Reformvänlig munk söker nunna för äktenskap

Det var i Eisleben det hände: Det är knappt man kan urskilja kyrktornen på St. Andreakyrkan. Dimman ligger tät. Ändå var det här som det började. I en sömning småstad ...

Av: Mathias Jansson | 08 november, 2011
Resereportage

Denna dag ett liv Essä i fragment

En humanism. Självkännedom, insikten om det existensiellt lika som förutsättning, tillsammans med psykologisk fantasi och inlevelse. Inte vara en ovanpå flytande ”humanitarian”, utan använda sin erfarenhet för att förstå vad ...

Av: Gunnar Lundin | 06 november, 2013
Essäer

Mikael Enchell. Foto Cata Portin

Filosemiten Mikael Enckell

”Vad du icke vill att din nästa skall göra dig, det skall du icke göra honom. Det är hela Toran, allt annat är tillämpningar. Gack och studera!” ”Om icke ...

Av: Gunnar Lundin | 02 oktober, 2016
Agora - filosofiska essäer

Kulturförbittring II

Eftersom de värden som vi har haft hittills alltså drar sina slutliga följden, eftersom nihilism utgör den yttersta logiska slutsatsen av våra stora värden och ideal - eftersom vi måste ...

Av: Freke Räihä | 30 december, 2010
Essäer om litteratur & böcker

Om sjelen. Del II



Filosofi av Robert Lewis ReidPlaton, som var elev av Sokrates og læreren til Aristoteles, tenkte og skrev om menneskesjelen.

Ifølge konsepsjonen en finner hos Platon, gis det hos mennesket visse intellektuelle og moralske evner og anlegg, og som i alminnelighet er slik at de disponerer hvert eneste menneske i retning av følgende dygder: Måtehold eller selvbesinnelse, mot eller tapperhet, samt visdom. Platon hevdet likeledes at et rettferdig samfunn er ordnet på den måten at det gis en balanse mellom klassen for forretningsdrivende, klassen for voktere (soldater og lærere) og klassen av individ som tilhører eliten eller overklassen, det vil si at virtuelt sett inkluderte klassen for styrere eller leder, kun ett eneste menneske, nemlig den mest innsiktsfulle av alle – det filosofiske mennesket. I Platons idealstat er underklassen fraværende, mens hos Sokrates var underklassen nettopp hans hovedanliggende, og derfor kan en beskrive Sokrates som det greske proletariatets forsvarer; Platon er det er en typisk overklassefilosofi som kommer til uttrykk. Uansett hvordan det forholdt seg med relasjonen mellom Platon og Sokrates, så var det felles for begge filosofer at de var opptatt av menneskesjelen, det vil si med henblikk på betydningen til å komme i kontakt med seg selv, eller at for hvert eneste menneske er det å kunne føre en samtale med seg selv overordentlig viktig. Det er hva jeg skriver om i denne artikkelen.

Et universelt syn på sjelen

Resonnementet mitt er slik: Gitt at sjel er liv. Følgelig, for å forstå hva liv er, så har jeg å undersøke hvordan sjelen er beskaffen. I den grad og utstrekning det gjelder for hvert eneste individ at sjelens grunnleggende egenskaper er universelle, det vil si at de er de samme for alle mennesker, skjønt de kan være ordnet på ulikt vis i den enkelte sjel, så gjelder analysen min også for andre menneskers sjel enn kun min egen sjel. Det betyr så mye om jeg gjennom analysen av min egen sjel oppnår jet ikke bare viten om min egen sjel, for jeg oppnår likeledes viten om andres sjel. Gitt at sammenhengen mellom rett handling og rett innsikt er slik at rett handling springer ut fra rett innsikt. Da gjelder det at andres rette handling følger fra deres viten (rette innsikt). Det betyr ikke at jeg, i de tilfeller jeg vet at de ikke vet hva de skal gjøre siden de ikke har oppnådd viten om det, skal handle på vegne av dem, for det ville være å frata deres muligheter og anledning til å handle, selv om de er uten innsikt i det som er best å gjøre for dem. Merk at det følger ikke fra den som handler rett, at hun også gjorde det på grunn av viten, siden det kan skyldes at det fulgte ut fra vane eller på grunnlag av ‘intuisjon’.

Sjelens eksistens i perspektivet til livet og døden

I filosofi er det ikke uvanlig at en to-deler sjelen, der den ene delen er med henvisning til ventetiden, eller til det som skjer med sjelen i tidsrommet mellom fødselen og døden, mens den delen er om det som hender med sjelen når dette livet er over. Likevel er det nødvendig å foreta en ytterligere oppdeling, for også spørsmålet om kroppen og dens videre skjebne stiger fram for bevisstheten hos mennesket. Poenget med det sistnevnte, er tofoldig, i og med at kroppen, som en biologisk organisme er på linje med en hvilken som helst annen organisme, det vil si at den oppløses og blir til jord eller, som under kremering, at den blir til aske. I et religiøst perspektiv, i alle fall fra en ordinær tydning og beskrivelse av kristendom, er det slik at kropp og sjel utgjør en enhet, og selv om kropp og sjel skiller lag når døden inntreffer, så skal de påny gjenforenes, skjønt det kan ta svært lang tid, målt i klokketid. Fra et platonsk perspektiv er sjelen evigvarende, mens kroppen blir oppfattet som et ytre skall eller en skikkelse, som sjelen får når den antar eksistens som menneske; på grunn av den eksterne relasjonen mellom sjel og kropp, er det svært lite sannsynlig at en framtidig post – mort eksistens inkluderer menneskets fysiske kropp: Det som er langt mer sannsynlig, gitt konsepsjonen om sjelevandring, er at dette bestemte menneske, la oss si Aristoteles, gjenfødes i skikkelsen til en svane, mens Platon og Sokrates få hver sin nye ham: Platon som ørn; Sokrates som ugle. Naturligvis, at sjelen tar bolig i et annet menneske, og ikke i en fugl, for eksempel, er forenelig med idéen om sjelevandring.

Gresk filosofi og kristen filosofi

Stöd Tidningen Kulturen

Köp en prenumeration! Klicka för mer information.

Platon och Aristoteles i filosofisk deskussion av Andrea Della RobbiaMed henblikk på sjelen trekker den greske tanke og den kristne tanke i ulike retninger. Dette trenger å bli forklart. Platons idéer er evige og uforanderlige; i den grad Platons oppfattelse av sjelen betraktes som udødelig, er det i kraft av at dette synet på sjelen er i overensstemmelse med idéene, og som hos Platon anskueliggjøres som evige og uforanderlige, og ikke at synet på sjelens udødelighet springer ut fra og følger fra en helt annen grunn, som er skapelsen av Universet. Bakgrunnen for at Platon ikke snakker om skapelsen, som en absolutt skapelse, er at i antikkens Grekenland er skapelsen av Universet en fremmed tanke, enten i den forstand at de gamle grekerne ikke kjente til at Universet ble skapt ut fra intet, eller at de ikke var i stand til å forestille seg muligheten av det kunne ha funnet sted på følgende måte: At forut for skapelsen av Universet fantes det ingenting – verken tid, sted eller omstendigheter, og heller ikke planter, fisk, pattedyr og fugler, eller noe annet levende liv. Den eneste som eksisterte var Gud(Skaperen), og som frambrakte det hele; med unntak av en ting: At Gud ikke var i stand til å skape seg selv, for det har som nødvendig betingelse at Gud alt allerede finnes. Imidlertid, om Gud allerede er til, eller eksisterer, og at en tenker på Gud som subjekt, som skaper, så gir det ikke mening å hevde at Gud skapte seg selv, siden det å eksistere som subjekt er mulige vilkår for å skape noe som helst. Dermed var det slik at inntil Gud skapte skapningen og alle andre ting, var ‘alt og alle ting var i Gud’. Det betyr også at forut for skapelsen av menneske, utstyrt med kropp og sjel, så eksisterte sjelen i Gud som en del av Gud selv, hvilket synes å implisere at den absolutte avstanden mellom Gud og mennesket, mennesket og Gud, ennå ikke hadde oppstått. I og med at mennesket som kropp og sjel og ånd, springer ut fra Gud, eller at det er ikke mennesket som har skapt Gud, men det forholder seg omvendt, så synes det å forholde seg på den måten at menneskets sjel og menneskets kropp er utstyrt med egenskaper som skaperen har, nemlig at så vel sjel som kropp er uendelig og udødelig. Dette står i skarp motsetning til den universell erfaringen av livet som endelig – at det begynner med fødselen og at det ender med døden.

Generelt om affekt og emosjon

I Del I nevnte jeg at affekter og emosjoner er en del av sjelen. I dette avsnittet vil jeg snakke mer om disse størrelser, der jeg gjør det på den måten at det er om begrepsoppklaring. Ut fra min egen erfaring synes det å være ganske alminnelig at en blander sammen ‘affekt’ med ‘emosjon’: Det er slettes ikke heldig, for det er to ulike sjelsytringer, det vil si med henvisning til det som kommer til syne for andre mennesker enn den hvis sjelsytring det er. Her følger begrunnelsen min for det. ‘Affekt’ er med henvisning til menneskets sinn og dets alternerende sinnstilstander, mens ‘emosjon’ er om følelser. Så vel affekt som emosjon er hendelser i sjelen, og hvor en affekt måles ut fra dens kraft, det vil si at å la den aktuell sinnsbevegelsen få fritt utløp, kan få svært ubehagelige følger. En kan si det slik at sjelens bevegelser kommer i grader, så for eksempel at lett irritasjon kan gå over til irriterthet, og fra irriterthet til sinne og derfra til harme. Med henblikk på sjelens ytringer i verden, så er det slik desto mer sint et menneske er, jo vanskeligere kan det være få brakt dette under kontroll. Dette har neppe et sidestykke for emosjonen ‘sorg’, for det er underlig å tenke seg at noen mennesker sorger svært lite, noen mer og noen svært mye, det vil si at det underlige stiger fram om en mener at det aller beste er å holde styr på sorgen, slik det er helt på sin plass for en affekt som harme, siden utagering kan få svært skjebnesvangre følger, især om det blir rettet direkte mot et annet menneske. Dermed kan en si at mens det gjelder for sorgen at den er stille, så er det som går forut for selve sorgforløpet av en helt annet art, for om et menneske mister sin ektefelle/samboer eller sitt eget barn, og dette skjer brått og uten forhåndsvarsel, for eksempel ved at det inntreffer en ulykke, så fører det til at dette menneske ikke bare blir nedstemt, lei seg eller ute av seg: Det som skjer gjerne skjer er at individet rammes så hardt av den fryktelig hendelsen at resten av det liv blir sterkt preget av den. Poenget mitt er at det er slettes ikke slik at en kan legge hver eneste negative hendelse bak seg, for noen av disse er svært voldsomme og de har således en tendens til å bore seg dypt ned i bevisstheten/sjel hos et menneske, slik at et kommer til å fortsette å virke, uavhengig av hvordan en forholder seg i kraft av viljen og hva et menneske kan få til av endringer gjennom å anvende viljen. Det hender at et menneske kommer seg etter en forferdelig hendelse, og det å komme på fote igjen fra en sinnstilstand som syntes å være uten håp om forbedring, hører med til det jeg beskriver som ‘livets mysterium’.

Mer spesifikt om affekt

Aggressiv atferd, i form av hat og hevn, hører inn under området for affekt, der deres tilstedeværelse i sjelen blir holdt i sjakk via ulike sosiale mekanismer, mekanismer som er basert på frykt for represalier dersom en bryter visse etablerte normer. Det er flere enn meg, for eksempel Freud og Habermas, som har sagt og ment at sivilisatorisk atferd er som en tynn hinne som omgir menneskene, og om denne hinnen brister, så tyter alt det ut som er uforenelig med å leve sammen i fred og fordragelighet, og dermed blir det slik at fra nå av er det menneskenes destruktive aspekt som er øverst på dagsorden. Under visse omstendigheter, for eksempel når frykten for sanksjoner fra autoritetspersoner faller bort, og som det har skjedd rundt om i verden etter 1989, og som vi har merket oss har inntruffet i Nord – Afrika, så bryter disse sjelsytringer fram som om det skulle være jordskjelv en er vitne til. Ja, er det dette som skjer i dag: At det er det sivilisatoriske momentet som raser sammen? Den psykoanalytiske teorien til Freud er basert på at idéen at all høyere kultur eller det fine livet, er henvist til å forme og omforme de råe ønskene hos mennesket, det vil si at mennesket hadde å lære seg å utsette sine umiddelbare ønsker.

Uavhengig om den følgende billedlige framstilling er treffende for det som skjer i deler av verden i dag, så representerer de ting jeg har snakket om over, alvorlige problem: Dersom en forestiller seg sjelen og menneskesinnet som en kjele, og at en til stadighet fyller opp denne kjelen med verdiladet stoff, så vil det komme til et punkt der kjelen koker over. Det synes at det er rimelig å tenke på og snakke om sjelen på en måten som beskriver sjelen som værende i god forfatning eller at sjelen er i dårlig forfatning: Selv om det oppstår vanskeligheter med å forstå hva slike verdidommer om sjelen mer presist går ut på eller hva de er om, er det slik at det som er godt for sjelen, er godt for mennesket som helhet, i den mening at det befordrer og fremmer det aktuelle menneskets totale velferd. Det omvendte betyr at det som er dårlig for sjelen, er slik at det blokkerer og hemmer det aktuelle menneskets fysiske, psykiske, intellektuelle og moralske tilstand: I nåtiden er menneskenes liv preget av at det som styrer deres liv er sterke begjær, så som streben etter makt over andre mennesker, og det er verken godt for dem selv eller alle de som berøres av det.

Det sistnevnte bringer oss over på at å ha et selv er nødvendige betingelser for å ha styring på livet sitt, og etter å ha sagt litt om det, går jeg over til å gi en skisse til forståelse av hvorfor det er nødvendig med pålitelig kunnskap og viten.

Å ha et selv er uttrykk for det åndelige aspektet i sjelen

Orfeus med sin lyre omgitt av temmete

Med det ‘åndelige i sjelen’ forstår jeg ‘at det indre livet i mennesket er bundet opp til det å være eller å ha et selv’. La oss se mer på det. Det er i kraft av at jeg har eller er et selv, at jeg har bevissthet om det som rører seg i mitt indre og utenfor meg selv, det vil si livet ute i verden. Det betyr at en tydning av begrepet om bevissthet, slik den finnes hos mennesket, er at bevisstheten er til like selvbevissthet – eller at jeg har bevissthet om meg selv. Hegel snakket om ‘at for å bli til et fritt, selvstendig og uavhengig selv, er det nødvendig at i møtet mellom to bevisstheter, så skjer det en gjensidig anerkjennelse av hverandre som to ulike bevisstheter: At personen ‘A’ anerkjenner personen ‘B’, og vice versa, at B anerkjenner A. Det betyr at det oppstår en ‘bevissthetsfordobling’, i den mening at identiteten til A og B beror på at de har blitt anerkjent av en annen enn dem selv, og at når A, respektivt, B, tenker på på seg selv og sitt eget liv, er den andre med – tenkt. Vi kan uttrykke det slik, at det som skjer er at den andres selv er inneholdt i mitt eget selv, eller at forut for at jeg kommer til økt bevissthet over hva og hvem jeg er, er dette selv som jeg er, skjønt jeg ennå ikke har startet opp med å undersøke nærmere hva for egenskaper det har, gjennomsyret av at den andre har anerkjent meg, eventuelt, at det som særmerker meg er at det har skjedd en serie av underkjenninger av meg. Å være en selvbevissthet, i nevnte forstand, betyr ikke at denne størrelser, som jeg beskriver i termer av ‘selvbevissthet, er ikke en ytterligere gjenstand blant og mellom andre gjenstander som fins i verden, for i verden gis det planter, busker og trær, byer og land, katter og mennesker, skjønt den inneholder ikke bevisstheten om oss selv og bevisstheten om at hver og en av oss har ett og bare ett liv å føre. Jeg sier heller at selvbevisstheten er mulige vilkår for å ha et liv å føre, og hvor dette innebærer beskrivelser som er om å ta det fulle og hele ansvaret for mennesker som er i koma, eller som aldri skal kunne erkjenne hva som menes med selvbevissthet.

På den annen side, å forestille seg at drifter og lidenskaper, sentiment, følelser og tanker flyter rundt på det store havet(menneskelivet), og at de uten adressat, er en underlig framstilling av sjelen, for de har alle som forutsetning at det gis et selv, og som hver eneste drift, hver eneste lidenskap og hvert eneste sentiment, hver eneste tanke og følelse viser hen til. Å tenke en tanke til bunns, for eksempel, er et menneske i stand til å gjøre på grunn av at det er individet selv som tenker en viss tanke. Det samme gjelder for de øvrige størrelser, det vil si drifter og lidenskaper, sentiment og følelser. En del av den vi er, beror på genetisk arv, en annen del har føket inn i oss utenfra, det vil si fra det som utgjør omgivelsene eller miljøet vi har vokst opp i; dermed har vi en stor oppgave foran oss, nemlig å finne ut av hvilke størrelser vi skal beholde, hvilke vi skal endre på og hvilke størrelser vi skal forkaste, eller holde på avstand. Naturligvis, egenskaper som skyldes genetisk arv, så som øyenfarge og hudfarger, samt fysiologiske egenskaper overtatt fra biologiske foreldre, er det ikke stort å gjøre med, med mindre en foretar dette ved hjelp av kirurgiske inngrep. Det vi kan oppnå styring på og få en kontroll over, er drifter og lidenskaper, sentiment, følelser og tanker, handlinger og prosjekt. Siden det er alminnelig å identifisere seg med det en gjør, er det rimelig å hevde at det en gjør, det er en også. Med andre ord, for å kunne tro og mene at sjelen er min egen sjel, så har jeg å si ja til visse ønsker og visse begjær, visse følelser og visse tanker, sammen med planene jeg utformer og prosjekt jeg realiserer. I motsatt fall står vi overfor en sjel som er fylt med mange ulike ting, og om disse tingene begynner å romstere med meg i mine indre rom, viser dette at å være en ting er også å ha sitt eget liv som ting: Å ha et liv er kun mulig ved hjelp av tingene og det vi gjør ved hjelp av dem; uten tingene er ingen liv mulig: I nåtiden finnes det altfor mange ting, og om et menneske sprer sine gjøremål på svært mange og ulike ting, blir sjelens innhold preget av å måtte relatere seg til tingene – på deres overflate. Siden det å gå i dybden, under overflaten, hører med til å ha et liv, er det langt bedre å samle seg om et relativt lite antall ting enn å relatere seg til flest mulige ting. Å lære verdens ting å kjenne, er slettes ikke gjort i en håndvending; det forlanger både utholdenhet og konsentrert oppmerksomhet

Dermed avrunder jeg artikkelen med å snakke om viktigheten av å ha pålitelig kunnskap og viten. Tankegangen er slik. Nødvendige forutsetninger og betingelser for å gjøre gode valg, er av vi har pålitelig kunnskap og viten om oss selv og om livet i verden, for ellers springer handlingsvalget vårt ut fra en forvirret sjels forvirrede forestillinger, som er uten samsvar i realiteten: Om det er slik at vi i utgangspunktet er forvirrede sjeler, så beror hele livet på at vi gjennom vår søken oppnår et fotfeste som viser hen til at vi har vårt eget sted i verden, og det betyr at vår tenkning og vår handling er rotfestet i en grunnleggende visshet om hva for evner og anlegg vi har, det vil si hva vi kan få til i kraft av oss selv og med støtte fra dem som har sans for det vi driver med, slik at vi vet hva vi kan holde oss til med henblikk på vårt liv her og nå, og vårt liv innover i framtiden, òg, forhåpentligvis, til nytte og glede for andre enn oss selv.

Thor Olav Olsen
Ensamrätt för samtliga artiklarna som Thor Olav Olsen publicerar i Tidningen Kulturen tillhör författaren. Tillståndet för citat, länkar eller publicering i andra media än Tidningen Kulturen måste skriftiligt ges av författaren på denna adress                                              Den här e-postadressen skyddas mot spambots. Du måste tillåta JavaScript för att se den.

 

 

Ur arkivet

view_module reorder

Brev från Sverige - till Susan Sontag, in memoriam

I. Susan. Jag är i Sverige. Tiden går ifrån och hinner i kapp. Efter att första gången ha sett Duett för kannibaler (1969) var min tanke att kritiken, med undantag ...

Av: Peter Lucas Erixon | Litteraturens porträtt | 18 december, 2007

Varför skrev De Geer inte 'fitta' på fanan? En konst- och kulturessä

När konstnären Carl Johan De Geer 1967 skrev det köttiga substantivet 'kuken' på svenska fanan begick han inte bara rikssymbolsbrott utan också det mera könsmaktsteoretiska brottet aktiv manschauvinism som förpassade ...

Av: Benny Holmberg | Essäer om konst | 05 Maj, 2012

Loserförfattarfabrikens bläckdirektören in spe personporrträttet

  Nöring, f. övrigt avlägset anförvantande(skrivmaskins)bandet till den förmögna och oresonliga familjen Stoff, bläckdirektör in spe för Loserförfattarfabrikens vidräkning, ur den självanställningsregistreingsmaskinen finns noterat 1650 dyker patronymen Nöring (Stoff) opp i annalerna, parentesens betydelse än ...

Av: Stefan Hammarén, Christofer Nöring | Stefan Hammarén | 25 mars, 2013

Louise Brooks, varken ängel eller hora

Louise Brooks? Bland Hollywoods legender har hon sjunkit i glömskan.Louise Brooks kom från Kansas. Som barn studerade hon dans och piano, det ryktas att hennes mor var en underbar pianist ...

Av: Guido Zeccola | Essäer om film | 10 februari, 2012

Vanitas och andra existentiella dataspel

Döden är alltid närvarande i dataspel. En energimätare som hastigt faller, en symbol som blinkar till i övre hörnet och försvinner. Du kan bli skjuten, knivhuggen, bränd, sprängd eller överkörd ...

Av: Mathias Jansson | Essäer | 25 september, 2010

Wittgensteins förhållningssätt mellan poesi, filosofi och musik

Han betraktar henne och ser hennes ansikte, som om vore det täckt av en tunn ljus slöja, knappast verklig. Han är böjd över sig själv, det intet som väntar, han ...

Av: Göran af Gröning | Agora - filosofiska essäer | 12 mars, 2017

Tomas Tranströmer. Foto: Andrei Romanenko Wikipedia

”Och trasten blåste på de dödas ben med sin sång”

Tomas Tranströmer har gått ur tiden. Mitt hjärta sörjer en av världens mest betydande poeter. När en poet dör blir världen fattigare. Hur många verkliga poeter kan mänskligheten visa under ...

Av: Benny Holmberg | Litteraturens porträtt | 27 mars, 2015

Vem är Jørgen Leth?

Tillfällena när den danske filmaren och skribenten Jørgen Leth kommit på tal i svensk media är lätträknade, detta trots att han nog får räknas till en av de största levande ...

Av: Per Brunskog | Konstens porträtt | 19 juli, 2012

Botanisera i arkivet
close

Prenumerera på vårt nyhetsbrev!

Få de senaste artiklarna direkt i din brevlåda - helt kostnadsfritt.

Du kan när som helst avsluta din prenumeration - enklast klickar du bara på länken du hittar i varje nyhetsbrev.