La Décoration Suspect (2014)

Färgernas språk

Monokrom av Melker Garay pågår till den 30 september Galleri Kameleont i Norrköping

Av: Ida Thunström | 14 september, 2016
Essäer om konst

”De dricker energi, kaffe och jobbar”

Det är samtiden jag lyssnar till. I smyg, jag deltar inte, känner inte, vet inte varför ordet ”samtid” pressar fram någon typ av besatthet inom mig. Jag vill berätta om ...

Av: Linda Bönström | 26 april, 2013
Gästkrönikör

Johan Rasmundson. En dikt

Jag heter Johan Rasmundson och är bosatt i Uppsala och har skrivit poesi de senaste tio åren. Jag har varit publicerad i några antologier, tidskrifter och i år även tryckt ...

Av: Johan Rasmundson | 03 december, 2017
Utopiska geografier

Dr Krabba 12

Av: Janne Karlsson | 23 december, 2011
Kulturen strippar

Hos mennesket danner sinn, sjel og kropp en virkelig enhet. Del II



Veda är monismeI det moderne er det en alminnelig oppfattelse å tro at skandalen i filosofi startet med René Descartes (1596 – 1650) og beskrivelsene hans av verden som bestående av ting uten utstrekning versus ting med utstrekning. Ut fra denne tydningen og beskrivelsen, består ting med utstrekning av emosjonelt ladete størrelser, mens ting uten utstrekning har Descartes reservert for det som tilkommer idéer og tanker. Ut fra nevnte tydning av Descartes syn på relasjonene mellom sjelen og kroppen, ånden og legemet, betraktes Descartes som dualist. Det er ikke opplagt at tydningen stemmer. Jeg vender straks tilbake til det. En kan uttrykke det foregående på den måten at en ordinær oppfattelse av relasjonene mellom ånd og legeme, sjel og kropp, bygger på at for ‘ting uten utstrekning’ gjelder det er med henvisning til ‘det som er i Guds sinn eller i Guds bevissthet, samt menneskets sinn eller i det menneskelige intellektets rike, sammen med det som er i menneskesjelen’; mens ‘ting med utstrekning’ står for ‘alt som finnes der ute, utenfor sinnet, eller at de er om det som er i verden’, der menneskekroppen med dens ulike deler faller inn under begrepet for ting med utstrekning. Ut fra den franske filosofen, Nicolas Malebranche (1638 – 1715), er Gud foranledning til menneskets kunnskap om verden, siden det er Gud som forårsaker idéene mennesket har om verden ved at idéene som finnes i menneskets sinn, er lagt ned og inn i menneskesinnet av Gud. Om et menneske fører seg i overensstemmelse med Guds ordning, er alt såre vel med dette menneske; når det bryter med denne ordningen, oppstår det forstyrrelser i fornemmelsesorganene. Det synes også å følge fra konsepsjonen til Malebranche at Guds idéer har høyere grad av realitet enn idéene mennesket danner seg på grunnlag av sine egne opplevelser og erfaringer med verden.

Dualisme versus monisme

I vanlig mening står ‘dualisme’ for ‘motsetning som består av to poler’, som for eksempel ‘liv’ versus ‘materie’, ‘det universelle’ versus ‘det individuelle’, ‘godt’ versus ‘ondt’ og ‘rett’ versus ‘galt’, og som vi har sett over, motsetningene mellom ånd og legeme, sjel og kropp; uten opposisjoner mellom tingene vill alt flyte sammen med alt, og vi kunne ikke oppnå erkjennelse og viten om noe som helst. Følgelig er det ikke mulig å tenke seg en verden og et liv uten motsetninger. Dermed har en å tenke videre enn bare å betrakte det som virker rimelig for hvert eneste tenkende menneske, eller at motsetninger er mulige vilkår for erkjennelse i det hele tatt. Den som bekjenner seg til dualisme, har også å kunne bestå en langt hardere oppgave enn å vise til at motsetninger finnes, det vil si at hun har å vise at i bunn og grunn gjelder dualismeprinsippet likeledes i en mer omfattende forstand, som at det ikke finnes et slikt prinsipp, som har så mye i seg at det er i stand til å forene motsetninger.

Det er nettopp her striden mellom dualisten og monisten stiger fram, for begge er enige om at verden og livet består av en lang rekke av ulike motsetninger; i motsetning til dualisten hevder monisten at på et langt mer fundamentalt plan er det slik at motsetninger blir forent. Dermed skiller monisten og dualisten seg fra hverandre, ved at hun bygger sin teori på at det gis et slikt grunnleggende prinsipp, for eksempel ‘fornuft’, ‘ånd’, intellekt’; Guds idéer.

Dermed vender jeg tilbake til Descartes, som jeg forstår som ‘monist’, slik jeg også argumenterer for at Malebranches konsepsjon skal kunne tydes som monist. Resonnementet mitt er slik. ‘Monisme’ står for en filosofisk retning, som går ut på at det finnes ‘et grunnleggende prinsipp for alt som er’. Eksempler på slike prinsipp er ‘rasjonalitet’; ‘Guds idéer’; det vil si at anvendelse av vår egen rasjonalitet, er ufravikelige betingelser for økt viten om det som er, mens gjennom studier av Guds idéer utvider mennesket sin viten om realiteten.

Stöd Tidningen Kulturen

Köp en prenumeration! Klicka för mer information.

Blant andre førsteprinsipper nevner jeg at når fortsatt økonomisk vekst kolliderer med etikk, så har en å avveie disse dimensjoner overfor hverandre, slik at det som tjener menneskenes totale nytte eller velferd, gis størst vekt.

René Descartes og Nicolas Malebranche – to filosofer med hvert sitt førsteprinsipp

René Descartes

René DescartesInnen jeg starter opp med å snakke om Descartes og Malebranche som monister, gjør jeg leseren oppmerksom på at det som følger er mine egne refleksjoner rundt disse to tenkernes konsepsjoner, og at det jeg skriver ikke med nødvendighet faller sammen med Descartes og Malebranches egne tanker om det de skrev – hva nå dette måtte ha vært.

Descartes var opplysningsfilosof, og således trodde og mente Descartes at via den matematiske/logiske fornuft, er mennesket i stand til å erkjenne realiteten. Ut fra det Descartes gir uttrykk for, mente Descartes at menneskets natur er definert gjennom fornuften, og det betyr at i den grad mennesket skal kunne oppnå erkjennelse av verden og den ytre natur, er det anvist på bruk av fornuftsevnen. Rekkevidden for fornuftserkjennelsen stanser således ikke opp ved mennesket selv, som har en sjel, som andre dyr enn menneskedyret er uten. Det betyr at, ifølge Descartes, mennesket er den eneste skapningen som finnes på jorden som har en sjel. Én av kriteriene for det å ha en sjel, og ikke at det er en ting, en stein, for eksempel, er at det erkjenningens objekt står har fornemmelser og følelser. Et annet kriterium er at det kan tenke – at det kan følge et resonnement. Gitt at en forstår at for mennesker, som holder at det er fornuften som særkjenner det som mennesket, og at også kan forstå at for å kunne ha en sjel, er det nødvendig at det aktuelle erkjenningsobjektet er utstyrt med fornuft: Siden hunder og katter ennå ikke har vist at de er i stand til å følge et eneste logiske resonnement, så kan en heller ikke snakke om at hunder og katter har sjel – i betydningen fornuftssjel. På den annen side, en kan ikke frakjenne dyr som hunder og katter all form for fornuft, siden hunder og katter er i stand til å følge instrukser som menneskene gir, det vil si at de har en åpen mottakelighet for fornuft, uten selv å bli fornuftig ut fra seg selv, eller at i den grad de besitter fornuft, så gjør de det på en passiv måte – i motsetning til et menneske som arbeider videre med seg selv ved at det å følge beskjeder, ordre, befalinger er grunnlaget og forutsetning for en uavhengig og selvstendig bruk av fornuften. Dermed trer den sistnevnte beskrivelsen fram som at det kun er mennesker som rår over fornuft som evnen og makten til å ha et aktivt liv.

Hvorvidt Descartes metode, som kalles systematisk tvil, hjalp Descartes i retning av å nå sitt mål, det vil si at når subjektet hadde tvilt på alt som kunne betviles, uten at det brakte tenkeren opp i logiske kontradiksjoner, så førte dette til at Descartes oppnådde fast grunn under føttene, det vil si at de egne tankemessige akter var deres egen grunn, og at de ikke trengte ytterligere undersøkelse, er ikke helt sikkert. Sagt med andre ord: I alminnelighet er selverkjennelse innenfor menneskets rekkevidde: Det er langt fra sikkert at det enkelte individ alltid er sin beste dommer.

Nicolas Malebranche

Nicolas MalebrancheUt fra synspunktet til Malebranche har det teoretiske subjektet ingen direkte tilgang til den utstrakte verden; forståelsen har å passere gjennom de idéer Gud har lagt inn og ned i det erkjennende subjektets sinn. Hvordan skal en forstå det? Her følger et par eksempler, der det første gjelder sansningen av et enkeltstående objekt, mens det andre eksemplet er om totaliteten av våre sansninger. Jeg starter med sansningen av et enkeltstående objekt, der utgangspunktet er at det erkjenningsteoretiske subjektet rår over en bestemt beskrivelse, som passer på ett og bare ett objekt, for eksempel en norsk brannhydrant, som er rødmalt. Brannhydranter er lett gjenkjennelige ting.

I alminnelighet står det erkjenningsteoretiske subjektet overfor disse mulighetene: 1). Subjektet står overfor en brannhydrant. 2) Subjektet forveksler et objekt, ‘x’, med brannhydranten. 3) Det finnes ingen brannhydrant, det vil si der subjektet mener at det finnes en brannhydrant, er det kun et fortau, for eksempel. Ut fra konsepsjonen til Malebranche er det verken slik at det går en erkjenningsvei fra objektet til subjektet, og ut til objektet, eller fra subjektet og ut til objektet og tilbake til subjektet: Vår erfaring og viten om sansningens objekt, har et helt annet opprinnelse.

Det andre eksemplet er slik. Gitt at jeg snubler og faller, og at det gir meg smerter, er sannsynlig.

Det kan være tilfellet at jeg er opptatt av å føre en slags bevis for at den ytre verden finnes. Således hopper jeg opp og ned: Malebranche er ikke overbevist om at slike måter å ferdes på er i stand til å bevise noe som helst om ytterverdenen. Den kan være en illusjon – et eneste sansebedrag.

På den annen side, Gud er ingen bedrager eller løgner, og det Gud opplyser meg om, er virkelig og sant. Det betyr at dersom jeg lar meg drive av sted ut fra mine egne innfall og innskytelser, eller fra hvordan jeg selv oppfatter at verden er, er det ikke underlig at jeg går meg vill – at jeg ikke vet hvor det ender.

Innsigelsen overfor Malebranche er mange, og ett av de viktigste spørsmål en kan ta opp, er hvordan kan jeg vite at det jeg tror og mener er Guds oppfordringer til meg faktisk er Guds oppfordringer, og ikke at det er et velkjent forsøk fra min egen side på å lure meg selv.

Ett annet spørsmål angår sammenhengen mellom det Gud vil og det gode, for det hersker ingen tvil om at Gud vil det gode. Spørsmålene som stiger fram er slik. Vil Gud det gode på grunn av det Gud vil er godt, eller er det slik at Gud vil det gode, på grunn av at det er godt, og ikke at det er slik at det er Gud som gjør at det gode er godt. Her har en å finne ut av om det forholder seg på den ene eller den andre måten, og et rimelig svar er at også Gud har å bøye seg for en selvstendig og uavhengig standard. I motsatt fall er det vanskelig å holde Gud atskilt fra en despot, som også mener at det han står for er ‘godt’. 

Den vertikale dimensjonen og den horisontale dimensjonen

I det moderne, og her er diskursen verken om å bekrefte at det moderne finnes eller å bestride det, for det er om at for det meste er det slik i vår tid at å snakke om livets vertikale dimensjon har liten oppslutning; det som har blitt tilbake er det flate, tomme og hule livet, der alt er ekvivalent med alt annet. I dag gis det relativt få mennesker som tror og mener at det er moralsk galt å kjøpe seg vennskap. Noen mener til og med at en kan berge kloden vår fra kollaps ved å kjøpe seg ut av den verdensomspennende krisen. Mens dansen rundt gullkalven og lovprisningen av mammon fortsetter, gis det stadig flere konfliktområder rundt om i verden, der ulike former for krig er utbredt, og hvor folk flest ikke bare er uten inntekt og arbeid, for utsiktene til at de skal kunne få arbeid og lønnsinntekt i framtid, er lik null.

Menneskene har blitt fremmedgjorte for hverandre; når de åpner munnen, strømmer det ord ut som er med henvisning til det hverdagenes gjøremål: Kan de fremdeles høre at det klinger ved siden av – at alt er ikke i orden med oss? En skulle jo tro at mennesker ikke kan unngå å merke seg at hvirvelstormene, som er primus motor i det moderne, sletter fortidens landskap og umuliggjør at det oppstår en framtid. Livet har å gå videre.

Dermed har en å ta opp følgende spørsmål: Hva er det som gjør at det horisontale livet er hult, tomt og flatt? Hva er det som gjør at det vertikale livet bidrar til at det horisontale livet får substans – innhold, mening?

En måte å se på det horisontale livet er som en lineær dimensjon, der det er det punktuelle livet som teller, og hvor det er om å få tingene unna, for ellers oppstår det store køer, som innebærer at det fortløpende livet stanser opp. Konkret uttrykt: Det er om fortiden, nåtiden(øyeblikket) og framtiden: I dette perspektivet gis det gode grunner til å undres over om tid, som kategori, virkelig finnes, for det er som bestående av hendelser som farer forbi: Om fortiden er åpen og uavsluttet, og at det som hender i dag strømmer ut fra at en har prosjektert om framtiden i går eller for ett år siden, inntreffer det planlagte eller utføres prosjektet, før det passerer fra nåtid til fortid. Planlegging eller utforming av prosjekt, skjer i nåtiden, ikke i framtiden, slik det som for lengst har blitt til fortid, ble planlagt og utformet som prosjekt i nåtiden. ‘Før’ og ‘etter’ viser til realiteter som er betinget av hverandre; å leve i tiden, og å gå opp i tiden, er å leve nedsunket i tiden. Å være menneske er å være henvist på overskridelse, skjønt å heve seg opp og utover tiden, synes ikke å stå i menneskelig makt. Å være til både i den horisontale dimensjonen og i den vertikale dimensjon, er å være til på en måte som er loddrett på tid som punkter langsetter etter en linje. Hvorvidt dette skal beskrives som ‘levd’ tid eller som ‘åndens/intellektets tid’, kan synes å være vanskelig å ha en forhåndsoppfatning om. Platon mente at for et menneske er å ha en sjel å kunne føre en ‘samtale med seg selv’. Vi kan gå ut fra at rekkevidden sjelens samtale med seg selv, var ikke forbeholdt overklassen; for så vidt som en tok i betraktning de ulike klassene, som Platon oppfattet som det ideelle samfunnet, så omfattet egenskapen klassen av næringsdrivende så vel som voktere og styreren selv. Gitt at vi forstår hva som menes med ‘sjel’, i motsetning til ‘sinn’ og ‘kropp’, er det slik at sjelens samtale med seg selv konstituerer en av dens sentrale egenskaper? På den annen side, menneskets væren blir forstått i termer av et alternerende sinn, og som er slik at et menneske snakker om seg selv som et selv. Dermed blir vi kastet tilbake på å prøve å forstå forskjellen mellom selv, sinn, sjel og kropp.

Om en tar fatt i nevnte spørsmål ut fra en aristotelisk forståelse, synes en rimelig tydning av ‘sjel’ utgjøres av at det ‘er et indre prinsipp’, at en sjel er selvbevegende størrelse, som igangsetter og fortsetter den igangsatte bevegelsen, uten at sjelen beveger seg selv som sjel. Det betyr at opprinnelsen til sjelens egne bevegelser gis i sjelen. Således er sjelens bevegelser spontane eller frivillige, og derigjennom gis det en referanse stil ‘frihet’, som jeg forstår på grunnlag av et spontanitetsprinsipp. Kant forstod ‘frihet’ på en annen måte, nemlig at den skulle forstås gjennom ‘kausalitet’, det vil si fornuftspersonen kapasitet til å innvirke på viljen. Kroppen er ikke i stand til å bevege seg selv, ut fra seg selv som kropp; den trenger en sjel, som er prinsippet for igangsetting av kroppens bevegelser, så som at armer og ben settes i bevegelse når en starter opp med å gå eller løpe, eller at en står med begge føttene i ro, og at en dreier overkroppen fra den ene side til den andre: Når kroppen settes i bevegelse ved at det gis eksterne agenter som setter den i bevegelse, sier vi at bevegelsen er ufrivillig.

Det gis bevegelser hvis retning er fra kroppens ytre side og innover i sjelen, og som er slik at fysisk uro forplanter seg innover i sjelen. Om sjelen skal kunne gjøre noe som helst med bevegelser fra det ytre og videre innover i sjelen, har den å være i stand til å yte motstand overfor det. Vel å merke: At for å kunne få til noe som helst, som varer ved ut over øyeblikket flyktige stund, så er det påkrevet at sjelen setter farten ned, det vil si at langsomheten er nøkkelen til et skapende liv, og ikke travelheten, der ønskene om å få til noe er sterke; resultatet er alltid nedslående.

For et selv som har et globalt, personlig og sosialt prosjekt kommer enheten i dets liv inn på denne måte: Med hele fortiden sin i ryggen, situert i nåtiden, prosjekterer et selv seg innover i en åpen framtid.

Thor Olav Olsen
Ensamrätt för samtliga artiklarna som Thor Olav Olsen publicerar i Tidningen Kulturen tillhör författaren. Tillståndet för citat, länkar eller publicering i andra media än Tidningen Kulturen måste skriftiligt ges av författaren på denna adress                                          Den här e-postadressen skyddas mot spambots. Du måste tillåta JavaScript för att se den.




Ur arkivet

view_module reorder

Men det här är Serbien

  Kvinnor i Nis. foto Sophie Malmros Men det här är Serbien Tåget från Belgrad till Nis ser ut som tågen i Sverige på 1970-talet. Jag har tur och får plats i en ...

Av: Sophie Malmros | Resereportage | 05 december, 2009

Magnus Göransson Foto Peter Hallin

Idioten och spindeln

Magnus Göransson är tillbaka med sin Idiot.

Av: Magnus Göransson | Gästkrönikör | 13 maj, 2017

TV-serien Morran och Tobias, Foto: SVT

Skrattet vid ensamhetens avgrund

Mathias Jansson har hittat parallellerna mellan SVT:s komedisuccé "Morran och Tobias" och andra tragikomiska radarpar genom TV-historien. Många av komediserierna bygger i grunden på djupa existentiella frågor om mänsklig utsatthet ...

Av: Mathias Jansson | Media, porträtt | 04 november, 2015

Karnevalståg från Moderna Museet 1968

Art Distribution – en omöjlig historia som fyller femtio år

Vi vet att vi lever i en värld där marknadskrafterna styr och ställer. Du måste, om du vill överleva, göra dig själv till ett varumärke, det vill säga om du ...

Av: Percival | Kulturreportage | 13 augusti, 2016

Pirater i etern och på nätet

  Onsdagen den 8 mars 1961 klockan tio på förmiddagen började radiopiraterna sina sändningar från Radio Nord på internationellt vatten i Östersjön ombord i skeppet Bon Jour. Det var nyheter varje ...

Av: Benny Holmberg | Kulturreportage | 26 februari, 2011

Om en yngling som inte borde ha sett Wagners opera Rienzi

Till Guido Zeccolas eleganta och synpunktsrika essä om Wagner och det musikaliska dramat här på sidan kan läggas en rekommendation för vidare läsning: essäerna, betraktelserna och breven i Thomas Manns ...

Av: Ivo Holmqvist | Essäer | 06 mars, 2013

Har UFO: n någon plats inom teosofin?

Flygande tefat i historia och religion  En av de första dokumenterade UFO-observationerna gjordes den 5 augusti år1926. Det var den ryske målaren, upptäcktsresande och mystikern Nicholas Roerich, som befann sig på ...

Av: Carl Ek | Kulturreportage | 23 november, 2013

Meningsfullheten är alltid angelägnare

Från att ha etablerat sig som ett samtida scenkonstuttryck med stor attraktionskraft på såväl dåtida tonsättare som publik har idag operakonsten på institutionsnivå övergått till ett vegetativt, reproducerande stadium. Genom ...

Av: Magnus Bunnskog | Essäer om musik | 30 december, 2012

Botanisera i arkivet
close

Prenumerera på vårt nyhetsbrev!

Få de senaste artiklarna direkt i din brevlåda - helt kostnadsfritt.

Du kan när som helst avsluta din prenumeration - enklast klickar du bara på länken du hittar i varje nyhetsbrev.