Upplysning! Ädla tankar och vulgär verklighet

I Det var den tyske filosofen Immanuel Kant (1724-1804) som i den till formatet oansenliga broschyren "Vad är upplysning?" år 1784 formulerade frågan: "Lever vi för närvarande i en upplyst tidsålder? ...

Av: Crister Enander | 14 juli, 2009
Essäer om politiken

Foto: Alexandre Buisse

Ett möte med en igelkott

Då jag vandrade hemåt en dag, i min sommarpräglade ledighet, skedde någonting märkvärdigt i all sin vardaglighet.

Av: Robert Halvarsson | 19 juli, 2017
Gästkrönikör

Intervju med författaren Mikael Sundqvist

- Då visste jag allt om livet och skulle skriva om det, säger Mikael Sundqvist om sitt 17-åriga jag och skrattar. Han talar om drömmen om boken. Boken med stort B ...

Av: Johann Bernövall | 03 december, 2012
Litteraturens porträtt

Pino Masi och det italienska ärret Intervju med Roan Johnson

På den italienska filmfestivalen den 4 – 7 oktober på biografen Sture visades bland annat filmen ”Högst upp på listan” (I primi della lista), en skruvad komedi med allvarliga undertoner ...

Av: Roberto Fogelberg Rota | 23 oktober, 2012
Filmens porträtt

Hos mennesket danner sinn, sjel og kropp en virkelig enhet. Del I



Innledning

Kristus i Rio De JaneiroTiden for kjetteri er ikke over. Å hevde synspunktet at hos mennesket danner sinn, sjel og kropp en virkelig enhet, er å stå fram som kjetter. Standpunktet strider imot naturvitenvitenskapelige forskning; hver eneste tese som går ut på at det gis mer og annet enn det en kan oppnå ved hjelp av empirisk og eksperimentell vitenskap, i utgangspunktet som tenkning plasserer seg utenfor området for etterprøvbare påstander. Ut fra ståstedet mitt har fagvitenskap ikke det siste ordet i seriøse saker, og som filosof hører jeg til dem som mener, gitt at det er flere enn meg som forfekter slike oppfattelser som jeg gjør, at det gis supplerende tydninger av universet, i betydningen at tydningene utfyller de foreliggende tydninger, snarere enn at de er alternative tydninger. Således kan den som orienterer seg ut fra en naturvitenskapelig tankegang hevde ‘at alt som er, er innenfor, og ingenting er utenfor, for alt er innenfor’.

For humanisten er det ingenting som er fremmed, verken i himmelrommet eller nede på jorden, og det hun utforsker er spørsmål om mål og mening og de ytterste anliggender i livet. Dermed hevder jeg synspunktet at døden trenger ikke å stå for den ytterste meningsgrense. I mer konkret forstand er det ikke logisk utenkelig at så vel sinn som sjel og kropp fortsetter å eksistere etter at døden har inntruffet. Innenfor naturvitenskapelige rammer heter det at når dødsprosessene kommer i gang, så oppløses også enheten mellom sinn, sjel og kropp – en gang for alle. Det å tenke kausalt om menneske, er å hevde at når alle kroppsfunksjonene som bidrar til å holde et menneske i live, eller at når det skjer et stort antall kroppsfunksjoner hos et menneske bryter sammen, så som lever, galle, nyrer, hjerte eller hjerne, opphører dette bestemte menneske å leve. Det kan være at tilintetgjørelsesforløpet kun innbefatter den fysiske kroppen, mens, slik Platon synes å mene, og slik en finner hos Descartes, lever sjelen videre. Kanskje er det slik Sokrates og de kristne synes å holde for sant og virkelig, at sjelen, om enn på en uutgrunnelig måte, gjenforenes med kroppen? I alle fall synes dette å være besværlig for oss: At det skal kunne gis en sjel som, i alle henseende er fri, uavhengig og selvstendig i forhold til kroppen den er sjel for. Begrunnelsene for at det er underlig, synes å hvile på sannheten eller falskheten til utsagn som dette: Det finnes ikke en sjel uten en kropp, og, omvendt, det finnes ikke en kropp uten en sjel.

Anta at det er ganske uproblematisk å forstå at sjel og kropp henger sammen, gitt at ‘sinn’ er størrelsen som bygger bro mellom sjel og kropp, for en har å tenke over at disse ting er om hvordan det indre livet er knyttet sammen med det ytre livet. Det er når en prøver å forestille seg at kroppen skiller lag fra sjelen, at vanskene tårner seg opp for oss, siden disse størrelser synes å være så tett sammenknyttet, at den absolutte adskillelse, om dette skjer for en viss stund, forekommer oss å være fullstendig ubegripelig. Jeg tar opp denne vanskelighet både under overskriften Tre sinnstilstander og i Del II av denne artikkelen, der jeg vil trekke inn supplerende overveielser, og at dette betyr at jeg i Del II vil jeg snakke om guddommelige årsaker. Jeg vil også henlede oppmerksomhet mot at i det moderne synes levemåten å føre i retning av at det oppstår et markant skille hos menneskene mellom sinn og kropp.

Til slutt: Jeg gjør likeledes leseren oppmerksom på at jeg deler ikke hver eneste oppfattelse som kommer til uttrykk i denne artikkelen.

Om relasjonene mellom kropp og sjel

Stöd Tidningen Kulturen

Köp en prenumeration! Klicka för mer information.

Det finnes mennesker som synes å mene at fra kroppens befatning eller tilstand, kan en slutte tilbake til hvordan det står til med sjelen til den aktuelle kroppen: Det er ikke helt sikkert at dette stemmer: Det finnes krøplinger, og krøplinger har en kropp med visse deformasjoner, som for eksempel pukkelrygg; selv om slutningen fra ‘menneske med pukkelrygg’ til krøpling, er korrekt, så følger det ikke at mennesker med pukkelrygg har en sjel som er formet som en pukkel. Det er langt mer rimelig å hevde synspunktet at ‘kropp’ og ‘sjel’ er to aspekt ved samme entitet, det vil si at så vel sjel som kropp kan avleses i de menneskelige uttrykksformer. Likevel synes det merkelig å mene at smil og latter, som er uttrykk for glede, og som gir seg til kjenne på kroppslig vis, der retningen er opp, betyr at det er den aktuelle sjelen som smiler og ler.Om det tilsvarende gjelder for den som feller tårer, og som er uttrykk for at personen som gråter er trist, der retningen er ned, så skulle det bety ett og det samme som at det er personens sjel som gråter.

Mennesker kjenner smerter, og smerter kan lokaliseres til steder som ryggen, magen eller hodet, for eksempel. Om du støter på mennesker som stadig vekk snakker om at de har smerter i sjelen, eller at du møter mennesker som snakker om forkomne sjeler, kan du være ganske sikker på at denne snakkemåten går imot alt det du har lært deg om lokalisering av smerter og beskrivelser av mennesker. Å si at foten har smerter, er også en avvikende snakkemåte, istedenfor at en sier at jeg har vondt i foten, gitt at det er tilfelle at den som ytrer det faktisk har vondt i foten, og hvor det alminnelig er at en stoler på at vedkommende snakker sant; å lyve, snakke usant eller å forstille seg, er ikke vanlige måter å gi uttrykk for sentiment, fornemmelser, følelser og tanker: Personer er oppmerksomme på hva som rører seg i deres sinn, som for eksempel at ved en viss anledning farer denne tanke gjennom et menneskes sinn: Jeg har glemt N.N. fødselsdag! I motsetning til dette virker det rart å mene at de har førstehåndskunnskap om det som rører seg i sjelen, der det gis dype sjikt som gjerne er skjult for den våkne bevissthet, eller det vi forstår som en menneskelig persons ‘sinn’. Eksemplet er her en person som våkner opp en dag, og at hun tenker denne tanke: Livet har vært som et korthus

Dermed har jeg nådd fram til stedet der det er på høy tid å snakke om relasjonene mellom ‘sinn’, ‘sjel’ og ‘kropp’. Før jeg begynner å si noe om relasjonen mellom disse tre størrelsene, vil jeg snakke om bildet Aristoteles dannet seg av sjelen.

Styrmannen og skipet hans

En kan snakke om det som det Aristoteles har gjort, for i skriftene sine snakke Aristoteles om styrmannen og skipet hans, og at skipet er i fart og bevegelse, mens styrmannen forholder seg i ro: For at bevegelse skal være mulig så kan ikke alt som er være i bevegelse. Styrmannen er den som setter båten i bevegelse gjennom ordrene han gir til mannskapet, som er de som steller med årer og seil. Således, med relasjonen mellom styrmannen og båten hans, så kan en uttrykke det slik at sjelen er det som setter bevegelse i gang, uten selv å være i bevegelse. På den annen side, styrmannens aktivitet og virksomhet forlanger at han er sindig, det vil si at hva det er om er selvbesinnelse – besinnelse på seg selv. Besinnelse i denne forstand, er med utgangspunkt i seg selv, utover seg selv og tilbake til seg selv igjen. Det betyr at å være et selv, en sjel og en kropp, er ikke tilstrekkelig for et liv; en har å relatere seg selv til dette selv, eller denne sjel – soma(kropp) relasjonen, som er den du er. En kan også si ‘at jeg er jeg og mine konkrete omstendigheter’ (Ortegy y Gasset;Julían Marías). At denne relasjonen mellom sinn, sjel og kropp er problematisk, der ‘problem’ står for det som er kastet ut foran deg, og dermed framstår som en hindring for veien framover, ser en straks en tenker over at å være menneske er å være til i en situasjon som forandrer seg over tid. Siden et menneske tenderer mot å identifisere seg med situasjonen det er i, så er det slik at når situasjonen forandrer seg, så forandrer også det menneske som er i situasjonen. Det betyr at ett av livets trekk er uoverensstemmelse, som er om motsetningen mellom det som var før i tiden og det som er nå.

Det foregående impliserer at om et menneske står fram som filosof og forfatter, så er det med henblikk på at det skriver om hvordan en skal forstå individet i den allmenne samfunnskulturen med dens historie, og hvordan relasjonen er mellom den allmenne samfunnskulturen og individet. Om det er slik at forståelsen av et menneske går fra fortiden til nåtiden og fra nåtiden til fortiden, så har jeg ikke et fast og uavhengig punkt jeg kan tyde og beskrive livet mitt fra.

Det finnes flere uoverensstemmelser mellom livet vårt slik det var i fortiden og slik det er nå; det er likeledes med henblikk på livet vårt i framtiden, eller hvordan vi tenker oss at det blir i framtiden, når vi blir gamle: Gitt at livet mitt innover i framtiden er annerledes enn det er i nåtiden og hvordan det var i fortiden. Om jeg projiserer livet jeg har nå innover i framtiden, så er det slik at jeg tar avgjørelser på vegne av den jeg blir til en gang i framtiden, la oss si om ti – tjue år. Dermed er det av stor betydning for meg at jeg orienterer meg ut fra realistiske vurderinger av den jeg er nå og den jeg kommer til å bli, i og med at jeg kan anta at en del av de interessene og verdiene jeg har nå vil endre seg, etter hvert som jeg blir eldre. Ut fra resonnementet jeg har satt fram i denne artikkelen, er livet vårt om det som var oss selv, før i tiden, den vi er i dag og det selv vi kommer til å ha eller være, når vi blir gamle: Å snakke om høyere eller lavere, bedre eller dårligere selv, respektivt, synes å være en merkelig måte å framstill vår egen oppfattelse av oss selv, eventuelt, at det er andre mennesker som prøver å dytte på oss en slik selvoppfattelse – i termer av høye og lave selv. Ja, hva skulle det kunne menes med ‘middels selv’: Er det et selv som befinner seg mellom det høye selv og det lave selv, eller er det slik et menneske er til daglig? Er det en form for ‘hverdagslivets selv’ som er ment med det, det vil si at en støter på det når dagene synes grå og kjedelige – når ingenting skjer.

Hva har det jeg har skrevet over om betydningen til ‘Om relasjon mellom sinn, sjel og kropp’? En hel del, vil jeg tro og mene? Mennesker er opptatt av forståelse, i betydningen selvforståelse, eller at de er selv eller at de har et selv. Det finnes filosofer som snakker om ‘selvet’, som en absolutt størrelse: Personlig har jeg aldri møtt et slikt selv som representerer selvet selv; jeg møter og har møtt, mennesker med et selv, slik jeg også er et menneske med et selv. Det finnes likeledes mennesker som snakker om selv/selvet, i betydningen sjel/ego. For noen mennesker synes ‘å ha et stort selv’ å falle sammen med ‘å ha et stort ego’. Følgelig er det slik at språkbruken er vaklende. Én tolkning av ‘stort selv’ er å sette det likt ‘et romslig selv’ eller et selv der det er plass til flere enn en person; det samme synes ikke å gjelde for ‘stort ego’, siden betydningen trekker i retning av ‘å legge seg og sitt ut i omgivelsene’, eller ‘at det er om mennesker som har en overdreven oppfattelse av sin egen betydning, og at dette kommer til uttrykk i ord og handling, klesdrakt, ting som de omgir seg med, så som dyre biler, båt, hytte ved sjøen og hytte på fjellet. De gamle grekerne snakket om at med henblikk på å ha det best mulige liv, så kommer det an på om et menneske har en sunn sjel i et sunt legeme. I dag gis det alle slags tilbud, det vil si at en tror at den sunne sjelen i det sunne legemet skal kunne kjøpes for penger. Naturligvis, det gis medisin som er nødvendig for at en ikke skal bli syk igjen, og det er noe helt annet enn å skaffe seg en eller annen lykkepille. Dermed er anvendelse av legemidler en del av hvordan en oppfatter forholdet til sitt eget sinn, sjel og kropp, og at hva en gjør ut av det, har en å snakke med sin fastlege Uten at inntaket av de kjemiske midlene er under kontroll av en eller flere spesialister, får dette svært negative følger for den som gir seg i kast med det. Dette er også betydningen til ‘spesialist’, at det er om fagpersoner som har sine kvalifikasjoner på et visst område, for eksempel i medisin eller psykologi, og at spesialisten vet mer om dette område enn generalister, siden hun har fordypet seg i problematikken, så vel gjennom praksis som ved teoretisk veiledning og egne studier, basert på hva andre har fått erfare om slike ting som har å gjøre med medisinering av mennesker som lider av depresjon og angst, som er plaget av selvmordstanker, m.m. Jeg skynder meg å føye til at i det gamle Hellas var det ingen som hadde kunnskaper om slike medisintyper som er i omløp i nåtidens samfunn, og som er om blokkeringer eller koblinger hos menneske, nevrologisk sett: De biologiske vitenskapene, som vi har i dag fantes ikke i antikken.

I tilknytning til spørsmålet om psykiske og somatiske forstyrrelser, eller skal vi heller snakke om urolige sinn, er det på sin rette plass å ta opp følgende problemstilling: Hvor skal en lokalisere årsakene og grunnene til at det finnes mennesker med svært store plager og bekymringer? Er det faktorer som genetisk arv som determinerer og influerer et menneskesinn, er det miljøet som forårsaker forstyrrelsene, eller er årsakene og grunnene å finne hos individet selv?

Mitt eget synspunkt går ut på at rent allment er det slik at det som avgjør hva vi blir til og hvem vi er, er dels bestemt av genetiske forhold, dels av impulser fra omgivelsene, som vi får i tidlig alder og at det vi bidrar med selv også er en faktor som vi slettes ikke har å glemme. Vi skal huske på at dette gjelder alminnelige livsløp, og ikke når noe alvorlig går galt, som for eksempel at et menneske blir til en uhyggelig skikkelse som massakrerer barn, eller, og som er langt mindre alvorlig enn mord: At en ung kvinne begynner å løpe(splitter?) naken rundt i gatene i byen der hun bor, og at dette skjer så vel om dagen som om natten. En sier om slike mennesker, at det har raknet for dem.

Hva som fører til at et menneske blir til en massemorder, er kanskje helt umulig å få vite noe helt sikkert om, mens det synes enklere å forstå at bakgrunnen til at det finnes et ungt menneske, en mor, som løper naken omkring i gatene, er at hun har mistet det lille barnet sitt, som var det kjæreste hun hadde.

Om en holder det mest ekstreme unna, det vil si massemorderen, og konsentrerer oss om mennesket som løper rundt i gatene, så kan vi formulere det slik at riktignok er det alminnelig at mennesker overvinner grenser som blir satt for dem av omgivelsene, eller at de streber etter å komme over grenser som blir satt for dem fra utsiden, og at de yter motstand overfor et slikt press, hvis intenderte intensjon er å holde dem på plass i flokken. Den som løper naken rundt i gatene bryter med noens bluferdighet, og antas dermed å være til sjenanse for andre mennesker. Et menneske skal kunne sørge; sorgen skal skje ut fra konvensjonens fordring. Punktum.

Dette innebærer at relasjonene mellom sinn, sjel og kropp, er slik at et menneskes ytre atferd, gitt at vi forstår hva som menes med ‘atferd’, skal skje på grunnlag av kriterier som den alminnelige atferd blir vurdert på grunnlag av: Var den unge kvinnen helt uten klær, kan være et relevant spørsmål om beskrivelsen en mottok gikk ut på at kvinnen var splitter naken.

Dersom en skifter synsvinkel og at både bakgrunnsopplysninger og henvisningen til bluferdighet utelates, så synes tankegangen til den som griper inn i situasjon å være helt annerledes. Jeg tenker her på de skiftende værforhold rundt om på jorden, siden noen steder i verden er det slik at det er klimaet som tvinger menneskene til å kle seg, for ellers vil de ikke kunne overleve. Uttrykt med andre ord: Om en ung kvinne løper naken rundt i gatene i sprengkulde, og byen er Novosibirsk, så blir vedkommende tatt hånd om på grunn av at gradestokken viser 50 minusgrader, for eksempel, og at begrunnelsen for å ta vare på den som løper rundt i gatene uten klær, er at den som løper naken gjennom gatene når sprengkulden pålegger folk å holde seg innendørs, er neppe ved sine fulle fem. Moralen, i alminnelig forstand, som en lære om godt og ondt, rett og galt, eller som etikette, er irrelevant for forståelsen av det som skjer.

Alternerende sinnstilstander

For mennesker er det alminnelig at sinnstilstander skifter, og at det å snakke om sinnstilstander i termer av permanente sinnstilstander synes å stride imot vår kunnskap om sinnstilstander med henblikk på deres varighet. Ut fra en religiøs sammenheng, der permanente sinnstilstander varer over svært lang tid, som for eksempel hundrevis av år, eller mer enn det, er det vanskelig å forstå for oss hva dette er om, siden forståelse er det vi har bakom oss. Jeg kommer tilbake til det under neste avsnitt, som jeg har gitt navnet Tre sinnstilstander.

Tre sinnstilstander

Kristus i Rio De Janeiro när det blixtarJeg går nå over til å snakke om slikt som nåtidens samfunn skyver fra se, eller som rett og slett benektes: At det gis liv etter døden, som er det andre livet, livet etter dette livet. En antar jo i vår tid at idéer om selv, sjel og kropp som har en slik eksistens at de fremdeles skal finnes etter at døden har inntruffet, bygger på idéer fra en helt annen tid enn vår egen tid. Nedenfor følger tanker om at dette nødvendigvis ikke følger fra det å støtte seg på de ulike naturvitenskaper, som forkaster alt som det ikke kan føres strenge bevis for som ren overtro, hva en nå måtte mene med ‘overtro’.

Tankegangen er slik. Er dette alt, gis det ingenting mer etter døden enn en kroppsløs tilstand, der det likeledes er besværlig å medtenke at det i det hele tatt finnes en sjel: For å foregripe det jeg kommer til å snakke om, så finnes det mange flere individ med sjel enn meg selv, skjønt en sjel uten kropp vet verken om seg selv som sjel eller noe som helst om andre mennesker, som likeledes har en sjel. Dermed velger jeg en annen rute inn til dette sammensatte emnet, og som noen av oss mener er galimatias. Når døden inntreffer skilles sjel og kropp, det vil si at den dødes sjelen fortsetter å eksistere uavhengig av kroppen sin, inntil sjelen blir gjenforent med kroppen. Hvordan skal en forstå det? Det synes å være slik at det som er vanskelig å forstå er ikke bare sjelens eksistens; det dreier seg like mye om kroppens eksistens, gitt at det i det hele tatt er noe en kan forstå. Det dreier seg om tre – 3 – ulike tilstander, og, som allerede nevnt, oppstår først når et menneske dør: 1) Sjel og kropp skiller lag. 2) Sjel og kropp fortsetter å eksistere atskilt. 3) Sjel og kropp gjenforenes.

Hvordan skal en forstå det? Den som har mistet et barn, som er kjøtt av ditt eget kjøtt, kan komme i en slik situasjon at hun starter med å løpe; hun savner barnet sitt, og en dag, hva vet jeg om det, kommer mor og barn til å møtes igjen.

Dermed vil jeg gå nærmere inn på hvordan en skal kunne forstå det som jeg har nevnt under punkt 1) til punkt 3). Livet har uendelige mange aspekt, og ett av disse er det å måtte død, der det ikke bare er om det som har blitt kalt det svarte hull, eller døden, for det er like mye om hva som kommer til å skje med den som dør: mennesker har et sinn, en sjel og en kropp, og det er slik utrustet at det har store vansker med å forstå at livet skal ta slutt, og at det alltid er slik at det ser livet ut fra livet, og ikke fra døden, som, pr. definisjon, er et sted som ikke gir opphav til synpunkt på noe som helst, siden den som er død er uten levende organer som gjør at de kan se, høre, lukte, smake og berøre. Døde mennesker er heller ikke gangføre. I alminnelighet skulle en tro at døde mennesker heller ikke kan snakke med andre, der jeg setter det i parentes om referansen er til de levende eller de døde. Vi setter ned farten. De tre sinnstilstander kommer i gang med at sjelen forlater kroppen, for så å eksistere uten kroppen for et ubestemt tidsrom; i tidens fylde forenes kroppen med sjelen. Det betyr at det gis to negative sinnstilstander og en positiv sinnstilstand.

Gitt at det stemmer at sjelen er immateriell, mens kroppen er materiell. Siden sjel og kropp utgjør en uløselig enhet, er det slik at i sin eksistens beror sjelen på kroppens eksistens, og, omvendt, at kroppens eksistens beror på sjelens eksistens. På grunn av kroppens materielle eksistens kan den forvandles fra en form til en annen, som at når en menneskekropp havner i magen til en haifisk, så fortæres den, men slik at det som blir tilbake går inn i det store kretsløpet i naturen. Om artene og familiene i naturen lever på og av hverandre, så kan det ta lang tid innen denne bestemte menneskekroppen, som ble tatt av en hai, har blitt gjenforent med sin sjel. Så langt ut fra en teori om materiens konstans, som er en teori som nyere forskning har erstattet med dette: At det som forsvinner, forsvinner for alltid. Det hele synes nå å avhenge av om den nye teorien åpner opp for at når en kropp går i oppløsning, så blir det tilbake en eller flere rester, som har i seg så mange strukturelle moment at disse kan stå for den strukturelt organiserte kroppen, slik at disse er tilstrekkelig til at de kan inngå i en syntese med sjelen.

Hva med sjelen under ventetiden? Det synes rimelig å tro og mene at sjelen er ikke alene, for i dødsriket gis det mange sjeler, som deler felles skjebne, det vil si at kroppen og sjelen har skilt lag. I alle fall er det slik at i dødsriket er det mange ting som sjelen ikke kan gjøre, der jeg nevner disse ting: Siden kroppens materielle dimensjon er fraværende, er det vanskelig å skjønne at den enkeltes sjel kan kommunisere med andre sjeler; om du behersket tegnspråket før hendelsen, er ikke dette til mye hjelp i den nye tilstanden, der fingre og hender mangler. Om du i ditt jordiske liv var én av de forfatterne som likte å sykle framfor å kjøre bil, så er det vanskelig å skjønne at så lenge du er uten en kropp, skal du fremdeles kunne fortsette med å glede deg over å sykle og å se at det du nedtegner blir til en tekst som lever.

En supplerende oppfattelse om dødsriket

Hvorvidt leseren finner det underlig å snakke om en konsepsjon om dødsriket som er slik jeg har framstilt det over, vet jeg ingenting om: Ett synes ganske sikkert, og det er at i tidligere tider var det vanlig å tenke seg at dødsriket inneholdt de som ikke lenger var å finne blant og mellom oss, og at en forestilte seg at dødsriket besto av flere steder, steder med hver sin funksjon, så som skjærsilden, helvete og himmelen. Skjærsilden og helvete var steder for avstraffelse, og hva angår mulige vilkår for avstraffelse, er det slik at den som blir gjort til gjenstand for avstraffelse også har en sansende og følende kropp, slik at en skal kunne bli tilført smerter.

Ut fra det jeg har satt meg inn i av overleverte tekster som behandler dødsriket, er det ikke alltid helt enkelt å skjønne hvorfor noen mennesker får en langt mer ublid skjebne enn andre, og dette gjelder især deres vei, eller deres forsøk på å forsere skjærsilden. Her følger et eksempel. Det gis ulike forsøk på framstillinger av skjærsilden, og en av de jeg har kommet over, er å se på den som et sted der det gis en stor flod, som består av kokende vann og leire. Over denne floden går den en bro, og den som kommer seg over denne broen, uten å falle ned i floden, kan ta seg fram til himmelen. Jeg ser nå bort fra de som blir hentet direkte opp i himmelen; de er, antar jeg, i mindretall. Den varme floden synes å stå for skjærsilden, og den som drukner i floden, synker videre ned til helvete – den evige pine. Ute i floden er det mennesker som kjemper for livet, noen står i leire helt opp til midjen, hos andre rekker vannet og leiren ikke lenger enn til anklene, mens andre er, siden vannet og leiren syder og koker rundt deres hals, på vei til helvete.

På broen ser en mennesker i ulike situasjoner; noen er på vei over broen, andre vakler, og noen faller ned i floden. Betrakteren undres over hvorfor det er slik? Hva er det som gjør at noen kommer seg over floden, andre faller ned i den, mens andre bare forsvinner. Det får vi ikke vite noe om; at de som er helt uten lyter går rett til himmelen kan en forstå, og at de som ikke er så fordervet at de ikke kan forbedre seg, om de får en anledning og mulighet til det, kan en også forstå. At de som er helt fortapte, det vil si som overhodet ikke lar seg rettlede, går den sikre gangen ned til helvete, kan, for så vidt, forstås; det er langt verre å forstå hva som menes med å framstille dette i billedlig form, slik jeg har gjort det over.

Jeg går nå over til å snakke om fantasi og realitet.

Fantasi og realitet

Kristus i Rio De Janeiro och blixtenErfaringen har lært oss å skjelne mellom fantasier, som utgis for å være virkelighet, og realiteten selv, det vil si at i kraft av erfaring som lidelse, for erfaring er lidelse, holdes fantasi atskilt fra realiteten. Det er ikke utenkelig at det har vært nødvendig at menneskeheten har måttet gjennomløpe en viss utvikling for at vi i det hele tatt har kommet fram stedet hvor vi er i dag. Rent skjematisk kan dette framstilles slik. 1). Fantasi og realitet skilles ikke fra hverandre, eller de faller sammen som om de utgjør en og den samme dimensjon 2) Fantasi skilles ut fra realitet som et eget område. 3). ‘Realitet’ får en egen diskurs, og at det er dette som særkjenner framskrittstanken at det beskrivende moment kommer i fokus for utforskningen av mennesket.

Å hevde at realiteten har fått en egen diskurs, synes å være en uskyldig måte å snakke om for å kunne skille den fra fantasi; i en rekke sammenhenger har det ikke vært slik at fantasi som en skapende makt i alt menneskeliv, har stått på pensum for det som skal læres ved et universitet eller en høyskole, i alle fall ikke som det som før ble kalt for for-prøver til universitetsstudier. En kan også føye til flere moment til den knappe listen min, og at en snakker om at 4) realiteten blander seg inn i fantasistoffet og at 5) fantasien blander seg med realitetsdimensjonen. Det sjette – 6 – momentet kan bestå av at realiteten er så kolossal at den overstiger alt hva vi mennesker er i stand til å forestille oss i kraft av fornuften vår, og dermed kommer det inn at fantasien er et stort aktivum for oss mennesker – at fantasien er skapende. Det vil si at vi erkjenner av ikke mindre av realiteten ved hjelp av fantasien: Takket være fantasien ekspanderer våre kunnskaper om livet vårt i verden. Det sjuende momentet er: 7). Den skapende fantasi.

‘Skapende’ er et flertydig begrepsord: (a)Det kan bety at forskning bidrar til en forøkning av kunnskapene våre, det vil si at det oppstår nye ting, vi ser nye sammenhenger. Satt i sammenheng med litteratur og diktning, står det for (b) å lære mer om menneskenes sinn og sjel, det som rører seg i dem, for eksempel at vi kan lære mye om mennesker gjennom å lese bøker som Dostojevski har skrevet. Dernest, om en knytter ‘skapende’ til filosofi’, kan det bety (c)at den som studerer filosofi utvider sin synsrand ved at en møter de aller beste intellekt i menneskenes liv og historie, slik at dette bidrar til at en vokser på det, så vel intellektuelt som i moralsk og sosialt henseende.

Det er slettes ikke utenkelig at i menneskenes barndom søkte de tilflukt i fantasiens produkt, som beskyttelse for en skremmende omverden; det var filosofer som snakket og skrev om disse ting, skjønt andre hadde merket seg at det var tilfellet lenge før: At gudene kjempet innbyrdes om det meste det kan kjempes om, og at derfor skulle en ikke ha slike skikkelser som forbilder i sitt eget liv.

Det gis ingen tvil: All ekte religion er anvist på toleranse og medmenneskelighet; uten unntak er det slik at det er makthaverne som har forfalsket religionene og deres budskap til menneskene: At de skal elske hverandre. Ja, humanisten som løper rundt og hevder at en trenger ikke å elske sin neste; bare en tolererer henne, er med på å avskaffe all religion som befordrer livet. I sikten til moral og moralteori er religionen overflødig; de mange moraler splitter, mens religion er det som binder menneskene sammen, gitt at de bæres oppe av en stor og uvurderlig kraft: Fordragelighet

Subjektet som inkarnert i en kropp

I visse deler av filosofi, slik den ble utviklet i Frankrike under og etter den andre verdenskrig, kan Maurice Merleau – Ponty (1908 – 1961) og hans filosofiske konsepsjon stå som et eksempel på oppfattelsen om at subjektet er inkarnert i en kropp. Hva betyr det? Én av betydningene er at subjektet har et fortrolighetsforhold til sin egen kroppen, der det å undre seg over hvor den egne kroppen befinner seg, er å trekke et radikalt skille mellom et jeg eller et subjekt, som observerer seg selv for å finne ut hva det skal gjøre i neste omgang.

Et langt bedre eksempel, er den blinde og stokken hennes, der stokken er en erstatning for blindheten; hun tar seg fram i verden ved hjelp av den. Det betyr at ved hjelp av blindestokken har hun kontakt med verden og seg selv.

Motsetningen til subjektet som inkarnert i en kropp, er mennesket som computerbruker, eller personen som bare kommuniserer ved hjelp av en computer som er koblet til nettet, der personene hun kommuniserer med også kommuniserer ved hjelp av en computer som er koblet til nettet.

Inkarnasjonstanken er kjent fra kristendommen, der det heter i skapelsesberetningen ‘at i begynnelsen var ordet, ordet var hos Gud, ordet var Gud, for å bli til kjød, det vil si at ordet tok bolig i en menneskeskikkelse – Jesus Kristus’. Så vel filosofien til Jean Paul Sartre (1905 – 1980) som filosofien til M. Merleau – Ponty har termer som de har adoptert fra kristendommen, skjønt hos dem gis det ingenting som kan kalles for kristelig. Således undres en over at det gis filosofer som forsøker å overtale uten at de makter å overbevise; Sartre var ateist, i begrepet ene betydning, det vil si at i arbeidene sine hevder Sartre at Gud ikke eksisterer: Kunne Sartre vite at Gud ikke eksisterer? Var han allvitende? Visste Sartre beskjed om alt som var verdt å vite om? Svarene på de to siste spørsmål er nei: Sartre var verken allviter eller at han visste om alt som var verdt å vite om. Med henblikk på besvarelsen av det første spørsmålet – hvorvidt Gud eksisterer eller ikke – så er det urimelig å mene at Sartre var bedre posisjonert til å finne ut av det enn andre mennesker, i og med at å være menneske er å være en begrenset entitet, og den som er en begrenset entitet, er kun i stand til å fatte de begrensede ting; Gud er ubegrenset, uendelig; mennesket er endelig. For øvrig, idéen om Gud stammer ikke fra vårt eget bryst eller sinn; den kommer til oss i kraft av den kulturelle overleveringen: På dette punkt benektet Sartre overleveringen.

Hva angikk den mest betydningsfulle filosofi for tiden Sartre levde i, så mente han at marxismen tilfredsstilte denne fordring, det vil si at for Sartre var marxismen vår tids filosofi. Merleau – Ponty, på sind side involverte seg i diskusjoner om voldelighet fra de sittende klasser, og mente at terror hadde å bli møtt med mot – terror. Med andre ord, at hat skal møtes med mer hat. Det er som å høre at det svake hos Hitler var ikke at han var brutal: Hitler var ikke brutal nok. Verken Sartre eller Merleau – Ponty hadde sans for toleranse, at en skal bestrebe seg på å leve i fred og fordragelighet med sine med mennesker, kjente som ukjente. Å elske er å elske både motstandere og fiender; dette kunne ingen av disse to filosofene noe som helst med.

Marxismens filosofi har blitt kalt for hatets filosofi; en trenger ikke oppfatte seg selv som marxist for å skjønne at utmåling av straff overfor den som forbryter seg mot et annet menneske, er en måte å slå tilbake på, det vil si at siktemålet for straff er å avskrekke og at motivet er hat.

Om en tar kristendommens bud om nestekjærlighet på alvor, så har den som sitter med juridisk makt å fjerne alt som har å gjøre med vulgære sentimenter, innen hun dømmer et annet menneske. Humanitetens ånd fordrer at kjernen i det som er felles for humanitet og kristendom kommer til sin rett, men å tro at dette vil skje med det aller første, er lite sannsynlig i samfunnsformer der det ikke er uvanlig at sosiale normer blir betraktet som ekstern tvang.På den annen side, nåtidens samfunn er rigide, for enten er individet overlatt til seg selv eller så blir det overrent. Når tilstanden er slik, er det mye som har å bli føyd til i den affektive og emosjonelle utdanningen av mennesker, forstått som fostring eller oppdragelse. En kan spørre seg selv om hvem som skal bære ansvaret for at dannelsestanken har fått en til en negativ valør, både i skoleverket, på høyskoler og ved universitet. Dannelsestanken ble ikke til i går; det var de aller første filosofer som snakket om den, og når en kommer så langt fram i filosofihistorien at en treffer på Sokrates, Platon og Aristoteles, så er den en fullt utviklet del av filosofi. De nevnte filosofer lærte oss at de rå og ubearbeidede begjærene som står i overlevelsens tjeneste, er ikke tilstrekkelig for at menneskene skal kunne leve sammen på fredelige og fordragelige måter. Utover dette måtte dygdene komme inn, som for eksempel at en lærer seg hva måtehold, tapperhet, mot og visdom går ut på, der ytterpunktene er laster. Siden mot er bundet til visse situasjoner, så har et menneske å erverve seg et godt skjønn, slik at det blir i stand til å handle på en modig måte når situasjonen fordrer det. I den forbindelse er det et godt poeng å henvise til at det gis grenser for hvor modig en skal være, slik at en skal tenke seg vel om før en engasjerer seg i saker, selv om de er høyverdige, især om jeg har min egen familie, som kan stå i fare for å lide skade på grunn av det jeg gjør: Det finnes mennesker som ikke bryr seg om moral, lov og rett. Sokrates viste også til at én av hindringene henimot innsikt, er at mennesker har sterke, og, iblant, ubendige begjær.

Dermed synes det rimelig å mene at det problematiske ved menneskenes liv starter ikke først ved at det dør, for allerede mens det lever har deres levevis blitt slik at kroppen er her og nå mens tankene er helt annensteds. Det betyr at i det moderne gis det en uoverensstemmelse mellom sinn, sjel og kropp, på den måten at et av de karakteristiske trekk ved livet i verden i dag, er at menneske er atskilt fra menneske.

Hvordan skal en leve? Hvordan skal en relatere seg til verden som et selv

I kraft av å ha et sinn og å være et selv, er et menneske i stand til å ta opp spørsmålet om hvordan det skal leve, som er vilkåret for at det skal kunne gi et svar på spørsmålet om hvordan det skal relatere seg som et selv til verden. Sartre stilte spørsmålet som et enten eller: Enten pleier du din syke og gamle mor eller så knytter du deg til motstandsbevegelsen. For oss som bor og lever i Europa, som ikke er herjet av krig, er det en svært underlig problemstilling, og den som hevder at det er hennes oppgave å berge verden fra undergangen gjennom å verve seg som militær, har ganske sikker mistet gangsynet. Jeg nevner dette siden det finnes unge mennesker som har måttet erkjenne at de ble grundig tatt ved nesen når de trodde på alt sludderet som leveres i dag for å hjelpe til at jorda blir et mer levelig sted enn det er i dag. For å si det rett ut, verken svensker, dansker eller nordmenn har rett til å gripe til våpen med henblikk på en foranstående fare: Det finnes ingen slik fare. Å reise til andre land og delta i krigføring, strider mot Norges grunnlov, der det snakkes om vern om landet, om forsvaret for menneskene som bor i landet: Hvor henter Europeiske borgere den tvilsomme retten til å føre krig i fremmede land eller å gå mellom stridende parter?

Det er vel på høy tid at menneskene slutter med å holde det for gitt at krig og krigføring mellom folkene i verden hører til menneskenes natur, og at bare en lager et lovverk for hvordan krigføring skal finne sted, er alt i orden. Fred på jorden og fordragelighet mellom menneskene er ikke bare betinget av at alle former for krig, så som totalkrig, borgerkrig eller terroristiske aksjoner opphører; det er like mye avhengig av en forvandling av menneskenes idéer og tanker, holdninger og karakter, handlinger og levevis, der en av disse forferdelig ting er økonomisk konkurranse. Det har blitt sagt at når krigen tar slutt, fortsetter fiendskapen mellom mennesker, men med andre midler enn krigens budskap, som er drep eller bli drept. Nå som før stemmer det at den hensynsløse kapitalismen innebærer at den enes brød er den annens død, og omvendt, at den enes død er den annens brød: Mer enn én gang har det vist seg at når levebrødet blir vekk, tærer dette på livskraften; det er ikke sant at alle som trenger hjelp og støtte får det, og når den kommer fram, er det for sent.

Derfor er det en klar svakhet ved konkurransesamfunnet at det er de store og sterke som får hjelp, mens middels store eller små bedrifter får lite eller ingenting.

Svaret mitt på spørsmålene om hvordan en skal leve og hvordan en skal relatere til verden som et selv, er slik. Mulighetsbetingelsen for å få et liv som relaterer seg til verden, er å gi alt det du har å gi i et eneste kast, og når loddet har falt, er det ingen vei tilbake til situasjoner der du undrer deg over hva du skal gjøre ut av deg selv: Det var først ved at du tok et grunnleggende valg, at livet ditt fikk en viss nødvendighet i seg, det vil si at du er din egen skjebne.

Thor Olav Olsen
Ensamrätt för samtliga artiklarna som Thor Olav Olsen publicerar i Tidningen Kulturen tillhör författaren. Tillståndet för citat, länkar eller publicering i andra media än Tidningen Kulturen måste skriftiligt ges av författaren på denna adress                                          Den här e-postadressen skyddas mot spambots. Du måste tillåta JavaScript för att se den.


Artikkelen følges opp med Del II

Ur arkivet

view_module reorder

Men det här är Serbien

  Kvinnor i Nis. foto Sophie Malmros Men det här är Serbien Tåget från Belgrad till Nis ser ut som tågen i Sverige på 1970-talet. Jag har tur och får plats i en ...

Av: Sophie Malmros | Resereportage | 05 december, 2009

Magnus Göransson Foto Peter Hallin

Idioten och spindeln

Magnus Göransson är tillbaka med sin Idiot.

Av: Magnus Göransson | Gästkrönikör | 13 maj, 2017

TV-serien Morran och Tobias, Foto: SVT

Skrattet vid ensamhetens avgrund

Mathias Jansson har hittat parallellerna mellan SVT:s komedisuccé "Morran och Tobias" och andra tragikomiska radarpar genom TV-historien. Många av komediserierna bygger i grunden på djupa existentiella frågor om mänsklig utsatthet ...

Av: Mathias Jansson | Media, porträtt | 04 november, 2015

Karnevalståg från Moderna Museet 1968

Art Distribution – en omöjlig historia som fyller femtio år

Vi vet att vi lever i en värld där marknadskrafterna styr och ställer. Du måste, om du vill överleva, göra dig själv till ett varumärke, det vill säga om du ...

Av: Percival | Kulturreportage | 13 augusti, 2016

Pirater i etern och på nätet

  Onsdagen den 8 mars 1961 klockan tio på förmiddagen började radiopiraterna sina sändningar från Radio Nord på internationellt vatten i Östersjön ombord i skeppet Bon Jour. Det var nyheter varje ...

Av: Benny Holmberg | Kulturreportage | 26 februari, 2011

Om en yngling som inte borde ha sett Wagners opera Rienzi

Till Guido Zeccolas eleganta och synpunktsrika essä om Wagner och det musikaliska dramat här på sidan kan läggas en rekommendation för vidare läsning: essäerna, betraktelserna och breven i Thomas Manns ...

Av: Ivo Holmqvist | Essäer | 06 mars, 2013

Har UFO: n någon plats inom teosofin?

Flygande tefat i historia och religion  En av de första dokumenterade UFO-observationerna gjordes den 5 augusti år1926. Det var den ryske målaren, upptäcktsresande och mystikern Nicholas Roerich, som befann sig på ...

Av: Carl Ek | Kulturreportage | 23 november, 2013

Meningsfullheten är alltid angelägnare

Från att ha etablerat sig som ett samtida scenkonstuttryck med stor attraktionskraft på såväl dåtida tonsättare som publik har idag operakonsten på institutionsnivå övergått till ett vegetativt, reproducerande stadium. Genom ...

Av: Magnus Bunnskog | Essäer om musik | 30 december, 2012

Botanisera i arkivet
close

Prenumerera på vårt nyhetsbrev!

Få de senaste artiklarna direkt i din brevlåda - helt kostnadsfritt.

Du kan när som helst avsluta din prenumeration - enklast klickar du bara på länken du hittar i varje nyhetsbrev.