ut i den bunnløse tomheten, uten noen som helst anledning og mulighet til å komme tilbake til "normaliteten".

Utover minne og kropp fins ordet "jeg"; gjennom å ta tak i minnet, kroppen og sitt eget jeg, oppnår mennesker en viss styring på livet sitt, slik at de får et bestemt sted i verden og en biografi, som er deres eget sted i verden, som etablerer deres egen livshistorie og deres eget livsløp.

Grovt sagt: det er slike saker og ting jeg snakker om når jeg snakker om "biografisk" liv, dvs. at livet vårt i stor grad beror på hva vi selv gjør ut av det. Selvfølgelig, det gis betydelig vansker og problem knyttet til konsepsjonen om biografisk liv: en kan alltids undre seg over om jeg har blitt til den jeg er nå som et kausalt produkt av det som har tildratt seg bakover i biografien min eller om det er i møte med realiteten utenfor meg selv at jeg så å si forløses ved at det åpner opp for alt det som livet mitt rommet av skapende, eller konstruktive muligheter: om en aksepterer grunnsetningen om legemlighet, som det å gi våre liv en viss fasthet og tyngde ved at det får konkret realitet og at det for det meste har suspensjonskarakter, at vi sjelden eller aldri, tar skrittet over fra fantasi, innskytelser og innfall, som ikke blir aktualisert i det virkelige liv, så representerer minnet vårt en viss ufravikelig fare ved at veien bakover, retrospektivt sett, er blokkert gjennom det livet alt allerede har gjort oss til. Noen umiddelbar og direkte tilgang til livet mitt i fortiden, og da mener jeg livet mitt slik det var i min egen barndom, det har jeg ikke.

Det virker rimelig å mene at alt det som har hendt oss, alt det vi har opplevd og det opplevelsene har gjort med oss, har formet og preget oss. Den vi er i dag er knapt til å skille fra den vi har blitt til, noe som betyr at bakom den vi er nå kommer vi ikke i våre retrospektive erindringer om den vi var før. Det gjelder også om det blir betraktet i perspektivet fra våre egne aktive bestrebelser på å oppnå mål vi satte oss, som våre egne formål, i fortiden, og som vi faktisk oppnådde: selvoppfatningen vår blir preget av at vi nettopp nådde fram til det og det målet, eller av at vi mislyktes, at vi ikke greide det eller maktet det, at vi ombestemte oss midt inne i løpet: selv her svinger det med en viss grad av passivitet, hva angår nåtidspersepsjonen av oss selv. Konklusjonen vi, rent foreløpig, kan trekke fra de foregående eksempler, er at også aktiv inngripen representerer en form for passivitet eller en hendelse for oss: det skjer noe med oss når vi handler gjennom det faktum at vi ikke har full styring på hva som følger eller ikke følger som konsekvenser fra det at vi handlet. I minimal forstand av akseptasjon, er jeg henvist på å erkjenne og å anerkjenne for meg selv(og for andre) at jeg har handlet. Med mindre jeg ikke går inn på det, så bestrider jeg at noe som helst har funnet sted: jeg blir kastet tilbake på det imaginære, på fantasi i motsetning til noe som faktisk har hendt(og der jeg var agenten). I slike tilfelle synes det som er tilfelle at jeg også trekker i tvil min egen kapasitet for handling. At jeg betviler min egen handlingskapasitet innebærer ikke at jeg dermed er uten denne, men det som skjer er at jeg nettopp står overfor meg selv som den som undres over at det i det hele tatt er mulig å ha et refleksivt forhold til seg selv: at jeg er i stand til å innta en posisjon der jeg også er tilskuer til mine egne handlinger.

Jeg kan, selvfølgelig, prøve å snakke meg selv inn i et selvbedrag: at jeg ble drevet av mine lidenskaper, og at jeg av den grunn var utenfor meg selv, på avstand fra meg selv, en fremmed for meg selv, at det var noen annen enn meg selv som utførte handlingen og at det ikke var jeg - det fins en hake, en innvending: jeg kan ikke tro at det står slik til med meg, for selv om jeg ikke er ett og det samme som meg selv, så er jeg ikke helt annerledes heller.

Hver gang jeg tenker en tanke, hver gang jeg undres over noe, hver gang jeg reiser meg og hver gang jeg setter meg, så er det jeg som er operativ ved at det er jeg som lar det skje(at jeg tenker denne bestemte tanke, at jeg undres over det og det, at det er jeg som reiser meg(fra stolen), at det er jeg som setter meg(som dumper ned i stolen).

Det er - langt på vei - det en mener når en tenker på og snakker om livet(selv) som fortelling: at livet så å si forlanger å bli fortalt, at den fortellende fornuft er livets form, uten at fortellerkategorien dermed gir bestemte føringer til dens eget innhold. Livets faktiske innhold springer ut av en hel rekke av vilkårlig og tilfeldige forhold: tiden, stedets og omstendighetenes betydning; hvis liv det er, og som etablerer et helt levesett, og, ikke minst, for hvis skyld noen i det hele tatt gir seg i kast med å konseptualisere livet i termer av fortelling.

Sida 3

Begrepet om biografi som biografisk liv

altMennesker orienterer seg også ved hjelp av deres forestillingsevner. I dagligtalen og i hverdagen skjelner vi knapt nok mellom det som faller inn under begrepet om fantasi og begrepet om fabulering, i betydningen "imaginasjon". Det sistnevnte betyr at mennesker kan forestille seg saker og ting som ikke fins i det virkelige liv, mens det sistnevnte viser til at mennesker er i stand til å gjenkalle i minnet det som har funnet sted på et tidligere tidspunkt i deres biografi.

På den annen side er det slik at imaginasjonen hos mennesker ikke bare er knyttet til det som i alminnelig språkbruk kalles "det fiktive", eller det som ikke faktisk fant sted i fortiden, men som med en viss sannsynlighet kunne ha skjedd: imaginasjonsevnene våre er også knyttet til det som ikke er men som bør gjøres. Det betyr at imaginasjonen har normativ kraft i seg ved at den fungerer som rådgivende organ for oss. Om vi trekker et skille med henblikk på imaginasjonen hos mennesker, der forestillingsevnene våre er tilbakevendt ved at de er knyttet til minnet vårt, mens den skapende imaginasjonen blir knyttet til framtiden vår, følger det at for å kunne vite hvor vi er nå og hva og hvem vi har blitt til, trenger vi å spore opp veien vi har gått fra fortiden og fram til nåtiden. På den annen side, mennesker kan ta opp spørsmålet om den videre ferden deres innover i framtiden, dvs. om de ønsker og vil vandre langsetter de stier og veier de valgte i fortiden. Det er også en rekke filosofer som har befattet seg med imaginasjonskreftene og deres betydning for oss mennesker, blant annet den engelske filosofen Mary Warnock(1924-); baronessen Warnock har forøvrig ytret svært ekstreme og uhyggelig ting om folk med irreparerbare skader, som for eksempel demens, der hun holder det for sant at Eutanasia, som assistert hjelp til å dø, er en helt opplagt rett hvert eneste menneske har en etisk fordring på, og at det hviler en særskilt tung plikt overfor leger, som er ekstra berørt av spørsmål om liv og død: det synes som Warnock har nådd fram til et sted hvor hun ikke kommer ett eneste steg videre, i alle fall ikke gjennom å anvende sitt eget vett og sin egen forstand.

Uansett hvordan mennesker relaterer seg til spørsmål om assistert dødshjelp, som jeg selv tar sterkt av stand fra, samtidig som jeg ikke ser ett eneste pro-argument for å bidra til å omstøte ett menneskeliv, er hvert enkelt menneske situert i deres hic et nunc, som er stedet, omstendighetene, en helhetlig situasjon, og tidspunktet hvor overveielser og avgjørelser finner sted, og det er også stedet for valg av handlingskurs, som, på sin side, modifiserer livet innover i framtiden: Å overbetone de uendelige mange og små valg en tar i hverdagen, er, imidlertid, å undervurdere at retningen for våre liv har blitt satt gjennom at en oppdager at en har bundet seg til en viss livsform, eller en viss måte å ordne livet - gi det en viss struktur - et mønster.

Om innfallsvinkelen til det jeg har diskutert over blir knyttet til identiteten vår, eller til hva og hvem vi er, er det ikke helt opplagt at identiteten er noe som varer ved over tid i den forstand at den forblir den samme gjennom hele livet. Det har ikke bare å gjøre med hukommelsen vår som sådan, eller hvordan den virker, som det at den er selektiv, at vi husker noe, glemmer andre saker og ting, etc. Det går lenger og dypere enn spørsmål om hukommelse ved at det vi mennesker har gjort, det vi har oppnådd, det vi har slitt oss gjennom, har i seg en slags "formende kraft", og denne formgivende kraft virker tilbake på persepsjonen av oss selv, slik at den kommer til å prege hele livet vårt - både det vi hadde i fortiden, det vi har i nåtiden og det vi kommer til å få innover i framtiden.

For å ta et eksempel fra menneskenes liv og historie. I tidligere epoker var tanken om individualiserte liv, som for oss som framstår som en selvfølge(og nettopp derfor stiller vi oss undrende, og, i mange tilfeller, uforstående til tanker om kollektivisme, og overhodet til tanker om staten og samfunnet som kollektive størrelser, der individet betraktet seg som en celle blant og mellom andre celler), fraværende i alt offentlig liv. Om en fastslår at den subjektive bevissthets framkomst i historien faller sammen med protestantismens framvekst og at den individuelle samvittighet trer fram som dens vitnesbyrd, i form av selvbekjennende litteratur, dvs. at individet skriver om seg selv og sitt eget liv, og der vi lærer jeg personen å kjenne gjennom historien som blir fortalt inn i oss. Fiksjon eller fakta, eller litt av begge deler? I nevnte mening er personens identitet knyttet opp mot det vi får informasjon om gjennom lesningen vår. Naturligvis, det fins også uavhengige kilder. Svakheten ved disse er at de kan være sparsomme, og "sparsomme" betyr her at bortsett fra viss biografiske saker som fødselsår og død, utdanning og yrke, er vi henvist til å gjette, for å finne ut av hvordan det var å være nettopp denne personen og ingen annen. Biografiske fortellinger og deres plass og rolle i vår kulturhistorie, er legio, men det gis en sentral grunn til å befatte seg med biografiske fortellinger: om det er slik at et menneske, uten legitim grunn, har blitt anklaget for de verste ugjerninger, eller at det har medvirket til at slikt har skjedd, er disse forhold også tungveiende grunner til at det blir skrevet en bok om henne eller han, slik at personen det er tale om blir renvasket, en gang for alle.

Det foregående er hovedgrunnene til at livssykluser er overordentlig viktige ved at de gir oss kunnskaper og erfaringer om hele liv, og ikke bare kunnskaper og erfaringer som ellers ville ha gått tapt, men den slags kunnskaper og erfaringer om menneskeliv som det er vanskelig, eller umulig, å få tak i på annet vis enn gjennom biografien som form, det biografiske liv, livet som biografisk fortelling, som er en måte enkeltmennesket kan ikke bare kan se "se seg selv", for likeså viktig er at vi, som er her også oppnår innsikt i et annet menneskes liv.

Av den grunn at det en blir konfrontert med gjennom en bestemt livshistorie, er en framstilling av ett singulært menneskes liv i verden, med dets særegne livsløp, uavhengig av samfunnet og statens normative fordringer for øvrig, synes det også å være slik at straks vi aksepterer en slik tanke framstår det som om det også må ha hatt gyldighet for antikken og i middelalderen. Det jeg mener er: at selve den kjensgjerning at jeg fins til som erfarende bevissthet og som oppfattende bevissthet,

har en slags tvang i seg ved at det styrer våre forestillinger om livet slik det var i helt andre epoker. Nevnte innsikt kan formuleres slik at livet er det mennesker har å si ja til, uansett om sistebegrunninger er noe som ikke lar seg fastholde i diskursive begrep. Gitt utsagnet at det fins grensebegrep, og at begrepet om livet selv er et slikt grensebegrep, så følger det allikevel ikke fra det at det ikke er slik at vi lever våre liv i kraft av vår subjektive smaksdom og vårt sanselige begjær(spørsmålet er vel også om hvilke begjær det dreier seg om); livene våre forlanger så å si at noe er mer verdifullt enn noe annet, at noe kjennes meningsfullt, noe annet mindre meningsfullt og at andre saker og ting er av svært liten, eller ingen betydning. Det hele er med referanse til oss selv som mennesker. Vel å merke: vi holder det for sant og virkelig at prinsippet om at liv er å foretrekke framfor død, også har gyldighet for andre mennesker enn oss selv alene. Selv om alle våre bestrebelser på å fiksere og fastholde grensebegrep i termer av definisjoner, selv om begrepet om livet selv er unnvikende og det unndrar seg oss straks vi prøver å begrepsliggjøre det ubegripelige, selv om vi er i stand til å sette fram en uendelighet av definisjoner, som vi i ettertid forkaster, slik vi kaster fra oss en ting vi ikke lenger trenger på grunn av at den ikke lar seg reparere, så er det ikke slik at vi kaster fra oss livet straks vi forstår at vi ikke helt har forstått hva det er om, hva liv er, hva betydningen til og meningen med begrepet er. Her snakker jeg om sistebegrunninger.

Ett homologon til livet selv er begrepet om det reale(Lacan), som mest av alt likner på det å forflytte seg rundt i våre egne, indre og mørke rom, der vi snubler i tingene og der vi prøver å gripe tingene.

Fortelleren som skapende instans

Det er ikke bare slik at mennesker handler og at de har livsprosjekt; mennesker etablerer og konstituerer seg selv og de objekt de relaterer seg til gjennom uavbrutte skapende akter: derfor er det verken slik at fortellingens ulike element, dens "lov", om en ønsker å anvende et slikt uttrykk, det vil si det som løper som en rød tråd gjennom enhver fortalt eller nedskrevet fortelling, som konstituerer erkjenningens subjekt eller erkjenningens objekt, men det er den som framfører fortellingen, fortelleren selv, som gjennom en skapende akt makter å få mylderet av forløp, hendelser og handlinger til å henge sammen, slik at det trer fram som en enhet og at det aktuelle livet får en begripelig sammenheng ut av det.

Å ha ett liv å leve og å ha ett liv å føre, er ett og det samme som å være anvist på ett narrativt program, ett narrativt program som er orientert henimot framtiden, der framtid og det framtidige etablerer sine qua non for mennesker; mangfoldet av vitenskaper er anvist på systematiske utforskninger av det som fins; filosofi, som praktisk metafysisk disiplin, er anlagt på det som bør være. Det betyr at filosofi etter sitt vesen er en normativt orientert anliggende, og at filosofi som filosofi ikke bare er anvist på rene beskrivelser av fakta.

I denne sammenheng er det viktig å påminne om at ordet og begrepet 'factum' viser hen til det gjorte, eller at et subjekt har handlet, og at ved at den handlende forholder seg tydende til det hun har gjør, og at tydningen ikke bare gjelder selve det gjorte som gjort, men også den større og mer omfattende sammenheng det inngår i, så bidrar dette til at det får en mening, eller et poeng, som også er den handlendes poeng som handlende. Det er videre slik at ordet og begrepet factum etymologisk sett har sitt opphav i ordet og begrepet 'facere', som betyr å gjøre. Internt forbundet med factum og facere  hører begrepsord som «verum» og «veritas», som betyr, respektivt, sant og sannhet.

Uten hensyn til den mest adekvate oversettelsen av de nevnte begrepord(om det i hele tatt fins noe slik som ' den mest adekvate oversettelse'), er det slik at når talen er om sannhet, innebærer det med henvisning til noen, for hvem det som er sant framstår som virkelig og sant:  når perspektivet er praktisk metafysikk, hvis utforskningsområdet er mennesker og deres liv med henblikk på deres livsføring, er spørsmålsretningen ikke bare å konstantere hva for egenskaper tingene som sådan har, eller om det og det faktisk har hendt. Spørsmålet er: hva betyr det at denne tingen(har) tilkommer(at noen ting blant og mellom ulike ting tilkjennes de og de egenskaper; at det er sant å hevde om disse ting at de har bestemte egenskaper) de og de egenskaper, og hva betydningen til en viss hendelse er, eller kan være.

Således er de ulike betydninger og de mulige meninger begrepet om det å ha et liv å leve og det å ha et liv å føre, det subjektive korrelatet til grunnkategorien livet selv.

Om det er slik at livet selv er et grensebegrep med henblikk på vår egen erkjenning og erfaring, er det også slik at livet i menneskelig forstand er et tematisk objekt for oss selv, for sinnet, for bevisstheten vår. Tematiske objekt er gitt oss ved at vi har bevissthet og selvbevissthet, at mennesker er slike størrelser som har språk og som rår over begrep. Menneskenes bevissthet og deres selvbevissthet, at de har språk og at de rår over begrep, er internt knyttet til vår tilstedeværelse for oss selv; mennesker tar inn det som utgjør deres omstendigheter, og derigjennom danner de seg oppfatninger, som de kommuniserer. Det betyr at mennesker tolker, interpreterer, fortolker, at de tyder deres liv ved at de gir det betydning og mening, og en slik tydning gjelder og omfatter menneskene, når de er for seg selv og når de er i dialog med deres medmennesker. Og tydningen er en tydning med henblikk på hele livet og livet i verden, livet som helhet, og dets mulige, enhetlige og overordnete sammenheng. Derfor kan vi si at det gis ingen liv uten tydning, og det gis heller ingen tydning uten liv: at tar en bort det ene, så tar en også vekk det andre. Dermed henger minne, tydning og orientering sammen ved at minnet tar vare på linjene i livet, så vel de som hører til vårt eget liv og til det som går langt ut over hvert eneste individualisert livsløp, mens fortolkningen er om en grunnleggende innstilling overfor livet og verden, er orienteringen våre holdepunkter for våre liv innover i framtiden, og derigjennom er begrepet om mening sentralt og ufravikelig for mennesker: om det i et teologisk perspektiv er Skaperen; den kristne Gud, som er årsaken til  begrepet om mening, så gjelder det for Franscisco Suarez(1548-1617), som var spansk teolog og filosof, og en av skolastikkens største systematikere, slik det også var for Giovanni Battista Vico, at mennesker kun er i stand til å fatte det de selv har skapt, det de selv har gjort, eller som de selv har satt inn i verden og i livet; det gjorte viser dermed til at noen har fullbrakt noe(som, for eksempel at en har avlagt en eksamen, oppnådd en grad, skrevet en bok). Det vi dermed tar hånd om er vårt eget ansvar, der referansen er oss selv som moralske, ansvarlige, agenter, og i begrepet 'ansvar' og 'ansvarlighet' er det bygd inn at vi kan bli holdt ansvarlige for det vi har har sier og det vi gjør, og for det vi har sagt og gjort, om det skulle dukke opp eller bli forlangt av oss.  Bygd inn i Suarez' og Vico's ståsteder er også tanker om at  det er i kraft av oss selv som kultur og kulturbærere at vi også er i stand til å begripe hva vi selv gjør og hva vi har fore. Motsetning til den konstruktiviske orienteringen til Suarez og Vico gis sikten hos Galileo Galilei(1564-1642), som var matematiker, fysiker, astronom og filosof, der naturen er som en stor bok, og hvor nøkkelen til boken og dens skatter, er å finne i matematikken. Korrelatet til matematikken, som den rute mennesker har å følge om de skal ha et håp om å kunne avdekke naturens hemmeligheter, er hermeneutikken, eller tolkningskunsten: det å forstå er alt allerede å ha forstått(det er hva som teller som den hermeneutiske sirkel, at for å kunne forstå er det nødvendig at en alt allerede har forstått): uten forståelse er vi som mennesker som tar seg inn i et fremmed og ukjent land uten å kjenne deres språk, deres seder og skikker, deres kultur, tradisjoner og historie.

En kan også hevde at når noen lærer seg et bestemt språk, så lærer individet seg å tenke og tale i språket og sammen med andre mennesker. Om en taler om det å lære seg å tenke og å tale i et språk og ut fra et språk, som en basal ferdighet, eller at det å lære seg et språk skjer uten systematisk opplæring ved at det er andre mennesker som hjelper en inn i språket, kan en tale om det språket som kommer inn i mennesker ad spontan vei for et naturlig språk.

I nevnte forstand er det slik at de basale bestandeler, som utgjør et naturlig språk, også har karakteren av disse basale element benyttes av taleren uavhengig av den situasjonen det faktisk lærte de bestemte ordene det har. Om jeg, for eksempel, lærer meg å bruke substantiv, artikler, verb, adjektiv, adverb, pronomen, etc., så er jeg også i stand til å bruke disse element uavhengig av og selvstendig i forhold til innlæringssituasjonen, at jeg lærte ordmeningen i bestemte situasjoner og ikke i andre, for de aller fleste ord og begrep vi lærte i barndommen har vi glemt, i den mening at vi ikke lenger erindrer når, hvor og hvordan vi lærte dem. Derfor er det viktig å betenke at hva vi faktisk lærer er ord som katt, hund, seng, bord; en, den; hoppe, ligge, danse, lys, lang; hun, jeg.

Poenget er: at grammatikken kommer senere enn den muntlige innlæringen av språk, og derfor er det å snakke om et gitt språks minste elementer noe annet enn det å lære seg et bestemt språk, for eksempel norsk eller svensk. Imidlertid, for å kunne ytre mer om språk og språklighet enn jeg har gjort så langt, så forlanger det et annet essay enn det jeg faktisk har skrevet.

Thor Olav Olsen (Den här e-postadressen skyddas mot spambots. Du måste tillåta JavaScript för att se den.)

Ensamrätt för samtliga artiklarna som Thor Olav Olsen publicerar i Tidningen Kulturen tillhör författaren. Tillståndet för citat, länkar eller publicering i andra media än Tidningen Kulturen måste skriftiligt ges av författaren på denna adress
Den här e-postadressen skyddas mot spambots. Du måste tillåta JavaScript för att se den.

Ur arkivet

view_module reorder

Två av senhöstens mäktigaste kulturupplevelser i Stockholm: Almqvist respektive Strindberg – på Forum…

 25-årsjubilerande Forum, som drivs av Jean-Claude Arnault och Katarina Frostenson och som utgör ett av Stockholms mest spännande kulturställen, bjöd nyligen på en helafton med tema C J L Almqvist ...

Av: Björn Gustavsson | Gästkrönikör | 01 december, 2014

Anna Berg och den svenska naivismen

Modernismen som konstriktning speglar en dynamisk tid präglad av industrialismen och det moderna livets framfart. Synen på verkligheten förändras i början av 1900-talet inte minst genom alla tekniska innovationer som ...

Av: Lena Månsson | Konstens porträtt | 15 december, 2013

Likt alvsmederna och dvärgamästarna från svunna tider

Med tanke på att den sista filmen i Hobbittrilogin just haft premiär, passar en återblick till sommarens Medeltidsvecka och då speciellt föredraget med Peter Lyon bra. Peter Lyon är numera en ...

Av: Jessika Ahlström & Alexander Sanchez | Kulturreportage | 27 december, 2014

Älskade trädgårdar! - Nu blommar det i bokhyllan!

Det finns många sätt att uppleva trädgårdar på. Att arbeta i en trädgård (egen eller andras). Att laga mat från trädgården – och att äta ute. Att skapa en egen ...

Av: Belinda Graham | Essäer om samhället | 29 maj, 2013

Född till liv – Vigd åt död

TEMA FINLAND Ett sekel sedan ”ett ljus tänt i livets fördumningsanstalt”; släckt i förtid av meningslöshet. Krossad av tomheten i de förlorade idealen, begraven i totalitarismens gapande och rullande stupiditet ...

Av: Oliver Parland | Litteraturens porträtt | 09 juni, 2008

Loserförfattarfabriken III

Ny sen årstid på loserförfattarfabriken. Den varma tredjedelslängre sommarén av få ord förbyttes till höstens meningslösa tystnad först. Loserförfattarna hade för det mesta glömt sin första iver att skriva enahanda ...

Av: Stefan Hammarèn | Stefan Hammarén | 11 augusti, 2011

Kvinna, 1969. Foto: Anne Edelstam

Det sprakar av färger på Waldemarsudde

Vardagslivets poesi kallas utställningen (t.o.m 4 juni 2017) med verk av den spanske surrealisten Joan Miró - en av 1900-talets mest uppmärksammade konstnärer. Besökaren möter skulpturer, tavlor och affischer med ...

Av: Anne Edelstam | Kulturreportage | 03 mars, 2017

Från feministiskt ramaskri till ungdomspjäser

Robert Fux som Gert van der Graaf i pjäsen Fans. Foto: Christian Hagward Från feministiskt ramaskri till ungdomspjäser På Orionteaterns varietéscen kan vad som helst hända. Här blandas världskända artister med ...

Av: Agneta Tröjer | Porträtt om politik & samhälle | 18 september, 2007

Botanisera i arkivet
close

Prenumerera på vårt nyhetsbrev!

Få de senaste artiklarna direkt i din brevlåda - helt kostnadsfritt.

Du kan när som helst avsluta din prenumeration - enklast klickar du bara på länken du hittar i varje nyhetsbrev.