Veckan från hyllan. Vecka 16-2013

Margret Thatcher har gått bort. Tillräckligt mycket har redan sagts om henne från olika håll, beroende på de egna ideologiska preferenserna, jag har just ingenting att tillägga. Men kan inte ...

Av: Gregor Flakierski | 13 april, 2013
Veckans titt i hyllan

Wagner och det musikaliska dramat

I år är det 200 år sedan Wagner föddes och 130 sedan han dog. Om Richard Wagner har det skrivits en ansenlig del – både ris och ros. Men en ...

Av: Guido Zeccola | 25 februari, 2013
Essäer om musik

Bror Kajsajuntti, staden och världen

Bror Kajsajuntti är en mycket känd kulturaktivist i Luleå. Foto: Gunnar Svedenbäck Bror Kajsajuntti, staden och världen ”Göra det omöjliga möjligt.” Orden är varken Thomas Moores, Robert Owens eller någon annans av världens mer ...

Av: Ingemar Nilsson | 04 december, 2007
Litteraturens porträtt

Den elisabetanska teatern enfantes terrible

London var under drottning Elisabeth I:s tid en ytterst livlig och farlig stad fullt av krogar, prostituerade och äventyrare som kom från Europas alla hörn. Det stora folknöjet, förutom att ...

Av: Sofia Kangur | 05 oktober, 2008
Essäer

Depraverte livsstiler



Forord

StraffetFinnes det ‘depraverte’ livsstiler? Ja, det gjør det. Dette trenger å bli forklart. I tidligere samfunnskulturer var spørsmålet om livets mening og formål en selvsagt ting. René Descartes (1596 – 1650), for eksempel, trakk ikke Guds eksistens i tvil, der han skriver et sted at hvordan kan han, som er en lærd mann, trekke Guds eksistens i tvil, når selv den gemene kvinne og mann tror fullt og fast på eksistensen av et uendelig vesen. Det syntes å være slik at distinksjonen mellom ‘endelig’ og ‘uendelig’ ble tatt for gitt, det vil si at eksistensen av endelige ting viser hen til uendelige ting; selv var han, Descartes, født i et bestemt år, og, når tiden kom, ville han dø i et bestemt år. På den annen side, det fantes svært mange muligheter for å komme til gale konklusjoner, og hvor konklusjonene, om de var sanne, ikke fulgte fra sanne premisser.

Med andre ord, hos Descartes var det slik at Gud var ingen bløffmaker, og i den grad han stolte på at det han hadde av talent og begavelse kom fra Gud, og at han fulgte disse evner og anlegg, hvor hen de førte ham, så kunne han ikke gå seg bort. Descartes var et hengivent menneske; det er denne hengivenheten, eller skal vi si at det er denne uskylden som er fraværende hos nåtidsmennesket. Dermed er mennesket av i dag ikke bare i verden; det er henfallen til verden.

Masseturismen

Masseturismen er utenkelig uten demokratiseringen, det vil si at det er den sosiale, industrielle og politiske utviklingen som har gjort det økonomiske overkommelig for den alminnelige kvinne og mann å reise til eksotiske land, uten at dette ble gjort på grunn av at en bar på en drøm om et annet og bedre liv enn livet en hadde i landet en reiste fra. Imidlertid, turismen, slik vi kjenner til den, har blitt til en sak for eksperter, spesialister og profesjoner, og hvor store selskapene tjener godt med penger på menneskenes trang til å finne ro, om så for en liten stund. Det å tjene penger, i et pengesamfunn, er verken oppsiktsvekkende eller moralsk galt; det som gjør at en undres, er motivene for denne geskjeft. La oss se på noen av forutsetningene for turisme. Siden det uten tvil er slik at i nåtiden gis det svært mange mennesker som er opptatt av sterke sanseopplevelser, og at det ennå er slik at mat og drikke koster mye mindre i mange land enn det gjør i høykostlandet Norge, så hører det å spise og drikke til det å reise til utlandet, det vil si at den som er turist i et land har å vektlegge det sanselige langt mer enn det å utvikle sine rasjonale evner og anlegg. Når en nyter velsmakende mat og ditto drikke, er det smaks – og luktesansen, sammen med synssansen, som er operative.

Bakgrunnen for utenlandsreiser er ikke bare begrenset til inntak av mat og drikke; det er også knyttet opp til en forestilling om at det bidrar til økt motivasjon med henblikk på det en gjør i hverdagslivet, som for store deler av befolkningen i de vestlig land, er monotone – at en gjør det samme, dag ut og dag inn, året rundt. Dermed blinker lampen for rekreasjon. Ser en nærmer på ‘rekreasjon’, så har det som forutsetning at det er om å stable seg på bena igjen etter at kraften eller energien har avtatt; en kan si at en har holdt det gående med lite strøm på batteriet, og at når en reiser av sted til et sydhavsland, så er nok meningen at den som vender tilbake skal være fylt av pågangsmot – ny energi. Det som er tilfellet med å forflytte seg fysisk, er at det gjerne er svært strevsomt, med mye venting, masser av mennesker på alle kanter, kort sagt: Frustrasjoner. Det innebærer også at en kommer like sliten tilbake som da en reiste av sted, og det er i hvert fall ikke en av betydningene til ‘rekreasjon’ – at det fører til at en blir sliten. Ja, å reise ut i verden bør være slik at en har et formål med det, og ikke at en reiser for å oppleve mest mulig; det kunne jo hende at forventningene til at en skal oppleve svært mye betyr at en blir svært skuffet, siden de faktiske opplevelsene var langt mindre enn en i utgangspunktet hadde trodd at de skulle bli. Ingen av oss bør glemme at vi lever i en kultur der markedsføring og reklame spiller overordentlige store roller med henblikk på framstillingen av vår uovertrufne livsform, især den norsk livsform. Likevel, det finnes ingenting som svarer til skjønnmalingen av livet i verden som en kjenner til fra markedsføring og reklame. Derfor forlanger det et stort og vedvarende oppbud av tid og krefter, slik at, for å gjøre bruk av et par billedlige uttrykk, en kan holde seg unna storkapitalens kjever, som tygger og knuser alt som kommer i dens vei, og hvor moral og moralske argument preller like fort av som duggen forsvinner fra marken når sola renner.

Stöd Tidningen Kulturen

Köp en prenumeration! Klicka för mer information.

TelevisionenDet synes likeledes å forholde seg slik at noen mennesker streber etter å få med seg så mange ting som overhodet mulig, og da er det nærliggende at en drar av sted med fly til Kina, der de sørger for å komme seg til Den Kinesiske Mur og at de har et kamera med seg, slik at de kan ta bilder av muren. Det forundrer vel ingen at når de omsider kommer tilbake hverdagen igjen, så har de mer enn nok å snakke om: En bare stusser over om det er slik det er fatt at mennesker med den slags sjelelig dragning som jeg har skrevet om, at de gjør det de gjør for at de skal kunne ha noe å snakke om? I etter tid, naturligvis. På den annen side, det som er karakteristisk for den forvaltede verden, er at den avskaffer livet, og således er det å reise et uttrykk for opprøret overfor den byråkratiserte verden.

Forfatteren Johan Borgen (1902 – 1979), som virket i det forrige århundret, mente at med henblikk på å komme over i en annen situasjon enn den poengløse travelheten som mer og mer preget tiden han levde i, så trengte det moderne menneske tilkobling, og med begrepet om tilkobling, så hadde Borgen helt sikkert ikke internett i tankene sine, for ordene skrev han ned lenge før IT ble en realitet.

Johan Borgen var en betydelig kritiker av den moderne sivilisasjon, der en av hovednøklene til forståelse av livsformen, er at det er om å være i konstant bevegelse, framfor å sette ned farten.

Televisjonen

Verden har forandret seg svært mye siden den hurtigste informasjonsoverføring foregikk på hesteryggen, langsetter støvete landeveier og med seilskuter over opprørt hav. Imidlertid, det er ikke poenget jeg vil ha fram: Sterke fagforeninger, som fikk til nedskjæring av arbeidstiden, førte til at det oppstod det vi kan beskrive som ‘å ha noe å fylle dagene med’, for i tiden før storindustrien vokste fram, var det ikke mye fritid for arbeiderne. Således synes innføringen av televisjonen(fjernsynet) å ha kommet i stand på grunn av at i industriens tidsalder hadde det oppstått et hull, midt i livet, og dermed begynte noen forutseende hoder å produsere fjernsyn.

Televisjon er en del av informasjonsteknologien, skjønt i store deler av verden blir dette mediet tatt i bruk i propagandaøyemed, eller for å holde tingene vedlike; de helt alminnelige begrep for slikt, erå forlede menneskene til å tro at det meste er av det som er, er i orden om det er. Uavhengig av hvorvidt det så se på fjernsyn innebærer at en får dannet visse holdninger eller ikke, det vil si slike holdninger som munner ut i handling, er det svært betenkelig når fjernsynet blir tatt i bruk ut fra visse sosiale og politiske synspunkt, som bærer et klart preg av å være ideologisk farget.

Villy SørensenOpp gjennom årene har det vært en god del skrivende mennesker som har ytret seg om fjernsynet og dets plass og rolle i det moderne, og blant dem som har vært opptatt av det, har jeg plukket ut tre av dem: Johan Borgen, William Golding (1911 – 1993) og Villy Sørensen (1929 – 2001). Jeg starter opp med å snakke om Sørensens oppfattelse, for så å snakke om sivilisasjonskritikken hos Golding, og, til slutt, vender jeg tilbake til Borgen. Jeg gjør leseren oppmerksom på at det er mine egne tydninger, og at det ikke nødvendigvis faller sammen hva de respektive forfatterne har sagt og ment

Hos Sørensen støter en på følgende oppfattelse: At gjennom overgangen fra svart – hvitt fjernsyn til fargefjernsyn var det ikke bare om forskjellen mellom det å framstille deler av realiteten i farger versus svart – hvitt, for nå fikk en de blodigste hendelser rett inn i sin egen stue, og fargen på blod er rødt, så det å vise de forferdeligste hendelser i farger, var dermed et stort skritt i riktig retning, gitt at formålet var å få seertallet til å stige: Det å fortsette med svart – hvitt sendinger, ville vel ha vært som å vise bilder fra gatelivet i rushtiden.

Sosiale normer er ikke medfødt; de trenger å bli lært. I Goldings bok «Lord of the Flies», 1954 («Fluenes herre»), 1960, er det nettopp dette det er om, og hvor det er rimelig å destillere denne mening: At hos barn som blir overlatt til seg selv, som for eksempel at foreldre eller foresatte, plasserer den foran fjernsynet uten forutgående utvelgelse fra vel informerte personer, faller muligheten og anledning til å få innpodet sosiale normer bort: Dette viste Golding i boken sin – til fullt monn.

Da fjernsynet kom til Norge merket Borgen seg at de som ikke var spesielt opptatt av det nye mediet ble betraktet som raringer; det som virkelig er tilfellet, er at fjernsynet tjener som substitutt for at i det moderne har menneskene i stor grad og utrekning blitt overlatt til seg selv. Fjernsynet kan aldri ble en erstatning for at vanlige samværsformer har blitt tømt for mening.

Thor Olav Olsen
Ensamrätt för samtliga artiklarna som Thor Olav Olsen publicerar i Tidningen Kulturen tillhör författaren. Tillståndet för citat, länkar eller publicering i andra media än Tidningen Kulturen måste skriftiligt ges av författaren på denna adress                                              Den här e-postadressen skyddas mot spambots. Du måste tillåta JavaScript för att se den.

Ur arkivet

view_module reorder

Zanzibar, Zanzibar!

Jag har, såsom många andra, länge hänförts och förundrats av den franske poeten och handelsmannen Arthur Rimbaud (1854-1891). Så mycket att jag bestämde mig, återigen såsom många andra, för att ...

Av: Jonas Wessel | Övriga porträtt | 25 juli, 2012

Terrence Malick & tystnadens hemligheter

Då och då ― oftast på obskyra filmbloggar ― publiceras suddiga bilder som sägs fånga Terrence Malicks ansikte. Den skygge filmregissören och författaren har gjort isoleringen och blygheten inför offentlighetens ...

Av: Klas Lundström | Essäer om film | 19 april, 2013

Berwaldhallen – Den samstämda radiostudion

Det är en torsdag i slutet av mars. Sveriges Radios Symfoniorkester har konsert. Dirigenten Simone Young tar plats på podiet och höjer taktpinnen för att påkalla uppmärksamhet. Det råder ett ...

Av: Mi Karlsson Bergkvist | Musikens porträtt | 16 april, 2014

"Jag går min egen väg"

"Jag går min egen väg"   Foto: Tony Landberg Ett samtal med Ewa Rudling. Text av Carl Abrahamsson. Den svenska fotografins "first lady" Ewa Rudling fyllde nyligen 70 år. Någon risk för pensionering föreligger ...

Av: Carl Abrahamsson | Konstens porträtt | 17 november, 2006

Sceniska rum. Gustavo Mosqueras ”Moebius” och psykoanalysens topologi

Artikelserien Sceniskarum undersöker de sceniska rummen i vår verklighet, vår icke-verklighet och allt däremellan. Serien försöker ge oss nya perspektiv på vad dessa sceniska rum är, vad de innebär och ...

Av: Axel Andersson | Essäer om film | 25 mars, 2013

Animula, Vagula. Blandula

I går när jag kittat lidertaket, och ösregnet börjat efter naturligtvis, la mig sur för att senare orka med kvällssysslor, vaknade efter några timmar plötsligt på förnatten, hade drömt om ...

Av: Stefan Hammarén | Stefan Hammarén | 24 juli, 2013

Bild Hebriana Alainentalo

Den plågade postmoderna kroppen

Kroppen är smickrad, tränad, ibland plågad (av oss) i tron på dennes onödighet och på den totala övertygelsen om sin icke återuppståndelse. Vi konstruerar vår kropp för att den ska likna ...

Av: Guido Zeccola | Essäer om samhället | 01 november, 2016

Förnyelse höjer seriestatus

Bland kännare är Alan Moores album klassiska och ingår självklart i serieläsarnas kanon. Böckerna kommer i ständigt nya upplagor och mästerverket Watchmen, som kom första gången på 1980-talet, har för ...

Av: Elin Schaffer | Essäer om litteratur & böcker | 19 maj, 2009

Botanisera i arkivet
close

Prenumerera på vårt nyhetsbrev!

Få de senaste artiklarna direkt i din brevlåda - helt kostnadsfritt.

Du kan när som helst avsluta din prenumeration - enklast klickar du bara på länken du hittar i varje nyhetsbrev.