Fantomerna: 7 tips varför nummer 14 är så bra ...

 Petrinideckarna är som Sveriges (mycket sena) svar på Enid Blytons Femgänget och Hemliga sjuan. Massor av mysrys och massor av spänning! 2012 blev Petrini nummer fjorton framröstad till Sveriges bästa ...

Av: Belinda Graham | 27 september, 2013
Gästkrönikör

På tal om Herakleitos

  Under en längre period denna höst 2012 har jag haft anledning att i lugn och ro ägna mig åt Herakleitos, vilket allteftersom gett upphov till följande i den gamle upphovsmannens ...

Av: Bertil Falk | 22 december, 2012
Agora - filosofiska essäer

“Do you have the shine?” Stanley Kubricks “The Shining” som dataspel och konst

Heltäckningsmattan i korridoren består av ett labyrintmönster i rött, brunt och orange som skapar en orolig, nästan obehaglig känsla. Väggarna däremot är vita, nästan avskalade. Det enda man hör är ...

Av: Mathias Jansson | 14 september, 2011
Media, porträtt

sista_kväll erotik

Jag står långt från dig världna blom, finns inget jag mer hade än doftat mig knarkad på dig, din lekamen gör mig blind i bästa, ser dig vackra för allt ...

Av: Stefan Hammarén | 14 november, 2012
Stefan Hammarén

Det fullkomne liv



altFølgende utsagn kan synes å være svært trivielt: at i vår egen tid gis det folk som søker etter livets opprinnelse, opphav, kilde, og slik var det også før tiden. Imidlertid, det er langt fra opplagt at en begriper hva nevnte utsagn er om. Når den som i dag gir seg i kast med et slikt forehavende, som er om livets opprinnelse - det første tegn til liv, er det nærmest en selvfølge at den som driver med en slik undersøkelse også  baserer undersøkelsen, utforskningen, på en viss systematisk og anerkjent metode - en vitenskapelig metode, der metoden viser vei, mål og midler. På den annen side, hver eneste anerkjente vitenskapelige metode er basert på en viss teori, som på sin side hviler på sett av hypoteser, som reiser seg på og over en grunn som antas å være sikker, og det betyr at den er prøvd/basert på erfaring. Ja, vi mennesker forutsetter og antar så mye om mangt. 

Det som er tilfelle, er at teorier er det en søker etter å få etablert gjennom å prøve dem overfor data og som stemmer eller ikke stemmer med realiteten. Således er en forsker verken ute eller å få stadfestet eller avkreftet teorien hun arbeider med, for det er jo den som driver hele verket: hypotesene, derimot, er slikt en antar er tilfelle, og slikt en antar er tilfelle, kan vise seg å være sant eller usant.

En alternativ framgangsmåte kan bestå i at en unnlater å bruke naturvitenskapelig kunnskap når en utforsker universet, og da er det også alminnelig å gå ut fra at det hele blir til en form for gjetning eller kun et trosspørsmål, for dette antas å ha en slik karakter at det mangler selvstendige og uavhengige belegg/data for det en hevder som sant og virkelig om livet og verden - dettes opprinnelse og det som følger på grunn av dette: En bør alltid komme i hu at ut fra anerkjente teorier og metoder, er hypotesene en makter å etablere langt mindre sikre enn det en støtter seg på, det vil si de empiriske data, det vil si at det som ikke trekkes i tvil er belegget, det som i første og siste instans er opprinnelsen til tesen, hypotesen, teorien.

Med andre ord, det er tesene, teoriene, hypotesene, en ønsker og vil granske nærmere, og det betyr med henblikk på deres sannhet/usannhet/riktighet/uriktighet.

Stöd Tidningen Kulturen

Köp en prenumeration! Klicka för mer information.

Det gis et moment som kompliserer det hele, for om en forflytter seg innenfor post-moderne samfunn, der en arbeider ut fra en teori om at begrepet om realiteten - om det som er virkelig og sant, er noe menneskene kontruerer selv - at realiteten eller virkelighet, slettes ikke fins i annen form en via menneskenes konstruksjoner, og det er slik, trer begrepet om kunnskap, viten og sannhet som noe som svever i det uvisse, eller at en benekter at størrelser som kunnskap, viten og sannhet ikke gis som annet enn størrelser innenfor en viss teoretisk ramme/paradigme, hvilket synes å føre i retning av en form for konstruktiv teori om vitenskap - at utenfor det vi mennesker selv konstruerer/produserer/frembringer, gis det liten eller ingen mening i talen om vitenskap og vitenskapelig forskning.

altVel, hva skal en mene om slikt: at det er menneskene selv som produserer/frambringer realiteten, og at uten at mennesker var i besittelse av en slik evne og uten at de kunne anvende den, er det meningsløst å vise hen til realiteten.

Det foregående impliserer at hva som er realitet, er med henvisning til hva mennesker mener med ideen og begrepet; ideer og begrep er ikke identisk, ekvivalent, med realiteten selv: det er forskjell mellom det å rå over begrepet om en katt og selve den fysiske katten, slik det ikke er ett og det samme å ha en viss idé om mennesker, og det å ha førstehåndskunnskap om mennesker gjennom faktiske møter med mennesker, inkludert seg selv som menneske, uten dermed å ha en vel utarbeidet teori om hva som menes med termen «menneske».

Imidlertid, tilbake til opprinnelsesutforskning - opphavet, kilden til liv, og hva som menes med at det gis liv: I alminnelig vitenskapelig forstand, er det forutsatt at det gis et uendelig stort univers, eller et univers som utvider seg, ekspanderer; et slikt univers er også, hevder en, underlagt eller styrt av invariante(uforanderlige, konstante) lover, det vil si som er slik at de gjelder overalt i universet, uansett om dette finner sted på mikroplanet eller innenfor større og mer omfattende sammenhenger(makroplanet).

Alternativt uttrykt:  Lover som er operative på jorda, må antas å være operative på de fjerneste gallakser ute i verdensrommet, og omvendt, det som gjelder ute på de enkelte gallakser, har også gyldighet på jorda.

Å tenke på nevnte måte, er ganske sikkert svært sentralt for astronomer, og for mennesker som har en viss interesse av populariserte framstillinger av moderne teorier om universet, om dets antatte opprinnelse, hvordan det har utviklet seg og hva for lover som gjelder.

Det foregående kan synes ok, men her kommer en rivaliserende oppfattelse: at det   verken er nødvendig eller tilstrekkelig å ta det hele så langt at en trenger å få vite at det gis et uendelig stort univers, med stjerner, planeter, og melkeveier, for å bli klar over at det gis en uendelig stor verden med uendelige mange liv, der ute, uten for oss selv: Det som er tilfelle for mitt eget vedkommende, og hva jeg er opptatt av, er at jeg  likevel har å være selektiv med henblikk på hva jeg skal vie meg til, for jeg har bare ett eneste liv, og ingen kan få alt, men jeg kan allikevel anstrenge meg, slik at jeg gjør det jeg kan gjøre, ut fra hva jeg er og hvem jeg er, og det skjer ved at jeg tar fatt på det gjør jeg ut fra min legning, min bakgrunn, utdanning, mine kunnskaper og mine erfaringer, og også ut fra mine evner og anlegg, og min særegne talenter og min begavelse.

Alle disse nevnte forhold, gir meg mer enn nok å gjøre, for et helt liv, og det trenger og behøver ikke forholde seg på den måten at alle dette determinerer og influerer meg, slik at jeg blir svært begrenset på grunn av de nevnte faktorer, og med "svært begrenset" mener jeg med henblikk på det jeg oppnår erkjennelse av, for enten må jeg holde fast ved at jeg er i stand til å perfeksjonere meg selv utover den perfeksjonisme jeg alt allerede har oppnådd, eller så må jeg ta til takke med å leve på bølgetoppene, på overflaten av det som er, altså en som vet litt om det meste, men som ikke har en viss dybde og en viss tyngde i livet sitt. Hva angår meg selv, er svaret rett fram: jeg foretrekker å bekjenne at jeg ennå har noe å lære, men at jeg heller ikke er villig til å gi slipp på den viten og kunnskap jeg allerede rår over, og den erkjennelse og selverkjennelse, og som jeg både er stolt over, og som jeg er svært takknemlig for, nemlig med henblikk på alle de mennesker som har oppmuntrer meg, støttet og hjulpet meg, når livet har floket seg til, slik at jeg har kunnet komme videre med meg selv og mitt, som, forhåpentligvis, er til nytte og glede for flere enn meg selv.

altSåledes er et helt liv ikke bare avhengig av det "genetiske lotteriet", men det viser hen til folk og steder utenfor en selv, og at en trenger å samarbeide med sine omstendigheter, lære av disse, være mottakelig åpen for det noen andre er i stand til å lære ut på grunn av at det alltid er slik at det gis mennesker som er mye dyktigere enn deg på sine områder: det er godt og bra at det gis svært kunnskapsrike og erfarne folk, for da kan den som ikke har rukket å tilegne seg disse bli oppmuntret til selv å gå i gang med ervervelse av kunnskap, slik det også er godt og bra at det gis erfarne folk, for da kan uerfarne mennesker få og ha noe å strekke seg etter.   

Det gis også en viss utilfredshet i livet mitt, og dermed er ikke fullkommenhet og perfekthet ett og det samme som tilfredshet, fravær av misnøye eller fravær av ubehagelige ting og hendelser. Det forholder seg i det reelle livet på den måten at ikke før jeg har avsluttet et skrivearbeid, så drives jeg pånytt både bakover og dermed framover ved at jeg ønsker og vil skrive og arbeide mer, det vil si utover det jeg har fått til så langt i livet, for det jeg frykter aller mest, er at jeg skal stivne til, at jeg skal gå tom, at jeg skal tørke inn, at det ikke er mer å hente fram. Om det skulle skje, så er jeg jo på sett og vis død, som skrivende filosof, som for meg står som en umenneskeliggjøring av livet mitt, for jeg har bundet det opp til å skrive ned forestillinger og tanker om hva det er om at en er til som menneske, hvorfor vi er her, så å si, hva for betydningen det har og hva for mening det korte jordelivet vårt har. Ja, hva som menes med "det å være menneske", og hvordan jeg som et selv skal relatere med til verden og alle dens folk - til andre mennesker og til den andre i meg selv - at det å bli til som menneske, er å erkjenne og anerkjenne at en lever i det fremmede - fra første stund av og til det hele er over. Vel, da har en mer enn nok å tenke på og over - for et helt liv - vil jeg mene: våre liv har skapende perioder, og tider da en ikke får så mye til. Således er et motsynspunkt overfor frykten for at en skal gå tom, at en så å si tørker inn, at de skapende perioder i livet følges av mindre skapende perioder: at det å kjenne seg tom og øde ikke betyr at alt er tapt, og at dette er det verste som kan inntreffe for et skrivende menneske, for en kan faktisk gå tom, og da trenger en å lade opp - at en håper og tror at kreftene og livslysten vender tilbake, slik at en begynner å skrive igjen, for det gis mange folk som har merket seg at livet har svært mange faser, som veksler mellom det skapende og det som rett ut kan kjennes som at nå er det over, nå makter jeg ikke å få til mer enn det jeg har fått til.

Med henblikk på realiteten, som er en omseggripende realitet, som favner om og inkluderer alle mennesker, og det betyr hver og en av oss, både de som har levd før oss, de som lever nå og de som kommer etter oss, så kan det jo være at ingen mennesker er fullt ut i stand til å fatte mer konkret hva det betyr at det gis en slik realitet, at det fins en felles verden som vi relaterer oss til og som vi refererer til, og som vi involverer og engasjerer oss i, hver gang vi anvender ord og begrep som er myntet på den. Det betyr at selvforståelsen og fortolkningen av livet framviser et bredt spekter, men det er en og den samme realitet en forholder seg til, og som en streber etter å beskrive så godt det lar seg gjøre.

Å være bruker av ord og begrep, er også å kunne trekke markante skiller mellom de ulike typer av denne realiteten, noe som ikke betyr at realiteten, verken som de ord og de begrep vi har om den, eller med henvisning til selve realiteten, strømmer ut fra og er rotfestet i de mange ulike tydninger vi kan gi den; våre liv, våre livshistorier og våre livsløp, er ikke så plastiske, eller elastiske, at de beror på hvordan vi tolker og fortolker dem, selv om valg og avgjørelser er viktige i våre liv, så er ikke alt i livet vårt, i ditt eller mitt, hennes eller hans liv, gjenstand for tilfeldige fortolkninger, der vi like godt kan foretrekke en fortolkning framfor en annen, eller at det en mener med å ha en bestemt livshistorie og et visst løp gjennom verden, opphører å være tilfelle straks en unnlater å besinne seg på en eller annen fortolkning, eller en tydning av det: hvert eneste menneske har en bestemt livshistorie og det befinner seg i et visst løp gjennom verden, om det aktuelle menneske har kommet til økt klarhet om dette eller ikke, ens utelatelser eller mangel på refleksjon og refleksivitet endrer ikke på nevnte faktum ved at det hører med til våre kår, ja, kåret vårt at vi har blitt gitt en inngang i livet og at det gis en utgang fra livet, og at det dermed gis en mellomtid, som er våre liv mellom fødsel og død.

Det jeg har uttrykt over, er heller ikke ment i retning av at tydninger av våre liv er noe vi hurtigst mulig bør legge bak oss, for mange ganger er det slik at vi har å avveie de ulike interesser, verdier og preferanser vi har, ja at vi også har å finne ut av hva de er, og da er det gjerne slik at vi har å vurdere hva som er i vår interesse med henblikk på det som inkluderer en referanse til andre, og det som er særegent for vårt eget liv. Og det er ikke opplagt at disse ting faller sammen.

altMen tilbake til grenseoppganger mellom ulike områder innenfor realiteten: det er, for eksempel, slik at en trekker opp et markant skille mellom realiteten en finner i bøker og det livet vi har og har fått ved at vi befatter oss med disse ting, det vil si at vi leser og skriver om det, og livet utenfor bokstavene og skriften, der ordskogen, i det sistnevnte tilfelle, er til stede, men uten at en befatter seg direkte med bokstaver, ord, setninger, avsnitt, tekst, skrift, tegn og symbol, eller at disse aspekt og dimensjoner blir gjort til gjenstand for betraktning, overveielse.

I hverdagenes verden, som er travelhet uten rast og ro, er ord og setninger som blad som fyker og blafrer av sted i vinden, både som det som renner inn i oss og som det vi snapper opp i forbifarten, eller som bare passerer forbi oss, uten at vi gjør noe som helst ut av det.; selv om det gjerne er slik er det umulig å ta tilbake det som en gang har blitt sagt eller ytret overfor et annet menneske, og da er det ikke bare om å be om unnskyldning, for det kan være både besværlig og lett: ordene er der, og de forsvinner ikke selv om du beklager at de ble ytret, der og da. Det kan også være tilfelle at etter som tidspunktet for de uheldige ordene og det tidspunktet en lever i her og nå også foranlediger, rent generelt, at mye av det som i øyeblikket ble opplevd som svært ubehagelig avtar, så er det langt fra sikkert at det er slik at tiden sletter ut hvert spor av det som var, eller at det hele går over i glemsel - at det dermed blir vekk.

Spørsmålene jeg tar opp er dermed formet på den måten at de går videre enn skriftspråk og det muntlige språket, og det går lenger enn å anta at talen kom forut for skriften eller at alle skriftspråk springer ut av det språk som går fra munn til øre, og deretter blir til mottale, eller til en tekst en vever ut i kraft av at det gis et skriftspråk, for ut fra kunnskapene og erfaringene mine, og ut fra anvendelsen av kunnskapene mine, og med støtte i min egen ervervede erfaring, gis det også realiteter utenfor og bakom tegnvirkeligheten, eller en realitet som utenfor den virkelighet vi har tilgang til i kraft av våre språklige og verbale uttrykk(lingvistiske aktiviteter), for eksempel at begrepet om vann som vått nettopp viser hen til at det er tilfelle at vann er vått. Dessuten er det, slik jeg har nevnt tidligere, at i den alminnelige verden, eller i våre liv utenfor skriften og utenfor talen, gis det følelser og fornemmelser, handlinger, objekt og hendelser, som er der, i minnet vårt og i livet vårt her og nå, uten at disse følelser, disse handlinger, disse objekt og disse hendelser, har blitt framstilt og uten at de har blitt nærmere karakterisert, eller uten at vi har gått nærmere inn på hva det betyr å ha språk og rå over begrep, og det å ha et liv å leve og et liv å føre.

Med andre ord: at vår tilstedeværen, våre liv, ikke er noe som faller sammen med det som er avsluttet, som alt allerede har funnet sin form og som har et bestemt innhold, i form av ord og setninger, som trer fram eller kommer fram som figur, karakterer, følelser, handlinger, objekt, hendelser: den fortløpende aktiviteten vår og vår eksistens, eller som malstrømmen av øyeblikk, som løper av sted i kraft av at vi er opplevelsesnære, der vi befinner oss i et mylder av skiftende situasjoner, er verken identisk med det som er nedfelt i skrift i en bok, eller med den nærhet som gis i forhold til opplevelsesvirkeligheten vår, og heller ikke med referanse til de mange skiftende situasjoner, episoder, eller hendelser som gis i et liv. Og våre liv er helt sikkert ikke identiske med det å ha fingre, hender og armer, tær, føtter og ben, og heller ikke med det å gå, det å bevege på seg, det å sette seg ned, det å sitte stille og det å reise seg og gå, selv om det er utbredt blant og mellom de aller fleste mennesker at dette er tilfelle.

I alle fall, det er langt bedre å kunne bruke føtter og ben for å ta seg fram enn å sitte lenket til en rullestol, og det er mye bedre å kunne åpne øynene om morgenen enn å lukke dem igjen om kvelden, for siste gang, slik det er å foretrekke å kunne skrive framfor å la være å skrive, og at det er langt bedre å kunne lese og skrive enn å være analafabet: Det jeg er opptatt av å få fram her, er at de av oss, som steller med filosofi og litteratur, tilbringer mye av tiden vår sammen med egne og andres forestillinger, ideer, og ideer utvikler seg, endrer seg over tid, men opptattheten av ideer har blitt gitt oss fra fortiden, i form av tradisjon, kultur, historie. Fortidens ideer hører fortiden til, eller de er om det som var, før i tiden, og ingen kan blåse liv i dem, men det er opp til oss som lever i dag å ta opp spørsmål om hva vi skal gjøre ut av alt det som har vært.

altJeg vil også uttrykke dette slik at livet sammen med ordene i bøker også gjør livet til et teoretisk liv, som nettopp er vår egen praksis, for dette livet beror på et forutgående valg av levemåte, og dette valget har etter mine begrep å gjøre med hva jeg betrakter som valget av det beste livet for meg, gitt mine talenter og min begavelse, uten at jeg dermed kan foreskrive for andre mennesker at de også bør strebe etter å legge filosofi og filosofiske aktiviteter og virksomheter til grunn for livet sitt, eller som det som for dem teller som det viktigste i livet og for livet. Uansett, dette gjelder så vel for en potensiell filosof som for en person som er filosof, eller som virtuelt har blitt til det, at filosofer er anvist å uttrykke seg om hva det går ut på, eller hva det hele er om: etter mitt syn, forholder det seg slik at filosofer snakker om hele livet, både den materielle realitet(fjell, stokker, blomster og isfjell, elver, byer, hus, gater og folk), og om kunst og kultur, myter, diktning, religion, vitenskap, filosofi, der den sistnevnte dimensjonen er noe menneskene selv lager og bygger, eller som vi selv skaper, for disse saker og ting, er ikke kopier av kopier av noe mer opprinnelig - originalene - eller at det gis noe som ligger til grunn for våre tanker og begrep om oss selv og våre liv, men som er utenfor vår fatteevne.

Veien inn til erkjennelse går gjennom synet mens betydning og mening er knyttet til hørselen.

Hos Platon gis det en apori, en motsetning, mellom det å bringe på begrep og det å skue, eller å se, mellom kontemplativ betraktning og framstilling av de saker og ting filosofen har sett og hørt: jeg betrakter dette annerledes enn Platon, og det av flere grunner, for det er urimelig å tro at erindring og gjenerindring, i Platons forstand, eller en rimelig tolkning av begreper som erindring og gjenerindring er i stand til å innløse våre forestillinger om å begripe hva størrelser som selve det skjønne, selve det gode og selv det sanne, er om: Jeg har behandlet disse ting andre steder.

På den annen side, om en holder fast ved at ideenes verden fins, og at mye av vår erkjennelse av denne verden, er svært blek, eller matt, uten liv, i forhold til ideene selv, så kan det tenkes at mange av de påstander som hevdes om ideene er usanne, selv om alt det de hevder ikke er usant, for da ville de ha snakket om noe annet enn ideene.  

Her er det om viten, kunnskap, erkjennelse, og standpunktet mitt, er at øyet er veien inn til erkjennelse, men hver eneste en av oss har visse blinde flekker, slik at den rene, objektive innsikt i det som er tilfelle, er det ingen mennesker som kan påberope seg, uten å havne i pragmatiske selvmotsigelser, uten at dette foranlediger at sanne oppfatninger er en selvmotsigelse, at vår streben etter det som er virkelig og sant, er en streben vi hurtigst mulig bør legge bak oss.

Ja, for filosofen Platon dreide det hele seg om innsikt i de "evige og uforanderlige" ideene, en innsikt som ikke berodde på vår omgang med ord og begrep, for en slik omgang tilhørte den lavere sfære, sett i relasjon til det ypperste: ideene. Og en slik innsikt var ikke avhengig av våre interesser og verdier, våre inklinasjoner, tendenser og disposisjoner, vårt temperament, preferansene våre, for det ville føre til at vi gjorde det som var lavere til en betingelse for det som var høyere, istedenfor omvendt, at det som er høyere og best, er det som setter målestokken for det som er lavere og dårligere enn det som er over, som således dannet betingelsen for at en i det hele tatt kunne snakke om og tenke på noe i former av godt og bra, mindre godt og mindre bra, elendig, eller bent ut: slett.

Selv om den filosofiske teorien Platon forfektet, som hans forsøk på å stable på bena en teori om ideenes rike og deres innbyrdes sammenheng, forstått både som en teori om selve det skjønne, det gode og det sanne, slik disse ting er i seg selv og for seg selv, uavhengig av de spørsmål vi mennesker måtte ta opp med henblikk på tid, sted og omstendigheter, det vil si med henblikk på skapelsen av tiden og rommet og stedet og omstendighetene, og hva som fantes forut for noe som helst, er komplett ubegripelig for oss som lever i det 21. århundret. Ut fra nevnte fortolkning av ideene plasserer Platon disse på et tenkt sted uten for vår diskursive horisont, i den forstand at det som teller hos Platon, er gjenerindring av ideene og deres enhet.

Et annet inngangspunkt til dette, er at for Platon var det slik at materialet var til: menneskematerialet, den sansbare verden, men på en ufullkommen måte, og ut fra dette materialet, med dets ufullkommenheter, plukket Platon ut det han trengte og behøvde, slik at han ble i stand til å lage en filosofisk konstruksjon om det hele.

Således er Platons forestillinger og tanker om ideene og ideenes rike ikke uten forutsetninger, selv om den blir utformet slik at det blir svært vanskelig å finne veien tilbake til vår felles verden.

Hvorom allting er, det forblir noe i hans forestillingsverden, noe som er så sterkt at det lever videre gjennom de århundrer som har passert siden den gang, og som er i liv hos oss, nemlig tanken om det er godt og bra å ha noe strekke seg etter, og som og er det beste en kan strekke seg etter, hvilket betyr at det gis visse aspekt og dimensjoner i våre liv, som utgjøres av verdier og verdiideal, eller at noe er bedre og noe er dårligere enn noe annet, og at det som er mindre bra er noe vi bør unngå framfor det å strebe etter det som er bedre.

altFor å ta et trivielt eksempel: om vi bruker en hammer når vi driver inn spiker, er det å ha en hammer og det å bruke den langt bedre enn å bruke en stein, og selv om en vond stol, som vakler, går an å bruke, som en gjenstand en kan sette seg på, er en stol som også er i orden å foretrekke å ha og å bruke til formålet sitt, som er å sitte bekvemt. Slik gjelder det også for toner at vi foretrekker også å lytte til velklingende og "rene" toner framfor måtte bli utsatt for typer av lyd, som kun skjærer oss i ørene. Den som har frekventert et diskotek, vet også hva jeg tenker på og hva jeg mener med lyd uten "rene" toner.

Gitt at det stemmer for oss mennesker at vi har blinde flekker, at den "blindheten" det vises til har å gjøre med at vi betrakter vi betrakter det som finner sted ut fra våre preferanser, interesser og verdier, så betyr ikke dette dermed at objektivitet også er en logisk og empirisk umulig tanke, for hver eneste en av oss oppnår kunnskap og viten ut fra vårt eget perspektiv på livet i verden og verdens liv i sinnet vårt; her er det tale om en og den samme verden, i global forstand, selv om forståelsen vår og forklaringene våre trekker i ulike retninger, hvilket betyr at vi som opplevende og erfarende blir konfrontert med vår felles verden. I nevnte forstand kan en også tale om en form for "perspektivisme" ved at den virkelighet, som foreligger, og den virkelighet som er allmenn og felles, og, som er forut for enhver av våre tolkninger og fortolkninger av den, sammen med de fortellinger vi måtte lage om den, har å gjøre med at den eneste holdbare tilgangen til livet og verden, er det å akseptere at det gis intet liv i verden uten at dette livet blir sett på som mitt eget liv, og ut fra posisjonen jeg har i dette livet, og ut fra et sted i livet, som også er mitt eget sted.

Med andre ord: det gis intet liv uten en selvoppfattelse og en fortolkning, og det gis ingen selvoppfattelser og ingen fortolkninger uten liv: relasjonene går begge veier.

Uansett en pågående kontrovers vedrørende objektivitet og subjektive og lokale oppfatninger om livet og verden, så er det vi mennesker som bygger og lager tingene, i det minste våre vitenskapelige og filosofiske fortolkninger, skjønt det gis en uendelighet av betingelser og størrelser, som, i en viss mening, er gitt, og som vi anvender for våre egne formål.

Hva angår skillet mellom den materielle kulturen(realiteten) og den immaterielle kulturen, har den immaterielle realiteten en materiell basis, for det som finner sted - om en baserer oppfatningen sin om den immaterielle kulturen på "ren" ånd og "åndelighet - er at det intellektuelle livet og - ja kultur og kulturen - blir til en abstrakt ånd som svever over vannene. En kan si at ved å opphøye menneskenes liv og historie til en slags hegelsk ånd, som betyr at subjektet absorberer objektet, at det dermed går ut på å gjøre seg ferdig med all tale og referanse til subjekt og objekt dialektikken, for det som blir tilfelle, straks en har revet fra hverandre det som er begrepsmessig sammenknyttet, er også slik at ingen filosofi gjøre det helt igjen. Og det er dette som finner sted hos Hegel: at ideer og begrep og saklighet blir anvist på en tilstand hvor de enkelte deler formodes å gå opp i en høyere enhet, eller en syntese. Altså: at individet forsvinner inn i samfunnskroppen, i samfunnets strukturer, i de ulike institusjonene og sosiale ordninger som fins, slik som skolen, arbeidet, familien, eller at en vier livet sitt til alt det som har med statsapparatet å gjøre, slik som å arbeide i et departement, i byråkratiet, eller i et eller annet direktorat.

Det som framtrer som riktig ille ved å tenke langsetter nevnte baner, er at en dermed vender ryggen til både livet og til døden, selv om dette også finner sted i det moderne ved at død og døden kun er noe for økonomiske orienterte begravelsesbyråer og at moderne samfunn for det meste er opptatt av det fortløpende liv, og ikke livets begynnelse og dets avslutning: gjennom å bringe livet og døden på begrep, antas denne type tenkning, som baserer seg på en lesning av Hegel, at dette også går ut på å sette begrepene i dialektisk bevegelse på en så ekstrem måte at en til slutt ikke har mer å uttrykke om det hele. Resultatet av ens tenkemåte trer fram når det går opp for en at menneskenes liv og historie, sett i lys av og ut fra en fortolkning av Hegel og hans filosofi, har blitt gjort om til et manus, der hvert eneste kapittel er ferdigskrevet på forhånd, og det betyr at det hele har blitt til en avsluttet bok i verdenshistoriens selvutvikling. Med andre ord: historien vår har blitt til dens begynnelse og dens avslutning, eller til historiens slutt, for det er ingen tvil om at for Hegel utgjorde den preussiske stat høydepunktet og sluttfasen i verdenshistoriens dialektiske selvutvikling, eller den universelle historie. Det er, mildt sagt, et meningsløst standpunkt, for om en lar seg belære av Hegel, er historien og menneskelivet, ikke annet enn en grav på en kirkegård.

Imidlertid, filosofi er ikke ett og det samme som diktning, fiksjon eller påhitt, selv om det helt sikkert er slik at god diktning bidrar så vel til å utdype som å kaste lys over visse kjensgjerninger ved våre liv, for den eller de som driver med filosofi, er anvist på forklaring og begrunning, motiverte grunner, og, til syvende og sist, er det slik at  de forklaringer en støter på i filosofi faller ikke sammen med de forklaringer en finner innenfor naturvitenskap, eller innenfor teknisk rasjonalitet(og teknisk orientert filosofi). Hovedgrunnen til dette er at hva det er om i filosofi, er om å forklare og begrunne eksistensen av meningsfenomen, og om det som virkelig teller i livet, og at det ikke bare teller, for det er svært meget som teller i våre liv, uten at det som teller har ultimat betydning, skjønt uten at det gis små ting å bry seg om gis, det knapt nok store ting. Likevel betyr ikke dette at om en mener at vår tid er altfor opptatt av de store ting - at gigantomanien er en av tidens kjennetegn - skal en kun bekymre seg om det som - for det meste - tar vare på seg selv!

 Thor Olav Olsen   (Den här e-postadressen skyddas mot spambots. Du måste tillåta JavaScript för att se den.)

Ensamrätt för samtliga artiklarna som Thor Olav Olsen publicerar i Tidningen Kulturen tillhör författaren. Tillståndet för citat, länkar eller publicering i andra media än Tidningen Kulturen måste skriftiligt ges av författaren på denna adress
Den här e-postadressen skyddas mot spambots. Du måste tillåta JavaScript för att se den.

 

Ur arkivet

view_module reorder

Entreprenörsamhället och den nya rättvisan

André Hansson om det revolutionära tänkandet bakom det nya entreprenörsamhället. Entreprenörsamhället - ett samhälle som sjuder av levande och växande småföretag i evig tillväxt. Nya inventioner och nya marknader skapar försörjnings- och konsumtionsmöjligheter för ...

Av: André Hansson | Essäer om samhället | 15 augusti, 2008

Hatet är vår hemlighet. Skriva är politik. Om Lundberg & Enander. Hat &…

Kristian Lundberg och Crister Enander är två författare som tagit på sig ett grannlaga uppdrag i sitt skrivande, att använda sin förmåga att berätta för att visa på en sida ...

Av: Benny Holmberg | Essäer om litteratur & böcker | 05 mars, 2013

bild Privat ägo

Jack Vanarsky och den potentiella konstens sällskap

Han arbetade med rörligt, skivade skulpturer och dito ("lamellade") bilder, Jack Vanarsky, den argentinskfödde konstnären (1936-2009) som landade i Paris under upprorens tid 1968 och blev kvar och verksam där ...

Av: Ulf Stenberg | Konstens porträtt | 18 maj, 2016

När två världar möts

– Det är roligt att lära sig om andra språk. Jag visste inte att man kunde ha det som yrke! säger Milarépa Traoré om vad han lär i skolprojektet Babel. Det ...

Av: Anna Mezey | Kulturreportage | 21 januari, 2013

Har någon ett tips på en bra bok till en som inte läser?

Verkligheten börjar komma i kapp mig. Jag skriver böcker, men jag läser inte. En lärare jag hade när jag som vuxen pluggade svenska såg lite misstänksamt på mig när jag ...

Av: Liz Wennberg | Gästkrönikör | 17 december, 2012

Nyårslöften

Jag började året med löftet att ta hand om mig själv: till hjälp hade jag svenska Kia, modefotograf och yogalärarinna i Paris som introducerade mig till sin speciella yogateknik. För ...

Av: Anne Edelstam | Resereportage | 04 februari, 2010

Även en kniv kan vara konst

Bo Helgesson i ateljénBland damasker, skedsjölpar och ostronknivar hos Bo Helgesson. Kniven är människans eviga följeslagare. Av trä, ben, sten. Av brons och klumpigt tillplattat järn. Långt senare gjord av rostfritt ...

Av: Gunder Andersson | Konstens porträtt | 28 augusti, 2008

Lost in translation: på jakt efter energiövergången

Nomina si nescis, perit et cognitio rerumCarolus Linnaeus Tillhör världen dem som stiger upp tidigt? Tisdagen den 23 april 2013, just när dagen gryr för somliga och natten tar slut för ...

Av: Marc Guerrien | Reportage om politik & samhälle | 14 juni, 2013

Botanisera i arkivet
close

Prenumerera på vårt nyhetsbrev!

Få de senaste artiklarna direkt i din brevlåda - helt kostnadsfritt.

Du kan när som helst avsluta din prenumeration - enklast klickar du bara på länken du hittar i varje nyhetsbrev.