Fornuft og liv

Innledning Å være menneske er så mangt, skjønt uskyldige er vi ikke. Vi har moral og språk, og dermed har vi tilstrekkelig med ressurser og stor nok kapasitet til å teoretisere ...

Av: Thor Olav Olsen | 12 Maj, 2014
Agora - filosofiska essäer

Även en kniv kan vara konst

Bo Helgesson i ateljénBland damasker, skedsjölpar och ostronknivar hos Bo Helgesson. Kniven är människans eviga följeslagare. Av trä, ben, sten. Av brons och klumpigt tillplattat järn. Långt senare gjord av rostfritt ...

Av: Gunder Andersson | 28 augusti, 2008
Konstens porträtt

Veckan från hyllan, Vecka 11, 2012

Det har varit presidentval i Finland. Sauli Niinistö vann. Han är konservativ, men i Finland som på många andra håll i världen vill inte de konservativa kalla sig för konservativa ...

Av: Gregor Flakierski | 10 mars, 2012
Veckans titt i hyllan

Renässans för Rönblom

”Råkefårt, sade handlaren på sin flytande franska och svängde med armen.” H.–K. Rönbloms deckare ”Skratta, Pjazzo” från 1956 inleds i speceriaffären på en lantlig ort där ryktena snabbt tar fart ...

Av: Ivo Holmqvist | 05 december, 2017
Essäer om litteratur & böcker

Om rasjonalister, materialister og utilitarister



Innledning

Tänkaren av Auguste RodinVår tid er tuftet på rasjonalisme, materialisme og utilitarisme. I denne sammenheng står ‘rasjonalisme’, ‘materialisme’ og ‘utilitarisme’ for følgende synspunkt. For det første, hva angår beskrivelsen av mennesket som fornuftig(‘rasjonalismen’), som er en filosofisk retning, så springer overbevisningen og meningen ‘ut av og følger fra menneskets kapasitet til å undersøke sine egne evner og anlegg’. Det betyr at det er i kraft av fornuften at nevnte forløp kan komme i stand.’. Den som tilslutter seg synspunktet beskrives som ‘rasjonalist’’. Rasjonalisten kjemper og slåss for at impulser, begjær og sentiment, emosjoner(følelser) skal rette seg inn etter menneskets delibererende kapasitet. For det andre, med ‘materialisme’, og som også er en filosofisk retning, forstår jeg det samme som ‘at Universets minste deler består av stoff, materie eller energi, som enten er i bevegelse eller i ro’. Alternativt formulert, ‘at Universets minste deler utgjøres av ‘partikler’, så som kvanter; elektroner, mesoner, nøytroner, protoner. Den som tilslutter seg synspunktet beskrives som ‘materialist’.

For det tredje, utilitarismen er om lyst og nytte, på den ene side, og smerte og ubehag, på den annen side. I vid forstand er ‘utilitarisme’ en filosofisk retning som er om menneskets lykke, eller at i den er om det gode liv’. Den som tilslutter seg dette synspunktet beskrives som ‘utilitarist’. Siden det i prinsippet er besværlig å avgjøre hvor mye lyst som skal til for at et menneske skal kjenne seg lykkelig, er det langt enklere å trekke inn standarder for menneskeliv der smerter eller ubehag, er minst mulig. Dersom det gode liv knyttes opp til minst mulig smerter, så kan en hevde at utilitarismens standard for det gode liv er slik at et liv med mindre smerte er å foretrekke framfor et liv med mye smerte. Således er ‘smertereduksjon’ bygd inn i utilitarismen, og som derigjennom, i mer snever forstand, trer fram som en teori om etikk, det vil si at det er om ‘godt og ondt, rett og galt’. Når begrep som ‘bør’, ‘skal’ eller ‘må’, inngår i utilitarismens vokabular, står den for en moraloppfattelse, det vil si hvordan vi bør leve livet vårt, som er om livsføring.

Innsigelsen min overfor rasjonalismen, materialismen og utilitarismen er slik. For det første, at det er med henvisning til at den passive dimensjonen hører med til livet, det vil si at livet har en lidende karakter er langt mer framtredende enn dets aktive aspekt. For det andre, materialismen er en teori om verden og livet, der det eksterne blikket er tungt vektlagt; det indre blikket bør også være med. For det tredje, det er ikke opplagt at etiske teorier er i stand til å løse hvert eneste moralsk problem menneskene sliter med. Derfor foretrekker jeg livet som grunnkategori, at basis er og blir livet, så vel hva angår rasjonalismens problem som problem materialismen og utilitarismen gir opphav til. Det betyr ikke at dermed alt allerede er sagt: Livet er livet med filosofi.

Å ha et liv å leve er å være anvist på den andre

Ingen mennesker lever i et tomrom; livet leves i et samfunn, og således er store porsjoner av livsutfoldelsen vår beroende av andre mennesker. Dette utgjør dets lidende aspekt, og som er beslektet med lat. patientia – pati, som betyr en som lider, eller det å holde ut lidelser. Meningen er ikke at det er om en person som er pasient ved et sykehus, o.l., men at det dreier seg om å rette seg inn etter forholdene, situasjonen en befinner seg i, eller at det betyr å være føyelig, det vil si at en holder ut i livets ulikeartede situasjoner, der en selv ikke alltid framstår som den som definerer hva som er den faktiske situasjonen, og at en dermed styrer situasjonens videre utvikling. Livet er det som løper av sted, og det har mange deltakere.

Stöd Tidningen Kulturen

Köp en prenumeration! Klicka för mer information.

Siden det jeg har snakket om over ikke er spesielt opplysende i seg selv, skal jeg gi et par eksempler som illustrerer hva som er ment.

Mitt første eksempel er slik. Gitt at det er om en diskusjon mellom to mennesker, om de er samboere eller om de gift med hverandre, er ikke spesielt relevant – hovedsaken er at de to menneskene står i en nærmere bestemt relasjon til hverandre. Jeg beskriver situasjonen med «Grete» versus «Hans». Den tenkte situasjonen er, altså, om en kvinne og en mann. Vi går inn i situasjonen på et sted der det er Grete som fører ordet. Imidlertid, straks Grete har avsluttet det hun har å framføre overfor Hans, så begynner Hans å snakke om det som opptar ham i relasjonen mellom dem. Dermed er det langt fra sikkert at Hans tar opp de ting Grete har snakket om; sannsynligvis har Hans sin egen agenda. For alt vi vet er deler av den slik at Hans har sittet og tenkt ut hva han selv skal snakke om mens Grete snakket: Jeg mener at det her er om å snakke forbi hverandre. Hva er så botemiddelet mot den type fravær a kommunikasjon som jeg har nevnt? Jo, en har å lære seg å lytte, og som er så vel en passiv som en aktiv prosess. På den ene side er det slik at fruktbar lytting forlanger av den som lytter at denne forholder seg i ro, og på den andre side at som lyttende samler en seg om det den andre prøver å få fram ved hjelp av de og de ord og begrep. I alminnelighet er det å avbryte en som snakker, eller å la være å lytte til det som blir sagt og ment, å øve vold overfor den andre.

Her følger mitt andre eksempel. Gitt at Hans går i psykoanalyse hos Grete, der vi tenker oss at relasjonen mellom Grete og Hans ikke er ideell, som at Hans til så å si hver time ytrer overfor Grete at hun(Grete) gjentar seg selv. Grete kjenner at hun har begynt å bli irritert på pasienten sin. Dessuten mener Hans at Grete bryter reglene for ‘god’ kommunikasjon ved at hun unnlater å snakke om seg selv. Nok engang, nå kjenner Grete at sinnstilstanden hennes har kommet opp på nivå 2, det vil si at hun er sint. Det skal komme verre ting, for en dag sier Hans til Grete at hun er helt udugelig som psykiater: Sinnet til Grete stiger til det høyeste nivået, og nå er hun rasende, det vil si at det kan skje fort at hun lever ut raseriet sitt – overfor Hans. Ja, vi kan konkludere med at som psykiater står Grete overfor problem som hun bør løse, for det er knapt nok trygt å leve på sinnstilstandsnivå 3, hverken for den som er på dette nivået eller for de nærmeste omgivelser.

Med henblikk på meg selv, er jeg svært stolt over at jeg har rimelig god kontroll på meg selv, og således er jeg ikke det minste bekymret for at jeg skal komme til å leve ut raseriet mitt, og grunnen er enkelt: Jeg er uten slike sinnstilstander som vi tenker oss at psykiateren Grete kan ha, eller som befinner seg i en slik urolig sinnstilstand at den kan ta over selvkontrollen hennes.

Liv og skjebne

Themis og EgeusFor den filosofiske materialist er det svært problematisk å snakke om at liv og skjebne passer sammen, især med tanke på at for materialisten er forestillinger om skjebne slik som hører hjemme i en helt annen tid enn nåtiden, som for eksempel i romantikken, ja, at tiden, stedet og omstendighetene for snakket om skjebne er de uopplyste tider.

Forholder det seg på den måten at materialisten bare kan sette spørsmål om frihet, valg og ansvar til side? Jeg tviler sterkt på det. Resonnementet mitt er slik. Å ha et liv å leve er å leve det som et fritt menneske, i den mening at jeg velger fritt hvordan jeg skal leve. Naturligvis, i hvert eneste liv gis det uendelige små valg, siden hver og en av oss foretar slike valg hver dag. Det har seg slik at fra alle de små valgene vi tar, så oppstår det et mønster – et livsmønster. Skjebnen kommer inn ved at jeg overtar det fulle og hele ansvaret for disse valg. Dermed framstår jeg som et ‘dedisert’ menneske: Jeg har bundet meg til et bestemt slags liv, og således har jeg fått en skjebne, en bestemmelse i og for livet, som er min egen bestemmelse. Med andre ord: Her er det ingenting som er mystisk eller gammeldags. 

Om lyst og smerte

Filosofen Epikur lærte ut at mennesket søker lyst, og at det unngår smerter. Smerter er vondt, og den som har smerter, lider. Siden det er vondt å ha smerter, så vil en gjerne være dem for uten. Lyst er behagelig, og det som er behagelig, vi en ha eller beholde. Med andre ord, her går distinksjonen mellom behagelig versus ubehagelig, lyst eller smerte, som kan kjennes som sterke, moderate og svake. Dessuten at disse fysiske fornemmelser har en viss varighet, så som en dag, eller dag, eller at fornemmelsene er stabile over tid. Dermed klassifiserer jeg smertebegrepet ut fra kriterier som ‘intensitet’ og ‘varighet’. Når det angår lokaliseringen av smerter, er det ikke uvanlig at den som har smerter har vansker med en presis angivelse av hvor hen smertene sitter. Jeg går ikke nærmere inn på det. Ut det jeg har snakket om lyst og smerter, det vil si den plass og rolle lyst og smerte har for oss mennesker, dreier det seg nå å klargjøre om det gir god mening å hevde ‘at mennesket streber etter lyst’, og om et liv som er helt uten smerter og lidelser er verdt å strebe etter.

I parentes bemerket, så skrev og snakket psykoanalytikeren Sigmund Freud om livsdriften og dødsdriften, som kjempet og slåss med lystprinsippet, under styring og kontroll fra jeget og overjeget.

Hvorvidt streben etter lyst gir glede? 

Mennesket har blitt definert som skapningen som tenker, føler og handler på grunn av vaner. Rent allment er det slik at når det vi gjør og det vi føler blir til noe vi gjør på grunnlag av vane, så forsvinner lysten ved det hele; mennesket streber etter mange ting, og når det først har kommer i dets eie, så blir det til intet, det vil si at tingen blir en likegyldig. En kan vel også uttrykke dette på den måten at når en starter opp med nye ting, er dette spennende, og det kaller fram forventinger om fortsettelsen. For mennesker er liv med spenningskurver helt alminnelig, men straks det hele har blitt til noe som gjentar seg, eller at det har blitt til søvndyssende rutiner, uteblir forventingene om det som skal komme, for en har vært igjennom det før, og da flater spenningskurven seg ut: En begynner å kjede seg. Ved overgangen fra kroppsbasert arbeid til maskinbasert produksjon, ble samfunnslivet mer og mer mekanisk innrettet, og først da var vilkåret tilsted for at fenomenet lede, et fenomen en har å holde atskilt fra kjedsomhet.

Jeg skifter synsvinkel ved at jeg hevder at alt menneskeliv hviler på en viss struktur av forhåndsmeninger, så vel positive som negative, og dette betegner vi med ‘fordommer’. Grunnleggende for fordommer, i positiv forstand, er at verden og livet er annerledes enn en i utgangspunktet trodde og mente, det vil si at mulige vilkår for å lære om deg selv, andre mennesker, verden og livet, er at du setter fordommene på spill. I komprimert form: Lykken består ikke i å strebe etter mest mulig lyst, for eksempel, men at en våger å innlate seg på å lære, nemlig at deler av det en nå holder for sant, kan vise seg å være usant.

Om en tar en Freuds formuleringer om det ubevisstes kraft og styrke overfor det bevisste subjekt et par skritt videre enn han selv gjorde, kan en tenke på nåtidsmennesket som et ‘lystsøkende objekt’, det vil si at markedsledere får mennesker til å skaffe seg ting de ikke trenger gjennom å manipulere deres ønsker; det å determinere og influere på menneskenes ønsker, er uttrykk for å ha makt over andre mennesker. Nevnte innstilling og omsettingen av den i praksis, er å se på mennesket som et håndterbart objekt, i motsetning til at et menneske er et subjekt. Dermed er det vesentlig å henvise til at å bygge opp under menneskenes forfengelighet, er en høyst anvendbar vei å gå for å innvirke på menneskenes atferd.

Gitt at det er ganske utbredt at nåtidsmennesket kjenner en tomhet eller hulhet i sitt indre, og at dette kommer til uttrykk gjennom at det verken kjenner seg tilpass i byen eller ute på landet. Sålede søker det å fylle dette tomrommet, som er av eksistensiell art, gjennom å skaffe seg diverse masseproduserte varer, så synes det å gjelde at jo mer en konsumerer, desto mer vokser trangen etter konsum. Uttrykt med andre ord: Materielle begjær har en tendens til å mangfoldiggjøre seg, eller at de genererer flere begjær. Om en ser dette ut fra det singulære individets plass og rolle innenfor den kapitalistiske økonomien, der menneskenes identitet knyttes opp til hva de har av materielle ting, så kan en si at jo mer en har av materielle ting, desto mer er en: Å gå inn på varesamfunnets betingelser, er å være notorisk utilfreds, eller at kicket en får ved å kjøpe er kortvarig. Følgelig, jo mer en har blitt viklet inn i den kapitalistiske driftsøkonomien, desto mindre er sjansene for at det skal kunne føre til tilfredshet. Det å strebe etter lyst fører dermed til en kontrafaktisk sinnstilstand, nemlig at en blir ute av seg over at det etterstrebede objektet ikke innfrir løftet om at det skal bringe lykkefølelse hos enkeltindividet.

En annen inngangsport til det jeg har snakket om over, er å gjøre det eksplisitt at her er det om sanseopplevelser, som kommer svært raskt og forsvinner like raskt som de kom. Derfor er opplevelser besværlige fenomen å bringe på begrep, det vil si at de er av en slik beskaffenhet at de fordufter innen en får tatt disse nærmere i øyensyn. Slik er det, om en liker det eller ikke.

Riktignok er det slik at være menneske er å leve her og nå, som ikke betyr å leve i og for øyeblikket; i og med at hukommelsen fins hos mennesket, er det langt utover det umiddelbare øyeblikket. Hukommelsen hos mennesker er tredelt, der den ene delen utgjøres av det som fanger opp det som foregår i øyeblikket, om en er konsentrert, mens de to andre delene er om det som nylig har hendt, respektivt, det som har hendt tidligere i livet. Livet er framtidsrettet, mens hukommelsen virker her og nå, samtidig som den er om fortiden, det som er over. For at en skal kunne minnes, eller komme i hu, det som har hendt før, er det nødvendig at en setter ned farten, det vil si driften henimot framtiden.

For uten hukommelse har mennesker også evnen til å få erfaringer, slik de er i stand til å tilegne seg kunnskaper. Det som er spesielt relevant i denne sammenheng, er hva som særkjenner sanseopplevelser, i motsetning til erfaringer, kunnskaper og viten. Dette kommer i stand ved at en sammenlikner opplevelser med erfaringer, kunnskaper og viten, og da snakker en om menneskets indre liv, som etter min oppfattelse er helt ulikt en automat, eller en maskin, samme hvor komplisert maskinen er.

Kommunismen, utilitarismen og anarkismen

man försökerUt fra en utilitaristisk tankegang er parlamentarismen som styringsform som et valg mellom to onder, der det ene ondet er det kommunistiske diktaturet, mens det andre ondet er den politiske anarkismen(kaos); en antar at det parlamentariske demokratiet er det minste av de nevnte onder, og således velger en det minste ondet framfor de to andre ondene.

Parlamentarismen som styresett, og her ser jeg bort fra enkelte forskjeller mellom ordningene i de ulike land, er et ekstremt formalt styresett. Resonnementet mitt er slik. Det heter seg at det er svært viktig å ta vare på stemmeretten, og at en faktisk gjør bruk av den gjennom å møte fram på stemmegivningsdagen, at en følger den foreskrevne prosedyren, og at en putter valgseddelen i urnen. Hvorvidt en har gjort sin plikt som borger, eller at en bare har benyttet seg av sin rett som samfunnsborger, er ikke spørsmålet i denne sammenheng. Det som er sentralt er dette: At å stemme er å gi fra seg stemmen sin – to ganger. Første gang i stemmelokalet, der en gir den til et bestemt parti, eller til partier som stiller fellesliste. Den andre gang en gir stemmen fra seg, er ved opptellingen og fordelingen av stemmene på de ulike partier: Ingen politiske partier bryr seg om singulære individ.

Vi tenker oss at det gis lovstridig anskaffelse av et kjemisk framstilt preparat, som vi beskriver i termer av ‘lykkepillen’, det vil si at når en tar en av disse lykkepiller, så hensettes en i en sinnstilstand som er fri for all slags ubehag, i form av plagsomme tanker som kommer og går, ulike lengsler som ikke innløses, kort sagt et frustrert liv. Ser vi vekk fra lovstridigheten ved anvendelsen av stoffet, eventuelle negative bivirkninger, så kan en si at den som inntar lykkepillen bidrar ikke selv til den endrede sinnstilstanden. I motsetning til dette, så trives jeg mest når jeg funger på mitt beste, og det vi si nå jeg skriver, og da er jeg uten lykkepille, eller annen form for rus. Det forholder seg nemlig på den måten for meg at jeg er så nedsunket i det jeg gjør, eller så opptatt av det jeg arbeider med, at jeg knapt nok legger merke til at tiden flyr av sted.

Om de institusjonelt forankrede valgordningene 

Med henblikk på hvilket parti en skal stemme på, så skulle en jo tro at det gis en indre sammenheng mellom det en selv driver på med – ens egen virksomhet – og partiet en stemmer på. Imidlertid, det trenger ikke å være tilfellet, for folk synes å stemme på det partiet som gir løfter om arbeidsmessige forbedringer på visse områder, og om dette skulle tjene de egne interesser, så stemmer en nettopp på et slikt parti, selv om en finner deres partiprogram, det vil si deres ideologi, svært avskyelig. Det er på nevnte punkt at det parlamentariske demokrati forregner seg, for motstanderen, eller alternativene, er enten kommunismen eller anarkismen. Å tenke langsetter slike baner er å ha kjørt seg helt fast, der en av grunnene til det er at direkte valg gjennom arbeiderråd synes uforenelig med sterkt sentraliserte styringsformer; for her går makten ovenfra og ned. Tankegangen synes å være slik. Siden mennesker ikke klarer å styre seg selv, eller å ta selvstendige avgjørelser for seg selv og andre mennesker, så trenger de å ha upersonlige, indirekte valg, der de som skal styres møter fram i valglokalet på valgdagen, og avgir stemmen sin til det partiet de mener bør styre for de neste 4 år. Husk at en stemmer på et politisk parti, og ikke på enkeltpersoner.

Dermed stiger denne maktstrukturen fram: At styrerne har å styre, mens de som blir styrt fortsetter med å la seg bli styrt. Med andre ord, arbeiderne arbeider; politikerne driver med politikk. Siden valginstitusjonen har bestått i en del år, og at det er ingenting som peker i retning av at den kommer til å bli avskaffet i den nærmeste framtid, kan som – om – demokratiet verdsettes som et nyttig verktøy som holder befolkningen i sjakk gjennom å forespeile at realisering av anstendige liv beror på som – om – demokratiet.

Kulturmennesket

Slik jeg har snakket om i andre artikler: Det som er riktig ille ved globalisertingsprosjekt, eller nedriving av gitte samfunnskulturer og innføring av framstillingstanken, er at i sin hemningsløse globaliseringsiver tråkker globale aktører unevnelige mennesker under sin fot. Dette innebærer at en strides om hva som er mest verdt å ta vare på: Mennesket eller kulturen?

Det å sette menneske opp mot kultur, i den forstand at en blir stilt overfor å velge mellom dem, synes for meg å være en underlig tankegang; når livet blir så hardt at det kun dreier seg om fysisk overlevelse, er det rimelig at en velger å klamre seg til det biologiske livet, framfor å fortsette med kulturelle aktiviteter – gitt at det sistnevnte er mulig.

Kontroversen mellom mennesket og kulturen har følgende forutsetninger og betingelser. På den ene side er det mennesket som skaper kultur; på den annen side blir mennesket skapt av kulturen: Skjønt det gis menneskegrupper som, i perioder lever uten den kreative impuls, og, omvendt, at det gis kulturruiner, der menneskene som levde og virket i den bestemte kulturen, for lengst er vekk, uvisst av hvilke grunner, så består det en dialektisk relasjon mellom mennesket og kulturen. Betydningen er til det jeg har snakket om, er at uten kulturens mange verk og uten virkningshistorien, ville det ikke kunne finnes noe slikt som kultur, i form av sang og musikk, diktning og filosofi, teater og dans.

Til slutt: Hva bør gjøres? Vel, en kan starte opp med å holde gravtaler; det er mulig at det er naivt å tro at impregnerte tankesett bare forsvinner ved at en holder gravtaler, især om idéer som fremdeles er i hevd. Likevel, det er ikke forbudt å la være å håpe at det kan skje. Imidlertid, det er ikke helt opplagt at om rasjonalismen, materialismen og utilitarismen går over i den store glemmeboken, så kommer disse ting til å bli dypt savnet: Mye viktigere enn det er å tenke på at generasjonene som følger etter oss kan komme til å ha en helt annen dom om verden enn oss.

 

 Thor Olav Olsen 

Ensamrätt för samtliga artiklarna som Thor Olav Olsen publicerar i Tidningen Kulturen tillhör författaren. Tillståndet för citat, länkar eller publicering i andra media än Tidningen Kulturen måste skriftiligt ges av författaren på denna adress                                Den här e-postadressen skyddas mot spambots. Du måste tillåta JavaScript för att se den.

 

 

 

Ur arkivet

view_module reorder

Ayodhya sexton år efteråt

1992 jämnade extremistiska hinduer Babru moskén från 1500-talet i Ayodhya till marken, under det att ledare för BJP och andra politiska grupperingar hejade på. Omkring tvåtusen människor mördades i de ...

Av: Pär Fredborn Larsson | Resereportage | 10 februari, 2009

Dagarna bara försvinner

slängt idag ut min enorma samling plank- och bredstumpar från ena lidret, kan inte fatta hur det blivit sådana mängder, och ens varifrån, helt abnormt, men tiotals års mest meningslösa ...

Av: Stefan Hammarèn | Stefan Hammarén | 02 augusti, 2012

Sado-masochism - historien bakom ordet

Sado-masochism - historien bakom ordet Donatien Alphonse Francois de Sade (1740-1814) framkallar ett ord. Den stolte markisen, den subversive författaren, den ständige fängelsekunden och den store ateisten är upphovet till ett ...

Av: Agneta Tröjer | Essäer om samhället | 04 augusti, 2007

Samuel Beckett, nobelpristagare 1969. En tillbakablick

Samuel Beckett fick nobelpriset år 1969 och har nått ut till en stor publik, framför allt när det gäller pjäsen I väntan på Godot, just nu aktuell på Stockholms Stadsteater ...

Av: Percival | Essäer om litteratur & böcker | 14 december, 2009

Oförkränkta sinnen

Jag levde före revolutionen sovande med fagra kärleksbon i lindor runt hårsvallet och skuldrorna. Duva, nu när du kommer dråsande, kommer du sent men du kommer efterlängtad.Ömmande lust och ömhet ...

Av: BOEL SCHENLÆR | Essäer om religionen | 07 september, 2009

Rapport från Stockholms genrefilmfestival ”Monsters of Film”

Från 8:e till 12:e oktober 2014 iscensattes den andra upplagan av Monsters of Film-festivalen i Stockholm, en genrefilmfestival där skräck, fantasi, provokation, surrealism, konst och framförallt monster får plats. Festivalen ...

Av: Marco De Baptistis | Essäer om film | 25 oktober, 2014

Benjamin 3

     

Av: Håkam Eklund | Kulturen strippar | 28 augusti, 2011

Oliver Knussen, foto Mark Allan

Orkesterns man! - Oliver Knussen i Stockholms konserthus

Tonsättarporträtten i Stockholms konserthus är inne på sin trettioförsta vända. Nu kan man hänga upp ytterligare ett porträtt - på den engelske tonsättaren Oliver Knussen - bredvid de andra trettio ...

Av: Ulf Stenberg | Musikens porträtt | 01 december, 2016

Botanisera i arkivet
close

Prenumerera på vårt nyhetsbrev!

Få de senaste artiklarna direkt i din brevlåda - helt kostnadsfritt.

Du kan när som helst avsluta din prenumeration - enklast klickar du bara på länken du hittar i varje nyhetsbrev.