Marginell mästare

Marginell mästare I början av 1950-talet kom en grammofonskiva till Sverige. Den var på sätt och vis hemmagjord. Pianisten, upphovsmannen hade själv producerat den. Det var en stenkaka. På ena sidan ...

Av: Bertil Falk | 18 januari, 2007
Essäer om musik

Den bortglömde Strindberg

I våra dagar är poeten August Strindberg helt bortglömd. En orsak kan vara att hans genomslagskraft som romanförfattare och dramatiker har fått överskugga lyriken. En annan orsak kan vara att ...

Av: Bo Gustavsson | 09 september, 2012
Essäer om litteratur & böcker

Filosofi og metafilosofi

Innledning Fra min tid som universitetslærer i filosofi var det helt alminnelig å henvise til Platon som 'filosofenes filosof: Hvilken grov fornærmelse overfor den største av dem alle, nemlig Sokrates. Platon ...

Av: Thor Olav Olsen | 01 augusti, 2012
Agora - filosofiska essäer

Illustratör: Signe Collmo

Vad är upplysning?

Är arbetare och tänkare synonymer? Var det upplysningsidealet? Tänka för sig själv? Betrodd i sina hållningar; Principfast? Hinner den unge studenten eller äldre professorn tänka för sig själv? Behålla sina ...

Av: Arsho | 09 juli, 2015
Essäer om politiken

Frihet, likhet og rettferdighet



altDet gis en hel rekke grunner til at pluralistiske og liberale samfunnsordninger/stater orienterer seg slik at dette er uforenelig med ensretting. Om en tar utgangspunkt i verdien og verdiidealet frihet, står dette verdiidealet i skarp motsetning til enhver likhetsideologi, og at en hvilken som helst rettferdighetsideologi går dårlig sammen med nestekjærlighet, medfølelse, barmhjertighet. Det vil si at alt som er gjenstand for politikk og politiske beslutninger er identisk med og faller sammen med ulike verdsettinger, vurderinger, verdier og dommer, som for eksempel at hver eneste politiker har å se til at hun trekker opp grensene mellom hva en kan få til i kraft av politiske midler, på ene side, og hva som faller inn under det private og personlige liv, på den annen side. Et eksempel på dette, er når en i likhetens navn skattlegger helt alminnelige folk, som har levd et helt vanlig liv, så hardt at de mister alt de har opparbeidet seg gjennom et langt arbeidsliv, hvilket betyr at en i sin iver etter ett bedre samfunn har å styre unna det som undergraver betingelsene og forutsetningene for det en ønsker og vil oppnå som politiker/statsrepresentant/leder.

I praksis betyr dette at enhver rettferdighetsideologi/likhetsideologi, som baserer seg på at folk som lever anstendig, altruistisk og rimelig godt og bra, i sosialt og personlig henseende, skal gi tilbake til samfunnet/fellesskapet det de har ervervet seg gjennom ærlig arbeid, er en misforståelse av hva sosial rettferdighet og likhet er om.

Rent allment kan en også hevde at i de aller fleste tilfelle forholder det seg på den måten at liv, som er viet til politikk og politisk virksomhet, er uforenlig med liv bundet opp til intellektuell og kunstnerisk kreativitet; at det ordinære livet, som leves av folk flest, passer svært dårlig sammen med varig og utbredt offentlig opptatthet av økonomisk og sosiale, politiske og kulturelle spørsmål, vansker og problem, og at fritid, arbeid og hjemmeliv ofte er verdiområder med spesifikke normer, standarder, regler, som er av en slik karakter at de foranlediger at ens liv spriker og trekker i ulike retninger, ja, at dette kan kjennes som det formelig river i stykker ens eget liv, for det har blitt bundet opp til aktiviteter som har som negativ effekt at dett ikke kan gå opp i en høyere enhet - syntese - verken i dette liv eller i noen som helst tenkt verden.

Synspunktet mitt, og begrunnelsen for det, betyr ikke at det å ha et alminnelig liv å leve ikke er forenelig med det politiske liv, men kun at det gis visse grenser for hva som er mulig å få til gjennom så ulike aktiviteter, for en vil, om en skal forbli tro mot seg selv, ha å foreta et grunnleggende valg, og dette valget er om hva som er viktigst å drive med - på kort og på lang sikt: Ingen kan få alt.

Stöd Tidningen Kulturen

Köp en prenumeration! Klicka för mer information.

Et annet poeng, i denne sammenheng, er at det å drive med politikk, er gjerne å leve midt i virvelen av ulike saker, som skifter over tid, og det gir ikke mye rom til ettertanke, og så lenge en står midt oppe i det, at en er nedsunket i et hav av vansker og problem av politisk karakter, er dermed betingelse for refleksjon ikke til stede. Det er nettopp hovedgrunnen til at i det politiske liv trenger og behøver et menneske å få muligheter og gis anledninger til å trekke seg unna for en stund, at en tar en pause, slik at en kan få en viss distanse til det en driver på med til daglig, i den betydning at pausen gir økt innsikt i de relevante aktiviteter og virksomheter som politikk innebærer for den som holder på med det.   

Livets problem er rotfestet i livsform; gjennomtenkningen over våre liv foranlediger andre typer av problem: ettertankens problem.

Utgangspunktet mitt er at et helt liv ikke er en rettlinjet affære, og at hva det hele er om, er «å få endene til å møtes», for det har aldri vært sant at menneskers liv er konstituert slik at det er umulig, uavhengig hvordan en tolker uttrykket «å få endene til å møtes». Menneskeværen er å live i og innenfor foranderlige situasjoner, og dette foranlediger helhetlige situasjon, som på den annen side er med referanse til livet før, livet her og nå, og med henblikk på livet innover i en ukjent framtid. Dessuten foranlediger en livsvirsomhet et mylder av aktiviteter, og således er og blir en mulig syntese mellom disse og en enhet i mangfoldet, alltid av problematisk art, skjønt ikke umulig, som prosjekt, ja, med henblikk på en overordnende sammenheng - et globalt prosjekt av personlig karakter.

Menneskeværen foranlediger også, som nevnt, en rekke grunnleggende valg, sammen med unevnelige små valg, som er konstitutivet for alt liv. Så, hvor er enheten i alt dette?

En kan formulere det foregående på det viset at våre liv i verden er komplekse liv, for det har både å gjøre med livsform, levemåte og med tenkning, overveielser, beslutninger, valg, og det vil si at det er selve den moderne livsformen som er opphav til et hav av vansker og besværlighet, men det er ikke mindre sant at selve gjennomtenkningen av livet vårt kaller fram en rekke vedvarende vansker, besværligheter, kvaler, problem.

De første, altså at «livet i det moderne», er komplekst - at det spriker i mange ulike retninger, kan en beskrive i termer av "livets problem" mens de andre, altså, straks en setter ned farten, tar en pause, er hva som oppstår fra denne aktive pause, og som er rotfestet i og springer ut av livet, kan en beskrive i termer av "ettertankens", eller "ettertenksomhetens vansker og besværlighet", det vil si ««refleksjonens» problem».

Hva er livet om? Hva er dets betingelser?

På sidene som følger skriver jeg dermed både om singulære menneskeliv og om menneskelivet som en allmenn og universell term. Sammenhengene ordene og begrepene dukker opp innenfor, gjør det klart hva for betydning og referanse disse har, det vil si om det er tale om å være i livet, om det dreier seg om livsløp og livshistorier, om de er om menneskeslekten(mennesket), eller om det som framstilles tar høyde for at hver og en av oss har våre egne liv å leve, og at det er dette som er så besværlig for oss.

Selv om ulike, konkrete, menneskeliv identifiseres og avgrenses gjennom faktorer som demografi, geografi, biologi, språk, samfunn, religion, kultur og historie, er det av aller største betydning å ha det klart for seg at det å relatere seg til livet, er noe en gjør gjennom å relatere seg som individ i forhold til seg selv og i forhold til andre individ, som også relaterer seg til seg selv og til andre individ. Ja, hva det er tale om her, er at enkeltindivid relaterer seg til mylderet av relasjoner de alt allerede står innenfor, det vil si både kjente og ukjente mennesker, så som familie, venner, kolleger, og medborgere en ellers møter ute i de mange språksamfunn som gis på jorda. Ja, gjennom ulike typer av litteratur finner det også sted et mediert møte mellom noen av dem som levde lenge før oss og oss som lever i dag. Uansett hvordan en snur og vender på dette, er slike møter imaginære møter, for som lesere lever vi våre liv her og nå mens de vi leser om ikke lenger hører med til de levende, for ingen av disse figurene en støter på i bøker om tiden før oss og i en annen verden enn vår verden, kan en møte i det reelle liv.

 Ja, for oss som lever i dag, betyr det, naturligvis, å leve innenfor en langt større og mer omfattende sammenheng enn mennesker før oss gjorde, for på grunn av at det er slik at i vår tide er moderne samfunn bundet sammen og flettet inn i hverandre på mange forskjellige måter, er de også svært utsatte og sårbare når noe alvorlig finner sted - i form av økonomiske, sosiale og militære konflikter og kriser.

 Nå vel, hva er så livet om? I en viss mening, er livet det som er omseggripende, veldig og uutgrunnelig, det er dette veldige, omseggripende, uutgrunnelige livet, som er opprinnelsen til alt som er til, både før, nå og for all framtid(Naturligvis, et spørsmål som dukker opp er om en slik framstilling av livet foranlediger en irrasjonal bedømming av dette ved at blir oppfattet i termer av det som er veldig stort, som er omseggripende, uutgrunnelig. Imidlertid, det er ikke opplagt at begrep som irrasjonalt er det mest dekkende begrep mennesker kan anvende når de søker etter å bestemme hva som menes med livet, både som fenomen og som forestilling)

 Således beror våre liv på en rekke betingelser som ingen har produsert, uten at dette betyr at det å tale om og det å skrive om verdier som frihet og ansvar er meningsløst, det vil si at selv om mange ting i menneskenes liv er beroende av omstendigheter en selv ikke har kunnet ha noen som helst kontroll på, er det slik at til begrepet om å være menneske hører det begrep om å kunne svare for seg, i ord og i gjerning, samt en streben etter økt innsikt i sitt eget liv med henblikk på å kunne leve det på best mulige måte, eller at en prøver å leve det slik en bør leve det, eller at en streber etter å leve livet slik en selv mener er best for seg selv og for sine medmennesker. Og det sistnevnte har som nødvendig betingelse at selvstendige overveielser og avgjørelser spiller visse avgjørende roller for mennesker, heller enn at det viser seg å være irrelevante prosesser, sett i forhold til livet i verden, så vel i forhold til oss selv som til andre mennesker i den sosialt formidlede verden.

Slik jeg har sagt noe om, er livet ikke bare om å ha det godt og bra, at hva som er mest betydningsfullt er komfort, at en lever uten økonomiske bekymringer idet hele tatt. Det er således ikke bare om ha det bekvemt eller ikke, i forhold til seg selv og andre menneske, og det er heller ikke bare sentrert rundt en eller annen intellektuell og artistisk kreasjon(selv om det gir mål og mening til ens livet), for det er like mye om å oppøve evnen til å finne seg til rette med ens egne og andres begrensninger: i den grad og utstrekning vi ønsker og vil ha hele liv å leve, er det også nødvendig å ta i betraktning livets mange tilskikkelser, så som at en kan kjenne seg forlatt, at det gis en viss rastløshet, en viss lengsel etter noe annet og mer enn det dagene våre gir oss av små og store gleder og sorger, savn og lengsler. Grunnene til dette er at det gis store og tunge sorger og tap i livet, som når et menneske som har stått deg svært nært dør, et menneske som også har vært din venn, hvis liv har vært så uløselig sammenknyttet med deg selv og ditt eget liv at når det forferdelige inntreffer at dette mennesket dør, er det som om det er en vital del av deg selv også forsvinner.

Livet for mennesker foranlediger motgang, tilbakeslag, frustrasjon, og det er liten visdom å hente fra folk som forfekter synspunkt og meninger som går ut på at en bare glatter over det som volder lidelser i livet, så ordner det hele seg: realiteten er mikset, og at den er "mikset" betyr at den består av både gode og dårlige ting, ja, at det gis mange gode ting, som en har å ta stilling til, så vel som dårlige ting, både lettelser og gleder, sorg, tap, savn: det er ikke enten slik at et liv består i en lang rekke av solskinnsdager eller at det er bare triste og tunge ting i et liv: et menneske kan rammes eller hjemsøkes av svært mye vondt, av plager og lidelser av mange slag, uten at dette innebærer at det aktuelle menneske dermed mister livsmotet, for det er fullt ut mulig å betrakte (opplevd) motgang som en kilde til utfordring - at en anstrenger seg, ut fra de evner og anlegg en har fått med seg i livets lotteri, og at en tar tak i det som hender med en i livet ved at en betrakter det som en utfordring. Det vil si at tilbakeslag nærmest er ufravikelig, og dette er noe en bør innstille seg på å finne ut av ved at en tenker over og i gjennom hva som er godt og bra i et liv: om en henger fast ved det som hører til fortiden, det som er forgangent, om det er død og døden som skal telle mest, eller om kjærligheten til de levende og til livet er sterkest og dermed best å holde seg til - feste sin lit til.

Dermed argumenterer jeg for at en har å knytte selve betydningen til det å være menneske til det normative faktum at vi mennesker rår over begrep og at mennesker har ideer, at mennesker anvender begrep, og at vi tester ut og analyser de ideene vi har, selv om det riktignok er slik for de aller fleste at hverdagslivet er innrettet på den måten at det ikke foranlediger svært mye tenking, for det vil hindre og forhindre den jevne flyten i livsutfoldelsen - sekvensen av små hendelser, som utgjør den fortløpende livsstrømmen.

Den teoretiske holdningen har som nødvendig betingelse at dagliglivets mylder av små oppgaver så å si blir satt i parentes.   

Det som i alminnelighet er tilfelle, i dagliglivet, er at en står en overfor et mylder av små oppgaver, og noen har å ekspedere disse oppgavene, og om dette ikke blir gjort, eller om det somles kraftig, så oppstår det vansker for den, eller de som er involvert. Således har hvert eneste forsøk på å skaffe seg et visst overblikk og dermed et innsyn i hva menneskelivet er om, i seg en kraft som motvirker at dette finner sted, og det vil si at det er den umiddelbare, u-reflekterte og før-teoretiske omgangen med verden og livet som blokkerer for at denne blir medreflektert, noe som første følger som konsekvens av at en stanser opp - at en tar en pause i den febrilske og geskjeftige oppgåen i den ytre verden, for dette er at vilkåret for at ettertanker, ettertenksomhet, kan stige fram for det aktuelle menneske: om en er i fart og bevegelse, og at en rett og slett skifter mellom det å være i fart og bevegelse og det å være i ro, er dermed ingenting gjort i relasjon til nevnte refleksjon.

Til grunn for tenking og handling svarer det med andre ord at det tenkende subjektet gir seg i kast med å undersøke den menneskelige og umenneskelige realitet, for realiteten inneholder begge karakteristiske trekk, selv om det ofte er slik at en går seg bort når en prøver å bestemme hva dette mer presist er om. Sagt med andre ord: det er ikke alltid slik at det er den lovprisete fornuft som styrer over huset: den rene fornuft - i Kants eller Hegels mening, er, var og blir mytologi, ideologi: blendverk.

Imidlertid, Kant var på rett spor når han tilla menneskets forstandskrefter og fornuftsevner stor betydning, skjønt hans splittelse mellom det intelligible og det empiriske jeget var og er en uholdbar framstilling av oss selv som mennesker, for hos Kant blir det transcendentale egoet til et tenkt subjekt som befinner seg hinsides eller over oss selv som levende kropper utstyrt med sentiment, følelser og fornuft, som alltid er situert i en helhetlig situasjon, hvilket impliser at menneskelig liv er anvist på en viss form for diskordans - fra første til siste stund.

Dermed har det jeg skriver om som nødvendig forutsetning at den travle foretaksomhet, at alt skal skje i en fei, at hurtigheten er alfa og omega for alt som er, er en dårlig innstilling til livet, for det å leve som menneske foranlediger også at en ikke bare lever nedsunket i tiden, at en kun er opptatt med de ting som gis i det strømmen av øyeblikk, og at denne opptatthet, nedsunkethet, gjør at en ikke får en tilstrekkelig avstand til de ting en holder på med, slik at en gir seg selv anledningen til å gjennomtenke hva en virkelig bør befatte seg med, hva en bør bruken tiden sin til - ens tilmålte dager og netter på jorden, skjønt ingen kjenner dagen og timen når slutten er der - den store tausheten.

(Det å snakke om den store tausheten er jo slettes ikke ekvivalent med alminnelig taushet, for den gjelder både livet(som stumt, taust) og den som helt sikkert kommer når et menneske forlater denne verden)

Det kan også være at selve atspredheten og travelheten bidrar til en viss utmattethet, tretthet, at en blir ukonsentrert, på grunn av at en nettopp oppholder seg ved en ting, snart ved en annen, og at en har å få tingene unna, at en raser av sted, slik at livet blir til en eneste, fragmentarisk katastrofe, som en har å legge bak seg så raskt som mulig. I slike tilfelle, om de noengang inntreffer, er vel tankegangen at når jeg får avsluttet disse ting, straks jeg har fått disse ting på plass, hva de nå enn er, så skal alt bli så annerledes enn det har vært opp til nå og slik det er nå, men på den måten nærer en opp under en form for livsløgn, for denne holdningen frembringer bare mer av det samme ved at betingelsene og forholdene en lever under og en står innenfor, er de samme som før.

Derigjennom dreier det seg ikke bare om det samme, men også om det andre, det som er radikalt annerledes, ja, det som bryter med vanens makt, skjønt det som oftest er godt og bra at en har vel innarbeidetete vaner, for det sparer et menneske for mye unødig slit: det radikalt andre er knyttet til oppbrudd og ny-tenking - at en bytter spor, leter etter andre innfallsvinkler, eller, i det minste, at en finner fram til et sted der en kan få en viss distanse til det en holder på med, uten at gleden og det seriøse dermed blir vekk gjennom et skifte av grep.

Ettertenksomhet er allerede liv.

I alminnelighet forbinder en begrepet om liv som det å ha noe å gjøre  ute i verden, hvilket betyr at en etter endt utdanning sørger for å få seg en jobb, at en klatrer oppover i hierarkiet på arbeidsplassen, prøver å få høyere lønn, at en melder seg inn i et parti som har lønnsforhøyelse på programmet. Kort sagt at en klatrer. Slike måter å leve på, beskriver jeg i termer av "konvensjonelle" goder, samfunnsproduserte goder, eller noe som blir podet inn i mennesker, og som også blir overlevert fra generasjon til generasjon.

Det er ikke slike saker jeg har på programmet mitt, for det gis også andre andre slags liv, og ettertenkning, ettertenksomhet, er allerede liv ved at det er å besinne seg på seg selv og sitt eget liv i verden, og dette foranlediger at visse deler av verden er i ens eget liv, som for eksempel det uomtvistelige faktum at livet i den ytre verden er om stadig vekk å være i fart og bevegelse. Imidlertid, siden livet ikke bare handler om å forsvinne inn i samfunnskroppen, det vil si at går opp og inn i de sosiale strukturer, selv om alt menneskeliv har som betingelse at det er sosialt formidlet, at hverdagslivet er dets grunn og grunnlag, og at denne dimensjonen nettopp er den umiddelbare livsutfoldelsen, eller det fortløpende livet, livsstrømmen, (så)har refleksjonen bruddet og tilbaketrekkingen fra den sosiale kausaliteten som sin ufravikelige forutsetning, eller nødvendige betingelse. Dermed er ettertenksomhet rotfestet i livet og i det mylder av vansker og problem livet gir opphav til, og det betyr at først kommer livet, med den betydning og mening det har i seg, og dernest kommer våre teoretiseringer, overveielser, ettertenksomhet, refleksjonen om det. Vel å merke: at refleksjonen om livet, erkjennelsen en oppnår, baserer seg på livet, springer ut fra det. Således gis det ingen erfaringer og ingen erkjennelse bakom livet, hinsides livet, selv om mennesker til alle tider, så langt vi vet, har undret seg over hva som kommer "etter" livet. Og det er et legitimt forehavende å tenke over og igjennom hva det betyr at det kommer en tid da så vel kroppen vår som bevisstheten om at vi har en kropp, er noe vi ikke lenger er, eller kan ha noen oppmerksomhet om, for betingelse for at det skal kunne finne sted, er ikke lenger tilstede: kroppen destrueres og hukommelsen har sluttet å fungere, det fysiologiske og psykiske apparatet vårt har brutt sammen. Og det er ingen vei tilbake til et liv der sansene våre er intakte, som omfatter både de ytre og de indre sanser.

Det å ha liv å leve og liv å føre, er også med referanse til visse helheter(det forgangne, nåtiden og framtiden, livet i den ytre verden og livet slik du betrakter det ut fra deg selv, innenfra. nedenfra), det vil si at det er om hele liv, om liv som henger sammen. Alternativet til et liv som henger sammen, er fragmenterte, usammenhengende liv, liv som har falt fra hverandre. Ja, en kan jo alltids prøve å utarbeide en ekstern oppfatning om dette, og i praksis betyr dette at en utelukker nettopp det en prøver å få et økt grep om.

Livet er likeledes om å finne ut av hvorfor du eller jeg er her, om hva for betydning og hva for mening våre liv har, eller hva det er om at livet vårt har mål, formål og mening, og at denne aktivitet gjør at vi kjenner at det er verdt å leve, eller at dersom en slik fornemmelse av at livet kjennes lite verdt, så har vi å tenke igjennom hva det er som bidrar til at vi har en slike tanker og slike følelser. Med andre ord: at vi mennesker har liv å leve og at vi har liv å føre, foranlediger at livet har blitt problematisk, og at det problematiske i våre liv har blitt til et tematisk objekt for oss selv. Og det er nettopp det problematiske du eller jeg, hun eller han, trenger å ta opp, eller prøve å håndtere, så godt det lar seg gjøre.

Mennesker handler.

Vi mennesker utfører handlinger, og det er et faktum at både du og jeg utfører handlinger: det viktige og vesentlige er ikke at jeg utfører handling, for så vidt som jeg ikke er i koma, eller at jeg er alvorlig syk, så er det en triviell sannhet om oss mennesker. Ja, det er også slik at jeg noen ganger nøler og vakler, for jeg klarer ikke å bestemme meg for det ene eller det annet alternativ, eller at jeg ikke riktig har gjort meg opp en mening om hva jeg skal gjøre i det konkrete tilfelle: hva for handlinger en utfører springer ut av hva for liv en streber etter å leve, etter hva for langsiktige mål en har, etter hva for person en ønsker og vil være, ut fra hvordan en ønsker og vil framstå for seg selv og andre. Ut fra den filosofiske konsepsjonen min, er det livet selv som utstyrer menneskene med deres begrensede fysiske, psykiske, intellektuelle og kreative egenskaper, og det er livet selv som også er opprinnelsen til alle våre kunnskaper, all vår viten.

Naturligvis, det foregående har også å gjøre med det genetiske lotteriet og med tiden, stedet og omstendighetene, som utgjøres både av alt og alle de størrelser som fins eller er omkring oss og om det vi selv omgir oss med, slik det også er om vår egen inngang i livet, som er om bakgrunn, familien vi ble født inn i og de som tok vare på oss eller ikke, om skolegang, samfunnsforhold, kultur.

Mennesker har språk og de rår over begrep, og veien inn til økt innsikt i og forståelse av hva livet er om, finner alltid sted gjennom å anvende språk, at mennesker rår over bokstaver, ord, begrep, symboler, uten at en dermed kan hevde at bruken av ord og språklige uttrykk er ett og det samme som det en mener når en prøver å få et grep om livet, ja livet selv.

Det er enn videre slik at de ord og begrep vi mennesker bruker om oss selv og våre liv viser hen til våre egne liv som mennesker, for når talen er om oss selv og våre liv nytter det svært lite å komme trekkende med all verdens informasjon om andre levedyr, og at det er slik, bunner i at det gis særegne livsformer for liv som kun tilkommer mennesker, og ingen andre enn oss mennesker.

Språk og anvendelse av språk. 

For å ta disse poeng opp igjen: på grunn av at mennesker har bevissthet og selvbevissthet, at mennesker har språk og begrep, og at mennesker rår over ord og begrep, går veien inn til menneskenes liv gjennom språkets medium, så vel hva angår tale som skrift. Imidlertid, det er livet selv som er erkjenningens og erfaringens grunn og grunnlag, og ikke språk, eller språklig bevissthet: mennesker er ikke bare gjenstander, ting, eller objekt, som er slik konstituert at de reflekterer lys, som babler i vei, og hvis språk kan klassifiseres som lydbølger, eller som markeringer på papir, der de enkelte forekomster av lyder må avkodes i følge visse regler, eller at de enkelte tegn som settes ned på et papir trenger å bli tolket forut for at noen i det hele tatt kan fatte hva som blir uttrykt. Det er heller ikke konstituert på den måten at det gis avsendere og mottakere, sammen med en mellomliggende variabel: en kode.

Formulert med andre ord: at det forholder seg slik at det gis en hel rekke av aspekt, eller dimensjoner, i våre liv som ikke kan føres tilbake til det som er (positivt)gitt - enten som forekomster av lyd eller som eller som skrevne tegn - foranlediger at livet også kan og må beskrives i termer av åndelig liv, eller at liv er ånd, og at ånd er liv.

Hva med døden? Er ikke døden den ytterste grense for alt liv, det vil si at bakom døden gis det intet liv. Det er ikke helt sikkert at dette stemmer, for det er reelt mulig å argumentere for at livet går utover døden, at livet er sterkere enn døden, at døden ikke har det siste ordet, selv om det er helt sikkert at våre liv i verden begynner med fødselen og at dette, konkrete, livet i verden ender med døden, som avskjed fra verden og alt alle dem vi bryr oss om, alt det vi elsker, alle de menneskene som står oss nær.

 Dermed er det ikke bare slik at vi har dødelige liv å leve og dødelige liv å føre; det er riktig slemt er at enhver av oss har å dø, at mennesker er moriturus. Mer om dette senere.

At livet banker på vår dør.   

Selv om det jeg allerede har sagt noe om, er slik at våre individuelle liv, så ulike de enn er, dermed har en irreversibel karakter - at vi ikke bare lever dødelige liv men at enhver av oss har å dø, er dette langt i fra hele historien om oss selv, for til begrepet om menneskeliv hører det også med at dette livet som er vårt eget liv, og ingen annens, stiger fram som et tematisk objekt for oss selv. En kan også uttrykke det foregående på den måten at det er livet selv som banker på vår dør, som melder sin ankomst og gjør seg gjeldende når en kommer til økt forståelse og innsikt i hva livet er om, hva det går ut på å ha et liv å leve og et liv å føre. Og at dette inntreffer i våre liv, har å gjøre med kåret vårt som mennesker - at vi ikke bare lever våre liv som om vi var automater eller som mekaniske dukker, noe som betyr at fra da av gis det ingenting i livet som svarer til å vende tilbake til en tid da en kun tok en dag av gangen.

Livet som vårt eget liv.  

I sikten til livet som hennes eller hans liv, der referansen er hvert enkelt menneskes liv, og ikke det eksterne blikket, et eksternt blikk som ikke kun er en eller annens blikk, men ingen bestemt menneskes blikk i det hele tatt, foranlediger en slik konsepsjon om livet at det forståes og fortolkes som "mitt eget liv", der selve begrepet om hva dette er om, gis en helt annen betydning ved at det er om hver og en av oss, og av den grunn at også hvert eneste menneske henviser til seg selv når det snakker om og tenker på livet sitt.

Dette betyr også en form for eierskap eller et tilhørighetsforhold til hva det er om, som er eksklusiv for det aktuelle menneske, for så lenge livet vårt i verden er nærværende for oss selv, og så lenge du, eller jeg, har et forhold til hva det betyr at livet er nærværende, er det også slik at det nødvendigvis trer fram for et "jeg", hvis liv det er om, det vil si et jeg som har lengsler.

Dette som utgjør en totalitet og en enhet, livet vårt, viser seg ved nærmere undersøkelser å ha en treleddet struktur, som er om et jeg, et selv, og dets liv: at refleksivitet er forut gitt som implisitt struktur hver gang et menneske ytrer "jeg"; at et begrep om et jeg viser hen til et selv, og at et selv viser hen til en totalitet og en enhet, skjønt denne totalitet og enhet er problematisk: det er nettopp dette i livet, forstått som det å ha et liv, en viser hen til når en viser hen til at det gis et jeg, et jeg som relaterer seg til seg selv og til dets eget liv.

Uten at dette livet er slik at det gis på linje med ethvert annet objekt som fins i vår verden, så som bord, stoler, senger, vegger og vinduer siden ingen mennesker er villige til å samtykke i at det å tenke på og snakke om menneskeliv i termer av bord og stoler, som er plassert tett inntil en vegg, eller at en snakker om at mennesker er i verden som dresser er der, eller at våre liv er i verden på samme måte som det gis skjorter i skuffer og frakker i skap.

altDet gis en hel rekke grunner til at pluralistiske og liberale samfunnsordninger/stater orienterer seg slik at dette er uforenelig med ensretting. Om en tar utgangspunkt i verdien og verdiidealet frihet, står dette verdiidealet i skarp motsetning til enhver likhetsideologi, og at en hvilken som helst rettferdighetsideologi går dårlig sammen med nestekjærlighet, medfølelse, barmhjertighet. Det vil si at alt som er gjenstand for politikk og politiske beslutninger er identisk med og faller sammen med ulike verdsettinger, vurderinger, verdier og dommer, som for eksempel at hver eneste politiker har å se til at hun trekker opp grensene mellom hva en kan få til i kraft av politiske midler, på ene side, og hva som faller inn under det private og personlige liv, på den annen side. Et eksempel på dette, er når en i likhetens navn skattlegger helt alminnelige folk, som har levd et helt vanlig liv, så hardt at de mister alt de har opparbeidet seg gjennom et langt arbeidsliv, hvilket betyr at en i sin iver etter ett bedre samfunn har å styre unna det som undergraver betingelsene og forutsetningene for det en ønsker og vil oppnå som politiker/statsrepresentant/leder.

I praksis betyr dette at enhver rettferdighetsideologi/likhetsideologi, som baserer seg på at folk som lever anstendig, altruistisk og rimelig godt og bra, i sosialt og personlig henseende, skal gi tilbake til samfunnet/fellesskapet det de har ervervet seg gjennom ærlig arbeid, er en misforståelse av hva sosial rettferdighet og likhet er om.

Rent allment kan en også hevde at i de aller fleste tilfelle forholder det seg på den måten at liv, som er viet til politikk og politisk virksomhet, er uforenlig med liv bundet opp til intellektuell og kunstnerisk kreativitet; at det ordinære livet, som leves av folk flest, passer svært dårlig sammen med varig og utbredt offentlig opptatthet av økonomisk og sosiale, politiske og kulturelle spørsmål, vansker og problem, og at fritid, arbeid og hjemmeliv ofte er verdiområder med spesifikke normer, standarder, regler, som er av en slik karakter at de foranlediger at ens liv spriker og trekker i ulike retninger, ja, at dette kan kjennes som det formelig river i stykker ens eget liv, for det har blitt bundet opp til aktiviteter som har som negativ effekt at dett ikke kan gå opp i en høyere enhet - syntese - verken i dette liv eller i noen som helst tenkt verden.

Synspunktet mitt, og begrunnelsen for det, betyr ikke at det å ha et alminnelig liv å leve ikke er forenelig med det politiske liv, men kun at det gis visse grenser for hva som er mulig å få til gjennom så ulike aktiviteter, for en vil, om en skal forbli tro mot seg selv, ha å foreta et grunnleggende valg, og dette valget er om hva som er viktigst å drive med - på kort og på lang sikt: Ingen kan få alt.

Stöd Tidningen Kulturen

Köp en prenumeration! Klicka för mer information.

Et annet poeng, i denne sammenheng, er at det å drive med politikk, er gjerne å leve midt i virvelen av ulike saker, som skifter over tid, og det gir ikke mye rom til ettertanke, og så lenge en står midt oppe i det, at en er nedsunket i et hav av vansker og problem av politisk karakter, er dermed betingelse for refleksjon ikke til stede. Det er nettopp hovedgrunnen til at i det politiske liv trenger og behøver et menneske å få muligheter og gis anledninger til å trekke seg unna for en stund, at en tar en pause, slik at en kan få en viss distanse til det en driver på med til daglig, i den betydning at pausen gir økt innsikt i de relevante aktiviteter og virksomheter som politikk innebærer for den som holder på med det.   

Livets problem er rotfestet i livsform; gjennomtenkningen over våre liv foranlediger andre typer av problem: ettertankens problem.

Utgangspunktet mitt er at et helt liv ikke er en rettlinjet affære, og at hva det hele er om, er «å få endene til å møtes», for det har aldri vært sant at menneskers liv er konstituert slik at det er umulig, uavhengig hvordan en tolker uttrykket «å få endene til å møtes». Menneskeværen er å live i og innenfor foranderlige situasjoner, og dette foranlediger helhetlige situasjon, som på den annen side er med referanse til livet før, livet her og nå, og med henblikk på livet innover i en ukjent framtid. Dessuten foranlediger en livsvirsomhet et mylder av aktiviteter, og således er og blir en mulig syntese mellom disse og en enhet i mangfoldet, alltid av problematisk art, skjønt ikke umulig, som prosjekt, ja, med henblikk på en overordnende sammenheng - et globalt prosjekt av personlig karakter.

Menneskeværen foranlediger også, som nevnt, en rekke grunnleggende valg, sammen med unevnelige små valg, som er konstitutivet for alt liv. Så, hvor er enheten i alt dette?

En kan formulere det foregående på det viset at våre liv i verden er komplekse liv, for det har både å gjøre med livsform, levemåte og med tenkning, overveielser, beslutninger, valg, og det vil si at det er selve den moderne livsformen som er opphav til et hav av vansker og besværlighet, men det er ikke mindre sant at selve gjennomtenkningen av livet vårt kaller fram en rekke vedvarende vansker, besværligheter, kvaler, problem.

De første, altså at «livet i det moderne», er komplekst - at det spriker i mange ulike retninger, kan en beskrive i termer av "livets problem" mens de andre, altså, straks en setter ned farten, tar en pause, er hva som oppstår fra denne aktive pause, og som er rotfestet i og springer ut av livet, kan en beskrive i termer av "ettertankens", eller "ettertenksomhetens vansker og besværlighet", det vil si ««refleksjonens» problem».

Hva er livet om? Hva er dets betingelser?

På sidene som følger skriver jeg dermed både om singulære menneskeliv og om menneskelivet som en allmenn og universell term. Sammenhengene ordene og begrepene dukker opp innenfor, gjør det klart hva for betydning og referanse disse har, det vil si om det er tale om å være i livet, om det dreier seg om livsløp og livshistorier, om de er om menneskeslekten(mennesket), eller om det som framstilles tar høyde for at hver og en av oss har våre egne liv å leve, og at det er dette som er så besværlig for oss.

Selv om ulike, konkrete, menneskeliv identifiseres og avgrenses gjennom faktorer som demografi, geografi, biologi, språk, samfunn, religion, kultur og historie, er det av aller største betydning å ha det klart for seg at det å relatere seg til livet, er noe en gjør gjennom å relatere seg som individ i forhold til seg selv og i forhold til andre individ, som også relaterer seg til seg selv og til andre individ. Ja, hva det er tale om her, er at enkeltindivid relaterer seg til mylderet av relasjoner de alt allerede står innenfor, det vil si både kjente og ukjente mennesker, så som familie, venner, kolleger, og medborgere en ellers møter ute i de mange språksamfunn som gis på jorda. Ja, gjennom ulike typer av litteratur finner det også sted et mediert møte mellom noen av dem som levde lenge før oss og oss som lever i dag. Uansett hvordan en snur og vender på dette, er slike møter imaginære møter, for som lesere lever vi våre liv her og nå mens de vi leser om ikke lenger hører med til de levende, for ingen av disse figurene en støter på i bøker om tiden før oss og i en annen verden enn vår verden, kan en møte i det reelle liv.

 Ja, for oss som lever i dag, betyr det, naturligvis, å leve innenfor en langt større og mer omfattende sammenheng enn mennesker før oss gjorde, for på grunn av at det er slik at i vår tide er moderne samfunn bundet sammen og flettet inn i hverandre på mange forskjellige måter, er de også svært utsatte og sårbare når noe alvorlig finner sted - i form av økonomiske, sosiale og militære konflikter og kriser.

 Nå vel, hva er så livet om? I en viss mening, er livet det som er omseggripende, veldig og uutgrunnelig, det er dette veldige, omseggripende, uutgrunnelige livet, som er opprinnelsen til alt som er til, både før, nå og for all framtid(Naturligvis, et spørsmål som dukker opp er om en slik framstilling av livet foranlediger en irrasjonal bedømming av dette ved at blir oppfattet i termer av det som er veldig stort, som er omseggripende, uutgrunnelig. Imidlertid, det er ikke opplagt at begrep som irrasjonalt er det mest dekkende begrep mennesker kan anvende når de søker etter å bestemme hva som menes med livet, både som fenomen og som forestilling)

 Således beror våre liv på en rekke betingelser som ingen har produsert, uten at dette betyr at det å tale om og det å skrive om verdier som frihet og ansvar er meningsløst, det vil si at selv om mange ting i menneskenes liv er beroende av omstendigheter en selv ikke har kunnet ha noen som helst kontroll på, er det slik at til begrepet om å være menneske hører det begrep om å kunne svare for seg, i ord og i gjerning, samt en streben etter økt innsikt i sitt eget liv med henblikk på å kunne leve det på best mulige måte, eller at en prøver å leve det slik en bør leve det, eller at en streber etter å leve livet slik en selv mener er best for seg selv og for sine medmennesker. Og det sistnevnte har som nødvendig betingelse at selvstendige overveielser og avgjørelser spiller visse avgjørende roller for mennesker, heller enn at det viser seg å være irrelevante prosesser, sett i forhold til livet i verden, så vel i forhold til oss selv som til andre mennesker i den sosialt formidlede verden.

Slik jeg har sagt noe om, er livet ikke bare om å ha det godt og bra, at hva som er mest betydningsfullt er komfort, at en lever uten økonomiske bekymringer idet hele tatt. Det er således ikke bare om ha det bekvemt eller ikke, i forhold til seg selv og andre menneske, og det er heller ikke bare sentrert rundt en eller annen intellektuell og artistisk kreasjon(selv om det gir mål og mening til ens livet), for det er like mye om å oppøve evnen til å finne seg til rette med ens egne og andres begrensninger: i den grad og utstrekning vi ønsker og vil ha hele liv å leve, er det også nødvendig å ta i betraktning livets mange tilskikkelser, så som at en kan kjenne seg forlatt, at det gis en viss rastløshet, en viss lengsel etter noe annet og mer enn det dagene våre gir oss av små og store gleder og sorger, savn og lengsler. Grunnene til dette er at det gis store og tunge sorger og tap i livet, som når et menneske som har stått deg svært nært dør, et menneske som også har vært din venn, hvis liv har vært så uløselig sammenknyttet med deg selv og ditt eget liv at når det forferdelige inntreffer at dette mennesket dør, er det som om det er en vital del av deg selv også forsvinner.

Livet for mennesker foranlediger motgang, tilbakeslag, frustrasjon, og det er liten visdom å hente fra folk som forfekter synspunkt og meninger som går ut på at en bare glatter over det som volder lidelser i livet, så ordner det hele seg: realiteten er mikset, og at den er "mikset" betyr at den består av både gode og dårlige ting, ja, at det gis mange gode ting, som en har å ta stilling til, så vel som dårlige ting, både lettelser og gleder, sorg, tap, savn: det er ikke enten slik at et liv består i en lang rekke av solskinnsdager eller at det er bare triste og tunge ting i et liv: et menneske kan rammes eller hjemsøkes av svært mye vondt, av plager og lidelser av mange slag, uten at dette innebærer at det aktuelle menneske dermed mister livsmotet, for det er fullt ut mulig å betrakte (opplevd) motgang som en kilde til utfordring - at en anstrenger seg, ut fra de evner og anlegg en har fått med seg i livets lotteri, og at en tar tak i det som hender med en i livet ved at en betrakter det som en utfordring. Det vil si at tilbakeslag nærmest er ufravikelig, og dette er noe en bør innstille seg på å finne ut av ved at en tenker over og i gjennom hva som er godt og bra i et liv: om en henger fast ved det som hører til fortiden, det som er forgangent, om det er død og døden som skal telle mest, eller om kjærligheten til de levende og til livet er sterkest og dermed best å holde seg til - feste sin lit til.

Dermed argumenterer jeg for at en har å knytte selve betydningen til det å være menneske til det normative faktum at vi mennesker rår over begrep og at mennesker har ideer, at mennesker anvender begrep, og at vi tester ut og analyser de ideene vi har, selv om det riktignok er slik for de aller fleste at hverdagslivet er innrettet på den måten at det ikke foranlediger svært mye tenking, for det vil hindre og forhindre den jevne flyten i livsutfoldelsen - sekvensen av små hendelser, som utgjør den fortløpende livsstrømmen.

Den teoretiske holdningen har som nødvendig betingelse at dagliglivets mylder av små oppgaver så å si blir satt i parentes.   

Det som i alminnelighet er tilfelle, i dagliglivet, er at en står en overfor et mylder av små oppgaver, og noen har å ekspedere disse oppgavene, og om dette ikke blir gjort, eller om det somles kraftig, så oppstår det vansker for den, eller de som er involvert. Således har hvert eneste forsøk på å skaffe seg et visst overblikk og dermed et innsyn i hva menneskelivet er om, i seg en kraft som motvirker at dette finner sted, og det vil si at det er den umiddelbare, u-reflekterte og før-teoretiske omgangen med verden og livet som blokkerer for at denne blir medreflektert, noe som første følger som konsekvens av at en stanser opp - at en tar en pause i den febrilske og geskjeftige oppgåen i den ytre verden, for dette er at vilkåret for at ettertanker, ettertenksomhet, kan stige fram for det aktuelle menneske: om en er i fart og bevegelse, og at en rett og slett skifter mellom det å være i fart og bevegelse og det å være i ro, er dermed ingenting gjort i relasjon til nevnte refleksjon.

Til grunn for tenking og handling svarer det med andre ord at det tenkende subjektet gir seg i kast med å undersøke den menneskelige og umenneskelige realitet, for realiteten inneholder begge karakteristiske trekk, selv om det ofte er slik at en går seg bort når en prøver å bestemme hva dette mer presist er om. Sagt med andre ord: det er ikke alltid slik at det er den lovprisete fornuft som styrer over huset: den rene fornuft - i Kants eller Hegels mening, er, var og blir mytologi, ideologi: blendverk.

Imidlertid, Kant var på rett spor når han tilla menneskets forstandskrefter og fornuftsevner stor betydning, skjønt hans splittelse mellom det intelligible og det empiriske jeget var og er en uholdbar framstilling av oss selv som mennesker, for hos Kant blir det transcendentale egoet til et tenkt subjekt som befinner seg hinsides eller over oss selv som levende kropper utstyrt med sentiment, følelser og fornuft, som alltid er situert i en helhetlig situasjon, hvilket impliser at menneskelig liv er anvist på en viss form for diskordans - fra første til siste stund.

Dermed har det jeg skriver om som nødvendig forutsetning at den travle foretaksomhet, at alt skal skje i en fei, at hurtigheten er alfa og omega for alt som er, er en dårlig innstilling til livet, for det å leve som menneske foranlediger også at en ikke bare lever nedsunket i tiden, at en kun er opptatt med de ting som gis i det strømmen av øyeblikk, og at denne opptatthet, nedsunkethet, gjør at en ikke får en tilstrekkelig avstand til de ting en holder på med, slik at en gir seg selv anledningen til å gjennomtenke hva en virkelig bør befatte seg med, hva en bør bruken tiden sin til - ens tilmålte dager og netter på jorden, skjønt ingen kjenner dagen og timen når slutten er der - den store tausheten.

(Det å snakke om den store tausheten er jo slettes ikke ekvivalent med alminnelig taushet, for den gjelder både livet(som stumt, taust) og den som helt sikkert kommer når et menneske forlater denne verden)

Det kan også være at selve atspredheten og travelheten bidrar til en viss utmattethet, tretthet, at en blir ukonsentrert, på grunn av at en nettopp oppholder seg ved en ting, snart ved en annen, og at en har å få tingene unna, at en raser av sted, slik at livet blir til en eneste, fragmentarisk katastrofe, som en har å legge bak seg så raskt som mulig. I slike tilfelle, om de noengang inntreffer, er vel tankegangen at når jeg får avsluttet disse ting, straks jeg har fått disse ting på plass, hva de nå enn er, så skal alt bli så annerledes enn det har vært opp til nå og slik det er nå, men på den måten nærer en opp under en form for livsløgn, for denne holdningen frembringer bare mer av det samme ved at betingelsene og forholdene en lever under og en står innenfor, er de samme som før.

Derigjennom dreier det seg ikke bare om det samme, men også om det andre, det som er radikalt annerledes, ja, det som bryter med vanens makt, skjønt det som oftest er godt og bra at en har vel innarbeidetete vaner, for det sparer et menneske for mye unødig slit: det radikalt andre er knyttet til oppbrudd og ny-tenking - at en bytter spor, leter etter andre innfallsvinkler, eller, i det minste, at en finner fram til et sted der en kan få en viss distanse til det en holder på med, uten at gleden og det seriøse dermed blir vekk gjennom et skifte av grep.

Ettertenksomhet er allerede liv.

I alminnelighet forbinder en begrepet om liv som det å ha noe å gjøre  ute i verden, hvilket betyr at en etter endt utdanning sørger for å få seg en jobb, at en klatrer oppover i hierarkiet på arbeidsplassen, prøver å få høyere lønn, at en melder seg inn i et parti som har lønnsforhøyelse på programmet. Kort sagt at en klatrer. Slike måter å leve på, beskriver jeg i termer av "konvensjonelle" goder, samfunnsproduserte goder, eller noe som blir podet inn i mennesker, og som også blir overlevert fra generasjon til generasjon.

Det er ikke slike saker jeg har på programmet mitt, for det gis også andre andre slags liv, og ettertenkning, ettertenksomhet, er allerede liv ved at det er å besinne seg på seg selv og sitt eget liv i verden, og dette foranlediger at visse deler av verden er i ens eget liv, som for eksempel det uomtvistelige faktum at livet i den ytre verden er om stadig vekk å være i fart og bevegelse. Imidlertid, siden livet ikke bare handler om å forsvinne inn i samfunnskroppen, det vil si at går opp og inn i de sosiale strukturer, selv om alt menneskeliv har som betingelse at det er sosialt formidlet, at hverdagslivet er dets grunn og grunnlag, og at denne dimensjonen nettopp er den umiddelbare livsutfoldelsen, eller det fortløpende livet, livsstrømmen, (så)har refleksjonen bruddet og tilbaketrekkingen fra den sosiale kausaliteten som sin ufravikelige forutsetning, eller nødvendige betingelse. Dermed er ettertenksomhet rotfestet i livet og i det mylder av vansker og problem livet gir opphav til, og det betyr at først kommer livet, med den betydning og mening det har i seg, og dernest kommer våre teoretiseringer, overveielser, ettertenksomhet, refleksjonen om det. Vel å merke: at refleksjonen om livet, erkjennelsen en oppnår, baserer seg på livet, springer ut fra det. Således gis det ingen erfaringer og ingen erkjennelse bakom livet, hinsides livet, selv om mennesker til alle tider, så langt vi vet, har undret seg over hva som kommer "etter" livet. Og det er et legitimt forehavende å tenke over og igjennom hva det betyr at det kommer en tid da så vel kroppen vår som bevisstheten om at vi har en kropp, er noe vi ikke lenger er, eller kan ha noen oppmerksomhet om, for betingelse for at det skal kunne finne sted, er ikke lenger tilstede: kroppen destrueres og hukommelsen har sluttet å fungere, det fysiologiske og psykiske apparatet vårt har brutt sammen. Og det er ingen vei tilbake til et liv der sansene våre er intakte, som omfatter både de ytre og de indre sanser.

Det å ha liv å leve og liv å føre, er også med referanse til visse helheter(det forgangne, nåtiden og framtiden, livet i den ytre verden og livet slik du betrakter det ut fra deg selv, innenfra. nedenfra), det vil si at det er om hele liv, om liv som henger sammen. Alternativet til et liv som henger sammen, er fragmenterte, usammenhengende liv, liv som har falt fra hverandre. Ja, en kan jo alltids prøve å utarbeide en ekstern oppfatning om dette, og i praksis betyr dette at en utelukker nettopp det en prøver å få et økt grep om.

Livet er likeledes om å finne ut av hvorfor du eller jeg er her, om hva for betydning og hva for mening våre liv har, eller hva det er om at livet vårt har mål, formål og mening, og at denne aktivitet gjør at vi kjenner at det er verdt å leve, eller at dersom en slik fornemmelse av at livet kjennes lite verdt, så har vi å tenke igjennom hva det er som bidrar til at vi har en slike tanker og slike følelser. Med andre ord: at vi mennesker har liv å leve og at vi har liv å føre, foranlediger at livet har blitt problematisk, og at det problematiske i våre liv har blitt til et tematisk objekt for oss selv. Og det er nettopp det problematiske du eller jeg, hun eller han, trenger å ta opp, eller prøve å håndtere, så godt det lar seg gjøre.

Mennesker handler.

Vi mennesker utfører handlinger, og det er et faktum at både du og jeg utfører handlinger: det viktige og vesentlige er ikke at jeg utfører handling, for så vidt som jeg ikke er i koma, eller at jeg er alvorlig syk, så er det en triviell sannhet om oss mennesker. Ja, det er også slik at jeg noen ganger nøler og vakler, for jeg klarer ikke å bestemme meg for det ene eller det annet alternativ, eller at jeg ikke riktig har gjort meg opp en mening om hva jeg skal gjøre i det konkrete tilfelle: hva for handlinger en utfører springer ut av hva for liv en streber etter å leve, etter hva for langsiktige mål en har, etter hva for person en ønsker og vil være, ut fra hvordan en ønsker og vil framstå for seg selv og andre. Ut fra den filosofiske konsepsjonen min, er det livet selv som utstyrer menneskene med deres begrensede fysiske, psykiske, intellektuelle og kreative egenskaper, og det er livet selv som også er opprinnelsen til alle våre kunnskaper, all vår viten.

Naturligvis, det foregående har også å gjøre med det genetiske lotteriet og med tiden, stedet og omstendighetene, som utgjøres både av alt og alle de størrelser som fins eller er omkring oss og om det vi selv omgir oss med, slik det også er om vår egen inngang i livet, som er om bakgrunn, familien vi ble født inn i og de som tok vare på oss eller ikke, om skolegang, samfunnsforhold, kultur.

Mennesker har språk og de rår over begrep, og veien inn til økt innsikt i og forståelse av hva livet er om, finner alltid sted gjennom å anvende språk, at mennesker rår over bokstaver, ord, begrep, symboler, uten at en dermed kan hevde at bruken av ord og språklige uttrykk er ett og det samme som det en mener når en prøver å få et grep om livet, ja livet selv.

Det er enn videre slik at de ord og begrep vi mennesker bruker om oss selv og våre liv viser hen til våre egne liv som mennesker, for når talen er om oss selv og våre liv nytter det svært lite å komme trekkende med all verdens informasjon om andre levedyr, og at det er slik, bunner i at det gis særegne livsformer for liv som kun tilkommer mennesker, og ingen andre enn oss mennesker.

Språk og anvendelse av språk. 

For å ta disse poeng opp igjen: på grunn av at mennesker har bevissthet og selvbevissthet, at mennesker har språk og begrep, og at mennesker rår over ord og begrep, går veien inn til menneskenes liv gjennom språkets medium, så vel hva angår tale som skrift. Imidlertid, det er livet selv som er erkjenningens og erfaringens grunn og grunnlag, og ikke språk, eller språklig bevissthet: mennesker er ikke bare gjenstander, ting, eller objekt, som er slik konstituert at de reflekterer lys, som babler i vei, og hvis språk kan klassifiseres som lydbølger, eller som markeringer på papir, der de enkelte forekomster av lyder må avkodes i følge visse regler, eller at de enkelte tegn som settes ned på et papir trenger å bli tolket forut for at noen i det hele tatt kan fatte hva som blir uttrykt. Det er heller ikke konstituert på den måten at det gis avsendere og mottakere, sammen med en mellomliggende variabel: en kode.

Formulert med andre ord: at det forholder seg slik at det gis en hel rekke av aspekt, eller dimensjoner, i våre liv som ikke kan føres tilbake til det som er (positivt)gitt - enten som forekomster av lyd eller som eller som skrevne tegn - foranlediger at livet også kan og må beskrives i termer av åndelig liv, eller at liv er ånd, og at ånd er liv.

Hva med døden? Er ikke døden den ytterste grense for alt liv, det vil si at bakom døden gis det intet liv. Det er ikke helt sikkert at dette stemmer, for det er reelt mulig å argumentere for at livet går utover døden, at livet er sterkere enn døden, at døden ikke har det siste ordet, selv om det er helt sikkert at våre liv i verden begynner med fødselen og at dette, konkrete, livet i verden ender med døden, som avskjed fra verden og alt alle dem vi bryr oss om, alt det vi elsker, alle de menneskene som står oss nær.

 Dermed er det ikke bare slik at vi har dødelige liv å leve og dødelige liv å føre; det er riktig slemt er at enhver av oss har å dø, at mennesker er moriturus. Mer om dette senere.

At livet banker på vår dør.   

Selv om det jeg allerede har sagt noe om, er slik at våre individuelle liv, så ulike de enn er, dermed har en irreversibel karakter - at vi ikke bare lever dødelige liv men at enhver av oss har å dø, er dette langt i fra hele historien om oss selv, for til begrepet om menneskeliv hører det også med at dette livet som er vårt eget liv, og ingen annens, stiger fram som et tematisk objekt for oss selv. En kan også uttrykke det foregående på den måten at det er livet selv som banker på vår dør, som melder sin ankomst og gjør seg gjeldende når en kommer til økt forståelse og innsikt i hva livet er om, hva det går ut på å ha et liv å leve og et liv å føre. Og at dette inntreffer i våre liv, har å gjøre med kåret vårt som mennesker - at vi ikke bare lever våre liv som om vi var automater eller som mekaniske dukker, noe som betyr at fra da av gis det ingenting i livet som svarer til å vende tilbake til en tid da en kun tok en dag av gangen.

Livet som vårt eget liv.  

I sikten til livet som hennes eller hans liv, der referansen er hvert enkelt menneskes liv, og ikke det eksterne blikket, et eksternt blikk som ikke kun er en eller annens blikk, men ingen bestemt menneskes blikk i det hele tatt, foranlediger en slik konsepsjon om livet at det forståes og fortolkes som "mitt eget liv", der selve begrepet om hva dette er om, gis en helt annen betydning ved at det er om hver og en av oss, og av den grunn at også hvert eneste menneske henviser til seg selv når det snakker om og tenker på livet sitt.

Dette betyr også en form for eierskap eller et tilhørighetsforhold til hva det er om, som er eksklusiv for det aktuelle menneske, for så lenge livet vårt i verden er nærværende for oss selv, og så lenge du, eller jeg, har et forhold til hva det betyr at livet er nærværende, er det også slik at det nødvendigvis trer fram for et "jeg", hvis liv det er om, det vil si et jeg som har lengsler.

Dette som utgjør en totalitet og en enhet, livet vårt, viser seg ved nærmere undersøkelser å ha en treleddet struktur, som er om et jeg, et selv, og dets liv: at refleksivitet er forut gitt som implisitt struktur hver gang et menneske ytrer "jeg"; at et begrep om et jeg viser hen til et selv, og at et selv viser hen til en totalitet og en enhet, skjønt denne totalitet og enhet er problematisk: det er nettopp dette i livet, forstått som det å ha et liv, en viser hen til når en viser hen til at det gis et jeg, et jeg som relaterer seg til seg selv og til dets eget liv.

Uten at dette livet er slik at det gis på linje med ethvert annet objekt som fins i vår verden, så som bord, stoler, senger, vegger og vinduer siden ingen mennesker er villige til å samtykke i at det å tenke på og snakke om menneskeliv i termer av bord og stoler, som er plassert tett inntil en vegg, eller at en snakker om at mennesker er i verden som dresser er der, eller at våre liv er i verden på samme måte som det gis skjorter i skuffer og frakker i skap.

Sida 2

Om døden har det sist ordet i våre liv.

Det jeg har sagt noe om over, betyr at det gis en inngang til livet og at det gis en utgang fra livet. Et spørsmål som også dukker opp, er om døden har det siste ordet, for hvert eneste menneske som biologisk organisme er underlagt kåret for alt liv i universet, som at sammensatte størrelser brytes ned til mer enkle størrelser og at det gis varmetap og kulde. Mer presist uttrykt: hvordan skal en kunne forklare overgangen fra død materie til levende liv, og da nytter det svært lite å komme med en vitenskapelig forklaring, for det forutsetter at en alt kjenner svaret, at en vet hva liv er, og at en har funnet en formel for en slik overgang fra en tilstand av absolutt død til liv: En kan nok snu på spørsmålsstillingen, for hvordan skal en i det hele tatt forklare at det gis liv, uten at en har en teori om liv(som dermed blir "selvforklarende"). En har også å betenke at i det moderne har tanker og forestilling(ideer) om livet "etter" døden blitt gjort til latter, ja, til det ugjenkjennelige, for ut fra en teknisk innstilling til livet, om en slik orientering tas til ende, blir nevnte tanker til noe vi som lever i dag sleper med oss fra en helt annen tid enn vår egen tid og en helt annen verden enn dagens verden. Således gis det også folk som hevder at tanker og forestillinger - ideer - om sjel og ånd, er foreldet og irrelevante størrelser, eller at det overhodet ikke er mulig å vise til uavhengig og selvstendig belegg for troen på at det gis størrelser av nevnte art, eller at de kun er mentale størrelser, som fins i våre egne hoder, eller at de springer ut av en viss kulturell overleveringshistorie/virkningshistorie. Derfor har en også å kvitte seg med et slikt tankegods så raskt som mulig, eller at det er tilrådelig å legge forestillingen om at det gis noe som kan beskrives i termer av "sjel"(gr.: psyche, lat. : anima) bak seg, en gang for alle. Imidlertid, menneskelivet er sammensatt; en blir ikke kvitt knipper av ord og språklige uttrykk og begrep som viser hen til hverandre gjennom den akt å benekte at det gis nevnte fenomen, for her kommer tanken inn at det å benekte at noe gis har som betingelse at det en benekter gis, slik det å bestride at filosofi foreligger slik livet foreligger: jeg bygger framstillingen min på at filosofi som aktivitet og virksomhet, som en systematisk og abstrakt og argumenterende måte å relatere seg til det en benevner med "realiteten", med menneskeliv, menneskelig liv, og menneskelivet i det hele tatt.

Kropp og sjel, og ånd og materie.

En kan hevde at straks en starter opp med å resonnere om ens eget liv, oppdager en at resonneringene omfatter så vel kropp som sjel og ånd, for menneskene har til alle tider og alle steder vært klar over at det gis ingen menneskekropper uten sjel og ånd, og ingen sjeler og ingen ånd uten kropp, selv om det ganske sikkert forholder seg slik at mange mennesker, som lever i dag, får store problemer med å danne seg rimelige forestillinger om hva som svarer til nevnte ideer og begrep.

Uansett meningsforskjeller, som bunner i hva vi vet om verden, til forskjell fra hva andre folk hadde kunnskap om, så er det langt fra slik at ideer og tanker om kropp, sjel og ånd, om å ha et foregrepet håp - som innbefatter både det verdslige og det religiøse aspektet, faller ikke sammen med å tro at julenissen faktisk fins, eller at den avskyelige snømannen fins et sted i Himalaya, og det er heller ikke ett og det samme som å hevde at nevnte størrelser er til på linje med fysiske bygninger, hus, gater og folk, eller at det fins fjell, enger og elver: en skal ikke reise svært langt og lenge i menneskenes liv og historie innen en støter på at størrelser som kropp, sjel og ånd også inngår som fast inventar i de språk menneskene anvender når kommuniserer med hverandre, det vil si straks en tenker over og gjennom hva som menes med å være menneske, eller hva det betyr å være menneske. Eller: hva som menes med begrepet om liv og hva en kategoriserer som liv.

Det jeg har snakket om over, kan også sies på den måten at - så langt en vet - har mennesker også anvendt ord og uttrykk som viser hen hendelser og tilstander, som er slik at disse hendelser og disse tilstander ikke kan påvises gjennom fysiske iakttakelser(jeg argumenterer ikke for en tese om at det psykiske er fundamentet for alt som er til, eller at grunnen og grunnlaget for alt som er hviler på noe indre - det psykiske).

Langt mer fruktbart enn å snakke om døden og det å dø, er det å starte opp med å tenke igjennom og over hva funksjonelle roller "det neste livet", "det andre livet", eller livet etter livet har for oss mennesker.   

Hva angår det å tenke på våre liv ut fra oppfatninger om at det hele ender med døden, er ett og det samme som å halvere livet, der det sistnevnte uttrykket "å halvere livet", foranlediger at en også prøver å stanse det som pågår hele tiden, istedenfor å starte en fruktbar diskusjon om hva en snakker om og hva en tenker på når en snakker om og tenker på "det neste livet, det andre livet, eller livet etter livet".

   Uttrykt med andre ord, og ut fra konvensjonell og tradert tenking, er det slik at straks den fullstendige nedbrytningen av den levende kroppen vår setter inn, er det jordiske livet vårt over, og det for godt, uten at en har kommet ett eneste skritt nærmere hva angår de mange spørsmål det er relevant å ta opp i en slik sammenheng.

For meg er det nærmest en selvinnlysende sannhet(en "minimal" sannhet) at livet har et mylder av aspekt, dimensjoner, for så vel det estetiske, det etiske, det praktiske og det som har med de første og siste ting, svinger med når en starter opp med å tenke over og igjennom hva det er som gjør at spørsmål av nevnte karakter i det hele tatt dukker opp og stiger fram i bevisstheten vår.

Nå vel, uavhengig av hva for troer en har om det gis noe mer og annet enn det jordiske livet, er det slik at en fortsetter med å undre seg over hvorfor en i det hele tatt er til, og over hvor hen det bærer med menneske. Og det siste betyr: det å ta opp, eller det å spørre om livets grunn og grunnlag, på den ene side, og alle de navnløse spørsmål som fins om de ytterste, dypeste, innerste og siste anliggender, på den annen side, eller hva som er betydningen til og meningen med det hele - livet.

Det er vesentlig og viktig at en tenker over hva for spørsmål en stiller.    

Naturligvis, om en går fram langsetter slike linjer som jeg faktisk gjør, betyr ikke at det uviktig å ta opp spørsmål som har å gjøre med mulige vilkår for gode liv, som for eksempel om rettstenkning er overordnet verdier som likhet, frihet, eller rettferdighet, for disse anliggender og verdier, og hvordan en begrunner disses betydning og forholdet mellom rett og rettighet, likhet, frihet og rettferdighet, hører med når en tar fatt på oppgaver som prøver å bestemme mer presist hva menneskelig liv er, og hvorfor jungelens lover er svært dårlig som rettesnorer for hvordan vi skal føre oss blant og mellom mennesker, og hvordan vi bør føre oss i forhold til oss selv og våre egne liv. Dermed hevder jeg at selv om slike spørsmål som hvorfor en er her, hva for betydning og mening jordelivet vårt har, og om det gis noe som er høyest og ytterst i livet, eller dypest inne i oss selv, ikke er spørsmål som faller inn under rettsbetraktninger og moralen, i alminnelig forstand, har slike spørsmål å bli tatt opp, for uten at slike spørsmål blir reist og forsøkt besvart, er det rimelig at ingen av oss finner det verdt å ta opp de førstnevnte spørsmål i det hele tatt siden det er ingenting som motiverer oss til å ta dem opp. Eller uttrykt med andre ord: jeg kan være pinlig klar over hva som er min stilling og mine plikter her og nå, men om dette kolliderer med min egen fordring om å leve et rimelig godt og bra liv innover i framtiden, og jeg har reelle muligheter og anledninger til å velge bort det førstnevnte ved at jeg går inn på å forfølge mine grunnleggende interesser og verdier, handler jeg ganske sikkert utenfor og hinsides konvensjonell moral og det som forventes av meg som en god statsborger i det landet jeg bor(om jeg flytter derfra), men jeg har i alle fall relatert meg til det som åpner opp for et meningsfylt liv, uten at jeg dermed skader noen som helst, og uten at jeg med rette kan fordømmes som et amoralsk, eller et dårlig menneske, selv om jeg bryter tvert med det konvensjonell - konvensjonell moral.

   Det som er helt sikkert, er at jeg har tatt skrittet over fra over være en passivt tilskuer til mitt eget liv og til å bli til en som streber etter å ha et aktivt liv, for en nærliggende fare ved å være passiv tilskuer, i denne mening,  er at jeg kan risikere at jeg går på akkord med det beste i meg, eller om tiden jeg lever i er dårlig: at jeg så å si setter liv og lemmer på spill ved at jeg bøyer av for samfunnsideologi(at samfunnet har blitt viktigere og mer betydningsfullt enn individet selv). Sagt med andre ord: om det forholder seg slik jeg nettopp har nevnt, er det disse ting jeg har å samle meg om, for de utgjør dermed også hva jeg har å forholde meg til, og også det jeg lever ut i livet mitt, i tanke og handling.

En kan også formulere det hele i retning av at å spørre slik, er dermed å spørre om hva som er det best mulige livet for meg selv, og dermed er et slikt spørsmål i like stor grad om spørsmålet om og etter hva som menes med å ha et godt liv å leve, det vil si hvor trivsel er i fokus for oppmerksomheten, og at livet vårt - når alt kommer til alt - er et tilfredsstillende liv, at det er godt og bra å ha et liv å leve. Vel å merke: det er ikke helt opplagt at det alltid er slik at å fremme mine egne interesser og verdier, preferanser, er det som er best for meg selv, for det er et svært individualistisk prosjekt, og det gis uendelig mange grunner til at et slikt prosjekt kan mislykkes. Dessuten er det noe som heter "selvets død" - at jeg binder meg til måter å leve på som går ut over min egne(snevre, lokale, partikulære) materielle preferanser, eller det sosiale liv jeg faktisk har, for det kan ofte være slik at kretsingen og rullingen rundt det egne selv og det egne livet - selvkretsingen - blir til et svært nitrist liv, så vel for det aktuelle menneske som for alle dem som er rundt dette menneske.

Således har et helt liv, i en viss betydning av begrepet å gjøre med "lykke", vel å merke om en styrer unna en psykologisk eller en mental tolkning av begrepet: at begrepet om lykke blir tolket som å ha det mest mulig komfortabelt, bekvemt, behagelig, eller hva for ord og begrep en anvender for å uttrykke en slik forestilling om lykke. Det som er tilfelle, er at  livet har mange dimensjoner, aspekt og sjikt, og det er, som jeg nevnte i første kapittel, medreflektert en viss porsjon med kvaler, lidelser, kriser, noe som betyr at kvaler, savn, tap, lidelser ikke er til å unngå, at hva det kommer an på, er hvordan en relaterer seg til fenomen som savn, tap, kvaler, og det betyr at en prøver å leve slik at en bestreber seg på å få til et avbalansert syn på hva livet er, hva det kan foranledige av godt og ondt, bra og dårlig.

Dermed er det mitt oppfattelse at begrepet om lykke er om livet som helhet, og slettes ikke bare om at en har gode stunder, at en på en eller annen måte har funnet havnen, og at den store roen har falt ned og inn i ens eget liv, for denne ro og denne stillhet, den fins foran deg et sted, men da er du ikke lenger mellom og blant de levende, straks en slik tilstand har inntruffet. Alt annet er bedrag, selvbedrag, og det er den bitre sannhet en har å våge å møte, ansikt til ansikt med seg selv, med andre, om en vil eller ikke.

Begrepet om lykke har også langt flere aspekt/dimensjoner enn de jeg har vist til, for det er også om å lykkes, eller om å oppnå de mål en setter seg, og i denne forstand er det om alle de ulike utfoldelsesområder et menneske opptrer innenfor, og der den negative maksimen for vår tid er at ingen skal kunne lykkes på ethvert område.

Med andre ord: en bør avfinne seg med de ulike områder, og være fornøyd om en får til noe innenfor ett av disse områder(familielivet, ekteskapet; ute i samfunnslivet, politikken, kunsten, idrett, sport). Naturligvis, om en blir fotballspiller, og trives med det noen år, så er dette uforenelig med å ha viet livet sitt til filosofi, og omvendt: en filosof har ikke som høyeste mål å bli en dyktig fotballspiller(at lykke for filosofen er å spille fotball). På den annen side, det gis mange eksempler på at yrkesliv er forenelig med et litterært og artistisk liv, skjønt som utgangspunkt kan disse aktiviteter utelukke hverande. Imidlertid, det er ikke helt opplagt at det stemmer, og dermed synes det at det å lykkes er å gjøre det godt og bra innenfor et vel avgrenset område, en altfor snever oppfattelse av hva som er lagt inn i begrepet.

I en viss forstand er det å være menneske, også det forholde seg til det fremmende, det andre, det som er annerledes enn meg selv, og fra første stund av er det slik.

Til ordene og begrepene våre for og om det å være menneske, svarer det rent allment å ha minne, erindring, hukommelse. Imidlertid, menneskenes minnet har alltid svært klare begrensninger, for ingen mennesker har minner om da de ble satt inn i livet, og hva som hendte de første levedager, og ingen mennesker har framtidige minner om det tidspunktet da de ikke lenger er blant og mellom de levende: det å bli født er å bli satt inn i verden og det å forlate verden(at døden inntreffer), er ikke lenger å være i den. Således er livet i verden om alt det som finner sted mellom fødslen og døden; å snakke om og det å tenke på livet og hva det er om(som det å lese om livet og det å skrive om det, og det å ha sanseopplevelser, både de som viser til de fem ytre sanser og de som viser til den indre sansen og til den sansen som setter oss i forbindelse med, eller som gir oss et hint om, at det gis svært mye vi ikke vet noe om), er ikke slik at en dermed kan redusere livet til en sak, en ting, et objekt, en gjenstand: livet for oss mennesker, er arenaen, eller ruten vi har å tilbakelegge for i det hele tatt å komme i berøring med tingene, uten at livet selv dermed kan reduseres til en ting, noe materielt, en gjenstand, et objekt. Langt mer adekvat enn å snakke om livet som en gjenstand, er det når en uttrykker det slik at livet er om det en gjør og har fore sammen med tingene, der det også kommer inn et visst passivt trekk i synet på hva dette er om, for det har innebygd i seg en referanse til at en er mottakelig åpen for det som gis, som fins, som eksisterer, uten at det tolkes i den retning at en som et selv ikke er annet enn det som fins rundt en, for en har jo tatt dette opp i seg: problemet er like fullt om hva en gjør ut av det som har kommet inn, ut av alt det som har formet en opp gjennom livet.  Altså: uten en tematikk/problematikk, uten å ha en noen som helst oppfatning om hva livet er om, eller hva det går ut på, og uten tingene og livet vårt sammen med tingene, er vi mennesker - i bokstavelig forstand - ingenting.

Uansett hvor paradoksalt det enn lyder, er livet vi har å leve - hva det nå rent konkret er - også å føre det i det fremmede og i det ukjente, og det betyr at det å starte med det som er det mest fortrolige - det intime - er som å snu opp ned på tilstedeværelsen vår, så vel det som er om de verdslige ting som alt det som går ut over dette - det transcendente. Med andre ord, om en går i gang med å kretse inn alt som er ukjent og fremmed og at en også prøver å legge de gjenstander en kommer over inn under det vi mennesker alt allerede vet beskjed om, eller som vi har viten om, så har det ingen verdens ting å gjøre med filosofi og filosofering, for nevnte streben er etter en form for sikkerhet og en visshet som er umulig å oppnå, verken i det jordiske liv, eller i noen annen tenkt verden. Selvfølgelig betyr ikke det sistnevnte at en skal gi slipp på all mulig sikkerhet og visshet, all verdens komfort, eller at en dropper hver eneste praktiske bestrebelse, hvis bestrebelser har bygd inn seg at å realisere disse, er å gjøre verden til et bedre sted å være i og at livet også blir langt mer levelig enn det er i dag: det som er virkelig og sant om livet i verden og verdens liv i oss selv, er at det både er forferdelig brutalt, indifferent overfor både mennesker og dyr, og at det er svært vakkert og godt.

Et eksempel på det jeg snakker om, er at det å ha et språk og det å rå over begrep, er alt allerede å orientere seg i et medium en selv ikke har skapt, eller framstilt, for det hører med til sosialiseringen at en kan snakke og skrive, tenke og overveie, fatte avgjørelser: noe annet er at straks en går i gang med å tenke over og igjennom hva det betyr å ha et språk og å rå over begrep en selv ikke har skapt.

Dette uavviselige faktum - at det gis en inngang til livet og at det gis en utgang - er ikke ensbetydende med at straks en har fattet at det gis sekvenser av hendelser og handlinger, straks en har fattet at livet til en ikke ubetydelig del består av segmenter av lineær orden, er det ikke mer å si om den saken: det å ha et liv å leve og det å ha et liv å føre, er like mye om de synbare og sansbare fenomen i tiden og i rommet, og om alt det som fins rundt oss, som det er om det de synbare ting og erindrede hendelser i livet vårt bare kan gi oss et hint om, sammen med det faktum at vi mennesker lever slik at vi er orientert henimot framtiden. Altså: at livet vårt er konstituert på det viset at vi lever det ut fra minnet om hva det var i fortiden og med en spent forventning om hva som kommer til å inntreffe i framtiden, er langt i fra det å gi svar på hva det betyr å være menneske, for menneskelige personer, som vi er, har utover dette faktum at vi er materielle objekt for oss selv som subjekt, at vi er utstyrt med bevissthet og selvbevissthet om at livet ikke bare er om det vi har rett bak oss og rett foran oss, siden det er rimelig klart at livet også gis oss i kraft av minnet, som er om det vi har vært igjennom, det en har gjennomlevd, og det vi har hørt om, uten selv å ha vært til stede.

Livet er således om en spent og utspent orientering henimot det vi har planlagt og de prosjektene vi har og som vi også lager, skaper. Det gis en annen kategori, som løfter oss ut av tidens flom av hendelser, for til ideen og begrepet om å være menneske, svarer det en annen dimensjon enn det å leve nedsunket i "tiden som går og går": at vi som tilstedværende i verden har en vertikal dimensjon, et åndelig aspekt, at livet ikke bare er om det fysiske og det psykiske, eller om relasjonen mellom fysiske tilstander, på den ene side,  og psykiske tilstander, på den annen side.

Allerede det å sette fram et utsagn om noe, er å føre inn noe tredje, nemlig at en hevder at noe er tilfelle og at noe annet dermed ikke er tilfelle. For eksempel at utsagnet "himmelen er blå(om den faktisk er det) har som forutsetning og bakgrunn en rekke forhold: at en formulerer et spørsmål: er det slik at himmelen er blå, og svaret er, om det er tilfelle at himmelen faktisk er blå, at det er virkelig og sant at den er blå. Da kan en også hevde at himmelen er blå.

Jeg hevder dermed, uten at jeg har argumentert utførlig for det, at "liv er ånd"; at "ånd er liv"(og det betyr at bevegelsen går begge veier).

Kanskje forholder det seg på den måten den foregående skisse er like bra som det en prøver å uttrykke gjennom "liv er ånd", "ånd er liv", at en er ikke bare er opptatt av at fortiden er nærværende i nåtiden, og at nåtiden er slik strukturert at fortiden svinger med, for i kraft av at en har forventninger om at livet også spenner ut over nåtiden, er det slik at det er opp til oss selv hvordan vi velger å forholde oss til de forhold vi alt allerede er viklet inn i og sammen med, at minnet fungerer som en tråd som binder oss sammen over tid og innover i en forventet framtid. Dermed blir det viktig å betone at ingen velger å ha en fortid, en nåtid og en framtid; det er opp til deg/oss hva du/vi gjør ut av det.

Til alle tider har det vært slik at vi mennesker har tenkt over og i gjennom hva som menes med at livet ikke bare er om noe fysisk og noe psykisk, for det å redusere livet til kun disse to aspekt synes også å foranledige at en beskriver og fortolker det i termer av noe indre og noe en kan observere fra utsiden(høyden min er noe over 181 cm(noe målbart) og noen ganger er jeg trist(en stemning): livet er mye mer enn det som kan telles, måles og veies, sammen med at det gis svingende (sinnsstemninger, eller, relativt, stabile sinnstilstander), for det har i første og siste instans med hva enhver av oss gjør ut av det.

En måte å formulere det foregående på, er gjennom hevde at det er livet vårt, slik vi lever det her og nå, som er det avgjørende, og ikke at vi lever det nedsunket i fortiden, eller som lengsler og drømmer om noe vi antar, eller håper, skal inntreffe engang i framtiden, den nære, eller den mer fjerne framtid, skjønt det også er viktig å ha lengsler og drømmer om og for livet, og at ens slit og strev, anstrengelser, strekker seg over tid, og at en også er klar over at vedvarende anstrengelser også kan foranledige skuffelser og tilbakeslag ved livet ikke tar den retning en i utgangspunktet hadde trodd og håpet at det skulle ta, for hva det er om da, er at en ikke mister motet, eller at en resignerer, gir opp.

Jeg hevder følgelig at menneskers tilstedeværelse i verden er anvist på det som går ut over og lenger enn det som er gitt dem i kraft av deres naturlige sanser og evner, og  som er slik at de knytter mennesker til mennesker, mennesker til ting. Tematikken kan også gis ved at jeg hevder at hva livet er om, er er at jeg undrer meg over og om hva jeg skal tro på, hvorfor, og hvordan jeg bør leve livet mitt, for det er ikke helt liketil å gi et svar på hva en skal tro på, og helt sikkert ikke i en forvirret tid som vår, der det stilles spørsmål ved og om det meste en kan stille spørsmål ved og om, uten å ha det klart for seg at ikke alt som er også er slik at det bør trekkes i tvil.Tvilen er et verktøy for tanken, men det å forfølge den som et mål i seg selv, fører ganske raskt på avveier.

Thor Olav Olsen (Den här e-postadressen skyddas mot spambots. Du måste tillåta JavaScript för att se den.)

Ensamrätt för samtliga artiklarna som Thor Olav Olsen publicerar i Tidningen Kulturen tillhör författaren. Tillståndet för citat, länkar eller publicering i andra media än Tidningen Kulturen måste skriftiligt ges av författaren på denna adress
Den här e-postadressen skyddas mot spambots. Du måste tillåta JavaScript för att se den.

 

Ur arkivet

view_module reorder

Kulturförbittring

Att bilda kultur är att lära sig att förnimma den associativa undertexten mellan: bokstäver, ordens ideogram, text, fotografier, andra bilder, sysslor eller artefakter i detta syfte. Syfte definieras som mellanmänsklighet ...

Av: Freke Räihä | Essäer | 08 oktober, 2010

Hans-Evert Renérius

Om fotboll och flyktingens närvaro

Så händer det. Efter år av krig och förödelse i länder som Irak, Afghanistan, Syrien och Libanon kommer verkligheten till Europa. Gränser testas och människor flyr. Medelhavet förvandlas till flyktens ...

Av: Hans-Evert Renérius | Gästkrönikör | 20 september, 2015

Penna och knytnäven. Om Amelie Posse

Det är en tvättäkta idyll, inte olikt ett litet hörn av Paradiset som dalat ner här på jorden. Det går inte att beskriva hennes uppväxt med bättre ord. De bor ...

Av: Crister Enander | Litteraturens porträtt | 16 december, 2012

Louise Brooks

Louise Brooks

Louise Brooks? Bland Hollywoods legender har hon sjunkit i glömskan. Louise Brooks kom från Kansas. Som barn studerade hon dans och piano, det ryktas att hennes mor var en underbar ...

Av: Gilda Melodia | Gilda Melodia | 21 juli, 2016

Sammantalkrings vidd-inre och vilande skap-, dess ande

Diaboliska desinfektörer under Eldchili con Charlées av Stefan Hammarén som luftentitet EH o. Johann von Fritz som luftande EF; ”True beauty is something that attacks, overpowers, robs, and finally destroys.” — ...

Av: Johan von Fritz och Stefan Hammarén | Kulturreportage | 07 februari, 2013

Ingen äger Emily Dickinson! (Om klassiker och kanon del III)

Min Emily Dickinson Emily Dickinson och det autonoma poetiska rummet: kampen för integritet och självständighet, och den sublimerade längtan till den andreJag ska börja med att tolka Emily Dickinsons ...

Av: Lidija Praizovic | Essäer om litteratur & böcker | 28 juni, 2010

L'amour fou av Hebriana Alainentalo

Den konstnärliga identiteten

Konsten är ett mångfacetterat forum av uttryck där konstnärer exponerar sina identiteter dels genom att överföra sina projiceringar och intentioner i konstverket till exempel i bilden, skulpturen eller installationen, dels ...

Av: Benny Holmberg | Essäer om konst | 12 maj, 2015

Våldet hos Goya

Våldet hos Goya I slutet av 1980-talet bodde jag några år i Madrid. På den tiden hade den socialistiska regeringen beslutat att statliga museer skulle vara öppna gratis för allmänheten, eller ...

Av: Anders Forsberg | Konstens porträtt | 08 april, 2010

Botanisera i arkivet
close

Prenumerera på vårt nyhetsbrev!

Få de senaste artiklarna direkt i din brevlåda - helt kostnadsfritt.

Du kan när som helst avsluta din prenumeration - enklast klickar du bara på länken du hittar i varje nyhetsbrev.