Bibliskt mörker och Samuel Becketts

"Knappt hade Watt stigit in över mr Knotts tröskel förränhan såg att det inte var så mörkt i huset som han först hade trott.Det brann ett ljus i köket."  Samuel Beckett ...

Av: Hans-Evert Renérius | 17 september, 2013
Övriga porträtt

Oedipus Rex. Foto Arne Hyckenberg

Femton gånger Östersjön - Östersjöfestivalen för femtonde gången 21-29 augusti

Liksom förra året inleder man årets upplaga av Östersjöfestivalen på Kungliga operan, denna gång på stora scenen med pukor och trumpeter och en massa kungar. Närmare bestämt med Stravinskijs opera-oratorium ...

Av: Ulf Stenberg | 01 september, 2017
Essäer om musik

Biografiskt lexikon för Finland nu på nätet

Numren 710:1-4 i serien Skrifter utgivna av Svenska Litteratursällskapet i Finland är ett imponerande storverk: de fyra mycket bastanta delarna av Biografiskt lexikon för Finland, utgivna 2008-2011 med understöd av ...

Av: Ivo Holmqvist | 09 december, 2014
Essäer om litteratur & böcker

Håkan Roos Foto: Privat

Andersson, Pettersson, Lundström och min morfar.

Min morfar Jonas Olausson föddes i Järsta (Lantmäteriets namnform) i Marby år 1873. Efter militärtärtjänst och en kort karriär som extra konstapel i Stockholm kunde han sedan med farshjälp köpa ...

Av: Håkan Roos | 13 september, 2015
Gästkrönikör

Å ha et globalt liv å leve, Del II



Innledning

I Del II fortsetter jeg diskursen med å trekke opp skillet mellom materiell kultur og immateriell kultur. Rent tentativt skal det sies så mye at det immaterielle er om hva for mening kultur har, og det er gjenstand for fortolkning. Slikt som er gjenstand for spørsmål om mening og fortolkning, hører inn under livets aksiologiske dimensjon.


Livsform

HopperHver eneste livsform utgjør en sammenhengende helhet, der så vel de materielle aspekt som det immaterielle bidrar til dannelsen av denne helhet. Jeg forklarer dette slik. Ut fra aristotelisk synsrand står ‘materiell’ for ‘stoff’, det vil si at det er med referanse til hva en ting er laget av, for eksempel stein; jord; treverk; metall; glass; betong; fiber. ‘Immateriell’ betyr ikke ‘ren ånd’, eller at det står for ånd uten kropp; om en tenker på en tings form, er en på rett spor. Jeg forklarer det slik. ‘Immateriell’ står for ‘betydningen en ting får og har for oss’. Menneskene former livet sammen med tingene, der livet oppstår i spenningsfeltet mellom oss selv, som det ene ytterpunktet, og tingene som det andre ytterpunktet.

Det vil si at livet, som menneskeliv, blir til i samvirke med mennesket selv, som ikke er en ting.
Dette impliserer at menneske, ting, betydning, liv og form, er nært sammenknyttet, på den måten at det er mennesket som bearbeider tingen, gir den en betydning, slik at det kan oppstå en viss form, som er en menneskelig form – en livsform. At en livsform har en menneskelig form, betyr ikke at den er spesielt human; det som er lagt ned i bestemmelsen menneskelig, er at den utelukker non-menneskelige livsformer, som for eksempel den afrikanske elefantens livsform.
En kan uttrykke det slik at en livsform har store likheter med en ‘monade’ (Leibniz). Grovt sett kan en nærme seg fremmede livsformer på to måter. Den første er utenfra, via fortolkninger av totaliteten av livsformen mens den andre er innenfra, og da er det om den partikulære livsformens mening. Ingen av disse tilganger er uten problem.
Forståelse mellom to mennesker er betinget av at en har en viss forhåndsforståelse hva for intensjoner den andre har. Vi kan resonnere slik. Ut fra en ekstern tilgang til en annen livsform enn den egne livsform, er en anvist på å framkaste teser om hva gruppemedlemmene i den fremmede livsformen tror og mener, tenker og føler, og når det er slik er det ikke utelukket at en ikke forstår hva den andre mener. Eksempel på dette fra etterkrigsfilosofien, er J. Habermas og L. Wittgenstein, hvis filosofisk posisjoner er så ulike at det er temmelig sikkert at om de hadde møtt hverandre, så ville de ha snakket forbi hverandre.                                                    

Med henblikk på det å bli en del av den fremmede livsformen, så er det rimelig å tro og mene at den som erverver seg denne livsform vil få problem med å kommunisere med andre med henblikk på hva dens immaterielle aspekt er om, for andre er uten førstehånds kjennskap om den. I denne forbindelse er det av stor betydning å henvise til at alt det en er vant til å gjøre går av seg selv, og om en begynner å tenke over hva dette innebærer, så virker det snarere hemmende enn befordrende på aktiviteten, hva nå den er. En er jo inne i et språk, eller fortrolig med et språk, innen en begynner å teoretisere og reflektere over hva det betyr å ha et språk, og ikke bare dette, bestemte språket, for eksempel norsk eller svensk. I den forstand er undersøkelser om det egne språket og den egne livsformen en forutsetning for å undersøke det fremmede språket og den fremmede livsformen, og det det som beskrives som å besinne seg på de egne forutsetninger. Således oppstår det en pendling til det fremmede og tilbake til det egne: å betegne dette som en sirkelformet bevegelse, eller som en spiral, er lite treffende; det er langt bedre å beskrive det som en global bevegelse, siden ulike livsformer har mange lag og dybder.


                                           Vitenskapelige tilnærminger til begrepet om livsform

LivsformLivsform, forståelse og selvforståelse er internt sammenknyttet, slik at forståelsen og selvforståelser springer ut fra livsformen hver og en av oss er en del av. Det betyr ikke at sammenhengen mellom livsform og selvforståelse er av kausal art, slik at i kraft av vitenskapelige studier av studier kan en skaffe seg systematisk kunnskap av livsform som årsak og selvforståelsen som virkning av livsformen. I alle fall, dette er en positivistisk oppfattelse av menneskeliv. Resonnementet mitt er slik.
I den grad og utstrekning det er med henvisning til forståelse, er det slik en hvilken som helst livsform forstår vi ut fra oss selv. Forståelsen er basal i relasjon til en vitenskapsfilosofisk besinnelse på våre egne forutsetninger, som i denne sammenhengen betyr objektiverende kunnskap om oss selv og vårt eget liv. Vitenskapelige handlinger kan sees på ulike måter, og én av disse er at det er om opphopning av nye kunnskap. Dermed er det usant at vitenskap har en instrumentell karakter, eller at dens siktemål er av verdensforandrende art, inkludert den ytre naturen. Når vitenskapelige resultat blir anvendt, uansett hvor besværlig en mener at begrepet om anvendelse er, så sier vi at den aktuelle vitenskapen har litt teknologisk.

Her trenger en å gjøre distinksjoner mellom forskning som drives med det for øye å forbedre eksisterende teknologi, på den ene side, og forskning som har som siktemål å frambringe ny teknologi, på den annen side. Disse to strategier for forskning eksisterer side om side med forskning som drives med det uttalte mål å få dypere kunnskap og tingenes tilstand, på ett eller annet felt – uten tanke på den kortsiktige anvendelsen av resultatene en kommer fram til. Menneskenes søken etter kunnskap stanser ikke opp, på den måten at det en har kommet fram til er den definitive kunnskapen; en teori holder en fast ved over tid, mens de enkelte hypoteser kan vise seg å være usanne, og da skal de forkastes, Nevnte prosess skjer gjennom prøving og feiling. Dermed vil det gjerne ta svært lang tid før nye teorier oppstår.

I dag er vår felles livsform gjennomsyret av teknologi, fra robotstøvsugere til store passasjerfly. Det heter seg at i den globaliserte tidsalder er teknologien humanisert; hva det mer presist betyr, at den er humanisert, er det ikke helt enkelt å forstå, med unntak at teknologi er menneskelaget. Siden kulturlandskapet har en stygg tendens til å skrumpe inn med økende teknologi, i form av motorveier og plankryss, er det problematisk å hevde at dagens teknologi ikke får negative konsekvenser for omgivelsene. Ett aspekt er også at da jeg var ung, i 60 – årene, sirkulerte det oppfattelsen om at bilden kom til å forsvinne ved at den ble erstattet av kollektivtrafikk. Det har ikke skjedd. I dag er bilmengden mer enn fordoblet, sammenliknet med 1960 årene.



  Den intellektuelle


I samfunn der den teknologisk – vitenskapelige holdningen er svært utbredt, innebærer det at alt som har å gjøre med den allmenne kulturen blir underprioritert, det vil si at kultur blir til opplevelseskultur, eller rett og slett til underholdning – atspredelse. I underholdningskulturer finnes det kulturarbeidere og det er kulturarbeiderens oppgave å produsere gode opplevelser. Det synes å være en lov at i vanskelige tider, og i dag er det vanskelige tider, trenger og behøver mennesker underholdning og spenning, slik at de kan glemme deres vanskelige liv – for en stakket stund. Underholdning, fornøyelser, er slikt menneskene ordner selv, det vil si at de ikke er beroende av andre for at livet skal kjennes OK. For øvrig er det slik at underholdning og latter ofte går hånd i hånd. Siden det en finner morsomt, og som kaller på latteren, ikke er demokratisk fordelt mellom mennesker, er det likeledes slik at det den ene finner ustyrtelig morsomt, finner den andre kjedelig. I den forstand er det ikke stor forskjell mellom ungdomsårene mine og nåtiden, for også den gang var underholdning en sentral del av samfunnslivet. Sannsynligvis kan en ta dette lenger enn å snakke om at i visse tider, under visse omstendigheter, er det slik at menneskene søker underholdning, atspredelse, spenning: Om livet blir til rutiner, monotoni, ensformighet, så gjør mennesket alt det de kan for å unnslippe en slik tilstand. Allerede i det 19. århundret påpeker samfunnsfilosofen Adam Smith, i boken Wealth of Nations, at en av de dårlige ved maskinkulturen er at den har en tendens til å dysse menneskene i søvn, der motvekten overfor det er et variert arbeidsliv. En kan si at selv om en bemerkning ble satt fram for en god del år siden, betyr ikke det at den dermed er irrelevant for oss som lever i dag.

Den intellektuelleSamfunnsfilosofen Karl Marx (1818 – 1883) var opptatt av at under maskinkulturens dominans var den vanlige mann og kvinne blitt til vedheng for maskinen, eller at proletarens liv var slitt av hengslene. Kapitalismen var blitt verdensomspennende, og løsningen til Marx bestod i at proletaren organiserte seg. Således er det en god stund siden kapitalen ble global, der ‘kapital’ også inkluderer fabrikker og arbeidsstyrke.
Med maskinkulturen kom utstrakt arbeidsdeling og sterk oppstykking av arbeidsprosessene, det vil si at organiseringen av dette var slik at arbeideren ikke lenger hadde oversikt over de enkelte momenter produksjonen av en bestemt gjenstand måtte gjennomløpe. Dette er også én av betydningene til ‘fremmedgjøring’. Én annen betydning er at arbeideren kjenner seg fremmed i samfunnet hun bor og lever, og det er ikke bare om de enkelte gjenstander som har blitt produsert; det gjelder at de ulike levemåter, aktiviteter og virksomheter, har blitt uforståelig for arbeideren. En kan uttrykke det slik at det er som å rusle rundt i en stor maskinhall, og der en forblir uforstående til det som blir gjort. Med andre ord, arbeideren rår ikke over de relevante begrep for det hun sanser. Ja, hvem kan si at en kjenner til hvordan en konstruerer en datamaskin, en radio eller et fjernsyn? Det sistnevnte gjelder også bilen og båten: Det er stor forskjell fra den første bilen og den som ruller rundt på gater og veier i 2013 – om den er bensin/diesel drevet eller om det er en e-bil, slik det er en enorm forskjell mellom ‘et uthulet tømmerstokk’ (en båt) og en stor cruise båt.

Således finner det sted teknologiske revolusjoner, og det var neppe meningen til Marx at den sosiale, politiske og kulturelle kampen skulle reduseres til teknologisk forandringer. I dag gis det unge mennesker som jobber og shopper, og som er langt mer opptatt av klesmoter og raske biler enn å rette blikket mot de sosiale, politiske og kulturelle forholdene de lever under.
Spørsmål som stiger fram, er om de nordiske land har blitt til a – politiske størrelser, der det eneste som skjer er regjeringsskifter og idrett og sport, i spedd en del kriminalitet av ulik art.

                             Den repressive toleranse (Herbert Marcuse, 1898 – 1979)

Herbert MarcuseBlant de ting som gjorde sterkt inntrykk på meg i ungdomsårene, var arbeidene til H. Marcuse.
Dermed passer det godt inn med emnet mitt å avrunde med noen ord om Marcuse og hans filosofi, som er en radikal versjon av M. Heideggers filosofi. På seksti – tallet og ut over på sytti – tallet ble Marcuses tenkning høyt verdsatt – i alle fall ved universitet i US og Europa. Marcuse var en skarp kritiker av det han betegnet med ‘Det endimensjonale mennesket’, og hvis tenkning kretset rundt den totale forvaltning av hvert eneste verdensområde, inkludert mennesket selv. Ut fra konsepsjonen om den totale forvaltningen av verden forløper individets liv fra vuggen til graven, uten overraskelser i det hele tatt.
Med bortfallet av troen på den guddommelige realitet, kan menneskene samle seg om å utvikle det verdslige samfunnet, slik at store og ødeleggende konflikter ikke lenger inntreffer. Forutsetningene for det er at innløsning av menneskene grunnleggende behov, som finner sted gjennom en estetisering av de tingene som blir produsert, samt at utvikling av reklame og markedsføring, erstatter trangen til sosiale og politiske revolusjoner. Dette kan sammenfattes slik. Mette og selvtilfredse mennesker gjør aldri revolusjon. I den grad det finnes folk som ønsker og vil omstyrte det etablerte samfunn, og nå kommer jeg inn på begrepet om repressiv toleranse, så gis det strategier som hindrer at det vil skje, nemlig at i toleransens navn beskytter staten representanter de revolterende grupper av befolkning, og det betyr at disse får publisere sine tidsskrifter, manifest og bøker, stifte politisk parti som stiller til ordinære valg, samt organisere demonstrasjonstog, når det trenges. Opposisjonsgrupper kan gi uttrykk for sine meninger, uten at det følger negative konsekvenser, i form av arrestasjon, rettssak og fengsel.
Det jeg har snakket om over, beskriver Marcuse med undertrykkende toleranse. Én mulig forståelse av dette, er å fortolke det i retning av at i dag er alle mennesker frie, at alle mennesker er rettssubjekt, hvis frihet og anstendighet tas vare på av rettsstaten. Eventuelt, at i liberale samfunn er lov og rett så langt utviklet at det gis ingen perfeksjonsmuligheter til å forbedre ordningen, og dermed utelukkes det på forhånd at en skal kunne legge inn legitime klager over den juristiske ordning.
Ut fra siktemålet mitt er det mest vektige argumentet overfor det jeg har snakket over, at det gis fremdeles store grupper av mennesker som lider under en mangelfull sosial lovgivning, og således er denne tilstanden foran oss som et ideal vi streber etter: At sosial rettferdighet er utvidet til å omfatte stadig flere ulike grupper av mennesker. Det er et emne for et nytt essay.



Thor Olav Olsen

Ensamrätt för samtliga artiklarna som Thor Olav Olsen publicerar i Tidningen Kulturen tillhör författaren. Tillståndet för citat, länkar eller publicering i andra media än Tidningen Kulturen måste skriftiligt ges av författaren på denna adress                                    Den här e-postadressen skyddas mot spambots. Du måste tillåta JavaScript för att se den.

Stöd Tidningen Kulturen

Köp en prenumeration! Klicka för mer information.

Ur arkivet

view_module reorder

Julian Aguilera Marías om Herakleitos

Iillustration: Joakim Ceder Julian Aguilera Marías om Herakleitos I filosofihistorien är det vanligt att betrakta filosofen Herakleitos (540-480 f.Kr.) som motsats till filosofen Parmenides (540-470, ev. 515-445 f. Kr.), vilkas tankevärldar ...

Av: Thor Olav Olsen | Agora - filosofiska essäer | 16 oktober, 2007

Kristian Borg, foto Vendela Grönroos

Om stolthet, skam och klassresor

I Finnjävlar berättar ett femtontal sverigefinnar om klass och klassresor, diskriminering och motstånd. Om stolthet, skam och kampen för självkänsla.

Av: Thomas Wihlman | Essäer om litteratur & böcker | 19 oktober, 2016

Vantablack, Källa: Wikipedia

Konstnären som äger det svartaste svarta i konsten

Till konstvärldens förtret har konstnären Anish Kapoor exklusiv rätt till det svartaste svarta i konsten. Han äger sedan 2014 rätten att använda Vantablack som kan absorberar 99.96% av allt ljus.

Av: Mathias Jansson | Essäer om konst | 19 mars, 2017

Forough Farrokhzad

Flykten till frihet

I år är det 80 år sedan Forough Farrokhzad föddes. För att uppmärksamma detta hölls en internationell konferens om hennes författarskap den 28 november i Uppsala. Inte många svenskar dök ...

Av: Bo Gustavsson | Litteraturens porträtt | 12 december, 2015

Om Chalmersspex

Chalmersspexet räknas till en av Sveriges största amatörteaterföreningar och går att härleda tillbaka till 1948 då det första studentspexet i Chalmers regi sattes upp, Bojan.Ett Chalmersspex handlar enligt utsago alltid ...

Av: Kajsa Ljusegren | Kulturreportage | 05 Maj, 2016

Katarina Genar. Foto: Belinda Graham

Den magiska realismens mästarinna

Samtal med Katarina Genar om ensamhet, vänskapsrelationer och magiska minnen genom fyra böcker.

Av: Belinda Graham | Litteraturens porträtt | 23 februari, 2016

Jag vill göra mitt hjärta till en revolt ibland de puderrosa idealen

Nu är det över. Nu måste det få vara slut. Bara tanken av vår humanitära likgiltighet idag är bröstkorgsbristande smärtsam. Tanken av att jag lever i en generation där var ...

Av: Julia Thoresson Berkquist | Gästkrönikör | 24 april, 2012

Lena Kronberg. Bara en öl

Lena Kronberg. Berättare, fotograf, skribent, skådespelare, konstnär, guide. Född i Stockholm, men har bott i Lund sedan 1989. Ordnar berättarcaféer för att hålla den muntliga berättartraditionen vid liv och i ...

Av: Lena Kronberg | Utopiska geografier | 27 Maj, 2013

Botanisera i arkivet
close

Prenumerera på vårt nyhetsbrev!

Få de senaste artiklarna direkt i din brevlåda - helt kostnadsfritt.

Du kan när som helst avsluta din prenumeration - enklast klickar du bara på länken du hittar i varje nyhetsbrev.