Hunter Jonakin “Jeff Koons Must Die!!!“ (2011)

Jeff Koons måste dö!!! och andra arkadspels baserade konstverk

En gång i tiden fanns de överallt. De fyllde spelhallar, köpcentrum och gatukök med sina blinkande lampor och lockande, pockande ljud. Arkadspelen var under 1980-talet spelintresserade ungdomars enarmade banditer, där ...

Av: Mathias Jansson | 13 oktober, 2017
Konstens porträtt

Helmer Osslund – Norrlandsskildraren

”En o annan gång har jag väl haft god kredit. Annars vete tusan hur det gått. Och att jag hittills verkligen lyckats hanka mig fram – öfver det fenomenet står ...

Av: Thomas Notini | 06 april, 2013
Konstens porträtt

Stranger Visions (2012-2013) av Heather Dewey-Hagborg

Självlysande kaniner och kvantkonst

Mathias Jansson med en essä om konst vid den yttersta gränsen för forskningen.

Av: Mathias Jansson | 18 september, 2015
Essäer om konst

Hur påverkades Ingmar Bergman av August Strindberg?

År 1986 fick Ingmar Bergman stora problem med en uppsättning av August Strindbergs Ett Drömspel. Sjuka skådespelare och annat elände försvårade repetitionerna. Makterna tog över, tyckte han. Den där djävla ...

Av: Kurt Bäckström | 28 mars, 2012
Essäer om film

Saturnalia av Ernesto Biondi

Levende fornuft, våre sterkeste følelser og menneskelig forstand



Mennesket er utstyrt med fornuft, følelser og forstand, evner som kommer i grader hos de enkelte individ. En kan uttrykke det foregående slik. Med henblikk på alt som tilhører fornuftsområdet er visdom av aller største betydning, slik klokskap er det mest avgjørende for alt som hører hjemme under området for forstand, mens alt som tilkommer følelser har så mye i seg at det er i stand til å binde den levende fornuft sammen med den menneskelig forstand. 
Dania. Foto Guido Zeccola

Dania. Foto Guido Zeccola

Her kan vi tenke på at i norrøn tid hersket det en naturreligion i de nordiske landene, der Odin og Thor var sjefsguder – guder over de øvrige guder. I og med kristendommen blir det slutt på nevnte vantro – i alle fall om en ser det ut fra kristendommens ortodoksi, dens doktriner og dogmer.
Saturnalia av Ernesto Biondi

Saturnalia av Ernesto Biondi

Det er likeledes slik at tre evnene har hvert sitt virkeområde, som griper inn i hverandre. Dermed spiller størrelser som fornuft, forstand og følelser bestemte funksjonelle roller hos oss mennesker, som for eksempel at skader i ett av elementene, for eksempel i setet for følelsesdelen, bevirker at det oppstår skader i de øvrige to element, og, omvendt, om forstand/fornuft skades, så skades også følelsesdelen. Jeg starter opp med å snakke om begrepet om levende fornuft, fortsetter med å se nærmere på begrepet om menneskelig forstand, for så å avrunde artikkelen med å snakke om hvorfor jeg mener at bindeleddet mellom fornuft og forstand forlanger at det er med henvisning til de sterkeste følelser vi har, og ikke at det viser til at vi er utstyrt med følelser.


Om fornuftsbegrepets utvikling hos mennesket

Gitt at det fins store mengder av vitenskapelig belegg for at det over et relativt langt tidsforløp har funnet sted en betydelig utvikling av biografisk baserte livsformer, det vil si fra enkle livsformer til komplekse livsformer, slik vi mennesker er vitne til i dag – i det 21. århundret. Hvordan skal en forestille seg fornuftsbegrepet var før mennesket startet med konstruere byer, lage og vedta lover, sørge for at bybefolkningen får nok mat og vann, og, ikke minst, at det finner sted differensieringer med henblikk på nødvendige oppgaver, som for eksempel at skole – og utdanningsvirkeligheten oppstår. Således kan noen utdanne seg til skipsbygger, mens andre, etter fullføring av relevant skolering, får anledning til å arbeide som styrmann om bord.

Sagt med andre ord: Hulemalerier vitner om at mennesket levde i huler lenge før det urbane liv ble til, og det betyr at den kronologiske rekkefølgen var ikke slik at først levde mennesket i byer, for så å trekke seg tilbake og leve i fjellhuler. Ut fra en slik tankegang skulle en finne spor i hulemaleriene som stammer fra det hårde og farefulle livet i byene: En undrer seg gjerne over hva for motiv mennesker har til å forlate byen de er født og oppvokst i, og at de flytter ut på landet. Naturligvis, en kjenner til at i det minste var det én filosof som tok avskjed med det urbane liv og flyttet opp i fjellene, nemlig Heraklit; hvorvidt Heraklit, som har fått økenavnet ‘den dunkle’, bosatte seg i en hule, vet vi ingenting om.

Tilbake til fornuftsbegrepet og dets historikk. Mennesket levde helt sikkert ikke i huler på grunn av at det var bekvemt å bo inne i mørke ganger, heller enn å holde til under åpen himmel. Etter alt å dømme var urmennesket underutviklet, det vil si i relasjon til vårt fornuftsbegrep, som er langt rikere og mye mer nyanserte enn hulemenneskets fornuft. La meg uttrykke dette slik. Hulemennesket hadde ikke lært seg å trekke opp grensene mellom ren fantasi, skapende fantasi og det å ha kontakt med realiteten, det vil si at de tok fantasiene deres for å være realiteten: At realiteten var identisk med deres fantasier. Fantasier oppstår på grunn av frykt, engstelse, bekymring – angst. Hulemennesket var fylt av angst. Omverdenen var fryktelig stor og svært skremmende, med ville dyr og enorme fugler, med torden og lyn, vulkanutbrudd, flom og tørke. Dessuten de støtte de på fremmede mennesker. Naturreligionen oppsto som en konsekvens som fulgte fra denne livsangsten, som preget de aller første menneskene på jorden. Naturreligionen bestod av alle slags guder, som fantes nær elver, som elveguden, i dypet av de store skoger, som skogens guder, og oppe på fjelltopper som fjellets guder. Gudene forlangte stillhet, ærbødig stillhet, og nåde den som lagde støy, for hun påkalte de onde guder – må vi tro. At naturreligionene dominerte svært lenge, er det ingen grunn til å trekke i tvil. Her kan vi tenke på at i norrøn tid hersket det en naturreligion i de nordiske landene, der Odin og Thor var sjefsguder – guder over de øvrige guder. I og med kristendommen blir det slutt på nevnte vantro – i alle fall om en ser det ut fra kristendommens ortodoksi, dens doktriner og dogmer.

Stöd Tidningen Kulturen

Köp en prenumeration! Klicka för mer information.

Å drive med filosofisk essayistikk er å vandre fram og tilbake i emnet, og dermed vender jeg tilbake til filosofen Heraklit, som levde ca. 540 – 480 f.Kr: Filosofisk virksomhet oppstår gjennom tenkning, som teorier og refleksjoner rundt det som er og ikke er; Heraklit hevdet ‘alt flyter’, at alt oppstår og forgår, og at forandringene skjer ikke på slump, men at de forandrer seg ut fra en indre og nødvendig lov. Følgelig framholdt Heraklit at skjønt det er slik at mennesket for lengst har tatt seg ut fra et dystert og håpløst liv(hulelivet), og at dets fornuft har forandret seg gjennom at kåret dets har forandret seg, for i kraft av den levende fornuft og dens utvikling, har mennesket blitt i stand til å skjelne mellom det som er rotfestet i dets fantasi og det som tilkommer realiteten, så lever fremdeles mange mennesker som om de befinner seg i det totale mørket, det vil si i ren uvitenhet om det de sanser og deres reaksjoner og respons overfor disse ting som strømmer inn i dem via sansningen. I filosofihistoriebøker og større leksikon står Heraklit omtalt som ‘naturfilosof’, og naturfilosofer var opptatt av ‘urstoffet’, det vil si stoffet som alt annet sprang ut fra, og Heraklits stoff er ilden. Imidlertid er dette ikke poenget jeg vil få fram i denne sammenheng: Heraklit var ingen dumming, for han skjønte at forholdet mellom det som er, det som var og det som blir til er problematisk; hvorvidt dette har funnet sin definitive løsning, er heller ikke mitt poeng. Heraklit er også kjent for å ha ytret at det hele er som en elv, og at ingen kan stige to ganger ned i en og den samme elv. Det er på dette punktet jeg knytter an til Heraklit, for jeg er, slik som Heraklit var, en filosof, og filosofer er svært tenksomme skapninger. Dermed hevder jeg at det å arbeide med filosofi er relatere seg til det som kommer drivende langs den store floden, som består av kunst og kultur, litteratur og filosofi, og som beskrives i termer av ‘kollektiv hukommelse’. Noen av dem som har befattet seg med den kollektive hukommelse har selv blitt til kulturskapende menneske, og det er godt og bra at det ennå er slik at det er den levende fornuft som rår, og at en ikke tror at alt som er av tid er dårlig, der ‘å være av tid’ er nettopp det som menes med ‘gammel’.

Heraklit hyllet det skapende livet – at solen står opp for hver og en av oss, om hun er rik eller fattig, det vil si at hver dag er en helt ny dag, med nye muligheter. Dessverre er det slik at det fins sovende liv, eller som lever som om livet alt allerede er over. Naturligvis, døden holder fremdeles til blant menneskene; skjønt det er ingen grunn til å ta døden på forskudd gjennom å leve som om en allerede hadde blitt lagt ned i sin grav.

Det fins så mange slags mennesker, som skiller sterkt mellom offentlig liv og det private.
Jeg går nå over til å snakke om å skille mellom offentlig liv og det private liv, og at dette skillet er ikke så uproblematisk som en kanskje vil tro at det er. Det som er tilfellet, er at det fins en del mennesker som pukker på å opprettholde et skarpt skille mellom offentlig liv og det private. ‘Privat’ står for ‘det som er unndratt offentligheten’, og å vise seg i offentligheten og å ha en offentlig stilling, er å være underlagt lover og regler som har som formål å ivareta andre mennesker fordringer om sømmelighet, eller et anstendig liv, det vil si at et menneske skal ikke være til sjenanse for andre – hva en gjør i sitt eget hus, eller sin egen leilighet, er ting, som i prinsippet, ikke angår offentligheten. Overtredelse av sømmelighetsbestemmelser blir i regelen møtt med bøteleggelse, eller, i andre tilfeller, med forbud om å ferdes på visse steder. Dette er beroende av hva for overtredelser det er om, for eksempel spytting på gaten, eller uhemmet latter og stygg ordbruk overfor fremmede mennesker.
Sett fra en annen innfallsvinkel, er det å ha en offentlig stilling at en blir overrent av folk, kunder eller klienter, dag ut og dag inn, året rundt. Således er det ikke det minste underlig at en ønsker og vil ha et liv uten innblanding fra de en har å gjøre med i sitt daglige arbeid.

Det jeg har snakket om over, virker rett og rimelig. På den andre side, fins det visse yrker, for eksempel akademiske yrker, som det å være universitetsforeleser. Universitetsarbeid er krevende arbeid, der det gis universitetsansatte forelesere som tar embetets alvor med et smil, i spedd anekdoter – små, morsomme historier, selverfart eller ikke. Min egen erfaring, både som student og foreleser, er at de aller fleste forelesere kommer godt ut i relasjon til det tyngende lærestoffet, det vil si at verken smilet eller latteren har forsvunnet fra deres offentlige liv. Det gis unntak, så som at hos noen ganske få forelesere er det ikke bare slik at latteren er vekk, for dette innebefatter også smilet. I slike tilfeller står vi ansikt til ansikt med høytideligheten selv – gravalvoret. Eksemplet mitt har flere aspekt. Hvordan dette skal beskrives og tydes, er jeg usikker på. Det hender at den selvhøytidelige innbyr sine studenter i sitt private hjem, og her viser det seg at han er umåtelig spirituell, især overfor kvinnelige studenter.
Står vi over for et splittet sinn, er det om en form for galskap, eller er det uttrykk for at vi blir konfrontert med et menneske som har svært rigide normer? Det er noe ved slike mennesker. Poenget mitt er at det er et stort sprik i deres liv, som er mellom liv og lære, ideal og virkelighet.

Å få til en overordnet sammenheng i livet er ikke så enkelt, skjønt en skal prøve å la være å ha et liv som spriker i ulike retninger, eller, som i mitt eksempel, lever et liv som er inkonsistent. En kan få fram det problematiske ved menneskelivet gjennom å vise til at på grunn av at mennesket har å forme sitt liv ved relatere seg til tiden, stedet og omstendighetene det lever innenfor, som er høyst ustabile saker å relatere seg til, er dets liv diskordant.

Bakgrunn og forutsetning for skillet mellom offentlig og privat skjøt fart med skillet mellom arbeidssted og bolig; tidligere var det slik at boligene var en del av arbeidsstedet, som for eksempel at prestens bolig, presteboligen, lå tett opp til kirken, lensmannskontoret holdt til i lensmannens hus, læreren bodde i skolebygningen og legekontoret var plassert i doktorboligen.
1800 tallet er industrialiseringens århundre, mens 1900 tallet kan ses på som dels en reaksjon på 1800 tallet og dets mange mistak, dels som en utprøving av nye livsformer og boformer. Mens det på 1800 tallet ble bygd arbeiderboliger rundt industrien som oppstod, ble nye idéer og tanker om livsformer og boformer kolportert utover på 1900 tallet: Fra nå av skulle natur og kultur skulle følges ad, det vil si at det dynamiske, eller den levende fornuft, avløste den mekaniske fornuft.

Nåtiden kretser rundt tanken om den ‘digitale’ fornuft, at realiteten omsettes til matematiske kurver og statistiske diagram, som om realiteten er ting som en beregner ved hjelp av en regnemaskin, eller en pc. For meg er en pc et verktøy jeg benytter i mitt skrivearbeid, og ikke annet enn et verktøy, det vil si jeg har ingen tiltro til at en pc kan lære seg å forstå et helt alminnelig menneskespråk; skjønt det gis mennesker som svermer for pc og internett, som vår tids kommunikasjonsmodi, som ‘at elektronisk skrift er evig, mens papir brenner’, blir det fremdeles en rest tilbake, det vil si at vi henvises til spørsmål som har å gjøre med den levende fornuft og dens skapende ytelser, som er om hvorfor vi er her – eller hva som er meningen med det hele.


Det skapende aspekt ved all menneskelig forstand

Jeg går nå over til å snakke om ett sentral aspekt ved begrepet om menneskelig forstand, nemlig skapelse, der jeg starter med å klargjøre hva som menes med begrep som forstand og menneskelig forstand. Ved første øyekast kan en stusse over om det gis beskrivelser og tydninger som svarer til menneskelig forstand, i motsetning til forstand. For å skjønne hvordan en skal forstå begrepet om forstand, når begrepet ses ut fra bestemmelsen menneskelig, er det min overbevisning at en har å koble beskrivelsen til det å ha en vilje, i betydningen at hos mennesket fins vilje som viljesakt, og ikke som en abstrakt ting, det vil si som viljen, som så å si svever over menneskets tenkende eksistens, og som mennesket, som enkeltindivid, henter ned når dette trengs, det vil si når en setter seg selv i fart og bevegelse. Dette betyr at en har å forstå viljen helt konkret – som sammenbundet med hver enkelt menneskelig person.

Dermed bidrar beskrivelsen og tydningen av ‘vilje’ til at ‘forstand’ og ‘vilje’ er to ulike ord og begrep for én og den samme egenskap hos mennesket, sett ut fra menneskets intellektuelle side.
Oppsummert: Å snakke om mennesket er å snakke om dette, bestemte menneske, slik det å snakke om forstand er å snakke om at dette mennesket har forstand, og at det ikke bare er en kunstner, for eksempel.

Dermed er veien ryddet for å snakke om sammenhengen mellom kunst og forstand. Her er inngangsporten til forståelsen av en slik sammenheng basert på følgende forhold. Genuin kunstnerisk skapelse er betinget av at den aktuelle kunstneren også gjør bruk av alt hun har av forstand, slik at hennes aktiviteter og virksomheter ikke bare framstår som en prosess som stiger fram fra ukjente kilder, eller fra kunstnerens underbevissthet, og som hun ikke har kontroll på: Av nevnte grunner fører det galt av sted om en snakker om viljen som en særskilt gjenstand, ting eller objekt, løsrevet fra alt annet i menneskenes liv.

Hva angår kunstnerisk skapelse, og kunst, i det hele tatt, er de flere måter å se disse ting på. I perspektivet fra kunstneren selv, for eksempel Sherwood Anderson, som var en amerikansk forfatter, var barndom og oppvekstår preget av savn, lidelse, lengsel og drøm, og at dermed er den kunstneriske skapelse en måte å ta hånd om ting som hun ikke fikk erfare i sitt eget liv. På den andre side kan motivering bli forstått på den måten at den vordende kunstner, og den som faktisk ble kunstner, ser på et konvensjonelt liv, med ektefelle/samboer, barn og fast stilling, som et bortkastet liv, holdt opp mot ens svært korte stund på jorden, og uavhengig av vurderinger om lykke.

I tidligere tider så en på kunstneren som en som tok vare på en stammes identitet, i form av beretninger om stammens historie og kultur, som kom til syne som nedtegning av tradisjoner. Vi har å tro at stammen så på en kunstner som ytret seg ved hjelp av ordet, eller som uttrykte seg ved hjelp av billedet, at dette var forbeholdt slike mennesker som ble inspirert av gudene – at de hadde kontakt med stammens guder. Således stod stammens prest og stammens kunstner nært hverandre, for begge påberopte seg høyere makter. Ifølge Platon er ordet og billedet tvetydig; de kan bedra eller opplyse, det vil si at både ord og bilde appellerer ikke bare til menneskets forstand: De kan bygge opp omkring fordomsfulle oppfattelser, der ‘fordomsfull’ står for ‘oppfattelser en har mottatt fra samfunnet en har vokst opp og inn i, og som kommer til å prege et menneskes tanker, følelser, holdninger, og handlinger, inkludert dets karakter’. Forutsetningen for at forandring av mennesket kan finne sted, er at det er mottakelig for ytre påvirkning, især i de første leveår. Et annet aspekt er at kultur er vane, i den mening at vaner dannes, etter som livet leves. Det er likeledes slik at god kultur, hva en mer presist mener med ‘god’, er næring for sjelen og ånden, og i den grad og utstrekning en bare tar inn stoff fra den lettvinte kulturen, er det svært underlig om dette fører til at en får et rikt og variert indre liv, som manifesterer seg i det ytre livet som byggende, eller skapende, arbeid.

Det jeg har skrevet om over, bringer oss tilbake til århundret som fulgte etter den store industrireisningen i det 19. århundret, der noen land i Europa var langt tidligere ute enn andre land, for eksempel at industrielle forhold hadde for lengst satt seg i gjennom i England, da den kom i gang i Frankrike og Tyskland. At det gis slike tidsmessige forskjeller, er ikke hovedanliggendet mitt nå: Det som er i fokus er historisk utvikling – historisk endring. Her synes det å gjelde følgende forhold: At det gis ingen holdbar historiefilosofi, eller historieteori.

Spørsmålet er om sammenhengen mellom samfunn, historie og liv, liv, samfunn og historie, der så vel historie som samfunn og liv har ulike betydninger; å være til som menneske er alt allerede å befinne seg i en historie, eller i et mangfold av historier, som er i bevegelse, som ennå ikke er avsluttet, og hvor historiene, eller livsløpene, som det henvises til, er din mors eller fars biografiske liv. Mennesker eksisterer i og innenfor ulike sammenhenger, som er større og mer omfattende enn det selv er, så som byen, landkommunen, regionen og landet/nasjonen. Med henblikk på relasjonen mellom en størrelse som en by, en landkommune, en region eller et helt land, er en forelders historie en del av en by, en landkommune, en region og et lands historie.

I de sistnevnte tilfeller står ‘historie’ for ‘hendelser og handlinger som har formet identiteten til byen, landkommunen, regionen og landet, skjønt det enkelte menneskes bidrag til dette er minimal’, mens det forholder seg omvendt hva angår biografisk liv, for biografiske liv beror på hva individet har gjort ut av det som har hendt med henne og hennes egne handlinger.

I denne sammenheng er det av stor betydning at en holder følgende størrelser fra hverandre. For det første, livshistorier. For det andre, biografisk liv òg, for det tredje, fortellinger. For leseren synes det muligens å være liten eller ingen forskjell mellom en livshistorie og et biografisk liv, for begge størrelser er om å ha et liv å leve. Likevel gis det en markant forskjell mellom dem, og kanskje er det slik at denne forskjellen beror på at et biografiske liv er åpent, eller uavsluttet, mens en livshistorie er lukket, eller avsluttet; livshistorien framføres i alminnelighet ut fra et perspektiv om det som har hendt i fortiden, og at fortiden er livet som er over, som ikke vender tilbake igjen. At det er slik, gir livet en trist karakter. I motsetning til en livshistorie, tar biografisk liv høyde for at livet utformes ved hjelp av tiden, stedet og omstendighetene, og at det er langt fra slik at dette stanser opp selv om en har nådd pensjonsalder. Det er heller slik at en befinner seg ‘midt i livet’, og som betyr at en er omgitt av levende liv, som løper av sted – hele tiden. Det gjelder også for den som ikke lenger er så ung, at hun har å legge planer, og en plan er med henblikk på det foranstående livet – framtiden.

Hver og en av oss har en livshistorie, eller et biografisk liv, om vi vil det eller ikke; en fortelling har en forteller, der fortelleren er identisk med den som nedtegner det fortalte eller ikke, det vil si at hendelseskjeden et påhitt fra fortellerens side. Eventuelt, at den er en kombinasjon av ting som faktisk har hendt og fortellerens tilsiktede endringer, eller at vi står overfor et velkjent faktum: At hukommelsen er et upålitelig instrument, det vil si at fortelleren blander hendelser sammen med hverandre, eller at detaljene ved hendelsene er skjøvet ned i et så dypt sjikt i underbevisstheten at hun makter ikke lenger å hente dem opp igjen. I alle fall, jeg velger om jeg ønsker og vil løfte fram en fortelling om meg selv. Det alminnelige er at historien jeg forteller skjer overfor en jeg har full tillit til, som for eksempel en god venn, mens ingen velger sin livshistorie, det vil si i betydningen at en har en livshistorie. Det forunderlige ved livshistorier er at straks en rører ved dem, så endrer de karakter, der endringen skjer begge veier, fra fortiden til nåtiden og fra nåtiden og tilbake til fortiden, og det betyr at det som hendte i fortiden virker inn og former oppfattelsen av hva og hvem vi er i nåtiden, at de fungerer som en form for briller, som vi ser realiteten i gjennom. Tilsvarende er det slik at det som hender i nåtiden preger vår oppfatning om det som hendte i fortiden, eller at vi ser oss selv og vårt eget liv ut fra hvordan det er i dag. Dessuten har en å ta hensyn til hukommelsens selektive tendens: At visse aspekt ved fortiden blir framhevet og utdypet, at en farer over andre aspekt, eller at en rett og slett tar lett på aspekt som er ubekvemme for en selv, bidrar ikke på noen som helst måte til at en relaterer seg til seg selv på en objektiv måte. De aller fleste av oss har vel befunnet oss i pinlige situasjoner, og ubehaget ved å tenke på det, er så stort at vi bare skynder oss å skyve tankene vekk, straks de dukker opp.


Livet med de store fortellingene

Det heter at de store fortellingene er over, det vil si at i nåtiden er det ikke lenger allment og utbredt at en tror en på Fornuften og Framskrittet, Gud og Forsynet, Nasjonen og Nasjonalismen, Klassekampen, Revolusjonen, Partiet og Proletariatet, eller på Marxismen, Leninismen, Stalinismen og Mao Zedongs Lille Røde, for den slags skyld. Imidlertid, spørsmålet er heller om det noen gang har vært slik at hver og en av oss har å slutte opp omkring noen av disse ting, i den mening at selv om stor mengder av folk engasjerer seg i revolusjonære saker, så er det ikke dermed opplagt at jeg bør gjøre det.
En sentral forutsetning for revolusjonær virksomhet, i nevnte betydning, er at en tror at å binde seg til en abstrakt idé er veien å gå for alle dem som ønsker og vil ha en annen verden å leve i enn den faktiske verden en har livet sitt. Det som er virkelig og sant om abstrakte idéer er at de har ingen faktisk eksistens i den ytre verden, verken i fortiden, nåtiden eller i all tenkelig framtid. Plassen for abstrakte idéer er i idéholderens hode, og som hun projiserer ut i den ytre verden. Med andre ord: Hver eneste abstrakt idé er ren fantasi – et hjerneprodukt.

Dermed kan vi trekke denne konklusjonen: At det fins rene fantasiprodukt, betyr ikke at du eller jeg skal støtte opp under det; menneskene har både sett og fått merket hva som følger fra at rene fantasiprodukt har blitt systematisert slik at de danner en hel ideologi. Ideologier er lukkede rom, og der er det ikke plass for avvikende oppfattelser, for de eneste forskjeller som gis, er med henblikk på fiendens tankesett, som, pr. definisjon, er uriktig. Dermed tenderer ideologier henimot å demonisere folk med andre oppfattelser enn en selv, slik at det neste skrittet er å bekjempe disse andre, ja, i ytterste konsekvens er det om å tilintetgjøre dem.
Fakta, verdi og norm

Jeg går nå over til å snakke om fakta, verdi og norm, der jeg starter opp med å snakke om ord og begrep som ‘bør’, ‘skal’, ‘må’ og ‘å ha’, der jeg hevder at det gis ingen annen meningsfull måte å snakke om normerende størrelser enn gjennom henvisning til verdi, eller som forbindtlighet, og det betyr med referanse til ting, eller forhold, og som en alt allerede har forpliktet seg overfor.

Det gis ulike slags verdier, og jeg nevner to av disse: Egenverdier og middelverdier. Egenverdier, som tenkning og handling, og, i vid forstand, globale prosjekt, er slike størrelser som eksisterer for sin egen skyld, og ikke som midler for noe annet – instrumentelle verdier: Ting som en forfølger for sin egen skyld, som mål i seg selv, er om ting som virkelig teller, og at disse tingene ikke bare teller, for det er så mange ting som teller, at du har en trygg og overordnet stilling, at din inntekt er langt over hva gjennomsnittet for befolkningen i landet der du bor tjener, at du har stor formue, at du har villa i et høystatusområde, uten at disse ting er det som teller mest i et liv: Selv om den eneste mottakeren av din dikt er deg selv, er det å lese og skrive poesi, eller å arbeide med filosofi, å leve skapende. For den som kun er opptatt av økonomisk og sosial velstand, er dette et lukket land: Å ta opp spørsmål om hvor vi kommer fra og om de høyeste, eller de dypeste anliggender, hører med til aller fineste ting et menneske kan befatte seg med, og vi støter på slike spørsmål i all genuin kunst og kultur, litteratur og filosofi, der ‘filosofi’ også innbefatter religionsfilosofi: Hvorfor er jeg her? Hva er sannhet? Hva er viten? Fins Gud? Er Gud kun et produkt av mennesket selv, eller er det omvendt: At Gud er skaperen av alt som er? Er moral kun om relative og konvensjonelle ting, eller gis det et primært skille mellom godt og ondt, rett og galt? Hva skal jeg tro på? Hva skal jeg gjøre ut av mitt liv?

Derfor mener jeg at å leve skapende er å foretrekke framfor å være rik på materielle ting. Et individ som er uten relevant skolering, er ute av stand til å gledes over å kunne forstå moderne poesi, eller å glede seg over å arbeide med store spørsmål, slik de tas opp i filosofi.


Fornuft, følelser og forstand

Med de nevnte ting vel på plass, kan jeg avrunde med å snakke om følelser som elementet som etablerer broen som fører oss fra forstandens arbeid og over til arbeidet for fornuft, og, omvendt, fra fornuft til forstand. La meg få uttrykke dette slik. Hos oss mennesker kan verken forstanden eller fornuften erkjenne hele realiteten, og dette betyr at i møte med den enorme realiteten lider mennesket, som er et svært stolt dyr, sitt nederlag. Så, hva skal mennesket gjøre når dets erkjenningskrefter ikke strekker til, når det kommer til kort? Skal det resignere, gi opp det hele? Det er på dette punktet at det som er innerst inne i oss våkner: At vi har å leve, for det er først nå at vi forstår at det er gjennom våre aller sterkeste følelser at vår svakhet vendes til vår styrke.
Uten hjertevarmen står det dårlig til med oss.

Ensamrätt för samtliga artiklarna som Thor Olav Olsen publicerar i Tidningen Kulturen tillhör författaren. Tillståndet för citat, länkar eller publicering i andra media än Tidningen Kulturen måste skriftligt ges av författaren på denna adress Den här e-postadressen skyddas mot spambots. Du måste tillåta JavaScript för att se den.
 
Thor Olav Olsen

Ur arkivet

view_module reorder

Konsthöst i Paris

Oktober är en fulltecknad konstmånad i Paris. Nya utställningar startar lite överallt, sommaren är definitivt över, höstrusket sätter in och de kräsna parisarna vill bli roade. Resultatet är ofta av ...

Av: Anne Edelstam | Kulturreportage | 03 november, 2009

Metaforens metamorfos

”tungans makt är bruten och under hudenlöper elden genast i fina flammor” De två versraderna är lånade av Sapfo, en av den moderna kärleksdiktens tidigaste arkitekter. Trots det faktum att de ...

Av: Mattias Lundmark | Essäer om litteratur & böcker | 02 maj, 2013

Den finska konsten, mellan modernism och tradition

Historiskt är Finland en avkrok, en väg genom skogen mellan Stockholm och S:t Petersburg, en del av Sverige i sex hundra år och under ryskt styre i drygt hundra …Man ...

Av: Niels Hebert | Essäer om konst | 16 juni, 2008

Migranten som hjälte i Dinevs magiska realism

I juletid 1990 kom Dimitri Dinev frusen och hungrig över den gröna gränsen med endast sitt studentbetyg och de kläder han hade på sig till det österrikiska flyktinglägret Traiskirchen. Eftersom ...

Av: Jan Selling | Essäer om litteratur & böcker | 20 november, 2011

Dylan som DJ. En guldgruva för alla Dylan-fans

Vår tids kanske mest inflytelserika rockmusiker har fått ett eget radioprogram. I "Bob Dylan's theme time radio hour", som just nu är inne på sin andra säsong, spelar den snart ...

Av: Johan Kellman Larsson | Essäer om musik | 18 oktober, 2008

15. Nils-August

Lina gäspade gapigt. Enstaka strålkastare från mötande trafik dök upp i mörkret. Hon vände på huvudet och tittade på Ramirez. Han var i alla fall vaken. Tur det. Hans stadiga ...

Av: Nils-August | Lund har allt utom vatten | 23 mars, 2012

Nedslag bland svenska klassiker som blivit film

“Kostymdrama” är i sig ett ord som förpliktigar. Man tänker direkt på påkostade brittiska filmer som vinner Oscars i stil med The King’s Speecheller Gosford Park. Eller så tänker man ...

Av: Belinda Graham | Gästkrönikör | 09 december, 2013

John Everett Millais. Lizzie-Ophelia

Prerafaelitiska brödraskapet och Lizzie Siddal

Idag är medeltiden populärare än någonsin. Det nya intresset för denna halvt mytiska och mörka tid beror kanske delvis på en önskan hos människan att vilja återvända till ett tidsskede ...

Av: Lena Månsson | Konstens porträtt | 16 augusti, 2017

Botanisera i arkivet
close

Prenumerera på vårt nyhetsbrev!

Få de senaste artiklarna direkt i din brevlåda - helt kostnadsfritt.

Du kan när som helst avsluta din prenumeration - enklast klickar du bara på länken du hittar i varje nyhetsbrev.