Blodets, Becketts och bokstävernas upplösning

Det är på sin plats, när nu detta är min andra essä om språklig upplösning och hur den på sätt och vis blir författarens fysiska upplösning, med en typ av ...

Av: Johan von Fritz | 04 maj, 2012
Essäer om litteratur & böcker

Claude Simon - ordorgiernas mästare

Intrigen är inget och berättandet allt i Claude Simons vindlande textmassor. Det är textsjok som befinner sig bortom de gängse intrigvestibulerna och det vanliga a till ö harvandet i den ...

Av: Benny Holmberg | 19 april, 2010
Essäer om litteratur & böcker

Pluras nästa hållplats: middagsbordet

Pluras liv är en ständig resa. Han har rest "tio susen mil" i "tåg och båt och bil". Hur mycket man än reser måste man stanna och äta. Plura stannade ...

Av: Johan Svensson | 15 oktober, 2009
Musikens porträtt

Vägen till Kappadokien (del 1)

Den som gör en resa har något att berätta, heter det ju. Jag ska i tre resereportage försöka dela med mig av de intryck och kunskaper jag inhämtat under en ...

Av: Lilian O. Montmar, Mats Olofsson | 18 december, 2013
Resereportage

Sannheten



Innledning

Madonna med barnet i magen av   Marianne Preindelsberger Stokes 1907I uminnelige tider har så vel lek som lærd undret seg over hva som menes med ‘sannhet’ og hva for egenskaper, eller kvaliteter, som gjør at en kan hevde om noe at dette er virkelig og sant. Spørsmålsstillingene går tilbake til den tid da den europeiske filosofi etablerte seg som aktivitet og praksis, det vil si at den ærverdige disiplinen som går under navnet «filosofi», hadde blitt til tradisjon. I nåtiden er spørsmålet om og etter sannheten i ferd med å bli avskaffet, slik det også er med den grunnleggende realiteten – livet. Spørsmål som stiger fram for bevisstheten, er om det gis ulike former for sannhet, eller om sannheten er en, og at det som er sant, er det samme for alle og enhver, eller at en diskursen om sannhet kun gjelder dens ubestemte form – sannhet? I sikten min gis det mange ulike områder der en snakker om sannhet, så som i det teoretiske liv, i praktiske sammenhenger, som omfatter etikken/moralen, det sosiale liv og politikken. Dessuten er det slik at det føres diskurser om å leve i sannhet. Hvorvidt begrepet om å leve i sannhet står for det samme som å leve autentisk og at livsføringen er genuint din egen livsføring, gjenstår å se. Utover dette, er det slik at i kristne sammenhenger er det ikke uvanlig at en oppfatter det på den måten at sannheten har guddommelige røtter og at det guddommelige er sannhet.

Gangen i min artikkel er slik. Jeg starter opp med å snakke om sammenhengen mellom intellektuell utvikling og sannhet, for så å komme inn på mytologiske forestillinger i den tidlige greske kultur og filosofi, for så å snakke om å ha et liv å leve, det vil si i termer av livsføring, der forestillingen om sannhet kommer inn som å strebe etter å leve ut fra det en holder for sant.

Etter å ha snakket om teori og praksis, liv og lære, ideal og virkelighet, eller om måtene vi fører vårt liv, avslutter jeg artikkelen med å snakke om kristendom og sannhet, der jeg kommer inn på etiske, sosiale og politiske aspekt.

Intellektuell utvikling og sannhet hører sammen

Begrepet om sannhet, hva det nå presist er, fordrer at menneskets har nådd opp til et visst nivå – intellektuelt sett. Det synes galt å snakke om at urmennesket rådde over begrep om sannhet.

Stöd Tidningen Kulturen

Köp en prenumeration! Klicka för mer information.

I begynnelsen av menneskenes liv og historie er det rimelig å tenke seg at dets liv var slik. På denne tiden turte ikke menneskene å bygge husvære ute på marken og ute i skogene, men de levde i grotter og huler. Når det lynet og tordnet, flyktet menneskene inn i hulene sine. Dette endret seg straks mennesket oppdaget at lynet slo ned i høye trær, for da kunne de gjøre nytte av denne kunnskapen ved at de lot være å bygge husvære i nærheten av storvokste trær. Det problematiske viste seg i relasjon til å skaffe seg mat, som i hovedsak skjedde ved jakt og fiske.

Naturen rommet mange reelle farer, og for å kunne hanskes med disse, var det nødvendig at en opptrådte kollektivt, det vil si at når en beveget seg ute i naturen, så var det to eller flere mennesker som opererte sammen; om ett menneske ble angrepet av en bjørn eller en løve, så kunne dette mennesket bli berget ved at de(n) andre grep inn. Geværet forenklet også jaktvilkåret.

Med henblikk på bosetting, så tok mennesket et stort skritt videre da Benjamin Franklin konstruerte lynavlederen og at den ble tatt i bruk, for nå kunne menneskene se på lyn og torden fra en ren estetisk synsvinkel – uten at de ble skremt av uværet som raste.

Utgangspunktet for det hele var at menneskeslekten hadde en lav grad av forstand og fornuft, og når en orienterer seg ut fra affekt og emosjon, eller at forstands – og fornuftsmomentene så å si er fraværende, er det redselen og angsten som har makt over mennesket, og da trer omverden fram som utrygg og farlig, det vil si at å bevege seg ut i den jager angst inn i mennesket. Menneskets holdning til den ytre natur endret seg dermed i takt med dets intellektuelle utvikling. Dermed kan en hevde at det som er virkelig og sant om mennesket som skapning, er at det over tid har det funnet sted en markant forandring, hva angår dets boform i huler og grotter til dagens høyhus og villabebyggelse: Uten den forutgående teknologiske utvikling, er det ingen tvil om at mennesket ville ha bodd og levd slik vi har fått kjennskap til gjennom oldtidsarkeologi, hvilket vil si at i begynnelsen levde mennesket nedsunket i den ytre naturen, der de projiserte guder inn i naturfenomenene. Når elvene gikk over sine bredder, var det elveguden som var på ferde, når vulkanfjellet Vesuv begynte å røre på seg ved at lavaen strømmen nedover fjellsiden, og tok med seg det som kom i dens vei, var det guden Zevs som hadde våknet, og som var guden over alle guder.

Ut fra overleveringen tok Sokrates med seg folk opp på fjellet Olympus, for det var alminnelig å tro at grekernes guder holdt til der. Det som er virkelig og sant om Sokrates, som er en av de største menneskene som har levd og virket i vår kulturkrets, er at han måtte bøte med sitt eget liv for to forhold, nemlig at Sokrates nektet å lovprise grekernes guder, og at han ble anklaget for å forlede den greske ungdommen.

Den forutgående filosofi, filosofien før Sokrates, blir gjerne betegnet med «før – sokratisk filosofi», der det synes underforstått i betegnelsen at filosofer som Thales, Heraklit, Anaksagoras, Anaksimander eller Anaksimenes stod for annen slags tenkning enn den Sokrates kom til å drive med: En langt mer adekvat betegnelse er «jonisk naturfilosofi», i og med at de nevnte filosofer var opptatt av naturen, eller av det som beskrives i termer av ‘urstoffet’ – om det er vannet som oppfattes som urstoffet(Thales), om det er ilden(Heraklit), eller at tingene er sammensatt av et uendelig antall uforanderlige grunnstoffer, som er i forandring, og at forandringene består i blanding eller oppløsning av disse stoffene, sammen med at det gis en fornuft som drivende kraft i verdensutviklingen(Anaksagoras). Eventuelt at en postulerer at det finnes et urstoff som alt oppstår fra og som alt vil vende tilbake til, og at dette urstoffet forestilles som noe ubegrenset og egenskapsløst(Anaksimander), eller at det er luften som er urstoffet, og som alt som er har oppstått fra og består av(Anaksimenes).

Jeg nevner også at filosofen Heraklit, som har blitt kalt «den dunkle», ble mismodig, trakk seg tilbake fra omgang med menneskene, det vil si at han ble eneboer. Den sannsynlige grunnen til det, var at Heraklit fikk erfare at samtiden ikke forstod det han skrev om. På den annen side, om Heraklit hadde fått et stort publikum, så er ikke det helt opplagt at grunnen ville ha vært kvaliteten i hans tale eller hans skrifter. Det kunne jo bero på tidsånden, som Aristoteles bemerket.

Dermed kan jeg skifte tema, idet jeg går over til å skrive om livsføring.

Konsepsjonen om livsføring som å strebe etter å leve i sannhet

Teori og praksis, liv og lære, ideal og virkelighet, er svære saker å ta hånd om. Grunnene til at det er slik, er at å være menneske er å være ut over seg selv, det vil si at hvert eneste liv er et utkast. Hva menes med det? Jeg resonnerer slik. Fra et menneske blir unnfanget blir det tatt hånd om av andre, der det å snakke om et selv er med referanse til de(n) andre. Å snakke om at den som blir tatt vare på er et selv, gir knapt nok gir mening, i alle fall om en oppfatter et selv ut fra følgende tydning av Descartes konsepsjon om et selv: At å være et selv er å tenke, eller at kun den som er i stand til å hevde den selvidentifiserende setningen «Cogito; Ergo sum», har et selv. Dermed synes det å være slik at den som er dement eller i koma, er heller ikke til, annen enn en ting som andre kan skalte og valte med etter forgodtbefinnende.

Sikten inn til vårt liv og til det å ha et selv, er en annen enn Descartes teoretiske poeng, og om cogito- setningen hans forstås som en slutning, som et utgangspunkt for videre overveielser eller som hjelpemiddel til å forstå at alt ikke kan trekkes i tvil, uten at en havner i et logisk uføre, er ikke relevant for min konsepsjon.

Livet er et grunnleggende framkast, som består av et mylder av enkeltstående framkast, eller prosjekt. På den ene side er det slik at vi kommer fra fortiden, passerer gjennom nåtiden og at vi vandrer henimot framtiden, hvis mening er at de kunnskaper et menneske får og de erfaringer det får, gjør at nåtiden er forskjellig fra fortiden, der vår kunnskap og våre erfaringer virker tilbake på fortiden, slik at den blir fargelagt av nåtiden blikk på fortiden. Livet selv forlanger av oss at vi tar stilling til det, slik at vi kan fortsette å arbeide for å realisere det enkelte framkastet, eller at vi endrer på disse.

Dermed er det å ha et liv å leve å ta opp livet, som strømmer ut fra fortiden og som er vendt henimot fortiden ved at vi alt allerede er forut for oss selv gjennom vårt grunnleggende framkast og de mange enkeltstående prosjekt, som vi former og utformer, ettersom livet løper av sted.

Det jeg har snakket om over, er at det er om ulike former for selv: Vårt fortidige selv, vårt nåværende selv og vårt framtidige selv, som vi ikke vet noe sikkert om. Det som ikke trekkes i tvil er at vi har å relatere oss til våre tidsbestemte selv. Betydningen er slik. Fortiden ligger ikke fast; å tro og mene at det eneste som teller er nåtiden og en åpen framtid, er å se bort fra at vi beskriver og tyder vårt liv ut fra at vi har å sette ned farten i livsutfoldelsen, at vi stanser, og at dette åpner opp for å tenke over og gjennom hva som har hendt opp gjennom livet, og hva for betydning dette har for oss nå. Uttrykt med andre ord, så er det å prøve å finne ut av hvordan vi har blitt til den vi er i dag. Å være menneske er å være formbar og det er å bli formet av tiden, stedet og omstendighetene en lever under: Et ungt mennesket er uformet, uferdig, og impulsene det fikk i tidlige år er også dem som har bidratt mest til å gjøre det til den det er i dag.

Fortiden var også den tiden da vi drømte og fabulerte, mens vi la langsiktige planer for hva vi skulle gjøre ut av vårt liv, og således er det ikke det slettes ikke bortkastet tid og energi at vi tar opp spørsmålet om hva vi har oppnådd i dag av de mål vi satte oss den gang, for det er mulige vilkår for at vi blir i stand til å vurdere om vi har maktet å leve opp til det vi strebet etter den gang.

Mennesker er svært forskjellige, så vel med henblikk på karakter og temperament som hva angår deres evner og anlegg, talent og begavelse, verdier og interesser, skjønt det som er sant om alle og enhver, er at de har noe de er gode til: Om en har et visst talent, som musiker eller sanger, tegner eller kunstmaler, så er det om å realisere talentet – å gjøre det om til virkelighet.

Imidlertid, i et liv kan mye gå galt, og som skyldes omstendigheter enkeltindividet eller grupper av individ ikke har noen som helst innflytelse over, så som at det oppstår tørke i landet der du bor eller at det bryter ut borgerkrig.

Hindringer overfor å virkeliggjøre et talent, for skriving eller forskning, kan også skyldes livsform, slik som det trer fram i eksemplet mitt, som er slik. Gitt at et menneske sprer seg ut på mange områder, så følger det som oftest at livet blir vanskelig å holde sammen. Ingen mennesker får alt. At det er slik, er ikke vanskelig å vise. Det er engang slik at vi har jo en tendens til å gå opp i det vi gjør, at vi forlanger av oss selv at det er helhjertet. Om du er gift, der begge parter har lønnet arbeid, har barn å oppdra, du eller din ektefelle ønsker og vil skrive eller forske, og at dere vil være sammen med barna på fritiden, så kan det bli besværlig å få alt dette til å gå sammen med å skrive, eller å forske, om vi har slike interesser og ferdigheter. Naturligvis, det gis andre sprik enn det som gjerne blir kalt «tidsklemma», eller at tiden ikke strekker til for alle ens gjøremål: Ett av de alvorligste sprik som finnes i dag, er at forholdet mellom liv og lære, ideal og virkelighet, og som har å gjøre med fravær av global etikk og global rettferdighet. Det trenger å bli forklart. I vår verden tiltar sulten og nøden heller enn at velstanden bare øker og øker. Det er det slik at betingelsene for opprettholdelsen av den økonomiske forskjellen mellom folk er knyttet til systeminterne forhold, eller at systematisk opplæring, i form av utdanningsordninger ikke kommer de som er nederst i samfunnet til gode. Jeg tenker her på folk som er uten grunnopplæring, det vil si at de verken kan lese, skrive eller regne. Å virke som lærer for slike grupper av enkeltindivid er svært edelt, om det skjer der disse menneskene bor eller om det er mennesker som har forlatt hjemlandet sitt, er uten betydning: Oppgavene er der, som svært utfordrende oppgaver.

Kristendom og sannhet

Kristendom er å tro på Gud som skaperen av alt som er. Ifølge den kristne tro skapte Gud verden og livet i verden ut fra ingenting. Imidlertid, først med Jesus Kristus ble kristendommen begripelig for menneskene; Jesus Kristus var både Guds sønn og en skapning i menneskeskikkelse, som er det sentrale i inkarnasjonstanken. Kristendommen belærer oss at i begynnelsen var Ordet, Ordet var hos Gud, ja, Ordet var Gud, for så å ta bolig i Sønnen, eller at Ordet ble kjød – at Guds ord ble til inkarnerte ord, eller til ord som er kroppslig forankret. Med kristendommen stiger tanken om enhet i mangfoldet fram for mennesket. I mer konkret forstand er det om tre personer: Gud som førsteperson, Jesus Kristus som andreperson og Den Hellige Ånd som tredjeperson. Hva for relasjoner består mellom de tre? Er det slik at Gud har en sønn som er forskjellig fra Faderen selv (Gud), eller er det slik at Gud og Sønnen er ett? I følge kristendommen er vi mennesker Guds barn, og ikke hans sønner og døtre (for Gud har bare en sønn, som er Jesus Kristus). Dermed er søkingen etter religiøs sannhet satt i fokus for oppmerksomheten, og det å finne fram til det rette svaret, synes å være en håpløs oppgave for endelige mennesker – med begrenset horisont: Gud er den absolutt andre, en størrelse som skiller seg fra oss gjennom at Han er helt annerledes enn vi er, samtid som Gud er livets grunn – dets kilde.

Da Skaperen skapte verden og livet i verden, så ble også sannheten til. Siden skapelseshendelsen tilhører fortiden, eksisterer den kun for oss som overleveringer, som vandret fra munn til øret, for så å bli nedtegnet som en historie om skapelseshendelsen og framkomsten av sannheten om vårt liv, som evangeliet opplyser mennesket om. Det vil si at sannheten finnes ikke som tildragelse, men som historier om tildragelsen, som mennesket forteller til seg selv og til andre, om og om igjen. Det betyr at historien som blir fortalt er en søking etter hva for betydning det har for oss i dag – at vi strebe etter å leve vårt liv i sannhet. Dermed kan jeg uttrykke det foregående slik at å være menneske er å være en søkende skapning, og i min forstand betyr dette at mye av det jeg tidligere har holdt for virkelig og sant trenger å bli korrigert. Med andre ord, å være menneske er også å erkjenne at det en holdt for å være sant, viste seg å være falskt – at jeg også har støttet meg på falskhet.

I kristendommen heter det at du skal elske din neste som deg selv. La oss se nærmere på det. Dette innebærer å holde følgende forhold atskilt: (1). Kjærlighetsbudskapet. (2). Budet om nestekjærlighet. Jeg forstår det slik. Å prøve å leve som kristent menneske, er å prøve å få liv og lære til å henge sammen. Gud og Jesus Kristus er kjærlighet, og denne kjærlighet strømmer ut fra Gud selv gjennom hans sønn, Jesus Kristus; deres vesen er kjærlighet. Dette tyder jeg slik. Kristendommens kjærlighetsbudskap fra Gud og Jesus Kristus oppfordrer oss til å leve i fred og fordragelighet med hverandre, og det betyr at fiendskap, krig og krigføring mellom mennesker, er uforenelig med kjærlighetsbudskapet om fred og fordragelig mellom alle folk. Det er det ene. Det andre er tanken om nestekjærlighet: Du skal elske din neste som deg selv.

Jeg går nå over til å snakke om nestekjærlighet, og hva som menes med det; kristendommens særegne kjærlighetsbudskap, kommer jeg tilbake til i en annen artikkel. Dermed starter jeg opp med å hevde at i utgangspunktet utelukker ‘du skal elske din neste som deg selv’ to ulike holdninger, den ene med referanse til meg selv (E): Egosentrisk holdning) og den andre med referanse til nesten (A: Altruistisk holdning): (E). At jeg bryr meg mer om meg selv enn om den andre. (A). At jeg bryr meg mer om den andre enn om meg selv.

Uttrykt med andre ord, omsorgen skal være avbalansert, og ikke at den tipper og vakler den ene eller den andre veien, der hovedvekten blir lagt på meg selv eller på nesten, men at vekten svinger mellom at den blir plassert på den ene eller den andre pol, alt etter som de konkrete omstendigheter åpner eller lukker for.

Hvert eneste menneske har sin egen verdi, og det er til for sin egen skyld. Således er det å bry seg om den andre på grunn av pragmatiske overveielser uforenelig med tankeinnholdet i nestekjærlighetsbudet, spesielt når det skjer for at den andre skal innta en positiv innstilling overfor meg; dermed blander det seg inn et selvisk motiv i min akt ved at det jeg gjør blir ikke lenger gjort for den andres skyld, men for min egen skyld.

Det følger fra framstillingen min av nestekjærlighetsbudet at om jeg lever ene og alene for den andre, så neglisjerer jeg noe som er mulige vilkår for å være til for den andre: Meg selv. I motsatt fall, om jeg kretser og ruller rundt meg selv og mitt eget liv, så havner jeg i forklaringstvang: Hvordan er det mulig å tro at den andres eksistens kun er et produkt av min egen bevissthet, eller at den andres eksistens har en perifer betydning forhold til mitt eget liv. Skjønt hver og en av oss har vårt eget liv å føre, er det som er sant om vårt liv er viklet sammen med andres liv, og omvendt, at andres liv er viklet sammen med vårt eget: Livet blir langsomt til, og den som har blitt satt inn i verden, har allerede blitt en del av andres liv, dine foreldres eller de som tar hånd om deg, og der de andres erfaringer og hvordan de takler erfaringene de har fått, virker inn på hvordan du, litt etter litt, takler ditt eget liv.

Å løpe fra sitt eget liv, er det ingen som kan; noen ganger er det slik at det kjennes som det puster deg i nakken, og, om jeg ikke går meg fullstendig bort i byen, så er dette nettopp en av de situasjoner der spørsmålet om å leve i sannhet dukker opp, og hva det er om da, er at en tar tak i sitt liv, for uten at du tar opp ditt liv, er det vanskelig å kunne forstå hva som menes med ‘å ha sitt eget liv å føre’.

Thor Olav Olsen
Ensamrätt för samtliga artiklarna som Thor Olav Olsen publicerar i Tidningen Kulturen tillhör författaren. Tillståndet för citat, länkar eller publicering i andra media än Tidningen Kulturen måste skriftligt ges av författaren på denna adress       Den här e-postadressen skyddas mot spambots. Du måste tillåta JavaScript för att se den.

 

 

 

Ur arkivet

view_module reorder

Benjamin 15

Håkan Eklund OM BENJAMIN Benjamin är en serie skapad och ritad av kulturella mångsysslaren Håkan Eklund. Det handlar om en-rutingar och serien används ofta av skaparen för att belysa dumma företeelser i allas ...

Av: Håkan Eklund | Kulturen strippar | 26 november, 2011

Cate Blanchett Foto: Popperipopp, Wikimedia commons. CC BY SA 3.0

Inför Oscarsgalan. Del 2: Carol

Ivo Holmqvists andra delen av essän inför Oscarsgalan 2016.

Av: Ivo Holmqvist | Essäer om film | 15 februari, 2016

Lik i lasten. Sjömansjul 1965

  Klockan var tre på julaftonsmorgonen. M/s Tranaland mötte lotsen någon sjömil utanför Ganges mynning. Kapten König stod på bryggvingen, dagen till ära iklädd sin tropikvita uniform som visserligen var något ...

Av: Benny Holmberg | Kulturreportage | 19 december, 2011

Slask, Polens nationella folklore-ensemble, foto Anna Spysz

Gränslös uppkäftighet i Krakow

Stående ovationer för det svensk-danska bandet Body Sculptures under Unsound i polska Krakow. Och flera internationella samarbeten som ger nya infallsvinklar i en krackelerande värld. Det är Unsound i år ...

Av: Curt Lundberg | Essäer om musik | 28 oktober, 2016

Ulf Stenberg ur Den gamle stinsen DEL 5

Korta berättelser av Ulf Stenberg från boken Den gamle stinsen.

Av: Ulf Stenberg | Utopiska geografier | 10 maj, 2017

En återblick på Beckett – 1932-1952: Från Dream of Fair to Middling Women…

I år är det inte bara Strindberg det finns anledning att se tillbaka på. Även om det inte är 100-årsjubileum, kan det ändå vara intressant att uppmärksamma att det i år ...

Av: Carl Magnus Juliusson | Essäer om litteratur & böcker | 03 april, 2012

Bilder som utmanar makten

Retorik brukar definieras som ”konsten att övertyga”. Man kanske då i första hand tänker på retorik som ord och talekonst, men bilden är ett av retorikens mest kraftfulla redskap. Ett ...

Av: Kerstin Bernhardtz | Essäer | 15 februari, 2012

Sixtinska kapellets tak  Foto CCBY2.5

Människan som ögonblicksvarelse sett ur evighetens synvinkel

Marcus Myrbäck om Mellan tid och evighet. Eskatologiska perspektiv i den tidiga kyrkan

Av: Marcus Myrbäck | Essäer om litteratur & böcker | 10 mars, 2017

Botanisera i arkivet
close

Prenumerera på vårt nyhetsbrev!

Få de senaste artiklarna direkt i din brevlåda - helt kostnadsfritt.

Du kan när som helst avsluta din prenumeration - enklast klickar du bara på länken du hittar i varje nyhetsbrev.