Illustration av Hebriana Alainentalo

Glömda poeter

Arne Melberg om tre poeters udda öde: Bengt Berg, Sam Carlquist och Lars Järlestad.

Av: Arne Melberg | 16 september, 2015
Essäer om litteratur & böcker

Robert Warrebäck. Foto: Joel Krozer

En novell av Robert Warrebäck

Robert Warrebäck skriver dikter, prosa och artiklar. Han har publicerat poesi i Post Scriptum, noveller i diverse skönlitterära antologier och skrivit artiklar åt olika webmagasin och tidskrifter. Han jobbar om ...

Av: Robert Warrebäck | 28 september, 2015
Utopiska geografier

August Strindberg vid Rådmansgatans t-tunnelbanestation i Stockholm. Foto Wiki

Strindberg och Frankrike

August Strindberg är Sveriges mest franskinriktade skönlitteräre författare. Han bodde långa perioder i Frankrike, skrev själv vissa av sina verk på franska, de flesta av hans skrifter finns översatta till ...

Av: Elisabeth Tegelberg | 07 juli, 2015
Litteraturens porträtt

Karin G Engs erotisk krönika VI. En doft av inuti.

Mjuk men skönjbar slingrar den sig runt mig; rundlar en viskning, en smekning, löften. När den snuddar mig sluter jag ögonen och håller andan. Stilla. En enda evig sekund. Så ...

Av: Karin G. Eng | 26 juni, 2012
Gästkrönikör

Fødsel og død, livsmening og livstid



Forord

Picasso. Kvinna med stor näsaVårt liv i verden begynner med fødselen og ender med døden. Således er hvert enkelt liv tilmålt, skjønt ingen av oss kjenner dagen og timen for vår utgang. I videre forstand består vårt liv av steder for klargjøring av hva for mening det har, som varer så lenge vårt sinn er i orden og at vi holder ut å tenke på og snakke om alvorlige ting, det vil si at oppgaven er en livstidsoppgave. Det er OK å ha en livstidsoppgave, for i blant er det slik at spørsmålet om livsmening kollapser – at det svinner hen mellom dine fingrer som duggen for sola. Dermed er det så avgjort av stor betydning for oss at vi prøver å beholde kontakten med realiteten. Drøm og drømmer er en del av livet; når drømmen overtar styringen av ditt liv, oppstår dagdrømmen.

Å leve på dagdrømmer, er miste kontrollen på ditt liv, for da får du et ‘skinnliv’. Gitt at et skinnliv innebærer serier av drømmer som aldri blir til realitet, så står en overfor et nitrist liv. Den som tror og mener at hun ønsker og vil ha et skinnliv, bedrar seg selv, for det er å mene at en foretrekker det som negativ framfor det som er positivt. Imidlertid, å tenke på realiteten og å ha kontakt med den, er å ha, eller å utarbeide, en adekvat oppfattelse om hvordan relasjonen mellom oss selv og realiteten kommer i stand, og det står for å ha en erkjenningsteori om realiteten: Spørsmålet er om det er tilstrekkelig å ha en erkjenningsteori som ikke treffer realiteten, når en skal ta stilling til hva som gjør livet verdt å leve. Dermed har jeg mine sterke tvil om at Hitler, Himler og Goebbels levde meningsfylte liv; deres liv sprang ut av fantasier om en verden der den rene rase styrte – at grunnlaget for det hele var rasehygiene.

Tiden mellom fødselen og døden står for det som løper fort av sted

Sett fra et perspektiv, er livet det som løper foran oss hele tiden, mens vi selv kommer haltende etter.
Å være menneske er å ha planer og prosjekt, som driver oss framover – hver eneste dag. Dermed forlanger livet selv at vi setter ned farten, slik at vi får anledning til å tenke gjennom det vi holder på med, innen det har blitt for sent, og som ikke er med henvisning til klokketiden.

Naturligvis, å snakke om at det har blitt (altfor) sent for oss, er gjerne i forbindelse med forestillingen om sivilisasjonstanken har lidd nederlag, og at dette skjedde gjennom de to verdenskrigene, med gjenoppbyggingen som en fortsettelse av de to kriger, bare med andre midler. Ut fra nevnte tankegang, ser jeg ingen avgjørende forskjell mellom tiden da jeg selv vokste opp og nåtiden, det vi si at verden sliter med mange av de problem en slet med for førti til femti år siden. Til leserens opplysning: Jeg er født i slutten av 1946.

Stöd Tidningen Kulturen

Köp en prenumeration! Klicka för mer information.

Tilbake til diskursen om livet eller tiden. Mens en er svært ung, synes det meste å bevege seg i sneglefart; dagene er lange, søndager er nesten ikke til å holde ut, og en har gått på skole i uendelig lang tid.

Det foregående er rotfestet i barnets oppfattelse, og slik skal det være. Det er noe helt annet å tenke over hva det er som gjør at i blant synes tiden å stå stille, eller at den har stanset opp. I alle fall er de aller fleste av oss fortrolige med å sitte på et offentlig kontor, der vi har å vente på at det er vår tur, om det er hos en tannlege eller en lege, er ikke relevant for beskrivelsen av slike situasjoner. Anta at det er 20 minutter å vente, og derfor griper vi til et blad, som det er så mange av på offentlige kontorer, og vi starter med å lese. Så med ett er det vår tur, for det ropes ut et navn, som er vårt eget navn. Ja, en kan likeledes undre seg over hvor hen en var i de 20 minuttene som forløp. I en tidligere artikkel, utgitt i TK, har jeg skrevet om å leve i tiden, om å falle ut av tiden og å vende tilbake til tiden.

Mennesker har drømmer; drømmer finner sted i tiden, det som skjer i våre drømmer likner svært lite på det som skjer i det reelle livet, der en hendelse inntreffer på grunn av at en annen hendelse har inntruffet tidligere: Loven om kausalitet gjelder uavkortet for alt som skjer i den ytre verden.

Fortiden er om alt som ikke vender tilbake, mens nåtiden er stedet for planer og prosjekt for framtiden

Iblant kan det kjennes som fortiden puster oss i nakken, som synes å bety at vårt liv henger sammen på det settet at vi kan ikke tre ut av det som vi skifter ut vår garderobe med siste mote fra H&M. Like vel er det fatalt å tro at en kan vende tilbake til fortiden, og at en tror og mener at den vil være slik den var før i tiden. Det trenger å bli forklart. Resonnementet mitt er slik. Kausaliteten er operativ i hvert eneste liv, og dette trenger ikke kun bety at det er de ordinære typer av kausalitet som er virksomme; det kan likeledes være med henvisning til det jeg beskriver i termer av ‘komplementær kausalitet’, og som er operativ for liv som vi mennesker har, det vil si at vi tenker og handler ut fra grunner, og at vi ikke bare er bevisstløse maskiner, der ordinær kausalitet er på sin rette plass. Utover dette er det slik at et liv endrer seg over tid, sted og omstendigheter, eller at hver og en av oss handler og lever i diskordante situasjoner, der ‘diskordant’ står for ‘uoverensstemmelse’ – at for oss er livet i dag og i nåtiden et annet enn det var i fortiden. Vi kan også uttrykke dette poenget slik. Det er helt alminnelig at et menneske identifiserer seg med situasjonen det befinner seg i, hva nå den mer presist er, og når den konkrete situasjonen endrer seg, så endrer også mennesket seg: Å nekte å godkjenne at livet har et dynamisk moment, er å leve på siden av seg selv, eller at en har et passivt liv: Å være menneske er å både å være iakttaker og å være aktivt inngripende, det vil si at en faktisk handler, og at en våger å ta de konsekvenser som følger fra at en har handlet. Med andre ord: Når en har handlet, er livet ikke lenger slik det var før en levde som om en vandret som en søvngjenger.

Hva det kommer an på i et liv, er at en lever årvåken. Uansett hvor mye et menneske ønsker og vil gjenoppleve barndomstiden, som, for mange, står som en ren uskyldstid, fri for bekymringer av alle slag, så innebærer livets dynamiske moment at om det hadde vært mulig å reise tilbake til en tid som nå er over, slik at du pånytt kunne få nyte godt av barndomstiden, ville det unge menneske som du var den gang være så forskjellig fra den du har blitt til og er nå, at du ganske sikkert ville ha sett på det som et fullstendig fremmed menneske. I ungdomsårene sa vi ofte at verden er vanskelig å leve i, og at flukt fra den er umulig, om det så dreide seg om å finne seg et sted i skogen eller på fjellet, for samfunnet var for lengst blitt gjennomorganisert. Et annet aspekt er om en ville bli tilfreds med å leve som eneboer; mennesket er en sosial skapning, og som, nærmest som et instinkt eller ut fra hva evolusjonen har gjort med oss, søker samliv med andre sosiale skapninger. På den annen side, da jeg var ung trengte jeg å være mye for meg selv, og siden det slettes ikke er så enkelt å stikke seg bort i en middels stor by, måtte jeg finne fram til kafeteriaer der jeg kunne kjøpe meg en kopp kaffe, ta fram en bok og ha min gule notisbok liggende ved siden av meg, uten at jeg risikerte å bli overrent av alle dem som ville slå av en prat med meg om løst og fast. I visse perioder av min ungdomstid levde jeg som en eremitt. At denne viktige tiden, der en får sterke impulser fra omgivelsene, og som varer livet ut, har forløpt på liknende måter som min, har jeg fått vite i ettertid gjennom mine samtaler med andre mennesker, og som hadde satt seg som mål å bli forfatter, eller at det å skrive skulle bli deres framtidige virke. Ja, slik ble mitt liv til den jeg er i dag – jeg ble et skrivende menneske.

Thor Olav Olsen
Ensamrätt för samtliga artiklarna som Thor Olav Olsen publicerar i Tidningen Kulturen tillhör författaren. Tillståndet för citat, länkar eller publicering i andra media än Tidningen Kulturen måste skriftligt ges av författaren på denna adress         Den här e-postadressen skyddas mot spambots. Du måste tillåta JavaScript för att se den.

Ur arkivet

view_module reorder

Digitala avtryck

Den unge svenske tonsättaren Johan Svensson (f. 1983) redogör i detta porträtt av den något äldre kollegan JoakimSandgren (f. 1965)försin fascination inför denne numera i Paris baserade tonsättaren och hans musik. Via ...

Av: Johan Svensson | Musikens porträtt | 28 mars, 2013

gudinnor

New Age – flyktväg eller kvinnorörelse i vår tid?

New Age - detta omdiskuterade, mycket breda begrepp som även fungerar som samlingsnamn för olika andliga och spirituella rörelser – kan det sägas utgöra en i vår tid betydelsefull kvinnorörelse? ...

Av: Cecilia Johansson Martinelle | Essäer om religionen | 24 december, 2017

Den samiska shamanen och vismannen - fakta och reflexioner

De största fördomarna mot samer berör enligt min mening samisk shamandom som har ansetts bygga endast på vidskepelse och ännu oftast ses så. Etnologen dr Gabriele Herzog-Schröder i München säger ...

Av: Nina Michael | Reportage om politik & samhälle | 21 oktober, 2014

Umberto Saba, geten och döden

En regnig dag i oktober 2012 besökte jag Umberto Sabas antikvariat i Trieste. Jag köpte en bok på italienska om antikvariatet och dess historia sedan 1919 då Saba blev dess ...

Av: Bo Gustavsson | Litteraturens porträtt | 30 mars, 2013

Domenico Morelli. Iconoklasti. 1864. Museo di Napoli

Ikonoklaster, Fahrenheit 451 och kulturella folkmord

Varför ogillar vissa människor bilder som föreställer gudar och människor? Varför har det under vissa tider i en del kulturer funnits människor som bestämt sig för att systematiskt radera ut ...

Av: Guido Zeccola | Essäer om samhället | 30 augusti, 2015

Man bär utlandet inom sig

Man bär utlandet inom sig Ett bokligt reportage Man bär utlandet inom sig, säger den isländske författaren Gudbergur Bergsson. Man bär och bär fram till den punkt man inte längre ...

Av: Thomas Nydahl | Kulturreportage | 24 november, 2006

Robert Halvarsson - Kooperativet Mediagruppen Karlstad - foto -  Robin Malmqvist

Känner du vid mitt namn?

En ny text av Robert Halvarsson.

Av: Robert Halvarsson | Utopiska geografier | 11 januari, 2016

Bob Dylan 1963

”Jag var inte toastmaster åt någon generation”

Linda Bönström om Bob Dylan en musikikon och en poet som har varit viktig för flera generationer.

Av: Linda Bönström | Essäer om musik | 14 februari, 2015

Botanisera i arkivet
close

Prenumerera på vårt nyhetsbrev!

Få de senaste artiklarna direkt i din brevlåda - helt kostnadsfritt.

Du kan när som helst avsluta din prenumeration - enklast klickar du bara på länken du hittar i varje nyhetsbrev.