Stefan Whilde

En 50-årings anteckningar (Del 2 av 4)

Här ska det inte knusslas. Skål ta mig fan! Och det bör tilläggas med rakryggad ärlighet; julmat kan man äta när fan man vill, till och med i svartmuskiga februari!

Av: Stefan Whilde | 01 februari, 2017
Stefan Whilde

Förtryckets smuts undansopat från gatorna

Nya femtonåringar har blivit sydafrikaner, födda efter att apartheid upphört. Hur kommer dessa nya generationer minnas den lagliga rasismens era? Under eftermiddagen sitter i tystnaden, bara en vägg avskilda från centrala ...

Av: Gustav Broms | 16 Maj, 2009
Resereportage

Sceniska rum: Verkligt, overkligt och allt däremellan – i samtal med John Jakobsson…

Artikelserien Sceniska rum undersöker de sceniska rummen i vår verklighet, vår icke-verklighet och allt däremellan. Serien försöker ge oss nya perspektiv på vad dessa sceniska rum är, vad de innebär ...

Av: Anders Nilsson | 02 oktober, 2014
Reportage om scenkonst

Fabrik chic

Fabrik chic – industri som estetik Gnissel från en travers, det rytmiska surrandet från ett ventilationssystem och ljud från cisterner minner om en tid då tjänstesamhället låg i sin linda och ...

Av: Erling Persson & Maria Holm | 10 mars, 2007
Kulturreportage

Om utdanning og danning



Scuola filosofica di Atene, Raffaello Sanzio 1509Tematikken for herværende essay er, i vid forstand, moralfilosofi, det vil si at det er om hva en bør streve etter å realisere, hva som er høyverdig og hva som er mindre høyverdig, ja, rett ut sagt: at det gis ting som er fordømmelsesverdig å legge til grunn for tenking og handling.
I den første seksjonen  går jeg inn på hva som mer presist skal forstås med 'utdanning' - 'danning', og dette gjør jeg gjennom å trekke inn tankegods fra gresk filosofi, for, ut fra sikten min, var de greske filosofer (Sokrates, Platon og Aristoteles) på sporet av noe som har så mye i seg at det kan bygge bro over den dualisme som hefter ved vår tilstedeværen i dag, nemlig det abrupte skille og  motsetning mellom «privatmoralen» og «offentlighetsmoral», det vil si egennytten og samfunnsnytten, eller en moral med referanse til selvkjærlighet(egenkjærlighet), på den ene side, og en moral hvor det kun er det allmenne som teller. Etter mitt syn, er dette en blindvei, og, som kjent, blindveier fører ikke fram. Dette er også, langt på vei, en forklaring på hva som gjør at livet i det moderene har floket seg til, stanset opp - i en eneste stor knute.

Alternativet mitt, er at et monistisk syn på oss selv og våre liv, har så mye bygd inn i seg at det kan handskes med de fallgruber som, uten tvil, er forbundet med en egoistisk moral versus en allmennmoralsk orientering. Sagt med andre ord, våre liv dreier seg verken om egoisme eller altruisme, og her er det mye å lære av folk som har tenkt mye og langt om hva disse ting, når alt kommer til alt, er om.

Således starter jeg opp med visse utsagn om sammenhengene mellom 'dygd', 'dygsetikk', på den ene side, og utdanning - danning, på den annen side, og den større og mer omfattende horisont og sammenheng for diskusjonen jeg fører, er  overlevert tankegods fra gresk filosofi, i sær med med henblikk på den filosofiske konsepesjonen(ideer, ideal og verdiorienteringer) som Sokrates, Platon og Aristoteles førte til torgs for mer enn to tusen år siden.

I seksjon nr. 2 diskuterer jeg disse ting på grunnlag av min lesning av Johann Gottfried Herder(1744 - 1803).

Stöd Tidningen Kulturen

Köp en prenumeration! Klicka för mer information.

Sentralt i måten jeg går fram på, er at ser nærmere på 'karakterdanning' versus 'personlighet'(danning av autonome selv), og utover dette diskuterer jeg selforvaltningstanken holdt opp mot det som gjennomsyrer tiden vi lever i, der samfunnet/staten er alt, og det singulære menneske er ingen verdens ting.

Ideer om systematisk skolering, opplæring, utdanning og danning har dype røtter i europeisk tankeliv, og en god  inngangsport til forskjellen mellom utdanning, på den ene sidem, og danning, på den annen side, er med henvisning til ideen om det hele mennesket, det vil si når talen er om hvert enkelt menneske og om hvert enkelt liv, og ikke «mennesket» som art eller slekt: Hos Platon innbefatter tanken om danning så vel intellektuelle egenskaper som sosiale, moralske, politiske og estetiske karakterteristikka.

Platon og Aristoteles skrev og talte om 'dygd', som betyr dugelighet, eller hva som må til for at en moralsk agent skal kunne virke på sitt beste. Hoveddygdene hos Platon og Aristoteles er visdom, klokskap, mot og moderasjon, eller selvbesinnelse med henblikk på voldsomme og uregjerlige drifter og lidenskaper(affekter og emosjoner). Hva det hele gikk ut på, var å ha en best mulig relasjon til dygdene: Dygdsetikken hos Platon og Aristoteles er  ikke et mål i seg selv, men de(dygdene) er mulige vilkår for å få og ha et liv i verden som henger sammen, det vil si at det handler om hele liv og livet som helhet, og at det å ha et livslangt prosjekt - en global orientering - innebærer at ens liv får en viss «retning» med en viss «skikkelse», for det er  ikraft av å ha livslangt prosjekt at en blir i stand til å organisere mylderet av aktiviteter til en overordnet og sammenhengende  enhet og helhet, slik at livet ikke bare faller fra hverandre - i brokker og biter.

Formulert med andre ord, det er en god ting å ha et liv som henger sammen.

I videre forstand, verdsatte både Platon og Aristoteles ideen om rettferdighet og den reelle anledning til praktisering av den svært høyt, og således kommer rettferdighet som idé og som dygd fram, eller viser seg for oss mennesker gjennom praktiserbar tenkning og handling.

Hva angår relasjonen mellom kontemplativ tenking og det praktiske liv, synes det å være slik at det for begge de nevnte filosofer kommer inn visse uklarheter, det vil si med henblikk på hva som anses som det beste livet for oss mennesker -  teori og teoretisering eller det praktiske liv.

I alle fall, i grove trekk resonnerte Platon og Aristoteles på følgende om relasjonene mellom opplæring, utdanning og danning: At menneskene trenger og behøver så mangt i livet og for livet, og at det de trenger og behøver ikke kun innbefatter teknisk kunnkap og erfaring, det vil si faglig dyghighet med henblikk på overlevelse, om den rene overlevelse gjelder det enkelte menneske eller grupper av individuelle mennesker, for de trenger også bibringelse av forståelse og innsikt, som er om hva som trengs for å kunne leve et godt og bra liv. 

I nevnte forstand, gis det en «progressiv progresjon» i livet vårt, for det alminnelige forløp er ikke fra et dårlig liv til et godt og bra liv, men fra et liv som er tålelig godt og bra, og som får en slik retning at det gis en forbedring av livet - at en har et langt bedre grep om livet enn en hadde før i tiden, ja, i barne-og ungdomsårene.

Det er ut fra nevnte bakgrunn og forutsetning at vektlegging av sosiale dygder er relevant, for det forholder seg slik at ingen mennesker er en øy for seg selv. Tvertimot, fra vi blir født til vi dør blir livet vårt preget av at det  er væren sammen med andre enn oss selv.

I sammenpresset form, var det slik at de greske tenkerne Platon og Aristoteles (ja, Sokrates hører også med her, skjønt han nedtegnet, så langt en vet, ikke et eneste ord)bygde deres dygdsetikk på ideen at dygdene utgjorde et hierarkaisk ordnet system, hvis sidestykke ble knyttet til de unevnelige mange prøvelser og besværligheter den enkelt moralske agent med stor grad av sannsynlighet vill stå overfor i det reelle liv.

Vår tid oppfatter de nevnte relasjoner på en ganske annerledes måte, for en trekker et skille mellom «livet for oss selv», på den ene side, og «livet med referanse til andre», slik at det oppstår en dualisme mellom disse områder: det sistnevnte klassifiseres som det «offentlige livet» mens det første sorterer under våre «private liv». Min oppfattelse er at de greske filosofer var på rett spor når de utarbeidet filosofiske konsepsjoner som trakk i retning av et monistisk, eller et helthetlig syn på våre liv i verden, og at en ikke baserer sikten på hedonistisk(lystbetonet) orientering, hva angår privatlivet, og nyttekalkyler med henblikk på livet ute i samfunnet. 

Vel, hva har det siste å gjøre med utdanning og danning? La oss se om vi kan finne ut av det gjennom å forflytte oss fra antikkens pedagogiske filosofi til opplysningstidens refleksjoner om relasjonen mellom utdanning og danning, og jeg begynner ved at jeg skisserer visse grunnleggende element i en mektig europeiske utdannings- og danningstradisjonen, der startgropen mer presist er tysk filosofi, samtidig hovedtrekkene i de distinksjoner jeg har løftet fram over, blir utdypet.

I den tyske danningsfilosofi, som står i gjeld til språkforskeren, sosiologen, historiefilosofen og pedagogen Johann Gottfried Herder, er det bygd inn ideer om at hver eneste systematiske skolering og opplæring skal finne sted med henblikk på hele den menneskelige personen: Dette betegnes som bildung i kontrast til ausbildung.

Mens ideen og begrepet om ausbildung har som siktemål at edukanden ved opplæringens slutt har ervervet seg visse teoretisk-praktiske fagkunnskaper og ferdigheter(som snekker, urmaker), der hovedvekten av skoleringen ble lagt på den praktisk-tekniske dimensjonen, er dannelsen og dannelsesforløp rettet mot formingen av personen som som person og hennes karakter: Den som dannet seg studerte språk, litteratur og grammatikk,historie og tidligere tiders seder og skikker, og selve studiet ble tenkt ut fra ideen om at ervervelsesforløpet var formgivende på personen, og på det viset at personen ikke var nøyaktig slik ved inngangen til studiet som ved utgangen.

Scuola filosofica di Atene, Raffaello Sanzio 1509Tematikken for herværende essay er, i vid forstand, moralfilosofi, det vil si at det er om hva en bør streve etter å realisere, hva som er høyverdig og hva som er mindre høyverdig, ja, rett ut sagt: at det gis ting som er fordømmelsesverdig å legge til grunn for tenking og handling.
I den første seksjonen  går jeg inn på hva som mer presist skal forstås med 'utdanning' - 'danning', og dette gjør jeg gjennom å trekke inn tankegods fra gresk filosofi, for, ut fra sikten min, var de greske filosofer (Sokrates, Platon og Aristoteles) på sporet av noe som har så mye i seg at det kan bygge bro over den dualisme som hefter ved vår tilstedeværen i dag, nemlig det abrupte skille og  motsetning mellom «privatmoralen» og «offentlighetsmoral», det vil si egennytten og samfunnsnytten, eller en moral med referanse til selvkjærlighet(egenkjærlighet), på den ene side, og en moral hvor det kun er det allmenne som teller. Etter mitt syn, er dette en blindvei, og, som kjent, blindveier fører ikke fram. Dette er også, langt på vei, en forklaring på hva som gjør at livet i det moderene har floket seg til, stanset opp - i en eneste stor knute.

Alternativet mitt, er at et monistisk syn på oss selv og våre liv, har så mye bygd inn i seg at det kan handskes med de fallgruber som, uten tvil, er forbundet med en egoistisk moral versus en allmennmoralsk orientering. Sagt med andre ord, våre liv dreier seg verken om egoisme eller altruisme, og her er det mye å lære av folk som har tenkt mye og langt om hva disse ting, når alt kommer til alt, er om.

Således starter jeg opp med visse utsagn om sammenhengene mellom 'dygd', 'dygsetikk', på den ene side, og utdanning - danning, på den annen side, og den større og mer omfattende horisont og sammenheng for diskusjonen jeg fører, er  overlevert tankegods fra gresk filosofi, i sær med med henblikk på den filosofiske konsepesjonen(ideer, ideal og verdiorienteringer) som Sokrates, Platon og Aristoteles førte til torgs for mer enn to tusen år siden.

I seksjon nr. 2 diskuterer jeg disse ting på grunnlag av min lesning av Johann Gottfried Herder(1744 - 1803).

Stöd Tidningen Kulturen

Köp en prenumeration! Klicka för mer information.

Sentralt i måten jeg går fram på, er at ser nærmere på 'karakterdanning' versus 'personlighet'(danning av autonome selv), og utover dette diskuterer jeg selforvaltningstanken holdt opp mot det som gjennomsyrer tiden vi lever i, der samfunnet/staten er alt, og det singulære menneske er ingen verdens ting.

Ideer om systematisk skolering, opplæring, utdanning og danning har dype røtter i europeisk tankeliv, og en god  inngangsport til forskjellen mellom utdanning, på den ene sidem, og danning, på den annen side, er med henvisning til ideen om det hele mennesket, det vil si når talen er om hvert enkelt menneske og om hvert enkelt liv, og ikke «mennesket» som art eller slekt: Hos Platon innbefatter tanken om danning så vel intellektuelle egenskaper som sosiale, moralske, politiske og estetiske karakterteristikka.

Platon og Aristoteles skrev og talte om 'dygd', som betyr dugelighet, eller hva som må til for at en moralsk agent skal kunne virke på sitt beste. Hoveddygdene hos Platon og Aristoteles er visdom, klokskap, mot og moderasjon, eller selvbesinnelse med henblikk på voldsomme og uregjerlige drifter og lidenskaper(affekter og emosjoner). Hva det hele gikk ut på, var å ha en best mulig relasjon til dygdene: Dygdsetikken hos Platon og Aristoteles er  ikke et mål i seg selv, men de(dygdene) er mulige vilkår for å få og ha et liv i verden som henger sammen, det vil si at det handler om hele liv og livet som helhet, og at det å ha et livslangt prosjekt - en global orientering - innebærer at ens liv får en viss «retning» med en viss «skikkelse», for det er  ikraft av å ha livslangt prosjekt at en blir i stand til å organisere mylderet av aktiviteter til en overordnet og sammenhengende  enhet og helhet, slik at livet ikke bare faller fra hverandre - i brokker og biter.

Formulert med andre ord, det er en god ting å ha et liv som henger sammen.

I videre forstand, verdsatte både Platon og Aristoteles ideen om rettferdighet og den reelle anledning til praktisering av den svært høyt, og således kommer rettferdighet som idé og som dygd fram, eller viser seg for oss mennesker gjennom praktiserbar tenkning og handling.

Hva angår relasjonen mellom kontemplativ tenking og det praktiske liv, synes det å være slik at det for begge de nevnte filosofer kommer inn visse uklarheter, det vil si med henblikk på hva som anses som det beste livet for oss mennesker -  teori og teoretisering eller det praktiske liv.

I alle fall, i grove trekk resonnerte Platon og Aristoteles på følgende om relasjonene mellom opplæring, utdanning og danning: At menneskene trenger og behøver så mangt i livet og for livet, og at det de trenger og behøver ikke kun innbefatter teknisk kunnkap og erfaring, det vil si faglig dyghighet med henblikk på overlevelse, om den rene overlevelse gjelder det enkelte menneske eller grupper av individuelle mennesker, for de trenger også bibringelse av forståelse og innsikt, som er om hva som trengs for å kunne leve et godt og bra liv. 

I nevnte forstand, gis det en «progressiv progresjon» i livet vårt, for det alminnelige forløp er ikke fra et dårlig liv til et godt og bra liv, men fra et liv som er tålelig godt og bra, og som får en slik retning at det gis en forbedring av livet - at en har et langt bedre grep om livet enn en hadde før i tiden, ja, i barne-og ungdomsårene.

Det er ut fra nevnte bakgrunn og forutsetning at vektlegging av sosiale dygder er relevant, for det forholder seg slik at ingen mennesker er en øy for seg selv. Tvertimot, fra vi blir født til vi dør blir livet vårt preget av at det  er væren sammen med andre enn oss selv.

I sammenpresset form, var det slik at de greske tenkerne Platon og Aristoteles (ja, Sokrates hører også med her, skjønt han nedtegnet, så langt en vet, ikke et eneste ord)bygde deres dygdsetikk på ideen at dygdene utgjorde et hierarkaisk ordnet system, hvis sidestykke ble knyttet til de unevnelige mange prøvelser og besværligheter den enkelt moralske agent med stor grad av sannsynlighet vill stå overfor i det reelle liv.

Vår tid oppfatter de nevnte relasjoner på en ganske annerledes måte, for en trekker et skille mellom «livet for oss selv», på den ene side, og «livet med referanse til andre», slik at det oppstår en dualisme mellom disse områder: det sistnevnte klassifiseres som det «offentlige livet» mens det første sorterer under våre «private liv». Min oppfattelse er at de greske filosofer var på rett spor når de utarbeidet filosofiske konsepsjoner som trakk i retning av et monistisk, eller et helthetlig syn på våre liv i verden, og at en ikke baserer sikten på hedonistisk(lystbetonet) orientering, hva angår privatlivet, og nyttekalkyler med henblikk på livet ute i samfunnet. 

Vel, hva har det siste å gjøre med utdanning og danning? La oss se om vi kan finne ut av det gjennom å forflytte oss fra antikkens pedagogiske filosofi til opplysningstidens refleksjoner om relasjonen mellom utdanning og danning, og jeg begynner ved at jeg skisserer visse grunnleggende element i en mektig europeiske utdannings- og danningstradisjonen, der startgropen mer presist er tysk filosofi, samtidig hovedtrekkene i de distinksjoner jeg har løftet fram over, blir utdypet.

I den tyske danningsfilosofi, som står i gjeld til språkforskeren, sosiologen, historiefilosofen og pedagogen Johann Gottfried Herder, er det bygd inn ideer om at hver eneste systematiske skolering og opplæring skal finne sted med henblikk på hele den menneskelige personen: Dette betegnes som bildung i kontrast til ausbildung.

Mens ideen og begrepet om ausbildung har som siktemål at edukanden ved opplæringens slutt har ervervet seg visse teoretisk-praktiske fagkunnskaper og ferdigheter(som snekker, urmaker), der hovedvekten av skoleringen ble lagt på den praktisk-tekniske dimensjonen, er dannelsen og dannelsesforløp rettet mot formingen av personen som som person og hennes karakter: Den som dannet seg studerte språk, litteratur og grammatikk,historie og tidligere tiders seder og skikker, og selve studiet ble tenkt ut fra ideen om at ervervelsesforløpet var formgivende på personen, og på det viset at personen ikke var nøyaktig slik ved inngangen til studiet som ved utgangen.

alt

Dermed er idéen om danning og det den viser hen til, ikke bare om karakterbygging, som, i og for seg, er en god ting, for det å være en person med en viss karakter, har gjerne noe statisk og passivt over seg ved at den er tuftet på innarbeiding av gode vaner: Når vanene er der, så gjør en det en gjør på grunn av den karakteren en har, og ikke på grunn av at en har overveiet og avveiet ulike handlingsalternativer, og at en etter en slik overveielse og avveileing har funnet sted, har en inn på ett av alternativene, som en anser som det beste alternativet,  og at en forkaster eller setter til side de øvrige handlingsalternativer: Overbetoning av dannelsens karakterbyggende preg, kan dermed foranledige at agentperspektivet tapes av syne, det vil si at hvert enkelt menneske også har og er et jeg, som er den som igangsetter handling, stanser den, reverserer, skifter retning og hastighet: Slkt som agentperspektiv eller agentstatus, har å gjøre med menneskenes status som «autonome selv» eller som autonome jeg, der det er opp til oss selv som agenter om vi velger å utføre en handling eller ikke. Dette er også med henblikk på innenfra blikket, og fra selvforvaltning versus fremmedforvaltning eller, rent ut sagt, at mye av livet består av vaner, og at desto mer livet blir til vaner, jo mindre blir det av oss selv som autonome jeg.

Et godt poeng i denne sammenheng, er at etter en stund er det slik med de aller fleste profesjoner(les: yrker) at de «de størkner til en seig masse», det vil si at rutine og monotoni tar over hvor det skulle ha vært fornyelse, innovativ tenkning og stor glede ved det en driver med. Istedenfor det innovative moment og gleden har gnisten og gløden - lysten ved verket - tørket inn eller at den har visnet hen: Dette er er ikke godt og bra, verken for den som er utøver av profesjonen eller den som er mottaker. Således lengter de aller fleste vekk fra det yrket de en gang hadde så store forventinger til, eller at de bar på en drøm, som aldri ble innløst. Det er den bitre, nakne, sannhet, om en vil det eller ikke.

Med henblikk på danning av karakteren, som karakterdanning, der denne har i seg en tendens til å bli til noe rent passivt, så er det slik at poenget med danning, dens mål og mening, kan ikke bare ha sitt fokus på dett, skjønt innarbeiding av gode arbeidsvaner er nødvendig for at en i det hele tatt skal kunne få gjort noe som helst ved at den avlaster den enkelte for mye unødig tankearbeid: En går til sengs til visse tider og en står opp ved visse tider, og etter at en har inntatt et måltid, kan en gå i gang med dagens dont, om den er stor eller liten. I praksis betyr dette at selv om en i blant kan tenke seg å gjøre annet enn det en har fore, så skal det ikke store anstrengelsen til for å overvinne en slik motstand overfor det daglige arbeidet, som altså trekker en vekk fra dette. 

Rent tentativt kan en hevde at danning er noe mer og annent enn det å komme seg gjennom et studium ved at en har bestått de eksamen en har å bestå, slik at en kan få et vitnemål om at en har oppnådd en grad innenfor det og det fagområde eller den og den disiplin: Det trenges mer enn det, for i utgangspunktet er høyere utdanning og studier tenkt slik at denne tiden skal gjøre noe med personen - forme og omforme henne slik at hun ikke er nøyaktig slik hun var da hun startet - med unntak av at hun har tilegnet seg masser av unyttig faktakunnskap om mennesket, verden og den ytre natur. I dag er det slik at det er mye som utgis som vitenskap om det bare har karakter av «harde» fakta - uomtvistelige kjensgjerninger. I forlengelsen av en slik konsepsjon, kan en prøve å argumentere for at jo flere slik harde fakta en har, desto mer vet en hva vitenskap er, hvilket er, mildt sagt, hva vitenskap ikke er og ikke kan være.

En kan føre i marken følgende tankegang, som peker i retning av at skolering, systematisk opplæring, har å være mer og annet enn bare innlæring av fragmenterte kunnskaper, som gjerne er foreldet før en har forlatt auditoriet som student. Med andre ord, at dypere studier trenger å ha et langt videre siktemål enn bare de yrkesmessige, profesjonelle interesser tilsier, eller fordrer: Den moderne verden er en verden i stor forandring, og således endrer også kunnskapene seg om hva som er tilfelle eller ikke tilfelle, når verden og livet i verden også er i stor forandring.

Uavhengig av dette at kunnskapene som læres inn i ulike disipliner og fag, er underlagt forandring, er det slik at et utdanningsprogram som kun har et framtidig yrke som mål, også er et mangelfullt synspunkt, for det er likeledes ganske klart at det kan være vanskelig å komme med sikre hypoteser om hva en trenger av framtidige yrker, og hvor mange en trenger til å fylle disse yrker, for en verden som endrer seg radikalt, foranlediger også at typer av framtidige yrker også blir berørt.

Et slikt synspunkt på hele undervisningsrealiteten tar ikke høyde for at det dannende aspektet er bygd inn som en del av et studium:  Ett svar som, strengt tatt ikke er et svar på spørsmålet om forholdet mellom utdanning og danning, er at det ikke forlanges av en jurist at hun også skal være forsker, for det som med all grad av rimelighet er at hun er fortrolig med grunnleggende juridiske begrep og prosedyrer: at hun er i stand til å fungere i en stilling som fordrer at den som bekler stillingen har gjennomgått omfattende studier i jus uten at det stilles fordringer til henne at hun skal produsere noe nytt og orginalt innenfor fagområdet sitt

I motsetning til tanken om utdanning som kultur i nevnte forstand,  er den allmenne kulturen ikke bare anvist på utdanning, det vil si at det en har ervervet seg av teori og kunnskaper utelukkende er med henblikk på et yrke, en jobb. Den allmenne kulturen har et langt videre sikte enn det å drive med yrkesopplæring, for det er om ideer, idealer, verdier, verdiforstillinger, mål og mening, og om å relatere seg til kulturhistorie og tradisjon, til virkningshistorie og resepsjonshistorie: Da er det mye mer som står på spill, for hele livet vårt står på spill straks en starter opp med å tenke over og gjennom hvorfor en er her, hva for betydning og mening livet mitt har, og hvor jeg kan sette inn alt det jeg har av talent og begavelse, slik at jeg kan gi mitt, lite eller mye, som er bidraget mitt, og ikke ditt. Således er dette om relasjonen mellom individ og samfunn, kultur og historie, ja hva det betyr at en i det hele tatt problematiserer de nevnte størrelser.

Det er ikke bare før i tiden at det ble kringkastet ideer om at samfunnet, kollektivet og kollektive forestillinger, verdimessig og normativt sett har eller får eller blir tillagt langt større betydning enn de enkelte individ, som hvert eneste samfunn og hver eneste samfunnsformasjon - samfunnskropp - består av: uten individet gis ingen samfunn, og omvendt, ingen individ kan forstå seg selv som et individ mellom og andre individ med mindre det ikke har vokst og inn i et samfunn, uansett hvor lite eller ubetydelig et slikt liv sammen med andre er, ja, hva angår antallet av individ som lever eller levde sammen.

I vår tid er det mye som peker i retning av at det er stater/samfunn som tilkjennes retter og rettigheter mens det enkelte individ - du eller jeg som eksisterende menneske - har plikter. Det som er tilfelle, uansett om det er tale om stater/samfunn eller enkeltindivid, så er det slik at retter og plikter er omstridte saker, i allefall hva angår tanken om rettigheter: fenomen som rettigheter(sosiale, politiske, eller hva for rettigheter det er tale om, er ikke noe som vokser på trær, de er ikke naturgitte fenomen, og heller ikke tilgjengelig gjennom sanseapparatet vår(syn, hørsel, smak, lukt, berøring, eventuelt «intuisjon»).

I dag er dette at det gis menneskerettighetserklæringer nærmest en selvfølge, uten at det er tilfelle at de overholdes og uten at de som bryter dem blir straffet, for når noen i dømmes straff for å ha forbrudt seg overfor menneskerettighetene, er det vel heller at de har utført eller gitt ordre til at det blir utført bestialske handlinger, og at så skjer har primært ikke med forbrytelser mot menneskeheten eller at det er i strid med de og de erklæringer om menneskerettigheter, for det som ligger til grunn for straffeforfølgelse og dom og straff, er brudd på grunnleggende sosiale normer av en slik sentral karakter at den aktuelle atferd er uforenelig med sivilt liv - med å leve sammen med andre enn deg selv.

Med henblikk på individet som individualisme, det vil si dyrking av den store og sterke personlighet, så er det vel trivielt å vise til at blind lydighet over den eller de som er psykisk og fysisk sterkere enn en selv, ikke alltid er på sin plass.

Går en det jeg har nevnt noe nærmere etter i sømmene, er det ikke så opplagt at tanken om at samfunnet er alt og individet er ingenting, er noe en har forlatt, for om en tenker langsetter mikrorelasjoner og mikrostrukturer, blir det gjerne slik at mitt eget liv trer fram som om jeg ikke eksisterte i det hele tatt, det vil si at under slike samfunnsforhold hvor storsamfunnet har overhånd, blir det ikke gjort plass og rom for konkrete liv, som er om egenkompleksiteten vår.

I to andre sammenhenger, i Fortellerbegrepet og Livsføring, har jeg skrevet om at en av tankene med sosialdemokrati og sosialdemokratisk ideologi var demokratisering av kulturen, som kom til  å dresse seg opp i paroler - slagord - som  kulturen ut til folket, folkeliggjøring av kulturen, demokratisering av kulturen, arbeid og lek hånd i hånd: Poenget syntes å være at en skulle ta et oppgjør med den arbidsfrie klasse, det vil si folk som slapp å arbeide for føden. Med andre ord: Dagdriverne eller de som snyltet på andres ærlige arbeid.

Før i tiden var jo kulturen forebeholdt de få, ja, de som var i posisjon til å ta seg av slik: Nytiden var ikke imot kultur/danning, for den skulle beholdes og den ville komme til sin rett bare folk fikk   dekket sine grunnbehov(hva er et behov? Og hva er grunnbehov), ja, helt av seg selv ville kultur og kunst komme til syne, vise seg, og dette uten om og men, uten slit og strev: Dette er og blir fantasier, tankespinn. Det har aldri vært slik at kultur og kulturverdier er anvist på det som er greitt og lett: at det er dagdriverne, latsabber som driver med slikt: Kultur er møte, og hva begrepet om møte står for, har det blitt skrevet hundrevis av bøker, og uten møter og steder for møter, møtesteder, oppstår det ikke kultur - i alle fall ikke slikt som fortjener å bli tatt vare på for ettertiden og ettertidens mennesker: Forøvrig er det slik i dag at det er mye som peker i retning av at betingelsene og forutsetningene for at det i det hele tatt skal gis en ettertid - et liv for menneskene innover i framtiden - blir dårligere og dårligere for hvert år som går.

Etterhvert kom hele demokratiseringsprosjektet til å bety: hva det dreier seg om, er å ha det mest mulig artig: kultur er gøy, kultur er underholdning, vitenskap er moro, slik filosofi også er om å ha det gøy: Dette er jo det rene sludderet, og i dag prekes det sludder av svært mange mennesker, og det er svært trist for menneskene at de forveksler alvor med underholdning.

Konklusjonen min er dermed at den som tror og mener at allmennutdanning, som idé og begrep, kan erstatte ideén og begrepet om danning, eller at dannelsesbegrepet er et antikvirert begrep, har tenkt for kort hva angår disse ting. Således er utdanning og danning bundet sammen med hverandre på den måten at ensidig vektlegging av utdanningsaspekter, fører til samfunn med individ som har blind tilltro til hva deres foresatte/sjefer/ledere tror og mener på grunn av at betingelsene og forutsetningene for selvstendig og uavheng tenkning og handling ikke har blitt vektlagt som virkende faktor for oss mennesker, men kun som noe de gamle dresset seg opp med, og som derigjennom ikke har noen relevans for oss som lever i dag. Imidlertid, om det blir slik at danningsbegrepet forsvinner ut av historien, så står det svært dårlig til med oss, for om så skjer, er det ikke bare at filosofi(og humaiora i det hele) lider under det, men mennesket selv står i fare for å forsvinne ut av verdenshistorien, som noe som var før i tiden - den gangen en skrev og talte om forskjellen mellom et utdannet menneske og et dannet menneske.

Thor Olav Olsen
Den här e-postadressen skyddas mot spambots. Du måste tillåta JavaScript för att se den.

Ensamrätt för samtliga artiklarna som Thor Olav Olsen publicerar i Tidningen Kulturen tillhör författaren. Tillståndet för citat, länkar eller publicering i andra media än Tidningen Kulturen måste skriftiligt ges av författaren på denna adress
Den här e-postadressen skyddas mot spambots. Du måste tillåta JavaScript för att se den.

 

Ur arkivet

view_module reorder

Hösten

Dimma över Moon Road Alley tidig september och nattlighet En mjuktovad fukt ...

Av: Anna Nyman | Utopiska geografier | 06 september, 2010

En bemerkning om Martin Heidegger og hans filosofi

Filosofi som teoretisk innstilling er funksjon av livet og følgelig er filosofi verken identisk med sett av teoretisk utsagn om hva filosofi er nå, hva den var før eller at ...

Av: Thor Olav Olsen | Agora - filosofiska essäer | 26 januari, 2010

Detalj från omslaget av Tiphaine Samoyault: Roland Barthes

Den polymorfe Roland Barthes

Poeten och essäisten Bo Gustavsson bjuder oss på ett poetiskt minne av den franska författaren Roland Barthes som skulle ha blivit 100 år i år.

Av: Bo Gustavsson | Litteraturens porträtt | 09 augusti, 2015

Courting av Aniko Bodoni Lind

Museer ska vara minnespalats

För ett tjugotal år sedan försökte dåvarande kulturministern Marita Ulvskog att slå samman de tre ”utomeuropeiska” museerna i Stockholm – Östasiatiska, Etnografiska och Medelhavsmuseerna – till ett enda världskulturmuseum. Det var ...

Av: Sven Hofman | Gästkrönikör | 03 oktober, 2016

Hur angår oss Indien?

Plötsligt och lite oväntat har turismen dit ökat, hälsoresorna inte minst. Det gamla ayurvediska systemet väcker intresse i västvärlden vid sidan av yoga och meditation. Själva intresset är emellertid inte helt ...

Av: Annakarin Svedberg | Kulturreportage | 08 oktober, 2014

Men han var inte ensam

Den 5 november 1954 dog Stig Dagerman, 31 år gammal. I sin bil, i garaget utanför huset i Enebyberg, koldioxidförgiftade han sig själv till döds. Tankar på att begå självmord ...

Av: Björn Augustson | Gästkrönikör | 02 januari, 2012

Prins Eugen och den monumentala väggen

I denna korta essä, med det svenska monumentalmåleriet som fond, är förhållandet mellan väggmålning, rum och arkitektur det huvudsakliga. Förgrunden består av formalistiska aspekter som rör relationerna i Stockholms stadshus ...

Av: Allan Persson | Essäer om konst | 05 februari, 2013

Jesaja: vredgad hovnarr. En julbetraktelse

How long shall they kill our prophets,While we stand aside and look? -- Bob Marley "Redemption Song"Profeten Jesaja blev en klassförrädare. Han tillhörde aristokratin i Jerusalem och hade ingångar såväl ...

Av: Mikael Löwegren | Essäer om religionen | 25 december, 2010

Botanisera i arkivet
close

Prenumerera på vårt nyhetsbrev!

Få de senaste artiklarna direkt i din brevlåda - helt kostnadsfritt.

Du kan när som helst avsluta din prenumeration - enklast klickar du bara på länken du hittar i varje nyhetsbrev.