Vladimir Oravsky av Elena Piligrim

Klippboksutdrag

Satt på SJ-tågets ”tysta avdelning” på väg mot Kastrup. Igen. Läste korrekturet till min kommande kortroman ”Mona Lisas leende”, som handlar om geniet Leonardo da Vinci under hans arbete på ...

Av: Vladimir Oravsky | 01 september, 2015
Gästkrönikör

Blir du lönsam lille vän?  Foto: Carl Henrik Tillberg

Cirkeln sluts i södra Frankrike, ett möte med ett av Sveriges främsta konstnärspar

Är du lönsam lille vän är utnämnd till Sveriges mest kända målning, men vad hände egentligen med upphovsmakaren Peter Tillberg? Katinka Kant har åkt ned till Aix-en-Provence och hälsat på ...

Av: Katinka Kant | 23 mars, 2017
Konstens porträtt

Lin Fengmians uggla är egentligen en uv

Den kinesiska uven av konstnären Lin Fengmian (1963) förefaller så sorgsen. Kanske för att den kom till Sverige, förvärvad mer eller mindre direkt av familjen Ramel, och blev kallad uggla ...

Av: Birgitta Milits | 07 december, 2013
Konstens porträtt

Carl Schmitts antiliberala partisaner

Carl Schmitts antiliberala partisaner Den rättshistoriska tidskriften Jur commune karakteriserade Heinrich Meiers bok Carl Schmitt, Leo Strauss und Der Begreiff des Politischen som "...une travail du grande qualité". Meier var 95 ...

Av: Bo Cavefors | 11 januari, 2007
Essäer om samhället

Fødsel og død, livsmening og livstid



Forord

Picasso. Kvinna med stor näsaVårt liv i verden begynner med fødselen og ender med døden. Således er hvert enkelt liv tilmålt, skjønt ingen av oss kjenner dagen og timen for vår utgang. I videre forstand består vårt liv av steder for klargjøring av hva for mening det har, som varer så lenge vårt sinn er i orden og at vi holder ut å tenke på og snakke om alvorlige ting, det vil si at oppgaven er en livstidsoppgave. Det er OK å ha en livstidsoppgave, for i blant er det slik at spørsmålet om livsmening kollapser – at det svinner hen mellom dine fingrer som duggen for sola. Dermed er det så avgjort av stor betydning for oss at vi prøver å beholde kontakten med realiteten. Drøm og drømmer er en del av livet; når drømmen overtar styringen av ditt liv, oppstår dagdrømmen.

Å leve på dagdrømmer, er miste kontrollen på ditt liv, for da får du et ‘skinnliv’. Gitt at et skinnliv innebærer serier av drømmer som aldri blir til realitet, så står en overfor et nitrist liv. Den som tror og mener at hun ønsker og vil ha et skinnliv, bedrar seg selv, for det er å mene at en foretrekker det som negativ framfor det som er positivt. Imidlertid, å tenke på realiteten og å ha kontakt med den, er å ha, eller å utarbeide, en adekvat oppfattelse om hvordan relasjonen mellom oss selv og realiteten kommer i stand, og det står for å ha en erkjenningsteori om realiteten: Spørsmålet er om det er tilstrekkelig å ha en erkjenningsteori som ikke treffer realiteten, når en skal ta stilling til hva som gjør livet verdt å leve. Dermed har jeg mine sterke tvil om at Hitler, Himler og Goebbels levde meningsfylte liv; deres liv sprang ut av fantasier om en verden der den rene rase styrte – at grunnlaget for det hele var rasehygiene.

Tiden mellom fødselen og døden står for det som løper fort av sted

Sett fra et perspektiv, er livet det som løper foran oss hele tiden, mens vi selv kommer haltende etter.
Å være menneske er å ha planer og prosjekt, som driver oss framover – hver eneste dag. Dermed forlanger livet selv at vi setter ned farten, slik at vi får anledning til å tenke gjennom det vi holder på med, innen det har blitt for sent, og som ikke er med henvisning til klokketiden.

Naturligvis, å snakke om at det har blitt (altfor) sent for oss, er gjerne i forbindelse med forestillingen om sivilisasjonstanken har lidd nederlag, og at dette skjedde gjennom de to verdenskrigene, med gjenoppbyggingen som en fortsettelse av de to kriger, bare med andre midler. Ut fra nevnte tankegang, ser jeg ingen avgjørende forskjell mellom tiden da jeg selv vokste opp og nåtiden, det vi si at verden sliter med mange av de problem en slet med for førti til femti år siden. Til leserens opplysning: Jeg er født i slutten av 1946.

Stöd Tidningen Kulturen

Köp en prenumeration! Klicka för mer information.

Tilbake til diskursen om livet eller tiden. Mens en er svært ung, synes det meste å bevege seg i sneglefart; dagene er lange, søndager er nesten ikke til å holde ut, og en har gått på skole i uendelig lang tid.

Det foregående er rotfestet i barnets oppfattelse, og slik skal det være. Det er noe helt annet å tenke over hva det er som gjør at i blant synes tiden å stå stille, eller at den har stanset opp. I alle fall er de aller fleste av oss fortrolige med å sitte på et offentlig kontor, der vi har å vente på at det er vår tur, om det er hos en tannlege eller en lege, er ikke relevant for beskrivelsen av slike situasjoner. Anta at det er 20 minutter å vente, og derfor griper vi til et blad, som det er så mange av på offentlige kontorer, og vi starter med å lese. Så med ett er det vår tur, for det ropes ut et navn, som er vårt eget navn. Ja, en kan likeledes undre seg over hvor hen en var i de 20 minuttene som forløp. I en tidligere artikkel, utgitt i TK, har jeg skrevet om å leve i tiden, om å falle ut av tiden og å vende tilbake til tiden.

Mennesker har drømmer; drømmer finner sted i tiden, det som skjer i våre drømmer likner svært lite på det som skjer i det reelle livet, der en hendelse inntreffer på grunn av at en annen hendelse har inntruffet tidligere: Loven om kausalitet gjelder uavkortet for alt som skjer i den ytre verden.

Fortiden er om alt som ikke vender tilbake, mens nåtiden er stedet for planer og prosjekt for framtiden

Iblant kan det kjennes som fortiden puster oss i nakken, som synes å bety at vårt liv henger sammen på det settet at vi kan ikke tre ut av det som vi skifter ut vår garderobe med siste mote fra H&M. Like vel er det fatalt å tro at en kan vende tilbake til fortiden, og at en tror og mener at den vil være slik den var før i tiden. Det trenger å bli forklart. Resonnementet mitt er slik. Kausaliteten er operativ i hvert eneste liv, og dette trenger ikke kun bety at det er de ordinære typer av kausalitet som er virksomme; det kan likeledes være med henvisning til det jeg beskriver i termer av ‘komplementær kausalitet’, og som er operativ for liv som vi mennesker har, det vil si at vi tenker og handler ut fra grunner, og at vi ikke bare er bevisstløse maskiner, der ordinær kausalitet er på sin rette plass. Utover dette er det slik at et liv endrer seg over tid, sted og omstendigheter, eller at hver og en av oss handler og lever i diskordante situasjoner, der ‘diskordant’ står for ‘uoverensstemmelse’ – at for oss er livet i dag og i nåtiden et annet enn det var i fortiden. Vi kan også uttrykke dette poenget slik. Det er helt alminnelig at et menneske identifiserer seg med situasjonen det befinner seg i, hva nå den mer presist er, og når den konkrete situasjonen endrer seg, så endrer også mennesket seg: Å nekte å godkjenne at livet har et dynamisk moment, er å leve på siden av seg selv, eller at en har et passivt liv: Å være menneske er å både å være iakttaker og å være aktivt inngripende, det vil si at en faktisk handler, og at en våger å ta de konsekvenser som følger fra at en har handlet. Med andre ord: Når en har handlet, er livet ikke lenger slik det var før en levde som om en vandret som en søvngjenger.

Hva det kommer an på i et liv, er at en lever årvåken. Uansett hvor mye et menneske ønsker og vil gjenoppleve barndomstiden, som, for mange, står som en ren uskyldstid, fri for bekymringer av alle slag, så innebærer livets dynamiske moment at om det hadde vært mulig å reise tilbake til en tid som nå er over, slik at du pånytt kunne få nyte godt av barndomstiden, ville det unge menneske som du var den gang være så forskjellig fra den du har blitt til og er nå, at du ganske sikkert ville ha sett på det som et fullstendig fremmed menneske. I ungdomsårene sa vi ofte at verden er vanskelig å leve i, og at flukt fra den er umulig, om det så dreide seg om å finne seg et sted i skogen eller på fjellet, for samfunnet var for lengst blitt gjennomorganisert. Et annet aspekt er om en ville bli tilfreds med å leve som eneboer; mennesket er en sosial skapning, og som, nærmest som et instinkt eller ut fra hva evolusjonen har gjort med oss, søker samliv med andre sosiale skapninger. På den annen side, da jeg var ung trengte jeg å være mye for meg selv, og siden det slettes ikke er så enkelt å stikke seg bort i en middels stor by, måtte jeg finne fram til kafeteriaer der jeg kunne kjøpe meg en kopp kaffe, ta fram en bok og ha min gule notisbok liggende ved siden av meg, uten at jeg risikerte å bli overrent av alle dem som ville slå av en prat med meg om løst og fast. I visse perioder av min ungdomstid levde jeg som en eremitt. At denne viktige tiden, der en får sterke impulser fra omgivelsene, og som varer livet ut, har forløpt på liknende måter som min, har jeg fått vite i ettertid gjennom mine samtaler med andre mennesker, og som hadde satt seg som mål å bli forfatter, eller at det å skrive skulle bli deres framtidige virke. Ja, slik ble mitt liv til den jeg er i dag – jeg ble et skrivende menneske.

Thor Olav Olsen
Ensamrätt för samtliga artiklarna som Thor Olav Olsen publicerar i Tidningen Kulturen tillhör författaren. Tillståndet för citat, länkar eller publicering i andra media än Tidningen Kulturen måste skriftligt ges av författaren på denna adress         Den här e-postadressen skyddas mot spambots. Du måste tillåta JavaScript för att se den.

Ur arkivet

view_module reorder

Filip Lindberg. Några dikter

Filip Lindberg (f. 1990),studerar masterprogramet i litteraturvetenskap vid Uppsala universitet. Även redaktör för litteraturtidskiften Tydningen.                      

Av: Filip Lindberg | Utopiska geografier | 14 april, 2014

Isabella Lundgren

Nya generationers samtal centralt för yttrandefriheten

Vår civilisations överlevnad hänger på vår förmåga att kommunicera, för klarar vi inte det så kommer vi att slåss, kriga och förgöra varandra istället.

Av: Isabella Lundgren | Essäer om samhället | 22 maj, 2017

In memoriam Rautavaara

In memoriam Rautavaara Stefan Hammarén skriver ett memorandum över Tapio "Tapsa" Rautavaara, finsk sångare, skådespelare och idrottsman.

Av: Stefan Hammarén | Musikens porträtt | 09 november, 2006

Den stockholmska barfotatrion åter på frammarsch

  Bandets galne trummis Andreas, basisten Joen och Martin. Den stockholmska barfotatrion på frammarsch Riffrockarna, Jaaris pojkar eller den underliga barfotatrion. Som man säger: kärt barn har många namn. Deras egentliga och ...

Av: Petter Stjernstedt | Musikens porträtt | 16 februari, 2007

Afrikanska toner och skönsång på jazzfestivalen

Etienne Mbappé. Afrikanska toner och skönsång på jazzfestivalen I slutet av oktober gick jazzfestivalen i Umeå av stapeln. Det fanns åtta scener och framföranden för alla smaker, från skönsång med The ...

Av: Calle Hedrén | Kulturreportage | 13 november, 2007

Idioten på muséet

Hörde en gång om en idiot som gjorde ett museum på precis allt som flöt iland hos honom vid ett klippors ytterskär, bl.a. åror, lådor med smuggelsprit, talrika naziuniformer, EFFOA:s ...

Av: Stefan Hammarén | Stefan Hammarén | 26 oktober, 2011

Hatthyllan

Det var en höstkväll och allt var stilla. Regnet piskade mot stuprännan. Han satt där med ögonen i den dammiga boken. Sidorna var skrynkliga. Fyllda med kaffefläckar och intorkade ostbitar. Han ...

Av: Stina Nilsson | Utopiska geografier | 05 maj, 2010

Om Nijinskys teckningar

Bild och ande är på något sätt oskiljaktiga hos Nijinskys tecknade motiv värld. De linjer han skapar och återger med krita, kol, grafit, pastell eller olika sorters tusch och vattenfärger ...

Av: Jonas Lindman | Gästkrönikör | 29 mars, 2012

Botanisera i arkivet
close

Prenumerera på vårt nyhetsbrev!

Få de senaste artiklarna direkt i din brevlåda - helt kostnadsfritt.

Du kan när som helst avsluta din prenumeration - enklast klickar du bara på länken du hittar i varje nyhetsbrev.

Cron Job Starts