Intervju med författaren Mikael Sundqvist

- Då visste jag allt om livet och skulle skriva om det, säger Mikael Sundqvist om sitt 17-åriga jag och skrattar. Han talar om drömmen om boken. Boken med stort B ...

Av: Johann Bernövall | 03 december, 2012
Litteraturens porträtt

Omöjlig intervju med Aleister Crowley, del 7 av 666

De omöjliga intervjuerna är en artikelserie där huvudrollen spelas av de döda. Döda författare, bildkonstnärer, filosofer, poeter, regissörer, musiker, tonsättare, skådespelare, men också historiska personligheter, mytomspunna gestalter, gudar och släktingar ...

Av: Johan von Fritz, Freke Rähiä | 31 oktober, 2012
Övriga porträtt

Monster och sexualitet i skräckfilm

Med en lång spöklik inledning förs publiken sakta ombord på rymdskeppet Nostromo. Karaktärerna omges av mörker och dova ljud som vibrerar i bakgrunden och ger en känslan av ett enormt ...

Av: Sara Larsson | 16 oktober, 2011
Essäer om film

Bild Hebriana Alainentalo

Den plågade postmoderna kroppen

Kroppen är smickrad, tränad, ibland plågad (av oss) i tron på dennes onödighet och på den totala övertygelsen om sin icke återuppståndelse. Vi konstruerar vår kropp för att den ska likna ...

Av: Guido Zeccola | 01 november, 2016
Essäer om samhället

Sosialetikk. Del II



Coniuctio OppositorumFor å komme på sporet av grunnlaget for autentiske yrkesvalg, har en å tenke videre enn å oppholde seg ved de ytre sanser, for nå er det om ‘mening’. For det første, et yrke skal kunne appellere til den menneskelige personen som helhet, eller det hele mennesket. For det andre, et yrke viser til andre yrker, i den forstand at å leve og arbeide i et samfunn, er å være til innenfor en viss struktur, og i denne sammenhengen betyr det en viss arbeidsstruktur, som for eksempel at å ha et yrke som snekker viser hen til at det gis et yrke som elektriker og et yrke som rørlegger. Skjønt disse yrkene har ulike oppgaver, så danner de en helhet. For det tredje, helheter er om orden og mening, der hver og en av disse yrker befinner seg på samme linje, det vil si at ingen av yrkene, som elektrikeryrket, er mer viktig enn de to andre yrker, eller av mindre viktighet.

For det fjerde, for et menneske er stolthet viktig, og det å ha lært seg et fag og å ha fått seg et yrke, betyr at dette menneske kan seg faglig tilfreds. Således bidrar arbeid til stolthet.

For det femte, om en setter yrkeslivet inn i en større og mer omfattende sammenheng, så bidrar det til at det arbeidende menneske lærer å forstå at ingen er overflødig, alle kan bidra med noe – det vil si til felleslivet.

Dermed kan en, for det sjette, trekke følgende konklusjon: For de aller fleste mennesker er det å ha et arbeid et stort aktivum, for det gjør at livet får en viss retning, med forbindtligheter, mål og mening. Det jeg har snakket om de siste minuttene, er bakgrunnen for at en kan si at det er menneskets indre sanser som bidrar til at det kan oppfatte mening og mål. Med ‘indre sanser’ mener jeg egenskaper som ‘fantasi’, ‘abstraksjonsevnen’; ‘hukommelse’, ‘forventninger’, ‘tillitt’; ‘lojalitet’; ‘pliktfølelse’; ‘fellesskapsfølelse’ og ‘kjærlighetsevnen’. Det er i kraft av de indre sanser at et menneske er i stand til å sette livet sitt i en sammenheng som er mye større og mer om fattende enn det selv er.

Stöd Tidningen Kulturen

Köp en prenumeration! Klicka för mer information.

Derfor er det å ha et arbeid mye mer og annet enn å ha en betalt jobb, som gjerne er preget av at en gjør det samme, dag ut og dag inn. Det forholder seg tvert imot: Arbeid, i min forstand, utfordrer deg som menneske, det vil si at det er om det hele mennesket.

Det hele mennesket

Det hele mennesket omfatter mer enn det vegeterende liv, som er bundet opp til inntak av mat og drikke, arbeid, hvile, søvn. I alminnelig forstand er det slik at bestemmelsen viser til følgende egenskaper hos den menneskelige personen: Sentiment og følelser, fantasi og skaperkraft, sansen for skjønne ting, vilje og gjennomførelsesstyrke, sammen med utviklingen av intellektet, og hvor den fysiske kroppens ulike funksjoner holdes ved like.

Noster honor cinis et pulveris umbra sumusDet gis en annen dimensjon, som er om relasjonen mellom familieliv, yrkesliv og fritid, som utfylles gjennom at en trekker inn et element utover disse tre: Kallet. I det ideologiske språket, og som sosialdemokratiet har ført til torgs, heter det at livet er om å få til en sammenheng mellom de nevnte livssfærer: Det er og blir hegeliansk mytologi å tro at de enkelte livssfærer skal gå opp i en høyere enhet; den som vier livet sitt til offentlig arbeid, får vansker med å få dette til å gå sammen med familieliv, livet sammen med de egne barna og ektefellen/samboeren.

Omvendt er det slik at den som binder seg til livet sammen med barna, får liten anledning til å ta del i det offentlige livet – i politikken og i fagforeningsarbeid.

I en annen sammenheng enn denne, har jeg skrevet om det å ha et kall; jeg skal ikke ta opp igjen det jeg skrev den gang, men kun komme med følgende kommentar til det jeg beskriver i termer av ‘kallets realitet’: Grovt uttrykt kan en skjelne mellom det private livet, det personlige livet og det offentlige livet. Grensene er gjerne overlappende, skjønt det finnes grenser som gjelder for å inneha et offentlig liv og et privatliv, der det kan få svært negative konsekvenser for den det gjelder om disse to sfærer ikke holdes klart atskilt. Det offentlige livet er styrt av sosiale roller, som har bygd inn i seg visse forventninger til hvordan en skal føre seg ute i samfunnet. Eksemplene er legio: Fra en alminnelig universitetsansatt som havner på polet istedenfor på jobben til regjeringsmedlemmet som drikker seg full på den lokale puben. Slikt blir gjerne kjent utover den aller snevreste krets, og da får den universitetsansatte gjerne ett år på seg til å kvitte seg med alkoholproblemet, mens regjeringsmedlemmet risikerer døden som politiker.

Den som verken har en stilling å ta vare på eller sitter som regjeringsmedlem, får ikke de samme problemer med inntak av alkohol på den tiden av døgnet da en skulle ha gjort helt andre ting.

En trenger ikke vise til ytterpunkter, for å forstå at det er besværlig å få knyttet sammen familieliv, yrkesliv og fritid, og dette har både å gjøre med at livet er kort, døgnet har bare 24 timer, og at verdiene og normene, som jeg allerede har snakket om over, som regulerer de ulike sfærer er forskjellig. En kan snakke om at tid på den måten at det har en for lite eller for mye av, men foruten at dette avhenger av hvor en befinner seg i livsløpets, i dets begynnelse, dets midte eller i dets avslutning, er det beroende av hva en bringer med seg inn i livet, som betyr at en fyller dagene, ukene, månedene og årene med meningsfulle aktiviteter. Uansett hva en gjør ut av livet, er det ingen som er i stand til å få endene til å møtes, der begynnelsen er fødselen og enden er døden. For den som har fylt dagene med barna sine, og om en kjenner at noe har gått tapt, så er det uten mening å prøve seg på å ta igjen det en nå mener at en forsømte: Uoverensstemmelse er livets kår. Skjønt helhetstanken ofte blir tilbakevist på erfaringsplanet, så forsvinner den ikke fra sinnet vårt; det er bare vanskelig å uttrykke hva som mer presist menes med ‘hel’ og ‘helhet’, iallfall når referansen er oss selv, og ikke matematiske – logiske størrelser.

Således skifter jeg innfallsvinkel til tematikken: Nåtidens mennesker er overlatt til seg selv, der bevissthetsstrømmen hos individet ikke bare fjerner dem fra de aller nærmeste, men like mye fra alle andre mennesker i landet der de bor. Konsekvensene som følger fra det, er at antallet av mennesker som ikke vet hva de skal gjøre ut av livet sitt, bare øker og øker. Det gis mennesker som bruker fjernsynet som substitutt for fraværet av nærhet og varme. Imidlertid, fjernsynet er ikke næringsrik føde for en sulten sjel. Det heter seg at fjernsynet er et sosialt medium, og at det har evnen til å samle mennesker. «Hele familien sitter og koser seg foran fjernsynet», er en frase en har hørt om. På dette punktet er mitt eget synspunkt klart: Pulvis et umbra sumusAt fjernsynet er et a-sosialt medium, der den som sitter og ser på det som vises på skjermen, selv om det er flere enn henne tilstede hvor dette finner sted, gjør dette som en ensom sjel, der det som skjer i henne selv er reaksjoner som følger fra det som finner sted på skjermen. En kan ta dette et skritt videre, for tilskueren kan løftes opp og inn i en et rom eller en sal, der fjernsynsfolk er tilstede, og der hun som hungrer og lenger er den som blir sett av tusener av fjernsynsseere. Rollen har blitt byttet om, slik at den led uten at noen la merke til det, har nå fått all den oppmerksomhet hun kan tenke seg– uten at hun merker det. Vi kan si at i dag er det om å få mest mulig oppmerksomhet, om å bli sett av flest mulige mennesker, eller at en har ‘vært på fjernsynet.

Følgelig stiger dette spørsmål fram i bevisstheten min, og som jeg holder for et underlig spørsmål: Er det slik at å visitere et rom, en sal, der fjernsynet er tilstede, å få erfare at det gis en form for helhet i livet, i og med at nå blir den som vises på fjernsynet løftet ut av sin egen subjektive oppfattelse av verden og livet og inn i en mer omfattende del av realiteten?

Forfølges tankegangen, så er det å være til å bli sett. I sammenpresset form: Å være til er å være på fjernsynet. Med andre ord, den som ikke er på fjernsynet, er heller ikke til. Naturligvis, det er ingen logisk slutning en står overfor, siden det gis milliarder av mennesker i verden, som aldri vil kunne bli sett på fjernsynet: Å bestride at det finnes, er absurd. Det blir tilbake en tanke: At fjernsynet trer fram som budbringer, der det er likegyldig hva som er budskapet, i og med at budskapet er budbringeren(mediet). Om mediene er budskapet, i den forstand, at fjernsynet trer fram som formidler mellom oss selv og livet i verden, så er det slik at gjennom å se på dagsrevyen, for eksempel, så tror vi at ved at fjernsynet bringer oss i kontakt med verden, lærer vi også den ytre verden å kjenne. Gitt at erkjenningen av verden er selektiv, og at dette gjør at den blir sett fra et visst perspektiv, så er det også andre perspektiv som ikke kommer inn i synsfeltet vårt. Uansett hva for oppfattelser en har om fjernsynet som formidler av saklig informasjon om verden, så er det knapt nok uenighet om at informasjonen er selektiv.

Av større relevans er spørsmålet om fjernsynet og dets bidrag til fellesskap, som utgjør en sentral verdi i alt menneskeliv. Vi kan mene at det å se på fjernsyn likner svært på Platons framstilling av menneskene(slavene) som satt lenket til hverandre i hulen, der figurene som flimret forbi på fjellveggen foran dem, ble kastet ned i hulen som skygger fra et bål utenfor hulen. På liknende måte som figurene på fjellveggen i Platons hulefortelling er utenfor slavenes rekkevidde, så kan en ikke snakke med figurer en ser på fjernsynet: Det er slettes ikke dumt å beskrive mennesker som tilbringer mye av tiden sin foran kassa i hjørnet, for ‘fjernsynsslaver’.

Selv om det likeledes heter at fjernsynet kom for å fylle et tomrom som hadde oppstått med innføringen av 8 timers dagen, så er det sikkert at mennesker klarte seg utmerket uten fjernsyn.

En kan undre seg over hva fjernsyn har å gjøre med tanken om det hele menneske, gitt at fjernsynet noensinne har blitt knyttet til denne forestilling. For å ta et eksempel fra medienes barndom – kinoen. Under den første verdenskrig ble krig og kino koblet sammen på denne måte: På kinolerretet ble det vist bilder der en kunne registrere at fienden døde, for bildene var om soldater som slåss og drepte hverandre på slagmarken. Kinoene i mange land trakk fulle hus; en var nysgjerrig på det som fant sted, og, ikke minst, en ville ha spenning: Krig utløser alltid det verste i menneskene. Blant alle de fortellersjangere som finnes, gis det én som utmerker seg: Krigsreporterens fortelling om de mest forferdelige ting, ting som overstiger alt hva språk kan uttrykke. Det sistnevnte er også poenget hos Adorno: At beretninger fra krigens gru har en klar tendens til å stivne til gjennom intetsigende språklig uttrykk som dette: ‘Du aner ingenting om hva som skjedde». For øvrig, i Europa og US har krig blitt betraktet som stedet hvor et menneskes evner til å gi avkall på egne fordeler, blitt satt på prøve, og at belønningen for å ha kommet seg gjennom krigens redsler er hedersbevisninger, i form av tapperhetsmedaljer: Far var krigsseiler, og over 30 år etter at krigen var over, fikk jeg tilsendt tapperhetsmedalje, utskrevet til min far, som var død og jordfestet: Jeg kjente min egen far, som kun hadde forakt for all den tomme retorikken i forbindelsen med å gi sitt eget liv for fedrelandet, for det høye og det fagre(Peer Gynt). Derfor returnerte jeg tapperhetsmedaljen tilbake til Den Norske Stat, som var dens avsender. Det finnes ingenting som er sosialt ved krig.

Sannsynlighetene for at en politiker vil kunne lære noe som helst om krigens heslige ansikt ved å lese Peer Gynt, er vel ganske liten. En har å våge å håpe at også politikere forstår at å lage lover som forbyr krig, er et stort skritt fram for menneskeheten. Jeg legger til innenfor religion og praktisk kristendom lærer menneskene at de skal elske hverandre. Nestekjærlighet er en sosial dygd, krig er uforenelig med nestekjærlighet, og således er krig ikke en av de sosiale dygder. Om en reiser denne innsigelse: At budet ‘du skal ikke slå i hjel’ kun gjelder for kristne eller religiøst anlagte mennesker, og ikke når det er krig, er et asosialt argument, som søker å tildekke at under krig gjelder det for soldaten at hun dreper eller at hun selv blir drept. Dermed er et sosialt argument slik. Soldaten skal se til at ingen skal bli drept, som betyr at hennes oppgave er å holde de stridende parter fra hverandre. Å støtte et slikt program, er å arbeide for å avskaffe krig, som er det verste onde av alle menneskets onder.

Helhetlig tenkning om mennesket er rotfestet i dette livet

sach-co-nguoi-daoForståelsen av hva vi er og hvem vi er, går utover oss selv og tilbake til oss selv igjen. Således har all menneskelig refleksjon denne dobbeltheten i seg, og det er denne dobbeltheten som jeg beskriver i termer av ‘transcendens’ – overskridelse. Helt fra spebarnet blir født, er overskridelsen et markant trekk hos mennesket, for det er vendingen henimot den andre og dennes liv som kommer til syne. Dette betyr likeledes at når barnet kjenner seg ensom, er det primære ikke dets eget selv, men tomrommet gjelder den andre, som ikke er der. Innen barnet har oppnådd en viss abstraksjonsevne, at det skiller klart mellom seg selv og den andre, samtidig som tidsbegrep, som før, nå og etter, eller senere, er på plass, synes det helt umulig at det kan si til seg selv, at grunnen til at ikke svarte når jeg ropte på henne, var at på det tidspunktet jeg ropte, var hun ute i gården og hang klær på snora. Eventuelt, at det lille barnet sier til seg selv at mor kommer snart: I begynnelsen danner mor og barn, eller far og barn, en enhet, et hele. Løsrivelsen eller frisettingen, kommer ganske sent, og helt sikker ikke med at ‘jeg – bevisstheten’ våkner hos barnet. Gitt at trangen til økt selvstendighet og uavhengighet melder seg med full kraft hos det unge mennesket ved 15 års alderen; ifølge Platon er den videre ferd tvetydig: På den ene side er den preget av en lengsel etter å oppnå en gjenerfaring av enheten som rådde tidligere i livet, en form for harmoni, og hvor ansvaret for barnets ve og vel hele tiden er i foreldrenes hender, mens på den andre side, er det om å skape seg sitt eget liv, der det er en selv som bærer ansvaret for valgene en tar.

Ser vi på det jeg har snakket om ut fra vår egen tid, så er det slik at den unge skal etablere seg på egen hånd, og at det kan forlange strev og slit for å få seg en utdanning, etterfulgt av et arbeid, innen en kan tenke på å gifte seg/få en samboer. Under alle omstendigheter, er dette samfunnets offisielle syn: At utdanningen kommer først, et lønnsarbeid, ekteskap og barn kommer senere. Livets realitet er ikke slik det framstilles i offentlige dokumenter, som er av klart politisk og normativ art, og, ikke sjelden, uten sans for den faktiske realiteten, som for eksempel at samboerforhold, med eller uten barn, for lengst har blitt vanlig for unge mennesker før de har avsluttet studier. Dessuten er det slik at mange studenter er avhengige av å arbeide ved siden av studiene, og det er ikke bra for den som er student at hun har å tjene penger for å kunne komme seg gjennom studiet sitt. Det er den sosiale realiteten det norske samfunn står overfor i dag, og det er også det en har som utgangspunkt for å forbedre livet for mange tusen unge mennesker.

Samfunnet har et kollektivt ansvar for borgernes utdanning

Moderne samfunn er både bygget opp på kunnskap og på at kunnskapen blir videreformidlet til de kommende generasjoner. Det betyr at grunnlag og forutsetning for kunnskapssamfunn er at borgerne får en faglig basert utdanning, som er om at stolhetsfølelser blir tilfredsstilt, samtidig som de trenger kunnskap om natur, historie, samfunn og kultur, slik at de kan finne fram til sin egen plass og rolle i samfunnet som helhet. Det sistnevnte er om sammenhengende kunnskap, eller at fagkunnskapene de har settes inn i en mer omfattende sammenheng, en sammenheng som i seg selv utgjør kunnskap. På den måten tilføres samfunnet personer med basiskunnskap, som utgjøres av deres spesifikke faglige kunnskap, sammen med intellektuell kunnskap, som til sammen danner individets tankebygning.

I sikten til partikulære samfunn trer individenes faglige kunnskap òg deres tankebygning fram som dette bestemte samfunnets forutsetninger og grunnlag for å forstå seg selv som kunnskapssamfunn. Det gjelder så vel for den som får en praktisk – teknisk utdanning, en kunstnerisk utdanning eller en teoretisk utdanning, at disse utdanninger hviler på en viss teoretisk konsepsjon, og som bidrar til at de øvrige kunnskapene kommer i et sterkere lys enn om det ikke blitt gitt opplæring i teori.

Selv om realiseringen av et slikt program forlanger en rekke tunge aktører, så som storting, regjering, kultur – og undervisningsdepartement, universitet og høyskoler, diverse råd og utvalg på de ulike nivå, mener jeg at ansvaret for å gi de unge en god utdanning hviler på et samfunns institusjoner, det vil si at samfunnet har et kollektivt ansvar for borgernes utdanning.

 

Thor Olav Olsen
Ensamrätt för samtliga artiklarna som Thor Olav Olsen publicerar i Tidningen Kulturen tillhör författaren. Tillståndet för citat, länkar eller publicering i andra media än Tidningen Kulturen måste skriftiligt ges av författaren på denna adress                                           Den här e-postadressen skyddas mot spambots. Du måste tillåta JavaScript för att se den.

 

Ur arkivet

view_module reorder

Vegetarianism – Om vördnad för livet

En nations storhet och dess moraliska utveckling kan bedömas utifrån hur deras djur behandlas. (Ghandi) Mänskligheten tycks idag stå vid ett vägskäl. Den stora välfärdsökningen i västvärlden har tveklöst andra mindre goda ...

Av: Lena Månsson | Essäer | 15 september, 2013

Omlästa klassiker: Per Olov Enquists Nedstörtad Ängel

Omlästa klassiker: Per Olov Enquists Nedstörtad Ängel Mycket har sagts och mycket har skrivits om Per Olof Enquist och hans författarskap alltsedan romandebuten med Kristallögat 1961. Drygt fyrtio år senare nämns ...

Av: Patrik Tornéus | Essäer om litteratur & böcker | 08 februari, 2007

Vågskvalp av Hebriana Alainenatalo

En diktares svårighet …

Min prosalyrik, lyrik och poetik vilar på samma grund och bär på samma byggklossar. Det som sker är att något dras ifrån, något kommer till; allt i ett sökande efter ...

Av: Göran af Gröning | Agora - filosofiska essäer | 24 april, 2015

Strofer av Emily Brontë i översättning av Erik Carlqvist

I Harold Blooms bok Hur du ska läsa och varför kallar han, beundrande men litet klichéartat, Emily Brontë för "Svindlande höjders sibylla". I sin kommentar till dikten Stanzas, nedan "Strofer", visar ...

Av: Emily Brontë | Kulturreportage | 06 april, 2013

Att förstå ”med” sig själv. Om Sapfo och Alkaios

”Eros skakar mig motståndslöst än en gång –ljuvligt stingande, obetvingliga djur!”(Sapfo) Kan en liten bok som innehåller fragment från en tid utanför tiden alstra i mig samma darrning som jag känner ...

Av: Guido Zeccola | Essäer om litteratur & böcker | 20 april, 2013

Jag drömde om Cornell…igen

Egentligen är det en ganska osannolik historia. En tjugosjuårig försäljare av designade textilier råkar av en slump få syn på en collageroman av Max Ernst, La Femme 100 têtes, blir ...

Av: Gilda Melodia | Gilda Melodia | 16 januari, 2017

Infernaliska vindar: håll i tanten

Vi här mitt i Sverige, invid sjön Vättern, har haft flera dagars intensiv vind. Härligt, för det känns nästan som att vara ute till sjöss. Men vi upplever vinden på ...

Av: Per-Inge Planefors | Gästkrönikör | 23 april, 2013

Gabriella Olsson. Foto: Anna Langseth

Är det skamlöst att tigga?

Är tiggarna ”skamlösa” och ”moraliskt lägre stående”?

Av: Gabriella Olsson | Gästkrönikör | 03 mars, 2015

Botanisera i arkivet
close

Prenumerera på vårt nyhetsbrev!

Få de senaste artiklarna direkt i din brevlåda - helt kostnadsfritt.

Du kan när som helst avsluta din prenumeration - enklast klickar du bara på länken du hittar i varje nyhetsbrev.