“Sköna maj välkommen till vår bygd igen…”

 År 1741 lämnade Carl von Linné Stockholm ”i den behagligaste vårtiden, klockan elva på förmiddagen, solen sken och luften var något kulen”, som han skriver i sin ”Öländska resa”, och han ...

Av: Ivo Holmqvist | 02 maj, 2013
Kulturreportage

”Ty det som är kvar, stiftar diktarna.”

James Joyces Ulysses (1922) är den roman som har genomsyrat hela mitt läsandes livsresa och som fyllt mig med ändrade perspektiv efter varje omläsning; allt nonsens blandat med djupaste allvar ...

Av: Göran af Gröning | 05 augusti, 2017
Essäer om litteratur & böcker

Kvinnans ställning i de europeiska länderna sedan Upplysningen

När jag nu tänker skriva några rader om jämställdhet och könsroller under de senaste århundradena, upptäcker jag att jag efter en stund sitter med en av Sonja Åkessons dikter gnagande ...

Av: Lilian O. Montmar | 18 maj, 2011
Kulturreportage

 Kyrkorummet i Sofia kyrka med Hilding Linnqvists väggmålning. Foto: Wikipedia

Den naiva konsten i Sverige

Tidningen Kulturens Lena Månsson om den svenska naivismen.

Av: Lena Månsson | 19 augusti, 2015
Essäer om konst

Litteratur, fortelling og liv



Illustration: Hebriana AlainentaloÅ ha et liv å leve og et liv å føre, er ett og det samme som å ha ett og bare ett eneste liv å ta hånd om: dette betyr ikke bare å ha og få en livshistorie og et livsløp gjennom verden, men i mer grunnleggende forstand betyr dette at du er forviklet i et hav av historier, som også er slik at det til   hver eneste beretning gis det flere historier bakom den overleverte, gitte, eller faktiske historie - historiens forhistorie. Således begynner ingen livshistorier fra et nullpunkt, men heller in medias res - at en alt allerede befinner seg midt inne i en historie eller i et visst løp, et løp hvis hovedkarakteristika er at det allerede er i gang, det vil si at det løper av sted - foran det aktuelle menneske, og dette foranlediger at personværen er å være underveis, uten at det dermed forholder seg på den måten at det er historien og forhistorien som fullt ut determinerer og influerer hva og hvem vi er som mennesker: Mennesker står alltid i helhetlige situasjoner, og dette betyr at det har å foreta et grunnleggende valg, og at dette grunnleggende valget bidrar til at dets liv gis en viss retning, og ikke en annen. Således er det samspillet mellom helhetlig situasjon, valg og avgjørelse, historie og forhistorie, som er nøkler inn til å forstå hva som menes med det å være en menneskelig person, og ikke at det bare er å ha en karakter, eller at en er et singulært individ, mellom og andre singulære individ.

Det andre yterpunktet til forståelse av menneske og menneskeværen, er at en beskriver og fortolker et liv i lys av gruppetilhørighet, og når en skal forklare hva dette betyr, blir hovedvekten lagt på den overordnende betydning en slik gruppetilhørighet har for individet, slik at det grunnleggende valget, som er begrepsmessig knyttet til vår menneskeværen, trer i bakgrunnen - at dets betydning blir dempet, ja, endog gjort ubetydelig, irrelevant: Menneskeværen blir etablert gjennom, mellom annet, vårt hva og vårt hvem, og dette har å gjøre med at begrepet om person ikke er reduserbart til dets materielle, fysiske, og til dets sosiale aspekt, for det er alltid noe mer og annet som skal til om en skal kunne komme på sporet av hva det betyr å eksistere som menneskelig person, som, etter mitt syn, har å inkludere en vertikal dimensjon, selv om vår eksistens som fysiske, materielle og sosiale kropper er ufravikelige betingelser og forutsetninger for hver eneste realistisk basert personbeskrivelse.

Skjønt all menneskeværen er bundet sammen med og flettet inn i et mylder(hav) av historier og forhistorier, foranlediger dette forholdet at til begrepet om å lære et menneske og dets liv å kjenne svarer dette til noe mer og annet enn at en lærer noe om dets livshistorie og dets livsløp, for det som stiger fram for oss, er at en lærer en konkret person å kjenne - hva dette menneske er som menneske og hvem dette menneske streber etter å være som menneske.

Således følger slutningen at selve ideen og tanken om oss selv som suverene, autonome, monolittiske selv eller jeg, som også er slik innrettet at det skaper seg selv og livet ut fra seg selv, i kraft av seg selv, er et synspunkt på oss selv som ikke holder stikk, og som like til er en usann oppfattelse ved at hva en prøver å uttrykke gjennom dette er uten grunn og grunnlag i det virkelige livet og i den reelle verden: en menneskelig person er de historiene hun forteller og gjenforteller om seg selv og livet sitt, uten at dette foranlediger at det er nøyaktig de samme historiene hun forteller og gjenforteller om seg selv, for livet er i fart og bevegelse, og således endrer det seg over tid.  Dermed endres også  selvforståelse og fortolkning av hva livet  er, skjønt plastisiteten til hvert eneste liv er begrenset, som, mellom annet, betyr at ikke alt er mulig, hva angår selvfornyende historier, livsløp og livslinjer i et singulært liv.

Stöd Tidningen Kulturen

Köp en prenumeration! Klicka för mer information.

På grunn av at det er historiene et menneske er viklet inn i og sammen med som begrunner komplettheten, kontinuiteten, identiteten og integriteten i dets liv, er det slik at uten at det gis en eller annen historie om et menneske, gis det heller ingen ting vi kan støtte oss på for å finne ut av spørsmålet om hva og hvem dette menneske er eller var.

Sett fra et annet perspektiv, det vil si fra den andres sikt på våre egne liv, og at singulære liv er bundet sammen med andres liv, er det også slik at når dine egne krefter ebber ut - tar slutt - kan andre ta opp de tråder du ikke lenger får mer ut av enn du har fått, og dermed fortsette på det du ikke maktet å fullende. I den forstand er våre liv ordnet slik at hver og en kompletterer den andres liv: En kan også formulere dette på den måten at «ingen menneskelig personer er en øy for seg selv».

Ingen av oss lever av brød alene, for til begrepet om menneskelig liv er det bygd inn begrep om betydning og mening - at det også gis immaterielle realiteter, og ikke bare at det hele er om den fysiske, materielle og sansede realitet: I møtet med litteratur og den mangfoldige realiteten dette er om, kan et menneske få erfaringer om at livet er noe som melder seg for det, og at det som melder sin ankomst trer fram som et tematisk objekt for sinnet, og som dermed muliggjør at et menneske i det hele tatt kan tenke på og snakke om at det har et liv å leve, som også er dets eget liv, og ingen annens liv. Straks en slik hendelse har funnet sted, gis det ingen ting som heter å la alt fare, for det som fra nå av blir overordentlig viktig, er at gjennom å arbeide deg tilbake i ditt eget liv, så arbeider du deg samtidig framover i livet, noe som betyr at en tar opp spørsmål om hvordan en har kommet fra fortiden og fram til det stedet en er i dag, samtidig som en reiser spørsmål om eksistensen innover i framtiden: om det er slik at en nøler og vakler i forhold til livet innover i framtiden, så er det nødvendig at en prøver å finne ut av det ved at en spør seg selv om hvorfor, etter grunnene til at en er usikker på hvordan fortsettelsen skal bli, eller i det hele tatt at en ikke vet om det skal bli noen fortsettelse: Å ta opp slike spørsmål, og å prøve å besvare dem, er svært alvorlige anliggender, for livet et menneske har er mye mer omfattende enn det er som individ.

Dermed er anliggendet mitt en språkfilosofisk refleksjon omkring betydningen til litteraturen for livet, og livets betydning for litteraturen, for, når alt kommer til alt, er litteratur rotfestt i livet, og den følger fra livet og fra livets realitet, skjønt det er mye som skiller litteratur og litterære tekster fra livet, har litteraturen og det levde livet så mye til felles at en kan snakke om dette i termer av likhet - en likhet med våre liv utenfor litteraturen.

Konklusjonen min er at i den grad og utstrekning den aktuelle litteratur tar opp objekt og problem, hendelser og handlinger som springer ut av erfaring, så vender den også tilbake til livet ved at den medvirker til at den eller de som berøres av dette også blir i stand til å fornye livet sitt, en fornyelse som, i første og siste rekke, består i det å leve byggende og skapende, og forhåpentligvis, til nytte og glede for andre enn den aktuelle personen selv, for en kan formulere dette på det viset at å skrive poesi eller å studere filosofi, er å leve skapende, og hva dette viser er at fostringen har båret gode frukter, selv om mottakeren av disse goder bare er personen som skriver poesi eller den som studerer filosofi, er skapelse av poesi og studier i filosofi, udelte goder, og det betyr at aktivitetene har en betydning i seg selv, skjønt det helt sikkert ikke bidrar til økning i bruttonasjonalproduktet, eller den allmenne verdiproduksjonsveksten, som er dansen rundt gullkalven og lovprisning av mammon, hvilket er en av de mest absurde manifestasjoner det menneskelige sinn og hjerte har fått i den senere i tid, og helt klart til mer bekymring og elendighet enn til trivsel og glede for oss mennesker. Ja, i rike postsindustrielle samfunn, hvor velstandsberget neppe har avtatt i den aller siste tiden, er det stadig flere og flere mennesker som kjenner en verkende tomhet i sitt liv, en tomhet som er slik at konsumparadiset ikke er i stand til å fylle det, uansett hvor raffinerte varene blir. Det er heller slik at desto mer en konsumerer, jo større blir tomheten.

For å gjøre en lang historie kort, så er dette om mål og formål. mening og betydning ved at hva som er karakteristisk for mange mennesker som lever i moderne samfunn, er tapet av mål og mening, selv om det gis skolerte folk som hevder at mening ikke fins annet enn av leksikalsk og lingvistisk art. Tross eller på grunn av nevnte bladtante resignasjon, fortsetter noen av oss å ta opp spørsmål om sammenhengen mellom liv og mening, mening og liv: Hva er vel mer egnet til slikt enn at gode lesestykker, og nå taler jeg for meg selv, bør ha et filosofisk tilsnitt, det vil si at besinnelse og ettertenksomhet er sentrale, vesentlige og viktige komponenter når en allerede har gitt seg i vei med ta opp spørsmål som hva for mening det hele har, om det gis noe som er høyest, ytterst og sist i livet, om det er noe som er innerst inne i oss, og som det gjelder å bringe til uttrykk, og hva jeg i det hele skal tro på, hvorfor, og hvordan skal individet som et selv relatere seg til verden. Spørsmålene er mange og vanskelige, definitive svar gis neppe, men ett vet jeg: at jeg foretrekker å prøve å besvare dem heller enn å hoppe over dem eller ved å glemme dem, for selv om jeg ikke er i stand til å finne ut av det, så kan jeg i alle fall hevde at jeg ikke har kastet vekk livet mitt på unyttige ting som fjernsynskonsum og lesning av tabloidpressen.

Thor Olav Olsen

Ur arkivet

view_module reorder

Från vadmal till björn

Just nu går det bra för svenska skådespelare ute i världen. Alexander Skarsgård gör TV-serier i USA och Noomi Rapace ska medverka i nästa Sherlock Holmesfilm, men frågan är ifall ...

Av: Gustav Linder | Gästkrönikör | 17 december, 2010

Ett rop på den autentiska litteraturen

Italien ser sig om efter något lugnande. Nuet är ostadigt, politiken svajar betänkligt och till råga på allt dyker Berlusconi upp igen som gubben i lådan. Men tillfällig lindring finns ...

Av: Annagreta Dyring | Essäer om litteratur & böcker | 09 januari, 2013

Bill Gates har börjat twittra

Ja, nu tror kanske de som hellre (eller oftare) snöar in på en bok än på ett datorprogram att han börjat kvittra som en sjövild undulat som av misstag råkat ...

Av: Robert Hedlerfog | Gästkrönikör | 11 februari, 2010

Johan Angergård - mångsysslare i indiesvängen

Det finns bara två drömyrken för de som älskar musik. Det ena bör ändå vara musiker. Rätt logiskt. Det andra måste vara att driva ett eget skivbolag. Att enbart få ...

Av: Joakim Skoglund | Musikens porträtt | 04 juni, 2009

 Hagia Sofia. Foto: Thomas Notini

I den heliga vishetens spår

En essä av Thomas Notini om den underbara Hagia Sofia, Den Heliga Vishetens kyrka.

Av: Thomas Notini | Essäer om konst | 13 december, 2016

Tankens ambivalens VII

”En bok är en spegel: tittar en apa in Kan förvisso ingen apostel blicka ut.” / Lichtenberg Ambivalent i mina tankar, så även min yttre bild av identitet. Tänker därför skriva fram en ...

Av: Göran af Gröning | Agora - filosofiska essäer | 18 december, 2013

Sceniska rum. Kunst og religion del 2

Artikelserien Sceniska rum undersöker de sceniska rummen i vår verklighet, vår icke-verklighet och allt däremellan. Serien försöker ge oss nya perspektiv på vad dessa sceniska rum är, vad de innebär och var de finns. Genom undersökningen försöker vi ...

Av: Liv Kristin Holmberg | Reportage om scenkonst | 12 april, 2013

Erik Carlquist översätter dikter av Paul Klee

I en anteckning talade Paul Klee (1879-1940) om sina olika intressen. Först kom konsten att leva, och sedan poesi och filosofi, medan han som sin egentliga uppgift såg de plastiska ...

Av: Paul Klee | Utopiska geografier | 10 november, 2017

Botanisera i arkivet
close

Prenumerera på vårt nyhetsbrev!

Få de senaste artiklarna direkt i din brevlåda - helt kostnadsfritt.

Du kan när som helst avsluta din prenumeration - enklast klickar du bara på länken du hittar i varje nyhetsbrev.