Syrebrist och galenskap är genialitetens livsluft. Om Odysseus - James Joyce´s verbala…

Klockan är 8,00 den 6 juni 1904. Buck Mulligan stiger upp på bröstvärnet och ser ut över den vackra Dublinbukten. Hans ljust ekfärgade hår rörs en smula av vinden. "Herregud ...

Av: Benny Holmberg | 05 juli, 2010
Essäer om litteratur & böcker

Sista brevet, och intermezzot i gipsparadiset

detta är nu mitt ett absolut sista brev och text till dig, så sant, det är avsked nu för gott, eller ofrånkomligt. Så måste det nog bli tyvärr säkert, eftersom ...

Av: Stefan Hammarén | 15 juli, 2010
Stefan Hammarén

66 metagram för mycket - ett oavslutat kapitel i många delar. Del 5

Drömfilter 1: Den svarta vågen - pessimism Vi valde att lämna storstaden, liksom många före oss. Kvar fanns inget av det som en gång gjort barndomsstaden till en magisk plats av ...

Av: Carl Abrahamsson | 11 februari, 2011
Carl Abrahamsson

Siegfried Lenz 1926-2014

Jämte Heinrich Böll från Köln och Günter Grass från Danzig var Siegfried Lenz den kanske mest betydande tyska efterkrigsförfattaren. Han var född i Lyck i dåvarande Ostpreussen. Fadern som dog ...

Av: Ivo Holmqvist | 11 oktober, 2014
Litteraturens porträtt

Moralens fundament



Innledning

RubensI denne artikkelen argumenter jeg for følgende oppfatninger, og som jeg holder for sanne oppfatninger: 1). At det finnes absolutte og reelle skiller mellom fundamentale begrepsord som sant og usant(falskt), sannferdighet og løgn, rett og galt, godt og ondt. 2). At all akseptabel moral beror på at disse skiller oppfattes som reelle skiller. 3) At moralen ikke beror på kontingente preferanser. Etter å ha snakket om de fundamentale skiller med henblikk på verdsettinger, vurderinger, verdier og verdidommer, så avslutter jeg artikkelen med å trekke inn ulike oppfatninger om moral, så som universell moral versus lokal moral, samt moraldommenes absolutte gyldighet versus deres relative gyldighet.

 

 

 

Uten at en skjelner tingene fra hverandre, gis det ingen forståelse av noe som helst

Å leve i en verden der alt flyter sammen med alt, er ingen mulighet for oss; mennesker lever forstående, og all forståelse av oss selv og tingene har som forutsetning og betingelse at i forståelsen finner det sted skjelnende beskrivelser i relasjon til det som er. Eksempler på at forholder seg slik, er vi holder størrelser som faller inn under det universelle atskilt fra det individuelle, vi skiller mellom liv og stoff, sant og falskt, sannferdighet og løgn, godt og ondt. Vi kaller det foregående for ‘dualisme’ eller at forståelsen av det som er i verden, er med henvisning til to ytterpoler, og som ser mulige vilkår for vår erkjenning av tingene. Nå skal det innrømmes at ikke alle mennesker slår seg til ro med at realiteten består av motsetninger; noen av oss søker videre, og mener at de har funnet fram til en realitetsgrunn som forener det som i utgangspunktet ser ut til å være uforenelig: At realiteten, i dypere forstand, viser seg å være én og udelelig, kalles for monisme. Hvorvidt ‘monisten’, som står for ‘folk som forfekter oppfatningen at realiteten er én og udelelig’, er et filosofisk problem som faller utenfor rammen for herværende artikkel.

Når det gjelder de størrelser eller egenskaper, som jeg har plukket ut over, så som ‘god’, så er det et kontroversielt spørsmål om hva som menes med at et objekt eller et subjekt, er godt. I det hele tatt er det et uavklart filosofisk spørsmål hva som menes med ‘god’.

Det som finner sted når en relaterer seg til det som er, er at en gjør bruk av begrepsord som verdsetting, vurdering, verdi og verdidom, som har som betingelse at det ikke bare er med henblikk på det som rent allment er godt, eller, som Kant pleide å uttrykke det, ‘at denne tingen’, og med ‘denne tingen’ mente Kant ‘viljen’, er god uten andre kvalifikasjoner, for det synes å være rimelig at menneskenes verdsettende vurderinger av gjenstander kommer i grader, slik at en kan tenke på verdidommer på denne måte: At et visst objekt eller en aktivitet, kall objektet eller aktiviteten for «F», der F står for et visst «formål», for eksempel at på en fotballbane er det om å vinne, og at i regelen er det slik at der to lag møtes til kappestrid, så vinnes striden av laget som er dyktigst til å spille fotball, totalt sett.

Stöd Tidningen Kulturen

Köp en prenumeration! Klicka för mer information.

Om en fører inn bokstavene «a», «b», «c», osv., står hver og én av disse som en instans av F, det vil si at en aktivitet(F) kan utøves slik at denne vurderes som svært god, meget god, alminnelig god, god, mindre god, dårlig.

Moralens rekkevidde

Skifter en fra idrettskultur til moralens kultur, så kan en ta opp spørsmålet om moralens rekkevidde, i den forstand at en sammenlikner de ulike oppfattelser om moral, som er om rett og galt, godt og ondt, med hverandre. Gitt at en forfekter synspunktet at det gis ingen universell moral, det vil si som gjelder overalt, i hver eneste av de om lag 2000 samfunnskulturer som finnes på jorden, i og med at moralen varierer fra samfunn til samfunn. Om en tror og mener at det er slik, så har en å merke seg dette. En har å skjelne mellom moraloppfatninger som gjelder innenfor en viss kulturkrets, eller, om det finnes flere ulike kulturer innenfor ett og det samme samfunn, de moraloppfattelser som er i hevd i et bestemt samfunn, på den ene side, og moralbegrep som er operative utenfor et visst samfunn. Poenget er at innenfor et samfunn er det helt alminnelig at moralen omfatter hver eneste borger; moralen er ikke individualistisk orientert, men dens basis er av sosial art, og derfor heter denne type moral for sosialmoral, der en ofte utvikler en lære om sosialmoralen, og som kalles sosial etikk. Ut fra et relativistisk syn på moralen, vil det være galt å praktisere den hjemlige moralen i et fremmed og annerledes samfunn, med andre moralbegrep enn det en er fortrolig med fra barnsben av.

Her kan jeg gå langt videre enn å snakke generelt om generelle forhold, for det er også tale om moralens spesifikke forutsetninger og betingelser, det vil si i forhold til hvordan den oppstår hos enkeltindividet og grupper av enkeltindivid. Dette er hva jeg beskriver som ‘kontingente forhold’, forhold som kunne ha vært annerledes enn de faktisk er. Forhold som faller inn under kontingente oppfatninger om moral, er at de(moraloppfatningene) gjøres avhengig av enkeltindividets subjektive interesser og verdier, kjønn, klassetilhørighet, etnisitet, samfunn, kultur, religion og historie.

Med henblikk på moral og dens eventuelle universelle gyldighet, det vil si når en trekke fram oppfattelser og holdninger, verdier og normer som gjelder mellom barn, ungdom, voksne og eldre, eller slikt som er om forhold mellom de ulike generasjoner, så synes det å være temmelig klart at her skiller vestlige kulturer og asiatiske kulturer lag, for i asiatiske land viser de unge langt mer aktelse for de eldre enn det er tilfelle her hos oss, der de gamle blir til pensjonister, og når de er over i pensjonistenes rekke, er deres virkefelt i samfunnet forbi: Da er det ingen som bryr seg mer om dem. I motsetning til vestens syn på de gamle, blir de gamle sett på som ressurser i asiatiske land, for eksempel i Vietnam, Kina og Japan. Bakgrunnen synes å være at de gamle står for verdifull erfaring og kunnskap, som de unge ennå mangler, og derfor kan den uerfarne oppsøke den mer erfarne for å spørre om råd i saker som teller, for eksempel utdanning og yrke, eller giftemål.

I denne sammenheng er det viktig å ta med at i asiatiske land er det allment og utbredt med en helt annen kollektiv bevissthet enn hos oss, der det er individualistisk selvhevdelse som sitter fremst i førersete. Det er ikke helt opplagt at den ensidige kretsingen rundt individet er så svært bra for samfunnet som helhet; det som er tilfellet, er at livet er ordnet slik at noen ganger trenger en å avveie fellesinteressene overfor egeninteressene, og når det første synes å falle bort, peker ikke dette i retning av å få til en slik balanse og avbalansering mellom det kollektive og det individuelle når vekten legges på individet og dets liv.

La meg gå tilbake til ulike oppfatninger om moral, beroende av ulike samfunnskulturer. I vestlige kulturer, i Europa og USA, er det absolutt forbudt å ta liv av politiske motstandere, og dette har gyldighet så vel i moralsk som i rettslig forstand: At voldelig atferd skal slås hardt ned på ved at den som tyr til voldelig atferd skal trekkes for retten, få sin rettmessige dom, for så å bli satt i fengsel. Slik er det ikke i land som Kina: Ut fra hva jeg har fått vite, eller fra pålitelige kilder, for eksempel det norske tidsskriftet Rødt, oppfordrer en industriarbeidere til å ta liv av industridirektører/ledere som motarbeider industriarbeiderens kamp for økt sosial rettferdighet.

Det synes å bety at i Kina arbeider en ut fra diverse idéer, og at en kjemper for å realisere idéer.

Den franske revolusjon ble utkjempet på grunnlag av tre abstrakte idéer, som var frihet, likhet og brorskap; om det enkelte menneske var for eller imot revolusjonen, spilte en underordnet rolle, for det som var avgjørende var klassetilhørigheten, det vil si at om en tilhørte adelen, så ble en giljotinert. I Russland, eller i Sovjetsamveldet som det het under Josef Stalin (1878 – 1953), ble den alminnelige sovjetborger holdt for å være ekstremt arbeidssky, og derfor måtte en bygge arbeidsleirer, slik at en kunne få til omskoleringen fra dovenskap til flittigheten gjennom å plassere den arbeidsskye i arbeidsleirer, som ble bygd opp overalt i det langstrakte landet.

Om den alminnelige sovjetborgeren både skulle komme til å kritisere kommunistpartiets oppfatning om sovjetborgeren òg de tvilsomme metoder som ble tatt i bruk for å tilpasse individet til den nye økonomiske politikken, så ble hun sendt til en psykiater, som hadde som oppdrag å undersøke mistilpassede borgeres sinnstilstand; neste stopp var klinikken for folk med sykt sinn. Med andre ord: I Sovjetsamveldet var tvangskollektiviseringen av mennesker en integrert del av visjonen om (stats)kommunismen, og hvor de som hadde en heller negativ holdning til prosjekt ble betraktet som samfunnsfiendtlige element, som eksisterte på linje med store og farlige hunder, som måtte isoleres fra vanlig omgang med andre mennesker, slik at de ikke kom til å influere deres atferd og tanker, eller at de ble plassert i omskoleringsleirer.

Iblant er det slik at uhyggelige skikkelser stiger fram på den historiske scene, og Josef Stalin var en slik uhyggelig skikkelse, som aldri unnlot å likvidere folk som var uenig med ham. Maktmennesker er uten sosial samvittighet; Josef Stalin var et maktmenneske; Josef Stalin var uten samvittighet. En alternativ måte å uttrykke nevnte poeng, er å si at folk uten samvittighet er farlige mennesker, for hos slike mennesketyper finnes det ikke intellektuelle og moralske motforestillinger overfor å utføre de mest grufulle handlinger. Setet for moralen er samvittigheten, som regulerer tanker, avgjørelser og handlinger i kraft av normer. Det er likeledes slik at det er moralen som gjør oss til mennesker, i motsetning til ville dyr, som styres av instinkt og pregning. Mennesket er et instinktfattig dyr, der det ikke bare er om ren overlevelse eller at en lever ut sin aggresjon, som har selvbevarelsen som forutsetning, for det trenger også å kunne ta del i aktiviteter og virksomheter, hvis egenart er slik at det er om å være til nytte og glede for andre enn seg selv og sine nærmeste; forstått på nevnte måte, er det å kretse og rulle rundt din egen familie og din egen slekt den reneste egoisme. Det komplementære liv, er å gå utover seg selv, det vil si at å være er være til både for kjente og ukjente mennesker.

Thor Olav Olsen
Ensamrätt för samtliga artiklarna som Thor Olav Olsen publicerar i Tidningen Kulturen tillhör författaren. Tillståndet för citat, länkar eller publicering i andra media än Tidningen Kulturen måste skriftiligt ges av författaren på denna adress                                               Den här e-postadressen skyddas mot spambots. Du måste tillåta JavaScript för att se den.

Ur arkivet

view_module reorder

Är detta en människa? - en reflektion om ondska

Är detta en människa?, frågar sig Primo Levi i hans text med samma namn. Hans litterära beskrivning av de fasor som han genomlevt i förintelselägret Buna i Monowitz nära Auschwitz ...

Av: Marie Hållander | Essäer om litteratur & böcker | 15 juni, 2009

Cavefors om Cavefors

Bo Cavefors var under decennier Sveriges överlägset mest aktive alternative bokförläggare. Som förläggare präglades han av nyfikenhet, radikalitet och oräddhet, vilket blev tydligt i utgivningen där Mao, Nietzsche, Jünger, Dali ...

Av: Johannes Flink | Litteraturens porträtt | 28 september, 2009

Arbeta älska tro

Äta sova dö ställer två klassiska miljöer i kontrast mot varandra i de två första scenerna. Den allra första, festen, visar hur musiken luckrar upp och sätter individerna i en ...

Av: Axel Andersson | Essäer om film | 28 april, 2013

Double Standards – En uppgörelse med den tvådimensionella ytan

Under hösten har Göteborgs konsthall varit en del av Göteborgs internationella konstbiennal (GIBCA). Konsthallen blev en skådeplats för den alternativa karnevalen, ett slags antiarkiv för dem som inte riktigt fick ...

Av: Fredrika Almqvist | Konstens porträtt | 15 januari, 2014

De döda författarnas skog

Jag slår av motorn, stiger ur bilen och lyssnar till den stora stillheten i de döda författarnas skog, hör vinden prassla i cedrar och kastanjer, ser den svepa vidare i ...

Av: Johan Werkmäster | Essäer om litteratur & böcker | 21 april, 2010

Sorg och korruption. En text om den onämnbara boken

” Fyra spår har Gud lämnat kvar av Paradiset. Stjärnorna, djuren, blommorna och barnen.”(Dante Alighieri) I många år har jag undrat varför Bagatelles pour un massacre av Louis Ferdinand Céline var ...

Av: Guido Zeccola | Essäer om litteratur & böcker | 23 juli, 2012

Kalevipoeg, den estniska självkänsla

  Estland utgör ett litet språkområde, men har trots det ett alldeles eget, synnerligen märkligt epos. Det har sin grund i mycket gamla sånger och prosaberättelser. Diktverket heter Kalevipoeg, dvs Kalevsonen ...

Av: Birgitta Milits | Essäer om religionen | 19 januari, 2011

Jante och hans vänner utanför Istedgades kyrka

Jante och hans vänner utanför Istedgades kyrka Det är ungefär ett år sedan som jag i en krönika åt Tidningen Kulturen beskrev den medelåldersmannen Jante och hans vänner, som på en ...

Av: Fredrik Rubin | Gästkrönikör | 05 juli, 2008

Botanisera i arkivet
close

Prenumerera på vårt nyhetsbrev!

Få de senaste artiklarna direkt i din brevlåda - helt kostnadsfritt.

Du kan när som helst avsluta din prenumeration - enklast klickar du bara på länken du hittar i varje nyhetsbrev.