Att förstå ”med” sig själv. Om Sapfo och Alkaios

”Eros skakar mig motståndslöst än en gång –ljuvligt stingande, obetvingliga djur!”(Sapfo) Kan en liten bok som innehåller fragment från en tid utanför tiden alstra i mig samma darrning som jag känner ...

Av: Guido Zeccola | 20 april, 2013
Essäer om litteratur & böcker

Det omöjliga

  Det omöjliga Simone Weils helgonliknande leverne är ständigt aktuellt stoff för inspiration och diskussion. Minst lika viktigt är dock hennes filosofiska och politiska gärning. Mårten Björk försöker därför ta fasta ...

Av: Mårten Björk | 23 oktober, 2007
Essäer om samhället

En Konsertupplevelse utöver det vanliga

 Stockholm, Drottningholms slottsteater, 6-10 juni Stockholm early music festival 2012 Det har under denna vecka varit ett mycket ambitiöst program med vad som kallas tidig musik, en term som är mina ögon ...

Av: Alexander Sanchez, Jessika Ahlström | 17 juni, 2012
Musikens porträtt

Kulturförbittring

Att bilda kultur är att lära sig att förnimma den associativa undertexten mellan: bokstäver, ordens ideogram, text, fotografier, andra bilder, sysslor eller artefakter i detta syfte. Syfte definieras som mellanmänsklighet ...

Av: Freke Räihä | 08 oktober, 2010
Essäer

Den indre sammenhengen mellom venting og følelser



Innledning

Parmenides dorr i Elea  Emnet for artikkelen min er den begrepsmessige sammenhengen mellom venting og følelser. Resonnementet mitt er slik. For det første, venting som fenomen må læres, venting faller ikke under studiet av genetikk, så som fargen på håret ditt, eller øyeformen din, som har arvemessige forutsetninger. Det som er riktig å si, er at den tankemessige sammenhengen mellom venting og følelser foreligger som disposisjon. For det andre, om de språklige kulturers perspektiv trekkes inn, så finnes det i hver eneste språkkultur en rekke ordtak, og ett av disse er om det å vente: Den som venter, venter ikke forgjeves. For det tredje, ordtak er folkevisdom, der det som springer ut av folkelige erfaringer er slik at noen ganger stemmer disse erfaringer, mens andre ganger stemmer de ikke. Det er lenge siden de nordiske samfunn ble bygd opp rundt folkevisdom. Selv om det forholder seg slik at vitenskapelig kunnskap har erstattet folkelig visdom, ville det være fatalt om en ut fra dette slutter at menneskene ville ha vært bedre stilt uten forventninger. For det fjerde, og som konklusjon og utgangspunkt for videre undersøkelser, forhåndsmeningen min er at venting og følelser dreier seg om et basisfenomen i menneskelivet, på linje med tro, håp og kjærlighet. Det er ikke bortkastet tid å lære seg mer om hva det er om.

Å lære seg å vente

Mye av livet består i det å vente; av foreldrene lærer barnet seg at det spiser potetene og kjøtt kakene før en spiser desserten, mens på skolen lærer barnet at det må vente til det blir deres tur. I ungdomstiden lærer barnet at samfunnet setter grenser for når en regnes som voksen. Dessuten påligger det skolelæreren i morsmål og litteratur å sørge for at den unge får anledning til å lære om hva for utfordringer overgangen fra barn til voksen stiller det enkelte individ overfor. Venting kommer inn ved mange andre anledninger enn de jeg allerede har nevnt, som for eksempel er det slik at den som har blitt gravid har å vente til barnet blir født. Vordende foreldre har også å lære seg å utnytte ventetiden godt, med hensyn til at mottakelsen av spebarnet skal bli best mulig.

Å være uten følelser

Jeg skifter inngangsport, og ser tematikken fra den følelsesmessige(emosjonelle) siden, især hvor det er for lite følelser, og jeg starter slik. For en tid tilbake var det ganske alminnelig å hevde ‘at mening er bruk’. Imidlertid, det hefter en alvorlig svakhet ved å identifisere mening med bruk, for en kan med letthet tenke seg at det gis et menneske som snakker om at det har sju – 7 – senger i stua sin; det som er tilfelle er at i stua til dette menneske er det sju – 7 – stoler.

En har ingen vansker med å skjønne at i dette tilfellet, gitt at det ikke foreligger årsaker av patologisk art, har svært mye gått galt i språkinnlæringsfasen, og, hva verre er, at vedkommende ikke har fått den nødvendige språklige korrigeringen i ettertid. På den annen side kan det være slik at en kjenner til hvordan bestemte ord brukes om visse fenomen, og ikke om andre fenomen. Vi tenker oss at det har blitt oppdaget at ute i verdensrommet gis det en tvilling planet til jorden, som er bebodd av vesener som er ganske lik oss selv, men med unntak av en ting: I vokabularet deres finnes ikke ord for emosjoner(følelser). Planeten har fått navnet Terra 2. Terra 2 beboerne er uten følelser. Likevel kan det oppstå uoverensstemmelser, og de løser disse, hva de nå mer presist er, ved hjelp av forstanden og fornuften. Det har seg slik at de fremmede tar seg ned til vår planet, Terra 1, der de lærer seg et par av menneskenes språk, la oss si engelsk og norsk (alternativt: svensk), sammen med seder og skikker. De fremmede er lærenemme, og de plukker hurtig opp at visse ord og begrep, som det å vente, eller det å imøtese, blir brukt i et stort antall sammenhenger, og ofte i tilknytning til at en får besøk av en god venn, som en ikke har truffet på lang tid. Naturligvis, i bestemmelsen god venn er det investert sterke følelser, og siden de fremmede er uten følelser blir det ingen lett oppgave å komme under vær med hva som menes med det, om det i det hele tatt lar seg gjøre. Det gis svært mange fenomen i norsk(svensk), respektivt, engelsk kultur, som er forbundet med sterke følelser: Foruten fødselsdagsfeiringer, høytider og minnedager, gjelder dette livet mellom fødsel og død, så som dåpen, eller navnedag, konfirmasjon, giftemål og begravelser. Det er slik at disse hendelser blir ikke til av seg selv; det er mange forberedelser som skal til før femti – årsdagen kan feires, og det er ikke gratis, Hva mer er, under normale samfunnsforhold forventer en av den som går i en begravelse at hun ikke kommer subbende i olabukser og skitne gummistøvler, og at hun ikke sitter og skravler om løst og fast med sidemannen, og som er like mye innstilt som den som skravler overfor det å vise omgivelsene sin tydelige forakt for slikt som en for lengst har lagt bak seg: En er jo et moderne menneske!

Stöd Tidningen Kulturen

Köp en prenumeration! Klicka för mer information.

Tableau de mission av François Marie BalanantUt over det jeg har snakket om over, gis det en del andre ting, så som at de feies under teppet, en unnlater å ta det opp i det hele tatt. I norsk kultur er det slik at om en av byens prominente personer, la oss si en teatersjef, ikke lenger er blant oss lenger, så får personen status som en helgen; i England er det ikke uvanlig at en tar med personens dårlige sider, der det kan hete at det var ikke sjelden at teatersjefen var så full at hun måtte bæres ut av kontoret. Med henblikk på personer, som har fått seg et navn i det offentlige liv, men som dør for egen hånd, og her snakker jeg om Norge, som jeg kjenner best, så nevnes ikke dette med et eneste ord i massemediene; det forventes at avisjournalister, radio – og tv – reportere skal holde seg til etiketten: Det har forløpt en del år siden det ble sagt at om en avisredaktør, eller en journalist, skrev det hun faktisk mente, så ville en straks ha måttet legge ned hele virksomheten.

Hva med de fremmede oppe i det jeg har snakket om? Vel, jeg knytter an til fødselsdagsfeiring, En tenker seg at det fins to venner, som jeg kaller «Nils», respektivt, «Ola». Nils og Ola pleier å utveksle gjensidige oppmerksomheter i forbindelse med deres egne fødselsdager. Ved ett tilfelle glemmer Nils at Ola har fødselsdag, det vil si at han gjør ingen verdens ting med det på vennedagen. Når Nils kommer på at vennen har hatt fødselsdag, er denne dagen for lengst over. Dette gjør Nils svært nedstemt. Ja, Nils kjenner at han, på sett og vis, har sviktet Ola. En antar at Ola ble lei seg da Nils ikke kom, og at det ikke er usannsynlig at han undres over om hvordan det står til med vennen, om vennen er syk? Om vennen ikke er vennen hans lenger? Om Nils har fått seg en annen venn? Nils på sin side, er innstilt på å ordne opp ved å snakke med Ola; han vet at det blir ikke lett, og han undres på om Ola vil kunne tilgi ham for forsømmelsen. To personer som er gjensidige åpne overfor hverandre, kommer seg i gjennom problematikken jeg har skissert. Vil de fremmede kunne forstå noe som helst av denne problematikken? En formoder at de har lært seg bruken av «vente», så vel som substantiv som verb; det følelsesmessige (det affektiv – emosjonelle aspektet) har de fremmede ingen ord for, og, følgelig, det forstår de seg heller ikke på, eller de forstår det annerledes enn oss. Således kan en undres over om det er slik at under den beskrivelsen jeg har gitt av de fremmede, så når de ikke opp til alminnelig standard for menneskelig liv, det vil si at en kan undres på om de virkelig er som oss. Det er ikke er opplagt at en har å trekke en slik konklusjon, for det gis mennesker, hvis preferanser er å sørge for at følelser ikke får altfor stor plass i livet, for følelser tenderer til å rote livet til, heller enn at det bidrar til et godt liv. Om en trekker konklusjonen at livet ser underlig ut når det er uten emosjoner, eller at det gis for lite emosjoner, så synes det som det er en holdbar konklusjon.

Det kan bli for mye emosjoner

Jeg går nå over til å snakke om tilfelle der det er for mye følelser, og som synes å ha preg av klisjeer, eller at det dreier seg om språklige utrykk som er uten kognitivt innhold. Vår tid kretser og ruller rundt det å ha og få sterke opplevelser, og jo sterkere opplevelsene er, desto bedre er det. I teorien kan det høres plausibelt ut at verdifulle opplevelser er om sterke opplevelser, i motsetning til svake opplevelser, der de sistnevnte er lite verdt, mens en er ute etter å få flest mulig av de førstnevnte. Det gis et par innvendinger overfor en slik betoning av opplevelser. For det første, og jeg snakker her om sanseopplevelser, sanseopplevelser som antas å bli tatt opp og bevart i langtidshukommelser, at disse har en tendens til å avta over tid, slik at relativt hyppige gjentakelser av opplevelser tenderer henimot å svekke dem, og til slutt har en ingen glede av de og de opplevelser. For det andre, at det er problematisk å bringe sanseopplevelser på begrep, for innen det skjer, har opplevelser en slem tilbøyelighet til å forsvinne, eller fordufte. Konklusjonen følger med ubønnhørlighet, at opplevelsesorienteringen er suspekt. En kan sammenlikne jaget etter opplevelser med ord og uttrykk som er hyppig i bruk, og som har en tilbøyelighet til å slites ned, slik at de tømmes for poeng for den som anvender dem. Alternativet til umiddelbar sansning, er at en anvender et fotoapparat, der en løper rundt og leter etter interessante motiv; bruken av kamera er verken medfødt eller noe en lærer seg straks en har ett for hånden; vi kan trygt gå ut fra at hos mennesker er anlegg og evner fordelt langsetter mønstre som er hinsides demokratisk distribusjon.

Angiolo Bronzino; concupiscenzaFør i tiden var det alminnelig at blokkeringer mellom mennesker var av fysisk art: i dag synes mye å springe ut av det som foregår i hodet på folk. I alle fell, en kan undre seg over hva som finner sted i hodet hos den som ytrer følgende ord: At Norge er et land med en utrolig fortid og en fantastisk framtid. Spørsmålet som stiger fram for bevisstheten, er hva som menes med «utrolig», respektivt, «fantastisk»? Har det å gjøre med tiden før 1905, eller er det om gjenreisningen etter 2. verdenskrig, og oppbyggingen av velferdsstaten? Eventuelt, at det dreier seg om «Oljefeberen». Under alle omstendigheter, og her roter jeg meg ikke vekk, så er det med henvisning til materielle verdier, eller slike ting som kan måle, veies og telles, det vil si at det er om den kvantitative dimensjonen. Gitt at det stemmer at materielt sett har menneskene i de nordiske landene det mye bedre nå enn for 30 – 40 år siden, følger det fra dette at folk flest er også er mer fornøyde i dag enn den gang? I sosialdemokratiske land forventes det jo at det gis positivt korrelat mellom materiell vekst og lykke: Det er vel rimelig at barna skal slite mindre enn foreldregenerasjonen, eller er det slik at en ikke har måttet arbeide for å få, skal en heller ikke få nyte godt av. Før i tiden het det at de som kom til ferdigdekket bord var «gratispassasjerer», og et annet uttrykk for det, er «snylter», eller at en lever på andres bekostning; en skal gjøre seg fortjent til godene. En skal heller ikke ta til seg av det beste først, men at en begynner med det som oppnåelig ut fra innsats, eller at næring kommer foran tæring.

Mot – ord er mot – kultur

Med demokratiseringen kom tanken om sjanselikhet mellom mennesker, at alle mennesker skal få anledning til å leve et godt liv, og at over tid ville all ulikhet mellom mennesker forsvinne i takt med ytterligere demokratisering. Det har ennå ikke skjedd. Da sosialdemokratiets velferdsprogram ble utformet, sto den allmenne kulturen på programmet, som ble regnet å høre med til velferden; det har blitt med politisk ideologi, sammen med store vyer for midler til forskning: Forskningsmessig sett er Norge det desidert dårligste i Norden.

Med henblikk på høyere utdanning, var det oppgangstider fra midten av 1960 – tallet og fram til i de første årene på 1970 – tallet, som raskt ble fulgt av betraktelige nedskjæringer i studieforløpet, og kontraktfestet veiledning. Elendigheten på høyskoler og ved universitet har vart siden den tid, det vil si i over 30 år, og det er ingenting som kaller fram tanker om at det skal skje bra ting i de nærmeste år. Undervisningsprogram blir utformet av forskere, der pensum og lærebøker blir presset inn på studentene; om en nekter å gode ordningene, så kan en alltids slutte med å studere: At studenter får alt lagt opp i fanget, er politisk ideologi, for i nåtidens klima, forlanger det arbeidsomhet. Studietiden bør, etter mitt syn, legges opp som en dannelsesreise, men når den har blitt til forberedelser for et framtidig yrke, så er det ikke lenger opplagt at dette er et realistisk mål, i alle fall ikke uten kamp. Det som er tilfellet med vår tid, er at det er nedgangstider overalt, og som blir maskert som oppgangstider; før ble pengeverdien målt i forhold til faktisk gullbeholdning, men det er lenge siden nå, og således er ord og uttrykk som «det er gull verd» og «det og det er sikkert som banken», fullstendig berøvet for mening, i og med at pengene er uten dekning, og det som nettopp blir insolvent er bankene. Derfor er det påkrevet med geriljakrig, og som slettes ikke betyr at en skal drive med væpnet kamp, for Logos(Ordet) er vårt våpen. Ordet er mot – ord, og språket er mot – språk, slik kultur er mot – kultur, for når ordet, språket og kulturen er i krise, er språkrøkt botemiddelet, der det aller første en har å gjøre, er å rense språket for slappheten og søvngjengeriet: Årvåkenhet er en dygd. Årvåkenhet er å ha oppmerksomheten samlet om floskler, blødmer og klisjerer, og at primus motor for arbeidet er det langsiktige blikket. I nåtiden vrimler det av superlativer, som at den og den avhandlingen, eller forskningsarbeidet er framragende, at den og den boken er fabelaktig godt skrevet, at det og det musikkstykket er vidunderlig. Ja, alt dette skjer omkring oss, mens vi selv venter på at det fantastiske skal hende med oss selv og livet i verden, og som forvandler alt som er – i et eneste nå.

Acedia Notre-Dame de FourvièreFra greske mytologi er de fleste av oss fortrolige med figuren Sisyfos, som ifølge myten var en forferdelig forbryter, hvis straff bestod i å slepe en tung sted opp på et høyt fjell, og like før Sisyfos nådde toppen, rullet stenen ned igjen. Det heter seg at den stunden det varte, var Sisyfos lykkelig med sin skjebne. Vel, om Sisyfos myten skal stå som sinnbilde på menneskelig lykke, står det dårlig til med oss, for spenningskurver gis det i livet, og de er slik at stigningen er langsom, mens fallet kommer brått. Eventuelt, at helt uventet kommer ulykken ramlende inn over et menneske: En trenger ikke være kyniker for å tro og mene at livet er det hardeste av alt som er hardt: Når den ytre verden truer med å sluke et menneske, så gjelder det å avbalansere dette gjennom å finne fram til indre motkrefter. I nåtiden kommer vanlige mennesker som lever helt alminnelige liv ikke til orde, for plassen er allerede okkupert av karrieremennesker, det vil si mennesker som vil opp og fram i samfunnet. Siden begavede mennesker har viktige saker på gang, det vil si slikt som virkelig teller, kan det ikke være dette som får mennesker til å få anledning til å spre tanker om løst og fast, i og med at det meste av det som flyr inn i øret er tankeløst prat. Overdriver jeg min sak? Overhodet ikke. På den annen side, majoriteten av mennesker ønsker og vil ha et stille og rolig liv, et arbeid, en familie, og litt fritid.

Om en ser på tv, så skulle en jo tro og mene at det høyeste i livet er å bli sett av de mange; det som er virkelig og sant, er at i et samfunn er det en minoritet som stikker hodet fram i offentlighetens lys. For øvrig, kan en forvente at det å ha tv fører til økt tilfredshet for mennesker? For min egen del tror og mener jeg at livet ville bli mye bedre uten fjernsyn og radio. Innsigelsen har overfor tankegangen min har jeg hørt og lest svært mange ganger: Du kan la være å se på tv, eller at du trykker på knappen når det vises ting som er uten interesse for deg. Med andre ord, tv eller ikke, er et subjektivt spørsmål, i motsetning til demokrati og demokratiske ordninger, som er rammen omkring det hele. Er det virkelig slik? Det er jo ikke mye som er demokratisk ved tv; en kan ikke snakke med blålyset som står og surrer i stua: Det er helt klart at tv som medium er et enveiskommunikasjonsmiddel.

Det som har blitt en integrert del av et samfunn legger en knapt nok merke til. Likevel er det svært sterke forventninger som trer fram i bevisstheten i de tilfelle en hører om mennesker som er uten radio og tv: Det gis mennesker som mener at mennesker uten radio og tv er litt rare. For min egen del holder jeg mennesker som er uten lyrikk – og filosofibøker for å være som de fremmede – de som kommer fra en annen planet enn vår. Er det å ha for høye forventninger overfor mennesker, at en går ut fra at de har en smule dannelse? Gitt at svaret er ja, så er veien framover, henimot et mer humant samfunn enn det vi har i dag, ennå svært lang. Begrepet om dannelse er av tid, og at et begrep er av tid, betyr ikke at det er utidsmessig, det vil si at det som var i hevd før i tiden er foreldet, og at det dermed er dårlig. Det stilles store forventninger til den som driver med filosofi, og i første rekke strømmer ikke forventingene, i termer av fordringer til logisk og sammenhengende tenkning, fra det ytre samfunnet, det vil si fra byråkrater, administratorer og politikere, siden det ikke er vanlig at nevnte gruppe av mennesker har spesielt gode kunnskaper om filosofi. Fordringene kommer fra filosofene selv, og som, i det store og hele, kun er opptatt av sitt eget. Derigjennom blir det ofte slik at den slags filosofisk tenkning som skiller seg vesentlig fra den egne tenkning, ikke bare er vanskelig å forstå: Den framstår som fremmed – uforståelig. Siden filosofi er anvist på det som lar seg forstå, det forståelige, blir det uforståelige til et ytterbegrep, som er grensen for forståelighet. Da synes konklusjonen nær: At den fremmede filosofi er en logisk gal filosofi, at slutningene som trekkes er gale, eller at rammen omkring den slags tenkning forblir tildekket. Likevel bør en respektere den andres overbevisninger og meninger, selv om disse befinner seg så langt fra ens egne, at en knapt nok forstår at det kan gis mennesker som forfekte dem. Filosofer er uenige om det meste, skjønt det er vel ennå slik at en kan forvente at filosofer har visse grunnoverbevisninger, så som at de tror og mener at sukker er søtt, eller at incest er galt.

Thor Olav Olsen 

Ensamrätt för samtliga artiklarna som Thor Olav Olsen publicerar i Tidningen Kulturen tillhör författaren. Tillståndet för citat, länkar eller publicering i andra media än Tidningen Kulturen måste skriftiligt ges av författaren på denna adress                                  Den här e-postadressen skyddas mot spambots. Du måste tillåta JavaScript för att se den.

 

 

 

 

 

Ur arkivet

view_module reorder

Klimat eller vårdkvalitet när Sahlgrenska stänger psykiatriskt akutintag

Slänger mig mot tidningsstället, inte för att Göteborgs-Posten är min främsta preferens men en gratis tidning är trots allt en gratis tidning. "Hårdare klimat för psyksjuka" skriker framsidans huvudrubrik (2010-05-03) ...

Av: Linda Bönström | Reportage om politik & samhälle | 09 maj, 2010

Släpp inte fan över bron!

Släpp inte fan över bron! Ann Hingström träffar Hans Alfredson.    Hans Alfredson, foto: Julia Peirone/W&W Två fullvuxna män med akademisk bakgrund och smak för det burleska slår sig alltså ihop och ...

Av: Ann Hingström | Scenkonstens porträtt | 12 januari, 2007

Thomas Middleton  Foto Wikipedia Public domain

En Shakespeares jämlike

Det är ett väldigt ståhej kring Shakespeares 400-årsjubileum. Hans samtida kollegor som Christopher Marlowe och Ben Johnson står helt i skuggan av honom. Och så har vi Thomas Middleton (1570-1627) ...

Av: Bertil Falk | Litteraturens porträtt | 27 juli, 2017

Bruno K Öijer reciterar

När Bruno K Öijer träder fram på scenen på Södra teatern i Stockholm vet applåderna inga gränser. Och finns det ett tema för denna kväll så är det just att ...

Av: Tomas Nilsson | Litteraturens porträtt | 17 mars, 2009

Det svenska deckaråret 2008

År 2009, dags för ett nytt deckarår men innan Bengt Eriksson börjar läsa och skriva om årets nya deckare - föreslår han några anteckningar om året som gick. Bästa svenska deckare ...

Av: Bengt Eriksson | Kulturreportage | 09 januari, 2009

Hildegard von Bingen ─ Rhenlandets Sibylla

Under medeltiden levde ett stort antal märkliga kvinnor som i dikt eller drama i uppenbarelser eller brev framför sin kärlek till Gud och sina medmänniskor. De talar om sin förundran ...

Av: Lena Månsson | Övriga porträtt | 26 oktober, 2009

Intervju med Alessia Niccolucci

Alessia Niccolucci är en begåvad italiensk ung författarinna, med flera romaner, noveller och diktsamlingar bakom sig. Hon tycks ha valt ”den kvinnliga kontinenten”, som Lacan hade kunnat säga, men hon ...

Av: Guido Zeccola | Litteraturens porträtt | 19 augusti, 2011

En tyrann i tiden – Re Orso på Opera Comique

Det finns många sätt att börja en opera på. Det behöver inte vara med ouvertyren, även om det är det vanligaste. Ouvertyren kan man dessutom lägga i slutet av operan ...

Av: Ulf Stenberg | Kulturreportage | 26 maj, 2012

Botanisera i arkivet
close

Prenumerera på vårt nyhetsbrev!

Få de senaste artiklarna direkt i din brevlåda - helt kostnadsfritt.

Du kan när som helst avsluta din prenumeration - enklast klickar du bara på länken du hittar i varje nyhetsbrev.