Du ska va inne, min vän

När jag var yngre hade jag en kompis utanför Växjö vars mamma var en hurtig naturälskare. Detta ledde till att hon jämt försökte få mig och min kompis att gå ...

Av: Anna Nyman | 14 juni, 2009
Gästkrönikör

Percy Bysshe Shelley - en glömd poet

I Anthony Burgess roman A Clockwork Orange har den mest korkade av ultravåldsligisten Alexs kumpaner, Dim, en mask som föreställer "a poet veck called Peebee Shelley".

Av: Björn Kohlström | 05 juli, 2008
Essäer om litteratur & böcker

Benjamin 23

 

Av: Håkan Eklund | 21 januari, 2012
Kulturen strippar

Füssli, Riefenstahl och nubafolket

Schweiz är ett välkänt textil- och exilland som i modern tid hyst sådana storheter som Lenin, Mussolini och Thomas Mann. Utanför kantonernas under århundraden försvarade riksgränser är det mindre känt ...

Av: Bo I. Cavefors | 06 september, 2013
Essäer om konst

Praktisk rasjonalitet



 

altTil begrepet om å være menneske, er det i alminnelighet forutsatt at det består i og ut av å ha visse medgitte evner og anlegg. Naturligvis, her begir jeg meg inn på et område hvor det hersker svært mange oppfatninger: fra folk som betoner gener og biologisk arv, og selv innenfor et slikt område gis det ingen entydig konsensus med henblikk på hva for egenskaper som har deres opprinnelse i det genetiske lotteriet, og det som har å gjøre med miljø, omgivelser rundt den individuelle organisme, som vi også er.

 

 I alle fall, det å bli til et helt menneske, og et menneske er en person, er å utvikle og å fortsette å utvikle disse evner og anlegg slik at disse framstår som talentfull utøvelse innenfor et eller annet område, så som det å spille på fløyte, det å tegne, det å lage bilder, det å skrive. Om en betrakter begrepet om evner og det visse evner er om, så gis det relativt enkle evner, som det å se og det å høre, og disse evner bygger på at våre øyne er ubeskadiget og at våre ører også er det. Det å gå er en slik, relativt, enkel evne som den som er rørlig i bena utøver hver dag, mens det å lære seg å gå, er mer komplisert, i alle fall for barnet, eller for den som har fått skadet denne evner, og som prøver å gjenerverve seg den.

Stöd Tidningen Kulturen

Köp en prenumeration! Klicka för mer information.

I tilknytning til det å lære seg å spille fløyte og det å praktisere, utøve og videreutvikle det en har lært, kan en snakke om å ha kapasitet for fløytespillekunsten.

En kan også skjelne mellom de ting som har å gjøre med interpersonale, eller sosiale ting, på den ene side, og de evner og anlegg som dreier seg om ervervelse av kunnskap og oppøvelse av visse ferdigheter av praktisk art, på den annen side.

Eksempler på praktisk kunnen, praktisk kunnskap, om en vil, er både det å ha lært seg å knytte egne og andres skolisser, og det å ha lært seg å lese og å skrive, snakke, tale og regne, det vil si: kalkulere. Som et eksempel på det å relatere seg til andre enn seg selv, kan en nevne en viss "forholdning", som det å neie, eller det å bukke. Og med "forholdning" menes det å forholde seg til et forhold av sosial art, det vil si at når en befinner seg i en sosial situasjon, er det bygd inn visse normer, standarder, regler, som gir føring til hvordan en bør eller har å opptre i den aktuelle situasjonen. Ja, det er mulig at det her er tale om visse retningslinjer for sosiale kodekser, og at disse prinsipper(retningslinjer) gir føring til måten en bør opptre gitt at en befinner seg i en viss sosial sitasjon.Menneskelige kapasiteter

Kapasiteter har som betingelse at det gis visse målestokker i termer av god eller dårlig; dette har ikke gyldighet hva angår enkle atferdsforholdninger.  

Med henblikk på utøving av en viss praktisk kunnen, som for eksempel å lese og å skrive, eller å spille på fløyte, er det i alminnelighet slik at en graduerer dette i termer av god, mindre god dårlig; det gir neppe god mening å hevde om noen at hun er kolossalt flink til å neie, eller at hun behersker "neiekunsten" i svært stor grad, for en spør ikke etter om hvor god noen er innenfor nevnte område mens gode forfattere eller fløytespillere, er det ikke svært mange av i en gitt populasjon av folk. Om det hadde vært slik at hvert eneste menneske hadde vært like god til å lese og skrive, eller til å spille på fløyte som ethvert annet menneske, ville en ikke kunnet ha distinksjoner som er egnet til å skjelne mellom dem som er svært dyktige fra dem som er mindre dyktige, og, omvendt, at en også sier om en som ikke behersker en viss ferdighet at denne er uten kunnen i det hele tatt. Med andre ord, det ville bli slik at snakkemåten undergravde våre ord og begrep, og de saker og ting ordene og begrepene er om, eller det de viser hen til, nemlig en ferdighet, samtidig som dette er en kapasitet, en kunnen. Det har seg slik at en som utmerker seg innenfor et område, for eksempel som fløytespiller, ikke gjør det hele tiden, og slett ikke når personen sover, eller gjør andre ting, som det å spise, eller personen snakker med andre. Imidlertid, det som er tilfelle, er at den som behersker en ferdighet også er i stand til å utøve den aktuelle ferdigheten, selv om den ikke kommer til utfoldelse til enhver tid og anledning i utøverens liv.

   altDette synes også å gjelde for visse intellektuelle ferdigheter, som for eksempel det å tenke godt, det vil si at de tanker en uttrykker overfor seg selv og noen, relevante andre - altså folk som forstår seg på slikt - er både eksakte og presise, og ikke omtrentlige, eller svært flertydige: slikt er om logikk, om logiske slutning, og som kommer godt med i livet, og ikke bare innenfor de ulike vitenskaper, men like fullt i det praktiske liv.

Ett liv å leve og ett liv å føre har som betingelse at livet stiger fram for oss, eller at det så å si banker på vår dør, at det gjør sin ankomst gjeldende.

Når vi undrer oss over hva som menes med å ha liv å leve og å ha liv å føre, er det rimelig å gå fram på følgende måte. Utgangspunktet er at livet, i en viss forstand, melder seg for oss, eller at det banker på vår dør. Og fra da av er det ingen vei tilbake til det som kan sammenliknes med å befinne seg i en dyp søvn, for så underlig det enn høres ut, så kan det virke som at en slik tilstand er svært utbredt hos mennesker, eller at vi, bent ut er nattedyr, dyr som ikke ser klart i dagslys. Betydningen er: at vi mennesker tar opp livet vårt, tar fatt i det, at vi streber etter å bringe på begrep hva livet vårt i verden er om. Filosofi er en slik livsform hvor det å ta opp livet står på programmet, på dagsorden. Sett fra en annen side, er det rimelig sikkert at ingen konkrete menneskeliv kan få en menneskelig form med mindre det er strukturert, eller ordnet, som en programmatisk realitet.

Den filosofiske konsepsjonen min om menneskelivet har i seg følgende komponenter, element, og den programmatiske realitet blir også ordnet i kraft av at det gis slike element.

Således hevder jeg at det jeg beskriver i termer av en programmatisk realitet har å inneholde følgende sentrale element, og som jeg også har navngitt slik: imaginasjon, visualisering, temporalitet, sted, omstendighetsforankring, potensialitet, minne, erindring, gjenerindring, hukommelse, der den indre hukommelse betyr så vel retensjon som antesipasjon.  som pretensjon og retensjon, antesipasjon, akt, aksjon, aktualisering, og intensjon. Dessuten ideen om og begrepet om akt, aksjon, aktualisering, sammen med motiv/intensjon.

    Det foregående betyr at det en står overfor, er en svært sammensatt realitet, og hvor det er slik at i denne kompleksiteten er referansen til andre mennesker, til verden og til livet, alt allerede bygd inn som element eller komponenter i en framstilling av hva den menneskelige realiteten er om. Det betyr også at referansen til begrepet og fenomenet "det andre", hører med til en eksplisitt klargjøring av dette, og at det andre som fenomen er med, helt fra starten av, forut for at en kommer til refleksiv innhentet innsikt om at det forholder seg slik.

  Derfor er det svært adekvat å beskrive den menneskelige realitet i termer av en svært sammensatt og omfattende realitet. Ja, det som er tilfelle, er at det verbale uttrykket "realiteten" overstiger vår fantasi, og at det å komme trekkende med gammelt tankegods, som at det gis en uendelig hypotese om realiteten, og at det også er slik at vi stadig vekk nærmer oss denne realiteten, er en feilslått måte å tenke på om disse ting, for da har en først og fremst å gripe fatt i termen, for så å spørre seg selv om hva det skulle bety at en tar innover seg hele realiteten, alt det som befinner seg, der ute, utenfor vår egen kropp, utenfor våre egne kroppsopplevelser og utenfor vår egen bevissthet, og der "vår egen kropp", "våre egne kroppsopplevelser" og "vår egen bevissthet" blir anvendt med referanse til at det gis andre mennesker, som er inkarnert i deres egen kropp med deres egne kroppsopplevelser, og at det gjelder for enhver annen, som ennå er i live, at hun eller han, har bevissthet.

   Jeg designer det sistnevnte som en "vitenskapelig hypotese om realiteten", samtidig som jeg føyer til at hva angår vår kunnskap om oss selv og andre, og verden og naturen, er det slik at i det lange løp kommer våre troer og oppfatninger om hva som utgjør realiteten i seg selv, til å konvergere eller falle sammen, løpe sammen i ett eneste punkt, om vi bare er tålmodige nok, og det betyr at tydningene, interpretasjonene hver og en av oss setter fram, eller kan sette fram, om anledningene er slik at det oppstår en viss nødvendighet i den retning, skulle kunne løpe sammen i et eneste punkt. Merk at det jeg snakker om, er ikke er ett og det samme som at våre troer og oppfatninger for det meste stemmer med det som er tilfelle, at det gis en rekke tilfelle der det ikke er grunnlag for å trekke i tvil at vi også har sanne oppfatninger, både om oss selv, om andre og hvordan verden utenfor oss er ordnet: her har jeg ikke som intensjon å trekke det foregående i tvil, for hva jeg sikter mot er å få fram visse tvilsomme forutsetninger ved oppfatninger om at vitenskap og vitenskapelige hypoteser har det første og siste ordet når det dreier seg om oss selv og realiteten, om kunnskap, om erkjenning av hva som er og hva som ikke er, og mulighetene for å ta inn alt som er i oss selv, i våre sinn, i bevisstheten vår.

    En måte å gå fram på er å resonnere langs følgende veier. En vitenskapelig hypotese er en størrelse, et objekt, kan en hevde, som befinner seg på et annet plan enn den empiriske realiteten siden det å anvende seg av hypoteser, i vitenskapelig forstand, er mulige vilkår overhodet for at vi kan vise til at det fins forekomster i verden, som også kan falle inn under hypotesen, som dekkes av denne. Hva angår hypotesen selv, er det slik at den ikke befinner seg på det samme nivå som det som er gitt for sansene mine, uansett om det gjelder en ytre realitet eller om den viser hen til en indre realitet: det gis jo forestillinger som er rent mentale, i den forstand at de viser til noe som finner sted i noen personers hoder(uten at vi kan lokalisere hvor de er hen i det bestemte hodet det vises til).

   Vanskene en blir stilt overfor, når en snakker om så vel rekkevidden for hypoteser og teorier, som hva for ting som faller inn under hypotesen, samt de faktiske fysiske størrelser, med henblikk på deres dimensjoner, målt i kvantitative termer, så som volum, masse, bevegelse, posisjon, er relasjonen mellom hjernen vår som en fysisk størrelse og med referanse til erkjenningsobjektene, som er utenfor hjernen vår, der ute, ute i verden, sammen med det mentale rom, de forestillinger vi har eller gjør oss om verden og dens ting: hjernen vår er, fysisk sett svært liten i forhold til mange av tingene i verden, og således stiger spørsmålet fram hvordan vi mennesker, med så liten hjerne som vi har, skal kunne fatte, erkjenne, oppnå den fulle og hele kunnskap om ting(i vid betydning) som er langt større enn oss, som for eksempel en elefant, eller fjellet Mt. Everest, som er det høyeste fjellet på jorda.

   Det foregående har, altså, å gjøre med relasjonene mellom del og helhet, med den kunnskap en kan ha om visse vel avgrensede området, i relasjon til alt det som befinner seg utenfor dette området, og som en vet lite eller ingenting om ved at det er uutforsket land - områder mennesker ennå ikke har undersøkt.

    Anta at , og vi mennesker antar svært mye, vi mennesker er uendelig åpne overfor alt og alle ting som er i verden. Det vil si at gjennom en slik åpenhet overfor verden, skulle en, ut fra utgangsbetingelsen, også kunne ta inn i seg og opp i seg det som er(og ikke er lenger, i kraft av minner, erindringer, hukommelsen: at en minnes det og det, og at en gjenkaller dette ved å tenke på det, for eksempel). På den annen side, vi er begrensete skapninger med begrenset kapasitet, og ingen kan "lagre alt", for det er, simpelthen, ikke plass til det: nye, ferske, innkomne, sanseinntrykk og sanseopplevelser, ville overlappe hverandre, eller legge seg over hverandre, og en ville få et svare strev med å holde de enkelte sanseinntrykk fra hverandre. Dessuten husker vi ikke riktig, for vi blander sammen hendelser, og vi tror at vi har opplevd det og det, når det som faktisk hendte var at noen har fortalt oss om hendelsen eller at vi har lest om den. Det er muligens slik at de nevnte ting er trivielle, uten særskilt stor interesse. Det får være som det er eller ikke. Imidlertid, uten å dvele for mye på og ved at menneskenes erkjennelse av verden er perspektivisk, og da med vekt på at "perspektiv" og "perspektivisk" har flere betydninger: så vel min egen sikt på livet og på tingene i livet som andres sikt på livet og på tingene, når denne sikten kommer til uttrykk, for eksempel i billedkunsten, eller når noen gjengir sitt eget synspunkt, og at jeg oppfatter det slik den andre oppfatter det.

Mennesker tar inn brokker og biter av det som er

altRent allment er sansningen hos mennesker å sanse noe bestemt; i det visuelle feltet mitt gis det ikke bare kaotiske sanseinntrykk, og det er ikke bare slik at forstanden min alt allerede har ordnet sanseinntrykkene forut for at jeg begynner å tenke gjennom hva som skjer, og hva som må skje, for at jeg skal oppfatte noe som et tre, for i den umiddelbare sansningen er jeg på sett og vis til stede i sansningen av et bestemt sanset objekt, uten at det gis en forståelsesmessig av stand mellom meg selv og det jeg sanser, slik at jeg trenger å rekonstruere hva som har funnet sted for å kunne slå fast at nå står jeg overfor en bjørk: jeg starter heller ikke opp med å undres på om jeg forveksler denne bjørken, som er i det visuelle feltet mitt her og nå, med et rådyr. På ingen måte er det slik at om jeg ferdes på steder, der det gis et mylder av bjørk, så sier jeg ikke til meg selv at her er det mye bjørk - der er en bjørk og der er det en bjørk, og denne bestemte bjørken her, er mye større enn den bjørken der. For eksempel. Om jeg får øye på et rådyr bakom et tre, en bjørk, så sier jeg ikke at rådyret har et tre foran seg, og at bakom dette treet gis det et menneske, som er meg, selv om det er sant at jeg er et menneske og at, om rådyret hadde kunnet snakke, så ville det, muligens, ha sagt: hei, menneske!

    Jeg prøver meg på et tankeeksperiment: gitt at det fant sted at, kontra de ting som faktisk kan inntreffe på grunn av at det gis fysiske lover som regulerer hva som er reelt mulig i vår verden, at samtidig som jeg er tilstede her og nå, både som levende kropp og med bevissthet og bevissthet om at jeg er på et bestemt sted til et bestemt tidspunkt, med ett blir transportert til der rådyret er, og husk at det skal være slik at den situerte legemligheten min stadig vekk befinner seg på det nevnte stedet, i ro, og at jeg da også får øye på et menneske, som er meg, ville jeg da kunne hevde om meg selv at jeg både er der jeg er og der jeg ikke er: jeg ville motsi meg selv, eller det hadde tvunget seg fram en forklaring, som nettopp skulle ha som mål og formål hvordan det skulle være mulig at jeg faktisk hadde to forståelser, og at begge disse forståelser av meg selv henviste til meg selv: til begrepet om meg selv, svarer det å være en agent eller en aktør, og når jeg bestemmer meg for sette meg i fart og bevegelse, eller når jeg bestemmer meg for å røre på meg, så finner det sted visse hendelser i verden, som har med meg selv å gjøre, i den mening at opprinnelsen til det som finner sted, er meg selv. Det betyr at jeg er agenten, jeg er den som bevirket at det og det hendte.

    Med andre ord: det er ikke bare slik at jeg har en viss forståelse av hva jeg er og hvem jeg er, for det jeg gjør eller ikke gjør, er beroende av forståelsen min, er rotfestet eller springer ut fra og følger fra den, og uten at det består en slik indre forbindelse mellom tanke og handling, er tankene og forestillingene våre uten noen tilknyting til det som hender og det som finner sted eller det som gjøres av oss selv, i kraft av oss selv og ved oss selv, og dette foranlediger at begrepet om agent er nødvendig for å kunne begripe hva menneskelig væren er, i motsetning til østers; trær; hunder; aper, der selvforståelsen og fortolkningen av det en gjør og har fore er konstitutiv for at det i det hele tatt er mennesker en har å gjøre med, og ikke maskiner eller automater.

     Det gis også en rekke akter, aktiviteter og virksomheter, som er konstitutive for mennesker, som for eksempel at dersom det er tilfelle at det gis et levende individ, med navnet "Hans", så kan en også være forvisset om at i de tilfelle det er virkelig og sant å hevde om Hans at han kjøper og selger biler, at det er yrket hans, så kan en også være forvisset om at referansen til egennavnet "Hans" er et menneske, og ikke en katt, eller at det viser hen til et tre i skogen.

   Det forholder seg også omvendt, for når en er i stand til å beskrive begrepet om bilselger, eller, om det er for mye sagt, om en rår over begrepet om bilselger, så er det gitt at den som er utøver av en slik virksomhet ikke er en hund eller en katt, men et menneske, for eksempel et visst menneske med navnet «Hans».

   Spørsmålet er om og etter tilstrekkelig belegg for at det absolutt eksterne blikket på oss selv har noe for seg, i den mening at dette er forenlig med våre begrep om oss selv som aktivt inngripende tilstedeværelser i verden. Dette er et underlig spørsmål: Ville jeg da, altså i nevnte posisjon, både være et menneske og et rådyr, eller ville jeg, på forbigående vis, ha oppfattet meg selv slik et rådyr ser meg og slik jeg betrakter meg selv: nemlig som et menneske, og ikke som et rådyr? Vanskene, om det er det en står overfor, har ikke bare en rent teoretisk karakter, på den måten at min egen forståelse av meg selv som en menneskelig person går dårlig sammen med at jeg også forstår meg selv og fortolker livet mitt i termer av å være et rådyr, for det har også stor praktisk relevans ved at det angir mulige vilkår for meningsfylt selvtilskriving av egenskaper, egenskaper som jeg ikke bare prøver å få opplutning om fra andre enn meg selv, men i det hele tatt at jeg prøver å uttrykke meg overfor meg selv på måter som gjør at det jeg hevder om meg selv også skal kunne begripes av meg selv, at det skal kunne gi mening - i mine egne øyne og i mine egne ører.

   Et annet emne, er at i sansningen og sanseopplevelsen vår støter vi på diffuse objekt, altså at det gis slike objekt i det visuelle feltet vårt at de trer fram på en måte hvor det sansede skifter karakter; grunnen til at det er slik, er bunner ikke i at sansningene er ubestemte, eller at de er uklare, i den forstand, at om jeg bare områr meg litt, tenker meg om, så kommer figuren, slik den er, i seg selv, også fram. Dette ville jo bare bety at dersom jeg - per viljesbeslutning eller viljesakt - faller ned på denne, bestemte sansningen, som, altså, er den "korrekte" sansningen, så ville jeg også ha funnet fram til en holdbar løsning på den vansken sansningen har gitt opphav til. Her kan det synes som at det som i seg selv og for oss blir oppfattet som diffuse objekt, og som vi ikke har et valg overfor, som altså unndrar seg våre viljesakter, blir til entydige objekt, om vi bare anvender viljen vår eller om vi bare går inn for å se objektet på den ene eller den andre måten.

    Her er det ikke bare om enkeltstående og diffuse sanseobjekt eller visse sanseopplevelser(er denne tegningen en tegning som representerer en vase eller er representasjonen to menneskeansikter; er det jeg ser et bilde av en and eller en hare, er det to vaser eller er det to menneskelig ansikter vendt henimot hverandre?), for det dreier seg om realiteten som sådan, og at den går langt utover hva noe menneske er i stand til å forestille seg, så vel her og nå, som i all foranstående framtid, og det er om eksistensens fundamentale tvetydighet, og den går helt til bunns i våre liv, og vi er ikke i stand til å bestride at det er slik, uten at vi dermed utelater et viktig element: tvetydigheten selv.

   At det forholder seg på den måten med oss mennesker at realiteten går ut over alle våre forestillinger om den, at ingen av de oppfatninger(troer) vi måtte forme om den også uttømmer hva den er om, representerer alvorlige problem, for mennesker er stolte dyr, og når vi oppdager tilkortkomming vår overfor realiteten, opplever og erfarer vi også dette som en krenkelse av forstanden og fornuften vår, eller med henblikk på våre egne erkjennelseskrefter, det vil si det vi har til disposisjon med henblikk på viten om det som er, det som var og det som befinner seg foran oss i tid: at framtiden helt sikker rommer en rekke sannheter som ingen av oss har noen kunnskap om ut fra vår nåværende posisjon. Og det er også en del av de paradokser livet består av og i, nemlig at det er en rekke ting vi har viten om, og en rekke ting vi først får viten om når det denne viten har blitt til håndgripelig realitet.

    Om en griper tilbake til Platon, og hans forestillinger om viten, skjer det i form av en gjenerindring av det en alt allerede vet; så gis det ingenting som er nytt, men bare påminnelser om det vi nå engang alt vet: dette er sterkt i strid med en mer dynamisk oppfatning av den menneskelige realitet, for den består av både det som har vært og det som er og det som blir til, ettersom vi opplever, erfarer og oppnår ny kunnskap om oss selv og våre liv.    

  alt  Besinner en seg på Sokrates' utsagn "at det eneste jeg vet, er at jeg ingenting vet", gis det et annet utsagn som negerer selve utsagnet ved at den som er klar over sin mangel på viten vet i alle fall noe, nemlig at hun er ignorant, uvitende. Det er også en form for viten at en vedstår seg og at en erkjenner overfor seg selv og andre at en er uten viten. Sagt med andre ord: det er menneskenes uvitenhet som foranlediger - i den grad at noen søker kunnskap og viten - at vi mennesker får kunnskap, for vi er svake og vi kommer til kort på livets mange områder, og det er hovedgrunnen til at menneske trenger og behøver viten. Det går også an å få fram det samme poeng gjennom å formulere det slik at selve  vår tilstedeværem i tiden og i rommet, som inkarnert kropp og som det å ha et sinn, gjør at det allerede i utgangspunktet gis sterke begrensninger med henblikk på vår viten om oss selv og våre liv i verden. Nå er det vel knapt noe menneske, som har arbeidet med slike spørsmål, som vil bestride at Sokrates - slik vi kjenner ham fra Platons dialoger - er i besittelse av mange former for viten; vi kan bare tenke på at kunnskap er også kjennskap til framstilling av verktøy og ulike bruksting, så som en hammer, sag, spiker og en bokhylle.  I dag, i globaliseringens tidsalder, der vitenskapsteknologisk vekst dominerer, er kåret et helt annet ved at det ikke gis et eneste menneske på jorden som er i besittelse av den fulle og hele viten om den kolossale menneskelige og umenneskelige realiteten som menneskene selv har frambrakt. Denne grunnleggende sammensattheten, kompleksiteten hva angår realiteten, forlanger så å si et selektivt utvalg, en forkortning, en sammentrekning av alt det som er gjennom det faktum at hva mennesker er i stand til å erfare og erkjenne av realiteten som sådan, er og blir en fragmentert viten.

   Vi kan uttrykke det foregående ved følgende ord: at livets sammensatthet er slik at det så å si ut fra seg selv og i kraft av seg selv som liv kaller fram forestillingen og fenomenet om egenkompleksitet, for eksempel at vi hele tiden står overfor rekker av små valg, som, isolert sett, kan synes å være uten noen som helst betydning, men uten at de dermed kan trylles vekk: etter at jeg har skrevet ned at livet består av en hel rekke valg og avgjørelser, har jeg å tenke gjennom om jeg skal finpusse på manuset jeg holder på med eller om jeg skal skrive inn flere setninger, der jeg mener at det er passende, eller om jeg skal ta meg en kopp kaffe - en pause.

 

altTil begrepet om å være menneske, er det i alminnelighet forutsatt at det består i og ut av å ha visse medgitte evner og anlegg. Naturligvis, her begir jeg meg inn på et område hvor det hersker svært mange oppfatninger: fra folk som betoner gener og biologisk arv, og selv innenfor et slikt område gis det ingen entydig konsensus med henblikk på hva for egenskaper som har deres opprinnelse i det genetiske lotteriet, og det som har å gjøre med miljø, omgivelser rundt den individuelle organisme, som vi også er.

 

 I alle fall, det å bli til et helt menneske, og et menneske er en person, er å utvikle og å fortsette å utvikle disse evner og anlegg slik at disse framstår som talentfull utøvelse innenfor et eller annet område, så som det å spille på fløyte, det å tegne, det å lage bilder, det å skrive. Om en betrakter begrepet om evner og det visse evner er om, så gis det relativt enkle evner, som det å se og det å høre, og disse evner bygger på at våre øyne er ubeskadiget og at våre ører også er det. Det å gå er en slik, relativt, enkel evne som den som er rørlig i bena utøver hver dag, mens det å lære seg å gå, er mer komplisert, i alle fall for barnet, eller for den som har fått skadet denne evner, og som prøver å gjenerverve seg den.

Stöd Tidningen Kulturen

Köp en prenumeration! Klicka för mer information.

I tilknytning til det å lære seg å spille fløyte og det å praktisere, utøve og videreutvikle det en har lært, kan en snakke om å ha kapasitet for fløytespillekunsten.

En kan også skjelne mellom de ting som har å gjøre med interpersonale, eller sosiale ting, på den ene side, og de evner og anlegg som dreier seg om ervervelse av kunnskap og oppøvelse av visse ferdigheter av praktisk art, på den annen side.

Eksempler på praktisk kunnen, praktisk kunnskap, om en vil, er både det å ha lært seg å knytte egne og andres skolisser, og det å ha lært seg å lese og å skrive, snakke, tale og regne, det vil si: kalkulere. Som et eksempel på det å relatere seg til andre enn seg selv, kan en nevne en viss "forholdning", som det å neie, eller det å bukke. Og med "forholdning" menes det å forholde seg til et forhold av sosial art, det vil si at når en befinner seg i en sosial situasjon, er det bygd inn visse normer, standarder, regler, som gir føring til hvordan en bør eller har å opptre i den aktuelle situasjonen. Ja, det er mulig at det her er tale om visse retningslinjer for sosiale kodekser, og at disse prinsipper(retningslinjer) gir føring til måten en bør opptre gitt at en befinner seg i en viss sosial sitasjon.Menneskelige kapasiteter

Kapasiteter har som betingelse at det gis visse målestokker i termer av god eller dårlig; dette har ikke gyldighet hva angår enkle atferdsforholdninger.  

Med henblikk på utøving av en viss praktisk kunnen, som for eksempel å lese og å skrive, eller å spille på fløyte, er det i alminnelighet slik at en graduerer dette i termer av god, mindre god dårlig; det gir neppe god mening å hevde om noen at hun er kolossalt flink til å neie, eller at hun behersker "neiekunsten" i svært stor grad, for en spør ikke etter om hvor god noen er innenfor nevnte område mens gode forfattere eller fløytespillere, er det ikke svært mange av i en gitt populasjon av folk. Om det hadde vært slik at hvert eneste menneske hadde vært like god til å lese og skrive, eller til å spille på fløyte som ethvert annet menneske, ville en ikke kunnet ha distinksjoner som er egnet til å skjelne mellom dem som er svært dyktige fra dem som er mindre dyktige, og, omvendt, at en også sier om en som ikke behersker en viss ferdighet at denne er uten kunnen i det hele tatt. Med andre ord, det ville bli slik at snakkemåten undergravde våre ord og begrep, og de saker og ting ordene og begrepene er om, eller det de viser hen til, nemlig en ferdighet, samtidig som dette er en kapasitet, en kunnen. Det har seg slik at en som utmerker seg innenfor et område, for eksempel som fløytespiller, ikke gjør det hele tiden, og slett ikke når personen sover, eller gjør andre ting, som det å spise, eller personen snakker med andre. Imidlertid, det som er tilfelle, er at den som behersker en ferdighet også er i stand til å utøve den aktuelle ferdigheten, selv om den ikke kommer til utfoldelse til enhver tid og anledning i utøverens liv.

   altDette synes også å gjelde for visse intellektuelle ferdigheter, som for eksempel det å tenke godt, det vil si at de tanker en uttrykker overfor seg selv og noen, relevante andre - altså folk som forstår seg på slikt - er både eksakte og presise, og ikke omtrentlige, eller svært flertydige: slikt er om logikk, om logiske slutning, og som kommer godt med i livet, og ikke bare innenfor de ulike vitenskaper, men like fullt i det praktiske liv.

Ett liv å leve og ett liv å føre har som betingelse at livet stiger fram for oss, eller at det så å si banker på vår dør, at det gjør sin ankomst gjeldende.

Når vi undrer oss over hva som menes med å ha liv å leve og å ha liv å føre, er det rimelig å gå fram på følgende måte. Utgangspunktet er at livet, i en viss forstand, melder seg for oss, eller at det banker på vår dør. Og fra da av er det ingen vei tilbake til det som kan sammenliknes med å befinne seg i en dyp søvn, for så underlig det enn høres ut, så kan det virke som at en slik tilstand er svært utbredt hos mennesker, eller at vi, bent ut er nattedyr, dyr som ikke ser klart i dagslys. Betydningen er: at vi mennesker tar opp livet vårt, tar fatt i det, at vi streber etter å bringe på begrep hva livet vårt i verden er om. Filosofi er en slik livsform hvor det å ta opp livet står på programmet, på dagsorden. Sett fra en annen side, er det rimelig sikkert at ingen konkrete menneskeliv kan få en menneskelig form med mindre det er strukturert, eller ordnet, som en programmatisk realitet.

Den filosofiske konsepsjonen min om menneskelivet har i seg følgende komponenter, element, og den programmatiske realitet blir også ordnet i kraft av at det gis slike element.

Således hevder jeg at det jeg beskriver i termer av en programmatisk realitet har å inneholde følgende sentrale element, og som jeg også har navngitt slik: imaginasjon, visualisering, temporalitet, sted, omstendighetsforankring, potensialitet, minne, erindring, gjenerindring, hukommelse, der den indre hukommelse betyr så vel retensjon som antesipasjon.  som pretensjon og retensjon, antesipasjon, akt, aksjon, aktualisering, og intensjon. Dessuten ideen om og begrepet om akt, aksjon, aktualisering, sammen med motiv/intensjon.

    Det foregående betyr at det en står overfor, er en svært sammensatt realitet, og hvor det er slik at i denne kompleksiteten er referansen til andre mennesker, til verden og til livet, alt allerede bygd inn som element eller komponenter i en framstilling av hva den menneskelige realiteten er om. Det betyr også at referansen til begrepet og fenomenet "det andre", hører med til en eksplisitt klargjøring av dette, og at det andre som fenomen er med, helt fra starten av, forut for at en kommer til refleksiv innhentet innsikt om at det forholder seg slik.

  Derfor er det svært adekvat å beskrive den menneskelige realitet i termer av en svært sammensatt og omfattende realitet. Ja, det som er tilfelle, er at det verbale uttrykket "realiteten" overstiger vår fantasi, og at det å komme trekkende med gammelt tankegods, som at det gis en uendelig hypotese om realiteten, og at det også er slik at vi stadig vekk nærmer oss denne realiteten, er en feilslått måte å tenke på om disse ting, for da har en først og fremst å gripe fatt i termen, for så å spørre seg selv om hva det skulle bety at en tar innover seg hele realiteten, alt det som befinner seg, der ute, utenfor vår egen kropp, utenfor våre egne kroppsopplevelser og utenfor vår egen bevissthet, og der "vår egen kropp", "våre egne kroppsopplevelser" og "vår egen bevissthet" blir anvendt med referanse til at det gis andre mennesker, som er inkarnert i deres egen kropp med deres egne kroppsopplevelser, og at det gjelder for enhver annen, som ennå er i live, at hun eller han, har bevissthet.

   Jeg designer det sistnevnte som en "vitenskapelig hypotese om realiteten", samtidig som jeg føyer til at hva angår vår kunnskap om oss selv og andre, og verden og naturen, er det slik at i det lange løp kommer våre troer og oppfatninger om hva som utgjør realiteten i seg selv, til å konvergere eller falle sammen, løpe sammen i ett eneste punkt, om vi bare er tålmodige nok, og det betyr at tydningene, interpretasjonene hver og en av oss setter fram, eller kan sette fram, om anledningene er slik at det oppstår en viss nødvendighet i den retning, skulle kunne løpe sammen i et eneste punkt. Merk at det jeg snakker om, er ikke er ett og det samme som at våre troer og oppfatninger for det meste stemmer med det som er tilfelle, at det gis en rekke tilfelle der det ikke er grunnlag for å trekke i tvil at vi også har sanne oppfatninger, både om oss selv, om andre og hvordan verden utenfor oss er ordnet: her har jeg ikke som intensjon å trekke det foregående i tvil, for hva jeg sikter mot er å få fram visse tvilsomme forutsetninger ved oppfatninger om at vitenskap og vitenskapelige hypoteser har det første og siste ordet når det dreier seg om oss selv og realiteten, om kunnskap, om erkjenning av hva som er og hva som ikke er, og mulighetene for å ta inn alt som er i oss selv, i våre sinn, i bevisstheten vår.

    En måte å gå fram på er å resonnere langs følgende veier. En vitenskapelig hypotese er en størrelse, et objekt, kan en hevde, som befinner seg på et annet plan enn den empiriske realiteten siden det å anvende seg av hypoteser, i vitenskapelig forstand, er mulige vilkår overhodet for at vi kan vise til at det fins forekomster i verden, som også kan falle inn under hypotesen, som dekkes av denne. Hva angår hypotesen selv, er det slik at den ikke befinner seg på det samme nivå som det som er gitt for sansene mine, uansett om det gjelder en ytre realitet eller om den viser hen til en indre realitet: det gis jo forestillinger som er rent mentale, i den forstand at de viser til noe som finner sted i noen personers hoder(uten at vi kan lokalisere hvor de er hen i det bestemte hodet det vises til).

   Vanskene en blir stilt overfor, når en snakker om så vel rekkevidden for hypoteser og teorier, som hva for ting som faller inn under hypotesen, samt de faktiske fysiske størrelser, med henblikk på deres dimensjoner, målt i kvantitative termer, så som volum, masse, bevegelse, posisjon, er relasjonen mellom hjernen vår som en fysisk størrelse og med referanse til erkjenningsobjektene, som er utenfor hjernen vår, der ute, ute i verden, sammen med det mentale rom, de forestillinger vi har eller gjør oss om verden og dens ting: hjernen vår er, fysisk sett svært liten i forhold til mange av tingene i verden, og således stiger spørsmålet fram hvordan vi mennesker, med så liten hjerne som vi har, skal kunne fatte, erkjenne, oppnå den fulle og hele kunnskap om ting(i vid betydning) som er langt større enn oss, som for eksempel en elefant, eller fjellet Mt. Everest, som er det høyeste fjellet på jorda.

   Det foregående har, altså, å gjøre med relasjonene mellom del og helhet, med den kunnskap en kan ha om visse vel avgrensede området, i relasjon til alt det som befinner seg utenfor dette området, og som en vet lite eller ingenting om ved at det er uutforsket land - områder mennesker ennå ikke har undersøkt.

    Anta at , og vi mennesker antar svært mye, vi mennesker er uendelig åpne overfor alt og alle ting som er i verden. Det vil si at gjennom en slik åpenhet overfor verden, skulle en, ut fra utgangsbetingelsen, også kunne ta inn i seg og opp i seg det som er(og ikke er lenger, i kraft av minner, erindringer, hukommelsen: at en minnes det og det, og at en gjenkaller dette ved å tenke på det, for eksempel). På den annen side, vi er begrensete skapninger med begrenset kapasitet, og ingen kan "lagre alt", for det er, simpelthen, ikke plass til det: nye, ferske, innkomne, sanseinntrykk og sanseopplevelser, ville overlappe hverandre, eller legge seg over hverandre, og en ville få et svare strev med å holde de enkelte sanseinntrykk fra hverandre. Dessuten husker vi ikke riktig, for vi blander sammen hendelser, og vi tror at vi har opplevd det og det, når det som faktisk hendte var at noen har fortalt oss om hendelsen eller at vi har lest om den. Det er muligens slik at de nevnte ting er trivielle, uten særskilt stor interesse. Det får være som det er eller ikke. Imidlertid, uten å dvele for mye på og ved at menneskenes erkjennelse av verden er perspektivisk, og da med vekt på at "perspektiv" og "perspektivisk" har flere betydninger: så vel min egen sikt på livet og på tingene i livet som andres sikt på livet og på tingene, når denne sikten kommer til uttrykk, for eksempel i billedkunsten, eller når noen gjengir sitt eget synspunkt, og at jeg oppfatter det slik den andre oppfatter det.

Mennesker tar inn brokker og biter av det som er

altRent allment er sansningen hos mennesker å sanse noe bestemt; i det visuelle feltet mitt gis det ikke bare kaotiske sanseinntrykk, og det er ikke bare slik at forstanden min alt allerede har ordnet sanseinntrykkene forut for at jeg begynner å tenke gjennom hva som skjer, og hva som må skje, for at jeg skal oppfatte noe som et tre, for i den umiddelbare sansningen er jeg på sett og vis til stede i sansningen av et bestemt sanset objekt, uten at det gis en forståelsesmessig av stand mellom meg selv og det jeg sanser, slik at jeg trenger å rekonstruere hva som har funnet sted for å kunne slå fast at nå står jeg overfor en bjørk: jeg starter heller ikke opp med å undres på om jeg forveksler denne bjørken, som er i det visuelle feltet mitt her og nå, med et rådyr. På ingen måte er det slik at om jeg ferdes på steder, der det gis et mylder av bjørk, så sier jeg ikke til meg selv at her er det mye bjørk - der er en bjørk og der er det en bjørk, og denne bestemte bjørken her, er mye større enn den bjørken der. For eksempel. Om jeg får øye på et rådyr bakom et tre, en bjørk, så sier jeg ikke at rådyret har et tre foran seg, og at bakom dette treet gis det et menneske, som er meg, selv om det er sant at jeg er et menneske og at, om rådyret hadde kunnet snakke, så ville det, muligens, ha sagt: hei, menneske!

    Jeg prøver meg på et tankeeksperiment: gitt at det fant sted at, kontra de ting som faktisk kan inntreffe på grunn av at det gis fysiske lover som regulerer hva som er reelt mulig i vår verden, at samtidig som jeg er tilstede her og nå, både som levende kropp og med bevissthet og bevissthet om at jeg er på et bestemt sted til et bestemt tidspunkt, med ett blir transportert til der rådyret er, og husk at det skal være slik at den situerte legemligheten min stadig vekk befinner seg på det nevnte stedet, i ro, og at jeg da også får øye på et menneske, som er meg, ville jeg da kunne hevde om meg selv at jeg både er der jeg er og der jeg ikke er: jeg ville motsi meg selv, eller det hadde tvunget seg fram en forklaring, som nettopp skulle ha som mål og formål hvordan det skulle være mulig at jeg faktisk hadde to forståelser, og at begge disse forståelser av meg selv henviste til meg selv: til begrepet om meg selv, svarer det å være en agent eller en aktør, og når jeg bestemmer meg for sette meg i fart og bevegelse, eller når jeg bestemmer meg for å røre på meg, så finner det sted visse hendelser i verden, som har med meg selv å gjøre, i den mening at opprinnelsen til det som finner sted, er meg selv. Det betyr at jeg er agenten, jeg er den som bevirket at det og det hendte.

    Med andre ord: det er ikke bare slik at jeg har en viss forståelse av hva jeg er og hvem jeg er, for det jeg gjør eller ikke gjør, er beroende av forståelsen min, er rotfestet eller springer ut fra og følger fra den, og uten at det består en slik indre forbindelse mellom tanke og handling, er tankene og forestillingene våre uten noen tilknyting til det som hender og det som finner sted eller det som gjøres av oss selv, i kraft av oss selv og ved oss selv, og dette foranlediger at begrepet om agent er nødvendig for å kunne begripe hva menneskelig væren er, i motsetning til østers; trær; hunder; aper, der selvforståelsen og fortolkningen av det en gjør og har fore er konstitutiv for at det i det hele tatt er mennesker en har å gjøre med, og ikke maskiner eller automater.

     Det gis også en rekke akter, aktiviteter og virksomheter, som er konstitutive for mennesker, som for eksempel at dersom det er tilfelle at det gis et levende individ, med navnet "Hans", så kan en også være forvisset om at i de tilfelle det er virkelig og sant å hevde om Hans at han kjøper og selger biler, at det er yrket hans, så kan en også være forvisset om at referansen til egennavnet "Hans" er et menneske, og ikke en katt, eller at det viser hen til et tre i skogen.

   Det forholder seg også omvendt, for når en er i stand til å beskrive begrepet om bilselger, eller, om det er for mye sagt, om en rår over begrepet om bilselger, så er det gitt at den som er utøver av en slik virksomhet ikke er en hund eller en katt, men et menneske, for eksempel et visst menneske med navnet «Hans».

   Spørsmålet er om og etter tilstrekkelig belegg for at det absolutt eksterne blikket på oss selv har noe for seg, i den mening at dette er forenlig med våre begrep om oss selv som aktivt inngripende tilstedeværelser i verden. Dette er et underlig spørsmål: Ville jeg da, altså i nevnte posisjon, både være et menneske og et rådyr, eller ville jeg, på forbigående vis, ha oppfattet meg selv slik et rådyr ser meg og slik jeg betrakter meg selv: nemlig som et menneske, og ikke som et rådyr? Vanskene, om det er det en står overfor, har ikke bare en rent teoretisk karakter, på den måten at min egen forståelse av meg selv som en menneskelig person går dårlig sammen med at jeg også forstår meg selv og fortolker livet mitt i termer av å være et rådyr, for det har også stor praktisk relevans ved at det angir mulige vilkår for meningsfylt selvtilskriving av egenskaper, egenskaper som jeg ikke bare prøver å få opplutning om fra andre enn meg selv, men i det hele tatt at jeg prøver å uttrykke meg overfor meg selv på måter som gjør at det jeg hevder om meg selv også skal kunne begripes av meg selv, at det skal kunne gi mening - i mine egne øyne og i mine egne ører.

   Et annet emne, er at i sansningen og sanseopplevelsen vår støter vi på diffuse objekt, altså at det gis slike objekt i det visuelle feltet vårt at de trer fram på en måte hvor det sansede skifter karakter; grunnen til at det er slik, er bunner ikke i at sansningene er ubestemte, eller at de er uklare, i den forstand, at om jeg bare områr meg litt, tenker meg om, så kommer figuren, slik den er, i seg selv, også fram. Dette ville jo bare bety at dersom jeg - per viljesbeslutning eller viljesakt - faller ned på denne, bestemte sansningen, som, altså, er den "korrekte" sansningen, så ville jeg også ha funnet fram til en holdbar løsning på den vansken sansningen har gitt opphav til. Her kan det synes som at det som i seg selv og for oss blir oppfattet som diffuse objekt, og som vi ikke har et valg overfor, som altså unndrar seg våre viljesakter, blir til entydige objekt, om vi bare anvender viljen vår eller om vi bare går inn for å se objektet på den ene eller den andre måten.

    Her er det ikke bare om enkeltstående og diffuse sanseobjekt eller visse sanseopplevelser(er denne tegningen en tegning som representerer en vase eller er representasjonen to menneskeansikter; er det jeg ser et bilde av en and eller en hare, er det to vaser eller er det to menneskelig ansikter vendt henimot hverandre?), for det dreier seg om realiteten som sådan, og at den går langt utover hva noe menneske er i stand til å forestille seg, så vel her og nå, som i all foranstående framtid, og det er om eksistensens fundamentale tvetydighet, og den går helt til bunns i våre liv, og vi er ikke i stand til å bestride at det er slik, uten at vi dermed utelater et viktig element: tvetydigheten selv.

   At det forholder seg på den måten med oss mennesker at realiteten går ut over alle våre forestillinger om den, at ingen av de oppfatninger(troer) vi måtte forme om den også uttømmer hva den er om, representerer alvorlige problem, for mennesker er stolte dyr, og når vi oppdager tilkortkomming vår overfor realiteten, opplever og erfarer vi også dette som en krenkelse av forstanden og fornuften vår, eller med henblikk på våre egne erkjennelseskrefter, det vil si det vi har til disposisjon med henblikk på viten om det som er, det som var og det som befinner seg foran oss i tid: at framtiden helt sikker rommer en rekke sannheter som ingen av oss har noen kunnskap om ut fra vår nåværende posisjon. Og det er også en del av de paradokser livet består av og i, nemlig at det er en rekke ting vi har viten om, og en rekke ting vi først får viten om når det denne viten har blitt til håndgripelig realitet.

    Om en griper tilbake til Platon, og hans forestillinger om viten, skjer det i form av en gjenerindring av det en alt allerede vet; så gis det ingenting som er nytt, men bare påminnelser om det vi nå engang alt vet: dette er sterkt i strid med en mer dynamisk oppfatning av den menneskelige realitet, for den består av både det som har vært og det som er og det som blir til, ettersom vi opplever, erfarer og oppnår ny kunnskap om oss selv og våre liv.    

  alt  Besinner en seg på Sokrates' utsagn "at det eneste jeg vet, er at jeg ingenting vet", gis det et annet utsagn som negerer selve utsagnet ved at den som er klar over sin mangel på viten vet i alle fall noe, nemlig at hun er ignorant, uvitende. Det er også en form for viten at en vedstår seg og at en erkjenner overfor seg selv og andre at en er uten viten. Sagt med andre ord: det er menneskenes uvitenhet som foranlediger - i den grad at noen søker kunnskap og viten - at vi mennesker får kunnskap, for vi er svake og vi kommer til kort på livets mange områder, og det er hovedgrunnen til at menneske trenger og behøver viten. Det går også an å få fram det samme poeng gjennom å formulere det slik at selve  vår tilstedeværem i tiden og i rommet, som inkarnert kropp og som det å ha et sinn, gjør at det allerede i utgangspunktet gis sterke begrensninger med henblikk på vår viten om oss selv og våre liv i verden. Nå er det vel knapt noe menneske, som har arbeidet med slike spørsmål, som vil bestride at Sokrates - slik vi kjenner ham fra Platons dialoger - er i besittelse av mange former for viten; vi kan bare tenke på at kunnskap er også kjennskap til framstilling av verktøy og ulike bruksting, så som en hammer, sag, spiker og en bokhylle.  I dag, i globaliseringens tidsalder, der vitenskapsteknologisk vekst dominerer, er kåret et helt annet ved at det ikke gis et eneste menneske på jorden som er i besittelse av den fulle og hele viten om den kolossale menneskelige og umenneskelige realiteten som menneskene selv har frambrakt. Denne grunnleggende sammensattheten, kompleksiteten hva angår realiteten, forlanger så å si et selektivt utvalg, en forkortning, en sammentrekning av alt det som er gjennom det faktum at hva mennesker er i stand til å erfare og erkjenne av realiteten som sådan, er og blir en fragmentert viten.

   Vi kan uttrykke det foregående ved følgende ord: at livets sammensatthet er slik at det så å si ut fra seg selv og i kraft av seg selv som liv kaller fram forestillingen og fenomenet om egenkompleksitet, for eksempel at vi hele tiden står overfor rekker av små valg, som, isolert sett, kan synes å være uten noen som helst betydning, men uten at de dermed kan trylles vekk: etter at jeg har skrevet ned at livet består av en hel rekke valg og avgjørelser, har jeg å tenke gjennom om jeg skal finpusse på manuset jeg holder på med eller om jeg skal skrive inn flere setninger, der jeg mener at det er passende, eller om jeg skal ta meg en kopp kaffe - en pause.

Sida 2

Naturligvis, når tanken er om livet som sådan, er det ikke bare tale om nevnte valg, for selve realiteten er ikke til å skue noe sted, ikke om en konstruerer uendelige teorier og hypoteser om hvordan den er beskaffen, for livet ditt kan ikke bli livet mitt, slik livet mitt ikke kan bli til ditt. Enn videre er det slik at når du besinner deg på begrepet om distinksjonen mellom ditt liv og mitt, så synes det rimelig å tro at selve betydningene til "mitt" og "ditt" endrer karakter, som for eksempel at når jeg tenker på og snakker om livet mitt som den basale realitet, er jeg ikke spesielt opptatt av at referansen er meg selv; hva jeg har i tankene er at det er uomgjengelig at hver eneste en av oss gjør bruk av slike termer som «meg selv» og «mitt eget».  På dette viset sniker det seg inn noe allment i betydningen til de nevnte eiendomspronomen, slik at det trenges ytterligere bestemmelser, eller at en trenger andre egenskaper enn bare et enkeltstående pronomen, for at en i det hele tatt skal kunne avgjøre hvem det vises hen til med den enkelte term. Jeg velger å kalle en slik term, som ikke trenger til en ytterligere motivering, for en "personal terminus", og nevnte sammensatte uttrykk har jeg funnet hos den amerikanske filosofen Stanley Rosen, og jeg utnytter den, for mine egne formål.

   En viss personal terminus kan endre seg over tid, slik at når jeg, som skriver dette, flytter fra stedet jeg bor nå og til et annet bosted, så endrer den personale terminusen seg, uten at navnet mitt endrer seg av den grunn(med mindre jeg skifter navn).

   Imidlertid, vi vender tilbake til hovedveien: siden menneskene konfrontasjon med realiteten utenfor deres eget sinn er slik at mennesker kommer til kort, og at det å komme til kort er noe som kjennes som en ikke ubetydelig krenkelse av vårt intellekt og av selvfølelsen vår og derigjennom vår selvaktelse, kaller det fram i vår bevissthet at det er praktisk-teoretisk nødvendig at det fins noe som kan gjenopprette tingenes tilstand, noe som kan tre i stedet for tapet av selvfølelse.  Filosofi og litteratur  som  symbolske former fungerer, ut fra mitt syn på den måten at de ut fra deres egenart og ut fra deres særskilte grunnforutsetninger, på konstruktivt vis bidrar til å gjenreise menneskenes anstendighet som følende og villende, tenkende og talende, handlende og prosjekterende liv. Vel å merke, dersom en ikke stirrer seg blind på at logisk-empirisk innstilling og logisk-empirisk forskning, skal ha det siste ord med i laget.

   For meg synes det at Stuart Hampshire har rett når han et sted skriver at den som kommer til filosofi, i sær til den logisk-analytiske grenen av den, også bringer med seg et fromt håp om at en dermed skal kunne finne ut av de vansker en baler med.  Etter en stund er en like forvirret som da en vendte seg til filosofi og til logikk ved at tenkning som sådan, verken den formallogiske delen eller den mer empirisk orienterte delen, er i stand til å innfri din eller min fordring om viten, kunnskap om oss selv og våre liv. Med andre ord: utgangspunktet for filosofi, for resonnement og abstrakt tenking, er en desorientert tilstand hvor en streber etter økt innsikt og større klarhet i det som viser seg som uklart og forvirrende, og der det framfor alt er slik at en ikke makter å arbeide seg fram til et sted, der en også kan hevde at nå er alle mine problem løst, en gang for alle. Således er filosofi verken identisk med analytisk filosofi eller med empirisk vitenskap, vitenskap som støtter seg på erfaring, i teknisk forstand, for i det sistnevnte tilfelle er det om former og lover, om kvantifiserbare størrelser, og i det førstnevnte tilfelle er det om begrepsanalyse, at en plukker fra hverandre det som henger sammen, men en kommer dermed ut i hardt vær straks en prøver å gå den motsatte veien, det vil si å få det hele til å virke, eller fungere. Kort sagt: fagvitenskaper er om abstraksjoner, generelle begrep, mens humaniora er om konkrete mennesker av kjøtt og blod, som elsker og hater, lengter og drømmer, for det å være menneske er å ha et mentalt liv og det er å være inkarnert i en kropp, slik den spanske filosof Unamuno skrev så mye om. Av nevnte grunner, kan en dermed være fristet til å si seg enig med Russel, når han skriver om at filosofi er om alt det vi mennesker ikke vet og det er ikke om alt det vi har sikkerhet for og er helt på det rene med. I alle fall, vitenskap er om summen av menneskenes empiriske erfaringer, der bevegelsen er fra sett av påstander om kontingente relasjoner, som er vel etterprøvd, stadfestet av erfaringer, og derfra til det ukjente, som en streber etter å bringe inn under det kjente og fortrolige: i filosofi er en alt allerede på ukjent mark, der går det ikke på å gjøre det ukjente og fremmede til noe som faller inn under en eller annen lov, slik at det som virker truende og skremmende opphører å være det, for på sett og vis befinner en seg der hvor en ikke på forhånd har noen som helst garantier siden en slik bevegelse ville kullkaste all tanke om filosofiske liv overhodet, gjøre det til en umulighet, noe ingen kan drive med i hele tatt, eventuelt at en per beslutning beslutter at filosofi skal etter at en slik beslutning har blitt tatt gjelde som det som faller inn under en eller annen vitenskap, eller at det er tanker om hva vitenskap er eller ikke er.

    Trenden i det moderne er at en overlater spørsmål om filosofi som ytterste spørsmål til logikken og til de rene logikere, og da blir metafysikk unødvendig, en aktivitet en slet med før i tiden, i en tid da noen trodde at metafysiske utsagn var like håndfaste som den materielle realiteten, som for eksempel Martin Luther, som synes å ha trodd at djevelen eksisterte, at den menneskelige fornuft var i spedd element som gjorde den uskikket for religiøse og teologiske spørsmål, i det han beskrev fornuft i termer av "hore", eller en som er upålitelig, som har en tendens i seg til å svikte, eller hva nå Luther måtte ha ment om et slikt utsagn om intellektet hos mennesker.

     Naturligvis, vi som lever i dag lever i en annen tid enn Luther, og det er nok ingen som lenger tror og mener at djevelens eksistens er like håndfast som den materielle verden rundt oss, slik som fjell og fjellkjeder, elver og hav, skoger.

    Dette foranlediger ikke at en har å vinke farvel til spørsmål om metafysikk og ontologi, for det som er tilfelle, er at desto mer noen pukker på at metafysikk og ontologi er noe som hører fortiden til, at det er ting en dresset seg opp med før i tiden, jo mer presserende og nødvendig er det, jo mer aktuelt er det, at en befatter seg med metafysikk og ontologi, aktuelt, for dette henger, mellom annet sammen med, at jo hyppigere det forekommer at teoretiseringer over og refleksjoner om hva som utgjør de grunnleggende ting i livet, blir ekskludert fra det offentlige liv, jo viktigere er det at en undersøker grunnene til at det er slik at det gjøres.

    Dette kan, muligens, formuleres på den måten at langt på vei har det blitt slik at filosofi som aktivitet og som virksomhet har blitt erstattet av studier over semantikk, syntaks, pragmatikk, matematikk, logikk eller ting som har å gjøre med sosio-darwinisme og biovitenskap. I alle fall, at det er om sosiale relasjoner: sosio-lingvistikk. Kort og godt: det synes å peke i retning av en legitimering av moderne, irrasjonelle samfunnsformer, der det er makten som rår, der det er det økonomiske mennesket som søker å vinne fram: om kapitalismen har blitt til et dogme, til en religion for noen, så er det en religion som har færre tilhengere enn før.

     Om en tenker på filosofi langsetter de linjene jeg har skissert over, så foranlediger dette at det meste, som har å gjøre med filosofi og det filosofiske liv har degenerert til fagvitenskap. Imidlertid, filosofi er ingen fagvitenskap, for der er plassene for lengst besatt, og det som er tilfelle, er at det svært sjelden eller aldri, kommer det et eneste ord fra filosofer om helheten, om det hele, det vil si det som ligger til grunn for alle våre teorier og oppfatninger, alle våre empiriske teorier og empiriske data, sammen med deres tolkninger og fortolkninger.

Det sistnevnte, det vil si, det å uttale seg om totaliteten med en pretensjon om å gripe tak i den, for å bringe den på begrep, trer i dag fram som et fåfengt foretakende; således er det mye å lære fra Adorno når han hevder at helheten er det usanne, at det å danne seg begreper om en tilstand der det hersker en perfekt og fullkommen symmetri mellom individ og samfunn, mellom de mange ulike grupper av mennesker som fins i et samfunn, er ren ideologi, som tjener til å dekke over de faktiske forhold mellom de mange makt- og avmaktforhold som fins i hvert eneste menneskesamfunn - i hever eneste samfunnskropp. Derfor er det sterkt villedende å snakke om makten og avmakten, som om hva det går ut på er at de som har lite eller ingen makt, skal få økt makt og innflytelse, slik at de kan komme inn i kretser, der de som allerede sitter med herredømmet og styringen: det som er tilfelle, er at det gis uendelige mange enkeltstående liv, og at ingen kan vokse opp med mindre det gis en forutgående referanse til faste holdepunkter utenfor en selv - i form av omsorgspersoner og steder, som at i de første leveårene våre er  vår tilstedeværen helt og holdent beroende av at våre grunnleggende behov blir dekket. All videre utvikling av oss selv og livet vårt skjer med henblikk på at vår frihet og vårt ansvar, er relatert til vår gjeld overfor de som tok seg av oss i barneårene, og dette kommer også til uttrykk som vår dyptfølte takknemlig for alt det de gjorde for oss, hvis nett våre egne liv hvilte trygt og godt i, eller ved at vi, i ettertid, skammer oss over dem, for de gav oss ikke den trygghet og sikkerhet vi mener forelder eller foresatte har å gi den de har hånd om, at de sprang fra det ansvaret som det er å ha et barn å oppdra.

    Dermed er våre liv i dag også preget av våre første leveår, uten at dette på noen måte fratar oss ansvaret for vårt eget liv: det som er sikkert, er at denne bindingen til personer og stedet, der vi vokste opp, er av følelsesmessig art, og det er også av en slik art at det ikke hører med til de tingene vi bare kan knipse av, eller le av, som om det i dag ikke lenger er av betydning for oss hva for kår vi vokste opp under, hvem vi er indre forbundet med, om vi vil det eller ikke; det gis, nemlig, måter en kan prøve å kvitte seg med det en ikke kan kvitte seg med, for en kan bli så opptatt av dagen i dag, at det eneste som er til er det forbigående øyeblikket, at en haster fra den ene tingen til den andre, at når en setter seg ned, er det kun for å hvile ut, samle krefter, uten tanke verken på livet slik det var før, eller med tanke på livet innover i framtiden, hvilket er ett og det samme som å la glemselen rå, at det er glemselen som truer med å spise opp livet, for glemselen kan sluke alt som er, på liknende måte som statuer og monumenter gjerne står der, uten at noen tar notis av dem i det hele tatt - som mumifisert tid, i motsetning til den gjenerindrende tiden, en levende tidsforståelse, som bringer inn lys, som forbinder fortiden med nåtiden, og nåtiden med framtiden, som gir våre liv identitet, kontinuitet - indre og ytre sammenheng.

   Livet er om overordnende sammenheng, og ikke om det at hver og en av oss går opp i den eksterne verdens strukturer, opp og inn i samfunnskroppen, og at det hele tiden gjøres forsøk på å konstruere ulike sosialpolitiske ideologier, der vår liv blir uvesentlige liv, for de involverer ikke makrostrukturene i det bestemte samfunnet vi lever i. Derfor er det svært viktig å ha klart for seg at enhver forestilling om samfunnet/staten, som en organisme, er og blir en forblendet, fordreiet, sammenheng, i den mening at dersom en tar dette på alvor, så mister en grepet om sitt eget liv, for en blir til et vedheng i maskineriet, et levende liv som mer og mer kommer til å anta skikkelsen til et mekanisk liv, og det er en bestemmelse ved fenomenet liv, som er uforenlig med liv, som det som løper foran oss hele tiden, eller som det vi alltid kommer for sent tilbake til, for det gis, i streng forstand, ikke noe som svarer til begrepet om å reise tilbake i livet, og heller ikke et begrep om å komme i havn, og dette at tanken om å komme fram til havnen, som selve havnen, er en umulig tanke, er at en alltid kommer for sent fram til bestemmelsesstedet, for i tanken har vi allerede vært der. Det betyr: ut fra livet, som er det eneste vi vet noe sikkert om, er at vi alle skal eller at hver eneste menneske har å dø døden.

   Med andre ord: Det er mye viktigere å relatere seg til alle slike totalitære forsøk på begrunnelser for å la være å formulere kritiske tanker om den moderne verden enn å gå inn på tanken at hva det dreier seg om, er å utarbeide en sosialpolitisk ideologi, der alt går opp i alt, en forestilling om en samfunnskropp, hvor individ og samfunn, kultur og historie, smelter sammen, der all ettertenksom samfunnskritikk og kulturkritikk har blitt overflødig: Hva dette mer konkret går ut på, er at en tar selve tanken om ideologiens død på alvor, og at en dermed kaster fram spørsmål om hva dette betyr at det gis mennesker, som, på ramme alvor, er villige til å tro på at de sosiale og politiske ideologienes død er en realitet.

   I den utstrekning og grad filosofer unnlater å gå inn på hva som menes med å få og å ha liv som henger sammen, eller at mennesker har en indre hang og trang til å leve hele liv, så svikter de deres utfordringer og oppgaver som filosofer, for en av hovedoppgavene for filosofer er å gå inn i den tiden de lever, og prøve å rydde opp i alt det rotet som fins omkring menneskenes særskilte væren. I alle tilfelle, det er alltid tale om differansen mellom det som er mulig og det som foreligger, som realitet, og dette er om det som gjør våre liv til menneskelig liv, og ikke bare til liv, rett og slett. Å ha liv å leve og liv å føre, er med referanse til hva for slags liv det er tale om, og et liv som likner mer på grisens liv enn det som er adekvat for mennesker: streben etter det best mulige liv - det gode liv - er ikke noe godt liv for mennesker, og grunnen til det, er at mennesker søker etter det perfekte og fullkomne liv

   Verken for Platon eller Aristoteles, eller for I. Kant, var filosofi bare en virksomhet som befattet seg med teoretiske utsagn, ting som er uten noen som helst tilknytning til det praktiske liv; for Kant var det slik at mellom alle de vitensformene menneskene utviklet, var det den praktiske kunnskapsform som telte mest, og det betyr at han satte den høyest. På den annen side, Kant skrev også om de ytterste, høyeste og siste anliggender, som er slike menneskelige anliggender som peker ut over våre liv i tiden og i rommet; også et slikt spørsmål som Kant stilte - hva tør jeg håpe på? - bidrar til å utdype og utvide grensene for selvkunnskapen vår, selv om en ikke trenger slutte seg til det svaret Kant ga i skriftene sine, for Kant gikk seg bort i byen når han hevdet at anskuelseformer er tenkbare som rent teoretiske størrelser uten at noe innhold er medreflektert, det vil si at han betraktet tid og rom som særegne kategorier: dette er, var og blir en slutning som ikke følger fra analyser av realiteten og hvordan den i det hele tatt kan konstitueres: ting er tid og ved at det foreligger ting er det også medreflektert at det gis rom, uten at en kan hevde en sterkere tese om at tid og rom gis som størrelser om en ser vekk fra at det gis ting - at tiden og rommet er tømt for ting. Forut for tid og rom som størrelser, var det, i bokstavelig mening, ingen verdens ting, for uten ting gis det heller ikke tid og rom.

Thor Olav Olsen  ( Den här e-postadressen skyddas mot spambots. Du måste tillåta JavaScript för att se den. )
Kaarina Kaikkonen, bilder

Ensamrätt för samtliga artiklarna som Thor Olav Olsen publicerar i Tidningen Kulturen tillhör författaren. Tillståndet för citat, länkar eller publicering i andra media än Tidningen Kulturen måste skriftiligt ges av författaren på denna adress
Den här e-postadressen skyddas mot spambots. Du måste tillåta JavaScript för att se den.

Ur arkivet

view_module reorder

Den rasjonalistiske metafysikkens røtter

Herakleitos(540 – 480 f.Kr.) betegnet den kosmiske makt med 'Logos'(Ordet). Hva er rasjonalistisk metafysikk, e.g. hva er den filosofiske diskursen 'rasjonalistisk metafysikk' om – hva går den ut på? En første ...

Av: Thor Olav Olsen | Agora - filosofiska essäer | 23 augusti, 2011

Solidarisk matematik

Åldringsvård är inget uppenbart sexigt ämne. Åldringsvård vilar ofta i medieskugga istället för att synas som en av samhällets stora angelägenheter. Ibland faller ljuset in trots allt. För några år ...

Av: Lisa Gålmark | Essäer om samhället | 18 Maj, 2009

De jämtska -vin-namnen. En betydelsefull ortnamnstyp och dess öden och äventyr i tradition…

Hägra, Härke, Höla, Knytta, Knöva, Kövra, Rista, Skickja, Ösa, Rätan, Grytan, Rödön, Silje och Välje är namn på orter i gamla betydande jämtbygder. Vad de på urnordisk tid betydde är ...

Av: Håkan Roos | Essäer om samhället | 02 december, 2014

Tiziana Luciani Foto: Chicco Fratta

Det är medvetenheten om kön och genus som skapar vår identitet

Tiziana Luciani är psykoterapeut och författare, hon föddes i Rom men bor i Perugia. På grund av sitt arbete reser hon ofta i Italien och utomlands. Jag har alltid uppskattad ...

Av: Guido Zeccola | Porträtt om politik & samhälle | 10 mars, 2015

Blomgubben / över huvudet taget

Vad betyder vackert för dig egentligen, plus något mer? Såklart kan de va skönt behagfullt, fåfängt i en gliring, taggat explosivt. Har vackert någonting med verkligheten att göra, över huvudet ...

Av: Kenneth Rundberg | Utopiska geografier | 01 november, 2010

En målning av Melker Garay. Detalj

Begreppet Gud

Melker Garay och Gud.

Av: Melker Garay | Melker Garay : Reflektioner | 14 februari, 2016

William Wordsworth Franska revolutionen som den i början tedde sig för anhängarna

Den romantiske poeten William Wordsworth (1770-1850) är mest känd för poesi med naturen som föremål och med meditativ grundstämning. På senare år var han konservativ, och utnämndes 1843 till Poet ...

Av: William Wordsworth | Utopiska geografier | 22 juli, 2013

Brott och straff 4 Jordabalkens potens - köpekontraktets konsistens

När fast egendom står på spel blir arma människor som förbytta och antar paragrafiska skepnader. I egendomens förbannelse blir lagarna till magiska redskap, hävstänger för trollkonster och förklädnader och möjliga ...

Av: Benny Holmberg, | Essäer om konst | 17 november, 2009

Botanisera i arkivet
close

Prenumerera på vårt nyhetsbrev!

Få de senaste artiklarna direkt i din brevlåda - helt kostnadsfritt.

Du kan när som helst avsluta din prenumeration - enklast klickar du bara på länken du hittar i varje nyhetsbrev.