The American colony in Jerusalem

I Jerusalem väntar judarna på Messias ankomst, kristna fundamentalister på Kristi återkomst och muslimer på domedagen. Detta är den allra heligaste av städer för två monoteistiska religioner och den tredje heligaste ...

Av: Loulou d'Aki, Rafael Levi | 25 Maj, 2010
Bildreportage

C'est la vie!

Vår granne, vi kan kalla henne Ewa, huvudsakligen för att hon hette så, levde fram till sin 12-årsålder hos en familj som slog och skändade henne från morgon till kväll ...

Av: Vladimir Oravsky | 07 september, 2013
Gästkrönikör

Österrikiska präster kräver reformation

I Österrike har präster under ledning av Helmut Schüller och biskopsvikarien Helmut Prader tagit initiativet till en protestgrupp som kräver en reformation av den romerskkatolska kyrkan. Man vill föra diskussioner ...

Av: Lilian O. Montmar | 22 september, 2011
Essäer om religionen

Vad sysslar du med?

Jag är argJag är arg på världenMen mest är jag förbannad på digFör jag trodde att du var annorlundaTrodde att du var rättvisans ansikteFaktiskt så trodde jag blint på den ...

Av: Sofia Ahmad | 10 januari, 2011
Utopiska geografier

Filosofi og framskritt. Del 3



De filosofiske tradisjonenes betydning for epistemiske og etiske framskritt

Fågel fri av Hebriana AlainentaloNåtiden er ikke spesielt opptatt av at det gis relativt lange linjer i filosofihistorien; i vår tid driver en med filosofi uavhengig av om den aktuelle tenkningen bygger på forutgående tenkere eller ikke. Inntrykket mitt er at hovedsaken er at ens tenkning er kritisk (Jf. Kritisk rasjonalisme). Det som er tilfelle, er at det gis ingenting som er kritisk i seg selv. Spørsmålet er: Hva er en kritisk overfor, det vil si i forhold til hvilken filosofisk tradisjon? Å arbeide med filosof er å skrive seg inn i en sammenheng, og det er nettopp det jeg mener med ‘filosofisk tradisjon’. Hvorfor legger jeg slik stor vekt på tradisjoner? Dette beror på flere forhold, der noen av disse er slik. Tradisjoner foreligger i omgivelsene, i form av én tradisjonsbærer, Et annet forhold er at en har å ta opp tradisjonen, for at en skal kunne komme inn i den, mens et tredje forhold er at ingen vandrer alene inn i en tradisjon: En blir ført inn i den av en annen menneskelig person enn deg selv, som er den aktuelle tradisjonsbærer.

Tradisjoner kommer fra fortiden, og i den grad og utstrekning det er levende tradisjoner, så virker de i det herværende, somtidig som de bidrar til å forme livet innover i framtiden, med andre ord, ‘at i samfunnskulturer der kontinuitet i livsform har forrang framfor uavlatelig endring av livsformene, er menneskenes personlige identitet viklet sammen med tradisjoner’. Vel å merke: At da er det om grunnleggende kulturverdier, så som å kunne arbeide med filosofi og litteratur, og som er i stor krise i vår tid, til tross for, eller på grunn av, at sosialdemokratiet har insistert på at straks det materielle grunnlaget for folk flest har blitt trygt, så er forutsetningene lagt for å bygge opp den allmenne kulturen. Det har ennå ikke skjedd. I Norge og i Norden, bygger en ned kulturen.

Fra Sokrates/Platon til René Descartes

Det gis folk som er utdannet i filosofi, og som skriver svært negativt om Sokrates, som for eksempel at han forsømte ektefellen og barna, at han så ned på folkegrupper utenfor bystaten Aten, På den annen side er det slik at det gis mange ulike oppfattelser om hva for filosofi Sokrates førte til torgs: Var det slik at det religiøse momentet dominerte? Var Sokrates eksistensfilosof, eller romantiker? Svaret mitt er slik. For det første, Sokrates tok avstand fra ‘Gudene i tiden’, det vil si all den lovløsheten som fantes i Aten, i den mening makthaverne unnlot å følge en eneste lov, med mindre den tjente deres egne interesser. Ifølge Sokrates er det slik at noen ganger har en samfunnsborger å utføre handlinger som går imot egeninteressene, og det kalles å kunne være i stand til å se utover seg selv: I den mening var Sokrates ‘rasjonalist’, eller at hensynet til den andre er forenelig med at en følger det som er innerst inne i en selv. For det andre, Sokrates merket seg at samtidens guder hadde menneskelige trekk: Sjalusi var utbredt, de var misunnelige, ble vrede, og de kjempet og slåss med og mot hverandre. Således forkastet Sokrates grekernes gudeverden, uten at dermed forkastet den religiøse dimensjonen. Istedenfor grekernes inkonsistente oppfattelse av gudene, satte Sokrates troen på en gud. Dermed er det riktig å karakterisere Sokrates som ‘religiøs rasjonalist’, og som jeg forstår betydningslikt med ‘den som i sin søken etter realitetens ytterste anliggender støtter seg på sine fornuftskrefter og som kommer fram til at den religiøse realiteten er begripelig i kraft av fornuften. Sokrates beskrev dette stedet i termer av menneskets ‘samvittighet’.

I denne sammenheng er det på sin rette plass å ta opp spørsmålet om Hegel misforsto Sokrates ved at Hegel mente at Sokrates fortjeneste innenfor filosofi skjedde på etikkens område, som er området for godt og ondt, rett og galt, der som er gjenstand for etisk bedømmelse er: Selve handlingen, handlingens intensjon og det som følger fra handlingen som dens konsekvens, den som utførte handlingen, eller som skal trekkes til ansvar for handlingen, sammen med vurderingen av den handlendes karakter. Poenget mitt er at det er forskjell på etikk og teologi.

Stöd Tidningen Kulturen

Köp en prenumeration! Klicka för mer information.

Innen jeg går over til å snakke om René Descartes, skal jeg ta for meg kirkefaderen Augustin, som ikke bare var opptatt av teologiske spørsmål. Augustin tok også opp typiske moralske spørsmål, som for eksempel begreper som sannferdighet og selvbedrag, som er om livsføringen. Et menneske kan leve autentisk, det vil si at det lever livet i sannhet, eller i ekthet, så vel i det ytre som i det indre, men det kan skje at det svikter dets etiske fordring, og da lever det i falskhet, eller at det bedrar seg selv. Å være menneske er å ha plikter overfor seg selv, og en av disse er å tenke over hvordan en lever livet sitt.

Augustin verdsatte den menneskelige fornuft høyt, for den menneskelig fornuft gjør det mulig å saumfare og forstå det som er i verden, skjønt for Augustin, i egenskap av praktiserende tenker, rangerte han kjærligheten over fornuften.

Felles for Platon og Augustin er deres tro på at ved hjelp av fornuften er mennesket i stand til erkjenne realiteten; for Platon er dette om den problematiske gjenerindringen av tingenes idé, i motsetningen til hva tingene har felles, mens for den kristne tenkeren Augustin, er det om Skaperen av alt og alle ting, og om lovprisningen av Skaperen, der det å tro at Gud er til, er en ufravikelig betingelse for bekjennelsen; Det er absurd å mene at objektet for ens tro er en illusjon, for da er det en lovpriser å sammenliknes med en drøm eller en hallusinasjon. Følgelig, enten er det Skaperen som har skapt mennesket, eller så er det mennesket som har skapt Skaperen. For Augustin er svaret at ydmykheten belærer ham at å tro på mennesket som skaper av Gud, er å sette mennesket over Gud, og å gjøre det, er å vende ryggen til Gud.

Med henblikk på begrepet om kjærlighet, så opererte Platon med Eros, mens hos Augustin støter en på Agape. Likheten og forskjellen mellom Eros og Agape er slik. Begge er om lengsel etter gjenforening med den ytterste, absolutte realitet: Hos Platon er det idéverdenen, hos Augustin er det Gud. For Platon går veien fram til det gode og det sanne gjennom anskuelsen av det skjønne, og følgelig står Eros for ‘skjønnhetslengsel’. For Augustin, og for alle andre kristne tenkere, er det lengselen etter det gode som er primus motor, og, følgelig, står Agape for ‘lengselen etter det absolutt gode’, som er Gud.

Dermed starter jeg opp med å snakke om Descartes. Descartes skriver et sted i Diskursen om metoden at når han vandrer inn i seg selv, så oppdager han, blant og mellom flere andre ideer, at det gis to idéer som forekommer ham å være distinkte: På den ene side idéen om fullkommenhet, på den annen side idéen om fullkommenhet. Fra før av har Descartes to andre distinkte idéer, nemlig idéen om endelighet, og idéen om uendelighet, der han allerede har argumentert for at endelige skapninger generer kun endelige idéer. På samme måte forholder det seg med ufullkomne versus fullkomne idéer, at ufullkomne skapninger generer kun ufullkomne idéer. For å sammenfatte det jeg har snakket om. Med mindre Gud er en djevel, og som er ute etter å forlede ham, hvilket Gud logisk sett ikke kan være, så er det ikke mye hold i idéen om Gud som pur godhet, for til begrepet om Gud svarer det en størrelse som er allkjærlig (fullkomment god), Dermed stammer både idéen om uendelighet og idéen om fullkommenhet fra Gud. Ifølge Platon er sannheten av guddommelig art, og det guddommelig er rotfestet i det som er virkelig og sant. For Descartes er det som er sant om realiteten, betinget av at han erkjenner dette i kraft av at han har idéer som er klare og tydelige.

Descartes var langt fra nøytral om disse ting; han vokste opp i en kultur der den religiøse tro ble holdt i hevd, og han mente likeledes at det ville ha vært underlig om han, som var et lærd menneske benektet Guds eksistens, når den simple kvinne og mann var overbevist om at Gud finnes (Min uthevning).

Vi som lever i dag er nok ikke overbevist om sannheten til de saker Descartes førte i penn om den ytterste realitet, men de er verdt å tenke over.

For øvrig, landsmannen min, P.W. Zapffe, hevdet at dersom Gud finnes, så er han en djevel. Det er stoff for et annet essay.

Fra Aristoteles til Thomas Aquinas

Jeg avslutter dette essayet med å snakke om linjen fra Aristoteles til Thomas Aquinas. I tenkningen til Aquinas finner en dette forhold: At han overtar sentrale deler av det analytiske begrepsapparatet hos Aristoteles, for sine egne formål, så som de fire årsaker; antropologien hos Aristoteles; den ubevegelige beveger. I terminologien til Aquinas blir den ubevegelige beveger til Gud. At mennesket er utstyr med Logos (ord og begrep), gjør at mennesket er i stand til å erkjenne Gud og Guds egenskaper i kraft av dets naturlige fornuft. For å kunne tre inn i et nærmere fellesskap med Gud, er mennesket beroende av nåden, som er Guds verk, ikke menneskeverk. Således har mennesket både en aktiv og passiv karakter, og dette er i overensstemmelse med det Aristoteles doserte, for han snakket om at i begynnelsen var fornuftsmomentet mottakende, heller enn selvstendig og uavhengig, den sistnevnte evne kommer med erfaringen, mens i de første leveår dominerer evnen til å adlyde foreldre eller foresatte. Dessuten er det omstridt hvorvidt det kontemplative/teoretiske livet er det høyeste hos Aristoteles, eller om det er det virksomme og praktisk livet, livet sammen med andre, som er standarden for det gode liv. Eventuelt, at et helt liv bør inneholde alle disse delene, iallfall over tid.

Med henblikk på etisk rekkevidde, så synes det som de religionsfilosofiske konsepsjoner hos Augustin, Aquinas og Descartes, er av universell art, det vil si at de har gyldighet for alle mennesker, mens det er ikke opplagt at dette gjelder for Platon og Aristoteles, siden rammen omkring deres virke var bystaten Aten, og, i det hele tatt, den greske verden, så trekker jeg konklusjonen at fra antikken og fram til det tidligere moderne, er det ikke urimelig å snakke om framskritt i filosofi.

 

Thor Olav Olsen 

Ensamrätt för samtliga artiklarna som Thor Olav Olsen publicerar i Tidningen Kulturen tillhör författaren. Tillståndet för citat, länkar eller publicering i andra media än Tidningen Kulturen måste skriftiligt ges av författaren på denna adress                               Den här e-postadressen skyddas mot spambots. Du måste tillåta JavaScript för att se den. 

 

 

 

 

 

 

Ur arkivet

view_module reorder

Anteckning rörande höger- och vänsteresoterism

Traditionalismen är en religionsfilosofisk skola, vuxen ur den västerländska esoterismen, som grundades på 1920-talet av den franske esoterikern René Guénon (1886-1951). Skolan vidareutvecklades i olika riktningar av andra esoteriska tänkare ...

Av: Mohamed Omar | Essäer om religionen | 04 oktober, 2012

Sent i november

När dimman ligger som en våt filt över tillvaron, ska man gå ut. Helst ska man gå ut i skogen där det luktar gott, mossan är mjuk och lingonrisbladen blänker ...

Av: Birgitta Milits | Gästkrönikör | 26 november, 2009

En dikt av Hebriana Alainentalo

En dikt av Hebriana Alainentalo

Av: Hebriana Alainentalo | Utopiska geografier | 24 februari, 2017

bild Privat ägo

Jack Vanarsky och den potentiella konstens sällskap

Han arbetade med rörligt, skivade skulpturer och dito ("lamellade") bilder, Jack Vanarsky, den argentinskfödde konstnären (1936-2009) som landade i Paris under upprorens tid 1968 och blev kvar och verksam där ...

Av: Ulf Stenberg | Konstens porträtt | 18 Maj, 2016

August Strindberg och Nils Andersson – en hållbar vänskap

Att skaffa vänner och att behålla dem var inte Strindbergs bästa gren. Exempel på detta saknas inte: Heidenstam, Carl Larsson, af Geijerstam, Ola Hansson och Laura Marholm är några som ...

Av: Kurt Bäckström | Essäer om litteratur & böcker | 19 september, 2011

Joan as Police Woman,

Intervju: Joan Wasser - Joan As Police Woman

När jag träffar Joan Wasser har hon och hennes tre medmusiker bara några spelningar kvar på den två månader långa Europaturné som de har gjort för att lansera den senaste ...

Av: Thomas Renhult | Musikens porträtt | 21 december, 2015

I en värld fylld av nakenhet och skönhet

I en värld fylld av nakenhet och skönhet Vem - eller vad - är Friedrich Nietzsches Zarathustra? Bo Cavefors skriver om några tongivande nietzschetolkningar. Nietzschelitteraturen är, minst sagt, omfattande. Redan 1889-1890 ...

Av: Bo I. Cavefors | Essäer om litteratur & böcker | 23 november, 2006

Bildens sång

Alla färger syns tydligt, för idag röd bok och sol - varmt mot huden och solskyddsfaktor bör läggas på. Ta hand om fotsulor och andra ytor, och om mjuka-mjuka rösten ...

Av: Ida Thunström, text och bild | Essäer om konst | 27 december, 2017

Botanisera i arkivet
close

Prenumerera på vårt nyhetsbrev!

Få de senaste artiklarna direkt i din brevlåda - helt kostnadsfritt.

Du kan när som helst avsluta din prenumeration - enklast klickar du bara på länken du hittar i varje nyhetsbrev.