La Décoration Suspect (2014)

Färgernas språk

Monokrom av Melker Garay pågår till den 30 september Galleri Kameleont i Norrköping

Av: Ida Thunström | 14 september, 2016
Essäer om konst

”De dricker energi, kaffe och jobbar”

Det är samtiden jag lyssnar till. I smyg, jag deltar inte, känner inte, vet inte varför ordet ”samtid” pressar fram någon typ av besatthet inom mig. Jag vill berätta om ...

Av: Linda Bönström | 26 april, 2013
Gästkrönikör

Johan Rasmundson. En dikt

Jag heter Johan Rasmundson och är bosatt i Uppsala och har skrivit poesi de senaste tio åren. Jag har varit publicerad i några antologier, tidskrifter och i år även tryckt ...

Av: Johan Rasmundson | 03 december, 2017
Utopiska geografier

Dr Krabba 12

Av: Janne Karlsson | 23 december, 2011
Kulturen strippar

Rettferdigheten



Forord

Francis Bacon Figures in a LandscapePlaton var opptatt av spørsmålet om rettferdighet. Grovt sagt kan en uttrykke dette spørsmålet slik. For det første, at det er om lederens intellektuelle, etiske og sosiale egenskaper, det vil si om disse egenskapene er framragende eller ikke. Den første betingelsen er likeledes avgjørende for relasjonen til andre stater, for eksempel Sparta. For det andre, det har å gjøre med relasjonene mellom samfunnsklassene, som, ifølge Platon, bestod av lederen, vokterne og den næringsdrivende. For det tredje, rettferdigheten beror på rett oppdragelse og at det sørges for den aller beste undervisningen for hver eneste medlem i samfunnsklassene. Jeg går nå over til å skrive om den første betingelsen for dannelsen av rettferdigheten, det vil at det er om lederen, filosofkongen, for så å avslutte med noen få ord om den andre og den tredje betingelsen.

Filosofkongen

Ut fra filosofihistorien er intet i universet fremmed for den som har viet sitt liv til tenkning og refleksjon, det vil si at hun skriver om alt som menneskets ånd befatter seg med, både det som er smått som det som er stort, så vel som det som knytter de små detaljer sammen med storheten – det mellomstore. Hovedanliggender for filosofer, er streben etter skjønnhet, godhet og sannhet. ‘Filosof’ står for ‘kjærlighet til visdom’, eller, om en ønsker og vil, for ‘venn med visdom’. Dessuten er det slik ‘at en filosof er et menneske som blir elsket av gudene’. Å sette dumskaller til å styre et samfunn er lite lurt; iblant er det slik at det inntreffer ulike former for kriser, som flom eller tørke, eller at en står overfor fiendtlige grupper av mennesker, for eksempel Sparta, og som truer hele samfunnsordningen, så er det vesentlig og viktig at det sitter et menneske ved makten som vet hva som er best å gjøre for samfunnet som helhet. Det betyr at slike tilfeller påkaller snarrådighet med henblikk på å fatte en beslutning, og, ikke minst, at beslutningen springer ut fra den som vet best – som rår over adekvat innsikt og oversikt.

I vår tid gis det mange slags eksperter, spesialister og profesjonelle mennesker, og således er tiden for lengst over da en filosof kunne påberope seg å være den som framfor alt er den som vet aller mest om hvordan et samfunn skal styres; Platons syn på hvilke egenskaper som trengtes og hvem som rådde over disse egenskaper, skiller seg sterkt fra nåtidens tankegang: At det er enkeltstående fakta som veier mest, og hvor leverandørene av nevnte type kunnskap er fagvitenskapene, især sosialøkonomien. Det gis en rekke skrifter, som en antar er skrevet av Platon selv; hvorvidt meningsinnholdet i disse skriftene er Platons egne meninger, er et omstridt spørsmål, og som sprenger rammen for min artikkel. I alle fall skriver Platon i det 7. brev at med mindre filosofen blir konge, eller kongen blir filosof, finnes det ingen rettferdighet. I sikten til Platon er det å ha oppnådd visdom bundet opp til erkjennelse av idéene, der en beskrivelse og tydning av ‘idéene’ er at de er størrelser som eksisterer uavhengig av menneskets bevissthet om de finnes eller ikke. Dermed er de beroende av at den som snakker og skriver om idéene og idéverden snakker sant. En annen måte å framstille det problematiske ved idéene, er at framstillingen innebærer en dårlig sirkel, for om en søker etter å sammenlikne to idéer med hverandre, for eksempel at et menneske hevder å ha en viss idé om rettferdighet, mens et annet menneske har en annen idé, så undres en over hva som er felles for de to ulike idéer – gitt at de er ulike. Under alle omstendigheter står en overfor stadig nye vanskelighetet med å få grep om hva som menes med å ha erkjent selve idéen om rettferdigheten.

Den tredje vanskeligheten er slik: Gitt at den opprinnelige idéen om rettferdigheten finnes i idéverdenen, og at vi mennesker, det vil si at i praksis er det en filosof, er henvist til en form for erindring, eller et minne, om den opprinnelige idéen. Dermed gis det ingen umiddelbar, eller direkte erkjennelse av idéen- bare en middelbar erkjennelse. Ut fra teorien er sjelsevnene hos mennesket forkludret, i og med at det lever i sanseverden, der sjelen har blitt preget under innflytelsen sansegjenstandene har utøvet overfor dens krefter. Det skal ikke utelukkes at menneskesjelen makter å ta skrittet over fra sanseverdens mange irrganger til et abstrakt nivå, der en forflytter seg i kraft av rene begrep. Likevel er det langt fra opplagt at det å ha et minne om en tidligere eksistens, det vil si forut for livet i sanseverden, der vi som lever holder til, er slik at det også griper om den opprinnelse betydningen til ‘rettferdigheten’, hva nå den måtte være.

Samfunnsklassene

Stöd Tidningen Kulturen

Köp en prenumeration! Klicka för mer information.

Med henblikk på Platons inndeling av samfunnet i tre klasser har jeg følgende bemerkning. Platons idealstat utelukket underklassen, slavene eller proletariatet. Slavene var nødvendig som arbeidskraft, uten at dette gav dem en selvstendig og betydningsfull status; de var rene kroppsarbeidere, i motsetning håndverkere og næringsdrivende, for eksempel seilmakere, smeder, tømrere og båtbyggere, på den ene siden, og handelsfolk og kjøpmenn, på den andre siden.

I Platons framtidige idealstat står lærere og soldater for vokterne av rettferdigheten, slik at når en lærer eller en soldat, praktiserte sitt yrke, så hadde de, som det naturligvis gjaldt for den førstnevnte samfunnsklassen, å følge lovene, samtidig som de slo ned på dem som brøt med byrådets vedtak om gjeldene lov. Vi skal passe oss for å tro at hver eneste ordning som gjelder som lov, også er en god lov. Et eksempel på det, er Sokrates, som meldte fra til byrådet i Athen om svært inhuman behandling av krigsfanger: Mennesker som er tatt til fange representerer ingen fare for et samfunn; det forholder seg omvendt: Det samfunnet som åpner opp for, eller som fortier, at det utføres grusomme handlinger, er et samfunn som bygger opp om vilkårlighet, det vil si urettferdige ordninger.

Når det angår lederne av idealstaten, så er det dem som gir ordre, for det er de skikket til å gjøre.

Den pedagogiske dimensjonens betydning for etablering av rettferdigheten

Følgelig er jeg kommet fram til den pedagogiske dimensjonens betydning for dannelse av rettferdigheten. Dette har som betingelse at personligheten/karakteren hos det enkelte klassemedlem får en visst preg, som det er alminnelig å beskrive i termer av ‘dygd’, og som er en intellektuell eller moralsk egenskap. Dygder er ikke medfødt, og således har de å bli lært. De næringsdrivende trenger å lære seg å vise tilbakeholdenhet, moderasjon, med henblikk på deres begjær etter personlig vinning, mens en lærer eller soldat, har å lære seg hva mot er, og at han også praktiserer det han har lært.

I Platons ideale utdanningsvisjon er oppdragelsen og undervisningen av kollektiv art. I korte trekk skal hver eneste samfunnsmedlem få den samme oppdragelse og undervisning i de første leveår, og som omfatter både teoretiske, praktiske og tekniske disipliner, inkludert gymnastikk; litt etter litt faller noen fra, og det er kun de aller flinkeste som kan konkurrere om de høyeste postene i staten.

Det foregående betyr at hos Platon er utdanningsvisjonen organisert og strukturert langsetter mønstre og linjer som vi kjenner igjen fra andre samfunnskulturer, så som den ble planlagt i USSR og Folkerepublikken Kina. Hvorvidt lederne i USSR, under Josef Stalin og i Folkerepublikken Kina, under Mao Zedong, framviste dygdene tilbakeholdenhet, mot og visdom, er det ingen som kan hevde uten at de derigjennom har gått fra sans og samling.

Thor Olav Olsen
Ensamrätt för samtliga artiklarna som Thor Olav Olsen publicerar i Tidningen Kulturen tillhör författaren. Tillståndet för citat, länkar eller publicering i andra media än Tidningen Kulturen måste skriftligt ges av författaren på denna adress            Den här e-postadressen skyddas mot spambots. Du måste tillåta JavaScript för att se den.

 

Ur arkivet

view_module reorder

Men det här är Serbien

  Kvinnor i Nis. foto Sophie Malmros Men det här är Serbien Tåget från Belgrad till Nis ser ut som tågen i Sverige på 1970-talet. Jag har tur och får plats i en ...

Av: Sophie Malmros | Resereportage | 05 december, 2009

Magnus Göransson Foto Peter Hallin

Idioten och spindeln

Magnus Göransson är tillbaka med sin Idiot.

Av: Magnus Göransson | Gästkrönikör | 13 maj, 2017

TV-serien Morran och Tobias, Foto: SVT

Skrattet vid ensamhetens avgrund

Mathias Jansson har hittat parallellerna mellan SVT:s komedisuccé "Morran och Tobias" och andra tragikomiska radarpar genom TV-historien. Många av komediserierna bygger i grunden på djupa existentiella frågor om mänsklig utsatthet ...

Av: Mathias Jansson | Media, porträtt | 04 november, 2015

Karnevalståg från Moderna Museet 1968

Art Distribution – en omöjlig historia som fyller femtio år

Vi vet att vi lever i en värld där marknadskrafterna styr och ställer. Du måste, om du vill överleva, göra dig själv till ett varumärke, det vill säga om du ...

Av: Percival | Kulturreportage | 13 augusti, 2016

Pirater i etern och på nätet

  Onsdagen den 8 mars 1961 klockan tio på förmiddagen började radiopiraterna sina sändningar från Radio Nord på internationellt vatten i Östersjön ombord i skeppet Bon Jour. Det var nyheter varje ...

Av: Benny Holmberg | Kulturreportage | 26 februari, 2011

Om en yngling som inte borde ha sett Wagners opera Rienzi

Till Guido Zeccolas eleganta och synpunktsrika essä om Wagner och det musikaliska dramat här på sidan kan läggas en rekommendation för vidare läsning: essäerna, betraktelserna och breven i Thomas Manns ...

Av: Ivo Holmqvist | Essäer | 06 mars, 2013

Har UFO: n någon plats inom teosofin?

Flygande tefat i historia och religion  En av de första dokumenterade UFO-observationerna gjordes den 5 augusti år1926. Det var den ryske målaren, upptäcktsresande och mystikern Nicholas Roerich, som befann sig på ...

Av: Carl Ek | Kulturreportage | 23 november, 2013

Meningsfullheten är alltid angelägnare

Från att ha etablerat sig som ett samtida scenkonstuttryck med stor attraktionskraft på såväl dåtida tonsättare som publik har idag operakonsten på institutionsnivå övergått till ett vegetativt, reproducerande stadium. Genom ...

Av: Magnus Bunnskog | Essäer om musik | 30 december, 2012

Botanisera i arkivet
close

Prenumerera på vårt nyhetsbrev!

Få de senaste artiklarna direkt i din brevlåda - helt kostnadsfritt.

Du kan när som helst avsluta din prenumeration - enklast klickar du bara på länken du hittar i varje nyhetsbrev.