Aleksa Lundberg- en dramatiker med fokus på de transsexuellas problem i samhället

Det finns en marginaliserad grupp i vårt samhälle, vars röst inte har lyckats göra sig hörd i nämnvärd grad förrän nu. De transsexuella har levt vid sidan av de givna ...

Av: Jens Wallén | 02 augusti, 2014
Övriga porträtt

Vermeer van Delft och hans konst

Johannes/Jan Vermeers 1600-talsmåleri kännetecknas av den tidens moraliska uppfattningar. Det finns pedagogiska pekpinnar i hans verk, som hade som mål att åskådliggöra synen på samhällets ”nya moral” och fostra kvinnorna ...

Av: Lilian O. Montmar | 18 juni, 2014
Konstens porträtt

Pantheon i Rom

Sommarens esoteriska betydelser

Året, med dess olika årstider, har hermetiska betydelser som binds till solståndet och dagjämningarna och ger den moderna människan möjlighet att stärka banden mellan den individuella själen och världens ande, mellan det ...

Av: Guido Zeccola | 12 juni, 2017
Essäer om religionen

Luther spikar upp de 95 teserna. Målning av Julius Hübner. Foto: Wikimedia

Ett jubileum med komplikationer

”Om inte om hade funnits...” - så börjar ett känt talesätt med många mer eller mindre burleska varianter. Sensmoralen tycks ändå alltid vara, att så kallade kontrafaktiska spekulationer om historiens ...

Av: Thomas Notini | 30 maj, 2017
Kulturreportage

Kultur og livsform



Elizabeth Jane Gardener BouguereauInnledning

Emnet for artikkelen min er at livet består av mye mer enn jobbing og shopping, instrumentell vitenskap og teknisk politikk. Dette beskriver jeg i termer av ‘progressivt framskritt’, som er om ‘forbindtligheter, retning, mål og mening’.

Verden og jeg

Det gis ulike inngangsporter til å forstå vårt liv i verden, og én av dem er slik. Frisettingen fra verdens dominans over meg selv begynner straks jeg tar tak i livet, og at fra nå av er det livet som har forrang hos meg, og at verden og jeg får en underordnet betydning.

Å ta opp livet er å gjennomlyse verden; der det som er i meg har strømmet inn i meg fra utsiden.

Det er i barndommen og ungdomsårene at vi får impulsene som former oss for resten av livet, og i dannelsesårene består dette av foreldre(forelder), slektninger, venner av huset, barnehagevenner og skolekamerater, lærere, venner utenfor skolesituasjonen, sammen med andre personer, så som dem en møter via skolekamerater. Det er også det en beskriver som vår oppvekstverden. Mennesket fødes inn i en fremmed verd. Med Vico kan vi formulere det slik at spebarn blir født inn i en verden som består av uhyggelige skikkelser, skikkelser som er mer enn tre ganger så store som deg selv. Dermed er det å gjøre verden fremmed en overflødig akt.

Stöd Tidningen Kulturen

Köp en prenumeration! Klicka för mer information.

Å yte motstand overfor denne fremmede verden, er å strebe etter å finne seg til rette med livet sitt i verden.Hvabunner det i? Svaret mitt er slik. Jeg har mine egne anliggender, som jeg har å ta hånd om, og om jeg lar være å gjøre det, så blir de ikke tatt hånd om av noen som helst. I motsatt fall får verden makt over meg, siden det som blir tilbake etter at jeg har opphørt å forholde meg aktiv til mitt forhold til verden, er at jeg har lagt tingene mine i hendene på andre mennesker: Å la andre styre livet ditt, er å miste sitt eget liv, og da det som virkelig teller for meg er å ha mitt eget liv å føre, så har jeg å fortsette med å ha et godt grep om livet. At verden kan komme til å dominere meg, forstår jeg på ulike måter. For det første, at jeg forsvinner opp og inn i den ytre verdens struktur, der jeg for eksempel får meg en jobb utenfor Norges grenser, og at mesteparten av livet mitt består av å jobbe: Jeg er ikke annet enn det verdens ulike globale strukturer til enhver tid er, det vil si at jeg lever abstrakt og er svært langt fra å kunne ha mitt eget liv å føre. For det andre, jeg blir i hjemlandet mitt, og ved at jeg blir i hjemlandet mitt, følger jeg den store strømmen. Skjønt jeg har ett mål: At jeg prøver å bli rik på penger; år legges til år. Det som er tilfellet, er at livet er for kort til at jeg oppnår målet mitt. For det tredje, at jeg møter et annet menneske som jeg gifter meg med, og at vi får barn, der det som fyller min verden er vekslingen mellom arbeid og søvn, barneoppdragelse og arbeid, fritid og ferier. Med andre ord, jeg har tilpasset meg den konvensjonelle verden – om den er i stor forandring eller ikke.

Den sakrale dimensjonen: Ord versus navn

Det går en kontrovers gjennom den europeiske kultur, og som er om ‘ord’ versus ‘navn’, eller ord på den ene side og navn på den annen side. Er dette kun en tvetydighet, og som en ikke kan finne ut av, eller er det snakk om andre saker enn det, som for eksempel at når en setter seg i fart og bevegelse med henblikk på en undersøkelse om religion og teologi, eller religionsfilosofi, så er forutgående overbevisning og mening avgjørende for resultatet en kommer fram til? Alternativt uttrykt: Dersom en kun ser på notasjonen om Gud som et navn, og ikke som et begrepsord for det høyeste av alt, og som en ikke er i stand til å tenke seg at det finnes noe som er høyere enn Gud, så synes det som den som tror på Gud alt allerede har tapt overfor en framgangsmåte som reduserer «Gud» til en tom lyd: Gudsforestillingen er ikke et spørsmål om hva for ord, eller navn, en rår over, som at i Islam benevnes Gud med «Allah». Guds eksistens er heller ikke beroende av at det gis mennesker som tror at Gud finnes, for det gis tider da mennesker vender seg bort fra Gud, er det absurd å hevde at Gud ikke finnes. At det gis mennesker som er lite mottakelig for Guds ord, er ikke et bevis for Guds non-eksistens.

I skapelsesforløpet er tingenes framkomst knyttet til ord-givingen. Betydningen er: Uten ordgiving har tingene ingen eksistens. Uten ord finnes ikke språket.

Ord, begrep og idé

Olika exotismerIfølge Platon er tingene i sanseverden kun ufullkomne etterlikninger av tingene som finnes i idéverdenen. Ordene er flyktige, de kommer og forsvinner like fort som de kom, og således trenger en å begrepsfeste ord og begrep, mente Platon. Ta for eksempel en sirkel: Hvordan tenker så Platon seg at et menneske skal kunne oppnå erkjennelse av hva som utgjør en sirkel?

Platon tenkte seg at dette kunne skje på to måter, det vil si at han startet opp med den generelle læren om idéene for så å gå over til den spesielle delen. Med den generelle delen mener jeg idélæra, mens med den spesielle delen mener jeg Platons matematiske-geometriske metode.

Jeg starter med idélæra, og hvor hen den viste seg, Deretter går jeg over til den spesielle delen.

Hos Platon er det i første og siste instans om at i menneskets sjel finnes det en gnist, som utløser en hel brann etter hvert som sjelen mottar riktige næringsemner fra en mester, eller en lærer. En sier jo at den og den er svært begeistret(brenner) for det og det, og da har det aktuelle mennesket fått gode impulser utenfra. I alle fall, straks det singulære mennesket har blitt vekket fra dets slummer, så er det lengselen etter å erkjenne idéverdenen som har våknet hos det.

Uten å gå i detalj: Hvordan kan den erkjennende forsikre seg om at den gjenerindrede oppfatning er adekvat i relasjon til det faktiske erkjenningsobjektet? Da det er en stor avstand mellom forestillingen om objektet og det opprinnelige objektet(idéen), kan en ikke oppnå visshet om forestillingen en således får svarer til idéen. Uttrykt med andre ord, spørsmålet er om allmennbegrepet og idéen faller sammen, eller hva for relasjon det er mellom disse to? Å sammenlikne to størrelser har som forutsetning at det gis et tredje, og som fungerer som standarden de to øvrige ting måles opp mot. I dette tilfellet er det, altså, allmennbegrepet og idéen som blir prøvd overfor standarden; skjønt hva for standard er det snakk om her: Dette kunne Platon ikke finne ut av, og således postulerte han at det finnes en idéverden, som er uavhengig og selvstendig i relasjon til menneskets bevissthet. Mens Platon synes å tro og mene at idéverdenen har en klar objektiv eksistens, undres vi over hva Platon kunne ha ment med det.

Platon hadde mer å uttrykke om tingenes egenskaper, det vil si at ut over den sanselige tilgangen gis det andre tilganger, der resonnementet hans kan gjengis på slik. Å si at sirkler er runde, eller at alle sirkler er runde, er altfor vagt for Platon; sirklers særegenhet må fanges inn ved hjelp av definisjoner. Om Platon hadde levd i dag, og om han skulle tatt stilling til beskrivelser av sirkler som runde, eller at ‘rundhet’ er hva sirkler er, så ville han nok ment at dette er et analytisk utsagn, nemlig at predikatet er bygd inn i subjektet, eller at det en snakker om(subjektet) allerede er rundt(predikatet): Det er likeledes å forutsette det som skal bevises, at en hevder at egenskapen rund (som også er et predikat i setningen ‘denne sirkelen er rund’) er det som opplyser mennesket om hva som utgjør sirkelens matematiske og geometriske egenskaper.

Dermed må en anta at hva Platon ønsket og ville erkjenne var å passere fra ‘denne sirkelen via en allmenn definisjon av sirkler, en definisjon der det framgikk sirklers felles egenskaper, og fram til selve sirkelen – sirkelen i seg selv’. Ja, for Platon var det slik at en kunne tegne en sirkel, konstruere en sirkel, regne ut både omkretsen og flateinnholdet av en sirkel, uten at en ble spesielt visere av det. Poenget er, slik jeg nevnte ovenfor, at å individualisere og re-individualiser en viss gjenstand, eller figur, som en sirkel trenges en standard, norm eller regel: Ved hjelp av den matematiske – geometriske metode fant Platon ingen slik norm. Platon hadde viklet seg inn i vanskeligheter som han ikke kom seg løs fra.

Nej du ska inte titta...Bemerkningen min overfor hva det betyr å forstå at en viss figur, eller en bestemt skikkelse, er en sirkel, er slik. Å gjenkjenne en viss skikkelse, med en viss form, som en sirkel, er å hevde at den aktuelle skikkelsen har den samme formen som en annen skikkelse, og som nettopp er sirkelens form. Poenget mitt kommer også fram ved at rekkefølgen snues om, slik at en får en bevegelse fra idé til ting(virkelighet), og at en ikke ender opp med en abstrakt idé ved at bevegelsen er fra ting via begrep til ide. Tankegangen min er slik. Det gis, i det minste, to virkelighetsoppfatninger som ikke lar seg forene under en og den samme hatt: På den ene side den antroposentriske(geosentriske) oppfatning og på den annen side den heliosentriske oppfatning. Ut fra den antroposentriske oppfatningen, stiger sola opp i øst og går ned i vest, mens ut fra den heliosentriske oppfatningen kretser jorden rundt sola, som konstituerer rammen omkring, mellom annet, tidsregningen vår. Siden det vitenskapelige språket, som er et spesialisert språk, og hverdagsspråket, som i alminnelighet er uten fagterminologi, er uttrykk for inkompatible språk, der en ikke kan oversette det ene språket til det andre språket, vil det heller ikke være slik at i framtiden er det sannsynlig at disse to språk kommer til å konvergere – til det er deres respektive virkelighetsforståelse altfor ulike.

Det bør også føyes til at i hver eneste kultur og innenfor hver eneste livsform forholder det seg på den måten at mennesket forstår seg selv, livet og verden ut fra språket det har og ut fra begrepene det rår over, og siden det er slik, synes det å benytte et språk, hvis grunnleggende begrep er irrelevant i relasjon til språket det har vokst inn i og opp med, å være en underlig måte å omgås det selvfølgeligste av alt: At sola står opp i øst og at den går ned i vest.

Likevel, om Platons forsøk på å fange inn realiteten er lite tilfredsstillende i dag, så bør vi ikke gi slipp på tanken at det gis idéer, og at idéer ikke faller sammen med begrep: Det er ikke slik at alt som kommer fra menneskenes fortid er ting som har å bli kastet på historiens skrothaug.

Med ‘idé’ menes ikke ‘tankeforestilling’; det betyr heller ‘form’. Begrepet om form kjenner en fra et stort antall sammenhenger, så som at vitenskapelige verk har en form som skiller seg fra romanens form. ‘Idé’ opptrer også sammen med ‘historie’, slik at en får ‘idéhistorie’, til forskjell fra ‘historie’. Forskjellene mellom de ulike fag og disipliner trenger ikke alltid å være så stor som en kan tro at de er. Som eksempel på det, nevner jeg dansken Johannes Sløk (1916 – 2001), som var teolog, idéhistoriker, filosof, forfatter og oversetter. Virkeligheten er en, og siden den blir oppfattes ulikt av ulike mennesker til ulike tider, steder og omstendigheter, så er det med henvisning til ulike virkelighetsfortolkninger.

Språk forandrer seg over tid

Det synes opplagt at språk forandrer seg over tid, at ordenes betydning den gang og nå ikke lenger er den samme, som for eksempel at idiotes, som er et gr. ord, og i det gamle Hellas sto det for ‘privat person’, ‘ordinær person’, ‘person uten offentlig stilling’, eller ‘person som er uten profesjonell kunnskap – idios, egen, privat’. I videre forstand sto begrepet for ‘person som ikke tok del i politikken, eller organiseringen av samfunnet/bystaten’. I nåtiden står ‘idiot’ for ‘mindre begavet’; ‘lavpannet’, ‘tosk’, o.l. I vår tid regnes det å klassifisere mennesker, som lar være å avgi stemme på valgdagen som lavpannete individ, for forsøk på å bryte ned deres personlige integritet.

Det synes å gjelde det samme for ‘idé (eidos: bilde, form) som for ‘idiotes: At ordets innhold, betydning, forandrer seg over tid. I dag står ‘ide’ for følgende begrepsord, alt etter sammenhengen de opptrer innenfor: ‘Grunntanke’; ‘innfall’, ‘innskytelse’; ‘plan’, ‘prosjekt’, ‘konsept’. Det står verken for ‘ånd’ eller for ‘den høyeste realitet(formene), og som ikke bare genererer alt som er, for dette skjer likeledes gjennom deres re-generering av alt som er.

Å arbeide med de tingene jeg har snakket om i denne artikkelen, ser jeg på som et progressivt framskritt, og som har som forutsetning og betingelse at det aktuelle mennesket har vandret fra livsfilosofi til livet med filosofi.

 

 Thor Olav Olsen 

Ensamrätt för samtliga artiklarna som Thor Olav Olsen publicerar i Tidningen Kulturen tillhör författaren. Tillståndet för citat, länkar eller publicering i andra media än Tidningen Kulturen måste skriftiligt ges av författaren på denna adress                                 Den här e-postadressen skyddas mot spambots. Du måste tillåta JavaScript för att se den.

Ur arkivet

view_module reorder

An Alternative Economic Paradigm: How Redistribution would Drive the Economy

Amartya Sen (1981) provides evidence that increased income for a portion of the economic players may inflate the subsistence sector. In 1943, a famine in Bengal brought millions of citizens ...

Av: Piero Benazzo | Essäer om politiken | 25 mars, 2013

En sydafrikansk Fröken Julie drar norr- och västerut

Den bärande konflikten i Strindbergs Fröken Julie kan summeras med fyra ord, annars förbehållna missromaner: kvinnan av börd – mannen av folket. Grafiskt kan man framställa det som två diagonala ...

Av: Ivo Holmqvist | Reportage om scenkonst | 09 november, 2012

Nu krävs mer än 24 timmar för att lösa konflikten

Homeland säsong ett och två har en mycket ironisk ”story arc”: i början av säsong ett är CIA agenten Carrie Mathison den enda som tror att den hemvändande krigshjälten Brody är ...

Av: Belinda Graham | Gästkrönikör | 18 februari, 2014

Handke, Keller och den Gröne Henrik

I Peter Handkes roman ”Kort brev till kort farväl” läser Peter Handke, ehh ursäkta en ”romankaraktär i en Handkeroman” den schweiziska författaren Gottfrid Kellers roman ”Den Gröne Henrik”.Vi kan anta ...

Av: Jesper Nordström | Essäer om litteratur & böcker | 10 februari, 2017

Jules Verne, En amerikansk journalists resa 2889

Vid hundraårsminnet 1889 av franska revolutionen skrev Jules Verne en framtidsvision från 2889, d.v.s. tusen år till in i framtiden. Han visste lika väl som alla andra att det inte går ...

Av: Jules Verne | Kulturreportage | 02 oktober, 2013

 Ibsens blick brinner som en eld som bränner oss alla. Inte minst Ibsen. Wikipedia

Att bestiga ett fjäll: Henrik Ibsen (del II)

Henrik Ibsen är en av det moderna dramats mästare och klassiker. Under knappt 15 år av sitt författarskap påverkades han tydligt av romantisk och klassicistisk form, ton och tematik, för ...

Av: Carsten Palmer Schale | Scenkonstens porträtt | 06 juli, 2015

Dikter av Gunnar Lundin

    Till G H Hur länge stannar du i ditt lantliga vägskäl? Varje skäl pekar Pekar ditt åter mot stan? Och varje skäl har en botten stjärnorna i julinatten ovanför fårens ögon därunder      se stjärnorna i ...

Av: Gunnar Lundin | Utopiska geografier | 12 september, 2008

Ofelia 1898 akvarell av Frances MacDonald

Det drömda mötet som idé

I BLM:s decembernummer från 1953 ställdes några frågor till läsekretsen – fast bara författare svarade – om vilken diktad gestalt man helst velat träffa. En underbar idé, enligt min mening ...

Av: Carsten Palmer Schale | Gästkrönikör | 19 juli, 2016

Botanisera i arkivet
close

Prenumerera på vårt nyhetsbrev!

Få de senaste artiklarna direkt i din brevlåda - helt kostnadsfritt.

Du kan när som helst avsluta din prenumeration - enklast klickar du bara på länken du hittar i varje nyhetsbrev.