Piscatorial Paedophilia

Några anteckningar om flugfiske på Nya Zeeland Det finns få verkligt effektiva botemedel mot en 12 tidzoner lång östlig jetlag. En privat metod som dock fungerar mycket tillfredställande är att få ...

Av: Steven Ekholm | 06 september, 2009
Resereportage

Lydmar Hotell

År 1993 fick Stockholm sitt första designhotell; hyperstylade Lydmar strax intill Stureplan; ett område som just vid den tiden började bli ett verkligt hotplace. Även Lydmar, med sina glasade väggar ...

Av: Björn Gustavsson | 13 september, 2017
Resereportage

Lykke. Del II

Aristoteles, Aquinas og Schopenhauer Gitt at lykke er knyttet til at å være menneske er å ha et personlig prosjekt, eller, om en ønsker og vil, at en har en ambisjon ...

Av: Thor Olav Olsen | 11 januari, 2014
Agora - filosofiska essäer

Barnkonventionsdagen

I dag, tisdagen den 20 november är utnämnd till ”Barnkonventionsdagen”. Yes meine Damen und Herren, i dag firas, eller vad man nu gör, ”Barnkonventionsdagen”. Och här kommer mitt bidrag till dess ...

Av: Vladimir Oravsky | 20 november, 2012
Gästkrönikör

En bemerkning om Martin Heidegger og hans filosofi



Martin Heidegger, 1968Filosofi som teoretisk innstilling er funksjon av livet og følgelig er filosofi verken identisk med sett av teoretisk utsagn om hva filosofi er nå, hva den var før eller at filosofi er fagfilosofi og dermed et mylder av emner blant og mellom andre fag, disipliner, emner: Filosofi er oppgave og følgelig hendelse. Uttrykt med andre ord: det gis en ikke ubetydelig forskjell mellom å skrive en bok om filosofi eller å holde forelesninger/foredrag om filosofi, på den ene side, og å skrive en bok som også er en filosofisk bok eller at et menneske holder en forelesning som er av filosofisk art: en trenger ikke være filosof for å skrive bøker om filosofi, slik en heller ikke trenger være filosof for å snakke om filosofi. Således har filosofi seg selv som problem.

Den tyske filosof Martin Heidegger(1889-1976) var opptatt av menneskets eksistens og verden og dens realiteter; Heidegger var ikke opptatt av livet og hva det betyr å ha liv å leve og liv føre i verden. Det beste en kan hevde om Heidegger er å uttrykke dette slik at han konstruerte et alternativt språk og en rivaliserende, filosofisk motivert konsepsjon om filosofi, en konsepsjon som også er så sterk at den er i stand til å holde oss som lever i en tid dominert av naturvitenskapelig orientert vitenskap unna teknologiens forferdelige kjever.

Foruten at Heidegger's filosofi er rettet henimot skaping av et slikt språk og en slik tenkemåte, var Heidegger en av de filosofer som fikk publisert mye med henblikk på skarpsindige analyser, beskrivelser og fortolkninger av menneske og dets situasjon i den moderne verden.

I verk hans Sein und Zeit blir vi således konfrontert med en måte å tenke om menneskelivet rent generelt, og om menneskeliv mer spesielt, som fører oss raskt inn til hva som menes med det å ha mennesket selv som studieobjekt. Heidegger skriver der at mennesker alt allerede lever slik at de forholder seg til og fortolker deres egne liv((eller at de er i stand til det)(Mine uthevninger))ved at de konseptualiserer livet selv slik at det framstår som "utfordrende oppgave", at det viser hen til noe ufullendt, uferdig og ufullbyrdet: at det som står på spill er måtene mennesker forholder seg til oppgaven, idet de streber etter å bringe klarhet inn i hva som mer presist menes med det "å snakke om og det å tenke på liv som utfordrende oppgave". 

Stöd Tidningen Kulturen

Köp en prenumeration! Klicka för mer information.

I siste halvdel av Sein und Zeit, der Heidegger snakker om den existenzial-ontologiske betydningen til Sorge, at begrepet springer fram som fortidighet, nåtidighet og framtidighet når en betenker at det er fundert i Zukunft som Zeitlichkeit: Das in der Zukunft grundende Sichentwerfen auf das "Umwillen seiner selbst" ist ein Wesenscharakter der existenzialitat: Ihr primarer Sinn ist der Zukunft(327). På den annen side, betydningen til framtidighet trer fram ved besinnelsen på den menneskelige eksistensens karakter av fortidighet og nåtidighet. Sagt med andre ord, menneskenes konkrete livssituasjon impliserer knipper av alt allerede realiserte muligheter ved at den menneskelige eksistensen har karakter av foroverrettethet, at eksistensen, eller den menneskelige eksistens, viser til framtiden, det si vil si at våre liv finner sted på det vilkåret at vi lever våre liv med henblikk på at vi også vil fortsette å være til innover i framtiden. På den annen side, den menneskelige eksistensen er forankret i nåtiden hvor ens livssituasjon er slik at den åpner opp for sett av ikke-realiserte muligheter, og ved å gå inn på en av disse muligheter ekskluderer en samtidig de andre muligheter som virkelige muligheter. Slik jeg leser Heidegger er det ikke nødvendig at leseren eller tilhøreren også deler hans synspunkter og oppfattelser om livet på den ene side og eksistens på den andre hvor det ut fra Heideggers ståsted er slik at det første skal utledes fra den sistnevnte term i den mening at eksistensen har forrang framfor livet. Dette synes å innebære mer forvirring enn klarhet og presisjon, og det har sannsynligvis å gjøre med at en uheldig terminologi har fulgt med og inn i språket vårt, nemlig termer som Væren, Det Værende og De værende ting på den ene side og Eksistens og Eksistensen på den annen side. Hos Heidegger gis også en rekke neologismer, ord og uttrykk han konstruerte selv, og som ikke fantes i det tyske språk forut for Heideggers konstruksjoner, eller nyskapninger. Imidlertid, ut fra det filosofiske ståstedet mitt, er begrepet om liv og livet selv det mest basale, det mest elementære, det mest grunnleggende.

Hos Heidegger står en overfor Daseinsanalytikken(fundamentalontologien) som en "syntese" mellom filosofisk antropologi og allmenn ontologi. Ut fra ståstedet mitt impliserer  "sammensmeltning" av antropologi og ontologi den globale tesen 'at fundamentalontologien med en stor grad av rimelighet kan fortolkes som en existenzial-antropologi.' Det betyr å lukke den sterkt følelsesladete diskusjonen vedrørende statusen til Heideggers værenstenkning hvor en rekke innvendinger har gått på rasjonalisering av de irrasjonelle element hos Heidegger. Dette betyr også å avklare spørsmålet om Heideggers tenkning sorterer under antropologi eller om den skal plasseres innenfor domenet for ontologi ved at den originale innsatsen hos ham har bestått i at han banet vei for og dermed ryddet grunnen for en antropologisk teori. Heideggers konstruktive bidrag skal etter vårt syn forstås som det å åpne for vitenskapsfilosofiske problemstillinger om hva som utgjør menneskets "natur", hva en mener når en snakker om og tenker på mennesker som totalitet, og hva for relasjoner og forhold det består mellom det fysiske, det psykiske og det intellektuelle, eller det åndelige hos mennesket. Det betyr forholdet mellom den fysiske kroppen hos menneske, dets legeme, det psykiske området, og eller dets bevissthetsakter(tenkning), på den ene side og dets ånd, som dreier seg om skapelse av verker, på den annen side. Dessuten hva som menes med person og personværen, personers og individenes sted og funksjonelle roller i samfunnet, i kulturen og i historien. Jeg mener også at fundamentalontologien skal forstås som en sammenhengende og helhetlig mulighetsontologi. En sentral begrunnelse for det å oppfatte den i lys av virkelige muligheter finner vi, dels ved Heideggers egen selvforståelse av Das Sein des Daseins, som utfordrende oppgave og som reell mulighet, på grunn av at det er menneskene selv som avgjør og som selv velger deres levesett. At jeg har plukket ut en slik term, beror også på at termen mulighet framtrer som formidlende ledd(term; element) innenfor følgende struktur, en struktur jeg har valgt å sette i fokus for oppmerksomheten. Jeg baserer meg på at den fundamentalontologiske strukturen har eller tilkommer, heuristiske og praktiske funksjoner. Det betyr at vi legger emfatisk vekt på at det er selve strukturen som gjør det mulig å levere gode argument for tesen at Heideggers hovedbidrag i filosofi er at han utvikler en antropologisk teori. Hvilket ikke, direkte, går i mot hva Heidegger selv har uttrykt om sin egen tenkning(Både før Die Kehre og etter Die Kehre).) Grunntesen som settes fram blir heller ikke bekreftet av Heidegger selv, dvs. forståelsen jeg har dannet meg faller ikke sammen med Heideggers selv-forståelse). Strukturen det er snakk om ser slik ut: Existenz - Dasein - Das Sein des Daseins - Sorge -Angst - Tode - Sein - Nichts - Zukunft.

Det å velge ut nettopp de ovennevnte termer - som en sammenhengende og helhetlig orden, eller som struktur, svekker ikke på noen måte synspunktet på Heideggers Sein und Zeit, der utgangspunktet for en diskusjon av verket blir lagt på grunntermene Dasein - Sorge - In der-Welt-Sein. Beskrivelsen og fortolkningen av fundamentalontologien hos Heidegger i termer av mulighetsontologi dreier det seg ikke i første rekke om å bestemme, rent konkret, hva for betydning og innhold de enkelte ledd har for seg selv: Hva det hele går ut på er å beskrive måten de enkelte relata(ledd) knyttes sammen med andre ledd på, på hvilke måter de enkelte termer framstår som gjensidig avhengige av hverandre, dvs. at de forutsetter hverandre - at de er resiproke ledd: Kort sagt, jeg henleder oppmerksomhet i retning av å kunne få øye på den indre, begrepsmessige, sammenheng som fins mellom leddene.

Vi har dessuten et presist siktemål med framstillingen av en slik struktur ved at den viser til menneskenes åpne(Das Sein des Daseins), uferdige, ikke-endelig fikserbare, ufullstendige  liv. Således betyr dette at hele Daseinsanalytikken(fundamentalontologien) skal kunne bli satt på begrep som en åpen, ubestemt, ufullendt orden. Den vitenskapsfilosofiske fruktbarheten til et slikt perspektiv er ikke bare at det forbereder og legger grunnen for å være i stand til å integrere relevante moment fra filosofisk antropologi, men at selve overgangen fra den traderte forståelsen av fundamentalontologien, som en oppfatning om mennesket med klare irrasjonalistiske element, også blir borte på veien. Det siste skal ikke utlegges i den mening at det betyr "fornuftens definitive triumf", for det ville så avgjort ha representert et tilbakeslag.

 Noen spesifikke betraktninger om Daseinsanalytikkens antropologiske relevans

Hva det er som bidrar til at Heideggers fundamentalontologi trer fram som særskilt velegnet til å kaste lys over utforskningen av mennesket, e.g. antropologi som en vitenskapsfilosofisk basert lære om mennesket?

Min første påstand går ut på at fra en ontologisk blikkvinkel har eksistenslæra hos Heidegger så mye i seg at den er i stand til å kaste lys over hele den menneskelige og den umenneskelige eksistensen. Det bør her skytes inn at Heidegger arbeidet ut fra følgende grunnforutsetninger. Antropologisk interesserte folk, som for eksempel Husserl,Scheler, Buber, Jaspers, m.fl., arbeidet riktignok med spørsmål om mennesket og menneskeværen, men det som framfor alt karakteriserte deres måter å gå fram på, var at de alle mente at svaret på spørsmål om relasjonene og forholdene mellom mennesket og væren var gitt på forhånd, forut for videre undersøkelser. Og det var samtidig Heideggers egen hovedbegrunnelse for å drive på med fundamentalontologiske undersøkelser ved at med mindre en ikke var i stand til å besvare værensspørsmålet, var en heller ikke i stand til å besvare spørsmålet om og etter mennesket. Og derigjennom kunne en heller ikke besvare de spørsmål som var relevante innenfor filosofisk antropologi. Derfor var det viktig å stille spørsmålet om og etter mennesket og derfor var det viktig å reise spørsmålet om og etter væren ved at de to spørsmål viste hen til hverandre. Det betyr at uten å finne fram til de værender som reiser Værensspørsmålet, vil en heller ikke finne fram til mennesket selv og dets Væren. Følgelig arbeidet Heidegger ut fra de grunnforutsetninger at uten væren gis det ikke mennesker, og uten mennesker gis det ikke væren. Betydningen til det siste kommer fram når en betenker den globale tesen at menneskene beror i deres fortsatte eksistens på væren, og at væren og de værende ting beror på menneskenes relasjoner og forhold til væren og de værende ting.

I dag kan vi trygt slå fast at hos Heidegger kommer en vitenskapelig sett svært fruktbar oppfatning om hva som konstituerer menneskenes vesen til utrykk, nemlig at menneskenes "vesen" springer ut av deres eksistens, og da i den mening at termen eksistens står for åpen mottakelighet, mottakelig åpenhet, for det ikke-fikserbare, for det uferdige, det ufullstendige, det ubestemmelige. Således får enhver "definisjon" av mennesket en paradoksal karakter, hvilket betyr en eksistensiell og epistemisk gevinst. De nevnte relasjoner og forhold impliserer at menneskenes liv ikke simpelthen er noe gitt; det bestemmes av hva som gjøres ut av det.  

Min neste påstand er at Daseinsanalytikken trer fram som særskilt velegnet til å sette fram vurderende beskrivelser om individet som individ(tenkning, fornemmelser, følelser, stemninger, affekter, opplevelser, ønsker, vilje, avgjørelser, valg, handlingskapasitet) og at mennesker relaterer seg til hverandre ved at entiteter som kultur, tradisjon og historie først og fremst har å gjøre med relasjoner mellom individ. Dernest, for det tredje, ved at ditt eller mitt liv viser til våre egne levende liv ved at historisiteten, bekymretheten og den foranløpende besluttsomheten etablerer det ontologiske fundamentet og den epistemologiske betingelsen for forståelsen av personbegrepet. Det skjer ved at begrepet om person med nødvendighet er rotfestet i selv-forholdet og verdensforholdet, og ved at disse moment forbinder det med egentlig eksistens, slik at personen framstår for seg selv som mulighet og oppgave, og ikke som et naturgitt fenomen, og per definisjon blir disse ting knyttet til menneskenes egen selvforståelse. For det fjerde: motsetningen mellom kastetheten og utkastetheten på den ene side og fremmedhet/hjemløshet på den annen side, finner sin løsning ved Das Man-læra; at enhver frisetting fra den umiddelbare livsverden er rotfestet i relasjonene og forholdene mellom den før nevnte tre-leddete struktur: Dasein - Sorge - In - der Welt-Sein, men uten at en slik binding til verden skal forstås i absolutt forstand, dvs. som en uopphevelig determinant/faktor for hva et bestemt menneske kan gjøre med seg selv og sitt eget liv, for mennesker kan arbeide på og med seg selv, e.g. forholde seg til sin egen fortid, sin egen nåtid og sitt eget liv innover i framtiden ved at det setter seg selv i fart og bevegelse, for å kunne bli i stand til å handle på visse måter, og ikke på andre.

Hva det kommer an på, er at en bestreber seg på å utarbeide en konsepsjon om forståelse og stemninger hos mennesker, e.g. en rimelig utlegning av relasjonen mellom Verstehen og forståelse på den ene side og Befindlichkeit og stemninger på den annen side: at så vel forståelse som grunnmodus som stemthet som grunnmodus i en viss forstand er likeverdige, at de er like opprinnelige fenomen i alt menneskelig liv. Det betyr at enhver artikulert og manifest forståelse av følelsesmessige opplevelser også viser til verdsettinger, vurderinger, verdier og verdidommer uten at en dermed hevder at bevissthetsaktene uttømmer de følelsesmessige "moment" ved at det gis en asymmetrisk relasjon mellom de sistnevnte og de førstnevnte. Og med en "asymmetrisk relasjon" mener vi at våre bevisste beskrivelser og vurderinger av menneskelige fenomen som "angst" og "terror" trer fram som bleke gjengivelser og framstillinger av den faktisk opplevde angst og terror. Dette viser seg i hverdagslige ord og vendinger som "Du aner ikke, du kan knapt nok forestille deg hvordan det var den gang." Til slutt, vi arbeider også ut fra grunnantakelsen at all åndsvitenskap impliserer verdi-ideal, verdsettinger, vurderinger og verdidommer. Det er ikke vanskelig å vise at hos Heidegger gis det en rekke verdi-ideal, verdidommer og vurderinger. Et klart eksempel på at noe slikt finnes hos Heidegger er hans distinksjon mellom egentlig eksistens og uegentlig eksistens hvor den sistnevnte uten tvil ikke går sammen med hvordan Heidegger betrakter begrepet om det å være en integrert person. Personbegrepet hos Heidegger er nemlig fundert i tanken om foranløpende besluttsomhet eller som det å vise mot overfor det absolutt ukjente: døden. Og da ikke forstått som et "ennå-ikke", som oppstand eller utsettelse, men i den forstand at det i prinsippet kan bryte inn hvert eneste øyeblikk, og som derigjennom setter strek for ens eget liv i den mening at en slik hendelse utelukker det å være til som menneske i denne, konkrete verden, uansett hvordan den konkrete verden, som stedet hvor vi er,  måtte være konstituert.

På den annen side, en person som gjør og snakker og snakker om det en gjør slik enhver annen gjør og snakker, kan knapt nok sies å falle inn under begrepet om person ved at dette begrepet hos Heidegger er anvist på individets eget, uerstattelige, ikke utbyttbare liv. Derfor oppfyller tanken om uegentlig liv(eksistens) ikke grunnbetingelsene for personværen i Heideggers forstand. Et resonnement langsetter slike baner impliserer dermed at det gis klare føringer og referanser til verdi-ideal, verdidommer og vurderinger hos Heidegger.

Noen eksempler på at filosofisk antropologisk inspirert tenkning kommer til anvendelse innenfor en rekke vitenskaper som beskjeftiger seg med utforskning av mennesket.

Historievitenskapenes filosofi

Allerede på femti-tallet framstår det historiefilosofer, som for eksempel Hempel, som hevder at det å forklare et fenomen innenfor menneskelivet, dvs. med referanse til menneskenes fortid, er det samme som å finne fram til en fortelling som er rik nok til at den gjør de aktuelle fenomen begripelige for oss. Både historiefilosofene Dray og Danto står innenfor et slikt vitenskapsfilosofisk historiesyn hvor fortellinger inntar en sentral plass når det gjelder å forklare visse historiske begivenheter, som for eksempel utbruddet av den første verdenskrig.

Martin Heidegger, 1968Filosofi som teoretisk innstilling er funksjon av livet og følgelig er filosofi verken identisk med sett av teoretisk utsagn om hva filosofi er nå, hva den var før eller at filosofi er fagfilosofi og dermed et mylder av emner blant og mellom andre fag, disipliner, emner: Filosofi er oppgave og følgelig hendelse. Uttrykt med andre ord: det gis en ikke ubetydelig forskjell mellom å skrive en bok om filosofi eller å holde forelesninger/foredrag om filosofi, på den ene side, og å skrive en bok som også er en filosofisk bok eller at et menneske holder en forelesning som er av filosofisk art: en trenger ikke være filosof for å skrive bøker om filosofi, slik en heller ikke trenger være filosof for å snakke om filosofi. Således har filosofi seg selv som problem.

Den tyske filosof Martin Heidegger(1889-1976) var opptatt av menneskets eksistens og verden og dens realiteter; Heidegger var ikke opptatt av livet og hva det betyr å ha liv å leve og liv føre i verden. Det beste en kan hevde om Heidegger er å uttrykke dette slik at han konstruerte et alternativt språk og en rivaliserende, filosofisk motivert konsepsjon om filosofi, en konsepsjon som også er så sterk at den er i stand til å holde oss som lever i en tid dominert av naturvitenskapelig orientert vitenskap unna teknologiens forferdelige kjever.

Foruten at Heidegger's filosofi er rettet henimot skaping av et slikt språk og en slik tenkemåte, var Heidegger en av de filosofer som fikk publisert mye med henblikk på skarpsindige analyser, beskrivelser og fortolkninger av menneske og dets situasjon i den moderne verden.

I verk hans Sein und Zeit blir vi således konfrontert med en måte å tenke om menneskelivet rent generelt, og om menneskeliv mer spesielt, som fører oss raskt inn til hva som menes med det å ha mennesket selv som studieobjekt. Heidegger skriver der at mennesker alt allerede lever slik at de forholder seg til og fortolker deres egne liv((eller at de er i stand til det)(Mine uthevninger))ved at de konseptualiserer livet selv slik at det framstår som "utfordrende oppgave", at det viser hen til noe ufullendt, uferdig og ufullbyrdet: at det som står på spill er måtene mennesker forholder seg til oppgaven, idet de streber etter å bringe klarhet inn i hva som mer presist menes med det "å snakke om og det å tenke på liv som utfordrende oppgave". 

Stöd Tidningen Kulturen

Köp en prenumeration! Klicka för mer information.

I siste halvdel av Sein und Zeit, der Heidegger snakker om den existenzial-ontologiske betydningen til Sorge, at begrepet springer fram som fortidighet, nåtidighet og framtidighet når en betenker at det er fundert i Zukunft som Zeitlichkeit: Das in der Zukunft grundende Sichentwerfen auf das "Umwillen seiner selbst" ist ein Wesenscharakter der existenzialitat: Ihr primarer Sinn ist der Zukunft(327). På den annen side, betydningen til framtidighet trer fram ved besinnelsen på den menneskelige eksistensens karakter av fortidighet og nåtidighet. Sagt med andre ord, menneskenes konkrete livssituasjon impliserer knipper av alt allerede realiserte muligheter ved at den menneskelige eksistensen har karakter av foroverrettethet, at eksistensen, eller den menneskelige eksistens, viser til framtiden, det si vil si at våre liv finner sted på det vilkåret at vi lever våre liv med henblikk på at vi også vil fortsette å være til innover i framtiden. På den annen side, den menneskelige eksistensen er forankret i nåtiden hvor ens livssituasjon er slik at den åpner opp for sett av ikke-realiserte muligheter, og ved å gå inn på en av disse muligheter ekskluderer en samtidig de andre muligheter som virkelige muligheter. Slik jeg leser Heidegger er det ikke nødvendig at leseren eller tilhøreren også deler hans synspunkter og oppfattelser om livet på den ene side og eksistens på den andre hvor det ut fra Heideggers ståsted er slik at det første skal utledes fra den sistnevnte term i den mening at eksistensen har forrang framfor livet. Dette synes å innebære mer forvirring enn klarhet og presisjon, og det har sannsynligvis å gjøre med at en uheldig terminologi har fulgt med og inn i språket vårt, nemlig termer som Væren, Det Værende og De værende ting på den ene side og Eksistens og Eksistensen på den annen side. Hos Heidegger gis også en rekke neologismer, ord og uttrykk han konstruerte selv, og som ikke fantes i det tyske språk forut for Heideggers konstruksjoner, eller nyskapninger. Imidlertid, ut fra det filosofiske ståstedet mitt, er begrepet om liv og livet selv det mest basale, det mest elementære, det mest grunnleggende.

Hos Heidegger står en overfor Daseinsanalytikken(fundamentalontologien) som en "syntese" mellom filosofisk antropologi og allmenn ontologi. Ut fra ståstedet mitt impliserer  "sammensmeltning" av antropologi og ontologi den globale tesen 'at fundamentalontologien med en stor grad av rimelighet kan fortolkes som en existenzial-antropologi.' Det betyr å lukke den sterkt følelsesladete diskusjonen vedrørende statusen til Heideggers værenstenkning hvor en rekke innvendinger har gått på rasjonalisering av de irrasjonelle element hos Heidegger. Dette betyr også å avklare spørsmålet om Heideggers tenkning sorterer under antropologi eller om den skal plasseres innenfor domenet for ontologi ved at den originale innsatsen hos ham har bestått i at han banet vei for og dermed ryddet grunnen for en antropologisk teori. Heideggers konstruktive bidrag skal etter vårt syn forstås som det å åpne for vitenskapsfilosofiske problemstillinger om hva som utgjør menneskets "natur", hva en mener når en snakker om og tenker på mennesker som totalitet, og hva for relasjoner og forhold det består mellom det fysiske, det psykiske og det intellektuelle, eller det åndelige hos mennesket. Det betyr forholdet mellom den fysiske kroppen hos menneske, dets legeme, det psykiske området, og eller dets bevissthetsakter(tenkning), på den ene side og dets ånd, som dreier seg om skapelse av verker, på den annen side. Dessuten hva som menes med person og personværen, personers og individenes sted og funksjonelle roller i samfunnet, i kulturen og i historien. Jeg mener også at fundamentalontologien skal forstås som en sammenhengende og helhetlig mulighetsontologi. En sentral begrunnelse for det å oppfatte den i lys av virkelige muligheter finner vi, dels ved Heideggers egen selvforståelse av Das Sein des Daseins, som utfordrende oppgave og som reell mulighet, på grunn av at det er menneskene selv som avgjør og som selv velger deres levesett. At jeg har plukket ut en slik term, beror også på at termen mulighet framtrer som formidlende ledd(term; element) innenfor følgende struktur, en struktur jeg har valgt å sette i fokus for oppmerksomheten. Jeg baserer meg på at den fundamentalontologiske strukturen har eller tilkommer, heuristiske og praktiske funksjoner. Det betyr at vi legger emfatisk vekt på at det er selve strukturen som gjør det mulig å levere gode argument for tesen at Heideggers hovedbidrag i filosofi er at han utvikler en antropologisk teori. Hvilket ikke, direkte, går i mot hva Heidegger selv har uttrykt om sin egen tenkning(Både før Die Kehre og etter Die Kehre).) Grunntesen som settes fram blir heller ikke bekreftet av Heidegger selv, dvs. forståelsen jeg har dannet meg faller ikke sammen med Heideggers selv-forståelse). Strukturen det er snakk om ser slik ut: Existenz - Dasein - Das Sein des Daseins - Sorge -Angst - Tode - Sein - Nichts - Zukunft.

Det å velge ut nettopp de ovennevnte termer - som en sammenhengende og helhetlig orden, eller som struktur, svekker ikke på noen måte synspunktet på Heideggers Sein und Zeit, der utgangspunktet for en diskusjon av verket blir lagt på grunntermene Dasein - Sorge - In der-Welt-Sein. Beskrivelsen og fortolkningen av fundamentalontologien hos Heidegger i termer av mulighetsontologi dreier det seg ikke i første rekke om å bestemme, rent konkret, hva for betydning og innhold de enkelte ledd har for seg selv: Hva det hele går ut på er å beskrive måten de enkelte relata(ledd) knyttes sammen med andre ledd på, på hvilke måter de enkelte termer framstår som gjensidig avhengige av hverandre, dvs. at de forutsetter hverandre - at de er resiproke ledd: Kort sagt, jeg henleder oppmerksomhet i retning av å kunne få øye på den indre, begrepsmessige, sammenheng som fins mellom leddene.

Vi har dessuten et presist siktemål med framstillingen av en slik struktur ved at den viser til menneskenes åpne(Das Sein des Daseins), uferdige, ikke-endelig fikserbare, ufullstendige  liv. Således betyr dette at hele Daseinsanalytikken(fundamentalontologien) skal kunne bli satt på begrep som en åpen, ubestemt, ufullendt orden. Den vitenskapsfilosofiske fruktbarheten til et slikt perspektiv er ikke bare at det forbereder og legger grunnen for å være i stand til å integrere relevante moment fra filosofisk antropologi, men at selve overgangen fra den traderte forståelsen av fundamentalontologien, som en oppfatning om mennesket med klare irrasjonalistiske element, også blir borte på veien. Det siste skal ikke utlegges i den mening at det betyr "fornuftens definitive triumf", for det ville så avgjort ha representert et tilbakeslag.

 Noen spesifikke betraktninger om Daseinsanalytikkens antropologiske relevans

Hva det er som bidrar til at Heideggers fundamentalontologi trer fram som særskilt velegnet til å kaste lys over utforskningen av mennesket, e.g. antropologi som en vitenskapsfilosofisk basert lære om mennesket?

Min første påstand går ut på at fra en ontologisk blikkvinkel har eksistenslæra hos Heidegger så mye i seg at den er i stand til å kaste lys over hele den menneskelige og den umenneskelige eksistensen. Det bør her skytes inn at Heidegger arbeidet ut fra følgende grunnforutsetninger. Antropologisk interesserte folk, som for eksempel Husserl,Scheler, Buber, Jaspers, m.fl., arbeidet riktignok med spørsmål om mennesket og menneskeværen, men det som framfor alt karakteriserte deres måter å gå fram på, var at de alle mente at svaret på spørsmål om relasjonene og forholdene mellom mennesket og væren var gitt på forhånd, forut for videre undersøkelser. Og det var samtidig Heideggers egen hovedbegrunnelse for å drive på med fundamentalontologiske undersøkelser ved at med mindre en ikke var i stand til å besvare værensspørsmålet, var en heller ikke i stand til å besvare spørsmålet om og etter mennesket. Og derigjennom kunne en heller ikke besvare de spørsmål som var relevante innenfor filosofisk antropologi. Derfor var det viktig å stille spørsmålet om og etter mennesket og derfor var det viktig å reise spørsmålet om og etter væren ved at de to spørsmål viste hen til hverandre. Det betyr at uten å finne fram til de værender som reiser Værensspørsmålet, vil en heller ikke finne fram til mennesket selv og dets Væren. Følgelig arbeidet Heidegger ut fra de grunnforutsetninger at uten væren gis det ikke mennesker, og uten mennesker gis det ikke væren. Betydningen til det siste kommer fram når en betenker den globale tesen at menneskene beror i deres fortsatte eksistens på væren, og at væren og de værende ting beror på menneskenes relasjoner og forhold til væren og de værende ting.

I dag kan vi trygt slå fast at hos Heidegger kommer en vitenskapelig sett svært fruktbar oppfatning om hva som konstituerer menneskenes vesen til utrykk, nemlig at menneskenes "vesen" springer ut av deres eksistens, og da i den mening at termen eksistens står for åpen mottakelighet, mottakelig åpenhet, for det ikke-fikserbare, for det uferdige, det ufullstendige, det ubestemmelige. Således får enhver "definisjon" av mennesket en paradoksal karakter, hvilket betyr en eksistensiell og epistemisk gevinst. De nevnte relasjoner og forhold impliserer at menneskenes liv ikke simpelthen er noe gitt; det bestemmes av hva som gjøres ut av det.  

Min neste påstand er at Daseinsanalytikken trer fram som særskilt velegnet til å sette fram vurderende beskrivelser om individet som individ(tenkning, fornemmelser, følelser, stemninger, affekter, opplevelser, ønsker, vilje, avgjørelser, valg, handlingskapasitet) og at mennesker relaterer seg til hverandre ved at entiteter som kultur, tradisjon og historie først og fremst har å gjøre med relasjoner mellom individ. Dernest, for det tredje, ved at ditt eller mitt liv viser til våre egne levende liv ved at historisiteten, bekymretheten og den foranløpende besluttsomheten etablerer det ontologiske fundamentet og den epistemologiske betingelsen for forståelsen av personbegrepet. Det skjer ved at begrepet om person med nødvendighet er rotfestet i selv-forholdet og verdensforholdet, og ved at disse moment forbinder det med egentlig eksistens, slik at personen framstår for seg selv som mulighet og oppgave, og ikke som et naturgitt fenomen, og per definisjon blir disse ting knyttet til menneskenes egen selvforståelse. For det fjerde: motsetningen mellom kastetheten og utkastetheten på den ene side og fremmedhet/hjemløshet på den annen side, finner sin løsning ved Das Man-læra; at enhver frisetting fra den umiddelbare livsverden er rotfestet i relasjonene og forholdene mellom den før nevnte tre-leddete struktur: Dasein - Sorge - In - der Welt-Sein, men uten at en slik binding til verden skal forstås i absolutt forstand, dvs. som en uopphevelig determinant/faktor for hva et bestemt menneske kan gjøre med seg selv og sitt eget liv, for mennesker kan arbeide på og med seg selv, e.g. forholde seg til sin egen fortid, sin egen nåtid og sitt eget liv innover i framtiden ved at det setter seg selv i fart og bevegelse, for å kunne bli i stand til å handle på visse måter, og ikke på andre.

Hva det kommer an på, er at en bestreber seg på å utarbeide en konsepsjon om forståelse og stemninger hos mennesker, e.g. en rimelig utlegning av relasjonen mellom Verstehen og forståelse på den ene side og Befindlichkeit og stemninger på den annen side: at så vel forståelse som grunnmodus som stemthet som grunnmodus i en viss forstand er likeverdige, at de er like opprinnelige fenomen i alt menneskelig liv. Det betyr at enhver artikulert og manifest forståelse av følelsesmessige opplevelser også viser til verdsettinger, vurderinger, verdier og verdidommer uten at en dermed hevder at bevissthetsaktene uttømmer de følelsesmessige "moment" ved at det gis en asymmetrisk relasjon mellom de sistnevnte og de førstnevnte. Og med en "asymmetrisk relasjon" mener vi at våre bevisste beskrivelser og vurderinger av menneskelige fenomen som "angst" og "terror" trer fram som bleke gjengivelser og framstillinger av den faktisk opplevde angst og terror. Dette viser seg i hverdagslige ord og vendinger som "Du aner ikke, du kan knapt nok forestille deg hvordan det var den gang." Til slutt, vi arbeider også ut fra grunnantakelsen at all åndsvitenskap impliserer verdi-ideal, verdsettinger, vurderinger og verdidommer. Det er ikke vanskelig å vise at hos Heidegger gis det en rekke verdi-ideal, verdidommer og vurderinger. Et klart eksempel på at noe slikt finnes hos Heidegger er hans distinksjon mellom egentlig eksistens og uegentlig eksistens hvor den sistnevnte uten tvil ikke går sammen med hvordan Heidegger betrakter begrepet om det å være en integrert person. Personbegrepet hos Heidegger er nemlig fundert i tanken om foranløpende besluttsomhet eller som det å vise mot overfor det absolutt ukjente: døden. Og da ikke forstått som et "ennå-ikke", som oppstand eller utsettelse, men i den forstand at det i prinsippet kan bryte inn hvert eneste øyeblikk, og som derigjennom setter strek for ens eget liv i den mening at en slik hendelse utelukker det å være til som menneske i denne, konkrete verden, uansett hvordan den konkrete verden, som stedet hvor vi er,  måtte være konstituert.

På den annen side, en person som gjør og snakker og snakker om det en gjør slik enhver annen gjør og snakker, kan knapt nok sies å falle inn under begrepet om person ved at dette begrepet hos Heidegger er anvist på individets eget, uerstattelige, ikke utbyttbare liv. Derfor oppfyller tanken om uegentlig liv(eksistens) ikke grunnbetingelsene for personværen i Heideggers forstand. Et resonnement langsetter slike baner impliserer dermed at det gis klare føringer og referanser til verdi-ideal, verdidommer og vurderinger hos Heidegger.

Noen eksempler på at filosofisk antropologisk inspirert tenkning kommer til anvendelse innenfor en rekke vitenskaper som beskjeftiger seg med utforskning av mennesket.

Historievitenskapenes filosofi

Allerede på femti-tallet framstår det historiefilosofer, som for eksempel Hempel, som hevder at det å forklare et fenomen innenfor menneskelivet, dvs. med referanse til menneskenes fortid, er det samme som å finne fram til en fortelling som er rik nok til at den gjør de aktuelle fenomen begripelige for oss. Både historiefilosofene Dray og Danto står innenfor et slikt vitenskapsfilosofisk historiesyn hvor fortellinger inntar en sentral plass når det gjelder å forklare visse historiske begivenheter, som for eksempel utbruddet av den første verdenskrig.

alt

Sosialøkonomiens dominerende vitenskapsfilosofi: Homo Economicus

Utgangspunktet er at sosialøkonomer forstår mennesker i termer av profittmaksimering, at hva det kommer an på, hva som virkelige teller innenfor en global økonomi, er oppnåelse av størst mulig gevinst ved hjelp av økonomisering av midlene(kostnadene holdes på et så lavt nivå som mulig), og at en streber etter å unngå økonomisk tap. Med andre ord: Verdensbanken og verdensfondet er, i det store og hele opptatt av utstrakt handel, finans og investeringer mellom jordas mange land, folk og nasjoner.

Samfunnsvitenskap og narrativt basert vitenskapsfilosofi

Gullestads narrativt baserte inngangsport til økt forståelse av og kunnskap om helt alminnelige mennesker som lever helt vanlige liv, og der det er et hovedpoeng at intervjuobjektene selv står fram med sine egne livshistorier, eksemplifiserer etter vår oppfattelse hvordan den narrativt orienterte vitenskapsfilosofi har etablert seg som disiplin innenfor samfunnsforskning/samfunnsvitenskap.

 Psykiatri og vitenskapsfilosofi

Innenfor psykiatrien gis det visse vitenskapsfilosofiske grunnorienteringer med klare, skarpe og tydelig markerte føringer tilbake til Heidegger,Gehlen, Plessner, Bollnow, Binsvanger, Frankl. Forståelsen hos forskere som Paul Tillich og Rollo May eksemplifiserer i eminent forstand grunnleggende innsikter og frukter fra fordypelser i Heideggers værenstenkning, i sær med utgangpunkt i Sein und Zeit. Når Rollo May, for eksempel, snakker om angst, da snakker han om livsangst, at dette bestemte mennesket engster seg for sitt eget foranstående liv. May snakker også om subjektivitet som det å være anvist på eksistens og non-eksistens. Slektskapet med Heidegger er slående og uomtvistelig: Heidegger gjør bruk av termen Vorlaufende Beschlossenheit(Forutløpende, forutsendende besluttsomhet). Med et slikt utrykk synes han å mene at mot og tapperhet, som verdi-ideal i termer av egentlig eksistens viser til det å våge å innlate seg på det ukjente, framtidigheten, e.g. det fremmede, usikre.  

Gehlen skriver om at det som karakteriserer mennesker og menneskelige væremåter er en form for dobeltbevegelse; at mennesker er til på den måten at dets legemlighet både viser ut over det å være til som fysisk kropp samtidig som det skjer en bevegelse innover i den fysiske kroppen selv, eller at mennesker er mottakelig åpne for det som gis utenfor dem (språk, kultur, samfunnsformer, historie, tradisjoner, praksisformer), og at de blir først til som mennesker ved at de tilegner seg og erverver seg nevnte medier. Dette betyr at det er det institusjonelle aspektet som etablerer oss selv og våre liv, at den "rå og nakne" eksistensen vår har å gå den lange veien gjennom de mange sosialt og kulturelt medierte institusjoner(familien, barnehage, skole, utdanning og arbeid).

Sida 2

Den medisinske antropologien

Gjenstandsområdet for medisinsk antropologi er syke mennesker. En slik utforskning av mennesket innbefatter også, hvor det er mulig, en rekke grenseoppganger med henblikk på å finne fram til holdbare kriterier for hva som virkelig teller som sunnhet, respektivt, hva som teller som sykdom, lidelser. Den inkluderer også problematisering av normalitetsbegrepet, hva som faller inn under et slikt begrep, når, hvor og på hvilke måter en kan snakke om avvik fra alminnelig levevis, livsføring. Grunnsynspunktet i medisinsk antropologi kretser gjerne rundt tanker om at en snakker om tungt rammete og virkelig lidende mennesker i de tilfelle dette blokkerer den for enkelte personens livsrealisering. På den annen side, en viss grad av motstand og vansker, som skal og kan overvinnes, hører med til et alminnelig liv: Det er altså bare i de tilfelle hvor selv-virkeliggjøringen mislykkes på grunn av for store problemer av ulike slag, at en også beskriver dette i termer av hjemsøkte, virkelig hemmete, lidende mennesker. Forbindelseslinjene til Heidegger er temmelig klare ved at Heidegger forstår menneskeværen dit hen at et menneske kan vinne seg selv(komme hjem til seg selv) eller det kan miste seg selv(komme bort fra seg selv).  

Hos Bollnow gis det diskusjoner av kriser og krisenes plass og betydning i menneskelivet; at mennesker ikke bare skjelner mellom det som var og det som er nå, og at en slik skjelning mellom det som var før eller tidligere i livet, holdt opp mot det som er til stede i livet, her og nå, at dette volder besvær for dem, men at det til begrepet om å ha et liv å leve, hører det også uopphevelig med at det avsettes plass for andre aktiviteter enn det fortløpende liv, slik at dette ikke hindrer at det skapes egne rom, hvis oppgave er avsatt for mestring av kriser eller av å ta kontroll over sitt eget liv, for i et liv er det så mye som kan komme av hånden, og derfor er det et sentralt og av stor betytning at en også strever etter å få en økt styring på det(pedagogisk poeng).

Teologiens vitenskapsfilosofiske hovedproblem

Fra et teologisk perspektiv hevdes det gjerne at analyser av eksistensialia, som angst, skyld, skam, samvittighet, anger, treffer mye av de moderne menneskers livssituasjoner og livserfaringer. Allikevel, verken medisinsk antropologi eller psykiatri som vitenskaper går langt nok ved at de ikke problematiserer menneskene "hvor-til", hva som er meningen med et liv, for hvis skyld mennesket er til, og hva det er som bidrar til at et menneske kan leve et anstendig liv. Og her kommer tanken om Gud inn ved at all menneskelig eksistens er anvist på det guddommelige, at hvert enkelt menneskes selvanerkjennelse springer ut av at de alt allerede har fått deres væren stadfestet og bekreftet fra og av Gud. Og det problematiske for moderne mennesker, er at de kirkelige tradisjoners åpenbaringsspråk synes å være obsolete språk, e.g. at de ikke er tilpasset en verdslig tidsalder: Moderne mennesker lever i en de-sentrert og de-mystifisert verden; talen om virkeligheter, forstått som verdener som går ut over all menneskelig erfaring og all menneskelig erkjennelse, forekommer, i utgangspunktet, å være mystifiserende tale, eller tale som ikke gir god mening. Selv om Heidegger selv synes å tilbakevise enhver tanke om å blande sammen det guddommelige med væren selv, så er det ikke uforenelig med værenstenkningen verken hos den tidligere Heidegger eller den senere at Heidegger beskriver og vurderer væren i et religiøst språk, som en viss andektig grunnholdning overfor mysteriet, det gåtefulle, det uutgrunnelige, opphavet vårt. Og da snakker vi om skaperverket, som innbefatter så vel skapningen selv(mennesket) og de skapte ting(Både de naturgitte, steiner, trær, etc. og det menneskene selv framstiller): Vi kan her snakke om en form for besinnelse på at den menneskelige vilje fortsetter med å ville det fullstendige herredømmet over alt værende, at det besinner seg på en - viktig - "rest", nemlig væren i dets karakter av værensmessighet. Således vrimler det av ord og uttrykk som henleder oppmerksomheten vår på menneskenes hang til å fortrenge det aller viktigste: at menneskene og naturen er til for deres egen skyld, og ikke bare som bruksting, bruksverdi og bytteverdi. Her følger noen av disse ord og uttrykk. Mennesker beskrives som værens hyrder, som værens gjetere; menneskene egne relasjoner til væren beskrives som et naboforhold ved at menneskene er værens nærmeste nabo. Menneskene blir også oppfordret til å la væren være, hvilket ikke er uforenelig med å utlegge det guddommelig som ett og det samme som væren, eller at væren, som utrykk for Gud, viser til det gode og det skjønne.

Ny-hermenutikkens vitenskapsfilosofiske orientering(Gadamer)

Gadamer har også henvist til hverdagsspråkets primat i relasjon til kunstige språk(tekniske språk, vitenskapelige språk): at vi alt allerede står innenfor visse formidlingssammenhenger i og med at vi har blitt ført inn i et bestemt språk, en bestemt kulturkrets, at vi alt allerede orienterer oss innenfor traderte tradisjoner. Således blir meta-språk(språk om språk, som for eksempel logiske kalkyler) sekundære fenomen i relasjon til de språk menneskene faktisk rår over og gjør bruk av for seg selv og sammen med andre. De nevnte ting impliserer flere forhold: at den menneskelige fornuft går så langt som det menneskelige språket og språkligheten rekker, at all forståelse er anvist på språklig artikulasjon, og omvendt, at språklige artikulasjon viser til forståelsen som grunnfenomen i menneskelivet. Det betyr dessuten at menneskespråk og menneskenes språklighet tilkommer en rekke andre funksjoner enn den objektiverende, naturvitenskapelige baserte diskursive logikken hvor entydighet er målet for kommunikasjon og interaksjon mellom mennesker. Formulert med andre ord: Språk og språkbruk anviser mennesket på kommunikasjon og interaksjon før språket blir til studieobjekt og gjenstand for konstruksjon av tekniske hjelpemidler, computerspråk. Således blir en konfrontert med argumenter for standpunktet at den språklige formidlete og den språklige artikulerte forståelsen som alfa og omega for all meningsfull utveksling av viten, kunnskaper og erfaringer.

Et slikt vitenskapsfilosofisk syn på relasjonene mellom språk og menneskelig fornuft, har uten tvil stor slektskap med hva en finner hos Martin Heidegger. Og hva vi dermed tenker på, er Heideggers betraktninger om språk og språklighets betydning: at for så vidt det gis språk, så gis det en verden, og, omvendt, for så vidt det gis en verden, så gis det språk og språklighet. Hos Heidegger støter en på tanken om språk og språkligheten som værens hus - at menneskene bor i språket, slik språket bor i menneskene, og at i språket kommer verden til syne, og omvendt, for så vidt det gis en verden, så kommer den til syne i språket.

Både hos Gehlen, Plessner, Bollnow og Buber kommer språk og språklighet sterkt i fokus ved sam-talen, dialogens betydning i menneskelivet, at det menneskelige liv opprettes og, når komunikasjonen bryter sammen, gjenopprettes ved dialogen mellom et jeg og et du(Buber).

Hos Bollnow gis det en betoning av relasjonene mellom lærer og elev, educator og educand, hvor graden av asymmetri kommer til uttrykk gjennom det at læreren trekker veksler på dypere og grundigere kunnskaper, og på ting den yngre ikke har rukket å oppleve, der det opplevelsene har gjort med den eldre, dvs. de erfaringer hun har fått skal stilles til disposisjon for den yngre. Slike ting reiser problem ved at kunnskaper og erfaringer ikke er direkte overførbare fra et liv til et annet. Og her kommer tilliten, den gode tone mellom lærer og elev/student inn ved at det er lærerens ansvar at slikt kan og må finne sted.

Rettsfilosofiens skjelning mellom legalitet og legitimitet

I rettsfilosofien som vitenskap problematiseres gjeldende verdier og normer ved at hva det dreier seg om her, er de ulike begrunnelser en gir for det positivt gitte, eller gjeldende rettsordninger. En beskriver slike, positivt gitte, rettsordninger, som legale rettsordninger, og dette i motsetning til det å legitimere en gitt rettsordning, e.g. utprøvingen og etterprøvingen av sett av forskrifter, lover, prinsipper, regler, med henblikk på deres intersubjektive gyldighet, dvs. på deres universaliserbarhet. Som eksempel på hva som mer presist menes med skillet mellom legalitet og legitimitet, nevner jeg at ut fra prinsippet om at offentlige valgte personer skal arbeide for fellesvellet, for fellesinteresser, og ikke opptre som om de faktisk gjør uten å gjøre det, så følger det som konsekvenser at en av opinionens hovedfunksjoner består i å se til at offentlig valgte personer ikke bruker de politiske organ og institusjoner for å fremme sine privatinteresser, eller at de gjennom sine egne handlinger bidrar til å kaste lys over seg selv i den mening at de etterstreber opprettholdelse av de egne karrierer, dvs. at en ser bort fra eller lar være å gå inn på det som tjener felleslivet i et partikulært samfunn.                

 Forskningsartikkelen er tidligere publisert i det danske universitetstidsskriftet Fønix, Nr. 1 - mai - 2009, årgang 32, København Universitet.
 Thor Olav Olsen  (Den här e-postadressen skyddas mot spambots. Du måste tillåta JavaScript för att se den.)

Ensamrätt för samtliga artiklarna som Thor Olav Olsen publicerar i Tidningen Kulturen tillhör författaren. Tillståndet för citat, länkar eller publicering i andra media än Tidningen Kulturen måste skriftiligt ges av författaren på denna adress
Den här e-postadressen skyddas mot spambots. Du måste tillåta JavaScript för att se den.

 

Ur arkivet

view_module reorder

En svensk antisemitisk historia

Boken Lurifaxiana tillhör de råaste antisemitiska texter som publicerats på svenska. Med titeln Lurifaxiana ville författaren säga att boken handlade om lurifaxarna, det vill säga judarna. Det var inte skämtsamt ...

Av: Mikael Mogren | Essäer om samhället | 16 februari, 2009

Människor lever i bubblor

Socialpsykologiskt är detta ingenting nytt; där kallas bubblorna för primära och sekundära grupper. Jag lever naturligtvis själv, och har framförallt levt, i bubblor. Under de senaste, säg, 20 åren har ...

Av: Carsten Palmer Schale | Gästkrönikör | 09 juli, 2016

I Pousettes värld: en poet

Det är en konst att vara enkel. Erik Pousette skalar av det överlagrade och står kvar med de stringenta orden i dess ursprungliga skepnader. Han litar på dem. Behöver inte ...

Av: Benny Holmberg | Litteraturens porträtt | 23 maj, 2012

Skilda rörelser på landet och i staden Intervju med regissören Radu Mihaileanu

Det finns några filmer som har en enorm vikt på grund av deras sociala patos, ofta större än dess tekniska möjligheter. I Sverige fann man den allra första av denna ...

Av: Roberto Fogelberg Rota | Scenkonstens porträtt | 24 januari, 2012

Abrishami synagogan.  Belysning  symboliserar den eviga låga som alltid brinner på offeraltarna

Framme vid en av Teherans många judiska bönehus

Till skillnad från de arabiska länderna har Iran fredat sina judiska församlingar. Sedan 1948 har över 800 000 judar emigrerat och förvisats från sina länder i Mellanöstern och Nordafrika; inte ...

Av: Text och foto: Tarja Salmi-Jacobson | Essäer om religionen | 08 februari, 2017

Trio Brantelid Härenstam Sparf

Nicolò Paganini kontra Robin Bengtsson

I stället för melodifestivalen har Björn Gustavsson ägnat lördagskvällen åt att skriva om Paganini.

Av: Björn Gustavsson | Björn Gustavsson | 11 mars, 2017

Jag har slutat prata om Gud eftersom jag tycker synd om honom. Intervju…

Mohamed Omar är poet, essäist och debattör. Han har varit hyllad i många år innan han tog väldigt radikala positioner inte bara mot Israels politik i Palestina utan också mot ...

Av: Guido Zeccola | Litteraturens porträtt | 26 juli, 2012

Avtäckandet

Det tillstånd av förhöjd verklighetskänsla som kan uppnås genom att man, i ensamhet och företrädesvis under en längre tid, tillåter sig att till fullo ge sig hän åt tillvaron i ...

Av: Mattias Lundmark | Agora - filosofiska essäer | 02 oktober, 2013

Botanisera i arkivet
close

Prenumerera på vårt nyhetsbrev!

Få de senaste artiklarna direkt i din brevlåda - helt kostnadsfritt.

Du kan när som helst avsluta din prenumeration - enklast klickar du bara på länken du hittar i varje nyhetsbrev.