Marginell mästare

Marginell mästare I början av 1950-talet kom en grammofonskiva till Sverige. Den var på sätt och vis hemmagjord. Pianisten, upphovsmannen hade själv producerat den. Det var en stenkaka. På ena sidan ...

Av: Bertil Falk | 18 januari, 2007
Essäer om musik

Den bortglömde Strindberg

I våra dagar är poeten August Strindberg helt bortglömd. En orsak kan vara att hans genomslagskraft som romanförfattare och dramatiker har fått överskugga lyriken. En annan orsak kan vara att ...

Av: Bo Gustavsson | 09 september, 2012
Essäer om litteratur & böcker

Filosofi og metafilosofi

Innledning Fra min tid som universitetslærer i filosofi var det helt alminnelig å henvise til Platon som 'filosofenes filosof: Hvilken grov fornærmelse overfor den største av dem alle, nemlig Sokrates. Platon ...

Av: Thor Olav Olsen | 01 augusti, 2012
Agora - filosofiska essäer

Illustratör: Signe Collmo

Vad är upplysning?

Är arbetare och tänkare synonymer? Var det upplysningsidealet? Tänka för sig själv? Betrodd i sina hållningar; Principfast? Hinner den unge studenten eller äldre professorn tänka för sig själv? Behålla sina ...

Av: Arsho | 09 juli, 2015
Essäer om politiken

Lykke. Del II



Aristoteles, Aquinas og Schopenhauer

Mundus SubterraneusGitt at lykke er knyttet til at å være menneske er å ha et personlig prosjekt, eller, om en ønsker og vil, at en har en ambisjon, og at det strever etter å sette dette prosjektet ut i livet, så er det uforenelig med å leve fra hånd til munn eller på lykke og fromme, der den ene dagen følger på den andre, uten at noe som helst skjer. Så vel Aristoteles som Thomas Aquinas og Arthur Schopenhauer var opptatt av livet som et grunnleggende prosjekt, og alle tre skrev om lykke. Aristoteles mente at ingen mennesker kan søke etter lykke, i den mening at en setter seg som mål å oppnå lykke. Det er heller slik at lykken kommer som et ledsagende moment ved våre aktiviteter og virksomheter, og når vi når målet vårt, så kjenner vi oss tilfredse. Hos Thomas Aquinas er det Gudsforholdet som virkelig teller, og menneskets jordeliv er en reise henimot Gud, eller at det mennesket som har levd et rettskaffent liv, gjenforenes med Gud. For øvrig er det slik at konsepsjonen til Aquinas bygger på mye av det en finner hos Aristoteles.

Hos Schopenhauer kommer idéen om viljen inn og idéen om liv, som er slik at viljen vil liv, og stadig mer liv, i det uendelige. I perspektivet til Schopenhauer er dette en regress, og således er det nødvendig at viljens makt blir brutt; det finner Schopenhauer i det estetiske livet, det vil si at ved å kontemplere kunst blir viljen omformet – fratatt sin makt over kropp og sinn.

Det er ingen overdrivelse å mene at Schopenhauer hadde et negativt syn på livet, og at han gjorde viljen til en slags ting, som hadde stor makt over mennesket. Dermed er det korrekt å mene at ulikhetene mellom Aristoteles, Aquinas og Schopenhauer er svært store, siden den sistnevnte orienterte seg henimot asiatisk religionsfilosofi, der askese og nirvana står sentralt, uten at det gis en transcendent størrelse – Gud – som hos Aquinas eller et logosprinsipp, som en støter på hos Aristoteles: Schopenhauer var levemann – en som elsket å nyte livet.

Jeg går nå over til å snakke om sosial status og lykke.

Sosial status og lykke

Stöd Tidningen Kulturen

Köp en prenumeration! Klicka för mer information.

Et individs status i samfunnet det lever i, skal i denne sammenhengen ses ut fra hvordan det kommer ut når det blir vurdert på grunnlag av visse kjennetegn, det vil si at spørsmålet er om dets status er ‘høy’, ‘middels’ eller ‘lav’. Det gis individ som faller utenfor et slikt skjema. Jeg kommer tilbake til det.

Her følger kriteriene. 1). Utdanning. 2). Yrke/stilling. 3). Overordnet/underordnet stilling. 4). Inntekt. 5). Formue. 6). Bolig. 7) Bosted. 8). Vennekrets/likesinnede. 9). Bedrift. 10). Kjendis.

Under utskrivingen av de 10 moment, tenkte jeg over om det holdt å ta med de første 5 moment; jeg kom til at også de neste 5 moment er relevante. Dermed mener jeg at følgende bestemmelser peker i retning av at et menneske har ‘høy’ status, som er knyttet til nåtidens samfunn i Europa og USA, for eksempel. Individet har lang utdanning og er utdannet som ingeniør, lege eller jurist. Det har en overordnet stilling/sjefsstilling, høy inntekt, stor formue, kostbar bolig, plassert der rikfolk bor, omgås med andre rikfolk, har donert store summer til ideelle formål (kunst, kultur, sport) og ses gjerne på fjernsynet.

Thomas AquinasMed utgangspunkt i 1) synes de øvrige moment å følge fra dette momentet, som betyr at i nåtidens samfunn er ingeniører, leger og jurister svært ettertraktet arbeidskraft, og som innebærer, ut fra skalaen jeg har laget over, at for ingeniører, leger og jurister er deres status høy, og at avansement er godt, mens for en litterat, en sosiolog eller en filosof gjelder det at de er heller dårlig stilt med henblikk på det å være etterspurt på arbeidsmarkedet. Følgelig er deres sosiale status lav. Så langt ifølge rent samfunnsvitenskapelig beskrivelser, i den grad og utstrekning det er mulig å snakke om en ‘ren’ samfunnsvitenskapelig beskrivelse: Hver eneste vitenskapelige beskrivelse bygger på sett av grunnleggende interesser og verdier, og dermed mener jeg at disse har å bli trukket inn når en skal forsøke å bestemme mer presist hva som menes med ‘vitenskapelig objektivitet’.

For at en skal kunne vurdere relasjonen mellom sosial status og lykke, synes det dermed å være viktig å se litt nærmere på de momentene jeg har angitt. Gitt at det finnes et individ, som vi kaller «Jon». Jon er 65 år og har stilling som overlege ved et større sykehus i Norge. Historikken hans viser oss at han tilfredsstiller 1) til 8), samt 9) og 10). I Norge er det alminnelig å ha en samboer eller at en er gift. Dessuten er det alminnelig at gifte folk får barn. Jon har levd uten samboer/ektefelle, det vil si at den store glede som det er å se barna sine vokse opp, å trøste dem når de blir lei seg og å gi dem all den støtte de kan få, for eksempel i skolearbeidet, har det ikke vært forunt Jon å få kjenne til, og, må vi anta, han regner med at situasjonen vil forbli slik i årene framover. Om en legger allmenne målestokker for Jons liv og historie til grunn for en vurdering av livet han lever, synes det riktig å beskrive Jon som et menneske som har gjort karriere. Likevel er det ting ved livet hans som gjør at vi nøler med å mene at det han har oppnådd skal kunne beskrives med begrepet om lykke. Eller er det slik at jeg har gått meg vill, at jeg ikke lenger forstår hva jeg snakker om? Vi tar en pause.

Normalitet og lykke

Statistisk sett lever Jon et liv som avviker fra gjennomsnittlige liv, som inkluderer ektefelle og barn: Om vilkåret for lykke er et normalt eller et gjennomsnittlig liv, så stemmer dette ikke for Jon. Er det dermed slik at Jon er dypt ulykkelig?

Liv uten samboer/ektefelle og barn er helt alminnelige liv, i den forstand at ingen kan pålegge et menneske å sette barn til verden; ekteskapsinstitusjonen synes å høre med til de få sosiale instinktene som er igjen hos mennesker, og således synes det å være et feilslått prosjekt å prøve å avskaffe ekteskapsordning, eller at kritikken som har vært rettet overfor denne ordningen er uten basis i det reelle livet, skjønt kritikken ikke har vært helt grunnløst. Vi kan si at ut fra et sosialbiologisk synspunkt har datamaterialet for kritikken var for spinkel. En kunne vel tro og mene at den som velger å la være å få seg en samboer eller lar være å gifte seg og få barn, gitt at begge deler er reelt mulig, skal kunne få leve et liv som er fylt av lykke, selv om det om er alminnelig mangler. I parforhold mellom to kvinner eller to menn, er det slik at når den ene dør, så blir den andre ulykkelig. Skal en trekke i tvil at hos mennesker med homoseksuell legning er det med referanse til genuine følelser for hverandre? Betyr det dermed at kjærlighet og lykke, hva det nå enn er, kun er mulig mellom mennesker av samme kjønn?

Det finnes likeledes mennesker som undres over om kjærlighet og lykke er mulig i samliv mellom to mennesker av samme kjønn, det vil si at forholdet mellom kvinne og mann er å sette barn til verden. I parentes bemerket er jeg klar over at det gis kvinner og menn som mener at livet er om barn og barneoppdragelse, og som synes å bygge på premissen at barnløse parforhold/ekteskap, eller mennesker som er enslige, er langt fra en tilstand av lykke.

Å sette barn til verden er ikke hva livet er om, især om det er landet er hærtatt av fremmede makter, mente den norske dikteren Sigrun Undset, som var katolikk. Om det var slik for Knut Hamsun at hvert eneste barn, født i Norge under den andre verdenskrig, var en potensiell kjemper for nazistene, er heller uklart; det skal ikke stikkes under en stol at barn som ble født under den andre verdenskrig, ikke fikk det best mulig liv med henblikk på lykke.

Dessert generasjonen og det organiserte samfunn

Oedipus AegyptiacusVi som ble født rett etter den andre verdenskrig fikk høre, dette gjaldt meg selv, at vi tilhører generasjonen av unge mennesker som kom til ferdig dekket bord, det vil si at generasjonen min har blitt kalt for dessert generasjonen. Bortsett fra at jeg ikke kjenner meg igjen i beskrivelsen, er det slik at navnet på bestemte generasjoner blir gitt av mennesker som selv ikke er medlem av den aktuelle generasjonen. Dette reiser flere spørsmål, der gode svar alltid er få; la oss starte med hva som mer presist kan menes med at det, i det minste, gis en generasjon av mennesker som har kommet lett til stillinger og posisjoner, om det er dette som menes med ‘dessert generasjonen’. Eller er det det at den som tilhører en slik generasjon kun er fornøyd når hun får dessert til maten, der det er underforstått at generasjonen før måtte nøye seg med hovedretten, uten jordbær og fløte.

Det synes rimelig klart at velferdsstaten og velstandssamfunnet er bygd opp av mennesker som ble født lenge før meg og som derigjennom tilhørte andre generasjoner enn min egen generasjon.

Dermed stiger det et spørsmålet fram som tematisk objekt for bevisstheten min: Betyr det foregående at livet vårt som samfunnsborgere er gitt, i den forstand at å gjøre bruk av de fordeler som forefinnes i hvert eneste samfunn, er å spise av en kake som alt allerede er ferdigbakt? I nevnte mening har min egen generasjon hatt et liv som innebærer lykke, helt fra de ble satt inn i livet. Jeg mener at det er en tankegang som har kommet på avveie. Resonnementet mitt er slik. Da jeg vokste opp i seksti – årene, så het det ikke at for ungdommen var alt mulig; den gitte samfunnskulturen gav føring til livet, slik at veien fra fødsel til død så å si var avgjort på forhånd. Filosofen Herbert Marcuse kalte dette livet i industrisamfunn for endimensjonalt, og med det syntes han å mene at i gjennomorganiserte industrisamfunn var de sosiale roller alfa og omega, en slags ervervet natur som oppstod hos enkeltindividet helt fra de aller tidligste barneår. Motsetningen til tidligere samfunnsformer er skarp, som for eksempel at i det gamle Hellas, sett ut fra dets skuespillerkunst, var en sosial rolle som en klesdrakt; en drakt kan tas på, en drakt kan tas av. De skjebnesvangre konsekvensene som fulgte fra det gjennomorganiserte samfunnet var at det frambrakte mennesketyper som levde på livets overflate, eller at individet var blitt til et vedheng til maskinsamfunnet, det vil si at det mekaniske ved deres liv var så framtredende at det knapt nok kunne skjelnes fra maskinen. I praksis betydde det at tingene ble formet slik at de nesten så menneskelige ut, det vil si at når en privatbil hadde fått myke former, så var det som brukstingene har fått et skinn av liv. Hva skal en gjøre? Gripe til våpen? Det er galskap. Likevel er geriljavirksomhet nødvendig, der ordet er mitt våpen.

Jeg ser ikke bort fra at et slagord som «Gjør opprør!» er en selvmotsigende ytring, for det å gjøre opprør blir betraktet som en spontan aksjon, og ikke at det skjer på kommando; ettertenksomhet må til, og med ettertenksomhet kommer gjerne slutningen at aksjonering kan framstå som en måte å undergrave det en ønsker å oppnå, nemlig forandring. Således er det ikke helt opplagt at spontanitet er en god måte å møte undertrykkende propaganda, for det er ganske enkelt å slå protester ned, i alle fall i samfunn med godt disiplinert politi og militære styrker, der disiplin var én av de nødvendige betingelse for oppbyggingen av de samfunn vi kjenner i Europa og USA: Å knytte begrepet om lykke til demonstrasjoner og protester, er ikke tilrådelig, med unntak av at en mener at kanalisert raseri er bedre enn å gå løs på personer og bygninger. Ut fra det jeg kjenner til er det svært sjelden at sosiale og politisk protester fører fram til noe som helst; det riktige er vel å se på det som damplokomotiv som gir fra seg fløytelyder når de nærmer seg uoversiktlige strekninger langs banen: De eneste som blir skremt er fugler som oppholder seg for nært der toget passerer.

På den annen side, og som en venn fra ungdomsårene pleide å si til meg, vi lever i et demokrati, og i hvert eneste land med demokratisk styreform, er protester, demonstrasjoner og streiker tillatt. Vel å merke: At en har å søke om tillatelse til det. Det første og siste som skjer i land, med og uten demokratisk styreform, er at makthaverne ser bort fra kritikk; makthavere har alltid egen agenda, sitt eget program.

Om individ som faller utenfor skjema for sosial status

Det er ikke bare i land som tidligere ble kalt for u – land som er befolket av mennesker som lever under broene. I de nordiske landene finnes det mennesker som verken har allmennutdanning, et yrke eller et arbeid, og dette gjelder om de er unge, midt i livet eller at de er gamle. I kunnskapssamfunn med høyt tempo, er utsiktene til at de skal få seg en utdanning og et arbeid, lik null.

På Filipinene, for eksempel, strømmer mennesker fra landsbygden og inn til i storbyene, der de søker det de ikke har på landsbygden – arbeid.

Beste hilsen fra. Noen av disse får arbeid om natten, som drosjesjåfør, men de aller fleste blir uten arbeid. Det synes ikke særskilt vanskelig å forstå at det høyt priste IT samfunnet har å bære en stor del av ansvaret for armoden. Skjønt de bor under broene og at bostedet deres er midlertidig, siden nåtidens samfunn er i stor forandring, og en dag rives broen for at det skal gjøres plass til en ny bro, sier de om seg selv at de er lykkelige: For vår egen del, eller med henblikk på mennesker som lever midt i blant oss, kan en undres over om de som er mest dårlig stilt blant de som er dårlig stilt, er lykkelige, eller om det er slik at lykke har ingen verdens ting å gjøre med de materielle forholdene de lever under.

For meg synes dette å være slik at asiatisk mentalitet er annerledes enn europeisk mentalitet.

Avslutning

Det heter seg at visdom er gull, at tale er sølv og at taushet er bronse; jeg mener at å forstå seg selv er å uttrykke seg, og om jeg ikke kan uttrykke meg, kan jeg heller ikke forstå meg selv, og om jeg ikke kan forstå meg selv, er det da mulig å oppnå lykke?

Å skrive er for meg å gjøre opprør overfor hver eneste makthaver, der de som sitter med og ved makten i dag var i opposisjon i går, og omvendt, at de som nå er i opposisjon streber etter å oppnå statsmakt ved neste korsvei: Er det noen som har møtt radikale makthavere? De er lite som taler for at slike mennesketyper finnes.

 

Thor Olav Olsen
Ensamrätt för samtliga artiklarna som Thor Olav Olsen publicerar i Tidningen Kulturen tillhör författaren. Tillståndet för citat, länkar eller publicering i andra media än Tidningen Kulturen måste skriftiligt ges av författaren på denna adress                                          Den här e-postadressen skyddas mot spambots. Du måste tillåta JavaScript för att se den.

 

 Del II følges opp med Del III

 

Ur arkivet

view_module reorder

Min vän Arthur

Paris den 24 oktober, 1890 Bäste monsieur, jag har läst ert brev angående er önskan om att jag ska skriva några rader om min vän Arthur Rimbaud. Jag har själv planer på ...

Av: Jonas Wessel | Litteraturens porträtt | 28 januari, 2013

Om Chalmersspex

Chalmersspexet räknas till en av Sveriges största amatörteaterföreningar och går att härleda tillbaka till 1948 då det första studentspexet i Chalmers regi sattes upp, Bojan.Ett Chalmersspex handlar enligt utsago alltid ...

Av: Kajsa Ljusegren | Kulturreportage | 05 maj, 2016

Mattias Svensson Sandell. Foto: Privat

Porträtt av en utbildningsledare

Den individuella satsningen på varje elev på denna skola är något både lärare och elever är medvetna om. Redan från första början var intentionen att ge begåvade och ...

Av: Ineta Svärd | Musikens porträtt | 01 juli, 2015

”Vi är skapta för varandra”Constanze Weber 250 år

Constanze Weber, Wolfgang Amadeus Mozarts gemål, hade rykte om sig att vara honom ovärdig. Ytlig, slösaktig och otrogen sägs hon ha varit. Omdömet om henne vacklar mellan beundran och förakt ...

Av: Lilian O. Montmar | Övriga porträtt | 04 juli, 2012

Från via Margutta till Hässelby. En intervju med Giuseppe Bertolini

Giuseppe Bertolini är en italiensk konstnär som varit mycket aktiv i Roms och Italiens kulturkretsar ända sedan början av 1960-talet. 2004 flyttade han till Sverige med sin kära svenska fru ...

Av: Guido Zeccola | Konstens porträtt | 23 november, 2012

Den perversa hjärnan av Stefan Hammarén

Just i ett ögonblick krockar travhästambulanstransport med retroleprahemsenklaven på oändliga hjul där Señor Breackruffstes i förarsätet in på ett Hilfskrankenhauss entré, turné både han och jagg den fraktade instrumentdirektören bars ...

Av: Stefan Hammarén | Stefan Hammarén | 07 september, 2014

Putin och den gåtfulla ryska själen

Det är få petersburgare som känner till den svenska staden Nyen som låg vid Nevans utlopp i Finska viken. Både staden och fästningen Nyenskans lät Peter den store riva innan ...

Av: Christer Nilsson | Essäer om politiken | 02 juni, 2013

Benjamin 18

 

Av: Håkan Eklund | Kulturen strippar | 17 december, 2011

Botanisera i arkivet
close

Prenumerera på vårt nyhetsbrev!

Få de senaste artiklarna direkt i din brevlåda - helt kostnadsfritt.

Du kan när som helst avsluta din prenumeration - enklast klickar du bara på länken du hittar i varje nyhetsbrev.