Napoleon den III, skaparen av det moderna Frankrike?

Napoleon den tredjeNapoleon den III, den kanske mest missförstådde kejsaren, föddes för tvåhundra år sedan, den 20 april 1808.  I sina memoarer skriver Hortens, Hollands drottning om sin nyfödde son ...

Av: Anne Edelstam | 15 oktober, 2008
Essäer om samhället

Benjamin 28

Av: Håkan Eklund | 25 februari, 2012
Kulturen strippar

”Även en värld som skapar sig själv, måste en gång ha blivit skapad.”

Under en resa i Indien i december 1993, arrangerad av Samuel Strandberg i Samuel Travels, kom jag till den lilla staden Rishikesh, där Ganges flyter ut ur Himalaya. Att vi ...

Av: Erland Lagerroth | 04 oktober, 2013
Övriga porträtt

Slottet i Montsegur

Göran Fant och medeltidens katarer – en över trettio år lång livsrelation

Förra året - 2016 - utsågs av katolska kyrkan till ett så kallat misskundsamhetsår, då man vill förlåta alla synder som begåtts i det förflutna. En grupp människor som drabbades ...

Av: Michael Economou | 08 september, 2017
Övriga porträtt

Realiteten. Fra det absolutte til det relative



Innledning

Pygmalion og Vénus av Jean-Baptiste RegnaultTidene skifter. Et eksempel på at det er slik, er ‘at alt som er, er immanent og relativt, og at utenfor stoffet og stoffligheten, som er i bevegelse, finnes det ingenting’. Det betyr at det gis folk som mener at ‘det transcendente, forstått som ‘det som går ut over alt som er og som er absolutt annerledes enn alt annet som er til, er en idé som for lengst hører til på historiens skrothaug’. Ut fra nevnte inngangsport til det som er, står en overfor oppfattelsen ‘at alt er innenfor, ingenting er utenfor, for alt er innenfor’. Tidligere snakket en om mennesket er i verden, skjønt det er ikke av verden. Hva betyr det? La meg forklare. Om en tar utgangspunkt i idéen om det sakrale versus det sekulære, det guddommelig versus det verdslige, så kan en snakke om dette på følgende måte. I egenskap av et jordisk vesen, er mennesket dødelig – endelig. Som Guds barn tar mennesket del i det evige liv – det er uendelig. Således er det relasjonen mellom det endelige og det uendelige som utgjør menneskets vesen – dets essens.

Det jeg har snakket om så langt, kan formuleres slik. Det er ikke mye som taler for at vitenskapenes eksterne blikk på Universet skal kunne falle sammen med menneskenes ordinære forståelse av livet på jorda, så som at solen står opp i øst og at den går ned i vest.

Dermed går jeg over til å snakke om skillet mellom det indre og det ytre, mellom det gitte i så vel den ytre naturen som i den indre naturen, sammen med det som er menneskeskapt, på den ene side, og det som går ut over alt som er, på den annen side.

Det indre versus det ytre

I den moderne tid er Gud den fraværende Gud, eller, i den grad det gir mening å snakke om Gud, så finnes Gudsforestillingen i menneskets indre, som er stedet for det subjektive. I det ytre finnes det kjøttmat, smør og melk, som er om faktisk eksisterende gjenstander – det objektive. Konsepsjonen om Gud har blitt til et indre anliggende. Før i tiden ble Guds formaninger og påbud fornemmet i enkeltmenneskets samvittighet, der formaningene og påbudene stammet fra en ekstern kilde: Gud. Siden det i dag er alminnelig og utbredt å tro og mene at formaninger og påbud kun finnes i subjektets mentale univers, der samfunnet er den ytre kilde for forestillingen om Gud, eller at det er mennesket selv som har frambrakt forestillingen, vurderes det å hevde at forestillingen kommer fra Gud selv på linje med at den aktuelle personen har en patologisk realitetsforstyrrelse, eller, i beste fall som at forestillingen er å regne som fata morgana eller som hallusinasjoner.

Stöd Tidningen Kulturen

Köp en prenumeration! Klicka för mer information.

En kan uttrykke foregående slik. Guds eksistens har blitt til en subjektiv forestilling, og det betyr at denne forestillingen er ikke med henvisning til en størrelse som faktisk finnes og som hele Universet beror på: Det dreier som menneskets alternerende sinnstilstander, der forestillingen om dukker opp i vanskelige tider, og hvor den er håndfast til stede hos sansende mennesker, selv om korrelat til den fysiske verden mangler.

Å leve i det relative

Det foregående baserer seg på en misforståelse: Å snakke om Gud er ikke å snakke om fjellkjeder, hav og ørkener, om jordens indre, om døde planeter, om galakser og ulike solsystem.

Når ble det naturvitenskapenes oppgave å utforske religiøse trosoverbevisninger og meninger?

giocodificaÅ drive med slikt som har å gjøre med de ytterste anliggender, det vil si det som er om hvorvidt det gis en Gud, og hva dette betyr at Gud finnes, er slikt som faller utenfor deres utforskningsområder. En biolog, for eksempel, kan ha store kunnskaper om hvordan det biologiske livet har oppstått på jorden, hvordan det har utviklet seg, hvor hen de første pattedyrene ble til på bakgrunn av det øvrige liv, så som tang og tare, maneter, krabber og diverse fiskearter, men når det gjelder den sakrale dimensjonen, så trenger ikke en biolog å tro på en teori om at Universet har blitt til fra ingenting, der dette skyldes Gud. I motsetning til henvisningen til Gud, slår mange mennesker seg til ro med at Universet er altfor komplisert til at det er mulig at det kan stå en Gud bakom det hele. Argumentasjonen synes å forutsette det den skal bevise, nemlig at Gud som størrelse blir utelukket på med henvisning til menneskets begrensede forståelseshorisont – at det strider mot menneskets intelligens å forutsette at det fins en Gud med slike egenskaper.

Ut fra det relatives synsrand, det vil si ut fra tidens overflatiske forståelse, så tar en opp problemstillingen om Gud og Guds eksistens på denne måte: At Gudsforestillingen er et produkt av vekselvirkningen mellom mennesket og dets omgivelser, det vil si at å vokse opp i et visst samfunn med en viss kultur og en viss historie, er å overta sett av idéer om det guddommelige fra den partikulære samfunnskulturen, der overtakelsen av idéene, og at en lever disse ut i livet sitt, medfører at den tidligere samfunnskulturen blir opprettholdt. Det hevdes at det som er spesifikt for avgjørende tidsskifter, er at det oppstår tradisjonsbrudd, og dette kan sikker ha mye for seg, skjønt realiteten er en helt annen enn at den domineres av en oppfatning om at det som teller er framtidens verden, det vil si at livet i verden har blitt et stormløp mot framtiden, og hvor en vinker farvel til alt det gamle, som en ikke lenger kan nyttiggjøre seg av. Imidlertid, det er uriktig å tro at i opplysningstiden, for eksempel, eller etter den franske revolusjon, var alt med ett annerledes enn det hadde vært før. Det som var tilfellet, for de aller fleste mennesker, var at livet fortsatte som det hadde gjort i hundrevis av år. Nevnte innsikt kan en uttrykke ved å si at samfunnsendringer finner sted øverst opp i de høyeste sjikt før de sprer seg nedover i en gitt populasjon. Overført til vår egen tid vil dette innebære at til og med i den såkalte opplyste del av verden, for eksempel her i Norden, er det slik at store deler av befolkningen lever med et fond av myter og ubegrunnede oppfattelser som stammer fra helt andre samfunnsforhold enn de som dominerer i dag. Det heter å ha fått en bevissthet som er formet gjennom sosialisering, og da kan mye ha gått galt, uten at en har fått korrigert slike oppfattelser som er helt urimelige.

Å bli til som selvstendig og uavhengig agent, er å måtte gjøre følgende ting: At en undersøker de oppfattelser en har om verden, og hvor en, etter å ha stilt grundige undersøkelser, beholder de som har bestått testen, og at en retter opp omtrentlige oppfattelser, mens en forkaster de som er direkte gale. Hvorfor er dette viktig? Jo, å være en agent betyr å ha ulike former for tro og diverse meninger, og at en handler på grunnlag av indre overbevisninger (ulike former for tro): Om de aller fleste av overbevisningene et menneske holder for å være sanne viser seg å være usanne, så har dette menneske et så prekært liv at det er umulig å utføre helt alminnelige handlinger. Eksempler på slike, helt alminnelig handlinger er legio, for eksempel at verden finnes utenfor teksten du lager ved hjelp av en datamaskin; den som tror at alt er tekst, eller at verden er en tekst, står det dårlig til med: Steiner er en del av verden omkring meg, uten at jeg stiller meg spørsmålet om hvorfor de er akkurat der jeg er, eller at jeg spør en av steinene omkring meg om hva den vil: Mennesker har intensjoner; steiner har ingen. Således har det raknet for den som stiller spørsmål til steinene om hva steinene vil.

Å ha et liv mellom ytterpunktene

Å være menneske er å leve foregrepet om dets ytterpunkter, og med ‘å leve foregrepet om dets ytterpunkter’ mener jeg, mellom annet, det som følger: Siden individuelt liv har to poler, der fødselen danner den ene polen, mens døden er den andre, betyr det individuelle livet at den som lever står på alltid på dødens terskel; det som kommer mellom disse to ytterpoler, beskriver jeg i termer av ‘mellomtiden’. Livet er ikke bare svært hardt, det er det hardeste av alt som er hardt, og selv under krig, og når kulene hagler rundt deg, er ikke alt så håpløst at et menneske ikke kan destillere en dråpe med ‘mening’. I dag er mål og mening knyttet til det å bli stor, eller til storhet.

Det har ikke alltid vært slik at mål og mening har vært knyttet til det kolossale, for det er i det jevne at livet blir til, og at det som blir til også blir til noe som varer ved og utover svingende oppfattelser om det som er godt og bra. Livet i det relative er det et menneske gjør og det som hender med dette menneske, og det betyr at livet er om hva du gjør ut av det. Vi har å ta opp livet vårt. Hvorfor er det slik? Å ha et liv å leve er å måtte relatere seg til livet sitt som det ubestandige – det som fyker forbi. Således er det livets forgjengelighet – at ingenting har bestand – som nødvendiggjør at en har å ta opp livet sitt. Ja, den som søker etter sanseopplevelser, etter sterkest mulig sanseopplevelser, vil måtte erfare at disse forsvinner, og at det som blir tilbake av sanseopplevelser er minner, som er langt mindre intenst enn selve sanseopplevelsene, som ikke lenger er hos sansningens subjekt.

Under alle omstendigheter er det slik at livet ikke er som å reise med buss, og når du har ankommet destinasjonen din, går du av bussen, det vil si at du lever som om livet er det et menneske kan legge bak seg. Det som er tilfellet, er at i blant kjenner du fortiden glefse deg i ryggen, og da er det ting som gjør fordring på deg, for du og det du har gjort henger sammen som var de ikke til å skille fra hverandre. Dermed står du overfor et valg: Enten setter du ned farten, og tar deg så god tid som situasjonen forlanger, eller så later du som alt er i orden, og som betyr at du stikker det som kunne trenge å bli gått over under en stol: Fortsetter du slik at det blir til en vane at du ignorerer ting som du kjenner som besværlig, så er det ikke lenge før du har blitt til en livsløgner – en som bedrar seg selv. På den andre side, og hvem har vel ikke fått erfare det, det gis erindringer om hendelser i et liv som er av en slik karakter at straks de stiger fram i og for bevisstheten vår, så starter vi med å gjøre noe helt annet enn å befatte oss med dem. Det er ikke alt som er opp til oss selv å endre på, især om det er med henvisning til det som for lengst er over – forgangent.

Idéen om det økonomiske mennesket og idéen om enkeltmenneskets egenverd er uforenelig med hverandre

Digital kvinnodocka soverI motsetning til mytologisk forestillinger om livet, som for det meste framstiller dette i termer som befinner på et abstrakt og generelt nivå, eller som om det er lik en rød løper som ruller seg ut foran deg ettersom du avanserer framover, er det reelle livet noe helt annet enn den slags problemløshet. For øvrig, om en går til språklige røtter, så står ‘problem’ for ‘det som er kastet ut og foran et menneske, og som dermed sperrer for den videre ferdsel’. Dermed er det langt fra sikkert at det kun er språkopprydding som trenges for at et menneske kan vandre videre, innover i det som er ett av elementene i dets skjebne – framtiden. ‘Radikal’ står for ‘rot’, i betydningen at en går helt ned til røttene – til grunnfjellet: Ingen kan reise livet sitt på sandgrunn. Livet er det mest sårbare som finnes, og derfor har en å stelle pent med det, ja, som om det er en blomst en holder i hånden. Naturligvis, livet er ikke så svakt at det blåser i filler ved det første vindkast; det holder heller ikke under hver eneste omstendighet. Livet har mange aspekt, så som at det er om medgang og motgang, seier og nederlag, der det er underlig å hevde at det gis en definitiv seier. Det er heller slik at det kan ta ganske lang tid, i forhold til varigheten av et menneskeliv, å oppnå et visst langsiktig mål, og når en først er i mål, så er det alminnelig at det aktuelle mennesket står overfor nye oppgaver.

Det første ved livet er at det er de andres liv og at det har et biologisk grunnlag, som innebærer at for å kunne være i live, så må en puste, spise og drikke vann. Søvn og hvile hører med, sammen med at organisme skiller ut det den ikke lenger trenger. Med andre ord, når det biologiske livet er i orden, er dets reproduksjonsbetingelser i orden, mens når ditt eget liv går opp og inn i de andres liv, slik at livet ditt er knapt nok til å skille fra den sosiale dimensjonen, så er sosialiseringen vellykket. Imidlertid, den sosiale dimensjonen er alles dimensjons, det vil si ingen mennesker især, og det er denne væremåten Martin Heidegger skriver om som en arena der hver og en gjør som den andre gjør, og at det betyr å leve på livets overflate, som er typisk for livet til menneskene under kapitalismen, der produksjon, distribusjon og konsum, er tre sentrale element, som opprettholder og viderefører uniformeringen av livet.

Det biologiske livet hviler på instinkt og sosial pregning, og det er slettes ikke å forakte at det gis helt alminnelige mennesker som lever helt alminnelige liv. Hva angår det biografiske livets status, synes dette å være uavklart eller ubestemt, især for folk som tror og mener at det er de materielle forhold som determinerer hva og hvem du er som menneske, og at ut fra inngangsporten i et partikulært samfunns struktur, utleder en det som avgjør livsløpet ditt fra vugge til grav, eller fra du blir født og fram til du døden inntreffer. Å resonnere langsetter den nevnte bane beskriver jeg som ‘sosialdeterminisme’. Dette kan uttrykkes slik. Ut fra sosiale og politisk teorier om hvilke forhold som avgjør individets oppfattelser av seg selv og andre, der hovedvekten er lagt på forklaringsfaktorer som samfunnskultur og historie, kapital og klasse, får den biografiske dimensjonen en underordnet og ubetydelig posisjon, der det ha et biografisk liv å leve blir tydet og beskrevet som reaksjonært og borgerlig tankegods fra tidligere tider. I nevnte perspektiv er det å drive med politikk og politiske analyser langt viktigere enn å skrive.

Selv om det uttalte mål for det å drive med politikk er samfunnsforandring, så er det ikke mindre sant at forandringer forlanger teori og refleksjon – analyser. Det vil si at tydninger og beskrivelser med filosofisk tilsnitt er ufravikelig også i det politiske liv, med mindre en stoler på en eller annen form for politisk intuisjon eller at kan drive med politikk uten teori. Før jeg går inn på å skrive om politikk og det politiske, så gjør jeg oppmerksom på at til grunn for det jeg kommer til å snakke om, er at det drives med politikk på ulike nivå og innenfor ulike sammenhenger, som for eksempel på statlig nivå, på mellomnivå(fylket) og i de mange kommuner. Det drives likeledes politisk virksomhet utenfor de offentlig organer, som for eksempel at den norske miljøorganisasjonen Bellona er, ut fra deres egen oppfattelse, pådrivere for en mer realistisk miljøpolitikk enn den staten fører.

Jeg går nå over til å snakke om de mange anliggender som faller inn under det en forstår med politikk, der jeg starter med å nevne slike anliggender som er sentrale for den politiske dimensjon, for så å la det hele munne ut i et politisk problem. Synet på mennesket – menneskesynet – er svært sentralt, som inkluderer synet på kvinne og mann, som beskrives i termer av ‘kjønnspolitikk’. Minst like relevant er synet på samfunnet – samfunnssynet. Ut over dette kommer historie, kultur og religion, det vil si hva for plass historie, kultur og religion har i livet til et bestemt folk, og hvilke roller de har, og som gjerne kommer til uttrykk gjennom omskriving av historien, nedvurdering av kultur og den kulturelle hukommelse, sammen med å gjøre det religiøse til et privat anliggende. Det jeg har nevnt om politikk over, er om politikkens langtidsprogram, eller de ulike politiske foreningers/partiers ideologiske aspekt: Vi kan si at for et politisk parti er partiets ideologisk program grunnlaget og forutsetningene for partimedlemmenes fortløpende virke i samfunnet. Dermed har jeg kommet fram til en sentral problemstilling i politikken: Hvem skal ta seg av de ulike oppgaver, og som omfatter det meste fra vugge til grav, så som vei, vann og kloakk, strøm, bygging av leiligheter og hus til befolkningen, vedlikehold av plasser og torg, at de rent statlige bygninger tas hånd om, at det bygges barnehager, skoler og høyere læreanstalter, at det etableres arbeidsplasser, at det sørges for tannpleie, bygging av sykehus og eldrehjem. Dessuten dreier det seg om oppgaver som faller inn under bondens, sjømannen og fiskerens domener, sammen med det militære og sivile forsvaret. De nordiske land driver med ulike typer av utviklingshjelp, som har som forutsetning at det finner sted forskning og nyutvikling av teknologi, for eksempel til bruk innenfor jordbruket i de fattige land, så som i Afrika.

Hva angår forskning, så er Norge på linje med andre land i Norden, det vil si at humaniora er underprioritert, og en vesentlig grunn til det er at det ikke gir avkastning, at det ikke bidrar til at Nasjonalbudsjettet stiger. Det politiske spørsmålet er: Hvem skal betale for det hele? Staten eller de private? I dag betyr penger mer og mer, og det er riktig ille, for samfunn er ikke slike entiteter som kan drives etter lønnsomhetsprinsippet. Samfunn består av mennesker, og mennesker er slike størrelser som har en verdi i seg selv, som har egenverdi. Hele vår åndsarv, eller om en foretrekker å vise til kulturarven bygger på tanken om at menneskeverdet er ikke til salgs på et marked, uansett pris. For å si dette så enkelt som mulig: Lønnsomhetsprinsippet, anvendt på hele samfunn, er uforenelig med alt som er nedfelt i menneskerettighetserklæringen, og hvis kjerne kretser omkring menneskeverdet. Det vil si at hver eneste rettigheten følger fra at det gis en kjerne en kan samle seg om, uavhengig av hva for livssyn en har og hvor hen i verden en måtte bo og leve. Slik er det, om en vil det eller ikke. Det betyr at det går som en rød tråd gjennom den såkalte moderne verden at den bygger på to ulike idéer, som er uforenelig med hverandre, nemlig idéen om det økonomiske mennesket, som forfølger opphopning av penger som en aktivitet som har sitt mål i seg selv, på den ene side, og idéen om menneskeverdet, som er en verdi i seg selv, på den andre side.

Thor Olav Olsen
Ensamrätt för samtliga artiklarna som Thor Olav Olsen publicerar i Tidningen Kulturen tillhör författaren. Tillståndet för citat, länkar eller publicering i andra media än Tidningen Kulturen måste skriftiligt ges av författaren på denna adress                                            Den här e-postadressen skyddas mot spambots. Du måste tillåta JavaScript för att se den.

 

Ur arkivet

view_module reorder

Magisk Prag

 Nyligen visade SVT den fascinerande dokumentären "Åter till Prag", där Astrid Ohlsén repriserar filmbilder från ett besök i revolutionsyrans Prag 1989. Hon intervjuade då också den tillbakadragne Vaclav Havel; regimkritikern ...

Av: björn gustavsson | Resereportage | 06 december, 2009

Skendränkning i demokratins namn

Foto: Uniforum Är västvärldens bristande intresse för moraldiskussion om möjligt ett mer grundläggande hot än terrorismens våld? Tobias Lundberg resonerar om Thomas Pogges teorier. I en intervju i det amerikanska tv-programmet The ...

Av: Tobias Lundberg | Gästkrönikör | 05 maj, 2008

Veckans porträtt: Katarina Norling om Katarina Norling

Katarina Norling om Katarina Norling    "Vaktchefen", 2006 (ur "Natten, A-Z")    The Anchor, 2006. 1. Min mor kom aldrig hem från resan till Italien. Hon fick en hjärtattack i Castiglione della Pescaia, ett fiskeläge ...

Av: Katarina Norling | Konstens porträtt | 23 november, 2006

Mjällare än älfvenben

Orden här uppe tillhör Viktor Rydberg, för våra unga läsare vill jag berätta att han inte är någon programledare från tevens barndom, utan en svensk författare som dog redan 1895 ...

Av: Bo Bjelvehammar | Essäer | 12 april, 2012

Diversity in the definitions of truth

Rig Veda 1.164.46c states as an axiom, "Truth is one; the wise call it by many names." Is this the plain narration of a fact, or a meta-narrative, which engages ...

Av: Carsten Palmer Schale | Essäer om religionen | 07 november, 2014

Erotomanen Carl Jonas Love Almqvist – en överraskande upptäckt

Mina barn gav mig en läsplatta i födelsedagspresent, och den första bok jag laddade ner var Johan Svedjedals imponerande trebandsverk om Carl Jonas Love Almqvist, med titlarna Kärlek är, Rosor ...

Av: Mats Myrstener | Övriga porträtt | 09 augusti, 2013

Bilmekanikerskojaren och döden

Plötsligt men jag har fått nog mer än ett pluralis, mer än impulsivt tvingat. Jag ger upp, orken släpper. Börjar afträda bokbranschen och avsluta författarskapet. Har närmast redan i tio år ...

Av: Stefan Hammarén | Stefan Hammarén | 27 oktober, 2014

Postemmakrönika 7 Post krönikawc

Vad i helgjutna mässingshelgon, gjort jag hade beställt en bok om bokomslag, eftersom, så eftersom jag skulle slippa läsa, avförkorta proceduren, läsa 58 romaner och böcker från art deco-tiden i ...

Av: Stefan Hammarén | Stefan Hammarén | 20 maj, 2010

Botanisera i arkivet
close

Prenumerera på vårt nyhetsbrev!

Få de senaste artiklarna direkt i din brevlåda - helt kostnadsfritt.

Du kan när som helst avsluta din prenumeration - enklast klickar du bara på länken du hittar i varje nyhetsbrev.

Cron Job Starts