Demonernas domptör. Om Bertil Malmberg

Crister Enander skriver ett rörande porträtt av den svenske diktaren Bertil Malmberg. Han har beslutat sig för att hemsöka min enkla boning. Han lämnar mig inte ifred. Inte för ...

Av: Crister Enander | 18 april, 2011
Litteraturens porträtt

Intoleransens spelregler

I dagarna publicerades Forum för levande historias rapport Antisemitism och islamofobi – utbredning, orsaker och preventivt arbete. Det är ett viktigt arbete, och den komparativa ansatsen kan ytterligare hjälpa oss ...

Av: Simon Sorgenfrei | 26 augusti, 2011
Essäer om religionen

Klaustrofobisk skräck utlovas på Spårvägsmuséet

I mitten av april gör skräcken entré bland tunnelbanevagnarna på Spårvägsmuséet i Stockholm. Teaterföreställningen Silverpilen 21.32 är ett samarbete mellan muséet och Minerva Produktion där man använder tunnelbanevagnen som arena ...

Av: Marcus Ridung | 26 mars, 2012
Reportage om scenkonst

Erik Larson i odjurets trädgård

Erik Larson på amerikanska västkusten, han bor i Seattle, är född 1954 och med förflutet som Staff Reporter på Wall Street Journal. Han har också varit flitig i den periodiska ...

Av: Ivo Holmqvist | 04 mars, 2013
Essäer om litteratur & böcker

Fra moral til metafysikk



Innledning

Abraham Bloemaert Parable of the Wheat and the tares WaltersArtikkelen min er om bevegelsen fra moral til metafysikk. All moral har et metafysisk grunnlag. I vår tid er en svært skeptisk overfor alt som har å gjøre med fundament, og som gjerne blir framstilt i retning av fundamentalisme; overbevisningen min er at uten et slikt grunnlag, eller en søken etter det, bryter det meste sammen. Det kan også forklares slik. Siden utformingen av livet finner sted ved hjelp av tingene, og som fordrer at en tenker over deres plass og rolle i menneskelivet, så følger det at den videre gangen og utviklingen av diskursen kan beskrives i termer av ‘tingenes metafysikk’.

Hva angår moral, så dreier den seg om forskjellen mellom rett og galt, godt og ondt, mens en av de mange betydningene til ‘metafysikk’ er ‘streben etter visshet om de ytterste anliggender’, det vil si at mennesket trenger erkjennelsesmessige holdepunkter i livet. En kan hevde at den førstnevnte betydningen – tingenes metafysikk – er med referanse til metafysikkens spesielle del; metafysikkens erkjennelsesmessige betydning utgjør den generelle delen av metafysikken.

Moralens spesielle del er knyttet til moralens gjenstandsområder, så som at moralens språk angår personer, karakter, emosjoner, intensjoner, handling og handlingens konsekvenser, der det evaluerende elementet kommer til uttrykk som ros eller ris, positiv anerkjennelse eller som klander. I praksis betyr det foregående at med rette er det slik at den som lar være å ta hensyn til andre mennesker enn seg selv, er gjenstand for moralsk klander; ingen skal bebreides for å være uten kjennskap til metafysikk. Med andre ord, det gis en grunnleggende grenseoppgang mellom moral og metafysikk, en grenseoppgang som samtidig er om forskjellen mellom moral og metafysikk, og rollene de spiller i og for livet. Dermed er det slettes ikke dumt å mene at mens det er slik at mennesker kan innpodes uklanderlig moralsk atferd, er dette verre for det metafysiske aspektet ved moralen, som forlanger et stykke tankearbeid, for at det skal gjøres begripelig.

En har likeledes å merke seg at streben etter det gode liv, eller streben etter lykke, og som reiser metafysiske spørsmål, trenger ikke å være identisk med livet når det blir vurdert fra et moralsk synspunkt. Utover det jeg har nevnt om grunnleggende visshet om de ytterste anliggender, som relasjonene mellom ånd og materie, det universelle og det individuelle, frihet og ufrihet, determinisme og indeterminisme, det deskriptive og det normative, så er disse anliggender rotfestet i livet selv.

Stöd Tidningen Kulturen

Köp en prenumeration! Klicka för mer information.

Jeg starter opp med å snakke om hvorfor en bør leve moralsk, for så å snakke om livets ulike aspekt. Deretter følger avsnittet om livet sammen med tingene. Jeg avslutter artikkelen med et kortfattet sammendrag.

Hvorfor leve moralsk?

Å ta opp spørsmålet ‘hvorfor’ er tvetydig mellom å spørre etter grunner/årsaker til det moralske levesettet, eller at det er med henblikk på hva, eller for hvis skyld en lever moralsk, for eksempel at en angir en religiøs begrunnet intensjon. Eventuelt, at det gis et par begrunninger til. For det første, at et moralsk liv, der intersubjektivt gyldige normer gjelder, er mulige vilkår for å kunne leve på sivilisert måte sammen med andre mennesker. For det andre, at den som har et moralsk liv, tenker ikke over det: Det hele er i orden som det er. Jeg ser bort fra de to siste begrunnelsen og samler meg om de to første tolkningene av spørsmålet hvorfor. For å illustrere hva jeg mener med spørsmålet «Hvorfor leve moralsk?», knytter jeg mitt første eksempel an til sentrale synspunkt om sujettet hos Kant. Tolkningen min er relativ fri i forhold til Kants arbeider; i tilknytning til Kant, tar jeg opp begge tolkninger av spørsmålet. Det andre eksemplet mitt er ikke bundet opp til en særskilt tenker, men jeg knytter det an til et kristent synspunkt, nemlig budet om nestekjærligheten, det vil si at ut fra kristendommen skal du elske din neste som deg selv. Jeg går nå over til å snakke om deler av Kants moralfilosofi.

Om en prøver seg på å rekonstruere Kants moralfilosofi med henblikk på hans motiver(grunner) for å leve moralsk, så er det rimelig å tenke seg at tankegangen hans er slik. For Kan er mennesket et rasjonalt selv, og det betyr at i livsføringen er dette selv anvist på å gjøre bruk av dets fornuftsevner, eller at å være menneske er å være en fornuftsperson. Som de aller fleste vet, så er Kant kjent for å ha formulert det han beskrive i termer av moralloven, og, ifølge Kant, er det to ting som fyller ham med ærefrykt: Himmelhvelvingen over ham og moralloven inne i ham. Således, å handle moralsk er å handle ut fra moralloven og på grunn av moralloven. Første formulering av moralloven er slik: Handle slik at maksimen for din handling skal kunne utgjøre en universell lov. Mennesket eksisterer i sanseverden, og mellom mennesket som rasjonal person kommer det et mylder av ulike impulser og begjær, som trekker i en retning som er uforenlig med moralloven. Således har mennesket som rasjonalt selv å legge bånd på seg selv, det vil si at det legger vinn på å prøve å overholde sin egen lov. I den grad og utstrekning det mislykkes med dette, lever det under sitt eget nivå. Siden det ikke er opplagt at mennesket vil prøve å leve ut fra moralloven, i og med at det til stadighet vil prøve å styre unna det som er ubekvemt for det selv, eller som forlanger konstante anstrengelser, mener Kant at for slike personer som mennesket, som er utstyrt med så mange uregjerlige lidenskaper, er moralen anvist på plikt

Da jeg mener at det er tilstrekkelig å si noe om den første formuleringen av moralloven, for å forstå hva den går ut på, så hopper jeg over den 2. formuleringen av moralloven, som er om mennesket som mål i seg selv – dets egenverdi. Jeg tar heller ikke opp relasjonen mellom den intelligible verden og den empiriske verden, som representerer problem i Kants teoretiske filosofi og i hans praktiske filosofi

Allegory of Modesty and Vanity by Bernardo LuiniDerfor går jeg i gang med å snakke om moralen, eller moraliteten, i et religiøst perspektiv, det vil si ut fra livets endelighet, holdt opp mot det praktiske postulatet om et liv som fortsetter og fortsetter: Kant betrakter livet som utfordrende oppgave, i den mening at det er om å perfeksjonere seg, og at mennesket som rasjonalt selv har en plikt overfor seg selv til å forbedre seg i moralsk henseende. Imidlertid, livets korthet begrenser varigheten av et slikt perfeksjoneringsprosjekt. Dermed konstruerer Kant et praktisk postulat om at evigheten nettopp gir opphav til en uendelig moralsk perfeksjonering. Det får være som det er eller ikke er. Jeg ser på dette på en annen måte enn Kant, som knapt nok var en religiøs mann; nestekjærlighetsbudet oppfordrer mennesket til å elske din neste som deg selv. Om en ser bort fra utsagnet at hvert eneste menneske er sin egen neste, så er dette budet et jordisk bud, og som vektlegger betydningen av å sette sitt liv i andres tjeneste, at i motsetning til Kant, skal egeninteressene nedtones, mens andres genuine interesser skal framheves. For meg virker det som et mye mer sympatisk prosjekt enn Kants, som kretser om sitt eget selv.

Nestekjærlighetsbudet sier ikke at egenkjærlighet er galt, men det vektlegges at kjærligheten til nesten skal telle like mye som kjærligheten til en selv – verken mer eller mindre. Ingen kan leve helt opp til dette kjærlighetsbudet, som når jeg kjøper meg en nye skjorte eller en bukse, så tenker jeg først og fremst på meg selv, og ikke på min neste. På den annen side, om jeg har en venn som er innlagt på et sykehus på grunn av at han har en alvorlig sykdom, mens situasjonen for meg er at jeg holder på å avslutte et langt universitetsstudium, så forlanger moralen av meg at jeg legger studieavslutningen til side for noen timer, og som består i at jeg tar en pause i skrivingen på avhandlingen min, for å avlegge den syke vennen et besøk; skrivingen forlater meg ikke, men det er uvisst med vennen. Gitt nå, at jeg har inntatt et bestemt metafysisk standpunkt om den ytre verden, og som er om dennes non – eksistens, det vil si at den sosiale verden og de utstrakte tingene, finnes kun som manifestasjoner fra mitt eget sinn og som jeg projiserer ut i en fiktiv verden, så impliserer ikke det at jeg fritar meg selv fra å gjøre noe som helst i forhold til det jeg oppfatter som skinn og bedrag: Jeg besøker vennen. En kan likeledes tenke seg at den andres liv er virkelig, men jeg har ingen tilgang til den andres følelser og tanker. Alternativt, at tilgangen til den andre skjer ut fra meg selv – i kraft av mine egne verdier og interesser. Det er en misforståelse å tro at metafysikere er inaktive i relasjon til verden.

Livets ulike aspekt

I dag skal livet leves uten smerter og lidelser. Det er et underlig synspunkt, for livet består av besværligheter og lettelser; at det gis så unevnelig mange lidelser i verden gjør livet besværlig, mens den store lettelsen er at livet er endelig og at det tar slutt, skjønt ingen kjenner dagen og timen, eller når, hvor og hvordan døden vil inntreffe. Livet er viselig innrettet – det er fornuftig.

I vår tid er den gjennomsnittlige levealderen for så vel kvinner som menn langt høyere enn i tidligere tider, og det betyr at nå gis det mange flere gamle mennesker enn før: For noen betyr det å leve de siste årene av livet sitt i stor ensomhet, og den som lever i stor ensomhet lider under det, mens andre synes å trives godt med å oppnå høy alder. Jeg har møtt mennesker som mener at å bli gammel er en forbannelse, siden med alderdom kommer sykdom, og det som var enkelt å gjøre før klarer en ikke å få til lenger, som for eksempel å gå lange turer uten at smertene melder seg. En kan undres over hva problemet med smerter og lidelser faktisk er: Er det å fjerne disse fra livet; det går heller ut på å begripe at det er umulig å leve et helt liv uten en viss grad av smerter, og dermed er det om hvor mye smerter vi mennesker tåler, uten at vi bryter sammen av den grunn. Naturligvis, det betyr ikke at en skal dyrke fysisk ubehag, eller at en bør holde seg unna tannleger, selv om en stadig vekk har tenner som verker – det er absurd.

Med henblikk på ‘ensomhet’, er livet mitt radikal ensomhet, og som svarer til livet som iboende uvisshet, som, på sin side, ligger til grunn for det singulære menneskes streben etter visshet, enten alene eller sammen med relevante andre, beroende av hva det er om.

Livet sammen med tingene

Pieter Bruegel the Elder The Tower of BabelSlik jeg nevner i innledningen til denne artikkelen, finner livet sted ved hjelp av tingene. Eksempler på det er å bygge seg et hus, hugge ved eller å skrive en bok. Naturligvis, den sosiale dimensjonen er én av de konstitutive element for alt menneskeliv, uten at det svekker tesen min ‘at livet er mediert av tingene’. Mennesker kan også forstås i termer av ting, slik både hvert eneste menneske trer fram som en fysisk størrelse, en levende organisme – en ting. Kroppen vår er ett eksempel på en slik ting, og den fungerer som vår store understøttelse i livet; om kroppen svikter oss, så bryter vi selv sammen. Således har det lite for seg å tro og mene at kroppen er ekstern i relasjon til oss selv, og at vi kan manipulere den for våre egne formål, uten at det får negative konsekvenser. Det som er tilfellet, er at det gis et dynamisk forhold mellom meg selv som teoretisk og praktisk agent og min. egen kropp, og når kroppen min lider, lider også jeg. På den annen side er det slik at til begrepet om å ha et jeg svarer begrepet om å relatere seg til dette jegets omstendigheter, og dette finner sted på den måten at jeg kan si at ‘jeg er jeg og omstendighetene mine’. Enn videre, mye av livet består av absorbering av omstendighetene, og som består av de ting som står eller finnes rundt oss. Dette innebærer at langt på vei blir et menneskes personlige identiteten fastlagt gjennom beskrivelser av hva det gjør sammen med tingene, og ut fra forståelsens synspunkt betyr det at praksis har forrang framfor teori. Jeg skynder meg å føye til at slikt forlanger at den som gir seg i kast med å beskrive hva noen annen gjør, trenger å rå over de relevante begrep for at beskrivelsen skal kunne treffe den som beskrives. Poenget mitt er slik. For at en annen person skal kunne hevde om en annen person at denne er et skrivende menneske, så har det å være slik at det må rå over begrep om hva som menes med ‘å være et skrivende menneske’.

Tilbake til hovedveien, og som er om ulike slags ‘ting’ og deres ulike aspekt. Bokstaver, ord, setninger og avsnitt oppfatter vi som ting, og som har fysiske aspekt; for eksempel er en nedtegnet tekst synlig for den som kan se; det muntlig ordet kan høres av den hvis hørsel er i orden.

Foruten fysiske ting gis det en rekke andre former for ting, så som tanker, som ennå ikke har sett dagens lys, skjønt de svirrer rundt i bevisstheten, analogt til tunge ting jeg sleper med meg.

Bakgrunnen for at tanker kan kjennes som tunge, fysiske ting, er av psykosomatisk art, der det psykologiske aspektet nedfeller seg i det somatiske; det er svært sjelden at melankoli opptrer uten at tungsindigheten framtrer som konkrete uttrykk i noens kroppslige atferd – gitt at vi forstår hva som menes med ‘atferd’. Det betyr at tungsinn er en relativt stabil sinnstilstand, i motsetning til alternerende sinnstilstander som håp og skuffelse, i skarp motsetning til ‘det ukuelige håpet’ og ‘frustrasjon’.

Forskjellen mellom de to siste sinnstilstander er slik. Menneskeliv er utenkelig uten skuffelser; siden det å ha forventninger er konstitutivt for menneskeliv, er det slik at når forventingene ikke innfris, og hvem har gått fri fra det, så blir en skuffet, eller lei seg. Skuffelser er av psykologisk art. Med frustrasjoner forholder det seg ganske annerledes, der frustrasjoner er responser på mentale murer, og hvor utfallet er utfrysning fra omgangskretsen, et fenomen som mange kjenner igjen fra ungdomstiden, om en selv ble rammet av det eller ikke. Hvorfor er det slik? Vel, én forklaring er slik. Grupper har en tendens til konformitet, og det er alminnelig at det utpeker seg en gruppeleder, eventuelt, og det er mer sjelden, at det velges en til leder for gruppen. Om det nå oppstår divergerende meninger og holdninger i gruppen, så kan det bli vanskeligere å håndtere dette enn om gruppemedlemmene selv løser konfliktene – uten gruppelederens inngripen. Således synes det å være langt enklere å fryse ut gruppemedlemmet som trøbler, framfor det å ta opp spørsmålet om hvorfor det oppstår gnisninger i gruppen. Det gis jo også de som tror og mener at de nordiske mennesker har liten eller ingen erfaring med å takle konflikter, og det gjør ikke tilstanden bedre når problemene tårner seg opp. Det heter seg at vi som lever her nord er et tregt, dorskt folkeslag, og at vi dermed finner oss i det meste. Jeg er langt fra sikker på at ‘tålmodighet’ er det rette begrepet, for å karakterisere det vi er som folk. Det er en allmenn erfaring at mennesker blander sammen karakteregenskaper, dygder, og at det dermed har mye for seg å tro og mene at det også er tilfellet her.

Forskjellen mellom det alminnelige håpet og det ukuelige håpet er slik. For det alminnelige håpet gjelder dette: Vi imøteser at i framtiden vil det og det skal skje. Ett eksempel på det er at en kommer til å få besøk fra en tidligere studiekamerat, for en har hørt at hun har flyttet tilbake til hjembyen, eller at en ser fram til kommende politiske valg, siden det vil innebære et etterlengtet skifte av regjerning. For det ukuelige håpet er det dette som gjelder: Vi tenker oss at det er krig i landet vårt, og mange mennesker blir enten drept, eller så dør de av sult og utmattelse, det vil si at problemene står i kø. Likevel, vi gir ikke opp tanken på at om en stund vil den forferdelige krigen være over.

Det siste eksemplet kan forandres: Det er fred i landet der du bor, men datteren din kjemper som soldat i et annet land. I en slik situasjon står det dårlig til meg deg uten det ukuelige håpet.

Sammendrag

I artikkelen min har jeg snakket relasjonene mellom moral og metafysikk, og at det konkrete ved metafysikken er at det er om å etablere et grunnlag for moralen, uten at det impliserer at moralsk rakryggede mennesker skal kjenne seg ille berørt ved at de er uten spesielle kunnskaper om hva metafysikk går ut på. Enn videre er det slik at jeg har snakket om at det gis mange slags typer av ‘ting’, for eksempel psykiske og intellektuelle ting. Jeg argumenterer også for at livet vårt utformes ved hjelp av tingene, uten at dette betyr at livet selv er en ting. Jeg avrunder artikkelen med å snakke om betydningen til ‘det ukuelige håpet’.

Thor Olav Olsen 

Ensamrätt för samtliga artiklarna som Thor Olav Olsen publicerar i Tidningen Kulturen tillhör författaren. Tillståndet för citat, länkar eller publicering i andra media än Tidningen Kulturen måste skriftiligt ges av författaren på denna adress                                 Den här e-postadressen skyddas mot spambots. Du måste tillåta JavaScript för att se den.
 

 

 

Ur arkivet

view_module reorder

En bemerkning om Claude Monet og livsvirksomheten hans

Oscar Claude Monet, som var Monet's fulle navn, ble født i Paris, den 14. november, 1840.  Foreldres navn var Louise-Justine Monet og Adolph Monet. Fra før av hadde ekteparet Monet ...

Av: Thor Olav Olsen | Agora - filosofiska essäer | 06 juli, 2010

Han vägrade att dö

Elias CanettiDöden var den yttersta och största förolämpningen mot människan. Elias Canetti förklarade ett privat krig - ett ensamt korståg - mot döden. Han gjorde det envist, styvnackat och utan ...

Av: Crister Enander | Litteraturens porträtt | 16 mars, 2009

Stigmatisering är ett historiskt begrepp när det gäller samhällets syn på psykisk…

Begreppet stigmatisering används ofta i samhällsdebatten. Ordet stigmatisering kan härledas från grekiskans stigma som betyder (bränn) märke, fläck. Ordet kan härledas till en medeltida (ligatur) av bokstäverna sigma och tau ...

Av: Gunilla Dored | Essäer | 25 maj, 2011

Språk

Efter illusionen om att kunna förstå och om att kunna förklara, efter illusionen om en vilken som helst form av kommunikation och samförstånd, vill jag återkomma till ett stadium (som ...

Av: Gilda Melodia | Gilda Melodia | 13 maj, 2016

En arbetslägenhet i Stockholm

- Varför ser man aldrig dig i en mjukt stoppad möbel i tv? Är du bitter? - Jag har undrat med vilken saklig motivering Dagens Nyheter, Expressen, Kulturradion och så vidare ...

Av: Peter Lucas Erixon | Utopiska geografier | 04 januari, 2010

De långa nätterna på de iskalla perrongerna

tid Allt utförs under ständig observation av tiduret i Korridoren, detta enväldiga kvarnhjul som hugger ned existensen i små ogina sekvenser. Det är också en vardaglighet som tränger på ...

Av: Benny Holmberg | Kulturreportage | 01 juli, 2011

William Blakes tankevärld

Det andliga klimatet: en kort historikUnder renässansen fanns en bildpoesi, Emblem-Poetry. En bildpoesi som byggde på den vid denna tid rådande mystikens kosmologi. Blake kan räknas till efterföljarna av denna ...

Av: Violet Tengberg | Essäer om konst | 16 december, 2010

Pino Masi och det italienska ärret Intervju med Roan Johnson

På den italienska filmfestivalen den 4 – 7 oktober på biografen Sture visades bland annat filmen ”Högst upp på listan” (I primi della lista), en skruvad komedi med allvarliga undertoner ...

Av: Roberto Fogelberg Rota | Filmens porträtt | 23 oktober, 2012

Botanisera i arkivet
close

Prenumerera på vårt nyhetsbrev!

Få de senaste artiklarna direkt i din brevlåda - helt kostnadsfritt.

Du kan när som helst avsluta din prenumeration - enklast klickar du bara på länken du hittar i varje nyhetsbrev.