Adam Zagajewski – kronprinsen inom den polska poesin

Den polska kulturen i allmänhet (poesin, epiken, dramatiken, musiken, vetenskapen osv.) är, och har mycket länge varit, enastående vital. Inom litteraturen räcker det med att nämna några få: Czeslaw Milosz ...

Av: Carsten Palmer Schale | 25 augusti, 2012
Litteraturens porträtt

Nina Bouraouis kamp med de onda tankarna

Nina Bouraouis kamp med de onda tankarna   Nina Bouraoui. Foto: Elisabeth Grate Bokförlag Jag plågas av att skriva om döden, jag kan inte skriva om sexualiteten, de båda ämnena tycks mig ...

Av: Thomas Nydahl | 05 januari, 2007
Litteraturens porträtt

Fredrik F. G. Granlund

Författarpresentation, Fredrik F. G. Granlund:   Jag är Mästaren utan Margarita, en intelligent och tankfull idiot, ett sovande svärd, ett rorschacktest på himlen, ett refuserat Bamseavsnitt, en ambitiös pacifist, vansinnig med förstånd ...

Av: Fredrik FG Granlund | 19 december, 2011
Utopiska geografier

Könets mystiker

Illustration av Guido Zeccola efter Beato AngelicoHermann Kesten, Joseph Roth och Albert Camus, med korridorförbindelse till André Gide, häckade en gång i tiden i en lägenhet på sjätte våningen i ...

Av: Bo I. Cavefors | 27 november, 2008
Essäer om litteratur & böcker

Om den materielle og den immaterielle kulturen



altÅ ha den materielle og immaterielle kulturen som tematiske objekt, der menneskelivet utgjør så vel grunn som grunnlag for alt det en kan oppnå kunnskap og viten om, synes å utgjøre et så stort prosjekt at det lover langt mer enn hva det faktisk holder. Ja, dersom en tilslutter seg Wittgenstein og hans synspunkt på hva mennesker bør uttale seg om, så har en å tie om alt det en ikke kan vite noe sikkert om. Imidlertid, mennesker har øyne og ører, de både ser og hører, og det som har kommet inn gjennom synet og hørselen, renner ut av munnen.

Således er en slettes ikke på avveie hvis en holder det for sant at mennesker snakker og skriver om svært mange ting, som de har liten eller ingen kunnskap om, det vil si med henblikk på de høyeste, ytterste og siste ting, eventuelt, det som er innerst inne i oss selv.

I tråd med den tyske filosofen Gadamer, kan en argumentere for at fornuften hos menneskene rekker så langt som språket og språkligheten rekker, og at det som er utenfor ord og språklighet, også er utenfor det en kan fatte i kraft av fornuftsevner, som, på den annen side, kommer i grader hos mennesker: at det som er utenfor språkets grenser og begrensninger også er utenfor fornuftens grenser. Dessuten at det «naturlige» språket er primært i forhold til hvert eneste «kunstspråk», i betydningen «språk som er konstruert, som for eksempel vitenskapelige språk og filosofiske språk». Imidlertid, det er et underlig standpunkt, især når en vet at det kommer fra en fagfilosof, for filosofi som aktivitet og virksomhet opererer kun i kraft av visse terminologier, strengt avgrensede vokabular, som helt sikkert er utilgjengelig, hermetisk lukket,  for folk uten filosofisk opplæring.

En umiddelbar innsigelse, er at en starter der en er - midt i språket - og at dette at en er språkfør, at en for lengst har blitt ført inn i et visst språk, kan da fungere som en plattform for å erverve seg et vitenskapelig og filosofisk språk. Jeg er langt fra overbevist om at det er en farbar rute å vandre langsetter, for her er det en rekke alvorlige «skjær i sjøen», hindringer og besværligheter som kan trekke i retning av at ens store frykt og redsel i livet nettopp blir at en ikke er vitenskapelig og filosofisk nok, slik det uten tvil var for Sigmund Freud, grunnleggeren av psykoanalysen, som et forsøk på rigid og systematisk kunskap om psyko-somatiske prosesser og våre forestillinger, ideer om oss selv, livet og verden. Utover dette, har menneskene en tilbøyelig til å tenke og handle svært ulikt, beroende av de demografiske, kulturelle, historiske, politiske, sosiale og religiøse forhold de lever under, som er slik at de nevnte størrelser langt på vei determinerer og influerer deres tenkning. Det dannes også skoleretninger, noe som er velkjente fenomen, og innen en og den samme skole, kan det kommer til alvorlige konflikter, slik at det som i utgangspunktet var en relativ homogen gruppe av folk, blir svært splittet og uenige om det meste.

Stöd Tidningen Kulturen

Köp en prenumeration! Klicka för mer information.

Spørsmålet om kunnskap og viten, og om hva som hevdes i kraft av språk, ja, hva som er meningsfullt å hevde, kan også bli betraktet ut fra relasjonene mellom skrift og muntlighet - det som er nedtegnet og det som blir utvekslet øye til øye, som går fra munn til øre, på den måten at om det gis begrensinger i forholdet til skrift ved at mye av det en nedtegner, skriver ned, er slik en kan utføre i det daglige uten at en har tenkt i gjennom hva som er betingelsene og forutsetninge for å kunne gjøre det. Ja, en kan nok også forestille seg at der skrift og skriftlig meddelelse kommer til kort, altså der skriften stanser, kan en gi seg i kast med å forklare gjennom muntlig tale. Naturligvis, dette reiser spørsmålet mellom tale og skrift: skriften kom forut for muntlig tale, eller var det omvendt: at først kom muntlige tale, og så kom nedtegnelser i skrift - skriftspråk.

altHva angår ideen og begrepet om fornuft, så gis det mange definisjoner at det er helt håpløst å sortere ut en som skulle fortjene å bli opphøyd til selve fornuften med store bokstaver: I dag er det utbredt å snakke om økonomisk fornuft, sosial fornuft, teknisk fornuft, kollektiv, politisk, nasjoners og staters fornuft, ja, også kulturell, historisk, religiøs, teologisk fornuft. Dessuten sunn fornuft, det gode skjønnet, praktisk dømmekraft, sunn fornuft, personlig fornuft. Ja, til ideen om fornuft hører også klokskap og visdom, endog subjektiv, objektiv og absolutt fornuft - der den siste ofte har blitt knyttet til Universell fornuft. I vår egen tiden er det vel også alllment tankegods å tale om Kommunikativ fornuft. Forøvrig var det slik at i hellenismen snakket en om verdensfornuften, og senere, i middelalderen, var det alminnelig å tale om menneskenes fornuft, i kontradistinkjon til Guds egen fornuft.

Utover det gis ideen og begrepet om fornuft på den måten at det kommer i grader: å hevde at fornuft og det som er fornuftig, er ett og det samme som fornuften som absolutt, selve fornuften, det som er fornuftig i seg selv og for seg selv, uten noen som helst annen bestemmelse at fornuften er fornuftig, er helt sikker å begå en alvorlig tankefeil, for hver eneste versjon av ideen og begrepet om fornuft i slike termer, kan være forenlig med en form og et innhold som går langt utover det som rimelig for oss mennesker, slik en kjenner det fra Tyskland, Spania, Italia og det tidligere Sovjetsamveldet. Ja, Kina under Formann Mao orienterte seg også i kraft av en form for fornuft, som Mao selv hadde nedtegnet i sin bok: Mao's lille røde, som var den eneste tillatte lektyre under Kulturrevolosjonen: Om Mao var tilhenger av Troskij, er ikke helt enkelt å avgjøre, skjønt straks noen hadde fått noe til, måtte en ødelegge det, slik at det ble fart og bevegelse i Staten/Samfunnet/Historien: Mens Lenin og Stalin var opptatt av Arbeideren(Proletaren), var Bonden i fokus for Mao, og om studentene ble for mye studenter, så avvek de fra det rette, det vil si bondelivet, og derfor måtte de dø, måtte de drepes. I det hele tatt en bizarr logikk/fornuft, med dødbringende konsekvenser for den kinesiske befolkning.

Nå er det en gang slik at vi mennesker både skriver og snakker, leser og hører om mangt vi ikke kan vite noe sikkert om, ja, at mye av de ting menneskene leser om og skriver om, tilhører fiksjonen eller dikterens verden, der det ofte er tale om at det som finner sted i romaner, er noe som kunne ha funnet sted. Dette gjelder også innenfor det religiøse feltet, om en tar de historier en får framstilt som skoleelev eller som en leser om i oppslagsverk om religionene og deres ulike historier; naturligvis, romaner har sitt eget autonome univers, og å forflytte seg inn i en slik verden, er samtidig å tro på at de figurer en møter i romanen også har en eksistens - i romanen.

Hva angår religion, så er den om en grunnleggende tro på at det som hevdes innenfor den bestemte religionen, for eksempel kristendommen, er virkelig og sant - at Jesus Kristus er Guds ektefødte sønn, at Gud ble menneske gjennom Jesu fødsel, at Jesus døde på korset, at han gjenoppstod på den tredje dag, at han er veien, sannheten og livet, og at hver og en som tror på ham skal få evig liv: slike ting hører med som ting en ikke kan fjerne uten at en også fjerner det som forener kristne, selv om en strides om enkelte trosspørsmål: at det bare fins en Gud, Vårherre, hvis vesen kommer til uttrykk i tre personer: Faderen(Gud), sønnen(Jesus) og Den Hellige Ånd eller som Guds egen skaperkraft, som er tilstede i alt som er, for i begynnelsen var det slik at skaperen skapte alt og alle ting fra ingen ting(Creatio (e)x nihilo, og, kan en føye til, det Gud har skapt, kan han også tilintetgjøre. Således er menneskenes liv og historie om det som oppstår og forgår i tidsflommen, at timelighet og død er menneskenes kår.

altKristendom i et slikt perspektiv, er også med henvisning til mysterier: at Jesus, etter korsfestelsen, viste seg en rekke ganger for noen få mennesker - om dette skyldes det store tapet av Jesus og savnet som oppstod, eller om dette kan forklares på andre måter, skal jeg ikke gå inn på i denne sammenheng.

Ett av de spørsmål som melder seg er: Dreier det jeg har snakket over om helheten, det hele, om hva som utgjør realiteten, om dens "natur"? Ett er sikkert: det er om det som er absolutt annerledes, og i forhold til hva er det absolutt annerledes: I forhold til oss, i forhold til de skapte ting, til alle ting som blir til i tiden og som opphører å være til, og i relasjon til det uskapte selv(skaperen, Gud) og skapningen og de skapte ting. Kristendommen er en av flere religioner, og siden det er slik at det gis andre religioner enn kristendommen, slik som Jødedommen, Islam, Hinduismen, kan Kristendommen ikke utgjøre helheten av alle de religioner som fins i verden, selv om en som bekjenner seg til Kristendommen også ønsker og vil forstå hva helheten er om.

En annet vanskelighet som reiser seg for den som undres på hva som mer konkret menes med et liv etter døden, er om hva for eksistens det kan være når den levende kroppen er tilintetgjort og en selv ikke bare har dødd en fysisk død, men at dette også foranlediger at ethvert minne om at en i det hele tatt har vært til, at en har spasert omkring på jorda, er slettet eller visket ut: når et menneske verken kan se eller høre, le eller gråte; når det ikke har minne, kan en da forestille seg at det er en eksistens som har tilstrekkelig mange kjennetegn til felles med det vi er fortrolige med fra vårt eget liv eller andres liv, at en også kan snakke om dette og tenke på dette som menneskeliv, eller liv, i det hele tatt?

Om det er slik at når et menneske dør, så skiller sjelen seg fra kroppen, og om en videre antar at det gis mange former for destruksjon av kroppen som også foranlediger at den går helt i oppløsning eller fordøyd av en annen organisme(som når noen drukner eller at en blir spist av hai), så oppstår det også individualiseringsproblemer, for hvordan kan en vite at denne oppløste kroppen er identisk med denne sjelen eller at en kropp som har blitt fortært, og således blitt til en del av det store kretsløpet, skal kunne identifiseres med en bestemt sjel.

altDøde mennesker kan verken sykle eller lage en tekst, eller skrive og lese det de har skrevet.   

Om en mener at det er mulig, tross alle innvendinger overfor et slikt standpunkt, at kropp og sjel kan gjenforenes, at det er snakk om en gjenoppstandelse, at en kommer til å møte igjen den en har elsket i dette liv, i det neste eller det andre livet, hvordan skal dette møtet finne sted uten at en dermed har ført inn andre termer for det å se og det å høre enn det menneskene rent allment fatter med disse termer

 Sannsynligvis er det slik at små fortellinger om våre liv er langt mer fruktbare for oss enn slike konstruksjoner som sikter henimot totalforklaringer av alt som har å gjøre med den ytre så vel som den indre naturen, skjønt det ennå fins mennesker som klynger seg til troen på den tekniske fornuft og på teknologiske framskritt: at det er den tekniske organiserte og teknisk baserte fornuft som leder an, som går foran og viser vei, og at anvendelsen av den teknisk baserte fornuft resulterer i teknologiske framskritt, som, på den tredje side, foranlediger en stadig økende materiell velstand for menneskeheten, selv om det gis også gis en stadig økende andel av verdens befolkning som ikke har noe som helst av det som mange andre har(utdanning, arbeid, mat og drikke, en leilighet, bil, hytte på landet og ved sjøen, sammen med feriereiser rundt om i verden).

altÅ ha den materielle og immaterielle kulturen som tematiske objekt, der menneskelivet utgjør så vel grunn som grunnlag for alt det en kan oppnå kunnskap og viten om, synes å utgjøre et så stort prosjekt at det lover langt mer enn hva det faktisk holder. Ja, dersom en tilslutter seg Wittgenstein og hans synspunkt på hva mennesker bør uttale seg om, så har en å tie om alt det en ikke kan vite noe sikkert om. Imidlertid, mennesker har øyne og ører, de både ser og hører, og det som har kommet inn gjennom synet og hørselen, renner ut av munnen.

Således er en slettes ikke på avveie hvis en holder det for sant at mennesker snakker og skriver om svært mange ting, som de har liten eller ingen kunnskap om, det vil si med henblikk på de høyeste, ytterste og siste ting, eventuelt, det som er innerst inne i oss selv.

I tråd med den tyske filosofen Gadamer, kan en argumentere for at fornuften hos menneskene rekker så langt som språket og språkligheten rekker, og at det som er utenfor ord og språklighet, også er utenfor det en kan fatte i kraft av fornuftsevner, som, på den annen side, kommer i grader hos mennesker: at det som er utenfor språkets grenser og begrensninger også er utenfor fornuftens grenser. Dessuten at det «naturlige» språket er primært i forhold til hvert eneste «kunstspråk», i betydningen «språk som er konstruert, som for eksempel vitenskapelige språk og filosofiske språk». Imidlertid, det er et underlig standpunkt, især når en vet at det kommer fra en fagfilosof, for filosofi som aktivitet og virksomhet opererer kun i kraft av visse terminologier, strengt avgrensede vokabular, som helt sikkert er utilgjengelig, hermetisk lukket,  for folk uten filosofisk opplæring.

En umiddelbar innsigelse, er at en starter der en er - midt i språket - og at dette at en er språkfør, at en for lengst har blitt ført inn i et visst språk, kan da fungere som en plattform for å erverve seg et vitenskapelig og filosofisk språk. Jeg er langt fra overbevist om at det er en farbar rute å vandre langsetter, for her er det en rekke alvorlige «skjær i sjøen», hindringer og besværligheter som kan trekke i retning av at ens store frykt og redsel i livet nettopp blir at en ikke er vitenskapelig og filosofisk nok, slik det uten tvil var for Sigmund Freud, grunnleggeren av psykoanalysen, som et forsøk på rigid og systematisk kunskap om psyko-somatiske prosesser og våre forestillinger, ideer om oss selv, livet og verden. Utover dette, har menneskene en tilbøyelig til å tenke og handle svært ulikt, beroende av de demografiske, kulturelle, historiske, politiske, sosiale og religiøse forhold de lever under, som er slik at de nevnte størrelser langt på vei determinerer og influerer deres tenkning. Det dannes også skoleretninger, noe som er velkjente fenomen, og innen en og den samme skole, kan det kommer til alvorlige konflikter, slik at det som i utgangspunktet var en relativ homogen gruppe av folk, blir svært splittet og uenige om det meste.

Stöd Tidningen Kulturen

Köp en prenumeration! Klicka för mer information.

Spørsmålet om kunnskap og viten, og om hva som hevdes i kraft av språk, ja, hva som er meningsfullt å hevde, kan også bli betraktet ut fra relasjonene mellom skrift og muntlighet - det som er nedtegnet og det som blir utvekslet øye til øye, som går fra munn til øre, på den måten at om det gis begrensinger i forholdet til skrift ved at mye av det en nedtegner, skriver ned, er slik en kan utføre i det daglige uten at en har tenkt i gjennom hva som er betingelsene og forutsetninge for å kunne gjøre det. Ja, en kan nok også forestille seg at der skrift og skriftlig meddelelse kommer til kort, altså der skriften stanser, kan en gi seg i kast med å forklare gjennom muntlig tale. Naturligvis, dette reiser spørsmålet mellom tale og skrift: skriften kom forut for muntlig tale, eller var det omvendt: at først kom muntlige tale, og så kom nedtegnelser i skrift - skriftspråk.

altHva angår ideen og begrepet om fornuft, så gis det mange definisjoner at det er helt håpløst å sortere ut en som skulle fortjene å bli opphøyd til selve fornuften med store bokstaver: I dag er det utbredt å snakke om økonomisk fornuft, sosial fornuft, teknisk fornuft, kollektiv, politisk, nasjoners og staters fornuft, ja, også kulturell, historisk, religiøs, teologisk fornuft. Dessuten sunn fornuft, det gode skjønnet, praktisk dømmekraft, sunn fornuft, personlig fornuft. Ja, til ideen om fornuft hører også klokskap og visdom, endog subjektiv, objektiv og absolutt fornuft - der den siste ofte har blitt knyttet til Universell fornuft. I vår egen tiden er det vel også alllment tankegods å tale om Kommunikativ fornuft. Forøvrig var det slik at i hellenismen snakket en om verdensfornuften, og senere, i middelalderen, var det alminnelig å tale om menneskenes fornuft, i kontradistinkjon til Guds egen fornuft.

Utover det gis ideen og begrepet om fornuft på den måten at det kommer i grader: å hevde at fornuft og det som er fornuftig, er ett og det samme som fornuften som absolutt, selve fornuften, det som er fornuftig i seg selv og for seg selv, uten noen som helst annen bestemmelse at fornuften er fornuftig, er helt sikker å begå en alvorlig tankefeil, for hver eneste versjon av ideen og begrepet om fornuft i slike termer, kan være forenlig med en form og et innhold som går langt utover det som rimelig for oss mennesker, slik en kjenner det fra Tyskland, Spania, Italia og det tidligere Sovjetsamveldet. Ja, Kina under Formann Mao orienterte seg også i kraft av en form for fornuft, som Mao selv hadde nedtegnet i sin bok: Mao's lille røde, som var den eneste tillatte lektyre under Kulturrevolosjonen: Om Mao var tilhenger av Troskij, er ikke helt enkelt å avgjøre, skjønt straks noen hadde fått noe til, måtte en ødelegge det, slik at det ble fart og bevegelse i Staten/Samfunnet/Historien: Mens Lenin og Stalin var opptatt av Arbeideren(Proletaren), var Bonden i fokus for Mao, og om studentene ble for mye studenter, så avvek de fra det rette, det vil si bondelivet, og derfor måtte de dø, måtte de drepes. I det hele tatt en bizarr logikk/fornuft, med dødbringende konsekvenser for den kinesiske befolkning.

Nå er det en gang slik at vi mennesker både skriver og snakker, leser og hører om mangt vi ikke kan vite noe sikkert om, ja, at mye av de ting menneskene leser om og skriver om, tilhører fiksjonen eller dikterens verden, der det ofte er tale om at det som finner sted i romaner, er noe som kunne ha funnet sted. Dette gjelder også innenfor det religiøse feltet, om en tar de historier en får framstilt som skoleelev eller som en leser om i oppslagsverk om religionene og deres ulike historier; naturligvis, romaner har sitt eget autonome univers, og å forflytte seg inn i en slik verden, er samtidig å tro på at de figurer en møter i romanen også har en eksistens - i romanen.

Hva angår religion, så er den om en grunnleggende tro på at det som hevdes innenfor den bestemte religionen, for eksempel kristendommen, er virkelig og sant - at Jesus Kristus er Guds ektefødte sønn, at Gud ble menneske gjennom Jesu fødsel, at Jesus døde på korset, at han gjenoppstod på den tredje dag, at han er veien, sannheten og livet, og at hver og en som tror på ham skal få evig liv: slike ting hører med som ting en ikke kan fjerne uten at en også fjerner det som forener kristne, selv om en strides om enkelte trosspørsmål: at det bare fins en Gud, Vårherre, hvis vesen kommer til uttrykk i tre personer: Faderen(Gud), sønnen(Jesus) og Den Hellige Ånd eller som Guds egen skaperkraft, som er tilstede i alt som er, for i begynnelsen var det slik at skaperen skapte alt og alle ting fra ingen ting(Creatio (e)x nihilo, og, kan en føye til, det Gud har skapt, kan han også tilintetgjøre. Således er menneskenes liv og historie om det som oppstår og forgår i tidsflommen, at timelighet og død er menneskenes kår.

altKristendom i et slikt perspektiv, er også med henvisning til mysterier: at Jesus, etter korsfestelsen, viste seg en rekke ganger for noen få mennesker - om dette skyldes det store tapet av Jesus og savnet som oppstod, eller om dette kan forklares på andre måter, skal jeg ikke gå inn på i denne sammenheng.

Ett av de spørsmål som melder seg er: Dreier det jeg har snakket over om helheten, det hele, om hva som utgjør realiteten, om dens "natur"? Ett er sikkert: det er om det som er absolutt annerledes, og i forhold til hva er det absolutt annerledes: I forhold til oss, i forhold til de skapte ting, til alle ting som blir til i tiden og som opphører å være til, og i relasjon til det uskapte selv(skaperen, Gud) og skapningen og de skapte ting. Kristendommen er en av flere religioner, og siden det er slik at det gis andre religioner enn kristendommen, slik som Jødedommen, Islam, Hinduismen, kan Kristendommen ikke utgjøre helheten av alle de religioner som fins i verden, selv om en som bekjenner seg til Kristendommen også ønsker og vil forstå hva helheten er om.

En annet vanskelighet som reiser seg for den som undres på hva som mer konkret menes med et liv etter døden, er om hva for eksistens det kan være når den levende kroppen er tilintetgjort og en selv ikke bare har dødd en fysisk død, men at dette også foranlediger at ethvert minne om at en i det hele tatt har vært til, at en har spasert omkring på jorda, er slettet eller visket ut: når et menneske verken kan se eller høre, le eller gråte; når det ikke har minne, kan en da forestille seg at det er en eksistens som har tilstrekkelig mange kjennetegn til felles med det vi er fortrolige med fra vårt eget liv eller andres liv, at en også kan snakke om dette og tenke på dette som menneskeliv, eller liv, i det hele tatt?

Om det er slik at når et menneske dør, så skiller sjelen seg fra kroppen, og om en videre antar at det gis mange former for destruksjon av kroppen som også foranlediger at den går helt i oppløsning eller fordøyd av en annen organisme(som når noen drukner eller at en blir spist av hai), så oppstår det også individualiseringsproblemer, for hvordan kan en vite at denne oppløste kroppen er identisk med denne sjelen eller at en kropp som har blitt fortært, og således blitt til en del av det store kretsløpet, skal kunne identifiseres med en bestemt sjel.

altDøde mennesker kan verken sykle eller lage en tekst, eller skrive og lese det de har skrevet.   

Om en mener at det er mulig, tross alle innvendinger overfor et slikt standpunkt, at kropp og sjel kan gjenforenes, at det er snakk om en gjenoppstandelse, at en kommer til å møte igjen den en har elsket i dette liv, i det neste eller det andre livet, hvordan skal dette møtet finne sted uten at en dermed har ført inn andre termer for det å se og det å høre enn det menneskene rent allment fatter med disse termer

 Sannsynligvis er det slik at små fortellinger om våre liv er langt mer fruktbare for oss enn slike konstruksjoner som sikter henimot totalforklaringer av alt som har å gjøre med den ytre så vel som den indre naturen, skjønt det ennå fins mennesker som klynger seg til troen på den tekniske fornuft og på teknologiske framskritt: at det er den tekniske organiserte og teknisk baserte fornuft som leder an, som går foran og viser vei, og at anvendelsen av den teknisk baserte fornuft resulterer i teknologiske framskritt, som, på den tredje side, foranlediger en stadig økende materiell velstand for menneskeheten, selv om det gis også gis en stadig økende andel av verdens befolkning som ikke har noe som helst av det som mange andre har(utdanning, arbeid, mat og drikke, en leilighet, bil, hytte på landet og ved sjøen, sammen med feriereiser rundt om i verden).

Sida 2

Endring er så mangt, som for eksempel klimaendringer

Den teknisk konsiperte fornuft "nominaliserer" den menneskelige fornuft, og dette finner sted ved at navngiving gis forrang framfor det å gi ord, og at teoretiske analyser av navn gis en framskutt plass i vitensprosjektet, slik at en skal forsikre seg om at verktøyet som anvendes i den videre undersøkelse av realiteten også får en solid basis: gitt at ordenes grunnbetydning, og i det hele tatt at et prosjekt som går ut på å finne tilbake til et opphavelig språk, et urspråk, i den forstand at når en har funnet fram til et slikt sted, har en også gitt en begrunnelse av språket, er et prosjekt som har lite eller ingenting for seg, mellom annet på grunn av at menneskespråk har gjennomgått en så påtakelig stor utvikling og endring i løpet av de årtusener som har forløpt, ut fra det en kjenner til om menneskenes liv og historie, at en slik konstruksjon av de første språkene og deres struktur, alltid er henvist til mye gjetning, at en famler i blinde med henblikk på en troverdig framstilling av disse språk, så er det langt mer fruktbart å starte der en er.

At en starter der en er, kan bety flere ting, og en av dem er at en betrakter språket som et verktøy, et instrument, og at en således kan oppnå erkjennelse av realiteten gjennom å ha full styring på instrumentet en anvender. Dermed er veien banet for å bygge opp et kunstspråk for vitenskapene, et vitenskapsspråk i vitenskapenes tjeneste og at dette skal tjene menneskene ved at dette blir til vilkår for å oppnå solid viten om realiteten.

 «At en begynner der en er», kan, imidlertid, også bety at språk trer fram både som verktøy og som medium, og at en erkjenner at en alt allerede er i språket, og da blir et av prosjektene å klargjøre hva det betyr at en alt allerede har å være i språket for at en i det hele tatt skal kunne gjennomføre undersøkelser om hva språk og språklighet betyr for mennesker, altså at mennesker har språk, og at de rår over ord og begrep, og at ordene og begrepene viser hen til noe annet enn til ordene selv og begrepene selv, noe som er utenfor språket men som kun er mulig å forstå og fatte i kraft av språk, ord og begrep.

På den tredje side: at en starter der en er, kan også bety at det gis ingen vei utover språket eller bakom språket, en vei som foranlediger at en viser hen til en realitet, som er der ute, utenfor ordene og begrepene, og da blir det sentralt at en relaterer seg til ord og språklighet som det som konstituerer den menneskelige realitet, at det er illusorisk å tro at det gis en annen realitet hinsides den språklige realiteten, og dette uavhengig av hva en måtte tro og mene om forholdet mellom ideen om språk og deres materielle uttrykk, dets manifesterte uttrykk som lyd/skrift/tegn.

Den tekniske fornuft anerkjenner et slikt brudd, hva angår de reelle mulighetene til å begrunne språket eller at en finner fram til det første språket, som skal illustrere forestillingen om språk i det hele tatt, som skal kunne fungere som et paradigme på språk, hva det betyr at det gis størrelser som rår over forestillingen om språk, på den måten at en, iblant, kan vise hen til en slik vitenstandard for språk, når det brytes med denne antatte vitenstandard, når et gitt språk og anvendelsen av dette språket, er i strid med urspråket: folk som forfekter fornuft som teknisk fornuft, danner seg sine egne standarder for korrekt språkforståelse og korrekt språkanvendelse, men dette er det noen bestemte mennesker som har frambrakt eller at en adopterer en viss språkforståelse og en viss språkanvendelse, uten at en gjør det klart for seg når, hvor og hvem som har foreskrevet eller gitt de språknormer en bekjenner seg til, som en fører til torgs, som det saliggjørende, for å uttrykke det slik.

Det er ikke bare som et bestemt syn på hva som er et korrekt språk, at den tekniske fornuft står overfor vansker og problem, for, som en rekke forskere har påvist, blant annet Adorno og Horkheimer, så får en tenkning som ukritisk tilslutter seg samfunn som baserer seg på konsum, konkurranse og kremmerorientering, alvorlige problem med å legitimere seg selv som samfunn, i sær ut fra tanken om selvforvaltning, ut fra tanken om frihet og ansvar. En slik fornuft, som jeg snakker om over, baserer seg på tanken at alle bekymringer, som menneskene står overfor, er av teknisk art: vitenskapene leverer resultater, og politikere, sammen med vitenskapsfolkene, kommer fram til felles oppfatninger om hva som må gjøres, hvilke vedtak som må fattes, for å få løst de aktuelle problemene. Det betyr at en får en teknisk orientert politikk: vitenskapene og teknikken blir bærebjelker, det som skal holde samfunnskroppen oppe, som skal sørge for at det i det hele tatt gis menneskesamfunn.

Det kapitalistiske demokrati eller et totalitært regime, der dette dresser seg opp slik Stalin gjorde, som foreskrev en autoritær stat, blir drivkrefter eller primus motor i samfunnsutviklingen henimot økt velstand for alle innenfor et visst territorium eller et visst landområde.   

Det jeg snakker om over, er altså om menneskenes materielle grunnlag, sammen med de trusler og farer menneskene står overfor, nå og innover i framtiden, og som også er utviklingstendenser, utviklingstendenser som trekker i andre retninger enn stadig økonomisk og materielle vekst og velstand, så som klimaforandringene, som, naturligvis, er alvorlige anliggender, i sær med tanke på opprettholdelse og bevaring av livet på jorda, som innbefatter fauna og flora, dyr og mennesker. En bør også merke seg at katastrofetenking slettes ikke er noe nytt i historien; under romerriket utviklet stoiske filosofer forestillinger og tanker om "verdensbranner", som omfattende og stadig tilbakevendende ødeleggelser av verden. At den industrielle utvikling har forårsaket svære vansker og problem for menneskene, er slettes ikke noe som kommer dalende ned fra himmelen, og vi har å minne oss selv om at den tekniske utviklingen basert på utnytting av naturens ressurser, har funnet sted i Europa i flere hundre år. I vår tid drives det jo også en slik utnytting av naturens ressurser(karbon, gass, olje) også i andre verdensdeler enn vår egen, så som i Russland, India, Kina, Araberlandene, og, ikke minst, både i Sør-Amerika og i Nord-Amerika.

På sekstitallet lød parolen at miljøet er truet; klokka er fem på tolv, eventuelt, den har allerede passert tolv: med andre ord, enten er det like før det store smellet eller så er det alt for sent å gjøre noe med det hele. Verken det ene eller det andre er virkelig og sant, for menneskene er fremdeles i live, og en del av oss lever ganske bra mens det helt klart gis hundrevis og atter hundrevis millioner av mennesker som har det svært dårlig - at de er uten det aller meste, som vi som lever i Norge tar som en selvfølge, det vil si at vi tenker ikke så ofte på det.

Jeg velger en annen rute inn til livet i det moderne enn det å fokusere på klimaendringer, i det jeg griper tilbake til ideologiske tankegods - at en alt allerede vet beskjed om det meste: I fokus for en tydning, gis «Mesterfortellinger», og ut fra  en stor og omfattende fortelling - en Mesterfortelling - om det er troen på Forsynet, Åpenbaringen, Historien eller Den Absolutte Fornuft, er det slik at en i kraft av det en tror seg å vite om alt det som er verdt noe å vite om, at en alt allerede i forveien, på forhånd, vet beskjed om hva som kommer til å hende med menneskene i framtiden: det framtidige hendelsesforløpet er, ut fra en slik betraktningsmåte allerede forut gitt, og den er determinert av årsaker og hendelser, hvis årsaker og hendelser virker tilbake på menneskene selv, og som således driver verden og verdensforløpet framover og innoverer i framtiden. Uansett, om det er relasjonene mellom overbygningen og basis eller kultur og klasse, kapital og klasse, relasjonene mellom produksjonsområdene og de sosiale og politiske ideologier som får i stand en slik bevegelse, der det gjennom kriser og tilbakeslag alltid peker hen til en tilstand som er bedre enn totaliteten eller summen av alle de kriser og tilbakeslag menneskene har vært igjennom tidligere i historien, så er utgangen gitt: det fullkomne menneske og det fullkomne samfunn/den fullkomne stat.

Sida 3

Om sosiologen Jürgen Habermas

Det er ikke bare mylderet av ulike typer av propaganda, demagogi og indoktrinering, der begrepet om indoktrinering viser til hjernevasking, som hører med til tanken om totalitære samfunnsforhold, for også den kommunikative fornuft, slik den blir ført til torgs av sosiologen Jürgen Habermas, unngår slettes ikke merkelappen et foreldet tankesystem, for Habermas går fram på en svært abstrakt måte ved at han har ingen interesse for menneskenes hverdagsliv, i det hele tatt at mennesker har deres egne liv å leve; disse ting trekkes kun inn ved at livet og visse refleksjoner om hva det går ut på, har vært et element i vestens historie i en rekke tiår, og således slenger han innom dette området mens interessene og preferansene hans ligger fast: teoretiseringer over samfunn/stat og politiske betraktninger.   

altJa, i følge en slik tankegang - skjønt ikke hos Habermas, for han har forpliktet seg på en sosiologisk diskurs om det postmoderne, en sosiologisk diskurs hvor våre liv blir utblendet fra framstillingen hans, det vil si at begrepsapparatet hans tillater en svært tynn tråd, som skal kunne vise at han tar vare på menneskenes her og nå, sammen med deres mange måter å være bundet til og beroende av de samfunn de lever i; for ut fra Habermas er det sentralt at vitenskapelig forskning og moralen, i det hele tatt, samt de resultater de enkelte forskere kommer fram til, er uten en konkret lokalisering, i tiden og i rommet, og at omstendighetene, og deres ervervelse, er irrelevant med henblikk på det en fører til torgs av innsikter og av forståelse.

Det er pinlig å måtte minne om at all kunnskap og all viten, all erkjennelse, har visse betingelser, og at ikke bare at den bestemte kunnskapen en påberoper seg er av foreløpig karakter, for filosofi er også konkret filosofi, den har å angå menneskene, selv om den er hardt tilgjengelig for folk flest, så er det nødvendig at den befordrer og fremmer menneskenes selvforståelse og deres tolkninger av livet: straks en blir så opptatt av filosofiske skjema at dette går tapt, går også filosofien tapt, det vil si det denne, bestemte filosofen prøver å bringe til torgs.

Diskurssosiologen til Habermas er verken sosial eller politisk ideologi, i negativ forstand, men den er uten interesse for personer som strever etter et økt grep om livet sitt, for der er det, som nevnt, lite eller ingenting, å hente hos Habermas, som helt klart er sosiolog med filosofiske interesser, uten at hans filosofiske interesser gjør ham til filosof.

Hos Habermas er det studiet av menneskenes sosiale og politiske relasjoner som dominerer, sammen med en viss sort moral, den universelle diskursmoralen - og, i den senere tid, hans interesse for religion og det religiøse språket, ut fra en semantisk synsvinkel.

Hva for frigjørende tanker gis hos en sosiolog som er opptatt av at ideen om sosialdemokratiet er det beste av alle politiske regimer, at selv tanken om sosialdemokrati er slik at hver eneste alternative, konkurrerende og rivaliserende oppfatning om hva som er det beste politiske regime for menneskene, allerede i utgangspunkt blir avfeid som selvmotsigende snakk, uten holdbarhet?

I bunn og grunn er Habermas og det han står for mer å regne for seminarist orienteringer, ikke i moderne forstand, for på seminarer i dag får høyt skolerte personer kun noen minutter på seg til å snakke om det de holder på med. Nei, Habermas tilhører den elitære gruppe av mennesker, som får så mye oppmerksomhet som han bare orker, for det er jo en ære å være tilstede, der han er tilstede, det vil si at en ikke bare er så heldig at en kan sitte ved mesterens føtter, for den som snakker og snakker har for lengst gjort det klart at den turbokapitalistiske ordningen er den beste ordningen menneskene har konstruert, skjønt fernisset rundt friheten, demokratiet og menneskerettigheten, er så sårbart at en trenger svært mye oppbud av skuddsikre vester og ditto biler for å beskytte og forsvare alt det som menneskene ønsker og vil ha: Den prosedyrale fornuft, der diskursmoralen er og blir det sentrale: Det som er virkelig og sant, er at en slik moral som Habermas har gjort seg til talerør for og som han selv har utformet, er uten slik kraft og tyngde at den kan gi svar på de utfordringer verden i dag står overfor, så som motsetningen mellom de store og sterke, fattig og rik, terrorismen, utvikling av strategiske A-bomber og B-bomber; naturkatastrofer, klimatrusselen, sult, sykdommer, fattigdom, analfabetismen, mennesker på flukt.

Så, hvor er det frigjørende perspektiv hos en sosiologiteoretiker som samler store skarer av folk, og som beundrer hans ensidige framstilling av menneskenes kår, og som mottar relativt store summer av penger for det han skriver om? Jeg kan ikke skjønne at det er spesielt mye innsikt å hente fra folk som bekjenner seg til sosialdemokratisk tankegods, spesielt når det er så fjernt fra livet som hos Habermas.

De kollektivt organiserte strukturer/kollektiv bevissthet

Habermas har helt sikkert tatt et kraftig oppgår med ideen og tanken om kollektiv fornuft som kollektiv bevissthet, der samfunnets strukturer og mønstre setter seg gjennom hos menneskene ved at disse strukturer og tankemønstre er innarbeidete vaner som for lengst har nedfelt seg i menneskene kropper og sinn, at samfunn, historie, natur og kultur er som organismer, eller at disse størrelser befinner seg på linje med naturlige organismer, der enkeltindividet utgjør en celle i den store organismen, og når menneskene handler blir de drevet til handling av strukturer de ikke kar kontroll over selv, og de er som besatte, oppfører seg som ville dyr. Selv om reisningen eller opprøret, om en kan kalle dette det, så skjer det som skjer ut fra den historiske nødvendighet om endring, og det som vinker der framme, uansett hvor grusomt det hele går til, er friheten, likhetens og brorskapens rike.

Dermed kan en hevde, med henblikk på verdensånden, at den geberder seg på en listig måte, som er fornuftens egen list, for i blant gjør den bruk av enkelte mennesker, for historiens egen skyld, slik at den kan oppnå sine egne formål gjennom å ta de individ i bruk som er tjenelig for den selv, og, naturligvis, for menneskene selv.

Imidlertid, det er svært pinlig å tenke på oss selv som mennesker i termer av en slik framstilling av hva det går ut på å ha et liv å leve og et liv å leve, at det er, for eksempel, den absolutte ånd eller den absolutte tanke, som gjennom sine ubegripelige begrepsglidninger driver menneskene framover, selv om det skjer gjennom massakrer og lynsjinger, gjennom folkemord, terror og tortur: alle motsetninger mellom individ og innenfor individet selv, mellom enkeltindividet og samfunnet, samfunnet og individet, mellom de ulike folk og samfunn/stater og nasjoner i verden er ikke opphevet eller menneskene arbeider ikke sammen om en felles framtid og på grunnlag av felles erindringer; menneskeheten som en positiv størrelse finnes ennå ikke; det gis enkeltstående individ, selv om hva som er mest presserende i dag, er livet på jorda, inkludert oss selv som art.

En viktig moderering av forvirrende, og, ikke minst, svært farlige tanker om det absolutte, i ovennevnte forstand, er oppfattelsen om at i alminnelighet er det slik at mennesker har en grunnleggende kapasitet til å skjelne mellom det som er objektivt virkelig og sant og det som er subjektivt virkelig og sant, eller det som også utlegges i termer av subjektiv betydning og mening, på den ene side og objektiv realitetsoppfatning, på den annen side, der det gjerne er slik at den første oppfatning og oppfattelse ikke faller sammen med eller konvergerer med den sistnevnte - tenk bare på det å vandre under den opplyste stjernehimmelen en vinterkveld.

Naturligvis, i et slikt perspektiv blir våre egne liv svært små og ubetydelige, og spørsmål om hva meningen er det med det hele, synes å forsvinne når en tenker over at livet her nede på jorda, på tross av eller på grunn av den kolossale mengde folk som lever her - altså at selve jordkloden er som et støvfnugg sammenliknet med det uendelige univers som fins der ute, med stjerner, planeter, melkeveier, solsystem. I forhold til Universets alder eller om det gis et uendelig antall univers, er mye, mye eldre enn jordas alder. Ja, om jeg anlegger et slikt objektiverende perspektiv på livet mitt, trer de vansker og problem jeg sliter med som latterlig i forhold til den kolossale mengden av folk som har langt alvorligere ting å bale med enn meg, som for eksempel at de er konstant ute etter å få seg mat og drikke, et sted å sove for natten. En beskriver jo også et slikt perspektiv som et perspektiv fra evigheten av(hva det mer presist er lagt ned i et slikt språklig uttrykk): Imidlertid, straks et menneske har fattet hva livet er om, eller at mulighetsbetingelser for individuelle liv, er at det aktuelle mennesker også engasjerer seg i livet sitt, at det tar tak i sitt eget liv, at det ikke er som en film som ruller av sted, og der de ulike akter, scener, episoder, hendelsesforløp, eller at det som utspiller seg foran en, er noe som styres av filmmaskinisten, og at filmen er produsert, eller laget av noen, er det også definitivt over med en tilskueraktig innstilling til det egne livet, for da gis det ingen vei som fører tilbake til et imaginært sted hvor livet blir sett ut fra ingen. Det er jo den passive innstillingen som dominerer i vår tid: at det er politikere og diverse eksperter som vet som er den beste samfunnsmedisin, at vanlige folk som lever vanlige liv bare har å gjøre det de er satt til å gjøre, nemlig å følge ordrer som kommer fra oven - fra deres foresatte, eller fra deres sjefer, lederne: en bussjåfør skal kjøre buss, og ikke bry seg om rutetider og veier og gater, for det er jo administratorer og byråkrater som kjenner dette best, og dersom det gis noe som er ugreitt, noe som ikke funger som det bør fungere, så er det de som skal ta seg av dette, og de arbeider jo hele tiden med saken.

Poenget er vel heller at den som har skoene på vet også litt om hva dette betyr, og ikke at en viser hen til eksperter, spesialister og profesjoner, som ikke er direkte involvert annet enn som den som forvalter og eier de enkelte ting det er tale om, og når det er slik at hva livet er om, er at en tar det opp som sitt eget liv, da er det likeledes på sin plass å bytte ut perspektivet sub specie aeternitas med sub specie humanitas, som fører inn et mer jordnært perspektiv på våre liv enn et svært arrogant syn fra oven, der den som betrakter det ut fra en slik plass formodes å vite  langt mer enn den som har et langt mer beskjedent syn på hva det er mulig å oppnå kunnskap og viten om.

 Thor Olav Olsen(Den här e-postadressen skyddas mot spambots. Du måste tillåta JavaScript för att se den.)

Ensamrätt för samtliga artiklarna som Thor Olav Olsen publicerar i Tidningen Kulturen tillhör författaren. Tillståndet för citat, länkar eller publicering i andra media än Tidningen Kulturen måste skriftiligt ges av författaren på denna adress
Den här e-postadressen skyddas mot spambots. Du måste tillåta JavaScript för att se den.

 

Ur arkivet

view_module reorder

Tid, liv og virkelighetstydninger

I «Refleksjoner om identiteten til eksisterende (foreliggende) identiteter» tar jeg opp følgende ting av aporetisk art: At eksisterende entiteter forandrer seg over tid og at eksisteremde entiteter har en tendens ...

Av: Thor Olav Olsen | Agora - filosofiska essäer | 17 november, 2010

Bortvändhet från ambitionerna

I stort sett varje strävan uppåt i de givna hierarkiernas tjänst bemöts idag med gillande eller åtminstone acceptans (som kan komma sig av såväl en välkomnande känsla av samhörighet som ...

Av: Peter Worland | Utopiska geografier | 08 juni, 2009

”Du har ställt flera frågor kring Kulturdepartementets direkta engagemang och närvaro…” Peace &…

Redan när Tidningen Kulturen publicerar min artikel ”Folkfesten som tänjer gränser för socialt medvetande” (16 juni 2012) har funderingen legat där och grott; det måste väl ändå vara mycket intressant ...

Av: Linda Bönström | Kulturreportage | 11 juli, 2012

Hermann Hesse

Hermann Hesses klassiker: Narziss och Goldmund

I Klas Östergrens nya roman I en skog av Sumak finns en parafras på kastanjeträdet i Herman Hesses roman Narziss och Goldmund. Precis som Östergrens roman som gått som följetong ...

Av: Ulf Nygren | Essäer om litteratur & böcker | 27 augusti, 2017

Richard Strauss - en tjuvaktig skata?

  Ariadne (Zerbinetta). Foto: Bettina Stoess/Deutsche oper Berlin Deutsche Oper i Berlin har under januari och februari frossat i Richard Strauss. Fem av hans operor har snurrat runt på repertoaren - "Salome ...

Av: Ulf Stenberg | Essäer om musik | 03 mars, 2009

Aase Berg. Foto: Elisabeth Ohlson Wallin

Tidskriften 10TALs poesifestival 2015

Årets upplaga, den 19:e, av Stockholms Internationella Poesifestival hade temat lyrik och musik. Tidningen Kulturen gjorde några nedslag i det stora och varierade programmet. Festivalen inleddes redan den 24 november ...

Av: Thomas Wihlman | Essäer om litteratur & böcker | 07 december, 2015

En liten blåsa i Guds andes glas

Jag är förtvivlad, full av ångest och riven i djupet som aldrig förr! Det är nåt fel med mig! Det är som att återuppbygga ett hela tiden raserande och sönderblandat ...

Av: Benny Holmberg | Essäer om litteratur & böcker | 05 september, 2011

Närkontakt av tredje graden 

Av förekommen anledning bjuder vi på Vladimir Oravskys och Olle Ekstrands mästerliga filmanalys av Steven Spielbergs UFO-klassiker:   Konstnärens vilja att solidarisera sig med den tekniska vetenskapliga förändringsprocess som äger rum i ...

Av: Vladimir Oravsky | Utopiska geografier | 11 april, 2017

Botanisera i arkivet
close

Prenumerera på vårt nyhetsbrev!

Få de senaste artiklarna direkt i din brevlåda - helt kostnadsfritt.

Du kan när som helst avsluta din prenumeration - enklast klickar du bara på länken du hittar i varje nyhetsbrev.

Cron Job Starts