Skulptur av fallos i Pompeji

Sapfo och Catullus som antika inspiratörer

Carsten Palmer Schale om den erotiska poesin i antiken: Sapfo och Catullus.

Av: Carsten Palmer Schale | 13 oktober, 2015
Essäer om litteratur & böcker

Pierre Klossowski Roberte Ce Soir Schinkel Pavillon Foto Andrea Rossetti

Målarexorcistens demoner

Om Pierre Klossowskis utställning Roberte Ce Soir, Schinkel Pavillon, Berlin.

Av: Tim Schmidt | 17 Maj, 2017
Essäer om konst

Den utopiska socialismen

De utopiska socialisternas ädla ideal var inte tillräckligt för att skapa ett jämlikt samhälle, hävdade Marx och Engels, som i stället baserade sin kommunistiska vision på handfasta teorier utifrån produktionsförhållanden ...

Av: Björn Gustavsson | 10 oktober, 2009
Essäer om politiken

Three ladies in Cairo. Del VI. Dark ages

Min mormor, Hilda, växte upp i Sundsvall och berättelsen börjar där i och med Sundsvalls stora brand 1888 med hennes mor, min mormorsmor Ragnhild. Många äventyr senare, träffade Hilda den ...

Av: Anne Edelstam | 25 juli, 2014
Utopiska geografier

Senmoderniteten. Del 2



Det desillusjonerte menneske

Soffice, 1960Del 1 ble avrundet med at jeg snakket om Internett, som er en bra ordning, i og med at via nettet er det ganske enkelt å oppdage svindel innenfor forskning – tingene er jo tilgjengelige. Imidlertid, her dreier det seg om livet, senmoderniteten og globaliseringen, der de to siste størrelser er som egenskaper ved eneggede tvillinger, og da er det slik at det som stiger fram er spørsmålet om globaliseringen bidrar til å avskaffe det konkrete livet. Menneskenes identitet er koblet til hukommelsen om stedet de vokste opp, for på fødestedet gjorde de sine første erfaringer. Globaliseringen fjerner lokale, regionale og nasjonale særegenheter, og at dette innebærer store belastninger for et menneskes identitet, er ikke til å undre seg over. For meg synes det besværlig å tro og mene at der det nye vinner fram, er det tale om utvikling og framskritt, på hvert eneste område av verden. Globalisering står for ensretting av livet.

I den senere tid er det ‘verden’ som har vært gjenstandsområde for all forandring og utvikling. I motsetning til dette, mener jeg at det som er av størst interesse og verdi, er livet, eller hvordan det er å leve et bestemt slags liv. Således er spørsmålet om hva det er som utgjør et liv underordnet spørsmålet om hvordan dette livet er, og hvis det skjer en overgang fra vektlegging av teoretiseringer over og refleksjoner rundt verden og hvordan den er beskaffen, til teoretiseringer over og refleksjoner rundt livet, så ser jeg på det som et genuint framskritt.

Dermed synes det å være på sin rette plass å snakke om hva som er lagt ned i ‘det desillusjonerte menneske’. Et liv kan være så mangt; det alminnelige er at en lever i en dypt forankret trosvisshet om at alt er godt og bra, skjønt oppfattelsen at livet ikke er annet enn solskinnsdager stemmer ikke, for livet kan fare hardt med et menneske, og da står en overfor ‘det desillusjonerte menneske’. Det desillusjonerte menneske har gitt opp seg selv og sitt eget liv. Dermed har jeg ryddet grunnen for å snakke om vårt besværlige liv, og hva det er som gjør at det er besværlig.

Tilpasningsstrategier

Vestlige samfunn er prestasjonsorienterte, det vil si at den dominerende grunnverdi er ‘individualismen’. På den annen side gis ‘livsstrømmen’. Individualismen, som bygger på sterkt selvhevdende individ, går dårlig sammen med livsstrømmen, som forutsetter uniformering – ensretting. En trenger ikke være tilhenger av individualismen for å mene, slik jeg gjør, at individualitet er en vesentlig verdi å ta vare på. La det være sagt: Individualitet er en problematisk verdi å forvalte i senmoderniteten. Hvorfor er det slik? Ut fra mitt syn henger det sammen med at ‘individualitet’ forveksles med ‘individualisme’. Et annet moment er en misforstått heltedyrking, som det fins så mye av i vår tid, og som er en kretsing rundt enkeltindividet og dets antatte uovertrufne egenskaper. Med andre ord, om du, i visse sammenhenger, holder fast ved å kunne forfølge dine egne interesser og verdier, får du problemer med å kunne gjøre det. Dermed går jeg over til å snakke mer konkret om tilpasning.

Stöd Tidningen Kulturen

Köp en prenumeration! Klicka för mer information.

FemtiotaletJeg gjør oppmerksom på at det jeg skriver om gjelder høyskoler og universitet i Norge, skjønt ut fra det jeg har kjennskap til, er det ikke bedre i de andre nordiske land.

Det synes trivielt å mene at studenter forlanger nyttige kunnskaper, at tiden er knapp, og at fordypning i faget får utstå til senere. Det som er virkelig og sant, er at fordypningen har å bli bygd inn i studiene, at tiden etter studiene er knapp, og at hva som er ‘nyttige’ kunnskaper, ja, i det hele tatt hva som teller som ‘kunnskaper’, bør være en integrert del av et studium.

Den reelle grunn er slik. Budsjettene til Humaniora og Samfunnsvitenskap, som er mine egne fagfelt, er små, ja, kassa er tom; det skjæres ned på fag og disipliner, og når en sier opp stillingen sin, eller går av med pensjon, eller at en slutter av andre grunner, så trekker institusjonen inn stillingen, og det betyr at stillingen ikke blir lyst ut på nytt.

Det jeg har snakket om, betegnes med ‘sparing’, ‘nedskjæring’, og det er Det økonomiske mennesket som er på ferde. Det økonomiske menneske er opptatt av å holde utgiftene nede, for at inntektene skal bli størst mulig: Siden det er lite lønnsomt å drive med Humaniora, så sløser en med pengene om en bruker dem på det som ikke gir avkastning i kroner og øre. Således er ‘lønnsomhet’ en verdi, som en forfølger som mål i seg selv. Ja, det er det en beskriver i termer av ‘kapitalisme’.

Bakom de sosiale roller gis det ingenting

VanorDet gis mennesker som undres over om det er noe som helst bakom de mange ulike sosiale rollene mennesker opptrer innenfor; det er ikke utenkelig at for en stor del yrker er det slik at hvem rolleinnehaveren er som person faller sammen med hva hun er som yrkesinnehaver, for eksempel at en person gjør det og det, lar være å gjøre det og det, og at dette skjer i egenskap av dommer, politikvinne eller brannslukker. Dermed synes det som det gis klare begrensninger for en dommer, politikvinne, en brannslukker, mens det ikke er helt opplagt at dette gjelder for en filosof; i motsetning til det som har gyldighet for de nevnte yrkeskategorier har filosofer ingen klare samfunnsoppdrag: Hva skulle det tilsvarende samfunnsoppdrag være for en filosof? Ingen filosofer har et slikt mandat.

Frihet og ansvar henger sammen; for de fleste av oss kan problemene tårne seg opp når vi skal anvende begrepene om frihet og ansvar i konkrete situasjoner. Her følger en vei ut av uføret.

Anta at fra vi ble satt inn i verden har vi vært utstyrt med en IT – brikke som gjør valget og friheten helt overflødig: Når vi ikke riktig vet hva vi skal gjøre, og det finner jo sted for enhver, så gjør vi kun bruk av brikken, som gir oss svar. Jeg nevner disse ting på grunn at det har blitt sagt og skrevet så mye om den vanskelige friheten: Før snakket en om lykkepillen; så her har vi nåtidens svar på det! Likevel, det melder seg betenkeligheter, og én av dem er om jeget: Fins det lenger? Svaret er vel at jeget går med i samme slengen. Et menneske som er uten identitet, uten evnen og anledningen til å velge selv, og uten forestillingen om et jeg, er helt sikkert et menneske, og dermed har dette menneske fulle menneskerettigheter, eller at tanken om dets egenverd fremdeles er intakt.

Jeg velger nå en annen innfallsvinkel til tematikken om sosiale roller. Gitt at den sosiale dimensjonen står for den overordnede dimensjonen i menneskelivet, og at kunst og kultur, inkludert filosofi og det filosofiske liv, er ‘sekundære’ ting, eller at det er levesett som faller inn under ‘sosialpatologi’. Hva skal en si til det? Platon mislikte diktere, for de hadde en tendens til å forlede menneskene, med deres vekt på store og sterke følelser. Med henblikk på filosofi, og Platon drev med filosofi, har ikke filosofi spesielt høy prestisje i Norge, iallfall ikke ved høyskoler og universitet. Det er ikke så mange år siden en rekke vitenskapelige ansatte ved UiO uttalte seg om filosofi som undervisningsdisiplin, og deres tankegang trakk i retning av en blir innskrenket av å drive med filosofi. Den allmenne mening ved UiO var likeledes at vitenskaper som matematikk og fysikk, biokjemi og kvantefysikk, nevrologi og biovitenskap, er langt mer eksakte enn filosofi, og, ikke minst, at i de nevnte vitenskaper fins det fagvitenskapelig framskritt, mens filosofi står på stedet hvil.

Derfor mener jeg at det å drive med filosofi, ut fra en helt annen sammenheng enn den Sokrates og Platon levde innenfor, er av like stor betydning i dag som den gang. I det gamle Hellas stod filosof for den ypperste av alle vitenskaper, men hvorfor mener en at fagvitenskapene står for den høyeste av all kunnskap og innsikt? De mange ødeleggelsesvåpen som fins i verden, er resultat av vitenskap, forskning og teknisk utnytting av forskningsresultatene. Ja, terrorbalansen og den kalde krigen passer godt inn i dette. Filosofi betyr verken terrorisme eller krig.

Å være menneske er å ha noe å holde seg til – noe som aldri svikter. For meg er svaret klart: Jeg har for lengst valgt å leve livet mitt med filosofi, og jeg har også erkjent at et liv uten filosofi, er å ha et liv å leve som er uten retning, mål og mening.

På grunn av at jeg ikke har gått nærmere inn på de seks – 6 – punkter jeg førte opp som kriterier for vår omgang med begrep (se Innledningen, Del 1), så avslutter jeg essayet med følgende ord: At klarheten i framstillingen av saksforhold beror på sammenhengen den (framstillingen) har blitt til under.

 

Thor Olav Olsen 

Ensamrätt för samtliga artiklarna som Thor Olav Olsen publicerar i Tidningen Kulturen tillhör författaren. Tillståndet för citat, länkar eller publicering i andra media än Tidningen Kulturen måste skriftiligt ges av författaren på denna adress                           Den här e-postadressen skyddas mot spambots. Du måste tillåta JavaScript för att se den. 

 

 

Ur arkivet

view_module reorder

Inge Schiöler – Den västsvenske färglyrikern

Stränderna stiger i evig renhet ner pärlemorsvala av sandsom i var skiftande minsta skärva serspeglat himmelens land. Mångfald, enhet är stigen ingen går,ljus som bretts ut av en handsom allt att tyda ...

Av: Thomas Notini | Konstens porträtt | 09 januari, 2013

Du är absolut

Jag står långt från dig världna blom, finns inget jag mer hade än doftat mig knarkad på dig, din lekamen gör mig blind i bästa, ser dig vackra för allt ...

Av: Stefan Hammarén | Stefan Hammarén | 18 mars, 2013

I am still on a stage playing with ideas - A conversation with…

Kaia Hugin is a Norwegian visual artist – here is her website: www.kaiahugin.com – whose “Motholic Mobble” (2008-2013), a series of eight surreal, magical and utterly surprising short videos, has undoubtedly revealed ...

Av: Gianluca Pulsoni | Övriga porträtt | 02 september, 2014

Den internationella läskunnighetensdagen

Lördagen den 8 september, firar varje rättrogen ”etnisk svensk”, för att använda mig av Fredrik Reinfeldts terminologi, Internationella läskunnighetsdagen. Yes meine Damen und Herren, i dag firar vi Internationella läskunnighetsdagen ...

Av: Vladimir Oravsky | Gästkrönikör | 07 september, 2012

Att läsa in människor i sin egen värld

  Så marxist jag är har jag ett fortsatt starkt intresse för historiska personligheter men också hur mer vanligt folk tänker när de gör som de gör. Helt vanliga är de ...

Av: Christer B Johansson | Essäer | 14 juli, 2011

Från utställningen 24 Spaces – en kakafoni på Malmö Konsthall 2013

Illusioner av föränderlighet inom konstens ramar

Vad är konst? Vem skapar den? Benny Holmberg diskuterar konstverkets tillblivelse genom de tre aktörerna konstnär, konstverk och betraktare. Föränderlighet, identitet, rörelse och tid, svaret som ständigt glider undan, men ...

Av: Benny Holmberg | Essäer om konst | 08 mars, 2015

Kolonisterna på Lappmarksmyrarna

Per Albin Andersson. Foto: Familjen I första numret av Tidningen Kulturen 2008 skrev Lilian O. Montmar en artikel under titeln: Eskilstunakolonister på gungfly i Västerbottens väglösa land. I förra påsken hittade ...

Av: Per Albin Andersson | Reportage om politik & samhälle | 14 augusti, 2008

Vårt egentliga ansiktsuttryck är fördolt

HETERONYMENS DRÖM Efter tid av vakna drömmar som är den sovandes verklighet har jag glömt berättelserna men anar att de inte glömmer mig. Som en Victor Eremita klär jag mig på ...

Av: Göran af Gröning | Utopiska geografier | 21 september, 2017

Botanisera i arkivet
close

Prenumerera på vårt nyhetsbrev!

Få de senaste artiklarna direkt i din brevlåda - helt kostnadsfritt.

Du kan när som helst avsluta din prenumeration - enklast klickar du bara på länken du hittar i varje nyhetsbrev.