Vincent van Gogh och orientalismen – Del 2

Vincent van Gogh var japonist – inte orientalist. I artonhundratalets Japan finner man en konst som skiljer sig väsentligt från den västerländska. Den typ av japansk konst som här är ...

Av: Allan Persson | 31 december, 2012
Essäer om konst

Giuseppe De Nittis (1846-84) – Italienskt Londonmåleri

Sedan konstmuseet Petit Palais i Paris för några år sedan öppnats efter en genomgripande renovering, har en rad intressanta, bortglömda konstnärskap fokaliserats i välgjorda utställningar, ofta i ett internationellt samarbete ...

Av: Eva-Karin Josefson | 10 augusti, 2012
Essäer om konst

Special: Pride

    Foto: Sofie Nikolajsen Bergh.  Special: Pride   Essäer - Religion Queer Jihad Religionshistorikern Simon Sorgenfrei utforskar en problematik som sälla­n diskuterats i våra tidningar: homosexualitet och islam. Sedan tio år tillbaka finns det ...

Av: Agneta Tröjer & Sarah Degerhammar & Mårten Björk & Simon Sorgenfrei | 03 augusti, 2007
Reportage om politik & samhälle

Det litterära utövandet är ultraviola

"Problemet med att vara utmanande som människa, litterärt eller på något annat transgenitalt vis, är att viljan ofta vänder sig utåt i sitt sökande, istället för att, som ett spegelglas ...

Av: Freke Räihä | 06 juli, 2010
Essäer

Litteratur, fortelling og liv



Illustration: Hebriana AlainentaloÅ ha et liv å leve og et liv å føre, er ett og det samme som å ha ett og bare ett eneste liv å ta hånd om: dette betyr ikke bare å ha og få en livshistorie og et livsløp gjennom verden, men i mer grunnleggende forstand betyr dette at du er forviklet i et hav av historier, som også er slik at det til   hver eneste beretning gis det flere historier bakom den overleverte, gitte, eller faktiske historie - historiens forhistorie. Således begynner ingen livshistorier fra et nullpunkt, men heller in medias res - at en alt allerede befinner seg midt inne i en historie eller i et visst løp, et løp hvis hovedkarakteristika er at det allerede er i gang, det vil si at det løper av sted - foran det aktuelle menneske, og dette foranlediger at personværen er å være underveis, uten at det dermed forholder seg på den måten at det er historien og forhistorien som fullt ut determinerer og influerer hva og hvem vi er som mennesker: Mennesker står alltid i helhetlige situasjoner, og dette betyr at det har å foreta et grunnleggende valg, og at dette grunnleggende valget bidrar til at dets liv gis en viss retning, og ikke en annen. Således er det samspillet mellom helhetlig situasjon, valg og avgjørelse, historie og forhistorie, som er nøkler inn til å forstå hva som menes med det å være en menneskelig person, og ikke at det bare er å ha en karakter, eller at en er et singulært individ, mellom og andre singulære individ.

Det andre yterpunktet til forståelse av menneske og menneskeværen, er at en beskriver og fortolker et liv i lys av gruppetilhørighet, og når en skal forklare hva dette betyr, blir hovedvekten lagt på den overordnende betydning en slik gruppetilhørighet har for individet, slik at det grunnleggende valget, som er begrepsmessig knyttet til vår menneskeværen, trer i bakgrunnen - at dets betydning blir dempet, ja, endog gjort ubetydelig, irrelevant: Menneskeværen blir etablert gjennom, mellom annet, vårt hva og vårt hvem, og dette har å gjøre med at begrepet om person ikke er reduserbart til dets materielle, fysiske, og til dets sosiale aspekt, for det er alltid noe mer og annet som skal til om en skal kunne komme på sporet av hva det betyr å eksistere som menneskelig person, som, etter mitt syn, har å inkludere en vertikal dimensjon, selv om vår eksistens som fysiske, materielle og sosiale kropper er ufravikelige betingelser og forutsetninger for hver eneste realistisk basert personbeskrivelse.

Skjønt all menneskeværen er bundet sammen med og flettet inn i et mylder(hav) av historier og forhistorier, foranlediger dette forholdet at til begrepet om å lære et menneske og dets liv å kjenne svarer dette til noe mer og annet enn at en lærer noe om dets livshistorie og dets livsløp, for det som stiger fram for oss, er at en lærer en konkret person å kjenne - hva dette menneske er som menneske og hvem dette menneske streber etter å være som menneske.

Således følger slutningen at selve ideen og tanken om oss selv som suverene, autonome, monolittiske selv eller jeg, som også er slik innrettet at det skaper seg selv og livet ut fra seg selv, i kraft av seg selv, er et synspunkt på oss selv som ikke holder stikk, og som like til er en usann oppfattelse ved at hva en prøver å uttrykke gjennom dette er uten grunn og grunnlag i det virkelige livet og i den reelle verden: en menneskelig person er de historiene hun forteller og gjenforteller om seg selv og livet sitt, uten at dette foranlediger at det er nøyaktig de samme historiene hun forteller og gjenforteller om seg selv, for livet er i fart og bevegelse, og således endrer det seg over tid.  Dermed endres også  selvforståelse og fortolkning av hva livet  er, skjønt plastisiteten til hvert eneste liv er begrenset, som, mellom annet, betyr at ikke alt er mulig, hva angår selvfornyende historier, livsløp og livslinjer i et singulært liv.

Stöd Tidningen Kulturen

Köp en prenumeration! Klicka för mer information.

På grunn av at det er historiene et menneske er viklet inn i og sammen med som begrunner komplettheten, kontinuiteten, identiteten og integriteten i dets liv, er det slik at uten at det gis en eller annen historie om et menneske, gis det heller ingen ting vi kan støtte oss på for å finne ut av spørsmålet om hva og hvem dette menneske er eller var.

Sett fra et annet perspektiv, det vil si fra den andres sikt på våre egne liv, og at singulære liv er bundet sammen med andres liv, er det også slik at når dine egne krefter ebber ut - tar slutt - kan andre ta opp de tråder du ikke lenger får mer ut av enn du har fått, og dermed fortsette på det du ikke maktet å fullende. I den forstand er våre liv ordnet slik at hver og en kompletterer den andres liv: En kan også formulere dette på den måten at «ingen menneskelig personer er en øy for seg selv».

Ingen av oss lever av brød alene, for til begrepet om menneskelig liv er det bygd inn begrep om betydning og mening - at det også gis immaterielle realiteter, og ikke bare at det hele er om den fysiske, materielle og sansede realitet: I møtet med litteratur og den mangfoldige realiteten dette er om, kan et menneske få erfaringer om at livet er noe som melder seg for det, og at det som melder sin ankomst trer fram som et tematisk objekt for sinnet, og som dermed muliggjør at et menneske i det hele tatt kan tenke på og snakke om at det har et liv å leve, som også er dets eget liv, og ingen annens liv. Straks en slik hendelse har funnet sted, gis det ingen ting som heter å la alt fare, for det som fra nå av blir overordentlig viktig, er at gjennom å arbeide deg tilbake i ditt eget liv, så arbeider du deg samtidig framover i livet, noe som betyr at en tar opp spørsmål om hvordan en har kommet fra fortiden og fram til det stedet en er i dag, samtidig som en reiser spørsmål om eksistensen innover i framtiden: om det er slik at en nøler og vakler i forhold til livet innover i framtiden, så er det nødvendig at en prøver å finne ut av det ved at en spør seg selv om hvorfor, etter grunnene til at en er usikker på hvordan fortsettelsen skal bli, eller i det hele tatt at en ikke vet om det skal bli noen fortsettelse: Å ta opp slike spørsmål, og å prøve å besvare dem, er svært alvorlige anliggender, for livet et menneske har er mye mer omfattende enn det er som individ.

Dermed er anliggendet mitt en språkfilosofisk refleksjon omkring betydningen til litteraturen for livet, og livets betydning for litteraturen, for, når alt kommer til alt, er litteratur rotfestt i livet, og den følger fra livet og fra livets realitet, skjønt det er mye som skiller litteratur og litterære tekster fra livet, har litteraturen og det levde livet så mye til felles at en kan snakke om dette i termer av likhet - en likhet med våre liv utenfor litteraturen.

Konklusjonen min er at i den grad og utstrekning den aktuelle litteratur tar opp objekt og problem, hendelser og handlinger som springer ut av erfaring, så vender den også tilbake til livet ved at den medvirker til at den eller de som berøres av dette også blir i stand til å fornye livet sitt, en fornyelse som, i første og siste rekke, består i det å leve byggende og skapende, og forhåpentligvis, til nytte og glede for andre enn den aktuelle personen selv, for en kan formulere dette på det viset at å skrive poesi eller å studere filosofi, er å leve skapende, og hva dette viser er at fostringen har båret gode frukter, selv om mottakeren av disse goder bare er personen som skriver poesi eller den som studerer filosofi, er skapelse av poesi og studier i filosofi, udelte goder, og det betyr at aktivitetene har en betydning i seg selv, skjønt det helt sikkert ikke bidrar til økning i bruttonasjonalproduktet, eller den allmenne verdiproduksjonsveksten, som er dansen rundt gullkalven og lovprisning av mammon, hvilket er en av de mest absurde manifestasjoner det menneskelige sinn og hjerte har fått i den senere i tid, og helt klart til mer bekymring og elendighet enn til trivsel og glede for oss mennesker. Ja, i rike postsindustrielle samfunn, hvor velstandsberget neppe har avtatt i den aller siste tiden, er det stadig flere og flere mennesker som kjenner en verkende tomhet i sitt liv, en tomhet som er slik at konsumparadiset ikke er i stand til å fylle det, uansett hvor raffinerte varene blir. Det er heller slik at desto mer en konsumerer, jo større blir tomheten.

For å gjøre en lang historie kort, så er dette om mål og formål. mening og betydning ved at hva som er karakteristisk for mange mennesker som lever i moderne samfunn, er tapet av mål og mening, selv om det gis skolerte folk som hevder at mening ikke fins annet enn av leksikalsk og lingvistisk art. Tross eller på grunn av nevnte bladtante resignasjon, fortsetter noen av oss å ta opp spørsmål om sammenhengen mellom liv og mening, mening og liv: Hva er vel mer egnet til slikt enn at gode lesestykker, og nå taler jeg for meg selv, bør ha et filosofisk tilsnitt, det vil si at besinnelse og ettertenksomhet er sentrale, vesentlige og viktige komponenter når en allerede har gitt seg i vei med ta opp spørsmål som hva for mening det hele har, om det gis noe som er høyest, ytterst og sist i livet, om det er noe som er innerst inne i oss, og som det gjelder å bringe til uttrykk, og hva jeg i det hele skal tro på, hvorfor, og hvordan skal individet som et selv relatere seg til verden. Spørsmålene er mange og vanskelige, definitive svar gis neppe, men ett vet jeg: at jeg foretrekker å prøve å besvare dem heller enn å hoppe over dem eller ved å glemme dem, for selv om jeg ikke er i stand til å finne ut av det, så kan jeg i alle fall hevde at jeg ikke har kastet vekk livet mitt på unyttige ting som fjernsynskonsum og lesning av tabloidpressen.

Thor Olav Olsen

Ur arkivet

view_module reorder

David Maria Turoldo – poet, profet, predikant.

Februari 1992. S. Carlokyrkan i Milano är fylld till sista plats. På piazzan utanför står skaror av  sörjande. 3000 personer har kommit för att säga farväl till David Maria Turoldo ...

Av: Örjan Ekman | Övriga porträtt | 17 februari, 2009

Tarkovsky, döden och jag

“Bisogna attraversare l’acqua con la candela accesa”. Så säger den sinnessjuke Domenico (förtjänstfullt gestaltad av Erland Josephson) i filmen Nostalghia (1983) av den ryske filmskaparen Andrei Tarkovsky. Repliken betyder: ”Du ...

Av: Oliver Bowers | Essäer om musik | 18 januari, 2013

Med vin på tungan, parmesan i gommen och osagda ord i danskt hygge

Det sedan ett halvår torrlagda, och till följd av detta: mindre aktiva, kulturhuset Inkonst i Malmö är sig likt när jag kliver in genom dörrarna denna kyliga torsdagskväll i april ...

Av: Helena Lie | Reportage om scenkonst | 18 april, 2014

Hämndens rus

“One day the last portrait of Rembrandt and the last bar of Mozart will have ceased to be — though possibly a colored canvas and a sheet of notes will ...

Av: Anton Stigermark | Essäer | 13 juni, 2014

OZ – landet vi ständigt återvänder till

”Something Wicked this way comes” – ett citat från Shakespeares Macbeth användes för att lansera Broadway musikalen Wicked, där den gröna häxan från barnboken och musikalfilmen The Wizard of Oz ...

Av: Belinda Graham | Kulturreportage | 18 mars, 2013

Whilde på sommar

Doktor Frederick Foster Hervey Quin var två steg från döden. En koleraepidemi hade brutit ut och Quin insjuknade med grymma plågor. Desperat tog han det homeopatiska medlet camphor, som Hahnemann hunnit ...

Av: Stefan Whilde | Stefan Whilde | 01 juni, 2014

En blygsam trendskapare som ser det stora och vackra i de andra

Bill Cunningham, den etablerade gatu- och modefotografen, mest känd för sina New York Times strippar av gatutrender och gatustilar vilka influerat couture designers, moderedaktörer, och stilbloggare världen över i många ...

Av: Linda Johansson | Övriga porträtt | 09 maj, 2014

Knulla döden!

Funderingar kring Diamanda Galás vokala konst. Om det är möjligt att författa en kommentar över döden är det också möjligt att skriva om Diamanda Galás. Min text vill inte informera eller ...

Av: Guido Zeccola | Essäer om musik | 21 februari, 2010

Botanisera i arkivet
close

Prenumerera på vårt nyhetsbrev!

Få de senaste artiklarna direkt i din brevlåda - helt kostnadsfritt.

Du kan när som helst avsluta din prenumeration - enklast klickar du bara på länken du hittar i varje nyhetsbrev.