Reformvänlig munk söker nunna för äktenskap

Det var i Eisleben det hände: Det är knappt man kan urskilja kyrktornen på St. Andreakyrkan. Dimman ligger tät. Ändå var det här som det började. I en sömning småstad ...

Av: Mathias Jansson | 08 november, 2011
Resereportage

Denna dag ett liv Essä i fragment

En humanism. Självkännedom, insikten om det existensiellt lika som förutsättning, tillsammans med psykologisk fantasi och inlevelse. Inte vara en ovanpå flytande ”humanitarian”, utan använda sin erfarenhet för att förstå vad ...

Av: Gunnar Lundin | 06 november, 2013
Essäer

Mikael Enchell. Foto Cata Portin

Filosemiten Mikael Enckell

”Vad du icke vill att din nästa skall göra dig, det skall du icke göra honom. Det är hela Toran, allt annat är tillämpningar. Gack och studera!” ”Om icke ...

Av: Gunnar Lundin | 02 oktober, 2016
Agora - filosofiska essäer

Kulturförbittring II

Eftersom de värden som vi har haft hittills alltså drar sina slutliga följden, eftersom nihilism utgör den yttersta logiska slutsatsen av våra stora värden och ideal - eftersom vi måste ...

Av: Freke Räihä | 30 december, 2010
Essäer om litteratur & böcker

Livet selv, ett sammendrag



 

altPå sidene som følger setter jeg fram enkelte betraktninger om hva jeg denoterer som «'livet selv'»: Den første delen er negativ, det vil si at jeg bestrider at veien inn til hva som menes med «å ha et liv å føre» er gitt i og med at referansen er språk og menneskenes språklighet. I mer positiv forstand, søker jeg å vise hvorfor dette ikke er tilfelle, og det danner den andre delen av betaktningene mine. Jeg tar også tak i de analytiske og fenomenologiske konsepsjoner som ble ført i marken via Descartes, Kant og Husserl, der jeg hevder at ut fra en viss fortolkning av deres erkjenningspretensjoner, må det de hevder anses som blindveier for videre utforskning av hvordan mennesker oppnår kunnskap og viten om seg selv og andre. Jeg avslutter skriftet med en åpen konklusjon, som også utgjør den tredje delen.

                                                           I.

Det gis et mangfold av teorier, teoretiseringer over og refleksjoner om relasjonene mellom mennesket(det indre) og verden(det ytre), som er en kløft mellom oss selv og verden, mellom verden og oss selv, det vil si hvert eneste menneske og verden.

Stöd Tidningen Kulturen

Köp en prenumeration! Klicka för mer information.

I sikten min er det både av praktiske og teoretiske grunner av stor betydning at med henblikk på å kunne bestemme mer presist hva dette er om, så har en også å trekke inn visse andre begrep og kategorier, slik som den større og mer omfattende sammenheng for våre liv: singulære menneskeliv er bundet opp til tid, sted, plass eller område, men også ved at våre liv er ordnet på den måten at de er rotfestet i de konkrete omstendighetene en lever ut fra og innenfor, i kraft av.

For mennesker er livet et liv i relasjon til tingene, og det er livet sammen med tingene; uten ting gis det intet liv og uten liv gis det slettes ingen ting. I alminnelighet er det slik at en gjør noe med tingene, uten at dette betyr at relasjonene mellom mål - middel er det eneste som etablerer menneskenes væren i verden. Likevel, dette å gjøre noe med tingene er en så viktig dimensjon at det å la være å gå nærmere inn på hva dette er om, er å forsømme å ta menneskenes liv på alvor.

Således er en filosofisk undersøkelse av menneskenes kår både bundet opp til språklige formuleringer, som det å ha noe å gjøre sammen med tingene, som det å granske hva slike begrep og kategorier som menneskenes materielle realitet og basis, det som utgjør grunn og grunnlag for alt intellektuelt og artistisk liv, dreier seg om.

En kan nærme seg det foregående på følgende måte. Det forholder seg nemlig slik at nåtidsmenneskene, i svært stor grad og utstrekning, framstiller de ting som fins i verden og i livet, og at disse ting, når de først er der, i våre liv, så er disse ting også inne i menneskene selv, og det på godt og på vondt. Dermed blir tingene og deres liv i oss mennesker en integrert del av selvforståelsen vår, det vil si hva for begrep vi orienterer oss ut fra, og det betyr selvforståelsen vår.

altImidlertid, det er slik at ikke alt er fremstillbart - at alt som er også er noe som kan framstilles, lages, produseres -  for tanken at menneskene ikke bare er produsenter, at produsenter ikke bare produserer produktet, men at deres produksjonskapasitet, går langt ut over dette, er en uhyggelig tanke, det som er riktig ille ved det, er å feste lit til at det er reelt mulig for mennesker å produsere den som produserer, nemlig mennesket selv. Bærebjelker for slikt er så vel videreutvikling av kjernekraftvåpen som genetisk manipulasjon, og slettes ikke bare som en trussel uten grunnlag i realiteten, men som reelle farer for å omforme alt liv på jorden til noe helt annet enn det er i dag, eventuelt, gjennom destruering av oss selv og av alt liv, i den forstand at ingen lenger kan vite om at det noen gang har vært liv på jorda, for ett vesentlig vilkår for å kunne gjøre det er vekk, for alltid: menneske som et dyr som har sanseopplevelser, som tolker disse, som får erfaringer, streber etter kunnskap om seg selv og andre, ja, også som fortellende skapning.

Dermed er dette om hvordan en i det hele tatt oppnår kunnskap og viten om oss selv, andre og tingene. Tankegangen min kan oppsummeres opp på følgende måte. Et eller annet konkret materiale er nødvendige betingelser for språklige kategorier og deres aktualisering, og av den grunn at språklige kategorier og deres aktualisering, realisering(virkeliggjøring) i et konkret materiale, er mediet for våre forsøk på å forstå, tolke og uttrykke våre tanker og setninger, våre handlinger, planer og prosjekt, ja, i det hele tatt alt som har å gjøre med sanselige begjær og smaker, vår streben, våre følelser og våre fornemmelser, troer, oppfatninger, verdsettinger, vurderinger, verdier og dommer, synes det også å være slik at den språklige virkeligheten dermed er tilstrekkelig med henblikk på å kunne begripe, hva vi mennesker er og hvem vi er. Det er ikke helt sikkert at det stemmer. Diskusjonen er ikke om det fins ord, tegn og symbol, og at mennesker anvender tegn og ord, og de tolker symbol. Det er uten tvil slik at dette er tilfelle: en kan likeledes mene at verden og hva den er om, er av symbolsk karakter, hvilket trer fram for meg som et underlig utsagn, for verden er enten her eller der, og dette er ikke noe en kan løpe fra så lenge en er i live, eller så lenge en ikke lever i en somnambul og vegetativ tilstand, som det gis en rekke mennesker som gjør, for eksempel etter å ha bli sterkt skadet.

Problemet som synes å falle noen meget tungt for brystet eller, rettere sagt, for intellektet deres, er fornektingen av at det fins noe annet og mer enn tegn og symbol: at tegn og symbol er alt som er og at det er ingenting bakom tegnvirkeligheten og symbolrepresentasjonen, uten stadig flere tegn og symbol, som i en kinesisk eske.

Holder en seg til begrepet om tegn, er tesen om at tegn er alt som er, er et synspunkt som er selvrefererende inkonsistent ved at den er i strid med at det fins noe utenfor oss selv som skapere og brukere av tegn, og som selv ikke er tegn. Mulige vilkår for å kunne argumentere på en overbevisende måte for tesen at alt er tegn, er at det en viser hen til som belegg for tesen, selv ikke bare er ulike instanser av tegn, for ellers vil det en påberoper seg som støtte for tesen og dens sannhet, også bli til en del av selve tesen, uatskillelig fra den. Og det er i strid med forutsetningene om et holdbart argument for en tese, at det ikke gis uavhengig og selvstendig data i forhold til det en er ute etter å bevise. Altså: om nevnte tese ikke har annet å vise hen til som begrunnelse for dens sannhet annet enn serier av tegn, viser dette ikke at tesen er sann, bare at det gis tegn, selv om det altså gis store mengder av tegn.

Det jeg holder for usant er at ethvert utsagn om våre liv er hermetisk lukket inne i et tegnsystem, og at det så ledes er umulig å vikle seg ut av mylderet av tegn. Med andre ord: det er usant at alt er tegn, og det er usant at alt er tekst, og dersom det er sant at alt er tegn og at alt er tekst, hvordan skal en kunne få andre mennesker, en selv og tingene, både de mennesker som var og som altså ikke lenger er så vel som de ting som var og som ikke lenger er inn i en slik oppfatning? Verden og livet skulle da, ut fra teorien, bestå av en vev av tegn.

Riktignok er det slik at mening er i ordene og at vi mennesker gjør bruk av tegn og symbol når vi uttrykker våre forestillinger, tanker, fornemmelser, motiv, intensjoner, planer og prosjekt. En kan vel også mene at det å gi tegn, er menneskenes måte å ta hånd om det som er virkelig og sant, uten at en dermed foretar en reduksjon av det hele til å tro og mene at så vel tanker som følelser, fornemmelser, motiv, intensjoner, planer og prosjekt ikke er annet enn tegn.

Overfor det foregående hevder jeg at det gis en dimensjon som unndrar seg hver eneste eksakt språklig definisjon, og som er uten en bestemt beskrivelse til bestemte ting i verden, uten at det dermed er av en slik karakter at det er uten betydning for oss mennesker, for bakom teoretiseringene og bakom refleksjonene, gis det en dimensjon: livet selv.

Fornuft og det som er fornuftig, etablerer ikke alt som faller inn under begrepet om menneske og menneskeværen, idet våre oppfattelser om hva og hvem vi er har å gå langt dypere, for mennesker er komplekse, der det også gis ting nedenunder bevissthetsnivået for forestillinger og tanker, deduktive eller induktive slutning. En kan beskrive disse ting i termer av noe som befinner seg på et nivå som er forut for den bevisste tanke, forut for refleksjon. 

 

altPå sidene som følger setter jeg fram enkelte betraktninger om hva jeg denoterer som «'livet selv'»: Den første delen er negativ, det vil si at jeg bestrider at veien inn til hva som menes med «å ha et liv å føre» er gitt i og med at referansen er språk og menneskenes språklighet. I mer positiv forstand, søker jeg å vise hvorfor dette ikke er tilfelle, og det danner den andre delen av betaktningene mine. Jeg tar også tak i de analytiske og fenomenologiske konsepsjoner som ble ført i marken via Descartes, Kant og Husserl, der jeg hevder at ut fra en viss fortolkning av deres erkjenningspretensjoner, må det de hevder anses som blindveier for videre utforskning av hvordan mennesker oppnår kunnskap og viten om seg selv og andre. Jeg avslutter skriftet med en åpen konklusjon, som også utgjør den tredje delen.

                                                           I.

Det gis et mangfold av teorier, teoretiseringer over og refleksjoner om relasjonene mellom mennesket(det indre) og verden(det ytre), som er en kløft mellom oss selv og verden, mellom verden og oss selv, det vil si hvert eneste menneske og verden.

Stöd Tidningen Kulturen

Köp en prenumeration! Klicka för mer information.

I sikten min er det både av praktiske og teoretiske grunner av stor betydning at med henblikk på å kunne bestemme mer presist hva dette er om, så har en også å trekke inn visse andre begrep og kategorier, slik som den større og mer omfattende sammenheng for våre liv: singulære menneskeliv er bundet opp til tid, sted, plass eller område, men også ved at våre liv er ordnet på den måten at de er rotfestet i de konkrete omstendighetene en lever ut fra og innenfor, i kraft av.

For mennesker er livet et liv i relasjon til tingene, og det er livet sammen med tingene; uten ting gis det intet liv og uten liv gis det slettes ingen ting. I alminnelighet er det slik at en gjør noe med tingene, uten at dette betyr at relasjonene mellom mål - middel er det eneste som etablerer menneskenes væren i verden. Likevel, dette å gjøre noe med tingene er en så viktig dimensjon at det å la være å gå nærmere inn på hva dette er om, er å forsømme å ta menneskenes liv på alvor.

Således er en filosofisk undersøkelse av menneskenes kår både bundet opp til språklige formuleringer, som det å ha noe å gjøre sammen med tingene, som det å granske hva slike begrep og kategorier som menneskenes materielle realitet og basis, det som utgjør grunn og grunnlag for alt intellektuelt og artistisk liv, dreier seg om.

En kan nærme seg det foregående på følgende måte. Det forholder seg nemlig slik at nåtidsmenneskene, i svært stor grad og utstrekning, framstiller de ting som fins i verden og i livet, og at disse ting, når de først er der, i våre liv, så er disse ting også inne i menneskene selv, og det på godt og på vondt. Dermed blir tingene og deres liv i oss mennesker en integrert del av selvforståelsen vår, det vil si hva for begrep vi orienterer oss ut fra, og det betyr selvforståelsen vår.

altImidlertid, det er slik at ikke alt er fremstillbart - at alt som er også er noe som kan framstilles, lages, produseres -  for tanken at menneskene ikke bare er produsenter, at produsenter ikke bare produserer produktet, men at deres produksjonskapasitet, går langt ut over dette, er en uhyggelig tanke, det som er riktig ille ved det, er å feste lit til at det er reelt mulig for mennesker å produsere den som produserer, nemlig mennesket selv. Bærebjelker for slikt er så vel videreutvikling av kjernekraftvåpen som genetisk manipulasjon, og slettes ikke bare som en trussel uten grunnlag i realiteten, men som reelle farer for å omforme alt liv på jorden til noe helt annet enn det er i dag, eventuelt, gjennom destruering av oss selv og av alt liv, i den forstand at ingen lenger kan vite om at det noen gang har vært liv på jorda, for ett vesentlig vilkår for å kunne gjøre det er vekk, for alltid: menneske som et dyr som har sanseopplevelser, som tolker disse, som får erfaringer, streber etter kunnskap om seg selv og andre, ja, også som fortellende skapning.

Dermed er dette om hvordan en i det hele tatt oppnår kunnskap og viten om oss selv, andre og tingene. Tankegangen min kan oppsummeres opp på følgende måte. Et eller annet konkret materiale er nødvendige betingelser for språklige kategorier og deres aktualisering, og av den grunn at språklige kategorier og deres aktualisering, realisering(virkeliggjøring) i et konkret materiale, er mediet for våre forsøk på å forstå, tolke og uttrykke våre tanker og setninger, våre handlinger, planer og prosjekt, ja, i det hele tatt alt som har å gjøre med sanselige begjær og smaker, vår streben, våre følelser og våre fornemmelser, troer, oppfatninger, verdsettinger, vurderinger, verdier og dommer, synes det også å være slik at den språklige virkeligheten dermed er tilstrekkelig med henblikk på å kunne begripe, hva vi mennesker er og hvem vi er. Det er ikke helt sikkert at det stemmer. Diskusjonen er ikke om det fins ord, tegn og symbol, og at mennesker anvender tegn og ord, og de tolker symbol. Det er uten tvil slik at dette er tilfelle: en kan likeledes mene at verden og hva den er om, er av symbolsk karakter, hvilket trer fram for meg som et underlig utsagn, for verden er enten her eller der, og dette er ikke noe en kan løpe fra så lenge en er i live, eller så lenge en ikke lever i en somnambul og vegetativ tilstand, som det gis en rekke mennesker som gjør, for eksempel etter å ha bli sterkt skadet.

Problemet som synes å falle noen meget tungt for brystet eller, rettere sagt, for intellektet deres, er fornektingen av at det fins noe annet og mer enn tegn og symbol: at tegn og symbol er alt som er og at det er ingenting bakom tegnvirkeligheten og symbolrepresentasjonen, uten stadig flere tegn og symbol, som i en kinesisk eske.

Holder en seg til begrepet om tegn, er tesen om at tegn er alt som er, er et synspunkt som er selvrefererende inkonsistent ved at den er i strid med at det fins noe utenfor oss selv som skapere og brukere av tegn, og som selv ikke er tegn. Mulige vilkår for å kunne argumentere på en overbevisende måte for tesen at alt er tegn, er at det en viser hen til som belegg for tesen, selv ikke bare er ulike instanser av tegn, for ellers vil det en påberoper seg som støtte for tesen og dens sannhet, også bli til en del av selve tesen, uatskillelig fra den. Og det er i strid med forutsetningene om et holdbart argument for en tese, at det ikke gis uavhengig og selvstendig data i forhold til det en er ute etter å bevise. Altså: om nevnte tese ikke har annet å vise hen til som begrunnelse for dens sannhet annet enn serier av tegn, viser dette ikke at tesen er sann, bare at det gis tegn, selv om det altså gis store mengder av tegn.

Det jeg holder for usant er at ethvert utsagn om våre liv er hermetisk lukket inne i et tegnsystem, og at det så ledes er umulig å vikle seg ut av mylderet av tegn. Med andre ord: det er usant at alt er tegn, og det er usant at alt er tekst, og dersom det er sant at alt er tegn og at alt er tekst, hvordan skal en kunne få andre mennesker, en selv og tingene, både de mennesker som var og som altså ikke lenger er så vel som de ting som var og som ikke lenger er inn i en slik oppfatning? Verden og livet skulle da, ut fra teorien, bestå av en vev av tegn.

Riktignok er det slik at mening er i ordene og at vi mennesker gjør bruk av tegn og symbol når vi uttrykker våre forestillinger, tanker, fornemmelser, motiv, intensjoner, planer og prosjekt. En kan vel også mene at det å gi tegn, er menneskenes måte å ta hånd om det som er virkelig og sant, uten at en dermed foretar en reduksjon av det hele til å tro og mene at så vel tanker som følelser, fornemmelser, motiv, intensjoner, planer og prosjekt ikke er annet enn tegn.

Overfor det foregående hevder jeg at det gis en dimensjon som unndrar seg hver eneste eksakt språklig definisjon, og som er uten en bestemt beskrivelse til bestemte ting i verden, uten at det dermed er av en slik karakter at det er uten betydning for oss mennesker, for bakom teoretiseringene og bakom refleksjonene, gis det en dimensjon: livet selv.

Fornuft og det som er fornuftig, etablerer ikke alt som faller inn under begrepet om menneske og menneskeværen, idet våre oppfattelser om hva og hvem vi er har å gå langt dypere, for mennesker er komplekse, der det også gis ting nedenunder bevissthetsnivået for forestillinger og tanker, deduktive eller induktive slutning. En kan beskrive disse ting i termer av noe som befinner seg på et nivå som er forut for den bevisste tanke, forut for refleksjon. 

Sida 2

                                                        II. 

Livet selv er et grensebegrep.

altI mer presis forstand hevder jeg at ordsammensetningen "livet selv" fungerer som et grensebegrep, i den betydning at bakom denne dimensjonen kommer mennesker ikke, verken i deres sanseiakttakelser, sanseopplevelser, erfaringer, eller med henblikk på erkjennelse, det vil si i oppnåelse av kunnskap og viten. Siden det er slik at livet selv ligger til grunn for alt det vi ellers vet om oss selv og om våre liv, holder jeg dette grensebegrepet for å være ett og det samme som begrepet for det virkelige liv og alt det begrepet er om. Om det å sidestille begrepet om livet selv med begrepet om virkelig liv, forekommer å være en definisjon av grensebegrepet, er det i orden for meg, og at det er i orden, betyr dermed at om det er slik at en avgrensning hjelper til med henblikk på å få et grep om hva som menes, hva en har i tankene, eller hvilke saker og ting en tenker på og taler om når en gjør bruk av det, har jeg ingenting å bemerke overfor en slik forestilling, for rent allment tjener det til økt forståelse mellom mennesker at de som er involvert begriper hva det snakkes om - hva det henvises til med visse språklige termer.

Således er begrepet om livsføring rotfestet i livet selv, og alle våre språklige kategorier, alle våre teoretiseringer og all vår refleksjon over det som menes med å ha menneskeliv å leve og å ha menneskeliv å føre, viser seg for oss på den måten at det er snakk om overordnete og overordnende begrep, eller begrep som tar opp i seg og sammenholder alt det som ikke lar seg sammenholde på annet vis.

Således er det sammensatte uttrykket "livet selv" et forsøk på å uttrykke hva vår forståelse, våre tolkninger, våre fortolkninger og våre forklaringer, er om, eller hvorfor vi gjør bruk av en slik sammensatt term. Dette språklige uttrykket er dermed ikke bare om hva vi snakker om(form og innhold), eller hvordan vi snakker om subjektet vårt, for det dreier seg også om hvorfor vi snakker som vi faktisk snakker. Og, ikke minst, om hvorfor vi lever og handler som vi faktisk lever og faktisk handler. Dermed er det om hva som virkelig teller, og ikke bare teller, og hvorfor det teller for oss.

 På den annen side, hevder jeg at å definere "livet selv" gjennom å finne fram til en formulering som mennesker kan enes om, er ett og det samme som å begå et intellektuelt selvmord ved at den som framsetter definisjonen samtidig synes å ha forutsatt at bestemte beskrivelser av saksforhold har forrang framfor det å prøve å forstå gjennom uopphørlige tolkninger av vår livssituasjon, og ved at vi derigjennom uttrykker våre tanker og våre forestillinger, kall det gjerne vår egen livsoppfatning, eller om det som gjør livet verdt å leve for oss, dets ytterste mening, eller poeng - livsmål og formål.

Mer analytisk skolerte folk enn meg kan gjerne smile og le av og over at det gis mennesker som strever med slike spørsmål som har å gjøre med mening, og de må også tro at mening har å gjøre med mulige vilkår for mening, eller en form for konstitutiv mening: det som er tilfelle er at vi mennesker er anvist på betydning og på mening, fra starten av, fra begynnelsen av, fra vi ble satt inn i verden: det er slettes ikke slik at først lever vi våre liv, og så, med ett stiger spørsmålet om og etter mening fram, for ideen om mening(poeng, sammenheng) er gitt i og med at det gis mennesker. Dermed hevder jeg også at det å snakke om og tenke på mennesker som meningssøkende er temmelig misvisende og lite klargjørende, for mening har forrang framfor rene meningsløsheter.

Det som er ganske sikkert, er at hva angår de mange og ulike definisjoner og definitoriske framgangsmåter, så har hver eneste en av dem har minst en opplagt svakhet, for de er i regelen til liten eller ingen hjelp: jeg kan alltids føye til nye moment, eller trekke fra enkelte av de element som inngår i den endelige definisjonen. Dessuten er det også slik at jeg kan avvise den gjennom å forkaste den ved at den synes å ha liten grad av relevans for emnet jeg ønsker å finne mer ut av. Vi kan formulere det i retning av at hva det er om er å ha så stor grad av presisjon som emnet vårt forlanger av oss - det fordres ikke like mye kunnskap om geometri av en tømrer som av en som har geometri som objekt, og heller ikke at jeg, som er antropologisk filosof, bør vite så mye om kroppen min som en medisiner, eller som en nevrolog gjør.

Således annonserer jeg at vår egen dømmekraft, eller at det vi har oppnådd av visdom og klokskap, avgjør hva som menes med begrepet om føring av livet ved at det er om totaliteten av våre liv i verden og at verden, eller deler av den, er i oss. Og dette betyr vår egen måte å ta tak i denne realitet, som er vår egen realitet, er av uvurderlig betydning, og ståstedet vårt er fra vår innside, ut fra oss selv, fra våre egne opplevelser og det disse har gjort med oss, og det betyr ut fra våre livserfaringer.  Derfor trekker jeg følgende konklusjon om relasjonen mellom teori og praksis: I perspektivet til teoretisk kunnskap er kunnskapen også skapelse av mening gjennom handling, mens i perspektivet til handling er handlingen også kunnskap. Formulerte på en annen måte: når det angår spørsmålet mellom teori eller det teoretiske liv, og praksis, eller det praktiske liv, har ideen om praksis og tanken om det praktiske liv overhånden, uten at det er slik at praksis er utledet fra teori, eller at det er anvendt teori. En slik relasjon mellom teori og praksis er dekkende for visse måter å tenke på innenfor anvendt vitenskap, for teknikk og teknologi kan betraktes som å anvende ens teoretiske(vitenskapelige) innsikt i det faktiske liv, eller mer konkret: som en viss måte å ordne verden, eller forme verden og omverdenen: jernbanen, flyet, bilen og båten, har endret verden og menneskenes relasjon til verden, mens det samme kan knapt nok hevdes om etikk og det etiske liv, for etikken kan verken brukes til å bygge jernbaneskinner, flyplasser, veier, kaier.

Dermed viser det seg at relasjonene mellom Verbum, Logos og Pragmatum kommer til uttrykk som den mening vi prøver å få fram gjennom det vi sier, og at det også vi viser hen til det vi gjør og har fore, som i regelen er langt mer grunnleggende i våre liv enn den teoretiske erkjenning: I perspektivet til den teoretiske erkjenningen trer setningsmening fram som uproblematiske størrelser ved at språkets grammatikk og språkets leksikon synes å ta vare på hvilke formuleringer som er meningsfulle og hvilke som er uten mening. Det samme er tilfelle med de formuleringer en finner i publiserte tekster, i artikler, eller bøker, for her er ord og setninger, i stor grad og utstrekning fikserte, det dukker ikke opp nye følelser, handlinger, objekt, hendelser, selv om en leser teksten(artikkelen, boken) om pånytt.

I våre livshistorier og våre livsløp, forholder det seg helt annerledes, for gjennom å arbeide oss bakover i vår egen livshistorie og vårt eget livsløp, arbeider vi oss også framover i vårt eget liv. Det vil si at gjennomtenkning, gjentenking, ettertenksomhet, er nødvendige ting i livet, for i fundamental forstand har vi mennesker et åpent liv å leve, som vi har å føre - om en våger å gi seg inn på det.  

Verken filosofien om det tenkende subjektet, der det blir oppfattet som at det er noe som tenker i meg, eller filosofien om objektet, der det tenkende subjektet blir til et punkt som først blir formidlet gjennom subjektets tankeobjekt, og der gjenstandene blir det vesentlige i erkjenningen, under forutsetning at enhver referanse til den ytre verden er sjaltet ut, eller satt i parentes, yter en fullgod forklaring overfor en filosofi som har livet som basis, eller grunn og grunnlag, for det som skal forklares, er nettopp det en passerer i stillhet, eller som en sjalter ut som irrelevante størrelser for erkjenning og kunnskap om oss selv og andre, og det som er det andre i oss selv.

 Dette betyr at hver eneste filosofi som utgår fra Descartes, eller som knytter an til Husserl og hans fenomenologiske filosofi, ikke makter å komme under vær med at betydning og mening er størrelser som ikke lar seg fange inn gjennom reduktive prosedyrer, slik en finner det hos Descartes, eller som fenomenologiske betraktninger en støter på hos Husserl, som er om hvordan subjektet blir satt av bevissthetsgjenstandene, eller en påstand om at uten slike gjenstander, er det heller ikke er tale om noen bevissthet, og selvbevissthet: begge skoleretninger er blindveier.

Den sistnevnte var, for øvrig, ute etter å etablere et stabilt fundament(objektiv kunnskap) for psykologien, som en respons på subjektivismen, som dominerte utforskningen av mennesker på slutten av 1800-tallet, mens den førstnevnte baserte seg på tanken om å finne fram til et sikkert og uomtvistelig grunnlag for all erkjenning, noe som medførte at Descartes også hevdet rekker subjektive sannheter, uten å komme nærmere inn på hva disse sannheter er om. Det betyr at ut fra Descartes og ut fra all cartesianisme er det subjektet som konstituerer erkjenningens objekt og ut fra Husserls filosofisk konsepsjon blir det foretatt en «turning of the table», for hos ham er det erkjenningens objekt som etablerer eller konstituerer, oss selv som subjekt:

Veien inn til det epistemiske subjektet går således via veien over bevissthetens objekt.

En kunne kanskje tro at begrepet om livet selv viser hen til I. Kants "ting-i-seg selv", eller tingene som de er, uavhengig av våre tolkninger og uberoende av våre preferanser, eller slik det er, eller slik det formodentlig er, det vil si om vi fristiller det fra seleksjonsprinsippet, som, altså, springer ut fra våre egne subjektive interesser og våre egne verdier. Et seleksjonsprinsipp som ligger til grunn for all utforskning i det hele tatt, uansett om det gjelder den ytre natur eller den indre, eller om forskningen vår er innrettet på våre sosiale ordninger, våre ulike institusjoner.

Sida 3

                         III.                                                            

 Konklusjon.

altDet jeg har snakket om så langt, er at våre livsopplevelser og det de gjør med oss, det vil si de erfaringer vi får opp gjennom livet, har å gå den lange veien om kulturproduktet, som er språk og ord, tegn og symbol: det fins ingen erkjennelse av det virkelige liv uten omveien over språklige kategorier, uten at det som alltid finner sted i ettertid i form av refleksjoner og teoretiseringer, også blir hentet inn i våre liv ved at det er den språklige aktualiseringen som bidrar til at våre liv får en viss form med et visst innhold.

Samtiden vår synes å være fiksert på tegnvirkelighet og på billedvirkeligheten; det som er virkelig og sant for oss mennesker går langt videre enn som så ved at det fins en ekstra-dimensjon utenfor både tekster og utenfor bildet. Om det anvendes en metafor for språket som språk, er det som en hel skog av trær, mens de enkelte taleakter er metonymiske meningstranformasjon som åpner opp for at jeg kan skjelne de enkelte trærne fra hverandre.

Det fins en betydelig innsigelse overfor det å relatere seg til språket som språk, det vil si som tegnvirkelighet, der det ikke er annet enn tegn bakom tegnmassen, slik det fins måter å parere tanken om at billedvirkeligheten etablerer og konstituerer den menneskeskapte realiteten. Taleren er verken et bilde på talen selv eller det talen er om, slik det også gjelder at brødkniven jeg anvender når jeg skjærer en skive av brødet jeg har bakt, verken er et bilde på brødet eller den som anvender kniven. Således kan jeg mene at i språket fins det ingen bilder

Ord, tegn og symbol er både materiale og medium; de funger som verkøy jeg anvender når jeg mener noe, og å mene består i å klargjøre og derigjennom uttrykke mine følelser og tanker. Det foregående betyr at begrepet om livet selv er et slikt begrep som vi mennesker gjør bruk av, men det er kun begripelig for oss gjennom annen håndskonstruksjoner, eller i kraft av teoretiseringer og refleksjoner, som nettopp er slik at de kommer til oss i språklige kategorier og i kraft av språklige aktualiseringer.

Thor Olav Olsen
Den här e-postadressen skyddas mot spambots. Du måste tillåta JavaScript för att se den.

Ensamrätt för samtliga artiklarna som Thor Olav Olsen publicerar i Tidningen Kulturen tillhör författaren. Tillståndet för citat, länkar eller publicering i andra media än Tidningen Kulturen måste skriftiligt ges av författaren på denna adress
Den här e-postadressen skyddas mot spambots. Du måste tillåta JavaScript för att se den.

 

Ur arkivet

view_module reorder

Brev från Sverige - till Susan Sontag, in memoriam

I. Susan. Jag är i Sverige. Tiden går ifrån och hinner i kapp. Efter att första gången ha sett Duett för kannibaler (1969) var min tanke att kritiken, med undantag ...

Av: Peter Lucas Erixon | Litteraturens porträtt | 18 december, 2007

Varför skrev De Geer inte 'fitta' på fanan? En konst- och kulturessä

När konstnären Carl Johan De Geer 1967 skrev det köttiga substantivet 'kuken' på svenska fanan begick han inte bara rikssymbolsbrott utan också det mera könsmaktsteoretiska brottet aktiv manschauvinism som förpassade ...

Av: Benny Holmberg | Essäer om konst | 05 Maj, 2012

Loserförfattarfabrikens bläckdirektören in spe personporrträttet

  Nöring, f. övrigt avlägset anförvantande(skrivmaskins)bandet till den förmögna och oresonliga familjen Stoff, bläckdirektör in spe för Loserförfattarfabrikens vidräkning, ur den självanställningsregistreingsmaskinen finns noterat 1650 dyker patronymen Nöring (Stoff) opp i annalerna, parentesens betydelse än ...

Av: Stefan Hammarén, Christofer Nöring | Stefan Hammarén | 25 mars, 2013

Louise Brooks, varken ängel eller hora

Louise Brooks? Bland Hollywoods legender har hon sjunkit i glömskan.Louise Brooks kom från Kansas. Som barn studerade hon dans och piano, det ryktas att hennes mor var en underbar pianist ...

Av: Guido Zeccola | Essäer om film | 10 februari, 2012

Vanitas och andra existentiella dataspel

Döden är alltid närvarande i dataspel. En energimätare som hastigt faller, en symbol som blinkar till i övre hörnet och försvinner. Du kan bli skjuten, knivhuggen, bränd, sprängd eller överkörd ...

Av: Mathias Jansson | Essäer | 25 september, 2010

Wittgensteins förhållningssätt mellan poesi, filosofi och musik

Han betraktar henne och ser hennes ansikte, som om vore det täckt av en tunn ljus slöja, knappast verklig. Han är böjd över sig själv, det intet som väntar, han ...

Av: Göran af Gröning | Agora - filosofiska essäer | 12 mars, 2017

Tomas Tranströmer. Foto: Andrei Romanenko Wikipedia

”Och trasten blåste på de dödas ben med sin sång”

Tomas Tranströmer har gått ur tiden. Mitt hjärta sörjer en av världens mest betydande poeter. När en poet dör blir världen fattigare. Hur många verkliga poeter kan mänskligheten visa under ...

Av: Benny Holmberg | Litteraturens porträtt | 27 mars, 2015

Vem är Jørgen Leth?

Tillfällena när den danske filmaren och skribenten Jørgen Leth kommit på tal i svensk media är lätträknade, detta trots att han nog får räknas till en av de största levande ...

Av: Per Brunskog | Konstens porträtt | 19 juli, 2012

Botanisera i arkivet
close

Prenumerera på vårt nyhetsbrev!

Få de senaste artiklarna direkt i din brevlåda - helt kostnadsfritt.

Du kan när som helst avsluta din prenumeration - enklast klickar du bara på länken du hittar i varje nyhetsbrev.