Carsten Palmer Schale – Jag föddes som tillhörighet

Jag, Carsten Palmer Schale, är i huvudsak sociolog och socialpsykolog, men har också grundläggande kompetens inom naturvetenskap och humaniora. Jag har vidare varit forskare i ett 10-tal länder, bl. a ...

Av: Carsten Palmer Schale | 04 mars, 2013
Utopiska geografier

Eyvind Johnson

Hellre nytta än nöje

”Den amerikanska demokratin bryts ner i den mån den finns, tidningarna och det fria ordet undertrycks, alla vallöften (…) bryts, och en våg av förräderi, korruption, angivelser och personliga hämndeakter ...

Av: Ivo Holmqvist | 26 juni, 2016
Essäer om litteratur & böcker

Dostojevskij i fängelse. Foto: Wkipedia

Fjodor Dostojevskij - den karnevaliska formens mästare

Jag är tillbaka med min femte essä om Dostojevskijs litterära universum och denna gång med utgångspunkt på det framväxande polyfona – genom den ”sokratiska dialogen” – i Dostojevskijs poetik och ...

Av: Göran af Gröning | 27 november, 2015
Essäer om litteratur & böcker

Drömmen är tingets isolering

Spiegel: noch nie hat man wissend beschrieben, was ihr in euerem Wesen seid. (Rilke)

Av: Gilda Melodia | 10 maj, 2017
Gilda Melodia

Person, karakter og samfunn. Del I



Innledning

Personers ontologiske status

Artikkelen min er både om å leve for seg selv òg leve sammen med andre, det vil si i samfunn med folk som er annerledes enn oss selv.

Like nedenfor mangler presens modusen til å være foran ordet relevant, slik at det skal stå Genetisk arv, miljø og det individet gjør ut av det, er relevant for å forstå personens plass og rolle i samfunnet.

Med ‘samfunn’ skal det i denne sammenheng forstås det samme som et ‘partikulært fellesskap, med felles kulturarv, felles språk og visse felles idéer og tanker om hva for oppdrag dette fellesskapet har’. Sett fra et annet synspunkt, er det slik at samfunn har en infrastruktur, som, mellom annet, utgjøres av samferdsel og kommunikasjonssentra, en utdanningsvirkelighet og et næringsliv. Dessuten er det slik at i partikulære samfunn gis det bindende standarder som, for uten å forme enkeltmenneskets som person med en viss karakter, også bidrar til å forme samfunnets forståelse av seg selv – dets selvidentitet. Det sistnevnte betyr at et samfunn består av ulike individ og grupper av individ, med forskjellige idéer og idealer, interesser og verdier, sentiment og normer, og at de har ulike planer og prosjekt som de streber etter å realisere.

Stöd Tidningen Kulturen

Köp en prenumeration! Klicka för mer information.

Å skrive om emnene jeg har tatt opp over, er problematisk, og, ikke minst, ved at begrepene jeg beskriver er omstridte størrelser, og hvor en for eksempel kan tenke seg at ‘karakter’ hører hjemme i skjønnlitterære sammenhenger, der det ved karakterbegrepet hefter en viss statisk oppfatning, slik at når en har lært seg hva den litterære figurens karakter er, så vet en også hvordan denne vil opptre i den og den situasjon.

I skarp motsetning til det en finner i skjønnlitteratur, så støter en på overraskelsesmomentet i det reelle liv, det vil si at til begrepet om menneskeliv svarer det en viss uforutsigbarhet, og, for så vidt som en person ennå har liv i seg, så er denne personen fremdeles i stand til å overraske – at hun sier og gjør ting som en ikke hadde forventet at hun skulle si og gjøre.

Et annet moment er at jeg ser relasjonene mellom person, karakter og handling ut fra livets horisontale og vertikale dimensjoner. I vår tid snakkes og skrives det om at religion har vendt tilbake, der det som i alminnelighet menes med religion og det religiøse er livets vertikale/guddommelige dimensjonen. Siden det ikke finnes et eneste kjent samfunn uten et religiøse språk, med religiøse sentiment og følelser, så spørs det om det i det hele tatt gir god mening å snakke og skrive om at religionene har vendt tilbake, med mindre denne talemåten er med referanse til at de horisontale/verdslige samfunnskulturene har lagt vinn på å undertrykke alt som bryter med vitenskapelig oppfattelser av Universets tilblivelse og utvikling.

Likevel, tross mine innvendinger, vil jeg snakke om de nevnte ting på sidene som følger.

Personoppfattelsen, basert på klassifisering i ulike typer av mennesker

(1). Det cerebrale mennesket. (2). Affektivt og emosjonelt orienterte mennesker. (3). Mennesket med intuisjon som kompass. (4). Mennesket som kunstner. (5). Mennesket i egenskap av oppfinner. (6). Mennesket som oppdagelsesreisende. (7). Forskeren (8). Det tenksomme mennesket. (9) Det intellektuelle mennesket. (9). Det sosiale mennesket. (10). Det lekende mennesket. (11). Det atletiske mennesket. (12). Det erotiske mennesket. (13). Predikantnaturer. (14). Den religiøst anlagte mennesketypen. (15). Ledertypen. (15). Det maktorienterte mennesket. (16). Pengemennesket. (17). Det politiske mennesket. (18). Det offentlige mennesket. (19). Det stolte mennesket. (20). Det saktmodige mennesket. (21). Det anonyme mennesket. (22). Det modige mennesket (23). Det skrivende mennesket.

Ekskurs om vurderingen og inndelingen av de ulike mennesketyper

Listen jeg har laget kan synes ganske vilkårlig, så vel med henblikk på rekkefølgen som det totale antallet; det førstnevnte er av underordnet betydning, mens det sistnevnte er ikke det. For øvrig, poenget mitt er ikke å lage en komplett liste over alle de mennesketyper som finnes, men heller å legge fram slike typer jeg anser for å utgjøre hovedtyper. Et godt poeng er at ingen typer finnes i ‘rendyrket’ form, det vil si at der hvor det gis cerebral orientering, gis det også emosjoner. Enkelte lesere vil nok stusse over grenseoppganger mellom de ulike typer, som for eksempel mellom (7), (8) og (9); jeg mener at det gis en klar forskjell mellom vitenskapsutøvere og filosofer, på den ene side, og filosofer og intellektuelle, på den andre side. Jeg starter opp med skillet mellom vitenskapsutøvere og filosofer. Det nærmeste en filosof kan komme en vitenskapsutøver, er at hun samarbeider med ham. Siden observasjoner og empiriske eksperiment er sentrale deler av det som danner hver eneste vitenskapsutøvers arbeide, som gjerne foregår i et laboratorium, vil en filosofs bidrag måtte ha en annen inngangsport enn det som forventes å være vitenskapsutøverens særskilte kvalifikasjoner. Dette kan bestå i andre og fruktbare teser eller at den aktuelle filosof problematiserer ‘årsaksbegrepet’, der hun trekker inn skillet mellom ‘grunner’ og ‘årsaker’.

Således mener jeg at det gis pro – argument for å opprettholde skillet mellom personer som driver med vitenskap og personer som driver med filosofi. Hva angår kontra – argument, så har det vært alminnelig å se det slik at i vitenskapene er en ikke ute etter opphoping av lokal kunnskap: Som vitenskapsutøver streber en etter universell kunnskap, det vil si at er kun interessert i vitenskapelig kunnskap som kan godkjennes av hver eneste kvalifisert utøver, uavhengig av kjønn, klasse, kultur og særskilte kunnskaper og ferdigheter. Med andre ord: Den erfaringsbaserte kunnskapen skal kunne inkludere hver eneste filosofs oppfatninger om studieobjektet, i den forstand at det filosofer kommer fram til har ingen gyldighet for personer som driver med vitenskap, siden i filosofi gis det verken empirisk etterprøvbare hypoteser og hjelpehypoteser eller en vitenskapelig teori, som en har som mål å få stadfestet.

Utfra dette vitenskapelige synspunkt, som jeg har skissert over, gis det forskjeller mellom vitenskap og filosofi (Les: Også vitenskapsfilosofi), og denne forskjellen er ikke fordelaktig for den som har viet livet sitt til filosofi.

Om en betenker at innenfor vitenskap gis det ulike skoler og retninger, og disse forfekter forskjellige slags typer av teorier, uten at en har lykkes med å oppnå konsensus (Jf. teorier om materien, stoffet, som energi eller partikler). Det gis likeledes ulike skoler og retninger i filosofi, som spenner fra spørsmål innenfor naturvitenskapenes filosofi til spørsmål om det er tenkelig at vitenskapenes teorier og forklaringer om høyst vanlige fenomen kan falle sammen med det non – vitenskapelige språket om det vi faktisk observerer til daglig. Dermed kan en konkludere med at teorimangfoldet gjelder både for vitenskapene og i filosofi.

Likeledes gis det forskjeller mellom filosofer og intellektuelle: For å kunne smykke seg med tittelen «filosof» forlanges det at en har oppnådd en doktorgrad i filosofi eller at en har en faglig kompetanse som tilsvarer en doktorgrad. Legg merke til at referansen er med henblikk på filosofi som et fag mellom andre fag, for eksempel matematikk, fysikk, kjemi eller biologi. Eventuelt, at henvisningen er til typiske humanistiske fag som kunst og kultur, oldtidsgranskning, senere middelalderhistorie eller nyere fransk litteratur. Således kan en universitetsansatt, med doktorgrad, og som innehaver av et professorat i kunsthistorie, gjelde som en intellektuell, uten at hun dermed er filosof, skjønt en filosof gjerne skriver om diverse emner innenfor kunsthistorien, og da beskrives det gjerne i termer av ‘kunstfilosofi’.

Vitenskapene er ikke operative overalt i verden

Det finnes overordnede normer

Å hevde at vitenskapene ikke er operative overalt i verden, er like virkelig og sant i vår tid som det var for fire til fem hundre år siden, og det betyr, mellom annet, at de gis menneskelige personer som har liten eller ingen tiltro til vitenskap og teknologi, som er anvendelse av vitenskapelige resultater: Hele vår livsform er bygd opp omkring den vitenskapelige innstillingen til verden: At når en står overfor ett eller annet problem, så har det en løsning. For å uttrykke det foregående på en relativ enkelt måte, og det er dette som beskrives i termer av ‘instrumentell fornuft’: Gitt at en kjenner til de faktorer som trenges for å framstille en atombombe, så kan en gå fram på den måten at gjennom å ha styring på faktorene som middel, frambringer en virkningen som mål, og som er atombomben som sluttprodukt; det gis store mengder av den nevnte kunnskapen i dag, og som en kan betegne med ‘produksjonskunnskap’.

I vår tid er det mål – middel tankegangen som dominerer, der det ikke bare er produsenten som produserer produktet; produsenten antas å kunne produsere seg selv som produsent, hvilket, for å uttrykke det på en forsiktig måte, er en umulig oppgave, siden en rekke av menneskets evner og anlegg er gitt som uforanderlige egenskaper/kvaliteter. For å nevne ett eksempel: Om jeg er uten musikalsk sans, enten det gjelder instrument beherskelse eller det å synge, så hjelper det ikke hvor mye og lenge jeg øver, og om jeg har en lærer, hvor dyktig denne læreren er, og dermed er det noen ganger usant ‘at øvelse gjør mester’, siden det beror på om det foreligger evner og anlegg i den særskilte ferdigheten som oppøves.

Her følger eksempel nr. 2: For å drive med én eller annen vitenskap er det helt nødvendig at jeg må kunne danne abstrakte begrep og manipulere med disse abstrakte begrep; uten at det er til sted hos den som ønsker og vil blir vitenskapsutøver blir hun til en som aldri når opp til minimumsfordringene for vitenskapelig forskning. Dermed er forskning ikke bare av eksperimentell og empirisk art.

Til slutt: Eksempel nr. 3. Det gis mennesker som er på sitt beste når de er sammen med andre mennesker, og om slike mennesker sier og mener vi at de har en ‘sosial’ legning; om et menneske er innesluttet, sjenert og misliker sterkt det å måtte relatere seg andre mennesker, så kan en prøve å gjøre noe med at det er innesluttet og at det anstrenger seg for å overvinne sjenansen. Imidlertid, at det misliker den stadige omgangen med andre mennesker, er det verre med. Rett fram: I en slik sammenheng, der det er om livet sammen med andre, i konkret forstand, så er et slik menneske er uten en sentral egenskap: Sansen for det sosiale.

Sannsynligvis er det slik at ingen vitenskapelig kløkt kan endre på de tingene jeg har snakket om over.

Personers ontologiske status

Menneskelige personers ‘ontologiske status’ knytter jeg opp til diverse personoppfattelser, og som en støter på i lokale (nasjonale, etniske), regionale (ulike verdensdeler) og internasjonale sammenhenger, der formålet mitt er å problematisere disse oppfattelser opp imot forsøket på å introdusere en universell standard som synes å basere seg på statusen til menneskerettigheter, i den mening at det er eksistensen av menneskerettighetserklæringene og den status menneskerettighetene har fått innenfor verdenssamfunnet(Forente Nasjoner) som gjør at en i det hele tatt kan snakke og skrive om at hver eneste menneskelige person har en absolutt verdi.

Synspunktet mitt er at forholder seg omvendt: At det er eksistensen av personer og de personoppfattelser som følger fra eksistensen av personer som gir føring til eksistensen av menneskerettighetserklæringer og forståelsen av hva menneskerettighetene går ut på.

Jeg resonnerer slik om det. I vår tid snakkes det gjerne om at menneskerettigheter er universelle, og med menes det at deres gyldighet beror ikke på at har blitt formulert og nedtegnet i ulike menneskerettighetserklæringer, for eksempel i 1948 eller i 1966. Uttrykt med andre ord: Menneskerettighetene er gyldige så vel i Kina som i Russland og i Sverige eller Norge.

Gitt at det foregående har mye for seg: At menneskerettigheter er universelle. Det som melder seg for bevisstheten, er om det er eksistensen av menneskerettighetene som gjør at personbegrepet tilkommer en absolutt verdi, eller er det omvendt, at mulige vilkår for å snakke om menneskerettigheter, er at finnes menneskelige personer som er tale – og skriveføre, det vil si at en gang var det slik at noen mennesker reiste rundt og holdt engasjerende foredrag om at alle mennesker er født frie og likeverdige, at slaveri er galt, at uansett om et menneske er født i fattigdom eller inn i rikdom, så har hvert eneste menneske rett til et verdig(anstendig) liv, som er kjernen i menneskerettighetsvirkeligheten. Grunnen til at hvert eneste menneske har rett til å få og ha et verdig liv, er at det er menneske.

Splittelsen mellom katolikker og protestanterHer er flere ting å bemerke, som at idéen og tanken om menneskerettigheter først dukket opp på et visst tidspunkt i menneskenes historie, og at forut for dette tidspunkt fantes ikke menneskerettigheter. I det gamle Hellas og i Romerriket var menneskene uten slike rettigheter.

Dette trekker i retning av at personbegrepet er mer grunnleggende enn menneskerettighetene, at i tiden før tanken om menneskerettigheter ble aktualisert var det i første rekke lov og rett som hadde som formål å ta vare på og beskytte personen som person, det vil si det som tilkom denne.

Med den offisielle anerkjenningen av kristendommen fikk romerne nestekjærlighet som universell verdi, og med den nederlandske jurist Hugo Grotius (1583 – 1645) ble grunnlaget lagt for videreutvikling av naturretten: Verken nestekjærligheten, naturretten elle menneskerettighetene synes å bekymre seg at spørsmålet om at personer ontologiske status representerer et problem: ut fra oppfordringen til nestekjærlighet heter det at du skal elske din neste som deg selv, ut fra naturretten gis det en rett til vern og personer som er uavhengig av tid, sted og alminnelig lov og rett, mens menneskerettighetserklæringene synes å slå fast at mennesket har verdighet på grunn av at det står nedtegnet i menneskerettighetserklæringer.

Poenget mitt er at i de nevnte framstillinger mangler det et fast og urokkelig grunnlag for å hevde at hver eneste person er en størrelse med uavhendelig verdi, og som er emnet for neste avsnitt. 

Menneskelige personers absolutte verdi

Det er livet selv som er grunnlaget for menneskelig personers absolutte verdi, livet er regelen for verdsetting, vurdering og dommer, som hviler på et metafysisk eller et moralsk prinsipp: At livet er sterkere enn døden, og at det som er sterkere går videre enn det som er svakest.

I tiden vi lever er det ikke lenger om fred og fordragelighet mellom mennesker, siden en synes å ha gitt opp spørsmålet om å diskutere seg fram til en løsning på problemet om hvorvidt innsetting av våpenmakt i situasjoner med terror og krig er på sin plass, eller om veien framover mot et bedre samfunn enn i dag skal gå via rettens makt; i dag er det kun snakk om når våpenmakt skal tas i bruk, hvor dette skal skje og hvordan skal går fram. Det finnes ingen tvil om krig og krigføring er etisk galt, og at å tro og mene at en er i stand til å skape bedre samfunn gjennom anvendelse av våpenmakt, er neppe realistisk: Organiserte mord, som krigens er mulige vilkår for krig og krigføring, frambringer dype, store og omfattende sår, både i form av døde og sårede mennesker, sammen med alle de menneskene som blir berørt av krigens redsler. Sannsynligvis er det slik at mord begått av enkeltindivid, uten at de blir satt i sammenheng med krigens form, er umulig å avskaffe, mens organiserte mord er innenfor det muliges rekkevidde.

Den som lider under terror og krig, er de menneskelig personer, og derfor går veien framover gjennom å få blikket opp for at det gis absolutte verdier, og at en av disse absolutte verdier er den menneskelige personen. Ett markant trekk ved krig er at det er alminnelig at noen blir utropt til krigshelter, det vil si at en hyller mennesker som enten har gitt ordre til å skyte for å drepe eller som selv har drept mennesker. I det sivile samfunn er det slik at den som dreper et annet mennesket blir straffet: Det er dette som beskrives i termer av ‘dobbeltmoral’, og den synes det svært vanskelig å bli kvitt, med mindre menneskene slutter med å føre krig.

Alternative innstillinger til mennesker som har gjort gale ting

Jeg går nå over til å se på det foregående fra et annet perspektiv, og denne sikt er slik. Når noen har gjort gale ting, det vil si at de har forbrutt seg overfor livet til vanlige folk, la oss si ved innbrudd og tjuveri, ran eller ild påsettelse, så er alternativene enten at rettsapparatet trer i kraft, slik at en vedkommende får en dom eller at personen blir sendt til en institusjon for rehabilitering.

Ut fra alminnelig praksis er det utbredt å mene at å straffe den som har gjort ulovlige ting, er å vise personen aktelse eller respekt, i motsetning til å ignorere det hele. Jeg vil ikke ha noe som helst å gjøre med nevnte form for aktelse. Rehabilitering av personer bygger på at de lider av en eller annen sykdom; hva som menes med frisk, syk, usunn, er omstridte spørsmål. En skal ikke se bort fra at det å legge inn en person på en rehabiliteringsinstitusjon, om dette skjer ved tvang eller frivillig samtykke, kan dette være en måte å kvitte seg med brysomme personer. En heller ikke skal se bort fra at de økonomiske og sosiale omkostningene er større ved å bevare fengselsordningen og rehabiliteringsinstitusjoner enn ved å gå langt mer humant til verks. Med henblikk på at betydningen til ‘det å sone dommen en har fått’, i rettslig forstand, er å sitte den tiden en har blitt idømt, så er den personlig og moralske ‘soningen’ av en helt annen art enn det.

Det er ikke utenkelig at når et menneske slipper ut av fengsel, så har ingen verdens ting skjedd med karakteren hennes; hun kan til og mene at det hun gjorde var bra, eller at det ikke skulle ha vært straffbart å gjøre det hun gjorde, for eksempel at hun stjal kun fra velsituerte mennesker.

Rehabilitering av personer bygger gjerne på visse teorier og metoder, for eksempel at en gjør bruk av straff og belønning, det vil si betinging: Å gjøre det er å betrakte menneskelige personer som om de var rotter, og det er å moralsk galt å pode rettesnorer for atferd inn i et menneske ved hjelp av eksterne mekanismer: Siden mennesker tenker og handler ut fra forståelse eller innsikt, er det personens innsikt og selvinnsikt som skal lede an i interpersonelle relasjoner. Om de gale ting strømmer ut fra at personen ikke forstår hva hun gjorde, så hjelper det ikke med avstraffelse. Før i tiden var det tillatt med kroppslig avstraffelse i skolen, slik at læreren skulle kunne banke kunnskap inn i elever som hadde tungt for å lære, uten at det fikk negative konsekvenser for læreren.

Måtte Gud forby at noen forsøker seg på å gjeninnføre slikt i norske skoler. For øvrig, lærere har også å lære av det de gjør. Et utmerket eksempel på at det stemmer, er fra den gang filosofen L. Wittgenstein var folkeskolelærer i Kirchberg Am Wechsel, som er en landsby, omlag 8 mil sør for Wien. Det hadde seg slik at Wittgenstein ga juling til de av elevene som ikke viste noen som helst interesse for skolearbeid, og en meget sannsynlig grunn for at elevenes interesseløshet, var at disses foreldre hadde stor uvilje overfor alt som hadde å gjøre med samfunnets autoritetspersoner, som lærere er. Etter hva jeg har fått vite, ble det rettsak ut av det, der Wittgenstein ble idømt dårlig framferd, og hvor det endte med at han dro rundt og ba hver eneste én av barnas foreldre

Hvorfor nevner jeg tilfellet med Wittgenstein? Jo, ut fra min overbevisning og mening gis det alternative løsninger til straff eller rehabilitering, nemlig at det er mulig å tilgi. Tilgivelseer en akt, og akten finner sted mellom personer, der den tradisjonelle framstillingen er slik. Det gis to personer, der den ene ber den andre om tilgivelse for det gale hun har gjort, mens den andre personen er den som mottar bønnen om tilgivelse. Dermed skulle en tro at alt var såre vel. Imidlertid, det er ikke slik med tilgivelse at straks en person har bedt eller tryglet, om tilgivelse, så får hun det hun ber er om.

Jeg våger å hevde at disse vilkår har å være tilstede for at en skal kunne snakke om tilgivelse mellom to personer: (1) Mottakeren har å tilgi den som har gjort gale ting – tilliten har å bli gjenopprettet. (2) Å tilgi en annen person for det gale hun har gjort, medfører ikke kun å oppføre seg slik at nå er tillitten mellom dem i orden igjen, det vil si at den er slik den var før den skjebnesvangre hendelsen og det påfølgende bruddet; det nye ved situasjonen er at det er satt strek over det hele – som om det gale ikke hadde skjedd i det hele tatt. (3). Å angre er en sentral del av det som menes med tilgivelse, og dette er ikke på noen måte identisk med å la disse ord falle: «At jeg ber om unnskyldning» eller «at jeg beklager». Å angre går mye videre eller dypere enn det, siden det gis situasjoner der den som ytrer de nevnte ord ikke har gjort særskilt alvorlige ting, verken av moralsk eller rettslig art: Den som angrer vedkjenner seg det gale hun har gjort, at det var galt og at det ikke skal hende en gang til, i motsetning til hendelser av mindre betydning, der det er på sin rette plass å ytre «unnskyld» eller «beklager», siden det gjerne skyldes uoppmerksomhet(gjesten som søler kald kaffe på vertinnens nystrøkne kjole) eller travelheten etter arbeidstid(at noen dulter borti deg på fortauet i rushtiden).

Om verdienes status, ut fra tiden, stedet og omstendighetene

banat bahari Oljemålning av egyptiern Mahmoud Said Her kommer noen av mine teser i relasjon til verdier: (1). At alle absolutte verdier er konstante. Det omvendte, er ikke tilfellet, for grusomme handlinger overfor mennesket er et gjennomgående trekk i fortiden, det vil si at fram til nå har grusomhet overfor mennesker vært en konstant faktor i det historiske forløpet, uten at denne konstante verdien, som er av negativ art, dermed er absolutt.

(2) Alle kjente samfunn har absolutte verdier innenfor sin kulturkrets. Således beror ikke disse verdiene på varierende historiske kår, at den partikulære samfunnskulturen oppstår og forsvinner, eller på at de oppstår gjennom utdanning eller gjennom språket i bruk.

(3). Absolutte verdier verken øker eller minsker over tid, sted og omstendigheter. Det betyr at det er ikke faktorer som tid, sted og omstendigheter som avgjør om en står overfor absolutte verdier eller relative verdier. For eksempel er det slik at menneskeverdet, som er en absolutt verdi, og som springer ut fra den menneskelig personen som verdi i seg selv (egenverdi, absolutt verdi), blir ikke av mindre betydning eller betydningsløs, om fem hundre år fra nå. Gitt at personer har eller tilkommer, absolutt verdi i det 21. århundret, så er det heller ikke slik at desto lenger tilbake i tid og rom en plasserer verdien og det verdien relaterer seg til, som er det konkrete menneske som person, jo mer avtar denne verdien i takt med dennes plassering i det historiske forløpet.

(4). Innenfor kristendommen er det Gud som skapte Universet, det vil si at Gud skapte det fra ingenting, og som betyr at tid, sted og omstendigheter ble til gjennom Guds skapergjerning.

(5) Dermed oppstod den absolutte verdien til alle mennesker på grunn av at Gud ville det slik.

Det finnes overordnede normer

Ovenfor nevnte jeg at det er mulig å avskaffe organiserte mord, og at alternativet overfor en verden der militarismen ennå dominerer, er at en arbeider for å realisere et verdensomspennende pasifistisk fellesskap. Resonnementet mitt er slik. Enkeltstående liv er svært sårbare, og det som er svært sårbart, kan falle. Derfor har en å relatere seg til enkeltstående liv på en varsom måte.

Å vise varsomhet er å akte livet som utsatthet, og det var i denne retning Albert Schweizer forstod ‘ærefrykt for livet’.

Det gis overordnede verdidommer, som ‘å ta vare på menneskelivet er en nødvendig betingelse for alt anstendig liv’, og fra nevnte verdidom kan en utlede denne normen, og som en legger til grunn for sin handling: ‘Du skal handle slik at du gjennom din handling tar vare på livet’.

En vektig innsigelse overfor de foregående resonnement, er at i vår tid er det problematisk å snakke om absolutte verdier og absolutte normer, det vil si at om en gjør det, så er ikke veien lang innen en gis stempel av ‘fundamentalist’ eller at en har en bevissthet om verdier og normer som passer inn med middelalderen. Fundamentalist eller ikke, krig er uforenelig med kjærlighet til nesten.

En kan likeledes hevde at skjønt døden er viss for den som har blitt satt inn i verden, har livet absolutt forrang framfor døde. Således er det ikke tanker rundt døden som volder besvær; det er livet, og til den som står på randen til å forlate livet for egen hånd, er det rimelig å stille spørsmålet om vedkommende har prøvd alt.

For et menneske, om hun er lei av å leve eller ikke, er det å ta tak i sitt eget liv en plikt det har overfor seg selv.

Splittelsen mellom katolikker og protestanter

Det heter seg at den norske stat har en liberal forfatning, som åpner opp for at personer med ulike religiøse overbevisninger og meninger skal kunne eksistere side om side. Spørsmålet jeg tar opp er splittelsen mellom katolikker og protestanter. Den går et stykke tilbake i tid, nærmere bestemt til reformasjonen, det vil si i den første halvdel av 1500 tallet. Her er det ikke i første rekke om hvem som hadde rett og hvem som gikk seg bort i byen og landet; spørsmålet mitt er om tilgivelse. Det er ikke til å stikke under en stol at i Norge var det protestantene som begikk overgrep overfor katolikkene, og, siden ingenting har skjedd siden den gang, er det slik at protestantene har en stor oppgave foran seg, nemlig å går i dialog med katolikkene, slik at en kan få dette forferdelig kapittelet ut av verden; tiden leger ingen sår, og glemselens slør, som legger seg over alt som er av tid, finnes ikke.

 

Thor Olav Olsen
Ensamrätt för samtliga artiklarna som Thor Olav Olsen publicerar i Tidningen Kulturen tillhör författaren. Tillståndet för citat, länkar eller publicering i andra media än Tidningen Kulturen måste skriftiligt ges av författaren på denna adress                                        Den här e-postadressen skyddas mot spambots. Du måste tillåta JavaScript för att se den.

 

 

 

 

 

 

 

Ur arkivet

view_module reorder

Att följa brinnande ord

 I det tysta har det skett en kulturhändelse i Sverige. På Alhambra förlag har al-Niffaris Anhalternas bok kommit ut. Översättningen står Öjevind Lång för i samarbete med Hesham Bahari. Ett informativt förord ...

Av: Bo Gustavsson | Essäer om religionen | 11 maj, 2014

Skarabéerböckerna utgivenhet

Första skarabéerboken, h;ström Text & Kultur 2010Största skarabéerbokenTredje generation skarabéerbok Skrev självrespektören kallolitteratör auteur Dante Havsboda ”Världens sista roman” är frågeställningen mer talande än att gjorde. Fan sinnrik titel, han gjorde ...

Av: Stefan Hammarén | Stefan Hammarén | 05 september, 2012

Frankenstein av Theodor von Holst, Public Domain Wikipedia

Monstrets intellekt

En ny reflektion av Melker Garay .

Av: Melker Garay | Melker Garay : Reflektioner | 24 april, 2016

Toleransens dilemma del 1 av 2

Ohyggligheterna i Syrien. Ockupationen på Västbanken. Förtrycket i många muslimska länder. Galna kristna, som sätter eld på Koranen. Kongo Kinshasa. Guds befrielsearmé i Centralafrika. Muhammedkarikatyrerna. De fruktansvärda övergreppen på kvinnor ...

Av: Carsten Palmer Schale | Essäer | 08 oktober, 2012

Loserförfattarfabriken 1

Letade efter en tidigare adreschlapp där det stod i vilken stad, ett kontorslandskap som anställde loserförfattare vilka skrev om loserförfattare, aldrig annat än om förehavanden och om en utväg, helst ...

Av: Hammaren | Stefan Hammarén | 06 juli, 2011

Vi slits isär, och isflaken krossas

Visst, man försöker mötas på riktigt. Man har kuddkrig, öppna sinnen, kärlek som är tänjbar. Friktion kan studsa tillbaka, tills man kommer till en vändpunkt.  Vändpunkten kräver en transformering. En fjäril ...

Av: Karolina Nina Sörman | Gästkrönikör | 11 oktober, 2014

Ensamheten bränns

Ensamheten bränns Fingertoppar möts i vinden Luften möter ett motstånd han skälver till därför sedan hälften ryker då bort surrar gör bina lejonen ryter regndropparna förvirrar synen Flygplan över haven, han har färdats ...

Av: Alexandra Rutz | Utopiska geografier | 16 februari, 2009

Lars Erik Falk Skulptur i stål vid Norrköpings Konstmuseum CC by 2.0

Lars Erik Falk och de 73 gradernas skönhet

Att bli förknippad med ett gradantal. Vem vill det? Det låter lite torrt och tråkigt. Skulptören Lars Erik Falk vill det, eller kanske riktigare, har blivit det. Hans stålblanka skulpturer ...

Av: Ulf Stenberg | Konstens porträtt | 27 maj, 2016

Botanisera i arkivet
close

Prenumerera på vårt nyhetsbrev!

Få de senaste artiklarna direkt i din brevlåda - helt kostnadsfritt.

Du kan när som helst avsluta din prenumeration - enklast klickar du bara på länken du hittar i varje nyhetsbrev.