Carl Abrahamsson och verklighetens absurda teater

Såsom en vulkan är Carl Abrahamssons hjärna, full av brinnande ädelstenar. Alla dessa idéer och projekt gör honom till en mångsysslande artist. Men Carl är också en mycket kontroversiell person ...

Av: Guido Zeccola | 16 september, 2010
Övriga porträtt

Om att läsa för mycket eller Kärlekens idealitet: Flaubert och Faulkner

Vare sig man anser Cervantes’ Don Quijote (1605 och 1615) eller Samuel Richardsons Pamela, or Virtue Rewarded (1740) vara den första romanen, kan man hur som helst säga att läsningens ...

Av: Carl Magnus Juliusson | 14 augusti, 2012
Essäer om litteratur & böcker

Eurovision Song Contest 2016 vinnaren Jamala, Susana Dzjamaladinova. Foto: Anna Velikova/ EBU.

Europa-visionen och Eurovisionen

Är Eurovisionen, ESC alltså, det enda som förenar i dagens Europa? Eller är det ett gigantiskt jippo, drivet av nöjesindustrin för att säkra de stora bolagens fortsatta expansion? Tidningen Kulturens ...

Av: Thomas Wihlman | 23 Maj, 2016
Musikens porträtt

Utveckling och tillväxt samt miljökamp

Ser ett plakat som bjuder in till en diskussionskväll om miljöarbetet i Östra Vätternbranterna. Det naturgeografiska området sträcker sig från Jönköping i söder, genom delar av Tranås och Ödeshögs kommuner ...

Av: Per-Inge Planefors | 27 augusti, 2012
Gästkrönikör

Lykke. Del III



Innledning

 

Vatten

Begrepet om lykke har to sentrale dimensjoner: Den epistemiske dimensjon og den ekspressive dimensjon. Til den første dimensjonen svarer bestemte beskrivelser, som er med henblikk på hva for ting begrepet omfatter. Den ekspressive dimensjonen står for holdning overfor lykkens ting. Om en relaterer lykke til den tyske filosofen T. L. W. Adorno(1903 – 1969), så mente Adorno at datidens industrisamfunn, med deres markedsføring av seg selv som de beste samfunn av alle former for samfunn, var som å gi løfter om lykke som alltid ble brutt. Den amerikanske samfunnsfilosofen E. Fromm(1900 – 1980) hellet til oppfattelsen at det meste som ble sagt og skrevet om lykke i kapitalistiske samfunn er basert på det som er dødt – livløst. Moralen er slik. Under kapitalismen har så vel mellommenneskelige relasjoner som enkeltmenneskes forhold til seg selv fått varekarakter, og som betyr at relasjoner som gjelder livet selv, og ikke bare verdens anliggender, blir ignorert.

Fornuft og ufornuft, liv og lykke

Det finnes klare sammenhenger mellom menneskenes ytre liv og deres indre liv, som betyr at de ytre tingene slår innover i hvert enkelt menneskes sinn og roter sinnet til for dem. Uansett, tidene er gode eller dårlige, eller om det flyter av sted, har menneske å yte motstand overfor alt som truer med å gjøre livet dets på linje med en ting.

Stöd Tidningen Kulturen

Köp en prenumeration! Klicka för mer information.

Siden livet vårt blir til sammen med tingene, det vil si det vi gjør med tingene og ut av dem, og at lykke springer ut av livet vi lever, for oss selv eller sammen med andre, er det maktpåliggende at en tar utgangspunkt i det. En kan også uttrykke dette på den måten det vi holder for lykke har å fremme og gagne livet, der «å gagne livet» ikke kun betyr at livet skal bli mer behagelig enn det var i samfunn som fantes før i tiden, der naturens kretsløpsløp symboliserte livet. I en viss forstand var det slik at maskinsamfunnet førte til at det naturgitte ble overvunnet, så som at bygging av kraftverk, innføring av elektrisitet og glødelampe muliggjorde at en kunne arbeide uavhengig av dagens lys og nattens mørke. Lysmaster og neonlys fører til at verden blir opplyst. Om lykkebegrepet er en funksjon av innlagt strøm og, er vel mer enn tvilsomt, skjønt de fleste av oss som har levd en stund i verden har store vansker med å forbinde det gode liv med fraværet av strøm og elektrisk lys. Hvorvidt det er slik at lysmaster og neonlys hjelper mot formørkede sinn, slik at om hele kloden blir til et stort Las Vegas, så vil mennesker som kjenner dyp lykke øke, er heller tvilsomt, skjønt det er vanlig å mene at med opplyste byer og veilys ute på landet, følger det mer tilfredshet enn om det motsatte er tilfelle. Å snakke om et lyst sinn, respektivt, et mørkt sinn, i forbindelse med lykke og ulykke, bygger vel på en inngrodd tendens hos menneske til å gjøre bruk av eksisterende metaforer eller selv lage metaforer. Dette kjenner en fra begrepet om fornuft som fornuftens lys: At det er i kraft av fornuft(en) at verden blir opplyst, slik at en kan finne ut av (Les: erkjenne) hva som finnes i den. Ja, for noen er det ennå slik når en snakker om middelalderen, så gjør en bruk av ord som «dyster», «mørk», og med dette menes det at tidsalderen var preget av ufornuft(en).

Langtan av Hebriana AlainentaloDet var Hegel som skrev om at det fantes tre ulike typer av fornuft, og som er en oppfattelse jeg mener har gjort større skade enn det motsatte, og som han delte inn i subjektiv, objektiv og absolutt ånd: Fornuft står ikke for absolutt fornuft; det synes rimeligere å tenke seg at fornuftsevner kommer i grader, det vil si at menneskelige personer har mer eller mindre fornuft, samt at fornuftsevnene gjør seg gjeldende på ulike områder av den menneskelig person, så som den sosiale dimensjon, fantasiens område, område for språk og logikk, evner og anlegg for abstrakt tenkning, m.m.

Gitt at det er rimelig å levere holdbare argument for at fornuft kommer i grader, er det dermed slik at lykke også kommer i grader, eller at en kan hevde om et menneske at når det kjenner lykke, er dette et av et mer eller mindre slag? Alminnelig glede er annerledes enn jubel; ingen kan juble hver eneste dag, året rundt. Det er også slik at en menneske eller flere mennesker, jubler på grunn av det inntraff gledelig ting, det vil si at jubel er uttrykk for en lykketilstand, eller en alternerende tilstand av positiv karakter. Det finnes også mennesker med en besynderlig holdning: At de jubler når det går andre mennesker dårlig, eller at det skjer dårlige ting med andres barn, for eksempel med barna til slike personer som står for deres fiender. Eksempel på dette, er de besværlige relasjonene mellom palestinere og israelitter. På den annen side, om året er slik at vinteren er lang og hard, med mye is og snø; våren er mild, mens sommeren er varm og at varmen holder seg lenge, helt til den tørre høsten setter inn, fører dette til at jeg kjenner meg mer glad enn om hele året er et bedrøvelig år – meteorologisk sett. Under alle omstendigheter finner jeg det underlig at det er lykke jeg kjenner om været er godt eller dårlig.

Dermed vil jeg mene at lykke er bundet opp til hvordan det går med ditt eget og andre menneskers liv enn at det er om hva for følelser vi har og får overfor hvordan den ytre naturen er.

Her følger et eksempel på lykke og dens bundethet til mennesker. Et lite barn kjenner lykke over så mangt som vi voksne ikke vektlegger like mye som dem: En dag kommer barnet stormende inn til deg; det kan ikke vente med å snakke om ting det har lagt merke til ute på gårdsplassen, så som at det vesle barnet ble så en liten fugl sammen med enda mindre unger: Er det mulig å trekke i tvil den slags form for lykke? Barn er uskyldige; voksne er ikke uskyldige. Å ta fra et barn lykkefølelser ved at en ikke tar seg tid til å lytte til hva det har å si, er å gjøre det svært mye vondt! Således hviler det et stort ansvar på voksne mennesker for befordringen av barnas lykke og ulykke. For barnet er liv, lykke og ulykke som naturfenomen, det vil si at naturens fenomen er uten agent – det blir ikke gjort noe som helst i naturen.

I den grad det ikke blir hemmet, er spontanitet et karakteristisk trekk ved menneskeliv. Lykke ikke et naturfenomen; det er enten slik at det er bygd inn et menneskes aktivitet og virksomhet, eller at det følger fra vår egen aktivitet og virksomheten, som for eksempel at når du er et skrivende menneske, så blir veven du lager til gjennom det du gjør.

Det foregående reiser flere spørsmål, som for eksempel om det er slik at den som er uten et stabilt materielt grunnlag, og som sover under broene, likevel holder fast ved at hun er lykkelig: Er hun er en livsløgner? Forfatterskap fordrer stabile materielle kår, og som ikke blir tilfredsstilt om en sover under broene eller ute på et eller annet skjær eller en holme, og slik er det også for alle de helt vanlige mennesker som lever helt alminnelig liv at en viss trygghet er nødvendig for at skal kunne kjenne lykke. Skjønt hva har fornuft å gjøre med lykke; om et menneske vet at det er irreversibel syk, så kan det legge en plan for hvordan det skal ta sitt eget liv: Når tiden er inne, og det hører med til planen at en har fastlagt, tid, sted og omstendigheter, kan en fullføre sin beslutning, og det skal ikke utelukkes at et slikt menneske kjenner lykke over at det omsider har bestemt seg for hva det skal gjøre.

Her har jeg et par kommentarer, der den første kommentaren gjelder ateisten, mens den andre kommentaren er om den som tror på den kristne Gud. Den ene betydning til ‘ateisme’, er at en bestrider at Gud finnes; den andre betydningen er at en ikke bestrider at Gud eksisterer; det avgjørende er at Guds eksistens er uten føring til menneskenes liv, siden mennesket er sterkere enn Gud. Det sistnevnte synes å være Lenins oppfattelse av ateisme.

ljuset av Hebriana AlainentaloOm en bestemmer seg for å ta sitt eget liv, så har jeg merket meg at for noen mennesker, som har en slik legning at de ser på det å ombringe seg selv som en vei bort fra en vanskelig situasjon, kan dette bety en form for lykke eller tilfredshet, i alle fall om en er Gudsfornekter, eller at en mener at mennesket er sterkere enn Gud. Om et menneske står med en ladd revolver, klar til sin egen selvutslettelse, og at det ytrer følgende ord, synes dette å være det samme som å spotte Gud: Jeg håper at Du tilgir meg for det jeg nå kommer til å gjøre. Det kan vel også være at den som utformet intensjonen om å ta sitt eget liv og som realiserte intensjonen, ved at det ikke forelå ting som frustrerte handlingen, trodde og mente at derigjennom forvaltet det sin egen frihet. Jeg er av den faste overbevisning at det foregående er en tvilsom måte å leve livet som et kristent menneske. For den som tror at Gud finnes, og som har forpliktet seg på å leve som sømmer seg for en kristen, innebærer dette at alt i livet kommer i et annet lys enn de to andre tilfellene. Således hevder jeg at for et menneske som tror at Gud finnes og at Gud er den høyeste instans i Universet, er å ta sitt eget liv ikke et alternativ. Hvorfor er det slik? Jeg resonnerer slik. Om en er et religiøst troende menneske eller ikke, er det å ha et liv å leve å strebe etter makt over sitt eget liv, skjønt hva for ting i livet skulle kunne bety at maktforholdet over den egne kroppen og sitt eget sinn når så langt at en kan ta seg selv av dage? For et kristent menneske holdes alle skapte ting, inkludert mennesket selv, oppe av Gud, og dermed gis det en kraft i Universet, som er Guds makt, og som en kan kalle for den guddommelige kausalitet: Å erkjenne at det er slik, er en del av lykkebegrepet.

Uansett, om livet kjennes dårlig, og at det eneste en ønsker og vil, er å levere billetten tilbake, finnes det, i det minste to ting å bemerke: Er det slik at en har prøvd alt? Den som svarer ja på spørsmålet, er knapt nok ærlig overfor seg selv; det er alltid mer å prøve seg på enn at en går inn på den aller letteste veien, som kan bestå av at en kaster seg foran et tog i fart, for eksempel.

Å kunne foretrekke dette livet framfor det andre livet, er et annet aspekt ved det en kaller lykke.

Thor Olav Olsen
Ensamrätt för samtliga artiklarna som Thor Olav Olsen publicerar i Tidningen Kulturen tillhör författaren. Tillståndet för citat, länkar eller publicering i andra media än Tidningen Kulturen måste skriftiligt ges av författaren på denna adress                                          Den här e-postadressen skyddas mot spambots. Du måste tillåta JavaScript för att se den.

 

 

 

 

Ur arkivet

view_module reorder
Anisur Rahman Foto Cato Lein

Anisur Rahman . Tre noveller i översättning av Kristian Carlsson

Anisur Rahman är  poet, dramatiker, översättare och journalist med "ena benet här i Sverige och det andra i Bangladesh". Hans skrivande är språkligt, geografiskt och genremässigt gränsöverskridande och speglar exilen ...

Av: Anisur Rahman | Utopiska geografier | 09 Maj, 2016

De långa nätterna på de iskalla perrongerna

Om morgonen slickar Korridoren sina sår efter nattens omväxlande övningar och inväntar det återställande lugnet åter erbjudande en tingens estetik och ett nästan dammigt lugn med korridorgolvets blanka yta som ...

Av: Benny Holmberg | Kulturreportage | 10 juli, 2011

Streiftog i litteraturens verden

Den franske resepsjonen av selvpåført død i den engelske overklasse i det attende århundre Ut fra sikten min er det å snakke og skrive om singulære menneske liv å sette fram ...

Av: Thor Olav Olsen | Agora - filosofiska essäer | 12 april, 2013

Livsfarlig, livsnödvändig läsning (Om klassiker och kanon del I)

Varför läser jag klassiker?   Vad är en klassiker? Den mest allmänna och traditionella definitionen är att klassikerna, i likhet med kanon, betecknar "det utvalda och mönstergilla", och "att denna förebildlighet är ...

Av: Lidija Praizovic | Essäer om litteratur & böcker | 01 mars, 2010

Prins Eugen – Ett levande konstnärskap

Det allmänna fenomenet svenskt monumentalmåleri blir partikulärt genom en orientering av prins Eugens konstnärliga praktik. Likt många andra svenska konstnärer kring förra sekelskiftet var prins Eugen en konstnär som ägnade ...

Av: Allan Persson | Konstens porträtt | 22 januari, 2013

Beatrice Alemagna Foto Gian-Luca Rossetti

Att brodera en saga

Beatrice Alemagna föddes i Bologna i mitten av 1970-talet. Efter studier i grafisk och visuell kommunikation vid ISIA i Urbino flyttade hon, efter att ha vunnit ett prestigefullt pris, till ...

Av: Guido Zeccola | Litteraturens porträtt | 25 november, 2014

Diversity in the definitions of truth

Rig Veda 1.164.46c states as an axiom, "Truth is one; the wise call it by many names." Is this the plain narration of a fact, or a meta-narrative, which engages ...

Av: Carsten Palmer Schale | Essäer om religionen | 07 november, 2014

Ectoplasm Girls: En musikalisk frizon utan några som helst regler

Ectoplasm Girls är en besynnerlig duo som består av systrarna Nadine och Tanya Byrne från Stockholm. Deras musik är lekfull, dyster, mörk, glad, ljus, stilla, dansant, trolsk, drömsk, synsk, barnslig ...

Av: Carl Abrahamsson | Musikens porträtt | 09 december, 2010

Botanisera i arkivet
close

Prenumerera på vårt nyhetsbrev!

Få de senaste artiklarna direkt i din brevlåda - helt kostnadsfritt.

Du kan när som helst avsluta din prenumeration - enklast klickar du bara på länken du hittar i varje nyhetsbrev.