"Go west young woman!" - en västernopera på Kungliga Teatern

Det var inte bara män som lystrade till uppmaningen - Go west young man! - under gudruschens bråda dagar i Kalifornien i mitten av 1800-talet, även om de dominerade kraftigt ...

Av: Ulf Stenberg | 20 december, 2011
Kulturreportage

Var är glädjen?

"Språk är min glädje”, säger Eva B Magnusson, Lindesberg, vars lyrik de senaste åren väckt allt större uppmärksamhet och renderat henne en rad litterära priser. Häromåret fick hon Stig Carlsson-priset ...

Av: Björn Gustavsson | 26 februari, 2012
Essäer om litteratur & böcker

ISCM World New Music Days Wien 11.- 14. November 2013

Wien, det historiske oppstandelsessentrum for vestlig musikk, er i år vert for den internasjonale samtidsmusikkfestivalen ISCM World New Music Days. Byens avantgardistiske tradisjoner skal med andre ord reaktiveres. Når man ...

Av: Liv Kristin Holmberg | 28 november, 2013
Essäer om musik

Blomgubben / över huvudet taget

Vad betyder vackert för dig egentligen, plus något mer? Såklart kan de va skönt behagfullt, fåfängt i en gliring, taggat explosivt. Har vackert någonting med verkligheten att göra, över huvudet ...

Av: Kenneth Rundberg | 01 november, 2010
Utopiska geografier

Fødsel og død, livsmening og livstid



Forord

Picasso. Kvinna med stor näsaVårt liv i verden begynner med fødselen og ender med døden. Således er hvert enkelt liv tilmålt, skjønt ingen av oss kjenner dagen og timen for vår utgang. I videre forstand består vårt liv av steder for klargjøring av hva for mening det har, som varer så lenge vårt sinn er i orden og at vi holder ut å tenke på og snakke om alvorlige ting, det vil si at oppgaven er en livstidsoppgave. Det er OK å ha en livstidsoppgave, for i blant er det slik at spørsmålet om livsmening kollapser – at det svinner hen mellom dine fingrer som duggen for sola. Dermed er det så avgjort av stor betydning for oss at vi prøver å beholde kontakten med realiteten. Drøm og drømmer er en del av livet; når drømmen overtar styringen av ditt liv, oppstår dagdrømmen.

Å leve på dagdrømmer, er miste kontrollen på ditt liv, for da får du et ‘skinnliv’. Gitt at et skinnliv innebærer serier av drømmer som aldri blir til realitet, så står en overfor et nitrist liv. Den som tror og mener at hun ønsker og vil ha et skinnliv, bedrar seg selv, for det er å mene at en foretrekker det som negativ framfor det som er positivt. Imidlertid, å tenke på realiteten og å ha kontakt med den, er å ha, eller å utarbeide, en adekvat oppfattelse om hvordan relasjonen mellom oss selv og realiteten kommer i stand, og det står for å ha en erkjenningsteori om realiteten: Spørsmålet er om det er tilstrekkelig å ha en erkjenningsteori som ikke treffer realiteten, når en skal ta stilling til hva som gjør livet verdt å leve. Dermed har jeg mine sterke tvil om at Hitler, Himler og Goebbels levde meningsfylte liv; deres liv sprang ut av fantasier om en verden der den rene rase styrte – at grunnlaget for det hele var rasehygiene.

Tiden mellom fødselen og døden står for det som løper fort av sted

Sett fra et perspektiv, er livet det som løper foran oss hele tiden, mens vi selv kommer haltende etter.
Å være menneske er å ha planer og prosjekt, som driver oss framover – hver eneste dag. Dermed forlanger livet selv at vi setter ned farten, slik at vi får anledning til å tenke gjennom det vi holder på med, innen det har blitt for sent, og som ikke er med henvisning til klokketiden.

Naturligvis, å snakke om at det har blitt (altfor) sent for oss, er gjerne i forbindelse med forestillingen om sivilisasjonstanken har lidd nederlag, og at dette skjedde gjennom de to verdenskrigene, med gjenoppbyggingen som en fortsettelse av de to kriger, bare med andre midler. Ut fra nevnte tankegang, ser jeg ingen avgjørende forskjell mellom tiden da jeg selv vokste opp og nåtiden, det vi si at verden sliter med mange av de problem en slet med for førti til femti år siden. Til leserens opplysning: Jeg er født i slutten av 1946.

Stöd Tidningen Kulturen

Köp en prenumeration! Klicka för mer information.

Tilbake til diskursen om livet eller tiden. Mens en er svært ung, synes det meste å bevege seg i sneglefart; dagene er lange, søndager er nesten ikke til å holde ut, og en har gått på skole i uendelig lang tid.

Det foregående er rotfestet i barnets oppfattelse, og slik skal det være. Det er noe helt annet å tenke over hva det er som gjør at i blant synes tiden å stå stille, eller at den har stanset opp. I alle fall er de aller fleste av oss fortrolige med å sitte på et offentlig kontor, der vi har å vente på at det er vår tur, om det er hos en tannlege eller en lege, er ikke relevant for beskrivelsen av slike situasjoner. Anta at det er 20 minutter å vente, og derfor griper vi til et blad, som det er så mange av på offentlige kontorer, og vi starter med å lese. Så med ett er det vår tur, for det ropes ut et navn, som er vårt eget navn. Ja, en kan likeledes undre seg over hvor hen en var i de 20 minuttene som forløp. I en tidligere artikkel, utgitt i TK, har jeg skrevet om å leve i tiden, om å falle ut av tiden og å vende tilbake til tiden.

Mennesker har drømmer; drømmer finner sted i tiden, det som skjer i våre drømmer likner svært lite på det som skjer i det reelle livet, der en hendelse inntreffer på grunn av at en annen hendelse har inntruffet tidligere: Loven om kausalitet gjelder uavkortet for alt som skjer i den ytre verden.

Fortiden er om alt som ikke vender tilbake, mens nåtiden er stedet for planer og prosjekt for framtiden

Iblant kan det kjennes som fortiden puster oss i nakken, som synes å bety at vårt liv henger sammen på det settet at vi kan ikke tre ut av det som vi skifter ut vår garderobe med siste mote fra H&M. Like vel er det fatalt å tro at en kan vende tilbake til fortiden, og at en tror og mener at den vil være slik den var før i tiden. Det trenger å bli forklart. Resonnementet mitt er slik. Kausaliteten er operativ i hvert eneste liv, og dette trenger ikke kun bety at det er de ordinære typer av kausalitet som er virksomme; det kan likeledes være med henvisning til det jeg beskriver i termer av ‘komplementær kausalitet’, og som er operativ for liv som vi mennesker har, det vil si at vi tenker og handler ut fra grunner, og at vi ikke bare er bevisstløse maskiner, der ordinær kausalitet er på sin rette plass. Utover dette er det slik at et liv endrer seg over tid, sted og omstendigheter, eller at hver og en av oss handler og lever i diskordante situasjoner, der ‘diskordant’ står for ‘uoverensstemmelse’ – at for oss er livet i dag og i nåtiden et annet enn det var i fortiden. Vi kan også uttrykke dette poenget slik. Det er helt alminnelig at et menneske identifiserer seg med situasjonen det befinner seg i, hva nå den mer presist er, og når den konkrete situasjonen endrer seg, så endrer også mennesket seg: Å nekte å godkjenne at livet har et dynamisk moment, er å leve på siden av seg selv, eller at en har et passivt liv: Å være menneske er å både å være iakttaker og å være aktivt inngripende, det vil si at en faktisk handler, og at en våger å ta de konsekvenser som følger fra at en har handlet. Med andre ord: Når en har handlet, er livet ikke lenger slik det var før en levde som om en vandret som en søvngjenger.

Hva det kommer an på i et liv, er at en lever årvåken. Uansett hvor mye et menneske ønsker og vil gjenoppleve barndomstiden, som, for mange, står som en ren uskyldstid, fri for bekymringer av alle slag, så innebærer livets dynamiske moment at om det hadde vært mulig å reise tilbake til en tid som nå er over, slik at du pånytt kunne få nyte godt av barndomstiden, ville det unge menneske som du var den gang være så forskjellig fra den du har blitt til og er nå, at du ganske sikkert ville ha sett på det som et fullstendig fremmed menneske. I ungdomsårene sa vi ofte at verden er vanskelig å leve i, og at flukt fra den er umulig, om det så dreide seg om å finne seg et sted i skogen eller på fjellet, for samfunnet var for lengst blitt gjennomorganisert. Et annet aspekt er om en ville bli tilfreds med å leve som eneboer; mennesket er en sosial skapning, og som, nærmest som et instinkt eller ut fra hva evolusjonen har gjort med oss, søker samliv med andre sosiale skapninger. På den annen side, da jeg var ung trengte jeg å være mye for meg selv, og siden det slettes ikke er så enkelt å stikke seg bort i en middels stor by, måtte jeg finne fram til kafeteriaer der jeg kunne kjøpe meg en kopp kaffe, ta fram en bok og ha min gule notisbok liggende ved siden av meg, uten at jeg risikerte å bli overrent av alle dem som ville slå av en prat med meg om løst og fast. I visse perioder av min ungdomstid levde jeg som en eremitt. At denne viktige tiden, der en får sterke impulser fra omgivelsene, og som varer livet ut, har forløpt på liknende måter som min, har jeg fått vite i ettertid gjennom mine samtaler med andre mennesker, og som hadde satt seg som mål å bli forfatter, eller at det å skrive skulle bli deres framtidige virke. Ja, slik ble mitt liv til den jeg er i dag – jeg ble et skrivende menneske.

Thor Olav Olsen
Ensamrätt för samtliga artiklarna som Thor Olav Olsen publicerar i Tidningen Kulturen tillhör författaren. Tillståndet för citat, länkar eller publicering i andra media än Tidningen Kulturen måste skriftligt ges av författaren på denna adress         Den här e-postadressen skyddas mot spambots. Du måste tillåta JavaScript för att se den.

Ur arkivet

view_module reorder

En stor opinionsbildare

Jag befann mig i Indien när jag strax före jul fick budskapet att Björn Fremer gått bort. Det kändes vemodigt, främst för att han var en god vän (som dessutom ...

Av: Bertil Falk | Övriga porträtt | 30 januari, 2014

8. Jenny

Lund var en trygg stad. En plats där ingenting hände. Inget farligt i varje fall. Det var i Malmö de sköt folk, inte här. Till och med årstiderna var ovanligt ...

Av: Jenny | Lund har allt utom vatten | 03 februari, 2012

Pompero Batoni Estasi di santa Caterina

Katarina av Siena och den heliga anorexin (anorexia mirabili )

Katarina föddes i Siena 1347 och dog i Rom den 29 april  1380. En historiker karaktäriserar Katarinas samtid på följande knapphändiga sätt. ”Det var en eländig tid för mänskligheten”. En ...

Av: Lena Månsson | Essäer om religionen | 29 april, 2017

Med eller utan djävul

Paganini. Jag tror att Heinrich Heines berättelse är en oöverträffad sammanfattning av glädjen och ängslan i sökandet efter harmoni mitt i virvelvinden. Kanske kan detta tyckas obegripligt idag, i en tid ...

Av: Rafael Argullol | Musikens porträtt | 15 augusti, 2008

If there is a will, there is a way

De gånger jag besöker Oslo försöker jag alltid hinna med ett besök på det så kallade Litteraturhuset, strax intill Slottsparken: ett litterärt centrum som blivit oerhört populärt; en samlingsplats inrymmande ...

Av: Björn Gustavsson | Gästkrönikör | 11 juni, 2013

Fokus sceniska rum Undervisning, sceniska rum och teknologisk irreproducibilitet

Artikelserien Sceniska rum undersöker de sceniska rummen i vår verklighet, vår icke-verklighet och allt däremellan. Serien försöker ge oss nya perspektiv på vad dessa sceniska rum är, vad de innebär ...

Av: Axel Andersson | Reportage om scenkonst | 16 december, 2012

Poesi i poetik och praktik

Det råder oftast en förvirring kring begreppet poetik och det blir i det dagliga användandet till en brokig blandning av metodik, estetik, poetik därtill uppblandat med en politisk hållning. Sammantaget ...

Av: Benny Holmberg | Essäer om litteratur & böcker | 21 december, 2016

Döuw å jiig, surrogatpyret, döuw å jiig

Thus roving onIn confus'd march forlorn, th'adventurous Bands With shudd'ring horror pale, and eyes aghast View'd first their lamentable lot, and found No rest: through many a dark and dreary ...

Av: Nikanor Teratologen | Utopiska geografier | 11 oktober, 2010

Botanisera i arkivet
close

Prenumerera på vårt nyhetsbrev!

Få de senaste artiklarna direkt i din brevlåda - helt kostnadsfritt.

Du kan när som helst avsluta din prenumeration - enklast klickar du bara på länken du hittar i varje nyhetsbrev.