Reformvänlig munk söker nunna för äktenskap

Det var i Eisleben det hände: Det är knappt man kan urskilja kyrktornen på St. Andreakyrkan. Dimman ligger tät. Ändå var det här som det började. I en sömning småstad ...

Av: Mathias Jansson | 08 november, 2011
Resereportage

Denna dag ett liv Essä i fragment

En humanism. Självkännedom, insikten om det existensiellt lika som förutsättning, tillsammans med psykologisk fantasi och inlevelse. Inte vara en ovanpå flytande ”humanitarian”, utan använda sin erfarenhet för att förstå vad ...

Av: Gunnar Lundin | 06 november, 2013
Essäer

Mikael Enchell. Foto Cata Portin

Filosemiten Mikael Enckell

”Vad du icke vill att din nästa skall göra dig, det skall du icke göra honom. Det är hela Toran, allt annat är tillämpningar. Gack och studera!” ”Om icke ...

Av: Gunnar Lundin | 02 oktober, 2016
Agora - filosofiska essäer

Kulturförbittring II

Eftersom de värden som vi har haft hittills alltså drar sina slutliga följden, eftersom nihilism utgör den yttersta logiska slutsatsen av våra stora värden och ideal - eftersom vi måste ...

Av: Freke Räihä | 30 december, 2010
Essäer om litteratur & böcker

Ny-nihilismen, den post(sen)moderne tilstanden og det postmoderne mennesket



Foto; Lena MånssonKonkrete menneskeliv, menneskelige personer, er om slike eksisterende entiteter som har absolutt verdi, har sitt mål i seg selv og som lever livet sitt for sin egen skyld, i den forstand at ingen eksterne agenter eller strukturer har fordringer overfor eksisterende entiteter, som gis kausalt uavhengig av referansen til hver eneste annen eksisterende entitet(menneskelig person): i vår tid har det meste av det som har å gjøre med grunnleggende verdier fått en helt annen dreining enn det hadde i de foregående århundreder, idet menneskenes livsverden, som er sitt eget mål, har blitt til økonomiske, sosiale og politiske midler for eksterne, menneskeskapte mål og formål: Således gis det en sammenheng mellom teknokrati, på den ene side, og instrumentaliseringen av livet, på den annen side: at teknokratenes forvaltning av livet fører i retning av oppfatmingen om at menneskeværen er på samme linje som å ta hånd om et par flunkende nye sko.

Å godkjenne den teknokratiske livsform er å godkjenne at jakten på elektroniske penger, rikdom, makt, kontroll og sikkerhet, er like tett forbundet med oss selv som vår egen kropp.

Så vel ut fra teori som ut fra praksis er streben etter makt over mennesker alvorlige forsøk på avskaffelse av mennesker som en eksisterende entiteter med uendelig egenverdi, og som således ikke er til salgs for penger, det vil si gjenstander som  vurderes på linje med materielle ting Ja, en kan også snakke om at selve begrepet om sannhet, i svært mange tilfelle, har blitt til en vare som kan selges og kjøpes for penger. Dette gjelder også for det som måtte telle som et godt og bra liv. Jeg betegner nevnte orientering, straks den har blitt grunnleggende, for en "kynisk innstilling" ved at den høyeste målestokken for mennesker har blitt til de verdiløse verdier: penger og ikke menneskelig liv, for penger er og blir uttrykk for det som er livløst, sterilt, dødt, for det som har stivnet til noe en kan bytte ut med flere penger, eller som en kan utveksle mot varer, om disse gis, vel å merke. Dette betyr at det slettes ikke bare er om å henge i stroppen - om å følge med i tiden, for den verden hvert eneste menneske er en del av er så veldig at dette er det ingen som er i stand til, om en vil eller ikke.

Dermed er det slik at det gis en klar tendens i tiden, som er dansen rundt gullkalven og uhemmet dyrking av mammon, der aktivitetene som fører fram til det også forfølges som mål i seg selv, som sitt eget formål. Uttrykt med andre ord: Det døde og livløse(tingene) har forrang framfor livet(selv).

Stöd Tidningen Kulturen

Köp en prenumeration! Klicka för mer information.

I tidligere tider var omkvedet «tid er penger», der bindeordet er var uttrykk for en trope, for ingen mente, naturligvis, at begrepet om tid er ekvivalent med penger: i dag er det heller slik at en setter likhetstegn mellom penger og tid, slik at ingen gjør noe som helst med mindre det fører til gevinst: akkumulering av penger - økonomisk rikdom. Det som er tilfelle er at rikdom er så mangt, slik det alltid har vært, for det kan være kunnskap og viten, at en en rik på erfaringer, at en har store ressurser, som også kommer til nytte og glede for andre enn en selv, for eksempel i form av å skrive bøker, holde foredrag, uten at den motiverende grunn er penger og atter penger. Således trenger en å gå langsomt til verks for å se nærmere på hva som menes med å sette seg selv i fart og bevegelse, og hva dette betyr med henblikk på pengeinntjening. Ja, det er praktisk-teoretisk tjenelig å foreta en grenseoppgang mellom «det å være i fart og bevegelse hele tiden», der poenget er å tjene mest mulig penger, oppnå makt over mennesker og ting, på den ene side, og «livet som er slik at det ikke trives i lenker, eller at det spennes foran en en vogn, som farer av sted», på den annen side, som er om den kapitalistiske vognen, som trekker og drar, så lenge det går.

Famme De La Foret, foto Noam GriegstVel, her er det tale om trivsel, og om det som er verdt å strebe etter, om det som ikke bare er meningsfullt, for det er, etter mitt syn, ikke ett og det samme å tale om mening og det som er meningsfullt, på den ene side, og også hevde at dette faller sammen med høyverdig moral og om bra etikk: Det var uten tvil for mange nazister at de oppfattet det slik at de hadde mål og mening for deres liv: Imidlertid, her er det med henvisning til skillet mellom det som er rett og galt, godt og ondt, og da er det om moral og moralske spørsmål. Det er også tunge spørsmål, anliggender, men selv om det er slik, hevder jeg at det gis gode svar, mindre gode svar og dårlige svar på spørsmål av moralsk art: det å sette det døde og livløse - det som har stivnet - foran det som har betydning og mening, er å foretrekke det absurde som kategori, og dette foranlediger at det er noe hult og tomt som klinger ved siden av det som tilsynelatende er verdifullt, for det er ikke mulig å gi verdi til det som er uten verdi, skjønt det er mulige å forfølge kapitalopphopning som en verdi i seg selv, betyr ikke det at det er dette som motiverer den som gjør dette, eller som har viet livet sitt til kapitalopphoping: det er vel heller slik at den som streber etter pengekapital, som en verdi i seg selv, er den som er ute etter makt og som forakter, ser ned på den som er uten en slik interesse for pengekapital.

Vår tid setter utforsking av objektene framfor utforsking av subjektiviteten, og således blir produksjonskunnskap overordnet praksiskunnskap. Det betyr at alt det som kan produseres har blitt til en overordnet kategori.

Synspunktet mitt og begrunnelsen min for at det er dårlig å gjøre alt som er til gjenstand for manipulering, er, mellom annet, at det å ha totaliteten av det som fins eller helheten, som en sum av enkeltstående objekt, inkludert mennesket selv, som objekt for utforskning, der kunnskapen om det som er også blir anvendt gjennom sosial ingeniørkunst, er å ignorere at det er vår status både som aktivt inngripende og som lidende subjekt, sammen med hva menneskene selv gjør ut av det, som først etablerer kunnskap: menneskenes kunnskap om verden, om livet, om universet, ja selvkunnskapen hos menneskene oppstår gjennom menneskenes egen ettertenksomme praksis, gjennom deres aktiviteter og virksomheter. Det er verken slik at den eller de som setter seg i fart og bevegelse med henblikk på å skaffe seg et økt innblikk i verden og i seg selv, starter fra nullpunktet eller at det er slik at det er den rene teoretiske omgangen med det som er, som også er grunn og grunnlag for kunnkap, viten, erkjennelse, det vil si at teori blir til instrumentell viten og kunnskap: relasjonene mellom teori og praksis er langt mer kompleks enn som så at det kan reduseres til en enkel likning, for det betyr også at en tenker over og igjennom hva for planer og prosjekt en har, så vel på kort som på lang sikt. Dessuten er det også slik at det som trer fram som mål og formål på et nivå, blir til bakgrunnskunnskap, ferdigheter, erfaringer og holdninger på et annet nivå.

Det å starte opp som agent, om det er som sosial, politisk, kulturell, estetisk, moralsk eller religiøs agent, er alt allerede å ha virket som moralsk, estetisk, sosial og kulturell agent, ja, også som religiøs agent.

En kan formulere det foregående - at en alt allerede har virket som agent dit hen at de nevnte saker har som nødvendig betingelse at det gis en kontekst eller en synsrand, en horisont, om en vil, som er mulige vilkår for at noe som helst kan telle som de nevnte saker, og at det dermed gis en resepsjonshistorie, selv om den som starter opp har en små eller mangelfulle kunnskaper om denne historie, hva den er og hvilke saker den favner om. Dessuten at det gis menneskelige personer, som trer inn på de mange ulike arenaer, som deltaker eller bidragsyter, noe som forutsetter et forutgående møte mellom de aktuelle menneskelige individ og realiteten eller deler av den. Naturligvis, her er også tale om slike egenskap, som oppstår som et resultat av nevnte møte med realiteten, som er en mulig betingelse for at en skal kunne tre inn i et forhold til den menneskelige realiteten, som er oss selv og våre liv: kunnskapene hos menneskene faller ikke ned fra himmelen; de er heller ikke på linje med epler som vokser på trær, og at kunnskapen oppstår hos oss som epler som modnes: det er først i møte med tingene at vi mennesker erverver oss kunnskap om dem: en kan dermed hevde at "jeg er jeg sammen med tingene, i møte med tingene, i det jeg gjør noe med dem."

Collage Guido ZeccolaDersom noen skal bygge seg et hus eller noen ønsker og vil skrive en bok, så starter en ikke med pipa, for husets vedkommende, eller med kolofonsiden eller selve utgivelsen, hva angår boken og dennes tilblivelse: huset trenger en grunn og et grunnlag, som det kan hvile på - en grunnmur, og boken trenger en bærende tanke, som knytter de enkelte kapitler sammen til en overordnet helhet, en sammenheng. Og slik er det, selv om et hus, når det først har fått en grunn og et grunnlag, kan utbygges og ombygges på svært ulike måter, forholder det seg også på liknende måte med en bok, at straks en har begynt å skrive den ut, kan mye skje underveis, samtidig du har tatt på deg ansvaret for at dette blir gjort så godt som mulig, ut fra de betingelser som blir satt eller som du selv setter.

I paradigmet til den tekniske rasjonaliteten blir det hele vendt på hodet ved at relasjonene mellom tanke og liv, liv og verden, verden og liv, blir satt ekvivalent med de såkalte progressive tendenser innenfor naturvitenskapene, og i sær de biologiske vitenskapene, som har våre liv som forskningsobjekt. Om vi går ut fra at disse vitenskaper(for eksempel nevrologi og sosialdarwinisme) seiler i medvind, noe jeg holder for å være en sann oppfatning om tingenes tilstand, er det også rimelig å hevde at vår tid har en inngrodd trang til bringe livet på begrep langsetter baner som de ulike naturvitenskaper har trukket opp. Jeg tenker annerledes om dette enn å tro at biologiske vitenskaper har det første og siste ordet, hva angår livet. Ut fra en annen vinkel forholder det seg slik at vår tid forsømmer å ta i betraktning at når spørsmålet er om verdier, så gjelder det ikke bare å fremme en type, nemlig de som lar seg produsere, de materielle verdier. Bent ut sagt stiller makthaverne seg apatisk, eller indifferent, til et liv i skaping og i skjønnhet; det er heller anti-transcendensen som for lengst har spredt seg utover jorden. Vi kan si det slik at mens det åndelig og kulturelle livet forfaller, forvitrer og dør, så vokser den produserte verdens materielle produkter og innretninger enormt.

Mens det moderne som moderne er preget av troen på utvikling og framskritt, er vår tid gjennomsyret av fravær av tro på universelle verdier(nynihilismen som ideologi). Om selvstyre, selvforvaltning og livsføring i den moderne tid.

Ut fra den inngangsporten jeg anlegger inn til det postmoderne menneske og dets kår i en verden, der både menneske selv og verden har blitt til vare, trer det følgende fram for oss. Det som karakteriserer menneskene i vår verden, er deres liv som "lonely crowd", som flokkdyr, der konformismen og uniformismen dominerer: det er som om det postmoderne mennesket er produsert på samlebånd. Det moderne menneske fødes ensomt og det dør ensomt, idet det er overlatt til seg selv, at det selv må ta fatt på dets problem og dets sorger uten å være del av et kollektiv hvor gjensidig hjelp og støtte utgjør det bærende prinsipp. Og når tilstanden er slik, hjelper det neppe særskilt meget å hevde at "vi er alle ensomme uten å være alene om det". Det postmoderne mennesket har således et atomisert liv, et liv som krøller seg rundt sin egen opplevelsesvirkelighet, og som knapt nok når ut over den.

Så underlig det enn lyder, er det slik at vår tid er fattig på teori, for den er fiendtlig innstillt overfor forsøk på helhetlig tenkning og kritisk refleksjon, for i dag er tiden for ekstremkapitalismen og den ekstreme framskrittsoptimismen: at det er denne type ekstrem framskrittstro som fører an, som har The Upper hand, dvs. at det er troen på at hva det er om er å rive ned det gamle og å bygge opp det nye, samme hva som blir bygd, og at dette er om styring og kontroll over mennesker og ting.  Betydningen er at den dominerende tenkemåte er om kapital og profitt, og maksimale inntekter på kapitalen, mens utgiftene holdes så langt nede som mulig, slik at fortjenesten kan øke: slik det er i dag, i år 2009, og verden og menneskene har blitt til varer, der det er mindre og mindre tale om etikk og sosial rettferdighet, om frihet og fred, men at talen er om en makt som ingen lenger har, om sikkerhet framfor levelige liv, står det dårlig til, for når etikken forsvinner og politikk blir til sikkerhetsspørsmål, så står også de livsviktige spørsmålene, som angår oss mennesker, i fare for å forsvinne inn i den store glemselen: Det er en tarvelig inngangsport til oss selv, og hvorfor vi i det hele tatt er her. Slik har det ikke alltid vært og slik kommer det helt sikkert ikke til å forbli for alltid: begrepet om frihet er en sentral og viktig verdi for et stort antall mennesker, og begrepet om sikkerhet har fått en framskutt plass i alt moderne liv: Det er langt fra selvinnlysende at dette er godt og bra for mennesker at friheten som verdi blir nedtonet, ja, ofte søkt eliminert, mens det en kretser om er sikkerhet og sikkerhetsspørsmå.

Dette kan en få fram gjennom å granse visse aspekt av våre liv - prinsippet om forvaltning som fremmedforvaltning.

Det forholder seg nemlig slik at vår tid så si har lovfestet eller at den har avtalefestet(bundet det opp til kontrakter) prinsippet om fremmedforvaltning, noe som går godt sammen med at det urbane og globaliserte kapitalistiske demokrati har vunnet fram og at sosialismen ligger brakk. Hva det går ut på i dag, er at hver og en av oss er passive mottaker av informasjon fra de som sitter ved makten og ned til alle oss andre, og at tanken om myndige og selvstendige og uavhengige borgere, som forlanger å ha og få et ord med i laget, når viktige avgjørelser skal fattes, ser ut til å være noe svært mange foreninger, lag, partier og forbund, har kvittet seg med, ut fra tanken at det er utidsmessig å ha det slik at samfunnsborgerne skal kunne styre sin egen skjebne eller er det ut fra tanken at folk ønsker og vil at noen andre enn dem selv skal ta seg av det som angår dem selv, eller er det på grunn av at noen antar at det er for mange folk rundt omkring i verden(også i de nordiske land!), slik at en kan ikke forvente at så svært mange kommer til å ta del i offentlige og felles anliggender? En kan også anskueliggjøre dette i termer av en babelsk forvirring, og at de som er oppe ikke fatter hva de der nede snakker om, og at det som er her nede ikke fatter hva de som er høyt oppe snakker om. Det kan dermed tenkes at selve kompleksiteten i moderne styringsformer er av en slik karakter, sammen med det faktum at politikere og politikerspråk har blitt ubegripelig for folk flest, og at politikere, på sin side, heller ikke fatter hva den menige kvinne og mann sier, slik at det å rydde opp i forbisnakket vil komme til å ta svært lang tid, og tid, er, som flere og flere mennesker har fått merke, at de har kjent det på kroppen og i kroppen, at i det moderne er ikke penger bare en knapp ressurs - tiden det tar å få noe til blir målt i penger eller hva for økonomiske inntekter en får når utgiftene er trukket i fra det en måtte legge ut av penger i forveien, dermed er det Homo Economicus som slår an takten og tonen i individualistisk orienterte samfunn.

Hon. Guido ZeccolaOm det forholder seg på den måten at også hele det politiske systemet er underlagt markedsføring, kremmerorienteringen, at alt skal lønne seg økonomisk, også det å drive med politikk, så vel på statsplan, i parlament og i regjeringer, og i byråkratiske og administrative sammenhenger, så holder det knapt nok å hevde at kapitalismen er et næringssystem, og at dette næringssystemet er forenlig med mange ulike styringsformer - fra diktaturer til demokratier.

Spørsmålet er også om ulike typer styrer, i den forstand at det går på det som fremmer og befordrer størst mulig grad av selvstyre og selvforvaltning kontra fremmedstyre og fremmedforvaltning. Slik jeg ser det, går hele det politiske systemet som gis mange steder i verden, med deling av makter og funksjoner i lovgivende og bevilgende, utøvende og dømmende organer, og med pressen som fjerde statsmakt, også svært godt sammen med fremmedforvaltning ved at de parlamentariske orienterte stater slenger om seg med fagre ord som frihet og demokrati uten presisere hva som menes med termene. I det minste er det slik at begrepet om selvforvaltning er nærmest utblendet fra offentlige sammenhenger. Således bygger ideen om det moderne på representativt styresett, eller på ideen om parlamentarismen, det vil si den usanne oppfatningen om stedfortrederrollen og stedfortrederfunksjoner: at det fins  personer som kan tre inn i vårt sted og styre på våre egne vegne. I våre egne liv fins det ingen stedfortreder; om du eller jeg legger hele vårt liv over i hendene på noen annen enn oss selv fratar vi oss selv samtidig mulighetene til et liv i sannhet, dvs. selv mulighetsbetingelsene for et liv i frihet og et ansvarsfullt liv blir borte på veien, selv om det er slik at når et menneske skriver om mennesker som ikke lenger kan komme til orde, for det er ikke bare slik at deres fysiske eksistens er utslettet, men minnene om dem trues også av den reelle fare der er å bli strøket ut, utslettet, en gang for alle.

Ut fra ståstedet mitt har tillit og tiltro forrang framfor mistillit og mistenksomhet, at når den allmenne samfunnstilstanden har blitt slik at den gjennomsyres av vakling - at en nøler og vakler mellom tillit og mistillit, så tyder det på at det er noe fundamentalt galt. Og slik er tendensen i verden i dag, og ikke bare i det norske samfunn - innenfor den norske samfunnskroppen.

Ideen om selvforvaltning bygger på tanken om at menneskelig liv er anvist på selvbestemmelse, selvforvaltning, på fri deltakelse i det offentlige liv, i det personlige liv og i det private. Og Res Publica er stedet der fellesanliggender blir gjennomdiskutert, og hvor beslutninger fattes etter forutgående gjennomdrøftinger og overveielser. Det er altså tale om en mer konkret form for demokrati, der ideen ikke har å gjøre med det å bli regjert, at det gis noen som styrer på vegne av deg, men det er om å forvalte tingene sammen med andre mennesker. Ut fra prinsippet om selvforvaltning settes ikke menneskers makt over mennesker som grunnprinsipp, slik det er i dag: det som står i fokus for oppmerksomheten er gjensidig støtte og hjelp i streben etter et mer humant liv enn det nåværende. Det har dermed anerkjennelsen av den andre som subjekt og moralsk person, som sin grunnforutsetning og ikke at det gis subjekt som manipulerer og kontroller andre mennesker som objekt eller som ting de kan skalte og forvalte med, ut fra tanken at når de har blitt valgt inn i en offentlig posisjon, en offentlig rolle, er det også de som har denne posisjonen, i kraft av at de er innehaverer av rollen, som også kan avgjøre om noe skal gjøres eller ikke gjøres. Naturligvis, når den offentlige forvaltning med tilhørende administrasjon, fungerer på sitt beste, så er også alt i orden, for da blir det tatt hensyn til om det alltid er på sin plass å gripe inn, om alt ikke går etter en plan som er trukket opp på forhånd eller at en forventet at tingene skulle utvikle seg i en slik retning at det som fant sted også var i samsvar med det en antok ville bli tilfelle. Nå er det nå engang slik at ingen lever i en ideell verden, og at livet i denne verden gjerne tar en annen retning enn det en trodde at den skulle ta. Og slikt vet den som fremdeles har folkevett, og spørsmålet er da om en går inn på å anvende det vettet en har fått eller som en har ervervet seg opp gjennom livet eller om en setter det til side, ut fra tanken at det er visse egenskaper som en har å se bort fra innenfor kapitalismen, nemlig medmenneskelighet. Takk og lov, for at det fremdeles gis mennesker som ikke bare betrakter moral/etikk og lov som forretningsmoral - det er godt og bra at det ennå er slik, for det gir håp, livshåp.

Under de vilkår, som nå hersker rundt om på kloden vår, er (jeg uttaler meg her om grunntendenser)det de små spørsmålene om vår liv som blir tatt opp, noe som går godt sammen med at det er de materielle verdier som står i fokus. Det betyr økt kommers og konkurranse, hedonistisk orientering, produksjon og konsum. Med andre ord, det er kremmersjeler som har makten, og som ikke bare produserer skinnet, men det produseres også mennesker, i den mening at ideer, idealer, verdier, regulativer, folk, livsstiler, er noe som flyter og flommer over landegrensene: dette bygger på tanken at det er hva folk flest ønsker og vil ha, for da slipper de å bekymre seg om frihet og ansvar, og da blir livet enklere enn om de skulle måtte bry seg om deres egen tilstedeværelse. Tror noen, nemlig makthaverne, og de som går makthavernes ærender, eller taler dem etter munnen.

Dermed viser begrepet om livsføring til at livet er anvist på selvstyre og selvforvaltning, det vil si at mennesker trenger å få anledning til å ta i bruk sin egen fornuft, som mulige vilkår for å kunne aktualisere sine egne liv, for å kunne oppnå en viss styring på seg selv og sitt eget liv. Selv om det fins stemmer i samtiden som mener at menneskene for lengst har tatt skrittet over fra selvforskyldt umyndighet til å gjøre bruk av sine egne forstandskrefter og sin egen fornuftsevne ved at de har vandret veien fra naturtilstanden til den sosialiserte tilstanden, så mangler det allikevel mye på at de har nådd fram til kultur og det kulturelle. Det siste trer, for det meste, fram som underholdning, som fornøyelser eller som det du nyter når du er fri fra alt lønnsarbeid. På den annen side, at en inngår så mange avtaler om tidsbruk, også i fritiden, at selve livet blir avtalefestet, for stor deler av den tid en skulle ha for seg selv, blir bundet opp til andre gjøremål, som om en fremdeles er på jobb, der det en gjør er for andre enn en selv.

I svært mange tilfelle er en henvist på å lete mye og lenge for å finne fram til alvorlige intensjoner bakom kulturprodusenten ytringer, der lytteren eller leseren, ofte blir beskrevet i termer av konsument.

Det sakrala, Guido ZeccolaUansett hva som mer presist(og presisjon er en dygd i filosofi) skal forstås med de formuleringer jeg har satt fram over, er det ikke mye som peker i en slik retning at det skal komme et omslag, der utsiktene til selvforvaltning er små, til en situasjon der det gis håp om at det skal kunne finne sted. Hver eneste observant observatør(og da mener jeg ikke de som til enhver tid er kjøpt og betalt av makthaverne) har for lengst merket seg at ord og begrep som krig, kriger, krigføring har blitt til fred, fredsommelig, menneskevennlig, menneskekjærlig kamp mot skrekkveldet - terrorismen. Det betyr ikke at ord og begrep har mistet deres betydning; hva det betyr er at de som styrer bruken av militære maktmidler og som elsker ekstremkapitalistisk orientering, som dyrker mammon og dansen om gullkalven, også er leverandører av ideer og levesett som bidrar til at flere og flere folk rundt om på kloden nok en gang befinner på avgrunnens rand: Det er heller ikke bare slik at noen får hjelp og støtte og at for andre gjelder det at hjelpen aldri når fram. Det som er sant er at det aldri har blitt gjort forsøk på å hjelpe de som er dårligst stilt, og med dette menes det hjemløse og sønderknuste mennesker, som det blir stadig flere og flere av.

Det er Alfa og Omega for filosofer og poeter at hun skriver for den som er uten hjem. Å tale om å komme hjem, eller å tenke på og å tale om det hjemløse mennesket som et menneske som har hjemlengsel, er å håne dette mennesket og det er forakt for mennesker som sådan, det som gjør menneske til menneske: de to siste verdenskrigene og hendelsene på jorden i årene etter og fram til skrivende stund er en utvetydig påminnelse om at de til enhver tid sittende verdensherrer kun er opptatt av å slå ring om seg selv og sine egne liv, nemlig verdensborgene sine. Kretsingen rundt den verdiløse forøkning av penger, sammen med den tiltakende voldsromantikk, som springer ut fra verdensherrenes panner, har demonstrert for enhver intellektuell med respekt for seg selv at vår tid er preget av mangel på opplysning og mangel på dannelse. Således er tiden vi lever i dominert av følgende saker og ting. På den ene side at militærmakt og pengeveldet, økonomi og politikk, har blitt opphøyd til tidens guder, som skal føre menneskene henimot tusenårsriket, eller at drømmen om at lammet og ulven skal kunne leve stille og fredelig side om side. Det som er tilfelle er at veien fram er strødd med lik på alle kanter. På den annen side, er den preget av kremmermentaliteten, kommersialiseringen, konsumismen, den moderne kynisme, hedonismen, egosentrisitet, eller det jeg kaller "egosentrikken". Dessuten av dets primus motor: ekspertstyre, som omfatter strukturer og former for familieliv, fritidsliv, privatliv, samfunnsliv, arbeidsliv, statsliv, kulturliv, sammen med produksjonsorienteringen, eller tanken at alt kan framstilles, også menneskelig liv qua det gode liv.

En av den tidlige Frankfurterskolens representanter, Erich Fromm, skrev om menneskenes sosialkarakter med henblikk på deres formbarhet. I perspektivet til E. Fromm har mennesker stoff i seg til både det som er godt og bra for livet og til det som er ondt og dårlig. Grunntanken om disse saker og ting hos Fromm går ut på at om menneskenes skapertrang blir forkvaklet eller fordervet straks det døde gis forrang framfor det levende, for da blir også menneskene selv og deres liv lagt øde: All kapital, om det er tale om kulturkapital, er uten betydning, er et sinnbilde på det som er dødt, det som er ferdig, avsluttet. En kan formulere det foregående slik at det å bryte ned, det å legge øde, at det også er å frambringe noe annet enn det som er, selv om det skjer på den måten at det undergraver liv snarere enn å ta vare på det. Sett ut fra menneskenes status som det levedyret som er utstyrt med verbum, logos og pragmatum, gis det ingen farbar vei tilbake til en uskyldstilstand uten samarbeid om det som virkelig teller for menneskene: veien går alltid framover, og framover betyr her at menneskene har å erkjenne at de blir til som mennesker i kraft av samspillet mellom deres følelser og fornemmelser, på den ene side og deres forstand og deres fornuft, på den annen side.

Ingen annen rute for økt medliv og økt medmenneskelighet er mulig for mennesker enn at de fortsetter å ta i bruk totaliteten av deres beste evner ved at de utvikler dem til talenter.

Sagt med andre ord, mennesker som stenger av for deres egen skapertrang åpner samtidig døren og porten inn til det som bryter ned alt liv.

Foto; Lena MånssonKonkrete menneskeliv, menneskelige personer, er om slike eksisterende entiteter som har absolutt verdi, har sitt mål i seg selv og som lever livet sitt for sin egen skyld, i den forstand at ingen eksterne agenter eller strukturer har fordringer overfor eksisterende entiteter, som gis kausalt uavhengig av referansen til hver eneste annen eksisterende entitet(menneskelig person): i vår tid har det meste av det som har å gjøre med grunnleggende verdier fått en helt annen dreining enn det hadde i de foregående århundreder, idet menneskenes livsverden, som er sitt eget mål, har blitt til økonomiske, sosiale og politiske midler for eksterne, menneskeskapte mål og formål: Således gis det en sammenheng mellom teknokrati, på den ene side, og instrumentaliseringen av livet, på den annen side: at teknokratenes forvaltning av livet fører i retning av oppfatmingen om at menneskeværen er på samme linje som å ta hånd om et par flunkende nye sko.

Å godkjenne den teknokratiske livsform er å godkjenne at jakten på elektroniske penger, rikdom, makt, kontroll og sikkerhet, er like tett forbundet med oss selv som vår egen kropp.

Så vel ut fra teori som ut fra praksis er streben etter makt over mennesker alvorlige forsøk på avskaffelse av mennesker som en eksisterende entiteter med uendelig egenverdi, og som således ikke er til salgs for penger, det vil si gjenstander som  vurderes på linje med materielle ting Ja, en kan også snakke om at selve begrepet om sannhet, i svært mange tilfelle, har blitt til en vare som kan selges og kjøpes for penger. Dette gjelder også for det som måtte telle som et godt og bra liv. Jeg betegner nevnte orientering, straks den har blitt grunnleggende, for en "kynisk innstilling" ved at den høyeste målestokken for mennesker har blitt til de verdiløse verdier: penger og ikke menneskelig liv, for penger er og blir uttrykk for det som er livløst, sterilt, dødt, for det som har stivnet til noe en kan bytte ut med flere penger, eller som en kan utveksle mot varer, om disse gis, vel å merke. Dette betyr at det slettes ikke bare er om å henge i stroppen - om å følge med i tiden, for den verden hvert eneste menneske er en del av er så veldig at dette er det ingen som er i stand til, om en vil eller ikke.

Dermed er det slik at det gis en klar tendens i tiden, som er dansen rundt gullkalven og uhemmet dyrking av mammon, der aktivitetene som fører fram til det også forfølges som mål i seg selv, som sitt eget formål. Uttrykt med andre ord: Det døde og livløse(tingene) har forrang framfor livet(selv).

Stöd Tidningen Kulturen

Köp en prenumeration! Klicka för mer information.

I tidligere tider var omkvedet «tid er penger», der bindeordet er var uttrykk for en trope, for ingen mente, naturligvis, at begrepet om tid er ekvivalent med penger: i dag er det heller slik at en setter likhetstegn mellom penger og tid, slik at ingen gjør noe som helst med mindre det fører til gevinst: akkumulering av penger - økonomisk rikdom. Det som er tilfelle er at rikdom er så mangt, slik det alltid har vært, for det kan være kunnskap og viten, at en en rik på erfaringer, at en har store ressurser, som også kommer til nytte og glede for andre enn en selv, for eksempel i form av å skrive bøker, holde foredrag, uten at den motiverende grunn er penger og atter penger. Således trenger en å gå langsomt til verks for å se nærmere på hva som menes med å sette seg selv i fart og bevegelse, og hva dette betyr med henblikk på pengeinntjening. Ja, det er praktisk-teoretisk tjenelig å foreta en grenseoppgang mellom «det å være i fart og bevegelse hele tiden», der poenget er å tjene mest mulig penger, oppnå makt over mennesker og ting, på den ene side, og «livet som er slik at det ikke trives i lenker, eller at det spennes foran en en vogn, som farer av sted», på den annen side, som er om den kapitalistiske vognen, som trekker og drar, så lenge det går.

Famme De La Foret, foto Noam GriegstVel, her er det tale om trivsel, og om det som er verdt å strebe etter, om det som ikke bare er meningsfullt, for det er, etter mitt syn, ikke ett og det samme å tale om mening og det som er meningsfullt, på den ene side, og også hevde at dette faller sammen med høyverdig moral og om bra etikk: Det var uten tvil for mange nazister at de oppfattet det slik at de hadde mål og mening for deres liv: Imidlertid, her er det med henvisning til skillet mellom det som er rett og galt, godt og ondt, og da er det om moral og moralske spørsmål. Det er også tunge spørsmål, anliggender, men selv om det er slik, hevder jeg at det gis gode svar, mindre gode svar og dårlige svar på spørsmål av moralsk art: det å sette det døde og livløse - det som har stivnet - foran det som har betydning og mening, er å foretrekke det absurde som kategori, og dette foranlediger at det er noe hult og tomt som klinger ved siden av det som tilsynelatende er verdifullt, for det er ikke mulig å gi verdi til det som er uten verdi, skjønt det er mulige å forfølge kapitalopphopning som en verdi i seg selv, betyr ikke det at det er dette som motiverer den som gjør dette, eller som har viet livet sitt til kapitalopphoping: det er vel heller slik at den som streber etter pengekapital, som en verdi i seg selv, er den som er ute etter makt og som forakter, ser ned på den som er uten en slik interesse for pengekapital.

Vår tid setter utforsking av objektene framfor utforsking av subjektiviteten, og således blir produksjonskunnskap overordnet praksiskunnskap. Det betyr at alt det som kan produseres har blitt til en overordnet kategori.

Synspunktet mitt og begrunnelsen min for at det er dårlig å gjøre alt som er til gjenstand for manipulering, er, mellom annet, at det å ha totaliteten av det som fins eller helheten, som en sum av enkeltstående objekt, inkludert mennesket selv, som objekt for utforskning, der kunnskapen om det som er også blir anvendt gjennom sosial ingeniørkunst, er å ignorere at det er vår status både som aktivt inngripende og som lidende subjekt, sammen med hva menneskene selv gjør ut av det, som først etablerer kunnskap: menneskenes kunnskap om verden, om livet, om universet, ja selvkunnskapen hos menneskene oppstår gjennom menneskenes egen ettertenksomme praksis, gjennom deres aktiviteter og virksomheter. Det er verken slik at den eller de som setter seg i fart og bevegelse med henblikk på å skaffe seg et økt innblikk i verden og i seg selv, starter fra nullpunktet eller at det er slik at det er den rene teoretiske omgangen med det som er, som også er grunn og grunnlag for kunnkap, viten, erkjennelse, det vil si at teori blir til instrumentell viten og kunnskap: relasjonene mellom teori og praksis er langt mer kompleks enn som så at det kan reduseres til en enkel likning, for det betyr også at en tenker over og igjennom hva for planer og prosjekt en har, så vel på kort som på lang sikt. Dessuten er det også slik at det som trer fram som mål og formål på et nivå, blir til bakgrunnskunnskap, ferdigheter, erfaringer og holdninger på et annet nivå.

Det å starte opp som agent, om det er som sosial, politisk, kulturell, estetisk, moralsk eller religiøs agent, er alt allerede å ha virket som moralsk, estetisk, sosial og kulturell agent, ja, også som religiøs agent.

En kan formulere det foregående - at en alt allerede har virket som agent dit hen at de nevnte saker har som nødvendig betingelse at det gis en kontekst eller en synsrand, en horisont, om en vil, som er mulige vilkår for at noe som helst kan telle som de nevnte saker, og at det dermed gis en resepsjonshistorie, selv om den som starter opp har en små eller mangelfulle kunnskaper om denne historie, hva den er og hvilke saker den favner om. Dessuten at det gis menneskelige personer, som trer inn på de mange ulike arenaer, som deltaker eller bidragsyter, noe som forutsetter et forutgående møte mellom de aktuelle menneskelige individ og realiteten eller deler av den. Naturligvis, her er også tale om slike egenskap, som oppstår som et resultat av nevnte møte med realiteten, som er en mulig betingelse for at en skal kunne tre inn i et forhold til den menneskelige realiteten, som er oss selv og våre liv: kunnskapene hos menneskene faller ikke ned fra himmelen; de er heller ikke på linje med epler som vokser på trær, og at kunnskapen oppstår hos oss som epler som modnes: det er først i møte med tingene at vi mennesker erverver oss kunnskap om dem: en kan dermed hevde at "jeg er jeg sammen med tingene, i møte med tingene, i det jeg gjør noe med dem."

Collage Guido ZeccolaDersom noen skal bygge seg et hus eller noen ønsker og vil skrive en bok, så starter en ikke med pipa, for husets vedkommende, eller med kolofonsiden eller selve utgivelsen, hva angår boken og dennes tilblivelse: huset trenger en grunn og et grunnlag, som det kan hvile på - en grunnmur, og boken trenger en bærende tanke, som knytter de enkelte kapitler sammen til en overordnet helhet, en sammenheng. Og slik er det, selv om et hus, når det først har fått en grunn og et grunnlag, kan utbygges og ombygges på svært ulike måter, forholder det seg også på liknende måte med en bok, at straks en har begynt å skrive den ut, kan mye skje underveis, samtidig du har tatt på deg ansvaret for at dette blir gjort så godt som mulig, ut fra de betingelser som blir satt eller som du selv setter.

I paradigmet til den tekniske rasjonaliteten blir det hele vendt på hodet ved at relasjonene mellom tanke og liv, liv og verden, verden og liv, blir satt ekvivalent med de såkalte progressive tendenser innenfor naturvitenskapene, og i sær de biologiske vitenskapene, som har våre liv som forskningsobjekt. Om vi går ut fra at disse vitenskaper(for eksempel nevrologi og sosialdarwinisme) seiler i medvind, noe jeg holder for å være en sann oppfatning om tingenes tilstand, er det også rimelig å hevde at vår tid har en inngrodd trang til bringe livet på begrep langsetter baner som de ulike naturvitenskaper har trukket opp. Jeg tenker annerledes om dette enn å tro at biologiske vitenskaper har det første og siste ordet, hva angår livet. Ut fra en annen vinkel forholder det seg slik at vår tid forsømmer å ta i betraktning at når spørsmålet er om verdier, så gjelder det ikke bare å fremme en type, nemlig de som lar seg produsere, de materielle verdier. Bent ut sagt stiller makthaverne seg apatisk, eller indifferent, til et liv i skaping og i skjønnhet; det er heller anti-transcendensen som for lengst har spredt seg utover jorden. Vi kan si det slik at mens det åndelig og kulturelle livet forfaller, forvitrer og dør, så vokser den produserte verdens materielle produkter og innretninger enormt.

Mens det moderne som moderne er preget av troen på utvikling og framskritt, er vår tid gjennomsyret av fravær av tro på universelle verdier(nynihilismen som ideologi). Om selvstyre, selvforvaltning og livsføring i den moderne tid.

Ut fra den inngangsporten jeg anlegger inn til det postmoderne menneske og dets kår i en verden, der både menneske selv og verden har blitt til vare, trer det følgende fram for oss. Det som karakteriserer menneskene i vår verden, er deres liv som "lonely crowd", som flokkdyr, der konformismen og uniformismen dominerer: det er som om det postmoderne mennesket er produsert på samlebånd. Det moderne menneske fødes ensomt og det dør ensomt, idet det er overlatt til seg selv, at det selv må ta fatt på dets problem og dets sorger uten å være del av et kollektiv hvor gjensidig hjelp og støtte utgjør det bærende prinsipp. Og når tilstanden er slik, hjelper det neppe særskilt meget å hevde at "vi er alle ensomme uten å være alene om det". Det postmoderne mennesket har således et atomisert liv, et liv som krøller seg rundt sin egen opplevelsesvirkelighet, og som knapt nok når ut over den.

Så underlig det enn lyder, er det slik at vår tid er fattig på teori, for den er fiendtlig innstillt overfor forsøk på helhetlig tenkning og kritisk refleksjon, for i dag er tiden for ekstremkapitalismen og den ekstreme framskrittsoptimismen: at det er denne type ekstrem framskrittstro som fører an, som har The Upper hand, dvs. at det er troen på at hva det er om er å rive ned det gamle og å bygge opp det nye, samme hva som blir bygd, og at dette er om styring og kontroll over mennesker og ting.  Betydningen er at den dominerende tenkemåte er om kapital og profitt, og maksimale inntekter på kapitalen, mens utgiftene holdes så langt nede som mulig, slik at fortjenesten kan øke: slik det er i dag, i år 2009, og verden og menneskene har blitt til varer, der det er mindre og mindre tale om etikk og sosial rettferdighet, om frihet og fred, men at talen er om en makt som ingen lenger har, om sikkerhet framfor levelige liv, står det dårlig til, for når etikken forsvinner og politikk blir til sikkerhetsspørsmål, så står også de livsviktige spørsmålene, som angår oss mennesker, i fare for å forsvinne inn i den store glemselen: Det er en tarvelig inngangsport til oss selv, og hvorfor vi i det hele tatt er her. Slik har det ikke alltid vært og slik kommer det helt sikkert ikke til å forbli for alltid: begrepet om frihet er en sentral og viktig verdi for et stort antall mennesker, og begrepet om sikkerhet har fått en framskutt plass i alt moderne liv: Det er langt fra selvinnlysende at dette er godt og bra for mennesker at friheten som verdi blir nedtonet, ja, ofte søkt eliminert, mens det en kretser om er sikkerhet og sikkerhetsspørsmå.

Dette kan en få fram gjennom å granse visse aspekt av våre liv - prinsippet om forvaltning som fremmedforvaltning.

Det forholder seg nemlig slik at vår tid så si har lovfestet eller at den har avtalefestet(bundet det opp til kontrakter) prinsippet om fremmedforvaltning, noe som går godt sammen med at det urbane og globaliserte kapitalistiske demokrati har vunnet fram og at sosialismen ligger brakk. Hva det går ut på i dag, er at hver og en av oss er passive mottaker av informasjon fra de som sitter ved makten og ned til alle oss andre, og at tanken om myndige og selvstendige og uavhengige borgere, som forlanger å ha og få et ord med i laget, når viktige avgjørelser skal fattes, ser ut til å være noe svært mange foreninger, lag, partier og forbund, har kvittet seg med, ut fra tanken at det er utidsmessig å ha det slik at samfunnsborgerne skal kunne styre sin egen skjebne eller er det ut fra tanken at folk ønsker og vil at noen andre enn dem selv skal ta seg av det som angår dem selv, eller er det på grunn av at noen antar at det er for mange folk rundt omkring i verden(også i de nordiske land!), slik at en kan ikke forvente at så svært mange kommer til å ta del i offentlige og felles anliggender? En kan også anskueliggjøre dette i termer av en babelsk forvirring, og at de som er oppe ikke fatter hva de der nede snakker om, og at det som er her nede ikke fatter hva de som er høyt oppe snakker om. Det kan dermed tenkes at selve kompleksiteten i moderne styringsformer er av en slik karakter, sammen med det faktum at politikere og politikerspråk har blitt ubegripelig for folk flest, og at politikere, på sin side, heller ikke fatter hva den menige kvinne og mann sier, slik at det å rydde opp i forbisnakket vil komme til å ta svært lang tid, og tid, er, som flere og flere mennesker har fått merke, at de har kjent det på kroppen og i kroppen, at i det moderne er ikke penger bare en knapp ressurs - tiden det tar å få noe til blir målt i penger eller hva for økonomiske inntekter en får når utgiftene er trukket i fra det en måtte legge ut av penger i forveien, dermed er det Homo Economicus som slår an takten og tonen i individualistisk orienterte samfunn.

Hon. Guido ZeccolaOm det forholder seg på den måten at også hele det politiske systemet er underlagt markedsføring, kremmerorienteringen, at alt skal lønne seg økonomisk, også det å drive med politikk, så vel på statsplan, i parlament og i regjeringer, og i byråkratiske og administrative sammenhenger, så holder det knapt nok å hevde at kapitalismen er et næringssystem, og at dette næringssystemet er forenlig med mange ulike styringsformer - fra diktaturer til demokratier.

Spørsmålet er også om ulike typer styrer, i den forstand at det går på det som fremmer og befordrer størst mulig grad av selvstyre og selvforvaltning kontra fremmedstyre og fremmedforvaltning. Slik jeg ser det, går hele det politiske systemet som gis mange steder i verden, med deling av makter og funksjoner i lovgivende og bevilgende, utøvende og dømmende organer, og med pressen som fjerde statsmakt, også svært godt sammen med fremmedforvaltning ved at de parlamentariske orienterte stater slenger om seg med fagre ord som frihet og demokrati uten presisere hva som menes med termene. I det minste er det slik at begrepet om selvforvaltning er nærmest utblendet fra offentlige sammenhenger. Således bygger ideen om det moderne på representativt styresett, eller på ideen om parlamentarismen, det vil si den usanne oppfatningen om stedfortrederrollen og stedfortrederfunksjoner: at det fins  personer som kan tre inn i vårt sted og styre på våre egne vegne. I våre egne liv fins det ingen stedfortreder; om du eller jeg legger hele vårt liv over i hendene på noen annen enn oss selv fratar vi oss selv samtidig mulighetene til et liv i sannhet, dvs. selv mulighetsbetingelsene for et liv i frihet og et ansvarsfullt liv blir borte på veien, selv om det er slik at når et menneske skriver om mennesker som ikke lenger kan komme til orde, for det er ikke bare slik at deres fysiske eksistens er utslettet, men minnene om dem trues også av den reelle fare der er å bli strøket ut, utslettet, en gang for alle.

Ut fra ståstedet mitt har tillit og tiltro forrang framfor mistillit og mistenksomhet, at når den allmenne samfunnstilstanden har blitt slik at den gjennomsyres av vakling - at en nøler og vakler mellom tillit og mistillit, så tyder det på at det er noe fundamentalt galt. Og slik er tendensen i verden i dag, og ikke bare i det norske samfunn - innenfor den norske samfunnskroppen.

Ideen om selvforvaltning bygger på tanken om at menneskelig liv er anvist på selvbestemmelse, selvforvaltning, på fri deltakelse i det offentlige liv, i det personlige liv og i det private. Og Res Publica er stedet der fellesanliggender blir gjennomdiskutert, og hvor beslutninger fattes etter forutgående gjennomdrøftinger og overveielser. Det er altså tale om en mer konkret form for demokrati, der ideen ikke har å gjøre med det å bli regjert, at det gis noen som styrer på vegne av deg, men det er om å forvalte tingene sammen med andre mennesker. Ut fra prinsippet om selvforvaltning settes ikke menneskers makt over mennesker som grunnprinsipp, slik det er i dag: det som står i fokus for oppmerksomheten er gjensidig støtte og hjelp i streben etter et mer humant liv enn det nåværende. Det har dermed anerkjennelsen av den andre som subjekt og moralsk person, som sin grunnforutsetning og ikke at det gis subjekt som manipulerer og kontroller andre mennesker som objekt eller som ting de kan skalte og forvalte med, ut fra tanken at når de har blitt valgt inn i en offentlig posisjon, en offentlig rolle, er det også de som har denne posisjonen, i kraft av at de er innehaverer av rollen, som også kan avgjøre om noe skal gjøres eller ikke gjøres. Naturligvis, når den offentlige forvaltning med tilhørende administrasjon, fungerer på sitt beste, så er også alt i orden, for da blir det tatt hensyn til om det alltid er på sin plass å gripe inn, om alt ikke går etter en plan som er trukket opp på forhånd eller at en forventet at tingene skulle utvikle seg i en slik retning at det som fant sted også var i samsvar med det en antok ville bli tilfelle. Nå er det nå engang slik at ingen lever i en ideell verden, og at livet i denne verden gjerne tar en annen retning enn det en trodde at den skulle ta. Og slikt vet den som fremdeles har folkevett, og spørsmålet er da om en går inn på å anvende det vettet en har fått eller som en har ervervet seg opp gjennom livet eller om en setter det til side, ut fra tanken at det er visse egenskaper som en har å se bort fra innenfor kapitalismen, nemlig medmenneskelighet. Takk og lov, for at det fremdeles gis mennesker som ikke bare betrakter moral/etikk og lov som forretningsmoral - det er godt og bra at det ennå er slik, for det gir håp, livshåp.

Under de vilkår, som nå hersker rundt om på kloden vår, er (jeg uttaler meg her om grunntendenser)det de små spørsmålene om vår liv som blir tatt opp, noe som går godt sammen med at det er de materielle verdier som står i fokus. Det betyr økt kommers og konkurranse, hedonistisk orientering, produksjon og konsum. Med andre ord, det er kremmersjeler som har makten, og som ikke bare produserer skinnet, men det produseres også mennesker, i den mening at ideer, idealer, verdier, regulativer, folk, livsstiler, er noe som flyter og flommer over landegrensene: dette bygger på tanken at det er hva folk flest ønsker og vil ha, for da slipper de å bekymre seg om frihet og ansvar, og da blir livet enklere enn om de skulle måtte bry seg om deres egen tilstedeværelse. Tror noen, nemlig makthaverne, og de som går makthavernes ærender, eller taler dem etter munnen.

Dermed viser begrepet om livsføring til at livet er anvist på selvstyre og selvforvaltning, det vil si at mennesker trenger å få anledning til å ta i bruk sin egen fornuft, som mulige vilkår for å kunne aktualisere sine egne liv, for å kunne oppnå en viss styring på seg selv og sitt eget liv. Selv om det fins stemmer i samtiden som mener at menneskene for lengst har tatt skrittet over fra selvforskyldt umyndighet til å gjøre bruk av sine egne forstandskrefter og sin egen fornuftsevne ved at de har vandret veien fra naturtilstanden til den sosialiserte tilstanden, så mangler det allikevel mye på at de har nådd fram til kultur og det kulturelle. Det siste trer, for det meste, fram som underholdning, som fornøyelser eller som det du nyter når du er fri fra alt lønnsarbeid. På den annen side, at en inngår så mange avtaler om tidsbruk, også i fritiden, at selve livet blir avtalefestet, for stor deler av den tid en skulle ha for seg selv, blir bundet opp til andre gjøremål, som om en fremdeles er på jobb, der det en gjør er for andre enn en selv.

I svært mange tilfelle er en henvist på å lete mye og lenge for å finne fram til alvorlige intensjoner bakom kulturprodusenten ytringer, der lytteren eller leseren, ofte blir beskrevet i termer av konsument.

Det sakrala, Guido ZeccolaUansett hva som mer presist(og presisjon er en dygd i filosofi) skal forstås med de formuleringer jeg har satt fram over, er det ikke mye som peker i en slik retning at det skal komme et omslag, der utsiktene til selvforvaltning er små, til en situasjon der det gis håp om at det skal kunne finne sted. Hver eneste observant observatør(og da mener jeg ikke de som til enhver tid er kjøpt og betalt av makthaverne) har for lengst merket seg at ord og begrep som krig, kriger, krigføring har blitt til fred, fredsommelig, menneskevennlig, menneskekjærlig kamp mot skrekkveldet - terrorismen. Det betyr ikke at ord og begrep har mistet deres betydning; hva det betyr er at de som styrer bruken av militære maktmidler og som elsker ekstremkapitalistisk orientering, som dyrker mammon og dansen om gullkalven, også er leverandører av ideer og levesett som bidrar til at flere og flere folk rundt om på kloden nok en gang befinner på avgrunnens rand: Det er heller ikke bare slik at noen får hjelp og støtte og at for andre gjelder det at hjelpen aldri når fram. Det som er sant er at det aldri har blitt gjort forsøk på å hjelpe de som er dårligst stilt, og med dette menes det hjemløse og sønderknuste mennesker, som det blir stadig flere og flere av.

Det er Alfa og Omega for filosofer og poeter at hun skriver for den som er uten hjem. Å tale om å komme hjem, eller å tenke på og å tale om det hjemløse mennesket som et menneske som har hjemlengsel, er å håne dette mennesket og det er forakt for mennesker som sådan, det som gjør menneske til menneske: de to siste verdenskrigene og hendelsene på jorden i årene etter og fram til skrivende stund er en utvetydig påminnelse om at de til enhver tid sittende verdensherrer kun er opptatt av å slå ring om seg selv og sine egne liv, nemlig verdensborgene sine. Kretsingen rundt den verdiløse forøkning av penger, sammen med den tiltakende voldsromantikk, som springer ut fra verdensherrenes panner, har demonstrert for enhver intellektuell med respekt for seg selv at vår tid er preget av mangel på opplysning og mangel på dannelse. Således er tiden vi lever i dominert av følgende saker og ting. På den ene side at militærmakt og pengeveldet, økonomi og politikk, har blitt opphøyd til tidens guder, som skal føre menneskene henimot tusenårsriket, eller at drømmen om at lammet og ulven skal kunne leve stille og fredelig side om side. Det som er tilfelle er at veien fram er strødd med lik på alle kanter. På den annen side, er den preget av kremmermentaliteten, kommersialiseringen, konsumismen, den moderne kynisme, hedonismen, egosentrisitet, eller det jeg kaller "egosentrikken". Dessuten av dets primus motor: ekspertstyre, som omfatter strukturer og former for familieliv, fritidsliv, privatliv, samfunnsliv, arbeidsliv, statsliv, kulturliv, sammen med produksjonsorienteringen, eller tanken at alt kan framstilles, også menneskelig liv qua det gode liv.

En av den tidlige Frankfurterskolens representanter, Erich Fromm, skrev om menneskenes sosialkarakter med henblikk på deres formbarhet. I perspektivet til E. Fromm har mennesker stoff i seg til både det som er godt og bra for livet og til det som er ondt og dårlig. Grunntanken om disse saker og ting hos Fromm går ut på at om menneskenes skapertrang blir forkvaklet eller fordervet straks det døde gis forrang framfor det levende, for da blir også menneskene selv og deres liv lagt øde: All kapital, om det er tale om kulturkapital, er uten betydning, er et sinnbilde på det som er dødt, det som er ferdig, avsluttet. En kan formulere det foregående slik at det å bryte ned, det å legge øde, at det også er å frambringe noe annet enn det som er, selv om det skjer på den måten at det undergraver liv snarere enn å ta vare på det. Sett ut fra menneskenes status som det levedyret som er utstyrt med verbum, logos og pragmatum, gis det ingen farbar vei tilbake til en uskyldstilstand uten samarbeid om det som virkelig teller for menneskene: veien går alltid framover, og framover betyr her at menneskene har å erkjenne at de blir til som mennesker i kraft av samspillet mellom deres følelser og fornemmelser, på den ene side og deres forstand og deres fornuft, på den annen side.

Ingen annen rute for økt medliv og økt medmenneskelighet er mulig for mennesker enn at de fortsetter å ta i bruk totaliteten av deres beste evner ved at de utvikler dem til talenter.

Sagt med andre ord, mennesker som stenger av for deres egen skapertrang åpner samtidig døren og porten inn til det som bryter ned alt liv.

Sida 2

Ordene til Fromm påminner oss også om filosofen Aristoteles, som arbeidet ut fra grunntanken at mennesker er slike biologiske organismer som har bevissthet om hva som teller som etisk liv og hva som teller som et u-etisk, eller det som rett og slett er hinsides godt og ondt. Jeg trekker inn Fromms betraktninger ved at det synes som om han får mer og mer rett med henblikk på begrep som ondskap og ødeleggelsestrang: at makthaverne er i ferd med å legge hele kloden øde, noe som betyr at jo mer opplyst den blir, jo dystrere blir det i menneskenes indre. Det er helt sikkert tilfelle i dag at menneskene lever i en tid, der noen klartseende mennesker er akutt oppmerksomme på at de destruktive aspekt hos mennesket som art er langt mer framtredende enn det oppbyggelige aspekt. At det er slik beror mellom annet på at forstands-og fornuftskreftene hos mennesket er blitt frakoblet emosjonene(følelsene), i den mening at tanker om medliv og medlidenhet med de hjemløses lodd så å si har forduftet fra det offentlige liv. Og med offentlig liv menes her realpolitikkens eller geopolitikkens arena, en arena for dansen rundt den mer og mer sjuke maktdyrkelsen, eller dyrking av makten for maktens egen skyld, og hvor det gjelder om å destruere for å bygge opp. Det å bryte ned, for så å bygge opp, er det som kalles en selvmotsigelse ad absurdum ved at det som er brutt ned av levende liv også forblir sønderslått og knust, en gang for alle. Veien mot et bedre liv er helt sikkert ikke farbar langsetter militarismens korstog mot livet på kloden; all menneskelig erfaring viser at det er slik. Det eneste som duger er konstruksjon, eller bedre: at mennesker skaper mening gjennom det de gjør og har fore, hvilket ikke betyr å myrde og drepe, for så å prøve å gjøre det bra igjen. I dag regjeres kloden av en rekke skurker, banditter og kjeltringer, umennesker som kler seg i menneskeklær og som smykker seg med slagord og krigspropaganda om at korstogene er på deres side. Korstog ender alltid i blodbad, i forferdelse.

homo insapiens, Guido ZeccolaFilosofer er ikke politikere, og filosofer har liten eller ingen umiddelbar innflytelse på verdenshistoriens gang: politikere eller statsfolk lytter knapt til hva filosofer har på hjerte og det som kommer fra deres ånd gjennom deres hånd eller munn: i land som Norge blir filosofer tolerert. For øvrig var det slik at filosofen Herbert Marcuse skrev om repressiv toleranse: at kritisk tenkning er i orden, vel å merke så lenge denne tenkningen ikke angriper de som sitter ved makten eller utgjør en direkte trussel og fare for makthaverne. Betrakter en det som sirkulerer i et samfunn ut fra den språklige dimensjonen, er det slik at alle moderne makthavere betjener seg av et visst vokabular, og hvor noen av yndlingsslagordene i dag er utdanning og arbeid til alle, bedre miljø, bedre sosiale ordninger vedrørende menneskenes helse og utsikter til et godt og bra liv: at sykdommer forsvinner, at levealderen øker, at barndommen sikres, ungdommen sikres, at alderdommen blir sikker, trygg: som filosof er det viktig at jeg har et motspråk, et språk som er på vei henimot en verden og et liv hvor språkets ord ikke blir tømt for betydning og mening, men at de får liv, betydning og mening - at de ikke trues av vanetenkning og søvngjengeri, av arsenaler av blødmer, klisjer, floskler, at ideer og begrep som demokrati, sosial rettferdighet, frihet og fred, gis begripelige innhold, at demokrati ikke bare trer fram som det skjønne skinnet, som styre av de økonomisk velstående, ved de økonomisk velstående og for de økonomisk velstående: det materielle grunnlaget for livet er viktig, men det er ikke alt som er, for det gis også sosiale og personlige verdier, som innbefatter høye (verdi)ideal, og noen setninger om at det er langt mer mellom himmel og jord enn hva vi mennesker kan fatte med vår fornuft, og at disse ting har en slik karakter at de er verken fornuftige eller ufornuftige, holdt opp mot våre alminnelige målestokker, for det er om hva vi skal tro på, hvorfor og hvordan vi bør leve våre liv. En slik holdning til livet, foranlediger at en er langt utover den rasjonale diskurs, uten at dette betyr at det en viser hen til er uten mening for oss, uten relevans for våre liv.

Nevnte sammensatte formulering - at hva det er om, er å gjennomtenke hva en skal tro på, hvorfor og hvordan en bør leve livet, er på ingen måte ment som et forsøk på å styre unne det å diskutere hva som menes denne formuleringer, hva for tankeinnhold den har, men den er et godt utgangspunkt for videre utforskning av menneskenes liv.

Om vi tar et skritt tilbake, og om vi betenker filosofi som kritisk virksomhet, har det alltid vært slik at filosofer hører med til de forfulgte folk, for filosofi er anvist på det som er virkelig og sant, og især på at tanken om virkelighet trenger å bli gjentenkt, for det siste har å gjøre med å gjøre noe sant. Det kan vises til en rekke forhold som bidrar til at filosofi som livsform har blitt en besværlig livsform, for hva som er i fokus i dag, er at det dreier seg om å unngå å pådra seg de manges raseri uten å fire en tomme på fordringen om å tenke og tale, handle og leve i sannhet, eller at frihet er frihet til å tale ut og at frihet er ytringsfrihet, der disse to er mulige vilkår for alle de andre rettighetene menneskene har tilkjempet seg, og som en stadig vekk trenger å kjempe og slåss for.  Det å ha et liv, eller det å forsøke å leve et liv i sannhet, medfører at en ikke faller for fristelsen å mene at det eneste mennesker adlyder er rå maktutøvelse, eller fysisk makt. Det er en alvorlig tankefeil, slik det også er en alvorlig svikt med henblikk på handling og liv.

Ut fra tradisjonelle filosofiske teorier og filosofisk praksis er metafysikk om relasjonene mellom ånden, sjelen og verden(naturen). I dag trer realiteten fram som noe mennesker selv produserer, og som er av en slik beskaffenhet at den er ugjennomtrengelig. Det er ikke bare slik at færre og færre mennesker vet mindre og mindre om den menneskelagde realiteten, eller at noen få mennesker vet mer og mer om den; det som er tilfellet er at ingen har absolutt kunnskap og viten om den. Her hjelper det ikke å formulere det i termer av en uendelighetshypotese om at mennesker er på vei henimot en total vitenskapelig innsikt om realiteten, for dersom det er slik at selve realiteten er i hurtig endring hele tiden, hvordan skulle en dermed kunne få ekte kunnskap om den? På den annen side, det gis så uendelig mange ting mennesker ikke vet noe om slik at det tar et helt liv å finne ut av små biter av hva en ikke kjenner til. Menneskenes kunnskap om realiteten kommer alltid til å bli fragmentarisk. Det betyr ikke at en skal la være å gå inn på å formulere et koherent syn på menneskelivet som totalitet, et synspunkt som gjøres siktbart ut fra oss selv, fra innsiden. Det er hva filosofer gjør ved at de nettopp bestreber seg på å artikulere en filosofisk konsepsjon, en hel filosofisk konsepsjon om menneskenes liv i verden og verdens liv hos menneskene, slik det kommer til syne i deres sinn. Det synes jo også å være slik at det ikke bare er om våre liv i verden; likeså sikkert er det at verden trenger inn i menneskenes eget liv, at den invaderer oss fra alle kanter, eller at vi har problemer med å beskytte oss selv overfor den. Derfor er det likeså virkelig og sant å hevde at livet ute i verden er i menneskene som å hevde at menneskenes liv er i verden. Derfor er det også slik at de store spørsmålene blir ingen kvitt ved å benekte deres eksistens, og det har gyldighet uansett om en resonnerer a-priorisk eller ut fra empiriske vitenskaper. Kort sagt, det forholder seg slik at det å slutte ut fra selvkonstruerte begrep at spørsmål vedrørende hvorfor vi i det hele tatt er her og hva for betydning og hva for mening jordelivet vårt i det hele tatt har, også er meningsløse opphopninger av ordsammensetninger, er en ugyldig måte å snakke og tenke om slike saker. På samme måte forholder det seg om en går empirisk til verks ved at en også derigjennom mener seg å ha tilbakevist tanken om metafysikk og transcendensen, at en forutsetter det som skal bevises.

Vår tid står i mekaniseringens og reglementeringens tegn

Vår tid står i mekaniseringen og reglementeringens tegn, dvs. at livet selv har blitt underlagt mekaniseringsprosesser, og der det ytre livet stivner til skjer det også en indre tilstivning, at det indre rommet vårt også blir mekanisert, fremmedgjort og tingliggjort.

Fortolkninger(konsepsjoner om) av relasjonene mellom menneskenes ytre liv og deres indre liv i termer av tilstivning, mekanisering, fremmedgjøring og tingliggjøring, er ikke ment fra min side som en metafor; det er hva mennesker gjør og har fore som etablerer og konstituerer så vel subjektet som objektet og ikke bevisstheten vår. Om våre liv har blitt monotone, ensformige og forutsigbare, slik ting kan være, skjer det noe med oss selv og våre liv ved at også våre liv får karakter av mekanikk: vaner er slik at de nedfeller seg i kroppsligheten vår, og ved at det som nedfeller seg blir en del av den, trenger vi nesten ikke å skjenke de daglige gjøremål en tanke: vi står opp, gjør morgentoalettet, lager og spiser frokost, kler på oss og styrter av sted for å rekke banen, eller vi bruker vår egen bil, for å rekke jobben.

Det er ikke uten grunn at den urbane livsform har blitt beskrevet som en stor maskin, et uivers uten sjel og ånd, bebodd av mennesker som verken finner seg til rette ute på landet, i skogen eller i byen.

Å tale om et stort fall, som skyldes alle de falne menneskene, har for lengst blitt til steindøde ord og uttrykk, uten innhold, for anvendelsen av  ord som «fall», «fallet» og «nedstyrtningen», har som betingelse at det er meningsfylt å tale med referanse til en vertikal versus en horisontal dimensjon, som er utrykk for det åndelige i tilstedeværelsen, i motsetningen til det verdslige: i vår tid er det bare den horisontale dimensjonen som anerkjennes, og alt annet blir betraktet som poesi, eller som et klart indisium på at en trenger en diagnose, slik at en kan ta hånd om den syke.

Lei,Guido ZeccolaLikevel, det er ikke virkelig og sant at distinksjonen mellom «oppe» og «nede», «bunn» og «topp», «høyt» og «lavt», har forsvunnet, for hver eneste samfunnskropp har en viss struktur, som at det gis makthavere, en overklasse, en middelklasse, at det fins et undersjikt, at det er noen som gir order og at det er andre som har å adlyde, følge de ordrer som gis, med mindre de ikke ønsker og vil bli ekskludert eller satt utenfor, plassert i utkanten av det partikulære samfunnet det er snakk om. Det gis fremdeles mennesker som forsvarer troen på det kapitalistiske demokrati, og det med en så stor stemmebruk at en tenker at her er det om å beskytte en stammegud.

Det er fremdeles slik at det gis folk som tilstreber typer av regimer hvor all kritikk av regimet oppfattes som statsfiendtlig/samfunnsskadelig virksomhet: at den som nekter å samarbeide med regimet, eller som selv blir drept av regimeforsvarere som dekker over at det finner sted mord av regimekritikere.

Det å vise hen til at det gis slike tilstander kan knapt nok være å nære en lengsel tilbake til en annen tid enn vår tid, for disse ting finner sted rett utenfor stuedøren vår, ja, også i vår egen del av verden, i de nordiske landene, der kritikk av det representative, parlamentariske, styresett blir møtt med økonomiske metaforer, og ikke med saklig argumentasjon.

Gitt at en higen utover det som er, er baserer seg på tanken om at det er viktig for oss mennesker har vi har høyverdige ideal, som vi streber etter å forholde oss til, at det er legitimt for oss mennesker at vi nærer tanker om økt sosial rettferdighet, at vi kjemper for frihet og fred: liv sammen med andre betyr at en har å forholde seg til mylderet av de oppgaver og utfordringer det byr på, og da er det om fellesveldet og om vår menneskeværen, om vårt velvære: det er ikke gitt på forhånd hva som utgjør de vansker og problem menneskene kommer til og å stå overfor, og hva de faktisk står overfor: møter mellom mennesker og grupper av mennesker innebærer ikke at en alt allerede har fattet vedtak om hva som er vanskene og problemene, tvert om, det som er allment, er når menneskene kommer sammen snakker de sammen om hva som kjennes som, og at de fatter vedtak om hva som bør gjøres etter at de har snakket sammen om ulike alternativer, til løsning av problemene, eller som forslag til løsning av problemene

Dermed er menneskeliv å forstå som en stadig higen ut over det som faktisk er, at en har drømmer og lengsler, at en kjenner en viss uro, at en er utilfreds med tingenes tilstand, at noe alltid kan gjøres eller at det kan bli bedre enn det faktisk er. Men se: I det modernes sjargong, og det betyr innenfor kapitalistiske demokratier eller totalitære stater, betyr en higen ut over det som faktisk er, at en nekter å relatere seg til virkeligheten og at en er en som drømmer seg vekk fra det som er. Men uten lengsel og drøm blir livet uutholdelig, eller til noe grått og kjedelig, som en like gjerne kunne ha vært uten.

Lengsel og drøm er utvidet erfaring og økning i erkjennelse av det som er virkelig og sant. Å nøye seg med et liv uten tro og håp, uten lengsel og drøm, er å flykte inn i gold materialisme.Siden det alminnelige i vår tid er tilpasning, underordning og innordning under de fordringer det etablerte samfunnssystemet forlanger, og det betyr en aksept av det flate verdisystem, blir det sjeldnere og sjeldnere at noen våger å reise seg og gi uttrykk for avvikende oppfatninger. Den som hevder upopulære meninger eller som går sine egne veier, og det betyr at en gjerne stiller spørsmål ved status quo, at en dermed trekker de gjengse verdier i tvil, risikerer også at de som sitter ved og med makten betrakter en slik person som en rebell eller som klinisk sjuk, som trenger behandling, eller at en med alle lovlige og ulovlige midler søker etter å bringe denne personens røst til taushet: at hun ikke får spre sine giftige tanker ut blant folk, for dette kan føre til en folkesjukdom, at folk begynner å tro på alt eller noe av det som kommer i sirkulasjon.Naturligvis, jeg setter tingene på spissen, og jeg hevder også at dette, delvis, er satt på spissen, men det skal ikke så svært meget til før den som forfekter visse forestillinger og tanker om at demokrati, i dens nåværende form, går hånd i hånd med en økonomisk ordning som gagner de få, og er til svært stor skade for de mange, før dette vekker heftig motsigelse, for næringsliv og demokrati er vel to atskilte ordninger? Det er slettes ikke sikkert at dette er virkelig og sant, for svært mange aktiviteter og virksomheter blir støttet og oppmuntret i den grad den som ønsker og vil utføre visse oppdrag også tilslutter seg et bestemt standpunkt eller en viss konklusjon, og i den grad og utstrekning en stiller spørsmål om konklusjonen, så er hun ikke lenger støtteverdig, da er hun ikke en aktuell kandidat, da får hun ikke støtte, da får hun ikke midler. Det er ingen tvil om at vår tide er ensporet og ensidig, og at det gis et "flatt" verdisystem, som kretser om overlevelse, og som også er slik at det initierer saker som tjener kortsiktige interesser, men som undergraver de langsiktige interessene, og som ikke bare er å ha det mest mulig bekvemt på kort sikt og som stiller seg likegyldig til spørsmål om sosiale verdier og personlige verdier, at ikke alt er om materiell gevinst: at det er viktig for menneskene at deres forestillingsevne blir oppøvet, at de gis muligheter og anledninger til å forestille seg andre måter å være menneske på, andre måter å leve ut vår menneskeværen enn måten det gjøres på i den teknologiske sivilisasjonen, der vitenskap og tekning har blitt primus motor mens de menneskelige normer og verdier har blitt til et spørsmål om forvaltning av ressursene.

Det som er normativt sant er at mennesker verken kan leve et anstendig liv eller overleve som menneske uten transcendensen: mennesker trenger et høyere verdisystem for å kunne finne veien framover til et bedre liv enn det de har for øyeblikket ved at livet for det postmoderne menneske har blitt absurd, og at det er absurd betyr at det er noe som klinger ved siden av, det er noe som skurrer, noe som ikke lar seg innfri, eller som går opp i den kalkulerende fornuft. Om livet således ikke er uten mening overhodet, så er det ensformig og kjedelig: dagen i dag er bare en forlengelse av gårdsdagen og morgendagen er en gjentakelse av dagen før: at ordet jeg har blitt til et navn uten mening, at nåtiden har blitt tømt for betydning og poeng ved at det er om rene tomheter, og at ordet og begrepet om framtid har blitt til et ordhylster uten et tankeinnhold, som lar seg realisere.   På den annen side, den globale situasjonen vår blir verre og verre; verden har blitt mer og mer uhyggelig ved at verdensherrenes blinde verdisystem-profittmaksimeringen- nærmest har utslettet all solidarisk motstand. Selv om 11. Sept. 2001 medførte svære tap og unevnelige lidelser for tusenvis av mennesker, så er det etter mitt syn et tegn på at noe har gått svært galt, for hva representerer denne datoen om ikke annet enn et skudd for baugen for mennesker som tror seg å ha monopol på all verdens skjønnhet, godhet og sannhet, et system som gjør begrepet om sannhet til det som kan fabrikkeres og markedsføres, noe som i seg selv etablerer et irrasjonalistisk system som ut fra seg selv og gjennom dets opprettholdelse genererer betydelig sosial urettferdighet og som i sin kjerne legemliggjør det inhumane på jorden.

Teknikerne, dvs. ingeniører, bankfolk, direktører, departementsfolk; byråkratiet og byråkratene, de små, grå, nesten usynlige kontoristene, skriverne, sekretærene, ja hele krattskogen og hele hæren av byråkrater og administratorer i det hele tatt, som hele tiden tilpasser seg det liberalistiske samfunnet ved glatt å se bort fra den retningen og den kursen verden som sådan har fått, påberoper seg å fremme vanlige folks interesser når det som er tilfelle at folk dør uten at noen løfter en finger for å forhindre det. Det er den moderne kynismen, den moderne hensynsløsheten, som utgir seg som frigjørere av folk! Tidligere het det at et menneske skulle strebe etter å lære seg selv å kjenne og at det skulle leve slik at det ivaretok menneskenes ve og vel. Nå er det slik at den som ikke har "cash" heller ikke fortjener å leve. Fremdeles er det slik at mottoet for mennesker lyder: pass på at du sysler med noe nyttig(les: noe du kan tjene penger på). Slike ting som økonomisk berikelse, som verdi i seg selv, hva annet er det enn dyrking av mammon og dansen rundt gullkalven som vår tids overtro, vår tids illusjonsmakeri, eller bent ut forsøket på å binde den skapende tanke som forvandler verden fra et heslig sted til et sted hvor mennesker kan trives og hvor de kan strebe etter å leve et liv i sannhet og ikke i løgn og bedrag, slik det er tilfellet i dag.

altHva det hele dreier seg om i denne sammenheng, er at gode mennesker, som svært ofte blir forvekslet med det naive og det eksentriske mennesket, for de vel tilpassete, karrieristiske og kynisistiske mennesker kjenner bare til det egen relasjonsløshet, at de ruller og kretser omkring deres egne jeg, at de kun betrakter livet ut fra hvordan det er for dem. Allikevel er det slik at mennesker roser dygden, mens det som er tilfelle er at de hater den, slik Diderot skriver om det moderne. Derfor er medlidenhetsetikken, omsorgen for den konkret andre, et risikofylt forehavende ved at det er forbundet med å bli konfrontert med resentimentladete orienteringer, og hvor raseriet fra den andre springer ut av det faktum at denne tvinges til å måtte se seg selv og sin egen nedrighet og intethet i øynene. Derfor er en slik etikk også svært utsatt ved at den til stadighet må stå overfor tilkortkommingen, at en ikke vinner fram, men blir møtt av spott og forakt, fra den eller de som tror seg å vite bedre enn kritikerne av tidens raseri.

Vår tid er underlig, for før i tiden vendte en seg mot dem som profiterte, mot overklassen som undertrykket de andre klassene, som var fritatt fra det daglige åket, som hadde sine privilegier, som de hadde mottatt fra tidligere undertrykkere: i dag er det mengden, den store hopen, massene, som inntar liknende roller, at det er best å følge hopen, at en kan ta seg fram gjennom hopen, snike og lure seg fram, svinge seg fram, gå over lik for å nå fram. Således er det indoktrineringen som synes å fungere ved at de mange har blitt kontrollert og manipulert til å tro at de spisse albuenes politikk, at Hobbes alles krig mot alle, er det eneste som duger. Dette skjer i form av at den enkelte betrakter seg selv, om enn ikke i kraft av en teoretisk begrunnelse for synspunktet, som et atom, en monade, blant og mellom andre atomer og monader. Derfor er de lett å kjenne seg avmektig og derfor er det lett å miste livsmotet ved at skuffelser og nederlag heller er regelen enn unntaket, og således kan det fort inntreffe at det ytre konformitetspresset fører i retning av fullstendig selvoppgivelse. Om så skulle skje, er resignasjon overfor den irrasjonelle samfunnstotaliteten like om hjørnet. Dermed kan en komme til å tro at det er langt mer bekvemt å leve det søte liv framfor å ta opp kampen mot alt det som fins i verden av saker og ting som fornedrer mennesker.

At den postmoderne tid og det postmoderne menneske, som type, kjenner at det blir kontrollert på alle kanter og bauger, bunner nettopp i overgangen fra nøysomhet, eller en heller moderat livsutfoldelse til hensynsløs egosentrisk kroppsutfoldelse; samfunnene rundt omkring i verden er blitt til jungler, statsapparatet står overfor den håpløse oppgave å demme opp for den mer og mer brutaliserte og brutaliserende tilværelseskamp som utkjempes på de mange arenaer, fra kjernefamilien og utover i de partikulære samfunnsarenaer, som bedriften, konsernet, organisasjonene, foreningene.

Om hvordan det står til med monademennesket

I en tid hvor mennesker begjærer alt, hvor de mener seg å ha alt, oppnår de det motsatte, nemlig at intetheten brer seg ut over alt i deres liv. Dermed blir intetheten som privasjon av betydningfylde og mening i menneskenes liv, et fast særkjennemerke ved det postmoderne.

Naturligvis, det er også slik at ingenting av de ting jeg har snakket om-hvordan det står til med det postmoderne menneske-er selvinnlysende, eller fullstendig opplagt for enhver. Grunnen til det synes temmelig klar ved at naturen ynder å skjule seg selv(Heraklit). Således vedstår de aller færreste at det står dårlig til med en selv. I steden for å innrømme hvordan det virkelig er, sier det aktuelle menneske at med meg er allting greitt.

Dygden har sin verdi i seg selv, om det fører til et resultat eller ikke

Det å gjøre det gode når livet renner rolig av sted, uten besværligheter av noe slag, er ikke spesielt fortjenestefullt; det er når en rammes av motgang og tilbakeslag, at ens verdisystem blir satt på prøve. Tross alt, dygden har ikke instrumentell verdi: vi gjør ikke det gode for å oppnå noe, enten det er de andres anerkjennelse eller det å bli erkjent av dem, uansett hvem det måtte være. Dygden har sin egen verdi, sin verdi i seg selv, om det fører til et resultat eller ikke. Hva det kommer an på her er vår egen lykksalighet, og vi har å leve slik at vi gjør oss fortjent til den. Det betyr: uten å skjele til grunner som ingenting har å gjøre med det etiske liv. Også A. Camus skriver om slike ting i bøkene sine, når han lar sine personer betone at hva det gjelder om når alt kommer til alt, er å kjempe videre ut fra ens egen samvittighet.

Bild: Hebriana AlainentaloDet synes å være helt klar at desto mer reklameverdens figurer glitrer og skinner i all sitt skjønnmaleri, det rosen røde skinn, jo mørkere blir det indre liv ved at ingen ettertenksomme mennesker kun ut fra deres kritiske bevissthet og gjennom deres skrifter er i stand til å knuse de karikerte bilder av livet og verden som kommer til uttrykk i en slik skinnverden, drømmeverden. Ja, galskapen hos markedsforvaltnerne trer fram om en betenker tanken at det som virkelig teller i våre liv, er at våre drømmer, behov og lengsler skulle kunne kjøpes for penger. Innsikt og viten er ikke som å ha penger på bok, eller som det å starte og kjøre en bil. Dette er lettbentsorienteringen, en lettvint holdning som får oss til å tro at slit og strev er noe som er obsolet, noe som hører den dystre fortid til, at vår egen tid for lengst har lagt alt som smaker av møye, av slit og strev bak oss, eller at vi har kvittet oss med det. Det som er sant, er at en her blir konfrontert med demagogi og indoktrineringstrategier fra makthavernes side ved å få alminnelige mennesker til å tro at hva som teller er arbeid og konsum. Et liv verdt å leve trenger å inneholde både det lette og det besværlige, både det vi har lagt bak oss og det vi står overfor, det vi trenger å ta fatt på, for derigjennom å oppnå -forhåpentligvis- økt grep om våre egne liv.  Å ha et liv å føre er å være utsatt for kolossale trykk og press av ymse slag fra utsiden så vel som fra innsiden, for våre liv svinger ofte mellom oss selv som sinn og sårbarhet og utsatt legemlighet i verden med dens kraftige vinder, som slår inn i oss, som således invaderer det fra alle kanter og bauger: gjennom mediene, gjennom reklamen og markedsføringen, gjennom samtalen med naboen, gjennom den markante travelheten og oppjagetheten som særmerker tiden og verden vi lever i og som derigjennom herjer med oss slik at vi knapt får trekke pusten før vi igjen må ut på slagmarken.

I vår tid har radio og fjernsyn blitt til støykanaler som sender desinformasjon døgnet rundt, og der det gjelder å heve stemmen så høyt som mulig: som om det ikke fins volumknapper på radioen og på fjernsynet, bare fortsetter og fortsetter utroperen. Det synes som om Speakers Corner har fått en enorm ekspansjon gjennom de moderne støysenderne og forsøpling av luft og øret og sinn. Hvem kan, med hånden på hjertet, hevde at alt det som sendes ut gjennom eteren eller som vises på skjermen, er noe som virkelig rører ved dype strenger i oss.

Således har dobbelttrykket å bli møtt med et ikke mindre titanisk mottrykk, og det er en slik dobbeltbevegelse, i termer av trykk og mottrykk, press og motpress, som gjør at det filosoferende mennske er i stand til å ta av fra bakken, og det er et slikt mottrykk som gjør at hun idet hele tatt kan håpe på at hun kommer ned på bakken igjen.

Thor Olav Olsen
(Den här e-postadressen skyddas mot spambots. Du måste tillåta JavaScript för att se den.)

Ensamrätt för samtliga artiklarna som Thor Olav Olsen publicerar i Tidningen Kulturen tillhör författaren. Tillståndet för citat, länkar eller publicering i andra media än Tidningen Kulturen måste skriftiligt ges av författaren på denna adress
Den här e-postadressen skyddas mot spambots. Du måste tillåta JavaScript för att se den.

 

Ur arkivet

view_module reorder

Brev från Sverige - till Susan Sontag, in memoriam

I. Susan. Jag är i Sverige. Tiden går ifrån och hinner i kapp. Efter att första gången ha sett Duett för kannibaler (1969) var min tanke att kritiken, med undantag ...

Av: Peter Lucas Erixon | Litteraturens porträtt | 18 december, 2007

Varför skrev De Geer inte 'fitta' på fanan? En konst- och kulturessä

När konstnären Carl Johan De Geer 1967 skrev det köttiga substantivet 'kuken' på svenska fanan begick han inte bara rikssymbolsbrott utan också det mera könsmaktsteoretiska brottet aktiv manschauvinism som förpassade ...

Av: Benny Holmberg | Essäer om konst | 05 Maj, 2012

Loserförfattarfabrikens bläckdirektören in spe personporrträttet

  Nöring, f. övrigt avlägset anförvantande(skrivmaskins)bandet till den förmögna och oresonliga familjen Stoff, bläckdirektör in spe för Loserförfattarfabrikens vidräkning, ur den självanställningsregistreingsmaskinen finns noterat 1650 dyker patronymen Nöring (Stoff) opp i annalerna, parentesens betydelse än ...

Av: Stefan Hammarén, Christofer Nöring | Stefan Hammarén | 25 mars, 2013

Louise Brooks, varken ängel eller hora

Louise Brooks? Bland Hollywoods legender har hon sjunkit i glömskan.Louise Brooks kom från Kansas. Som barn studerade hon dans och piano, det ryktas att hennes mor var en underbar pianist ...

Av: Guido Zeccola | Essäer om film | 10 februari, 2012

Vanitas och andra existentiella dataspel

Döden är alltid närvarande i dataspel. En energimätare som hastigt faller, en symbol som blinkar till i övre hörnet och försvinner. Du kan bli skjuten, knivhuggen, bränd, sprängd eller överkörd ...

Av: Mathias Jansson | Essäer | 25 september, 2010

Wittgensteins förhållningssätt mellan poesi, filosofi och musik

Han betraktar henne och ser hennes ansikte, som om vore det täckt av en tunn ljus slöja, knappast verklig. Han är böjd över sig själv, det intet som väntar, han ...

Av: Göran af Gröning | Agora - filosofiska essäer | 12 mars, 2017

Tomas Tranströmer. Foto: Andrei Romanenko Wikipedia

”Och trasten blåste på de dödas ben med sin sång”

Tomas Tranströmer har gått ur tiden. Mitt hjärta sörjer en av världens mest betydande poeter. När en poet dör blir världen fattigare. Hur många verkliga poeter kan mänskligheten visa under ...

Av: Benny Holmberg | Litteraturens porträtt | 27 mars, 2015

Vem är Jørgen Leth?

Tillfällena när den danske filmaren och skribenten Jørgen Leth kommit på tal i svensk media är lätträknade, detta trots att han nog får räknas till en av de största levande ...

Av: Per Brunskog | Konstens porträtt | 19 juli, 2012

Botanisera i arkivet
close

Prenumerera på vårt nyhetsbrev!

Få de senaste artiklarna direkt i din brevlåda - helt kostnadsfritt.

Du kan när som helst avsluta din prenumeration - enklast klickar du bara på länken du hittar i varje nyhetsbrev.