Från tablåspel till kyrkodrama

Följande är en genomgång av Olov Hartmans dramatiska arbeten. Det ger en bild av en ovanlig litterär utveckling och av det moderna, kyrkospelets framväxt. Den kritiska udden i granskningen förstör ...

Av: Bertil Falk | 28 oktober, 2009
Essäer om religionen

”For the times they are a-changin'. Dylan, Savannah och musikminnet

Hettan dallrade ovanför det skräpiga hamnbassängsvattnet. På kajen studsade truckar fram på brännheta däck, järnvägsvagnar skramlade över rostiga spår, solen stekte så det bildades luftspeglingar ovanför de gröna presenningar som ...

Av: Benny Holmberg | 17 maj, 2013
Kulturreportage

Elvis dog den 16 augusti 1977 bara 42 år ung

Om tre dagar är det är det dags att minnas 35-årsdag av kungens frånfälle I går den 12 augusti 2012 avslutades i London dem 30:e Olympiska sommarspelen. Under avslutningsceremonin hyllades bland ...

Av: Vladimir Oravsky | 13 augusti, 2012
Gästkrönikör

Om rasjonalister, materialister og utilitarister

Innledning Vår tid er tuftet på rasjonalisme, materialisme og utilitarisme. I denne sammenheng står ‘rasjonalisme’, ‘materialisme’ og ‘utilitarisme’ for følgende synspunkt. For det første, hva angår beskrivelsen av mennesket som fornuftig(‘rasjonalismen’) ...

Av: Thor Olav Olsen | 04 september, 2013
Agora - filosofiska essäer

Å ha et globalt liv å leve, Del I



BesöketArtikkelen min er om hva som menes med å ha et globalt liv å leve. ‘Global’ er om det som spenner vidt, bredt og langt, eller som når inn til hver eneste avkrok i verden, og ikke at det kun er begrenset til metropolene. Tanken om det globale er vanskelig å utradere, og den dukker gjerne opp i tilknytning til ‘verden’, eller som en bestemmelse til verden: Jeg resonnerer slik. 1) At ‘global’ står for ‘verden som helhet’. 2) At begrepet er med referanse ‘hver enkelt verdensdel’, for eksempel Europa. 3) At med ‘global’ mener en de landområdene som har ‘status som nasjonalstat’, for eksempel Norge. Selv om distinksjonene jeg har trukket, kan gi opphav til ytterligere klargjøring, er de gode nok for formålet i denne artikkelen. Således får en tre ulike nivå og sammenhenger for tanken om det globale: Det nasjonale, det regionale og det internasjonale. I skarp motsetning til dette, er poenget mitt att ‘global’ skal knyttes til livet, og ikke at det plasseres foran verden, som en bestemmelse til den. Hvorfor er det slik at jeg foretrekker at ‘global’ settes som bestemmelse til livet? For det første, at livet er det basale, og, for det andre, at livet er det nærmeste av alt som er nært. Dessuten, for det tredje, som filosof er det maktpåliggende for meg å tenke over og skrive om det som virkelig teller: Livet med filosofi.

Jeg føyer til at det har forløpt en del siden Karl Marx skrev om den moderne verden, dominert av maskinkulturen og teknisk – vitenskapelig orientering; det er viktig for oss som lever i dag at vi minnes at Marx skrev at det er menneskene som skaper deres egen historie, skjønt det er ikke mulig med mindre menneskene tar i betrakting de historisk omstendighetene som de lever under (Min utheving). Således er autentiske og genuine menneskeliv ikke mulig uten at en tar med det som har funnet sted forut for den nåværende tid – sett ut fra vår synsrand. Alternativt formulert: En trenger ikke tilslutte seg oppfatningen at all referanse til idéen om å ha et globalt liv å leve er tankegods fra romantikken.

Dermed går jeg over til å snakke om hva disse ting mer konkret betyr.

Erkjennelsen av livet som den totale summen av dets deler

I en forstand er det slik at de ulike nivå og de ulike sammenhenger livet utgjøres av, er klassifiserbare som ‘livets tre deler’, og at erkjennelsen av livet består av erkjennelsen av hver enkelt del når en adderer den viten en da sitter inne med. Det vil si at rent hypotetisk kunne det være slik at følgende tenkemåte ville kunne fange inn det jeg har snakket om: Gitt at det globale ved livet, i betydning nr. 3, som en enhetlig sum av dette nivåets ulike deler kunne sammenfattes som et tenkt vitensobjekt, og at en relaterer seg til de to øvrige nivå og sammenhenger på samme måte, så ville en, ut fra de premisser som er gitt, hevde at en rår over den totale viten om livet, inkludert sitt eget, når en har oppnådd viten om de ulike objekt som de tre nivåene rommer.

Stöd Tidningen Kulturen

Köp en prenumeration! Klicka för mer information.

Imidlertid, det foregående stemmer ikke, og det beror på flere forhold, som at enhver av oss har å prøve å forstå hva en snakker om når en snakker om erkjennelse, kunnskap og viten. Det har likeledes å gjøre med hva en identifiserer som objekt, ting eller gjenstand; begrepet om objekt er flertydig: ‘Objekt’ kan stå for en ting, og med henvisning til stolen jeg sitter på mens jeg skriver ut artikkelen min, men det kan stå for ‘mål’ som ‘formål’. Et eksempel på mål som formål, er forfatteren som har som formål å skrive minst to bøker pr. år. En snakker også om objekt som ‘gjenstandsområde’, for eksempel at objektet for filosofi, det vil si at gjenstandsområdet for filosofi, eller det filosofi er om, er streben etter det en ennå ikke har kunnskap om.

Dessuten finnes det så vel ulike slags typer av kunnskap som ulike slags typer av viten, så som teoretisk viten, praktisk viten og teknisk viten. I dag finnes det om lag to tusen samfunn i verden, og hvert av disse samfunn har ulike språk: En kommer ikke spesielt langt med en liste over hvilke språk som finnes, selv om dette foranlediger at en også får oppgitt navnet på de ulike språk.

De tre tidsmodi

Menneskeliv finner sted i tre tidsmodi, som heter fortid, nåtid og framtid. Fortiden er alt det som var, nåtiden er det som er, mens framtiden er det som befinner seg foran oss, skjønt tidsbegrepet skal ikke forstås i geografisk forstand, slik de gamle grekerne gjorde det; det rette medium er tiden selv, det vil si at tidsbegrepet forstås enten som klokketid eller som levd tid: Tertium non datur. Fugler, katter og hunder er uten tidsbegrep: Lever de nevnte skikkelser i et ‘evig nå’ – uten fortid og uten framtid? Hva ville det bety for mennesker om de var uten tidsbegrep? Kan vi forestille oss et menneskelig liv uten tid? Er det slik at ‘ekstase’ er identisk med både å skalte ut fortiden og framtiden, og at en kun er til i nåtiden? Dette er en misforståelse: At den som lever livet sitt på en ekstatisk måte, lever det uten å bry seg om fortiden, nåtiden eller framtiden. Om fortiden, nåtiden og framtiden, er relative begrep, i den mening at de viser gjensidig til hverandre, så synes denne slutningen å følge: At den som lever fra øyeblikk til øyeblikk, er uten begrep om de tre tidsdimensjonene.

I hverdagslivet er det ganske annerledes enn det en kan forestille seg ut fra det å være til i det evige nå, for i det praktiske liv er hvert eneste menneske anvist på hukommelsen, og hukommelsen informerer meg om hva jeg har gjort i fortiden, hva jeg gjør nå og hva jeg planlegger å gjøre med henblikk på framtiden, som er det som ennå ikke er.

bild Hebriana AlainentaloDet er ikke bare slik at et liv er vendt henimot framtiden, og at fortiden er det som er over, en gang for alle; iblant er det slik at jeg tar opp igjen ting som ikke ble fullført i fortiden, og da er oppgaven min å sette meg i bevegelse for å fullende dette, og det impliserer tidens tre dimensjoner, uten at det betyr at det er snakk om en simpel bevegelse fra nåtiden og tilbake til fortiden, og derifra via nåtiden igjen og henimot framtiden. Det en har gjort i fortiden avsetter spor i nåtiden, for eksempel i form av kulturdokument, så som en avhandling som er laget om til en bok, eller som forelesninger.

At en gjenstand er gammel, eller av tid, betyr ikke at den dermed er dårlig, eller at den er gammelmodig; det kan forholde seg tvert imot: At boken eller artikkelen, inneholder stoff som fremdeles er av stor relevans for nåtiden, slik at de er om hvordan en strever med å få til et liv som henger sammen, skjønt det er krefter i tidsperioden som trekker i retning av liv uten sammenheng.

Å ta opp ting som ikke ble gjort i fortiden, betyr ikke at en dermed sletter motsetningen mellom tidene, eller at de blir opphevet, i en form for høyere enhet; siden tid og liv er forandring, er uoverensstemmelsen virkelig. Dermed kan ‘permanens’ ikke være en av egenskapene ved ‘global’.

Grunnen til det at det i aller fleste tilfeller blir slik, er at livet har i seg et et overskudd av mening, for livet er en vev, og i den gis det mange tråder; en kan ikke veve ut hvert eneste mønster på en gang, og det betyr at en har å gjøre et selektivt utvalg blant flere mulige valg.

Den globaliserte verden versus de mange livsformer

Nåtidsmennesket lever i en forvaltet verden, det vi si at den er forvaltet fra utsiden, og det betyr at hvert eneste menneske lever i det fremmede, som betyr at det er svært trange kår for å ha et globalt liv å leve. I praksis innebærer en slik forvaltet verden at fosteret i mors liv blir overvåket av institusjoner, organisasjoner og foreninger. I det organiserte samfunn er det staten som har makten over individet, og når livet dets er slutt, sørger det aktuelle begravelsesbyrået for at den avdøde har blitt til et vakkert lik. Følgelig, livet til den enkelte er staket ut fra vuggen til graven. I alle fall, i dag er det om å være i fart og bevegelse, uten at det blir skapt det minste grann av all denne geskjeftighet, der en mulig konsekvens som følger fra travelheten, er at den som ikke er fysisk aktiv, kjenner seg som en avviker fra standarden, som er å arbeide som lege, jurist eller ingeniør.

Slik jeg har snakket om i innledningen, trenger det ikke være slik at global virksomhet er verdensomspennende, siden det uten tvil finnes lokale og regionale områder hvor det globale element er markant, det vil si at stedet preges av visse virksomheter, uten at en har det regionale eller det internasjonale som siktemål for virksomheten. Eksempel på det er produkter fra Tine, som leverer varene sine til alle byer og tettsteder i Norge. I den utstrekning det finnes produkter fra Tine om bord på fly og båter som trafikkerer på ruter fra hjemlandet og til utlandet, er det unntaket heller enn regelen.

For å ta et annet eksempel, og denne gangen fra det internasjonale nivået: I en rekke samfunnskulturer, for eksempel Bolivia, har fjellfolkene(nomadene) vært uten telefon, radio, fjernsyn og pc, på den ene side, og vei, vann, kloakk og strøm, på den annen side. Med andre ord, de har ikke hus, i vår forstand. En skulle jo tro at det globale er langt bedre enn det lokale, skjønt det er ikke opplagt at nomadene i Bolivia ser poenget med slike goder (ja, vi som lever i det som beskrives i termer av utviklede land holder de nevnte ting for goder). Bolivia mottar lån fra Verdensbanken, hvis formål er utvikling av landet; den bolivianske stat leier inn entreprenører som utfører arbeidet sitt, men når regningen kommer på bordet, hvem skal betale den? I store land som Malaysia, og som har bedre økonomi enn Bolivia, går det greit; de fattige fjellfolkene har ikke midler til det. Dermed blir det bråk.

Utdanning, arbeid, fritid og ferie

Fresk från Villa Valmarana Vicenza Rinaldo förlåter Armida Giovanni Battista TiepoloI den forvaltede verden foreligger livet som stykket opp i ulike avsnitt, så som at det starter med barnehage, for så at den pur unge tar fatt på skolegang; når utdanningen er vel i havn, venter arbeid og ferie. I mellom ferier og arbeid kommer fritid. År legges til år, og innen en vet ordet av det, har en blitt pensjonist. Med alderen kommer sykdom, og, til slutt, døden. Imidlertid, ‘livet er ikke væren til døden; det er å befinne seg på dødens terskel’. Med henblikk på arbeid, fritid og ferie har jeg denne kommentaren. Jeg begynner med å snakke om den alminnelige betydningen til arbeid. Under globaliserte forhold betyr ‘arbeid’ at det utbetales lønn. Tankegangen synes å være at det gis en distinksjon mellom egne interesser og andres interesser, og når en ivaretar andres interesser, så skal en få betalt for det – i penger. På den annen side, om en foreldreforening ved en skole bygger en hoppbakke, til nytte og glede for skolens elever, så beskrives dette som ivaretakelse av skolebarnas fellesinteresser, siden hver og en av barna har interesse av å drive med meningsfulle aktiviteter i fritiden. Skihopp faller inn under en slik aktivitet. Om det skulle ha seg slik at en av foreldrene forlangte betaling for å være med å bygge bakken, så er dette helt sikkert ikke forenlig med det å være forelder og ha barn i skolealder.

Arbeidslivet er om to ytterpunkt, der det ene ytterpunktet er å være overarbeidet, og det å gå og slenge omkring, er det andre ytterpunktet; frister gjør at prosjektet skal avsluttes på et visst tidspunkt, mens når det oppstår ulike forsinkelser, for eksempel at nødvendige leveranser ikke kommer, stanser progresjonen i arbeidet opp: Verken det ene eller det andre er godt og bra. Ut over det jeg har snakket om, er ytelsesnivået i det forvaltede samfunn, eller i den globaliserte verden, svært høyt.

Hva angår fritid og fri – tiden, nevner jeg at etter at arbeidstiden ble satt ned til 8 timer, oppstod det en tomrom hos et stort antall mennesker, og således er det å skaffe seg en hobby en løsning på det.

Når det gjelder ferie og ferietiden, er det en tid da en skal kunne ta det med ro, slappe av. Gitt at travelhet og uro, stress, er det som preger hverdagslivet, eller det livet en har hver dag, året i gjennom, så er det ikke bare slik at en kan bestemme seg for å ta det med ro: Kroppen din må falle til ro.

Ett annet aspekt ved travelheten er at det har medført at mennesker har blitt fremmede for hverandre, især gjelder det for ektepar – det kan jo ha blitt mye som har blitt feiet under teppet i løpet av ett år. Dermed kan tanken om at ferieturen skal bringe to mennesker nærmere hverandre, bero på en illusjon. Utfallet ble heller en skilsmisse, og det var vel ikke meningen med turen?

FugaFør i tiden ble det sagt og skrevet at en reiste for å ha noe å snakke om når en kom tilbake; det stemmer knapt nok, for en reiser vel for sin egen skyld, eller for å oppleve det fremmede – det eksotiske. Eventuelt, slik jeg prøver å gjøre: At jeg kombinere det behagelige med det nyttige ved at jeg skriver en artikkel om turen, som jeg publiserer. Imidlertid, det er ikke enhver som er så privilegert som meg, og som har kunnet gjøre det en har hatt mest lyst til å gjøre, og som fremdeles gjør det ved at jeg arbeider i mitt eget tempo, uten at jeg har å kjempe med tidsfrister, som har blitt satt av andre enn meg selv, nemlig av et menneske som har som oppgave å forvalte andres liv.

Til idéen om å ha et globalt liv å leve, hører idéen om at det er deg selv som avgjør det du har å gjøre; uten at det er meg selv som er agenten for arbeidet, er det lite trolig at andre vil ta på seg arbeidet. En kan uttrykke poenget slik at om du overlater arbeidet ditt til andre, så innebærer det at du lar andre ta kontroll over ditt eget liv, det vil si at idéen om selvstyre synes å være bygd inn i det å ha et liv å leve. Om selvstyre, eller det å være selvberoende, er det aller beste for hvert eneste menneske, er det ikke gitt å besvare på forhånd; det skal ikke utelukkes at det gis mennesker som har bedre innsikt i totaliteten av våre verdier og interesser enn vi selv har, og om det er slik, så kan det vel tenkes at under slike omstendigheter er det ikke det verste en gjør at en legger livet sitt over i andres hender.

Familieliv

Ut fra en helt vanlig fortolkning av livet, skal det være slik at det gis en viss balanse, som i et regnskap, der de negative hendelsene oppveies av de positive hendelsene, og det betyr at for uten at en lykkes på de nevnte livsområder, så skal en ha et godt familieliv. Det er fremdeles slik at familieliv, med ektefelle og barn, er det som setter standarden for et helt alminnelig liv. Dermed kommer det eksterne blikket inn: At i blant kan det nok være en fordel at andre mennesker gir deg råd om hvordan du skal leve livet ditt, men vår tids travelhet trekker i en helt annen retning, for et liv i fart og bevegelse er et overflatisk liv, og det å ta tak i sitt eget liv forlanger at en setter ned farten, og at en anstrenger seg for å komme ned under det overflatiske livet. Ja, en trenger ikke være tilhenger av Sigmund Freud for å forstå at mye av den vi er forblir skjult for oss selv. Bakgrunnen for at det er slik, er at å vokse opp er å bli til innenfor en kollektiv kultur, og det er å overta denne kulturens felles tankegods, som former og preger tankene vi tenker, følelsene og holdningene vi har, handlingene vi utfører, karakteren vår, ja, hele personligheten.

Familielivet er ankerfestet i en travel hverdag, og siden radikale endringer forlanger tålmodig langsomhet, er det ingen tvil om at familielivet, med all dets kav og mas, er langt fra å være det ideelle stedet for arbeid med seg selv. En kan trygt slå fast at dette gjelder også de øvrige områder, at forholdene vi alle lever under, gjør livet vårt besværlig.

 

Thor Olav Olsen 

Ensamrätt för samtliga artiklarna som Thor Olav Olsen publicerar i Tidningen Kulturen tillhör författaren. Tillståndet för citat, länkar eller publicering i andra media än Tidningen Kulturen måste skriftiligt ges av författaren på denna adress                                   Den här e-postadressen skyddas mot spambots. Du måste tillåta JavaScript för att se den.

Ur arkivet

view_module reorder
Tomas Ledin, 2015. Foto: Wikipedia

Ångaren Bollsta och olycksskepp i visans värld

Stormen piskar, vågorna skummar, seglen trasas sönder och sjömän kämpar för sina liv på de sju haven. Den svenska visskatten är fylld med skeppsbrott, grundstötningar och tragiska kantringar. Mathias Jansson ...

Av: Mathias Jansson | Essäer om musik | 21 oktober, 2015

Rune Depp 3

                                           

Av: Janne Karlsson | Kulturen strippar | 27 januari, 2012

Per aspera ad astra

Författaren Cordwainer Smith (1913-1966) sa en gång att det inte finns någon litterär genre som har skapat så många forskare som science fiction-genren. Och det stämmer. Många astronauter, ingenjörer och ...

Av: Bertil Falk | Essäer | 12 juni, 2014

Förfallets natur

Förfallets natur    Fallande änglar, Pieter Bruegel den unge. Leif V Erixell, redaktör för serie Prometheus på bokförlaget h:ström - Text & Kultur, diskuterar det samhälleliga förfallets natur. Den mest typiska associationen när man ...

Av: Leif V Erixell | Essäer om samhället | 23 november, 2006

Å ha et filosofisk liv å føre

Innledning For meg innebærer livet mitt ikke bare at livet er mitt eget, og ingen annens, eller at jeg har et liv å føre. ‘Å ha et liv å føre’ betyr ...

Av: Thor Olav Olsen | Agora - filosofiska essäer | 28 oktober, 2013

Den bortglömda förmågan att hålla en hemlighet - Eller: vem är Burial?

Sampling var sedan länge ett känt fenomen, bland annat inom den brittiska dansmusiken, långt innan Burial. Men genom sina 2-steprytmer, djupa basgångar och melankoliska drift mot allt djupare innebörder, blev ...

Av: Robert Halvarsson | Musikens porträtt | 12 februari, 2014

Demokratin är ett hot mot demokratin

FRA-lagen rör upp en storm av känslor. Den åsidosätter rättigheter som vi trodde att en demokratisk statsform garanterar. Betraktad ur ett formellt perspektiv är det emellertid svårare att se ...

Av: Jens Eriksson | Agora - filosofiska essäer | 14 april, 2011

Stigmatisering

Ansträngningarna och framgångarna inom vårdvetenskaperna och deras praktiska tillämpningar hotas alltjämt av en kvardröjande och utbredd stigmatisering av psykisk sjukdom. En psykiskt lidande människa tvingas därför mer än ofta att ...

Av: Carsten Palmer Schale | Essäer | 25 april, 2012

Botanisera i arkivet
close

Prenumerera på vårt nyhetsbrev!

Få de senaste artiklarna direkt i din brevlåda - helt kostnadsfritt.

Du kan när som helst avsluta din prenumeration - enklast klickar du bara på länken du hittar i varje nyhetsbrev.