Giuseppe De Nittis (1846-84) – Italienskt Londonmåleri

Sedan konstmuseet Petit Palais i Paris för några år sedan öppnats efter en genomgripande renovering, har en rad intressanta, bortglömda konstnärskap fokaliserats i välgjorda utställningar, ofta i ett internationellt samarbete ...

Av: Eva-Karin Josefson | 10 augusti, 2012
Essäer om konst

Georges de la Tour,

Evighetens leende

Man kan utöka oändligheten om den inte räcker till. Och om inte oändligheten räcker till kan man dessutom skapa en ny oändlighet, så man slipper känna sig instängd. I det ...

Av: Percival | 05 oktober, 2014
Essäer om konst

Charm, sweet angels, you made me no longer afraid of death - En…

  Patti Smith och författaren Peter Lucas Erixon Foto: Ulla Montan   Charm, sweet angels, you made me no longer afraid of death - En intervju med Patti Smith Peter Lucas Erixon utkom ...

Av: Peter Lucas Erixon | 23 augusti, 2007
Litteraturens porträtt

Sado-masochistiska och androgyna vägar till Gud

Sado-masochistiska och androgyna vägar till Gud För att uppnå verklig sexuell och religiös harmoni har sado-masochistisk praxis i alla tider och i alla kulturer varit vanlig bland sensuellt sensibla människor. Detta ...

Av: Bo Cavefors | 18 januari, 2007
Essäer om religionen

Identiteten



altEmnet for dette essayet er følgende tre spørsmål: 1. Hva er jeg? 2. Hvem er jeg? 3. Hva for relasjon er det mellom disse to spørsmål? I første og siste instans er dette om kunnskapen om oss selv - selvkunnskapen. Tesen min er at det gis en to-veis kommunikasjon mellom det første spørsmålet og det andre sprørsmålet, og omvendt, at i den grad og utstrekning en er i stand til å bestemme mer presist hva som skal forstås med det andre spørsmålet, har en også oppnådd en viss forståelse av det første spørsmålet. I alle tilfelle, om dette virker uklart, eller obskurt, så betyr det at jeg skriver om  om selvkunnskapen som en dialogisk og en dialektisk relasjon.

I den publiserte doktoravhandlingen min, Fortellerbegrepet. En studie av forholdet mellom fortelling og menneskelig liv(Pragma Forlag, Sandefjord, 2001), er den sammensatte formuleringen «det å ha et liv å leve og det å ha et liv å føre» av en slik karakter at den bidrar til å binde tematikken sammen til en overordnet og sammenhengende helhet, uten at det finner sted på den måten at selve formuleringen blir tatt opp til nærmere granskning, og grunnen til at utelot det, er at hovedfokus i doktoravhandlingen er fortellerkategorien og ulike perspektiv på hva den er om og hva for funksjonelle roller den spiller i våre liv. 

På den annen side, det gis også en universell dimensjon, som er forutsatt i alt vi mennesker sier og gjør, nemlig konsepsjonen om menneskelivet, som er dimensjon en orienterer seg ut fra og i kraft av, etter at sakrale realiteter for lengst har tapt deres troverdighet som ontologisk gitte størrelser - på linje med isfjell og hav, enger og skoger, kjepper, steiner, katter, mens narrative teknikker og fortelling i det hele, både er verktøy vi anvender og selve mediet vi orienterer ut fra og igjennom med henblikk på å ha liv å føre og å ha liv å føre.

For den interesserte leser, gis det også passasjoner i doktorboken min om menneskelivet, som en ramme omkring våre liv og livshistorier.

Stöd Tidningen Kulturen

Köp en prenumeration! Klicka för mer information.

Imidlertid, på den tredje side, er det slik at den fortellerbaserte kunnskapen vår om de overgripende sammenhenger som gis i våre egne liv - at våre liv på mange ulike måter er flettet inn i og sammen med andre liv enn vårt eget - inngår som del av en større og mer omfattende sammenheng enn den eller de sammenhenger vi selv står innenfor: at en er et individ med et bestemt navn, at en har en livshistorie, og at et individ har visse måter å te seg på, et det er om et liv individet lever ut fra dag til dag, fra uke til uke, måned etter måned, år ut og år inn, og at alle disse ting fungerer som erkjenningsteori. Ja., som en erkjenningskategori for oss selv, selvforståelsen vår og tolkningen vår av hva livet, i dypeste forstand, er om, eller hva det hele går ut på. Det vil si at det er ruten vi følger når vi prøver å forstå, tolke og uttrykke våre ulike oppfatninger, og ikke bare kaste lys over det som er tilfelle, men også forklare livet i verden og verdens liv hos oss selv. Ja, til og med våre forsøk på å uttrykke, og dermed  klargjøre, hva som menes med menneskelivet, som den dimensjon menneskene er til innenfor, er en dimensjon som mennesker tyder svært ulikt. Det foregående betyr at det i regelen gis ulike syn på hva som er meningsfylt og av stor betydning for oss mennesker: etter mine begrep gis det visse føringer inn til hva som kan telle som menneskelig liv i det hele tatt, og disse forutgitte forståelser av hva det er om, er ikke noe jeg kan "velge", eller som jeg bestemmer meg for å adoptere, eller at jeg velger å gjøre dette til mitt eget, for det er mulige vilkår for at vi kan snakke og tenke på og over at det gis mennesker og menneskeliv i det hele tatt.

En sentral oppfattelse, hva angår narrasjon, narrativitet og fortelling, er at ikke alt kan framstilles langsetter et slik skjema, uten at dette bryter sterkt med våre intuisjoner om hva en viss kategori kan romme av størrelser, eller entiteter.

altHovedsynspunktet mitt er dette: at fortelling springer ut av fenomenet livet selv, er det mulig å argumentere for. Det er likeledes mulig å argumenter for  at ethvert forsøk på å begrunne, forklare og framstille hva det betyr at begrepet om fortelling er uomgjengelig for oss mennesker i våre bestrebelser på å få våre liv til å henge sammen, har å ta hensyn at det er slik at bakom det narrative og fortelling, kommer ingen mennesker, verken i deres erfaringer eller deres erkjenning.

Gitt at det forholder sg slik at det er mulig å argumenter for at menneskelivet har en narrativ struktur, en struktur som er svært kompleks, for denne strukturen er både av universell og allmenn karakter, sammen med ulike lokale tolkninger av empirisk og biografisk art, foranlediger dette ikke sanne oppfatninger om at alt i livet går opp i alt, i den forstand at fortelling omfatter ethvert fenomen.

Referansen er her de ulike tolkninger, begrunnelser, forklaringer av fenomenet: dette er å tøye begrepene og deres innbyrdes sammenheng altfor langt, for hva skulle det bety at matematikk, fysikk og geometri, eller en hvilken som helst annen vitenskap om hva disse ting er - deres indre og innbyrdes struktur - også skal kunne oversettes og uttrykkes gjennom en eller annen narrativ teknikk? Jeg har ingen anelse om hva dette skulle kunne bety: at tall og forhold mellom tall skal kunne framstilles  ved hjelp av en eller annen narrativ teknikk, narrativ teori, annet enn å prøve å gjentenke hvordan mennesker i det hele tatt oppførte seg når de lærte seg å telle, måle,veie, og å beregne. Kanskje var det slik at sanselige objekt, eller gjenstander, som steiner eller plater, spilte større roller for begripelsen vår før i tiden enn det gjør i dag, der forestillingsevnene våre for lengst opererer med abstrakte tegn, som er knyttet til regnemaskiner og arbeidet med datamaskiner, med grafer, med komplekse formler.

Kunnskapen om oss selv er ikke opprinnelsen til at mennesker handler: det forholder seg omvendt: at ideer og begrep, våre tanker, kunnskaper og erfaringer om oss selv og andre, oppstår gjennom at vi alt allerede har handlet, og uten en slik bestemmelse at hver og en allerede har utført handlinger, gjennomført prosjekt og fullført planer, uansett hvor ubetydelige disse er, er vi mennesker ikke annet enn en bevissthetsflom som inkorporer vår egen kropp - at den er medreflektert men ikke sentral og viktig for erkjennelsen og erfaringen.

Synsvinkelen min og begrunnelsen min er ganske annerledes enn det å ta utgangspunkt i menneske som et teoretisk dyr, for startgropen min er begreper og kategorier som tid, rom og sted, og ved at jeg knytter disse størrelser til menneskene og deres liv i verden, og da er diskursen om slike størrelser som tid, sted og omstendigheter(i videst mulig forstand) som mulige vilkår for i det hele tatt å kunne si noe som helst om alt som har liv i seg, også menneskelivet. Dette finner sted på den måten at forestillinger og tanker om hva vi er og hvem vi er, det vil si at kontinuiteten, komplettheten, identiteten og integriteten vår, har å bli tenkt eller å bli forestilt som en dialektisk/dialogisk relasjon, som en konkret relasjon, der de nevnte aspekt danner både rammen omkring våre liv i verden og hva det mer presist betyr at vi menneske lever våre liv i verden, og at det er slik, og ikke annerledes, har mellom annet å gjøre med ulike fortolkninger, selv om alt ikke er fortolkninger av vår tilstedeværelse og vår bevissthet om den.

Det kan tenkes at det gis noen som tror at det som følger er den dypeste og innerste sannhet om oss mennesker: Å være en menneskelig agent, er, i utgangspunktet å ha et teoretisk liv, slik at en først erverver seg kunnskap om verden, seg selv og andre, og deretter er en klar til å fungere på den måten at en blir til en aktiv inngripende agent. Jeg bestrider at nevnte orientering er korrekt. Sagt med andre ord: at kunnskapen om oss selv og kunnskapen om våre liv fungerer ikke slik at først har vi kunnskap om oss selv og våre liv, eventuelt, at først tilegner vi oss kunnskap om oss selv og våre liv, og deretter, etter at vi har oppnådd en slik kunnskap, trer vi et kunnskapsperspektiv inn og ned over våre liv, slik at vi på den måten blir i stand til å handle og å prosjektere oss innover i framtiden fra der vi er nå og ut fra der vi har vært før. Det forholder seg omvendt: at kunnskap, viten og erfaring får menneskene gjennom praksis, gjennom hva det aktuelle menneske gjør og gjennom det som hender det, ja, i kraft av at de allerede har levd en stund i verden, og at de allerede har et fond av kunnskaper om det, der noen av disse ting er eksplisitte mens noen er implisitte, og noen av våre kunnskaper er slik at det er ganske lenge siden vi har gjort oss tanker om at vi har en kunnskap av en viss type.

Det gis også kunnskap om verden og naturen som er slik at vi har å stole på at det vi får overlevert fra andre er sant og virkelig; vi forstår/griper tak i konklusjonen til et langt og komplekst resonnement, der vi sannsynligvis ikke har kapasitet til å følge tankegangen fram til konklusjonene. Imidlertid, vi tror på den som har brakt dette til oss ved at vi fester tillit til at det gis kyndige personer, personer som har mye mer greie på visse ting enn det vi selv har, og at den personen som har fortalt oss at det og det er tilfelle, er en slik autoritetsperson - en person som har svært stor innsikt i områder hvor det aller meste for oss selv, i bokstavelig forstand, er i tåka, sett ut fra der hvor vi er, og ut fra våre egne forutsetninger: ja, mye av vår egen kunnskap og viten om naturen og verden, kulturen og historien er av en slik art.  

altEtt viktig moment i denne sammenheng, er at det gis autoritetspersoner, og at tanken på autoritetsperoner hviler på at vi selv er autoritetspersoner,  i og for våre egne liv: at det gis områder hvor vi selv er suverene og autoritative, som for eksempel gjennom det vi selv gjør, har gjort og kommer til å gjøre i framtiden, skjønt det forholder seg på den måten at det helt sikkert kommer til å dukke opp situasjoner i framtiden, der vi vakler og nøler på grunn at vi ikke kan bestemme oss for det ene eller det annet handlingsalternativ.Dette betyr, mellom annet, at hver og en av oss har våre egne blinde flekker, der en overhodet ikke makter å komme overens med seg selv, eller andre, om hva som er det rette valget, gitt at en har tatt seg tid til og anvendt krefter på å tenke over og igjennom hva det er en sliter med å finne ut av.

Mer spesifikt betyr dette at du, eller jeg, har arbeidet med et visst stoff, en materie, over flere år, og dette er noe ingen andre enn oss selv som har gjort. Så langt vi har kjennskap til.

Således oppstår den teoretisk-praktiske kunnskapen gjennom hva en gjør og hva en har hatt fore, gjennom det en har kommet ut for, det en har gjort og alt det visse hendelser og handlinger, forløp og prosesser har gjort med en som menneske(Og her er det tale om mennesker, med erindring og forventninger, med fornemmelser og følelser, som har tanker, som overveier ulike handlinger, som velger og avgjør, som snakker med andre, lærer av andre, og som kan lære fra seg det en har lært, i håp om at den som mottar det som læreren lærer ut også lærer seg dette).

Det å hevde at det gis en form for kausal determinasjon i individets livshistorie og livsløp, at dets biografi og dets biografiske fortelling blir fastlagt av et mylder av ulike faktorer, faktorer eller forhold, som befinner seg utenfor det enkelte individs rekkevidde og innflytelse, er et nødvendig kriterium, om det er det allmenne kåret vårt det vises hen til - at kausalitet er en nødvendig betingelse for å kunne leve i det hele tatt, at kausaliteten setter seg gjennom også når et individ utfører handlinger, at en bestemt handling følger som en konsekvens at en agent satte seg i bevegelse ved at denne fattet en avgjørelse gjennom å gjøre dette eller noe helt annet. Om dette, derimot, hevdes å være et tilstrekkelig kriterium, er det ikke helt opplagt at kausaliteten, i nevnte forstand, er et adekvat begrep for å beskrive hva som faktisk finner sted, og hovedgrunnen er at en agent, i alminnelighet, står overfor et valg av handlingskurs, hun kan gjøre x eller hun kan la være å gjøre x(der x står for en nærmere beskrivelse av hva agenten prøver å gjøre, eller hva hun prøver å oppnå gjennom å gjøre noe bestemt): Uten å påberope meg at det jeg hevder er spesielt oppsiktsvekkende eller at det er svært nyskapende, er jeg av den oppfatning at friheten til å velge mellom å gjøre x eller ikke, eller å gjøre noe annet, la oss si, y, er basert på fenomenet spontanitet. Begrepet om fenomenet spontanitet og fenoemenet selv, er ikke slik det er mulig å fange begrepet og fenomenet inn gjennom en mekanisk subsumering under kategorien om kausalitet, for i kraft av frihetens spontanitet blir det først satt i gang visse forløp, som kan føres tilbake til en agent men som denne kan ta stilling til ved at hun kan si ja eller nei til en bestemt handling.

Med andre ord: for mennesker er det slik at de har bevissthet og selvbevissthet, og at de dermed kan ta stilling til dets løp gjennom verden, til hva det skal gjøre og hva det ikke skal gjøre ved at det finner ut av hvilke mål det setter for seg selv, og det betyr hva for formål det skal ha. Og formål betyr her: hva det sikter mot å oppnå gjennom dets handlinger. Noen ganger er det jo slik at en ikke riktig vet hva en skal gjøre, og da trenger en å tenke over og igjennom hva en faktisk ønsker og vil oppnå, skjønt det alminnelige er at en kan gi en beskrivelse av hva en sikter mot, men en har ennå ikke fattet en avgjørelse om en skal gå i gang med å aktualisere/realisere det en sikter mot å oppnå: at det en intenderer ennå ikke har status som intensjon. Straks en har tatt en avgjørelse, er en alt i gang med å realisere, eller at en prøver å omsette den til virkelighet. I nevnte forstand er det av betydning at en har erkjent hva en ønsker og hva en vil, for å kunne sette seg i fart og i bevegelse gjennom å handle med henblikk på måloppnåelse. Det betyr ikke at kunnskap er det primære i den forstand at fra kunnskapens perspektiv er kunnskap også handling. Å gå ut fra at den beste beskrivelsen av våre liv i verden finner sted gjennom at vi aller først erverver oss pålitelig kunnskap om oss selv som objekt, er etter mitt syn en underlig betraktningsmåte siden det uten tvil er slik at mennesker har visse ønsker og en viss vilje, visse ting de trenger og behøver, at det gis en viss uro, en fornemmelse av at en er overlatt til seg selv, en viss rastløshet, at en har visse drømmer og lengsler forut for og uavhengig av at en betrakter seg selv som et kausalt virkende objekt med visse egenskaper, hvilket betyr at subjektiviteten vår er forut for at vi kommer til økt klarhet om vår kausalt virkende objekt status i verden. Dessuten er det jo slik at vi mennesker har fått til visse saker forut for at vi kommer til å tro at den teoretiske tilnærmingen til våre liv er den "korrekte" tilnærmingen: om det er gjennom det vi gjør at vi avdekker vår menneskeværen, er det også slik at vår forståelse av vår egen væren blir utvidet og belyst gjennom våre handlinger siden det også viser til det uferdige, ufullstendige, eller at det vi gjør og det vi alt allerede har gjort, åpner opp for å gå videre ved at det har i seg visse, reelle, muligheter, og som går ut over det vi alt allerede avsluttet, for det som er tilfelle, er at det alt allerede gjorte, eller det vi har lagt bak oss som det vi har oppnådd, eller ervervet oss, også er til som et foreliggende objekt i verden, et objekt vi kan vise til, eller som vi kan referere til.

altLitt forenklet kan en hevde at det en har lært seg åpner opp for at en kan gå videre gjennom å støtte seg på det en har ervervet seg: om en formulerer dette i teknisk sjargong kan en uttrykke dette ved at ervervet kunnskap nedfeller seg som "ervervede" egenskaper, det vil si at kunnskapene blir til ferdigheter eller kapasiteter, som en støtter seg på i en videre kunnskapstilegnelse: om et menneske har lært seg å snakke norsk, har dette menneske også en kapasitet til å lære seg et annet språk en norsk, for eksempel engelsk eller tysk, eller et annet språk.  

Dersom en betrakter spørsmålet om kunnskap om våre liv i perspektivet til ny-positivismen, er all selvkunnskap ikke annet enn kunnskap om "et gitt objekt", som noe vi  identifiserer oss med, og dermed som noe vi er: det er i denne forstand at vi gjør det vi gjør gjennom at vi streber etter å aktualisere våre planer og prosjekt ved at disse nettopp er uttrykk for hva og hvem vi er som menneskelige personer.

Positivismens grunntanke er det gitte som et faktum - en kjensgjerning en har å akseptere, eller ta for gitt, og at så vel verdier som normer blir utledet fra det som er gitt i vår opplevelse og vår erfaring av verden: i et slikt perspektiv er det ikke mye rom for skjønnet, for våre tolkninger av det som antas å være tilfelle. Naturligvis, om en hevder at det gis to former for sannhet og to former for tolkning av realiteten: en ekstern framlegging av det som er tilfelle - det som er virkelig og sant - og det som viser hen til en personlig opplevd og erfart realitet - en intern realisme med henblikk på sannhet og tolkning av realiteten, så endrer det hele seg, for da er det ikke lenger det eksterne blikket som råder grunnen: en har også å ta i betraktning at det gis en realitet som kommer til uttrykk i kraft av at den er bundet til oss selv som menneskelige personer - det vil si nedenfra, innenfra og ut fra oss selv og våre liv.

Med andre ord: i den grad et menneske frakobler dets selvoppfattelse fra dets egne tanker og handlinger, som om tanker og handlinger ikke har noe å gjøre med den det er som menneske - at det alltid er noe annet enn det til enhver tid er, så forflytter en seg dermed inn på et område der det gis et liv i den ytre verden og et liv som utspiller seg på den indre planet, men der det førstnevnte ikke har noe som helst å gjøre med det sistnevnte, eller om vendt: at det gis et indre liv, som er slik at det ikke faller sammen med eller er identisk med det ytre livet - livet ute i samfunnet - med alt hva det innebærer å leve innenfor ulike sosiale strukturer(at individet så å si går opp i, eller forsvinner inn i de til enhver tid eksisterende økonomiske, sosiale, politiske og kulturelle strukturer, og da har det indre livet en hang til å bli eksternt og utvendig i forhold til strukturene som blir til de makter som styrer ens liv).

Dette betyr ikke at det ikke gis begrep om indre liv, og at det ikke gis tanker og forestillinger, som ikke er synlig for den andre, eller for andre mennesker, for det er slettes ikke dette jeg er opptatt av å få fram: det er de epistemiske og ontologiske betingelser og forutsetninger jeg prøver å problematisere, at selv om det gis mysterier i livet hos den enkelte, og at relasjonene mellom tanker og handlinger ikke er opplagt for enhver, er det en høyst underlig tanke å postulere at det ikke gis sammenhenger mellom handlinger og tanker, tanker og handlinger.

Uten at jeg med de nevnte formuleringer har foretatt en utførlig kritikk av teknisk rasjonalitet, hevder jeg at tanken om metafysikk er noe uunngåelig, eller noe vi mennesker ikke kan styre unna med mindre vi er opptatt av å lure oss selv, eller svikte oss selv, eller at vi går fram på måter som fører oss inn i et hav av pragmatiske selvmotsigelser: at metafysikk og metafysisk orientering uten tvil er noe tenksomme mennesker overhodet ikke er i stand til å styre unna, betyr ikke at aktiviteten og virksomheten, eller det en snakker om når en snakker om metafysikk, eller at en blir dyp og inderlig, at det er noe som gis inne i oss, og på en slik måte at det forlanger taushet, for metafysikk er ikke gitt som et positivt objekt: det er heller slik at dette en er opptatt av når en går inn på de ytterste ting, er at det er om betydningen til og meningen med våre liv når stedet det blir sett ut fra er oss selv som mennesker. Det betyr som totalitetsfordring.

Ett vesentlig poeng for meg, er at det å utarbeide en filosofisk konsepsjon om menneskelivet ikke dermed medfører at en også hevder at de enkelte livsideal og de enkelte verdier er forenlig med hverandre, i den forstand at de skal kunne utgjøre et deduktivt system av utsagn, setninger, proposisjoner, som er en lingvistisk og en ren kognitiv innstilling til våre liv i verden, og som viser hen til det mentale, og at hvert eneste utsagn om det fysiske så vel som det psykiske kan omformes til beskrivende proposjoner: Sannsynligvis er det slik at en posisjon som formidler mellom det psykiske og det fysiske, eller som styrer unna det å redusere det psykiske til det fysiske ved at en opererer med parallelle verdener, er bedre enn å hevde at enten har en å føre inn en form for fordobling av det fysiske ved at en postulerer at det gis en viss form med et visst innhold som har svære likheter med det som gjelder i den fysiske verden eller så har en å gi opp tanken om at vår kausale inngripen i hendelsesforløpet har det siste ordet i menneskenes anliggender.

altEmnet for dette essayet er følgende tre spørsmål: 1. Hva er jeg? 2. Hvem er jeg? 3. Hva for relasjon er det mellom disse to spørsmål? I første og siste instans er dette om kunnskapen om oss selv - selvkunnskapen. Tesen min er at det gis en to-veis kommunikasjon mellom det første spørsmålet og det andre sprørsmålet, og omvendt, at i den grad og utstrekning en er i stand til å bestemme mer presist hva som skal forstås med det andre spørsmålet, har en også oppnådd en viss forståelse av det første spørsmålet. I alle tilfelle, om dette virker uklart, eller obskurt, så betyr det at jeg skriver om  om selvkunnskapen som en dialogisk og en dialektisk relasjon.

I den publiserte doktoravhandlingen min, Fortellerbegrepet. En studie av forholdet mellom fortelling og menneskelig liv(Pragma Forlag, Sandefjord, 2001), er den sammensatte formuleringen «det å ha et liv å leve og det å ha et liv å føre» av en slik karakter at den bidrar til å binde tematikken sammen til en overordnet og sammenhengende helhet, uten at det finner sted på den måten at selve formuleringen blir tatt opp til nærmere granskning, og grunnen til at utelot det, er at hovedfokus i doktoravhandlingen er fortellerkategorien og ulike perspektiv på hva den er om og hva for funksjonelle roller den spiller i våre liv. 

På den annen side, det gis også en universell dimensjon, som er forutsatt i alt vi mennesker sier og gjør, nemlig konsepsjonen om menneskelivet, som er dimensjon en orienterer seg ut fra og i kraft av, etter at sakrale realiteter for lengst har tapt deres troverdighet som ontologisk gitte størrelser - på linje med isfjell og hav, enger og skoger, kjepper, steiner, katter, mens narrative teknikker og fortelling i det hele, både er verktøy vi anvender og selve mediet vi orienterer ut fra og igjennom med henblikk på å ha liv å føre og å ha liv å føre.

For den interesserte leser, gis det også passasjoner i doktorboken min om menneskelivet, som en ramme omkring våre liv og livshistorier.

Stöd Tidningen Kulturen

Köp en prenumeration! Klicka för mer information.

Imidlertid, på den tredje side, er det slik at den fortellerbaserte kunnskapen vår om de overgripende sammenhenger som gis i våre egne liv - at våre liv på mange ulike måter er flettet inn i og sammen med andre liv enn vårt eget - inngår som del av en større og mer omfattende sammenheng enn den eller de sammenhenger vi selv står innenfor: at en er et individ med et bestemt navn, at en har en livshistorie, og at et individ har visse måter å te seg på, et det er om et liv individet lever ut fra dag til dag, fra uke til uke, måned etter måned, år ut og år inn, og at alle disse ting fungerer som erkjenningsteori. Ja., som en erkjenningskategori for oss selv, selvforståelsen vår og tolkningen vår av hva livet, i dypeste forstand, er om, eller hva det hele går ut på. Det vil si at det er ruten vi følger når vi prøver å forstå, tolke og uttrykke våre ulike oppfatninger, og ikke bare kaste lys over det som er tilfelle, men også forklare livet i verden og verdens liv hos oss selv. Ja, til og med våre forsøk på å uttrykke, og dermed  klargjøre, hva som menes med menneskelivet, som den dimensjon menneskene er til innenfor, er en dimensjon som mennesker tyder svært ulikt. Det foregående betyr at det i regelen gis ulike syn på hva som er meningsfylt og av stor betydning for oss mennesker: etter mine begrep gis det visse føringer inn til hva som kan telle som menneskelig liv i det hele tatt, og disse forutgitte forståelser av hva det er om, er ikke noe jeg kan "velge", eller som jeg bestemmer meg for å adoptere, eller at jeg velger å gjøre dette til mitt eget, for det er mulige vilkår for at vi kan snakke og tenke på og over at det gis mennesker og menneskeliv i det hele tatt.

En sentral oppfattelse, hva angår narrasjon, narrativitet og fortelling, er at ikke alt kan framstilles langsetter et slik skjema, uten at dette bryter sterkt med våre intuisjoner om hva en viss kategori kan romme av størrelser, eller entiteter.

altHovedsynspunktet mitt er dette: at fortelling springer ut av fenomenet livet selv, er det mulig å argumentere for. Det er likeledes mulig å argumenter for  at ethvert forsøk på å begrunne, forklare og framstille hva det betyr at begrepet om fortelling er uomgjengelig for oss mennesker i våre bestrebelser på å få våre liv til å henge sammen, har å ta hensyn at det er slik at bakom det narrative og fortelling, kommer ingen mennesker, verken i deres erfaringer eller deres erkjenning.

Gitt at det forholder sg slik at det er mulig å argumenter for at menneskelivet har en narrativ struktur, en struktur som er svært kompleks, for denne strukturen er både av universell og allmenn karakter, sammen med ulike lokale tolkninger av empirisk og biografisk art, foranlediger dette ikke sanne oppfatninger om at alt i livet går opp i alt, i den forstand at fortelling omfatter ethvert fenomen.

Referansen er her de ulike tolkninger, begrunnelser, forklaringer av fenomenet: dette er å tøye begrepene og deres innbyrdes sammenheng altfor langt, for hva skulle det bety at matematikk, fysikk og geometri, eller en hvilken som helst annen vitenskap om hva disse ting er - deres indre og innbyrdes struktur - også skal kunne oversettes og uttrykkes gjennom en eller annen narrativ teknikk? Jeg har ingen anelse om hva dette skulle kunne bety: at tall og forhold mellom tall skal kunne framstilles  ved hjelp av en eller annen narrativ teknikk, narrativ teori, annet enn å prøve å gjentenke hvordan mennesker i det hele tatt oppførte seg når de lærte seg å telle, måle,veie, og å beregne. Kanskje var det slik at sanselige objekt, eller gjenstander, som steiner eller plater, spilte større roller for begripelsen vår før i tiden enn det gjør i dag, der forestillingsevnene våre for lengst opererer med abstrakte tegn, som er knyttet til regnemaskiner og arbeidet med datamaskiner, med grafer, med komplekse formler.

Kunnskapen om oss selv er ikke opprinnelsen til at mennesker handler: det forholder seg omvendt: at ideer og begrep, våre tanker, kunnskaper og erfaringer om oss selv og andre, oppstår gjennom at vi alt allerede har handlet, og uten en slik bestemmelse at hver og en allerede har utført handlinger, gjennomført prosjekt og fullført planer, uansett hvor ubetydelige disse er, er vi mennesker ikke annet enn en bevissthetsflom som inkorporer vår egen kropp - at den er medreflektert men ikke sentral og viktig for erkjennelsen og erfaringen.

Synsvinkelen min og begrunnelsen min er ganske annerledes enn det å ta utgangspunkt i menneske som et teoretisk dyr, for startgropen min er begreper og kategorier som tid, rom og sted, og ved at jeg knytter disse størrelser til menneskene og deres liv i verden, og da er diskursen om slike størrelser som tid, sted og omstendigheter(i videst mulig forstand) som mulige vilkår for i det hele tatt å kunne si noe som helst om alt som har liv i seg, også menneskelivet. Dette finner sted på den måten at forestillinger og tanker om hva vi er og hvem vi er, det vil si at kontinuiteten, komplettheten, identiteten og integriteten vår, har å bli tenkt eller å bli forestilt som en dialektisk/dialogisk relasjon, som en konkret relasjon, der de nevnte aspekt danner både rammen omkring våre liv i verden og hva det mer presist betyr at vi menneske lever våre liv i verden, og at det er slik, og ikke annerledes, har mellom annet å gjøre med ulike fortolkninger, selv om alt ikke er fortolkninger av vår tilstedeværelse og vår bevissthet om den.

Det kan tenkes at det gis noen som tror at det som følger er den dypeste og innerste sannhet om oss mennesker: Å være en menneskelig agent, er, i utgangspunktet å ha et teoretisk liv, slik at en først erverver seg kunnskap om verden, seg selv og andre, og deretter er en klar til å fungere på den måten at en blir til en aktiv inngripende agent. Jeg bestrider at nevnte orientering er korrekt. Sagt med andre ord: at kunnskapen om oss selv og kunnskapen om våre liv fungerer ikke slik at først har vi kunnskap om oss selv og våre liv, eventuelt, at først tilegner vi oss kunnskap om oss selv og våre liv, og deretter, etter at vi har oppnådd en slik kunnskap, trer vi et kunnskapsperspektiv inn og ned over våre liv, slik at vi på den måten blir i stand til å handle og å prosjektere oss innover i framtiden fra der vi er nå og ut fra der vi har vært før. Det forholder seg omvendt: at kunnskap, viten og erfaring får menneskene gjennom praksis, gjennom hva det aktuelle menneske gjør og gjennom det som hender det, ja, i kraft av at de allerede har levd en stund i verden, og at de allerede har et fond av kunnskaper om det, der noen av disse ting er eksplisitte mens noen er implisitte, og noen av våre kunnskaper er slik at det er ganske lenge siden vi har gjort oss tanker om at vi har en kunnskap av en viss type.

Det gis også kunnskap om verden og naturen som er slik at vi har å stole på at det vi får overlevert fra andre er sant og virkelig; vi forstår/griper tak i konklusjonen til et langt og komplekst resonnement, der vi sannsynligvis ikke har kapasitet til å følge tankegangen fram til konklusjonene. Imidlertid, vi tror på den som har brakt dette til oss ved at vi fester tillit til at det gis kyndige personer, personer som har mye mer greie på visse ting enn det vi selv har, og at den personen som har fortalt oss at det og det er tilfelle, er en slik autoritetsperson - en person som har svært stor innsikt i områder hvor det aller meste for oss selv, i bokstavelig forstand, er i tåka, sett ut fra der hvor vi er, og ut fra våre egne forutsetninger: ja, mye av vår egen kunnskap og viten om naturen og verden, kulturen og historien er av en slik art.  

altEtt viktig moment i denne sammenheng, er at det gis autoritetspersoner, og at tanken på autoritetsperoner hviler på at vi selv er autoritetspersoner,  i og for våre egne liv: at det gis områder hvor vi selv er suverene og autoritative, som for eksempel gjennom det vi selv gjør, har gjort og kommer til å gjøre i framtiden, skjønt det forholder seg på den måten at det helt sikkert kommer til å dukke opp situasjoner i framtiden, der vi vakler og nøler på grunn at vi ikke kan bestemme oss for det ene eller det annet handlingsalternativ.Dette betyr, mellom annet, at hver og en av oss har våre egne blinde flekker, der en overhodet ikke makter å komme overens med seg selv, eller andre, om hva som er det rette valget, gitt at en har tatt seg tid til og anvendt krefter på å tenke over og igjennom hva det er en sliter med å finne ut av.

Mer spesifikt betyr dette at du, eller jeg, har arbeidet med et visst stoff, en materie, over flere år, og dette er noe ingen andre enn oss selv som har gjort. Så langt vi har kjennskap til.

Således oppstår den teoretisk-praktiske kunnskapen gjennom hva en gjør og hva en har hatt fore, gjennom det en har kommet ut for, det en har gjort og alt det visse hendelser og handlinger, forløp og prosesser har gjort med en som menneske(Og her er det tale om mennesker, med erindring og forventninger, med fornemmelser og følelser, som har tanker, som overveier ulike handlinger, som velger og avgjør, som snakker med andre, lærer av andre, og som kan lære fra seg det en har lært, i håp om at den som mottar det som læreren lærer ut også lærer seg dette).

Det å hevde at det gis en form for kausal determinasjon i individets livshistorie og livsløp, at dets biografi og dets biografiske fortelling blir fastlagt av et mylder av ulike faktorer, faktorer eller forhold, som befinner seg utenfor det enkelte individs rekkevidde og innflytelse, er et nødvendig kriterium, om det er det allmenne kåret vårt det vises hen til - at kausalitet er en nødvendig betingelse for å kunne leve i det hele tatt, at kausaliteten setter seg gjennom også når et individ utfører handlinger, at en bestemt handling følger som en konsekvens at en agent satte seg i bevegelse ved at denne fattet en avgjørelse gjennom å gjøre dette eller noe helt annet. Om dette, derimot, hevdes å være et tilstrekkelig kriterium, er det ikke helt opplagt at kausaliteten, i nevnte forstand, er et adekvat begrep for å beskrive hva som faktisk finner sted, og hovedgrunnen er at en agent, i alminnelighet, står overfor et valg av handlingskurs, hun kan gjøre x eller hun kan la være å gjøre x(der x står for en nærmere beskrivelse av hva agenten prøver å gjøre, eller hva hun prøver å oppnå gjennom å gjøre noe bestemt): Uten å påberope meg at det jeg hevder er spesielt oppsiktsvekkende eller at det er svært nyskapende, er jeg av den oppfatning at friheten til å velge mellom å gjøre x eller ikke, eller å gjøre noe annet, la oss si, y, er basert på fenomenet spontanitet. Begrepet om fenomenet spontanitet og fenoemenet selv, er ikke slik det er mulig å fange begrepet og fenomenet inn gjennom en mekanisk subsumering under kategorien om kausalitet, for i kraft av frihetens spontanitet blir det først satt i gang visse forløp, som kan føres tilbake til en agent men som denne kan ta stilling til ved at hun kan si ja eller nei til en bestemt handling.

Med andre ord: for mennesker er det slik at de har bevissthet og selvbevissthet, og at de dermed kan ta stilling til dets løp gjennom verden, til hva det skal gjøre og hva det ikke skal gjøre ved at det finner ut av hvilke mål det setter for seg selv, og det betyr hva for formål det skal ha. Og formål betyr her: hva det sikter mot å oppnå gjennom dets handlinger. Noen ganger er det jo slik at en ikke riktig vet hva en skal gjøre, og da trenger en å tenke over og igjennom hva en faktisk ønsker og vil oppnå, skjønt det alminnelige er at en kan gi en beskrivelse av hva en sikter mot, men en har ennå ikke fattet en avgjørelse om en skal gå i gang med å aktualisere/realisere det en sikter mot å oppnå: at det en intenderer ennå ikke har status som intensjon. Straks en har tatt en avgjørelse, er en alt i gang med å realisere, eller at en prøver å omsette den til virkelighet. I nevnte forstand er det av betydning at en har erkjent hva en ønsker og hva en vil, for å kunne sette seg i fart og i bevegelse gjennom å handle med henblikk på måloppnåelse. Det betyr ikke at kunnskap er det primære i den forstand at fra kunnskapens perspektiv er kunnskap også handling. Å gå ut fra at den beste beskrivelsen av våre liv i verden finner sted gjennom at vi aller først erverver oss pålitelig kunnskap om oss selv som objekt, er etter mitt syn en underlig betraktningsmåte siden det uten tvil er slik at mennesker har visse ønsker og en viss vilje, visse ting de trenger og behøver, at det gis en viss uro, en fornemmelse av at en er overlatt til seg selv, en viss rastløshet, at en har visse drømmer og lengsler forut for og uavhengig av at en betrakter seg selv som et kausalt virkende objekt med visse egenskaper, hvilket betyr at subjektiviteten vår er forut for at vi kommer til økt klarhet om vår kausalt virkende objekt status i verden. Dessuten er det jo slik at vi mennesker har fått til visse saker forut for at vi kommer til å tro at den teoretiske tilnærmingen til våre liv er den "korrekte" tilnærmingen: om det er gjennom det vi gjør at vi avdekker vår menneskeværen, er det også slik at vår forståelse av vår egen væren blir utvidet og belyst gjennom våre handlinger siden det også viser til det uferdige, ufullstendige, eller at det vi gjør og det vi alt allerede har gjort, åpner opp for å gå videre ved at det har i seg visse, reelle, muligheter, og som går ut over det vi alt allerede avsluttet, for det som er tilfelle, er at det alt allerede gjorte, eller det vi har lagt bak oss som det vi har oppnådd, eller ervervet oss, også er til som et foreliggende objekt i verden, et objekt vi kan vise til, eller som vi kan referere til.

altLitt forenklet kan en hevde at det en har lært seg åpner opp for at en kan gå videre gjennom å støtte seg på det en har ervervet seg: om en formulerer dette i teknisk sjargong kan en uttrykke dette ved at ervervet kunnskap nedfeller seg som "ervervede" egenskaper, det vil si at kunnskapene blir til ferdigheter eller kapasiteter, som en støtter seg på i en videre kunnskapstilegnelse: om et menneske har lært seg å snakke norsk, har dette menneske også en kapasitet til å lære seg et annet språk en norsk, for eksempel engelsk eller tysk, eller et annet språk.  

Dersom en betrakter spørsmålet om kunnskap om våre liv i perspektivet til ny-positivismen, er all selvkunnskap ikke annet enn kunnskap om "et gitt objekt", som noe vi  identifiserer oss med, og dermed som noe vi er: det er i denne forstand at vi gjør det vi gjør gjennom at vi streber etter å aktualisere våre planer og prosjekt ved at disse nettopp er uttrykk for hva og hvem vi er som menneskelige personer.

Positivismens grunntanke er det gitte som et faktum - en kjensgjerning en har å akseptere, eller ta for gitt, og at så vel verdier som normer blir utledet fra det som er gitt i vår opplevelse og vår erfaring av verden: i et slikt perspektiv er det ikke mye rom for skjønnet, for våre tolkninger av det som antas å være tilfelle. Naturligvis, om en hevder at det gis to former for sannhet og to former for tolkning av realiteten: en ekstern framlegging av det som er tilfelle - det som er virkelig og sant - og det som viser hen til en personlig opplevd og erfart realitet - en intern realisme med henblikk på sannhet og tolkning av realiteten, så endrer det hele seg, for da er det ikke lenger det eksterne blikket som råder grunnen: en har også å ta i betraktning at det gis en realitet som kommer til uttrykk i kraft av at den er bundet til oss selv som menneskelige personer - det vil si nedenfra, innenfra og ut fra oss selv og våre liv.

Med andre ord: i den grad et menneske frakobler dets selvoppfattelse fra dets egne tanker og handlinger, som om tanker og handlinger ikke har noe å gjøre med den det er som menneske - at det alltid er noe annet enn det til enhver tid er, så forflytter en seg dermed inn på et område der det gis et liv i den ytre verden og et liv som utspiller seg på den indre planet, men der det førstnevnte ikke har noe som helst å gjøre med det sistnevnte, eller om vendt: at det gis et indre liv, som er slik at det ikke faller sammen med eller er identisk med det ytre livet - livet ute i samfunnet - med alt hva det innebærer å leve innenfor ulike sosiale strukturer(at individet så å si går opp i, eller forsvinner inn i de til enhver tid eksisterende økonomiske, sosiale, politiske og kulturelle strukturer, og da har det indre livet en hang til å bli eksternt og utvendig i forhold til strukturene som blir til de makter som styrer ens liv).

Dette betyr ikke at det ikke gis begrep om indre liv, og at det ikke gis tanker og forestillinger, som ikke er synlig for den andre, eller for andre mennesker, for det er slettes ikke dette jeg er opptatt av å få fram: det er de epistemiske og ontologiske betingelser og forutsetninger jeg prøver å problematisere, at selv om det gis mysterier i livet hos den enkelte, og at relasjonene mellom tanker og handlinger ikke er opplagt for enhver, er det en høyst underlig tanke å postulere at det ikke gis sammenhenger mellom handlinger og tanker, tanker og handlinger.

Uten at jeg med de nevnte formuleringer har foretatt en utførlig kritikk av teknisk rasjonalitet, hevder jeg at tanken om metafysikk er noe uunngåelig, eller noe vi mennesker ikke kan styre unna med mindre vi er opptatt av å lure oss selv, eller svikte oss selv, eller at vi går fram på måter som fører oss inn i et hav av pragmatiske selvmotsigelser: at metafysikk og metafysisk orientering uten tvil er noe tenksomme mennesker overhodet ikke er i stand til å styre unna, betyr ikke at aktiviteten og virksomheten, eller det en snakker om når en snakker om metafysikk, eller at en blir dyp og inderlig, at det er noe som gis inne i oss, og på en slik måte at det forlanger taushet, for metafysikk er ikke gitt som et positivt objekt: det er heller slik at dette en er opptatt av når en går inn på de ytterste ting, er at det er om betydningen til og meningen med våre liv når stedet det blir sett ut fra er oss selv som mennesker. Det betyr som totalitetsfordring.

Ett vesentlig poeng for meg, er at det å utarbeide en filosofisk konsepsjon om menneskelivet ikke dermed medfører at en også hevder at de enkelte livsideal og de enkelte verdier er forenlig med hverandre, i den forstand at de skal kunne utgjøre et deduktivt system av utsagn, setninger, proposisjoner, som er en lingvistisk og en ren kognitiv innstilling til våre liv i verden, og som viser hen til det mentale, og at hvert eneste utsagn om det fysiske så vel som det psykiske kan omformes til beskrivende proposjoner: Sannsynligvis er det slik at en posisjon som formidler mellom det psykiske og det fysiske, eller som styrer unna det å redusere det psykiske til det fysiske ved at en opererer med parallelle verdener, er bedre enn å hevde at enten har en å føre inn en form for fordobling av det fysiske ved at en postulerer at det gis en viss form med et visst innhold som har svære likheter med det som gjelder i den fysiske verden eller så har en å gi opp tanken om at vår kausale inngripen i hendelsesforløpet har det siste ordet i menneskenes anliggender.

Sida 2

Det moderne, eller tanken om det moderne, er gjennomsyret av et pluralistisk verdisystem, om en da ikke mener at turbo-kapitalismen har seiret, eller at hva det til syvende og sist er om i alt menneskeliv, er å tjene penger, at kapitalen må styres slik at den gir avkastning. Det ville innebære at alle andre livsideal og verdier er illusoriske. Og enhver tale om pluralisme ville være meningsløs tale. Våre liv lever vi for livets egen skyld og ikke for noe annet enn det. Det å være i besittelse av så mye penger at en ikke vet hva en skal gjøre ut av dem, beskytter ingen mot livets uforutsigelighet, eller at en mister livsmotet og livslysten, eller gleden ved å tjene penger, om det da i det hele tatt fortjener beskrivelser i termer av glede, noe jeg mener er perverst, om det skulle være tilfelle. Alternativet til en konsepsjon som setter handlingens objekt som gitt, viser det jeg skriver om til det som blir til, eller det som kan bli til. Et helt menneskeliv viser dermed ikke bare til det som kan sies om det aktuelle livet men til hva det har i seg av potensiell mening og verdi.

altPå den annen side, det er hva vi har utført, eller hva vi har oppnådd, som er horisonten for det vi snakker om når vi på foregripende vis snakker om det som er mulig, eller det som er potensielt til stede i livet vårt; vi får nemlig alvorlige problem med å forklare begrep som mening og verdi om våre liv her og nå kun tillegges mening og verdi i den grad og utstrekning vi baserer det på en mulig mening og en mulig verdi, utledet fra framtiden. Det er absurd å hevde at det gis mening og verdi for oss kun i kraft av at vi har, eller antas å ha, et liv innover i framtid.

Menneskene handler, og for å kunne handle trenger og behøver jeg kunnskap om hva min konkrete livssituasjon er. Først når jeg har innhentet pålitelig informasjon om den, er jeg også i stand til å gripe inn i livssituasjon med henblikk på å forandre den fra det verre til det bedre. Og ut fra sikten min, er det slik at mennesker styrer av tanken om håp og redsel, det vil si at de gjør ingen verdens ting med mindre de tror og mener at det de gjør og de har fore også bidrar til at utsiktene til noe bedre er langt større enn utsiktene til noe verre. Det siste gjelder også om jeg forstår, tolker og fortolker min egen livssituasjon som vanskelig og problematisk; når jeg går i gang med å handle har det som grunnforutsetning at det besværlige blir oppfattet som en utfordrende oppgave snarere enn som en tendens til å resignere, eller kapitulere. Og det betyr at jeg foretrekker å prøve å få til noe framfor å la være å gjøre noe i det hele tatt. 

Poenget mitt er: mennesker er anvist på å prøve å forstå, å tolke og å uttrykke deres mening, eller hva deres konkrete livssituasjon er, slik den andre er anvist på å prøve å fatte uttrykte meninger; det fins ingen forhåndsgarantier for at våre tolkninger og våre fortolkninger der definitive- menneskene søker, prøver og leter seg fram. Og det er en del av tanken om å være på sporet etter livet selv at vi har en slik prøvende og utforskende grunnholdning til livet.

Det betyr ikke at vinklingen inn til tema/problemstilling er forlatt, for jeg holder fremdeles fast i at Filosofisk Antropologi og Narrativitet er to viktige og to sentrale filosofiske konsepsjoner om menneskelivet og dets realitet, at så vel den filosofiske antropologi som begrepet om og kategorien om menneskelivet, på hver sin måte, er i stand til å kaste lys over vår tilstedeværelse i verden - om en da ikke går ut fra at det gis kun vitenskapelige teorier, som hviler på velfunderte empirisk materiale, slik at det å snakke om teori utenfor vitenskapenes område, blir noe en like godt kan la være å gi seg i kast med i det hele tatt, for ut fra nevnte oppfatning finnes det ingen verdens ting som svarer til ideen om og begrepet om teori. Det er en svært snever oppfatning om hvilke begrep og kategorier mennesker kan gjøre bruk av med henblikk på grundige undersøkelser av hva livet er om, dersom en i utgangspunktet forkaster og tilbakeviser filosofi som et eget og selvstendig område, selv om det helt sikkert er mye bra en kan belæres om fra vitenskap, så blir det tilbake en rest, som ingen vitenskap kan hevde at den eller de har den ytterste kunnskap og viten om, eller at bare det som er ervervet gjennom vitenskap og dens metodologi, dens begrep og dens måter å innhente opplysninger, er pålitelig kunnskap. "Teori" er om synspunkt og mening, om motiverte synspunkt og oppfattelser: at det å være til er å leve ut fra en synsrand, og at uten en slik synsrand, er det svært lite en kan hevde om livet, menneske og verden. Slik er det.

I skarp motsetning til teori i nevnte forstand, gis ideen om teori, i vitenskapelig forstand støtter seg på sett av hypoteser, som på deres side, hviler på vel etterprøvde empiriske data, eller data som framtrer i kraft av teknologisk inngripen, gjennom eksperiment, som foretas i laboratorier: filosofi er ikke i første instans sammenfallende med arbeid i vitenskapssentra eller i forskningslaboratoriet, selv om det er fruktbart at det finner sted samarbeid mellom folk som driver med slikt som utføres i laboratorier, som for eksempel innenfor nevrologi og biologiske vitenskaper. Det er heller ikke slik at språk og språkfilosofi er sammenfallende med språkvitenskap, at språket som struktur eller som en viss forut gitt orden, om den hviler på ting som finner sted i hjernen vår, som uten tvil stemmer, så er det ikke slik at det å snakke og det å skrive er ett og det samme som det så redusere det til fysiske og kjemiske prosesser i hjernen vår, uansett hvor raffinert forklaringen er på det som finner sted, og uansett hvordan en tenker seg at relasjonene mellom hjernens arbeid og det som finner sted når vi snakker og når vi skriver, tenker, overveier, fatter avgjørelser er, blir forstått, beskrevet.

altSannsynligvis er det også slik at astronomens og fysikerers forklaringer på at hva som faktisk finner sted når solen står opp i øst og når den går ned i vest, og at vi som mennesker ikke annet enn kan oppfatte dette at det er nettopp det som finner sted at den står opp i øst og går ned i vest, ikke faller sammen med disses forklaring på solens bevegelser, og at menneskene oppfatter dette likt uavhengig av om de bor og lever i Kina eller i Norge: menneskene endrer ikke persepsjonene sine på grunn av at det gis andre forklaringer på dem enn de vi har på grunn av at vi er som vi er, og ikke annerledes.

Å være menneske er å relatere seg, og relateringen det er tale om beror, til dels, på hvor hen dette konkrete mennesket er i verden, hva for sted det taler og tenker ut fra, og, ikke minst, hva for stilling eller hva for posisjon det har eller inntar i denne bestemte verden. Hva angår aktiviteter og virksomheter en engasjerer seg i, har dels å gjøre med hva for bakgrunn det aktuelle menneske har og hva for utdanning, skolering og opplæring det har fått, sammen med hvordan det betrakter seg selv nå, i lys av dets bakgrunn og dets utdanning, dets skolering og opplæring.

Med henblikk på de aktiviteter og virksomheter dette individet er opptatt av, som det fyller sine timer og dager med, skjønt dette ikke er noe som finner sted til alle døgnets tider, for det å være involvert og det å la seg involvere i en eller annen aktivitet og virksomhet, er ikke ensbetydende med at til enhver tid er det slik at dette er det individet gjør nå, i dette øyeblikk, og med "dette, bestemte øyeblikk" angis det et bestemt klokkeslett, slik at det alltid er virkelig og sant å hevde om et bestemt individ, som en, for eksempel, er opptatt av å drive med en eller annen kunstgren eller at det har viet livet sitt til filosof, at det også driver på med den aktuelle kunstgrenen eller med filosofi: la oss si at dette er om å drive med grafikk eller som pottemaker, eller at det er om å tenke gjennom og over hvorfor noen mennesker er opptatt av betydning og mening, eller om mening fins, i det hele tatt. Det er ikke enhver som er overbevist om at det gis noe slikt som mening, annet enn som leksikalsk eller lingvistisk mening - at ideen om mening og begrepet om mening er noe som det ikke er mulig å forestille seg uten at referansen er språklig mening. Sagt med andre ord: dette er, eller kan være, en effekt av det som beskrives i termer av den lingvistiske vending: at språk og språklighet er hva det er om når talen er om mening.

Et annet aspekt, er at en kan også tale om den kroppsbaserte vending, at språk og kropp henger sammen på det viset at den mening en utleder fra språk og språklighet og som også blir til en vending tilbake til språk og språklighet, springer ut av og er rotfestet i kroppen som en levende kropp, som inkarnert kropp, i form av geberder, gester, mimikk, ganglag, kroppsuttrykk, som har en form og et innhold - en struktur - slik språk også har en struktur, uansett hvor sammensatt denne strukturen er. Jeg går ikke nærmere inn på dette, i denne sammenheng.

Dersom en lager en skala eller en mal, en målestokk, for graden av engasjement, kan dette ha sine sterke og svake sider ved at i mange tilfelle er det slik at et bestemt engasjement også fordrer tid og rom til ettertanker, og ikke bare det å gå fra sak til sak - å ha flest mulige saker på gang innenfor kortest mulig tidsrom: et genuint engasjement er et langsiktig engasjement, der betydningen til engasjementet ikke blir målt ut fra graden av involvering i ulike saker, og der motiveringen for å holde på blir målt ut fra de seire og nederlag en får, for det kan like gjerne foranledige at en gir opp og trekker seg tilbake, på grunn av all motstanden en møter - at de ulike vansker og problem en kommer ut også gjør en motløs: det er først når det har gått en ganske lang stund at en også kan oppnå et blikk på det en driver på med, for dette nedfeller seg som et tilbakevendende mønster eller en struktur i livsutfoldelsen, eller som en gjentakelse av det en har møtt før i tiden, tidligere i livet. Den danske filosofen Søren Kierkegaard skjønte dette svært vel, når han i sine skrifter skriver at menneskene lever sine liv med henblikk på framtiden - at en tenker og handler, planlegger og utformer prosjekt ut fra at det gis en fortsettelse av eksistensen innover i framtiden, og at en forståelse av det en gjør og har fore i og for livet, om en våger å gå inn på dette, finner alltid sted i ettertid - at en arbeider seg tilbake i sin egen biografisk livshistorie eller sin egen biografiske fortelling.

Det foregående åpner opp for at kategorien og begrepet om føring av livet og for livet, er det som bygger bro mellom de tre tidsmoment - fortid, nåtid og framtid, der tidsforløpet, riktignok, forløper i en retning - fra fortiden over nåtiden og inn i det som ennå ikke er - framtiden. Imidlertid, den lineære tidsoppfatningen er ikke alt som er, hva angår hva for egenskaper tidsdimensjonene og tidsaspekt, og grunnen og grunnlaget for dette, er at det også foranlediger at en ikke taper den sykliske tidsoppfattelsen av syne, som er om det som gjentar seg, og gjentakelsen er så langt fra bare de som finner sted ute i naturen, som årets tider - at året veksler mellom vår, sommer, høst og vinter, og heller ikke bare om vekslingen mellom dag og natt, natt og dag, lys og mørke, selv om våre ideer og begreper om forandring og vekslinger, og det som gjentar seg, springer ut av slike basale fenomen som at den ene dagen avløses av en annen dag.

Livet er ikke noe som er forutgitt - til tross for eller på grunn av at livet for den som lever i det moderne likner mer og mer på sekvenser av kriser, der hva det er om er å komme seg helskinnet i gjennom hver eneste dag og den som har blitt tilmålt oss, og der selv et ganske langt liv ikke er en innvending overfor livet - at det varer og varer, for om du blir åtti år gammel eller mer enn det, så er dette både godt og bra, for det gir deg anledning til å tenke igjennom de ulike faser og avsnitt, perioder og kapitler, som et liv består av, der det ikke gikk helt bra, verken for deg eller dem som stod deg nært, noe som i seg selv har en den virkning på deg selv og ditt eget liv, selv om du lever det i ensomhet, at du nå lever livet ditt på et langt mer ettertenksomt vis enn du gjorde det før i tiden, og dette er et ubetinget framskritt og et absolutt gode for den det gjelder.

Om du er ung og tiden din eller livet ditt opptas av å skrive poesi eller av det å studere filosofi, så lever du skapende og meditativt, uten hensyn til om du har andre lesere enn deg selv, for dette viser at fostringen har båret frukter, slik at du ikke bare kaster livet fra deg gjennom å surfe på nettet, se på fjernsyn eller å lese tabloidaviser.

Dessuten gis det tilfelle hvor et menneske blir anklaget for å ha sagt eller gjort ting det ikke har gjort, og da er en biografi på sin rette plass, for det betyr at et menneske blir renvasket - en gang for alle. Ja, det katastrofeliknende, det halsblesende og oppjagete liv, som i bunn og grunn er en svært ubehagelig tilstand, skjønt noen vender seg til det å ha det svært travelt, hva vet jeg om det,  peker i retning av livet som noe en har å legge bak seg - desto hurtigere jo bedre; alternativt: at livet er noe som løper fra øyeblikk til øyeblikk, og det er som å befinne seg i en strøm av hendelser og objekt, som bare glir unna, forsvinner: det blir dag og lyst, det blir kveld og mørkt, den ene dagen følger på den annen; Således blir menneskenes liv til liv som er tilbaketrukket, innesluttet, taust. Likevel, det er ingenting som skjer, ingenting som inntreffer, annet at livet har fart forbi deg: Mennesker har hukommelse, minne og de har evnen til å kalle fram i erindringen det som var før i tiden, selv om denne evne over tid kan bli skrøpelig og at en minnes hendelser som en umulig kan påberope seg på grunn av en blander sammen disse med det en har hørt fra andre eller lest om i bøker og blader, eller at minnet og fantasien kommer ut av kontroll, og at en dermed er full av påhitt og innfall, som en selv ikke oppdager er fiktive konstruksjoner: det gis mennesker som har mange vonde minner, og da blir det å våge seg inn på eller at det gis visse hendelser i nåtiden som vekker tillive det som strengt tatt ikke er nærværende i livet: det å minnes det som var før blir som bakerens deig, som bare eser og eser ut, om en rører ved den.

Dermed er vilkåret for livet og det livet(selv) er - for at dette livet skal kunne telle som et genuint og autentisk liv - at det først kan bli til gjennom et grunnleggende valg, et valg som ikke faller sammen med den franske filosofen Jean Sartres' oppfattelse av friheten som vedvarende overskridelse, for vanskene og problemene som oppstår i tilknytning til spørsmål om frihet og hva dette er om, er opprinnelsen til frihetsbegrepet: Sartre unnviker å diskutere et slikt viktig problem ved at oppmerksomheten hans kretser og ruller rundt begrepet om eksistens og eksistensen, det vil si hva vi er - oss selv som eksisterende ting - for hver eneste en av oss er også dette - en foreliggende ting for oss selv og andre, men hvert eneste menneske er mer enn dette: et menneske er et hvem, en menneskelig person, som har en verdi i seg selv(som relaterer seg til seg selv som et foreliggende selv) og som har en absolutt verdi(er en absolutt realitet). Derfor er det rimelig å hevde  Sartre lukket øynene for en sentral og viktig dimensjon i livet: møtet med den andre(den andre i deg selv): at jeg kan kun bli meg selv gjennom å åpne meg for den andre i meg selv, at å være til som et selv er å bli født inn i det fremmede og det er å leve i det fremmede, det som er annerledes, som også foranlediger at den andre selv er åpen), for gjennom et slikt møte utvides min egen selvforståelse og gjennom det at jeg gis anledningen til å gjøre det som var og er uklart i min egen tenkning klarere. Samtidig som mine bestrebelser på å forstå - forstå meg selv og livet mitt - også kan få den konsekvens at dette virker befruktende inn på den andres synspunkt og meninger, det vil si mennesker som jeg har mye felles med og som, formodentlig vis, har mye felles med meg, men det forblir alltid noe som ikke kan deles, verken med deg eller at du deler med meg: at jeg har mitt eget liv å leve og ingen annens liv. Slik har det også å være.

I Sartres' filosofiske univers er det slik at det er ingenting forut for valget, og hvor det også er slik at det  ikke blir trukket om et skille mellom menneskenes hva og menneskenes hvem, og deres dialogiske relasjoner: at det gis en radikal forskjell mellom beskrivelser som er om beskrivelser av ting og beskrivelser med referanse til noen - til menneskelige personer, som helt klart ikke er identisk med ting, selv om menneskenes hva kan minne om den statiskhet som gis ved tingene, som et bord, en stol, et hus, en vei, eller en bil, for den sagts skyld.

Det er ikke helt opplagt at begrepet om frihet er et slikt begrep som menneskene kan enes spesielt mye om: kanskje er det slik at frihet ikke fins, at det hele bygger på en indre trang og hang hos menneskene til å kjenne at de i en eller annen forstand er frie, og at noen mennesker bruker mye tid og krefter på å argumentere for at frihet fins. En kan jo likegodt argumentere for at begrepet om frihet, i all dets sammensatthet, og med alle de ulike tolkninger og presiseringer en gir av begrepet, har som betingelse at dette vet en ingen ting sikkert om, eller at en heller til en tese om determinisme, sterk eller svak, det spiller liten eller ingen rolle.

Thor Olav Olsen
Den här e-postadressen skyddas mot spambots. Du måste tillåta JavaScript för att se den.

Ensamrätt för samtliga artiklarna som Thor Olav Olsen publicerar i Tidningen Kulturen tillhör författaren. Tillståndet för citat, länkar eller publicering i andra media än Tidningen Kulturen måste skriftiligt ges av författaren på denna adress
Den här e-postadressen skyddas mot spambots. Du måste tillåta JavaScript för att se den.

 

Ur arkivet

view_module reorder

Impressionisternas resa från Frankrike till Sverige

Sommarens möte med impressionismen började med en resa till Rouen i Normandie och till dess impressionistutställningar - som varar till i höst - för att fortsätta till Zornjubileet i Dalarna ...

Av: Anne Edelstam | Kulturreportage | 10 september, 2010

Leila Aboulela  Foto CC BY SA 3.0 Wikipedia

En afrikansk röst att lyssna till

Den afrikanska litteraturen har äntligen börjat få sitt rätta värde. Visst har det funnits en rad afrikanska författare, framförallt från senare halvan av förra seklet, som nått erkännande och berömmelse ...

Av: Carsten Palmer Schale | Essäer om litteratur & böcker | 27 april, 2016

Nazister i B-filmskräckträsket och högerextremismens framväxt i Europa

Efter andra världskriget inleddes en människojakt på de skyldiga nazisterna som stått bakom några av historiens värsta krigsbrott mot mänskligheten. Några fångades direkt, andra tog livet av sig innan rättvisan ...

Av: Mathias Jansson | Essäer om film | 13 oktober, 2014

Niklas Aurgrunn Date med Björk

Dagens ljus intill en liten sjö i Alperna 62, ett par tultande svartvita år där och nåt cowboyhattsår år i Husqvarna på det, ett rum i ett hus utanför Trollhättan ...

Av: Niklas Aurgrunn | Utopiska geografier | 28 oktober, 2013

Hegel, Chesterton eller surrealismens oneirism

Vortex. Bild: Guido Zeccola Kunde G.K. Chesterton (1874-1936) sin Friedrich Hegel? Hur skulle han annars ha kunnat strukturera en roman på basis av en vanlig, men som det påstås av ...

Av: Bertil Falk | Essäer om litteratur & böcker | 10 december, 2008

Den självbiografiska fiktionen

Litteraturens uppdrag är att spegla illusionen om verklighet. Den ska kränga och väsnas, smekas och reta till svartsjukescener. Den ska vara ett möte mellan läsare och författare, i tystnad, långt ...

Av: Stefan Whilde | Stefan Whilde | 01 april, 2013

Hölderlin

Polyfona kontexter – cirkulära texter

Fortsätter så min växelverkande resa med korta prosastycken, reflexioner, egna och andras dikter: allt för att visa hur det osökta, tillsynes slumpartade och kontextfria, ändå hänger ihop, måste hänga ihop ...

Av: Göran af Gröning | Utopiska geografier | 27 april, 2017

Ett kärleksmöte genom filmkonsten

Ett kärleksmöte genom filmkonsten Roberto Rossellinis och Ingrid Bergmans möte är mer kärlekshistoria än filmhistoria. Åtminstone deras möte. Filmerna de gjorde tillsammans är i själva verket som ett långt kärleksbrev (eller ...

Av: Guido Zeccola | Essäer om film | 02 september, 2006

Botanisera i arkivet
close

Prenumerera på vårt nyhetsbrev!

Få de senaste artiklarna direkt i din brevlåda - helt kostnadsfritt.

Du kan när som helst avsluta din prenumeration - enklast klickar du bara på länken du hittar i varje nyhetsbrev.