Jesus och mobiltelefonerna – en julbetraktelse

Nu i dagarna för sisådär 2015 år sedan sände Gud sin enfödde son till jorden. Han gjorde det för att ge oss möjlighet till frälsning. Något som profeterna i Gamla ...

Av: Carsten Palmer Schale | 24 december, 2011
Essäer om religionen

De långa nätterna på de iskalla perrongerna

tid Allt utförs under ständig observation av tiduret i Korridoren, detta enväldiga kvarnhjul som hugger ned existensen i små ogina sekvenser. Det är också en vardaglighet som tränger på ...

Av: Benny Holmberg | 01 juli, 2011
Kulturreportage

Några tankar om Montaignes essäer

”Det som anses så säreget för makedonerkungen Perseus, nämligen att hans ande aldrig stannade i ett bestämt tillstånd, utan fladdrade omkring mellan olika livsformer och uppvisade en så flyktig och ...

Av: Björn Gustavsson | 15 april, 2014
Övriga porträtt

Noveller av Björn Augustson

Björn Augustson låter ett nostalgiskt tillbakablickande balanseras med en strävan efter att leva för stunden. Han låter drömmarna leva och ser i dem både motivation och inspiration. Han skriver krönikor ...

Av: Björn Augustson | 05 mars, 2012
Utopiska geografier

Toleranse og verdi i senmoderniteten



Innledning

Ivo SaligerI dette essayet skriver jeg om hva som mer presist er lagt ned i toleransebegrepet, der ‘toleranse’ likeledes er uttrykk for ‘verdi’. Om det er slik at ‘moderniteten’ satte inn fra om lag år 1890, så er det ikke uriktig å mene at vi som lever i dag, lever i senmoderniteten.

Ulike tydninger av toleransebegrepet

Med all rimelighet, én av de måtene jeg forstår ‘toleranse’, er at dette begrepet henviser til en ‘holdning der den som har denne holdning, eller som tilkjennes den, har en positiv og åpen mottakelighet overfor slike fenomen som er annerledes enn de tilvante fenomen’. Alternativt, ‘at den etiske holdningen er av inkluderende art’, og som gjør det mulig ‘at erfaringer, tanker og idéer, synspunkt og begrunnelser, meninger og holdninger’, kan utveksles mot ‘andre erfaringer, tanker og idéer, osv., og hvor det finner sted en ‘fri(utvungen) og åpen diskusjon mellom folk fra andre kultursamfunn enn det kultursamfunnet en selv er vokst opp i’. Ett annet alternativ er slik. Utgangspunktet for dette alternativet, er at mennesker fra ulike samfunnskulturer, med svært ulik historisk bakgrunn og helt forskjellige tradisjoner, ulike grunnverdier og normer, skal kunne leve side om side, uten at det finner sted noen form for ‘sammensmeltning’ av kulturene. Hvorvidt det siste alternativet kan betegnes med ‘toleranse’, er ikke helt opplagt, for det synes som at det bærende prinsippet for organiseringen av menneskegrupper i det siste tilfellet er ‘fravær av kommunikasjon’, det vil si at det ikke finner sted samhandlinger. La oss se nærmere på det jeg har snakket om så langt.

Anerkjennelsens betydning

Om det er slik at den gyldne regel står for toleranse, det vil si fred og fordragelighet mellom folk i de 2000 ulike språksamfunn i verden, så utelukker ikke en slik konsepsjon om toleranse at hver og en av oss har rett til å kjempe for det vi selv tror og mener er virkelig og sant.

Den tyske filosof, Georg Wilhelm Friedrich Hegel, (1770 – 1831) betonte menneskenes liv i verden som en kamp om gjensidig anerkjennelse (‘Anerkjennelsens dialektikk’), og i mer presis forstand snakket Hegel om relasjonene mellom herre og knekt, og som en relasjon der den som satt med maktmidlene var herren, og, siden knekten var uten disse maktmidlene, hadde å adlyde: Således er det, mener Hegel, to bevisstheter som møtes når herren og knekten møtes. Imidlertid, relasjonene mellom disse bevisstheter er asymmetrisk, og det finner sted en kamp på liv og død; siden knekten foretrekker livet framfor døden, bøyer denne seg for herrens diktat.

Stöd Tidningen Kulturen

Köp en prenumeration! Klicka för mer information.

Det foregående betyr at knekten fra nå av er underlagt herren, som tjener, daghjelp – arbeider – i herrens sold. Dermed framstår herren som intolerant, i og med at herren forlanger at knekten anerkjenner ham, uten at det omvendte har validitet – at herren anerkjenner knekten som et fritt, uavhengig og selvstendig menneske. Dette skjer, ifølge Hegel, gjennom kamp, og som en ‘dialektikk’, som passerer via ulike stasjoner, og hvor målet er ‘gjensidig anerkjenning mellom to likeverdige, frie, uavhengige og selvstendige rettssubjekt’. Hegel skriver et sted ‘at i dag er vi alle frie’, og at det er staten som står som garantist for den oppnådde frihet og likeverdet mellom rettssubjektene. Skjemaet for historiens dialektiske gang er slik. Fra motsetningen mellom herren – knekten over kampen mellom herren – knekten og fram til en tilstand med full frihet for alle, det vil si for både herre og knekt. Følgelig, med framveksten av den liberale rettsstaten er all utvikling over, og vi snakker fra nå av om historiens slutt. Kan vi dermed føye til at den som ikke godkjenner det, er intolerant?

Innen jeg går over til det neste avsnitt, Det kjempende menneske, kommer jeg til å sette fram en kritisk bemerkning om Hegels forståelse av den logiske kategorien kontradiksjon.

Uten å fordype meg i den relevante materie, så trodde og mente Hegel at ‘den absolutte ånd’ hadde forrang framfor ‘den subjektive ånd’ og ‘den objektive ånd’. Den absolutte ånd, ifølge Hegel, var en syntese mellom den subjektive og den objektive ånd, det vil si at menneskelig liv og menneskenes historie fullbyrdet seg ved at det skjedde en form for ‘oppheving’ av den subjektive ånd og den objektive ånd i den absolutte ånds realisering av verdenshistoriens forløp. Med henblikk på relasjonen mellom ‘herre’ og ‘knekt’, så ville det føre til en kontradiksjon – selvmotsigelse – om en enten bekreftet herren eller knektet. Dermed måtte en ta høyde for at all historieutvikling innebar at relasjonene mellom herren og knekten ble transformert fra en asymmetrisk relasjon til en symmetrisk relasjon.

Det foregående er uttrykk for svært merkelige former for ‘kontradiksjon’; i alminnelig forstand er tilstander som er uttrykk for kontradiksjoner, slike tilstander som ikke kan inntreffe på realitetsplanet.

For eksempel er det slik at brannhydranter er rødmalt, i alle fall i Norge. Følgelig, dette har validitet: Enten er brannhydrantene i Norge rødmalt eller så er brannhydrantene i Norge non-rødmalt. Ingen norske brannhydranter er både rødmalt og non-rødmalt.

Det foregående betyr, at det ikke er logisk-empirisk mulig at en kommer over norske brannhydranter, der hydrantene som sådan er rødmalt, samtidig som hver eneste én av dem er malt i non-rødt. Her går det ikke om at ‘non – rødt’ kan stå for gult, grønt eller blått, for eksempel. Det som er utslagsgivende er hva vi mener med begrepene, slik at om en hevder at en gjenstand er malt i rødt, og ikke noen annen farge, så er det uforenlig med å hevde at deler av gjenstanden er grønnmalt!

Om Hegel trodde og ment at begrepet om enkeltindividet, i dypere forstand, var uttrykk for en kontradiksjon, og det er ingenting som tyder på at det ikke var tilfelle, så rådde han over en avvikende begrepsforståelse, siden singulære individ(enkeltindivid) ikke er annet enn ‘den minste enhet, en enhet som ikke tåler videre oppdelinger, uten at dens levende enhet oppløses, eller faller fra hverandre’. I alle fall, slik ser jeg på det: Hegel tenkte ‘organisk’ om samfunn/stat, der det sivile samfunn og rettsstaten var overordnet det enkelte menneske, det vil si at siviliseringen av menneskene starter med deres disiplinering: Fjærpynt, skinntøy og mokasiner skulle byttes ut med hatt, frakk og stokk, hvilket betydde at den innfødte, eller indianeren, måtte disiplineres! Så langt Hegel.

Det kjempende menneske

Å være menneske, er å strebe etter å ha et anstendig liv; noen ganger er det slik at en må kjempe svært hardt og svært lenge, for å få til det. Hva bunner så strevet i? Svaret er vel at det kan være så mangt, men det som er helt sikkert er at det menneskene trenger, det vil si deres elementære materielle interesser og verdier, er universelt de samme, der det ikke bare er slik at hvert eneste menneske trenger vann, mat, klær, bolig, lys og luft: Vannet de drikker skal være rent, maten de spiser skal være sunn, klærne skal være varme, boligen de har skal ha godt med vinduer slik at lyset slipper inn, den skal tåle vær og vind, og luften de puster inn skal være fri for forurensende stoffer. Skolegang for den oppvoksende slekt, tilgang til lege når en blir syk, allmenne helsetjenester, så som vaksiner, samt virksom medisin, hører med til å ha et anstendig liv. Uttrykt med andre ord: Når livssituasjonen er slik at det nevnte vilkår er fraværende, så foranlediger det at en må kjempe for å få det til. Det er en kjerne av sannhet i ytringen at i dag har mange av de ting vi trenger for å kunne leve blitt så selvfølgelig at en knapt nok snakker om det; det er svært ille, for det som er tilfelle, er at store deler av verdensbefolkningen mangler det de trenger for å kunne fortsette å være i live.

Tallet på mennesker som lever under svært kummerlige forhold er stadig økende; gitt at mengden av fattigfolk stiger hurtigere enn befolkningstilveksten, i den forstand at av 5 barn som settes til verden, er det 3 av disse som blir satt inn i utsiktsløse kår. Det er likeledes slik at befolkningen at i samfunn med stor nød, så vokser befolkningen langt hurtigere enn matproduksjonen. Enn videre er det slik at den teknologiske nyvinningen fører til en nedgang i antall mennesker som trenges for å få unna en jobb: Anta at hvor det før trengtes ti mennesker for å utføre en viss jobb, er det nå tilstrekkelig med 2 mennesker, og at denne spesialiseringen har ført til at en trenger teknisk-vitenskapelige basisferdigheter for å kunne fungere i samfunnslivet. Det betyr at den som ikke har noen som helst utdanning, faller utenfor samfunnslivet: Den gruppen som øker raskest, er de som er nederst på rangstigen, og at arbeidsløsheten nettopp skyldes den teknisk-vitenskapelige utviklingen. I alle fall, det er ingen sjokkerende nyhet at samfunnsutviklingen fører til at store deler av befolkningen faller utenfor det ordinære samfunnslivet, for i Europa, på slutten av 1700- og i begynnelsen av 1800-tallet, så kom maskinkulturen i gang, hvilket førte til at mange, som før hadde kroppsarbeid, nå ble arbeidsløse.

Dette er virkelig og sant om nåtiden vi selv lever i: At det er den nye informasjonsteknologien (pc og internett) som fører til at de som ikke har fått opplæring i bruk av den, blir værende uten arbeid. Rundt om i verden, strømmer det mennesker inn til metropolene, i håp om å få seg arbeid. Fattigdommen drev dem til storbyen, og fattige forblir de helt til sin død. Naturligvis, unntak finnes, skjønt det er svært få av de mest utsatte blant de fattige menneskene på jorda som får seg noe å gjøre.

Den økonomiske fattigdommen har blitt et globalt problem

Ivo SaligerHvordan skal en kunne få bukt med den stigende fattigdommen på jorda? Ett alvorlig hinder på veien fram mot et bedre liv for menneskene, er tanken om at så vel økonomisk som sosial fattigdom er en før-etiske verdier. Riktignok er det slik at hver eneste dag fødes det fattige barn og rike barn, det vil si at omgivelsene tar vare på den som fødes inn i romslige kår, mens det er verre for den som blir satt inn i verden under trange kår enn de som har fått en sølvskje i munnen fra de kom til verden. I sterile og hygieniske samfunn er fattigdommen og døden avskaffet. Ja, det synes som om fattigdommen lider samme skjebne som døden: At en stuer det hele unna – en vil ikke lenger være ved det at den nakne nøden ennå stavrer rundt i gatene. Er spørsmålet: Hvor mye elendighet skal vi mennesker tåle, innen vi setter oss i fart og bevegelse for å få gjort noe med det? Eller er det gode spørsmålet dette: Hvor egosentriske og egoistiske skal vi bli, før vi får øynene opp, slik at vi skjønner at det gis andre mennesker enn oss selv, og som har de samme materielle behov som vi selv har?

I det rike oljelandet Norge, blir den oppvoksende slekt lært opp til å tro at bakom folk som rusler rundt i gatene i byene våre (personer fra Romania, for eksempel) og ber om penger, så står det en hær av grådige kjeltringer, og som sørger for at de som går rundt og ber om en slant, kun får en liten del av det som kommer inn, mens resten går i bakmennenes egen lomme. Naturligvis, fattigproblemet er slettes ikke ukjent ute i Europa. Det er mindre kjent for oss som bor og lever i Norge. Jeg mener ‘tiggingen som relativt massivt fenomen’, og som har spredt seg over hele landet vårt: Er det slik at disse menneskene skygger unna arbeid, at de er dovne? Jeg minnes at jeg har lest at i Sovjet Samveldet, under Josef Stalin, spredte det seg tanker og idéer om at vanlige arbeidere var svært dovne, og derfor trengte de til omskolering. Således bygde en ‘omskoleringsleirer’, der arbeiderne skulle lære seg å arbeide. Det er ikke alt en leser eller hører om, som er sant; i realiteten var jo disse leirene tvangsarbeidsleirer, det vil si leirer ble opprettet for folk som forfektet meninger som avvek fra den kommunistiske lære, og som fant sted i regi av sovjetstaten. Ja, er det slike forhold vi ønsker og vil ha i Norge – standardisering av menneskeliv?

Borgerlønn for alle

Toleranse og borgerlønn henger sammen. Hva menes med det? Det trenger å bli forklart. Resonnementet mitt er slik. I land med stabil økonomi kan det innføres ‘lønn for alle’, eller at en får til en ordning som en kan beskrive i termer av ‘borgerlønn’. Dette kan finne sted uten fare for at den solide økonomien i landet lider overlast. Enn videre, det er den aktuelle staten som skal stå for innføringen av en slik lønn.

I denne sammenhengen er det av stor betydning å få fram at det er ikke slik at hvert eneste menneske ønsker og vil arbeide for lønn; de er slik konstituert at de verken vil eller kan arbeide for lønn. Især under de betingelser som hersker i nåtidens samfunn, der det er et kolossalt ytelsesnivå og stor grad av effektivitet.

Lønnen skal omfatte hvert eneste menneske, også de som velger å arbeide for lønn; detaljene for disposisjonen av borgerlønnen, blir, naturligvis, fastsatt. Siden det i alminnelighet er slik at det gis mennesker som er kapable til å arbeide, og som likeledes har lyst til å arbeide, skal disse mennesker, hvem de nå enn måtte være, kunne få anledning til det. Med andre ord, det avlønnede arbeidet kommer på toppen av borgerlønnen. Her skal det være sosial rettferdighet for den som velger å arbeide for lønn og den som velger det bort.

Noen mennesker forsøker å avbalansere selvisk virksomhet med sosialt engasjement

I kapitalistiske samfunn har livet blitt svært brutalt; kappløpet mellom bedrifter som konkurrerer om markeder og kunder har gjort din neste til din verste fiende, og det å ha sin neste som fiende, er ikke på noen som helst måte bra, siden den som befinner seg nærmest et menneske er det selv. Siden et alminnelig menneske ikke er i stand til å leve opp til effektivitetsfordringene som de kapitalistiske samfunn setter, så kan det komme til å se ned på seg selv: Å være menneske, er å tro på seg selv, og det å forakte seg selv, er uforenlig med å tro på seg selv. Naturligvis, mennesker som driver med å tjene store penger, kan forsøke å få til et annet og bedre selvbilde, siden de kan engasjere seg i diverse idealistisk arbeid, så som at de donerer penger til frivillige organisasjoner som sliter i motvind. For et slikt menneske, som engasjerer seg i sosialt arbeide, innebærer det et forsøk på å avhjelpe de dårlige sidene ved et kapitalistisk oppbygd samfunn. Ett annet eksempel er fra min egen hjemby, der Anders Jahre, som var jurist og skipsreder donerte penger til byggingen av et stort konferansehotell, samt at han gjorde det mulig å få bygd et sårt tiltrengt rådhus. At Jahre ikke alltid hadde rent mel i posen, er det ingen tvil om, men spørsmålet er: Hvor langt skal toleransegrensen gå? Hvor går en over grensen for det som er juridisk legitimt å gjøre? Så vidt meg bekjent, ble Anders Jahre ikke dømt for økonomisk svindel i sin levetid; fremdeles er det slik at Anders Jahre Prisen deles ut til framragende forskning, en pris som ses på som like flott å få som Nobels Pris.

Om pengemennesker og verdier

Kanskje er det slik at hva det kommer an på, er ikke å tjene mest mulig penger; det som virkelig teller, er hva en kan gjøre ved hjelp av penger, for eksempel at en gir penger til folk som trenger dem. For øvrig, den norske dikteren og sosialisten, Arnulf Øverland, var opptatt av at det største som fins, er å glede en annen enn oss selv. For å uttrykke dette med andre ord: I mellommenneskelige relasjoner, kommer en langt med å vise vennlighet, som er en del av begrepet om toleranse.

På den annen side, penger er uttrykk for det som er dødt, livløst, og således har en beskrevet penger i termer av størknet arbeid, det vil si at når arbeideren har ferdigstilt det han blitt satt til å gjøre, så utbetales det lønn, det vil si en viss sum penger. Hva har det siste å gjøre med toleranse? Etter min oppfatning en hel del. Tankegangen min er slik. I denne artikkelens innledning nevnte jeg at toleranse som uttrykk for verdi. Imidlertid, hva med penger, er de uttrykk for verdier? Ute i samfunnet snakker en jo om produksjon av verdier – verdiproduksjon. Det er svært vanskelig å la være å tenke på ‘verdiproduksjon’ i termer av opphopning av penger – i alle fall i den sammenhengen det er tale om her. Anta at penger og opphopning av penger, er uttrykk for verdi, og siden det er mennesker som tjener penger, så er det slik at det er verdifullt å ha mennesker som tjener penger. Ja, jo mer penger et menneske har, desto mer er dette menneske verdt. I motsatt fall, den som har lite penger, er lite verdt, siden det tjener lite eller ingen penger.

Resonnementet er underlig, og grunnene til at det er slik, er at det synes å råde full forvirring med henblikk på hva som teller som verdi, og, dessuten, hva angår verdi, er hvert eneste menneske på samme linje. I og med at jeg har skrevet om at det gis falske idéer om forholdet mellom mennesker, penger og verdi, skal jeg i fortsettelsen skrive om menneske og verdi.

Tingene i verden er i forandring: Der det før var bygninger, er det nå en stor parkeringsplass, og om en stund, har parkeringsplassen blitt til et splitter nytt supermarked. Mennesker forandrer seg; etter som årene løper av sted, får en rynker under øynene, når en våkner om morgenen, gjør det vondt i kroppen. Det foregående endrer ikke på at hvert eneste menneske har en konstant verdi, en verdi som verken tiltar eller minsker over tid, sted og omstendigheter.

Hvordan skal vi, mer konkret, forstå det jeg har snakket om over? Følgende tankegang kaster lys over det.

Når det er slik, at hvert eneste menneske har en konstant verdi, og at hva et menneske er verdt, er uavhengig av at dets verdi kommer til uttrykk i dets omgivelser, så følger det at et menneske som er i koma, eller som har store fysiske og psykiske skader, er like mye verdt som et menneske som for lengst har fått alle sine rettigheter innfridd.

Thor Olav Olsen 
Ensamrätt för samtliga artiklarna som Thor Olav Olsen publicerar i Tidningen Kulturen tillhör författaren. Tillståndet för citat, länkar eller publicering i andra media än Tidningen Kulturen måste skriftiligt ges av författaren på denna adress                         Den här e-postadressen skyddas mot spambots. Du måste tillåta JavaScript för att se den.

Ur arkivet

view_module reorder
Sandrine Piau  Foto Eva Green

Sandrine gestikulerar och lever sig in i musiken

- Att sjunga på Drottningholmsteatern är bland det roligaste jag har gjort. Och dessutom var det underbart att vara i Stockholm. Jag verkligen älskade att vara där... Jag sitter med Sandrine ...

Av: Björn Gustavsson | Musikens porträtt | 30 oktober, 2017

Oh! Calcutta. Foto: Wikipedia

En kulmen närmar sig

Teaterhösten närmar sig som vanligt ett slags kulmen, i takt med att senhösten närmar sig. Säsongen har i år börjat bra – med sevärda uppsättningar på Drottningholmsteatern, Dramaten och Folkoperan; ...

Av: Björn Gustavsson | Björn Gustavsson | 15 oktober, 2015

ABBA de museala. En perverterad musik?

Thank you for the music. ABBA-musiken. Är det musik? Är det inte bara enkel sörja? Är det verkligen tonhöjd och tondjup? Är ABBA The music story, inte bara en vulgär ...

Av: Benny Holmberg | Kulturreportage | 27 juni, 2013

Som regn

Aldrig har väl regnet varit så renande, som det var, då det sakta föll ner från mitt ansikte, där jag i väntan på att få åka hem, insåg att ingenting ...

Av: Jenny Berggren Keljevic | Gästkrönikör | 22 oktober, 2014

Att se längre än näsan räcker

 Nei, tacka wil iag wår högtoplysta tid wi lefwa uti,wi weta intet mera af några omöjeligheter ..(Johan Krook 1741) När Emanuel Swedenborg kring år 1716 berättade att han skissat på ett ...

Av: Bertil Falk | Essäer om litteratur & böcker | 01 juni, 2012

Kvinnor som gnor – Intervju med Gittan Jönsson

Årets Henry Mayne-pristagare heter Gittan Jönsson. Priset instiftades 1991 av Birgit Rausing och hennes man Gad Rausing till minne av Birgit Rausings far konstnären Henry Mayne. Pristagaren utses vartannat år ...

Av: Katinka Kant | Konstens porträtt | 07 augusti, 2013

Absaloms vecka

En riksdagsledamot från Rasist-opportunistiska partiet har hoppat av och blivit politisk vild. Nu kan man i och för sig tycka att både han och hans partikamrater har alltid varit det. Annars ...

Av: Gregor Flakierski | Veckans titt i hyllan | 01 oktober, 2011

Bertel Gripenberg. Källa: Wikimedia Commons

Rytm och teman vävs skickligt samman

Gripenberg kan aldrig fråntas sin skicklighet som förfaren rimsmidare.

Av: Crister Enander | Essäer om litteratur & böcker | 17 januari, 2016

Botanisera i arkivet
close

Prenumerera på vårt nyhetsbrev!

Få de senaste artiklarna direkt i din brevlåda - helt kostnadsfritt.

Du kan när som helst avsluta din prenumeration - enklast klickar du bara på länken du hittar i varje nyhetsbrev.