Ofelia 1898 akvarell av Frances MacDonald

Det drömda mötet som idé

I BLM:s decembernummer från 1953 ställdes några frågor till läsekretsen – fast bara författare svarade – om vilken diktad gestalt man helst velat träffa. En underbar idé, enligt min mening ...

Av: Carsten Palmer Schale | 19 juli, 2016
Gästkrönikör

Kulturradikalen Anna Charlotte Leffler

1873 uppfördes på Dramaten i Stockholm pjäsen ”Skådespelerskan”, som väckte ett stort gensvar hos publiken. Den var skriven av en ung debutant som ville vara anonym. Det utmanande med den ...

Av: Eva-Karin Josefson | 10 maj, 2014
Litteraturens porträtt

Tro og metaetisistisk kritisisme. Del III. Naturvitenskap og metafysisistisk livsfenomenologisme.

Innledning. Livsfenomenologismen er en filosofisk retning og som går ut på at livet har forrang framfor verden eller ego. Metafysisistisk livsfenomenologisme er en metafysisk skoleretning; den metafysisistiske livsfenomenologisme går ...

Av: Thor Olav Olsen | 07 juni, 2011
Agora - filosofiska essäer

Förlorad i det allslukande världsalltet

Poe dog 1849, 40 år gammal, efter att ha påträffats på en krog i Baltimore i ett förvirrat och medtaget tillstånd, iförd någon annans kläder. Vad han några dagar senare ...

Av: Nikanor Teratologen | 26 juni, 2012
Essäer om litteratur & böcker

Litteratur, fortelling og liv



Illustration: Hebriana AlainentaloÅ ha et liv å leve og et liv å føre, er ett og det samme som å ha ett og bare ett eneste liv å ta hånd om: dette betyr ikke bare å ha og få en livshistorie og et livsløp gjennom verden, men i mer grunnleggende forstand betyr dette at du er forviklet i et hav av historier, som også er slik at det til   hver eneste beretning gis det flere historier bakom den overleverte, gitte, eller faktiske historie - historiens forhistorie. Således begynner ingen livshistorier fra et nullpunkt, men heller in medias res - at en alt allerede befinner seg midt inne i en historie eller i et visst løp, et løp hvis hovedkarakteristika er at det allerede er i gang, det vil si at det løper av sted - foran det aktuelle menneske, og dette foranlediger at personværen er å være underveis, uten at det dermed forholder seg på den måten at det er historien og forhistorien som fullt ut determinerer og influerer hva og hvem vi er som mennesker: Mennesker står alltid i helhetlige situasjoner, og dette betyr at det har å foreta et grunnleggende valg, og at dette grunnleggende valget bidrar til at dets liv gis en viss retning, og ikke en annen. Således er det samspillet mellom helhetlig situasjon, valg og avgjørelse, historie og forhistorie, som er nøkler inn til å forstå hva som menes med det å være en menneskelig person, og ikke at det bare er å ha en karakter, eller at en er et singulært individ, mellom og andre singulære individ.

Det andre yterpunktet til forståelse av menneske og menneskeværen, er at en beskriver og fortolker et liv i lys av gruppetilhørighet, og når en skal forklare hva dette betyr, blir hovedvekten lagt på den overordnende betydning en slik gruppetilhørighet har for individet, slik at det grunnleggende valget, som er begrepsmessig knyttet til vår menneskeværen, trer i bakgrunnen - at dets betydning blir dempet, ja, endog gjort ubetydelig, irrelevant: Menneskeværen blir etablert gjennom, mellom annet, vårt hva og vårt hvem, og dette har å gjøre med at begrepet om person ikke er reduserbart til dets materielle, fysiske, og til dets sosiale aspekt, for det er alltid noe mer og annet som skal til om en skal kunne komme på sporet av hva det betyr å eksistere som menneskelig person, som, etter mitt syn, har å inkludere en vertikal dimensjon, selv om vår eksistens som fysiske, materielle og sosiale kropper er ufravikelige betingelser og forutsetninger for hver eneste realistisk basert personbeskrivelse.

Skjønt all menneskeværen er bundet sammen med og flettet inn i et mylder(hav) av historier og forhistorier, foranlediger dette forholdet at til begrepet om å lære et menneske og dets liv å kjenne svarer dette til noe mer og annet enn at en lærer noe om dets livshistorie og dets livsløp, for det som stiger fram for oss, er at en lærer en konkret person å kjenne - hva dette menneske er som menneske og hvem dette menneske streber etter å være som menneske.

Således følger slutningen at selve ideen og tanken om oss selv som suverene, autonome, monolittiske selv eller jeg, som også er slik innrettet at det skaper seg selv og livet ut fra seg selv, i kraft av seg selv, er et synspunkt på oss selv som ikke holder stikk, og som like til er en usann oppfattelse ved at hva en prøver å uttrykke gjennom dette er uten grunn og grunnlag i det virkelige livet og i den reelle verden: en menneskelig person er de historiene hun forteller og gjenforteller om seg selv og livet sitt, uten at dette foranlediger at det er nøyaktig de samme historiene hun forteller og gjenforteller om seg selv, for livet er i fart og bevegelse, og således endrer det seg over tid.  Dermed endres også  selvforståelse og fortolkning av hva livet  er, skjønt plastisiteten til hvert eneste liv er begrenset, som, mellom annet, betyr at ikke alt er mulig, hva angår selvfornyende historier, livsløp og livslinjer i et singulært liv.

Stöd Tidningen Kulturen

Köp en prenumeration! Klicka för mer information.

På grunn av at det er historiene et menneske er viklet inn i og sammen med som begrunner komplettheten, kontinuiteten, identiteten og integriteten i dets liv, er det slik at uten at det gis en eller annen historie om et menneske, gis det heller ingen ting vi kan støtte oss på for å finne ut av spørsmålet om hva og hvem dette menneske er eller var.

Sett fra et annet perspektiv, det vil si fra den andres sikt på våre egne liv, og at singulære liv er bundet sammen med andres liv, er det også slik at når dine egne krefter ebber ut - tar slutt - kan andre ta opp de tråder du ikke lenger får mer ut av enn du har fått, og dermed fortsette på det du ikke maktet å fullende. I den forstand er våre liv ordnet slik at hver og en kompletterer den andres liv: En kan også formulere dette på den måten at «ingen menneskelig personer er en øy for seg selv».

Ingen av oss lever av brød alene, for til begrepet om menneskelig liv er det bygd inn begrep om betydning og mening - at det også gis immaterielle realiteter, og ikke bare at det hele er om den fysiske, materielle og sansede realitet: I møtet med litteratur og den mangfoldige realiteten dette er om, kan et menneske få erfaringer om at livet er noe som melder seg for det, og at det som melder sin ankomst trer fram som et tematisk objekt for sinnet, og som dermed muliggjør at et menneske i det hele tatt kan tenke på og snakke om at det har et liv å leve, som også er dets eget liv, og ingen annens liv. Straks en slik hendelse har funnet sted, gis det ingen ting som heter å la alt fare, for det som fra nå av blir overordentlig viktig, er at gjennom å arbeide deg tilbake i ditt eget liv, så arbeider du deg samtidig framover i livet, noe som betyr at en tar opp spørsmål om hvordan en har kommet fra fortiden og fram til det stedet en er i dag, samtidig som en reiser spørsmål om eksistensen innover i framtiden: om det er slik at en nøler og vakler i forhold til livet innover i framtiden, så er det nødvendig at en prøver å finne ut av det ved at en spør seg selv om hvorfor, etter grunnene til at en er usikker på hvordan fortsettelsen skal bli, eller i det hele tatt at en ikke vet om det skal bli noen fortsettelse: Å ta opp slike spørsmål, og å prøve å besvare dem, er svært alvorlige anliggender, for livet et menneske har er mye mer omfattende enn det er som individ.

Dermed er anliggendet mitt en språkfilosofisk refleksjon omkring betydningen til litteraturen for livet, og livets betydning for litteraturen, for, når alt kommer til alt, er litteratur rotfestt i livet, og den følger fra livet og fra livets realitet, skjønt det er mye som skiller litteratur og litterære tekster fra livet, har litteraturen og det levde livet så mye til felles at en kan snakke om dette i termer av likhet - en likhet med våre liv utenfor litteraturen.

Konklusjonen min er at i den grad og utstrekning den aktuelle litteratur tar opp objekt og problem, hendelser og handlinger som springer ut av erfaring, så vender den også tilbake til livet ved at den medvirker til at den eller de som berøres av dette også blir i stand til å fornye livet sitt, en fornyelse som, i første og siste rekke, består i det å leve byggende og skapende, og forhåpentligvis, til nytte og glede for andre enn den aktuelle personen selv, for en kan formulere dette på det viset at å skrive poesi eller å studere filosofi, er å leve skapende, og hva dette viser er at fostringen har båret gode frukter, selv om mottakeren av disse goder bare er personen som skriver poesi eller den som studerer filosofi, er skapelse av poesi og studier i filosofi, udelte goder, og det betyr at aktivitetene har en betydning i seg selv, skjønt det helt sikkert ikke bidrar til økning i bruttonasjonalproduktet, eller den allmenne verdiproduksjonsveksten, som er dansen rundt gullkalven og lovprisning av mammon, hvilket er en av de mest absurde manifestasjoner det menneskelige sinn og hjerte har fått i den senere i tid, og helt klart til mer bekymring og elendighet enn til trivsel og glede for oss mennesker. Ja, i rike postsindustrielle samfunn, hvor velstandsberget neppe har avtatt i den aller siste tiden, er det stadig flere og flere mennesker som kjenner en verkende tomhet i sitt liv, en tomhet som er slik at konsumparadiset ikke er i stand til å fylle det, uansett hvor raffinerte varene blir. Det er heller slik at desto mer en konsumerer, jo større blir tomheten.

For å gjøre en lang historie kort, så er dette om mål og formål. mening og betydning ved at hva som er karakteristisk for mange mennesker som lever i moderne samfunn, er tapet av mål og mening, selv om det gis skolerte folk som hevder at mening ikke fins annet enn av leksikalsk og lingvistisk art. Tross eller på grunn av nevnte bladtante resignasjon, fortsetter noen av oss å ta opp spørsmål om sammenhengen mellom liv og mening, mening og liv: Hva er vel mer egnet til slikt enn at gode lesestykker, og nå taler jeg for meg selv, bør ha et filosofisk tilsnitt, det vil si at besinnelse og ettertenksomhet er sentrale, vesentlige og viktige komponenter når en allerede har gitt seg i vei med ta opp spørsmål som hva for mening det hele har, om det gis noe som er høyest, ytterst og sist i livet, om det er noe som er innerst inne i oss, og som det gjelder å bringe til uttrykk, og hva jeg i det hele skal tro på, hvorfor, og hvordan skal individet som et selv relatere seg til verden. Spørsmålene er mange og vanskelige, definitive svar gis neppe, men ett vet jeg: at jeg foretrekker å prøve å besvare dem heller enn å hoppe over dem eller ved å glemme dem, for selv om jeg ikke er i stand til å finne ut av det, så kan jeg i alle fall hevde at jeg ikke har kastet vekk livet mitt på unyttige ting som fjernsynskonsum og lesning av tabloidpressen.

Thor Olav Olsen

Ur arkivet

view_module reorder

Whilde på sommar

Doktor Frederick Foster Hervey Quin var två steg från döden. En koleraepidemi hade brutit ut och Quin insjuknade med grymma plågor. Desperat tog han det homeopatiska medlet camphor, som Hahnemann hunnit ...

Av: Stefan Whilde | Stefan Whilde | 01 juni, 2014

Dikter av Sven André

Rivning   Långsamt ritar deras drömmar om bilden av det obeständigas landskap Några vinklar här Några rutmönster där Vad som är i vägen för de becksvarta pulsslagen bryts sönder till sin döda natur Vad som undslipper årens marsch mot Utopia står ...

Av: Sven André | Utopiska geografier | 07 december, 2009

Porkkala. Kusten 2009 Foto Matti Paavola

Porkalas parentes

Till september 1944 var Porkala mest känd som ett stycke vänlig skärgårdsnatur några mil utanför Helsingfors. Ett stycke havsomsusad nyländsk skärgård med blankpolerade klipphällar och martalls bevuxna kobbar. Längre inåt ...

Av: Rolf Karlman | Reportage om politik & samhälle | 15 juli, 2016

En rökares försvarstal

 En av mina väninnor försöker leva ett hälsosamt liv, för att må bra. Nu äter hon rätt, a la diet nya modellen och motionerar som sig bör. Hon springer varje ...

Av: Jenny Berggren Keljevic | Gästkrönikör | 30 december, 2013

Care Santos på Bokmässan i Göteborg 2014 Foto Per A J Andersson

Några reflektioner kring Care Santos prisbelönta roman Media vida

Elisabeth Tegelberg om Care Santos nya roman

Av: Elisabeth Tegelberg | Essäer om litteratur & böcker | 25 april, 2017

Pièta och den röda hästen

Thomas Notinis högintressanta uppsats här på sidan om Kasimir Malevitj fick mig att fundera över några bildminnen, det ena mitt eget, det andra min mors. Som ung glop för femtio ...

Av: Ivo Holmqvist | Övriga porträtt | 10 december, 2014

Julen är inte vad den alltid har varit

Det är lätt att tänka sig att julen är vad den är och att den alltid har varit vad den är idag.  Den klassiska sagan En julsaga av Charles Dickens beskriver ...

Av: Belinda Graham | Essäer om litteratur & böcker | 01 november, 2013

Paddington anländer till Paddington Station med en lapp runt halsen

Paddington - En björn för alla tider

Paddington är urtypen för den artige främlingen. Han kommer som flykting till Storbritannien med en lapp runt halsen och hittas av den snälla familjen Brown på en tågstation i London ...

Av: Belinda Graham | Gästkrönikör | 02 december, 2017

Botanisera i arkivet
close

Prenumerera på vårt nyhetsbrev!

Få de senaste artiklarna direkt i din brevlåda - helt kostnadsfritt.

Du kan när som helst avsluta din prenumeration - enklast klickar du bara på länken du hittar i varje nyhetsbrev.