Glimt fra moderne filosofi, logikk og litteratur

  Georg Wilhelm Hegel(1770-1831) og hans idé om verdenshistoriens slutt. I sin tid hevdet den tyske filosofiprofessor Georg Wilhelm Friedrich Hegel at rettssubjektet var kommet så langt i sin utvikling at ...

Av: Thor Olav Olsen | 23 september, 2010
Agora - filosofiska essäer

Balustrad

Små gummor Rostiga grönsaker fladdrar i vinden. Träden såsar sig ännu i nedan. En fågel, ett skepp, ett uppochnervänt strandparaply. Promenadvägen mot slottet är kantad med minnen som ingen vågar ...

Av: Hans Hallerfors | 27 september, 2008
Utopiska geografier

Resan

Ett ansikte utan uttryck. Efter två minuter slutade jag försöka läsa hans ansiktskarta. Jag bara lyssnade på rösten istället. Men var det verkligen Lasse jag pratade med? Alla brandskadade ser ...

Av: Eva Hanson | 20 maj, 2012
Gästkrönikör

Benjamin 17

Av: Håkan Eklund | 10 december, 2011
Kulturen strippar

Viktigheten av mennesker



Uriel BirnbaumI Philosophy in The Flesh1 konseptualiserer George Lakoff & Mark Johnson studiet av selvet,2 eller selvforståelsen vår, som strukturen i våre indre liv og at spørsmål om den oppstår på viktige måter i hverdagene våre.3 I motsetning til måten Lakoff & Johnson snakker om og tenker på begrepet om selvet mener Charles Taylor at begrepet har tre hovedkarakteristikka. Det første viser til opposisjonen mellom’innenfor-utenfor’. Vi snakker om og tenker på at tankene våre, ideene og følelsene våre gis inne i oss, ikke”der ute, utenfor bevisstheten vår,” for ”utenfor oss selv gis det objekt i verden, som disse mentale tilstander viser til.”4 Til begrepet hører også tanken om indre dybde, at”betydningen til det indre rommet i oss er bundet opp til betydningen at vi kan bevege oss inn i det og at vi kan hente fram de ting som gis der inne.”5 Den tredje sentrale komponenten viser til hva Taylor designerer med ”affirmasjonen av hverdagslivet,” som har utviklet seg fra den tidligere moderne periode.6

Min egen posisjon er verken sammenfallende med noen tolkning av Taylors eller med noen rimelig tolkning av posisjonen til Lakoff & Johnson. Dette forklarer jeg slik: Lakoff & Johnson snakker om og tenker på begrepet om selvet som en motsetningfylt størrelse som handler om strukturen i våre indre liv på den ene side og at en slik struktur følger som konsekvenser fra at mennesker lever i en sosial verden på den annen side. En slik posisjon går godt sammen med å forklare opprinnelsen til kvalitative erfaringer som skam og skyld, og at det ikke gis noen annen inngangsport til fenomenologiske erfaringene av livene våre enn ved de begrep vi danner og bruker for å snakke om og tenke på slike erfaringer på intelligibelt vis.7 Lakoff & Johnson tenker også på mennesker i termer av virkelige subjekt, slik de tenker på personer som entiteter som har formål i livet, og, ikke minst, på begrepet om selvet som en flertydig størrelse.

Taylors posisjon om begrepet om selvet gis ved at han i all hovedsak forsøker å gjen-tenke det slik det har utviklet seg i vestens kulturhistorie fra grekerne og fram til den moderne forståelsen av begrepet som innvendighetsorientering.8

Posisjonen min går kort fortalt ut på at jeg tenker på mennesker som levedyr som har selvbevissthet på grunn av at de har et liv å leve og et liv å føre. Derfor blir innfallsporten og utgangen min om selvforståelsen, som rotfestet i livene våre, noe annerledes enn hva en finner hos både Taylor, Lakoff & Johnson. De to siste karakteriserer måtene de forstår hva begrepet mer presist handler om på denne måten:

Stöd Tidningen Kulturen

Köp en prenumeration! Klicka för mer information.

First, there are the ways in which we try to control our bodies and in which they ”get out of control.” Second, there are cases in which our conscious values conflict with the values implicit in our behavior. Third, there are disparities between what we know or believe about ourselves and what other people know or believe about us. Fourth, there are experiences of taking an external viewpoint, as when we imitate others or try to see the world as they do. And last, there are forms of inner dialog and inner monitoring we engage in.9

På et generelt nivå står det metaforiske begrepet om selvet for en motsetning mellom et subjekt og ett eller flere selv.10 Hvert eneste metaforisk begrep framstiller subjektet som noe personliknende med en eksistens som er uavhengig av selvet.11 Subjektet står dermed for bæreren av den opplevende og erfarende bevisstheten vår, det som utgjør lokus for fornuft, vilje, ønsker, dommer, og som ut fra sin natur bare eksisterer i øyeblikket, eller i den nærværende tid, her og nå.12 I de aller fleste tilfeller er subjektet slik, men det fins et undersystem som er annerledes. I dette systemet er subjektet også lokus for personens essens – denne vedvarende ting eller entitet som gjør oss til den vi er.13 I motsetning til subjektet er selvet den del av en person som ikke er identifisert ved subjektet. Dette omfatter kroppen, sosiale roller, hendelser fra fortiden og handlinger i verden. Og hvert eneste selv er på metaforisk vis konseptualisert som enten en person, et objekt, eller en stedsbestemmelse14:

The Subject is the Locus of conciousness, subjective experience, reason, will, and our ”essence,” everything that makes us who we uniquely are. The Selves consists of everything else about us – our bodies, our social roles, our histories…(…)…15

Den mer presise naturen til denne splittelsen blir spesifisert på nivået under hvor det gis fem spesifikke instanser av metaforen . Disse er gitt ved måten de er fundert i hverdagserfaringene våre: (1)Manipulering av objekt. (2) Lokalisering i rommet(angivelse av sted, omgivelser). (3) Å tre inn i sosiale relasjoner. (4) Empatisk projisering-at du på konseptuelt vis projiserer deg inn i noen annen, som når et barn imiterer en forelder. (5)Det essensielle selv, og dette femte, og spesielle tilfellet, kommer fra den folkelige teorien om essenser:

Each person is seen as having an Essence that is part of the Subject. The Person may have more than one Self, but only one of those Selves is compatible with that Essence. This is called the ”real” or ”true” Self.” Finally, each of these five special cases of the general Subject-Self metaphor has further special cases. It is at this third level of specificity that the real richness of our metaphorical conceptions of Subject and Self emerges…(…)…16

Innenfor et slik metaforisk struktur gis det ikke ett eneste konsistent begrep om selvet, men flere begrep, og de er alle gjensidig ekskluderende.17

Metaforen for selvkontroll.18

Det gis to hovedtyper av metaforer for selvkontroll. Den ene konseptualiserer vi som å sette objekt i bevegelse ved støt, press eller trykk på dem og den andre som å gripe fatt i eller å ta tak i objekt og holde fast i dem. Fordi selvbeherskelse og objektbeherskelse er erfaringer fra den tidligste fasen i livet vårt, kommer det neppe ramlende innover oss som noen spesielt stor overraskelse at vi også har metaforen selvkontroll er objektkontroll som en grunnleggende metafor for våre indre liv.19 Mye av det vi gjør i hverdagene våre har en slik metaforisk karakter. Beskrivelser av årsaker gir vi da i termer av årsaker er krefter og beskrivelser av forårsaking som indre kausasjon. Indre kausasjon betyr tvungen bevegelse av et objekt.20 I motsetning til metaforen om indre kausasjon som tvungen bevegelse av et objekt står begrepet om kausalitet i alminnelig forstand, og Lakoff & Johnson illustrerer forskjellen mellom den bokstavelige meningen til begrepet om forårsaking og den metaforiske ved å si:21

…(…)…”I lifted my arm,” which is ambiguous. Take the sense in which I grab my left arm with my right arm, let my left arm go limb, and I lift it with my right arm. My left arm then functions literally as an object that I lift with my right arm as I would any other object. The other sense of ”I lifted my arm” is the metaphorical sense. Literally it means that I exercised bodily control, causing my right arm to rise. But it is conceptualized and expressed metaphorically in terms of the forced movement of an object.”22

Den andre metaforen for selvkontroll som å holde fast i, turde komme ganske klart fram om vi tenker etter hva for grunnleggende evner og ferdigheter som rimeligvis har å være til stede for å kunne lære seg å sykle: Før jeg har lært å holde fast i sykkelens styre med begge hendene mine, før jeg har lært at jeg skal sitte i ro på sykkelsetet og før jeg har lært at føttene mine skal være plassert godt nede på begge sykkelpedalene, mangler jeg de grunnleggende forutsetninger for å bli en habil syklist. Men før jeg har lært å stå oppreist og før jeg har lært meg å gå ved at jeg ikke renner på stoler og bord, og før jeg har lært å utnytte den naturlige likevekten jeg har i kroppen min til å holde sykkelen min i balanse, før jeg har lært meg å styre unna fortauskanter og folk og andre møtende ting i ro eller i bevegelse, er jeg ingen nevneverdig god syklist.

Å hente noe og sette noe tilbake på plassen sin, er noe vi gjør svært mye av og noe vi gjør svært ofte i hverdagene våre. Hva vi gjør svært mye av svært ofte trenger vi ikke mye energi på; det hele kommer med letthet og uten store fysiske anstrengelse. Det er også grunnene til at vi tenker på handling som bevegelse, eller handling som selv-propellerende bevegelser.23 Hva som mer presist menes med det metaforisk begrepet om handling som selv-propellerende bevegelser får vi gjennom det tredje eksemplet vårt. ”Jeg har å sette meg selv i bevegelse for å komme i gang med prosjektet mitt.” For å forstå poenget med handlen som selv-propellerende bevegelser, kan vi tenke på den fenomenologiske bevissthet vår som et instrument, eller som et middel vi gjør bruk av for å oppnå kontroll over årsaken. Og ved å ha styring på årsaken har vi også styring på virkningen, som det mål vi har forpliktet oss på. Det foregående kan vi formulere ved å hevde at vi tenker på subjektet vårt som det som forårsaker at selvet vårt kommer i gang med en handling.24

kampenVi kan dermed klargjøre det metaforiske begrepet for Selvkontroll som objektbesittelse gjennom følgende skritt. Utgangspunktet for resonnementet er metaforen Selvkontroll er objektkontroll. Deretter legger vi til at tvungne bevegelser av et objekt er et spesialtilfelle av objektkontroll. Resultatet blir at Selvkontroll er tvungne bevegelser av et objekt. Det neste skrittet vi tar er at vi konseptualiserer vår egen kropp som et spesialtilfelle av selvet, og vi når fram til at Kroppskontroll er tvungne bevegelser av et objekt. Alternativet er at vi kobler metaforene Årsaker er krefter og Selvkontroll er tvungen bevegelse sammen til metaforen Selvkontroll er tvungen bevegelse av et objekt. Sluttproduktet er metaforen Å få selvet i gang med en handling er den tvungne bevegelse av et objekt.25 Vi får en en ytterligere spesifisering av tilfellet med objektkontroll og nok en metafor for det indre livet vårt ved Selvkontroll er objektbesittelse.26 Dermed bygger metaforen for besittelse på meningen til metaforen for selvkontroll er objektkontroll. Med utgangspunkt i en slik ordning av metaforene, som vi kan beskrive som en struktur, er vi også i stand til å utlede metaforen for å miste styringen på oss selv ved å tenke på det som Tap av selvkontroll er å miste styringen på selvet ved subjektet vårt.27 Men hva betyr det mer konkret å miste seg selv i en eller annen aktivitet? I sin alminnelighet betyr det å opphøre å ha bevisst styring på og å være ute av stand til å være fullt oppmerksom på alt det du gjør. Et eksempel er å danse. Du kan naturligvis gjøre et forsøk på å få bevisst kontroll over alle av dine bevegelser, men i de tilfeller der dansen er for hurtig, dersom tempoet er for høyt, eller du er ukjent med måten å danse på, så er du ute av stand til å ha bevisst styring på hver eneste av bevegelsene dine. Å miste seg selv i dansen betyr å gi seg hen til selve dansingen, og da er det naturlige å gi slipp på tanken om en tilnærmet perfekt kroppsbeherskelse.

Å miste seg selv i dansen kan være en gledelig, en svært positiv opplevelse, men det gis en rekke opplevelser av å miste styring på seg selv som har en helt annen karakter enn å danse. I slike tilfeller blir tap av kontroll gjerne konseptualisert som at noe negativt, eller uønsket, be-setter oss. Et eksempel er når du mister styringen på grunn av negative emosjoner, som når du får angst, eller ved at du er i fryktens grep. Du kan også ha gjort mer enn du burde ha gjort eller mer enn du intenderte å gjøre ved en bestemt anledning, og det er som å bli båret eller ført av sted. Det gis også visse patologiske tilfeller, som muligens står for de mest uhyggelige opplevelse av alle, som når et menneske føler at noen annen kontrollerer dets egen handling i form av et fiendtlig vesen. Og i slike tilfeller tenker vi om noen som kjenner seg besatt som en besettelse.28

Metaforen for selvkontroll som å holde til på sine egne normale steder.29

I alminnelighet kjenner folk at de har en viss kontroll så lenge de oppholder seg i eller på sine egne, normale steder og at de opplever å ha langt mindre kontroll når de er på fremmede eller ukjente steder. Det vi snakker om og tenker på i slike tilfeller er den erfaringsmessige grunn for en annen viktig metafor for våre indre liv: At subjektets kontroll over selvet er konseptualisert som å være på et normalt sted. Vi utleder dermed fra metaforen Selvkontroll er å holde til på ens eget normale sted at dersom du ikke er på ditt vanlige sted, så har du ikke kontroll på deg selv.30 Vi skjelner mellom to spesielle tilfeller av en slik metafor, og de svarer til de mest alminnelige former for stedsbestemmelser, eller hva vi beskriver med termen stedlighet:

The first has to do with surroundings, some contained or bounded space one normally occupies; one’s home, place of business, the earth, and so on.31…(…)…The second kind of normal location for us is on the ground, where we are in control of the effects of the force of gravity.32 

Begge konseptualiseringer gir opphav til en rekke metaforer som handler om flere forskjellige kontroll relasjoner mellom subjektet og selvet. Det ene tilfellet får vi ved at subjektet har kontroll på selvet som sin egen besittelse og det andre tilfellet er gitt ved at subjektet er lokalisert der selvet er. I begge tilfeller er kontrollbegrepet indikert på samme måte, nemlig ved at subjektet og selvet forefinnes på samme sted. Mangel på kontroll er indikert ved at subjektet og selvet forefinnes på forskjellig steder.33 I de tilfeller hvor dine nærmeste og mest fortroligste omgivelser, som din egen leilighet, hjemmet, arbeidsplassen din, etc. fungerer som en konseptuell metafor for selvet er også selvet konseptualisert som en beholder. Det har gyldighet uansett hva som mer presist definerer hva som skal forstås med våre nærmeste og fortroligste omgivelser.34 Manglende kontroll ved subjektet vårt er da forstått som å være ute av beholderen, nemlig borte fra hjemmet, arbeidsplassen, eller jorda, eller på et annet sted, eller utenfor den del av selvet hvor subjektet vanligvis holder til på, dvs. kroppen, hodet, sinnet, eller skallen. I ”jeg var ved siden av meg selv,” viser ”jeg” til subjektet mitt, den opplevende bevisstheten min. Hvis subjektet er ved siden av seg selv, så er det også utenfor selvet, som betyr at det er utenfor kroppen. I”han er ute til lunsj,” er meningen at subjektet er borte fra dets vanlige sted, som er dets eget arbeidssted.35

Det andre tilfellet av stedlighet er å være på bakken. Det gis her et mylder av metaforer for å poengtere at jordnærhet og en viss nøktern orientering er nært sammenkoblet med å ha bena på jorda, føttene på bakken, at noen endelig fikk føttene ned på bakken, eller som når vi sier om noen annen at han fortsatte å flyte av sted under forelesningen. Det siste tilfelle indikerer helt klart at det har å gjøre med noens dømmekraft, noens fornuftevner, og at disse evner ikke fungerer normalt.36 Å hevde om noen at hun har hodet sitt i skyene indikerer også at vi har å gjøre med en person som har en tilbøyelighet til nedlatenhet overfor andre. Det spesielle ved disse to metaforer er at de har motsatt grunn-figur konstellasjon, eller konfigurasjon. For stedlighetsmetaforen er selvet grunn (en normal stedlighet) og subjektet er figur, og den er enten lokaliserbar på samme stedet som selvet er eller ikke. I besittelsesmetaforen er grunn-figur mønstret snudd om ved at subjektet trer fram som grunn (hvor besittelsen er lokalisert eller ikke), selvet er figur, en besittelse som kan eller ikke kan være der subjektet er.37

Sosialt liv og det sosiale selv

RuinerBegrepet om sosialt liv og begrepet om det sosiale selv handler om kunnskapene om de mange spesifikke erfaringer med de sosialt medierte strukturelle relasjoner mellom subjektet og selvet. Her møter vi erfaringer med det spredte selv, med selverkjennelsen som subjektiv i motsetning til objektiv selverkjennelse, erfaringer med det sosiale selv, med plurale eller multiple selv og dessuten to forskjellige måter å forstå den andre på.

I diskusjonen vi nettopp har ført om selvkontroll er normal selvkontroll konseptualisert ved at subjektet og selvet forefinnes på samme sted. Men dersom du er et travelt opptatt menneske som engasjerer deg i mange sosiale aktiviteter, om oppmerksomheten din blir styrt ved fordringer av ymse slag, om interessene og behovene dine spriker eller trekker i mange forskjellige retninger, og ansvaret ditt er plassert på forskjellige steder, eller når du ikke kan holde fokus fordi du er følelsesmessig urolig er det hardt å gjøre seg gjeldende. Fordi evnen til å holde oppmerksomheten om aktiviteten vi faktisk er involvert i er en evne subjektet vårt har, så beskriver vi oppmerksomhetskontrollen som en del av selvkontrollen. Det betyr at i de tilfeller hvor selvet er spredt, kan ikke subjektet og selvet holde til på samme sted og kontroll er umulig.38

Metaforen for selvbeherskelsen som innvendighetsorientering,39 eller som å være lokalisert innenfor selvet, har også en annen viktig implikasjon. Om du for eksempel bare ferdes innenfor de trakter hvor du bor, så vet du lite om hvordan de som lever på andre steder ser på stedet ditt. Gitt metaforen at erkjennelse er å se, så trer visjonen fra innsiden, eller innenifra fram som det samme som erkjennelse fra innsiden, og det beskrives i termer av subjektiv erkjennelse. Dersom du ønsker å få vite hvordan stedet du oppholder deg på ser ut fra utsiden, så kan du gå utenfor og se etter. Visjon fra utsiden er viten fra utsiden-objektiv viten/erkjennelse.

Metaforen for erkjennelse som å se, eller erkjennelse er å se, synes å ligge til grunn for en rekke formuleringer som ”du skulle gå inn i deg selv,” ”han gikk inn i seg selv og det han fikk øye på likte han dårlig.” Og ”du trenger å se deg selv fra utsiden,” ”du skulle kikke mer på det du gjør,” og ”jeg har observert meg selv fra utsiden, og det jeg så skremte meg.”40

Metaforen for selverkjennelse som å se er ingen metafor som er uten ethvert sosialt grunnlag. Fra fødselen av blir vår handlen vurdert av foreldre eller andre i deres sted. Det betyr at vi er født inn i inter-personale og sosiale relasjoner. Derfor lærer vi først å vurdere vår egen handlen ut fra hvordan andre har vurdert vår handlen før vi utvikler våre egne oppfatninger og vurderinger. En slik grunnleggende opplæring som går ut på å vurdere vår egen handling som sosial handling fordi den har eller får konsekvenser for andre enn oss selv, er en form for å lære å erkjenne vår handling på ved at det sosiale aspektet ved den kommer inn via de andre.

Selverkjennelse som å se har dermed røtter tilbake til barneårene. Og noen typiske eksempler på at hva vi gjør blir vurdert av foreldre og andre blir godt illustrert på denne måten: ”Boks ikke lillebroren din!” ”Spis maten din!” Tøm ikke melken på katta!” ”Vink farvel til bestefar når han går!” Det betyr at i oppvekstårene utvikler vi verdier overfor vår handlen, familierollene våre og framtidsplanene våre. Implikasjonen er at det gis en vedvarende hverdagsorientering mellom de sosiale relasjoner vi har eller hadde til våre foreldre og andre og hvordan de vurderende relasjoner til vårt eget selv utvikler seg.41

I språket vårt gis en rekke metaforiske begrep som står for å ta vare på seg selv og å ta hånd om seg og sitt på måter som tjener våre egne grunnleggende interesser. Og interesser skal her forstås som det som tjener vår totale velferd, vår lykke, vår tilfredshet, eller som det å føre et tilfredsstillende liv. Både”hun tar godt vare på seg selv” og ”han pleiet seg selv tilbake til god helbred”42 er eksempler på formuleringer som faller inn under begrepet om å ta vare på seg selv. Et slikt begrep springer ut av forelder-barn relasjonen hvor forelder står for pleier og barn for den som er objekt for omsorgen fra forelder:

Since the Subject is supposed to be in controll of the Self, the opposite methaphor is ruled out; we do not conceptualize the Subject as Child and the Self As Parent. Similary, we metaphorize the Subject as Caretaker, but never as the Object of Care.43

De strukturelle relasjoner mellom forelder og barn involverer en langt mer vidstrakt rekke av forbindtligheter enn pleie og omsorg fordi et barn på sin side er hjelpeløst uten forelder. Og disse bånd mellom forelder og barn innebefatter komfort, trøst, oppmuntring, beskyttelse, råd, disiplinering, belønning og straff. Et sentralt aspekt i all oppdragelse av barn er at straks fostringen og omsorgen går utenfor sitt alminnelig felt, så fører det til et forkjælet eller et borstkjemt barn, noe som blir til degging og dulling.44

Forfølger vi tanken om å degge og dulle og stelle for seg selv, så står vi overfor slike tilfeller hvor det synes rimelig å tenke om noen annen eller om seg selv at”fortsetter livet mitt i samme spor innover i framtiden, så er det et liv som er klar for dårekisten.” Og det betyr at et omslag i det aktuelle liv er kun mulig ved at en tar seg selv i nakken, eller at en tar et generaloppgjør med seg selv, noe som betyr at du ikke bare fører krig mot deg selv, men at subjektet ditt ønsker å drive det så langt at du forkaster deg selv. I slike ekstreme livssituasjoner hvor subjekt-selvet relasjonen står under et kolossalt trykk konseptualiserer vi relasjonen som formaninger subjektet stiller til eller overfor selvet. Et eksempel på det har vi fra slike tilfeller der vi sier at du tar det for hardt eller du gjør det for hardt for deg fordi det du driver med påfører deg bare mer lidelse.45 Foruten å ha seg selv som samtalepartner, eller å diskutere tingene igjennom med seg selv før en tar en avgjørelse i viktige saker, er et av alternativene til å ha selvet som motstander eller som fiende er å se på selvet som en venn, eller det å stå på vennskapelig fot med seg selv, eller å kunne trives i eget selskap, og vi eksemplifiserer dette ved å si at”jeg tror jeg bare henger rundt med meg selv i kveld” og ”jeg liker meg selv og jeg liker å være sammen med meg selv.”46 Når et menneske relaterer seg til sitt eget selv som samtalepartner og omsorgsperson, eller som herre-tjener, synes de strukturelle relasjonen mellom subjektet og selvet å være relativt enkle, som i ”han er skuffet over seg selv” hvor subjektet setter standarden for selvet. Men ikke enhver konseptualisering av begrepet om å svikte er like rett fram som det. Grunnene til at det gis en stor konseptuell forskjell mellom”han er skuffet over seg selv” og ”han skuffet seg selv” beror på følgende oppfatninger. Vår egen sosiale rolle, posisjonen vi har innenfor en sosial struktur er en del av selvet vårt fordi den sosiale rollen kommer med forbindtlighetene eller forpliktelsene som det er vårt eget ansvar å ta hånd om eller å iverksette. Det betyr at de sosiale roller vi har er en del selvet vårt, fordi vurderingene våre og viljen vår er en del av subjektet vårt og fordi den sosiale rollen vi har er en del av selvet. Det innebærer at det gis en motsetning mellom den del av oss selv som har den sosiale forpliktelsen og den del av oss selv som har de vurderinger og den vilje som avgjør hvordan vi velger å handle.

I de tilfeller hvor det er subjektet vårt som har forpliktelsen, så har ikke selvet annet valg enn å feste sin lit til at subjektet også tar hånd om den. Mer konkret betyr det at når det er subjektet vårt som styrer aktivitetene vi engasjerer oss i, så beror avgjørelsene vi fatter i hvert enkelt tilfelle på hva vi selv føler for å gjøre, på våre egne subjektive opplevelser, på vår egne vurderinger og på vår egen vilje. Innløsingen av forpliktelsen du har eller svikten i forhold til forpliktelsen avhenger da av hva du bestemmer deg for. Det er denne betydningen av begrepene om å svikte og å skuffe som rent alment gjelder når vi sier om noen annen at han skuffet er skuffet over seg selv, og der meningen er at det var subjektet som satte standarden, ikke selvet. I motsetning til de tilfeller hvor det er subjektet ditt som styrer står de tilfeller hvor vi tenker på forpliktelsen som noe som er satt av selvet. Når jeg sier om noen annen at hun skuffet seg selv, så er poenget at i et slikt tilfelle er det selvet som setter standarden, ikke subjektet vårt.

En viktig implikasjon for diskusjonen vår om selvet er at det ikke gis en konsistent struktur for våre indre liv, eller at det ikke gis en monolittisk selvoppfattelse fordi det i noen kontekster er slik at selvet setter standarden for subjektet, mens i andre tilfeller setter subjektet standarden for selvet. 47

Det eneste jeg har snakket om så langt om de reflekterte verdiene våre, er begrepet om og erfaringer med verdikonflikt hvor det gis uoverenstemmelser mellom de bevisste verdiene vår og de verdiene som er implisitt i atferden vår. 48

Det gis også tre andre tilfeller som har å gjøre med bevisste verdier og livsføring. Det første av disse tilfeller dreier seg om begrepet om ubesluttsomhet med henblikk på verdier, det andre tilfellet har å gjøre med forståelse av den andre og det tredje tilfellet dreier seg om vår egen selvoppfattelse, hva vi virkelig er og hvem vi innerst inne er, det essensielle selv. Jeg starter med å diskutere de de to første tilfeller. Det tredje tilfellet kommer jeg tilbake til om et øyeblikk.

Hva som karakteriserer begrepet om ubesluttsomhet med henblikk på verdier, er ikke at det foreligger en motsetning mellom livsføringen vår og verdigrunnlaget vårt som sådan, men det som preger selvet, som instansieringen av de verdier som er knyttet til den sosiale rolle selvet handler innenfor, er at det hele tiden pendler eller svinger fram og tilbake mellom flere selv. Følgelig er ubesluttsomhet over verdier metaforisert som subjektets ubesluttsomhet med henblikk på hvilke selv det skal assosiere seg med.:”Jeg svinger fremdeles fram og tilbake mellom det vitenskapelige selv og det religiøse selv,” ”jeg fortsetter fremdeles med å vende tilbake til mitt åndelige selv,” og ”jeg svinger hele tiden mellom vitenskapsutøveren i meg og presten i meg.” Det kalles”plurale eller ”multiple” selv.49

Metaforen for projisering

trolllivRent generelt går forståelse av den andre ut på et bevisst forsøk på å sette seg inn i noen annens livssituasjon, eller det å prøve på å gjen-oppleve noen annens måte å oppleve og erfare sitt eget liv på. Det å gjøre bevisste forsøk på å forstå eller gjenoppleve den andre i denne mening kaller vi projisering. Fra barnsben av er vi vant med at vi skal smile tilbake når den andre smiler, at vi vinker når den andre vinker, noe som i alminnelighet betyr å besvare en hilsen med en hilsen. Det å imitere eller mime betyr i en mer omfattende og dypere forstand det samme som å gjøre bruk av evnene våre til å projisere eller konseptualisere oss selv som beboer av noen annens kropp. Empati er en utvidelse av denne evnen slik at den inkluderer området for emosjoner, og det betyr ikke bare å bevege seg slik den andre beveger seg, men det er et bevisst forsøk på å gjenoppleve det hun opplever, å føle det hun føler, kjenne hvordan det er å være den andre. Empati er dermed en innlevelse i den andre på det viset at du ved din subjektive bevissthet forsøker å forstå hvordan det er å være den andre.

Det gis i det minste to mulige tilfeller av en slik projisering. Vi beskriver disse som den rådgivende projisering og som den empatiske projisering. For den rådgivende gjenopplevelse gjelder det at subjektet vårt legger sine egne verdier inn i den andres liv slik at forståelsen av den andre er basert på vår egen forståelse, ikke den andres. Følgelig gjelder det for den innlevende eller empatiske projisering at det er den andres verdier, den andres egenforståelse som setter seg i gjennom. Følgelig står vi overfor den rådgivende projisering i ”Hvis jeg var deg, ville jeg ha bokset ham i nesen,” og i ”Du er et menneske uten samvittighet; hvis jeg var deg, hadde jeg hatet meg selv.”

De to følgende formuleringer viser imidlertid til den empatetiske projisering. ”Jeg drømte at jeg var Birgitte Bardot og jeg fant meg selv like lite tiltrekkende som hun gjør; ”hvis jeg var deg, så ville jeg også ha kjent meg forferdelig.”50

Det essensielle selv

I filosofi er vi fortrolige med essensorientering, dvs. visse folkelige teorier om essenser, som for eksempel at trær gror fra frø og busk til de er fullt utvokste trær. I nevnte mening har hvert eneste objekt en”essens” som bevirker at det er den slags ting det er og som er den kausale kilde til dets naturlige atferd. Utover slike universelt utbredte folkelige teorier om essenser gis det også folkelige teorier om essenser som blir brukt om mennesker ved at du som dette bestemte individ har en essens som gjør at du er det unike individet du er, som gjør deg til deg, til den du er i motsetning til den jeg er, eller det som gjør at jeg er jeg. Det er essens i denne mening som gjør at du fører ditt eget liv på den måten du gjør, ikke lik noen annen.51

I det konseptuelle systemet gis det en svært generell metafor hvor essensen er en del av de ufravikelige egenskapene ved subjektet – bevisstheten, tankelokus, skjønn og vilje, dømmekraften. Således blir hvem et menneske essensielt er knyttet sammen med måten det tenker på, hva for vurderinger det har og hvordan det velger å handle.

Det gis imidlertid mange tilfeller hvor det er slik at hvem et menneske essensielt er ofte er uforenelig med hva det faktisk gjør og har fore. Inkompabiliteten mellom essensen og hva mennesker faktisk gjør og har fore er hva metaforen for det essensielle selv handler om. Og her står vi overfor en metafor for to selv, som vi kaller selv1, respektivt, selv2. Selv1 står for det ”virkelige”, eller det ”sanne” selv, og det er alltid kompatibelt med ens egen essens og det blir alltid konseptualisert som en person. Selv2 er det”ikke-virkelige”, eller det ”ikke-sanne” selv, og det er uforenelig med ens egen essens og det blir konseptualisert som enten en person eller en beholder.

Det gis tre spesielle tilfeller av det essensielle selv. Det første er”det indre selv.” I sin alminnelighet er det slik at folk flest oppfører seg hyggelig, høflig og hensynsfullt når de befinner seg i det offentlige rommet. Dette viser seg ved at de avstår fra å uttrykke hva de virkelige føler om noe eller noen for å unngå å såre eller fornærme andre. I slike tilfeller snakker vi om det indre rollestyrte selv, eller det ytre selv, som står under kontroll av subjektet vårt. Det er også felles for folk at de i alminnelighet oppfører seg på andre måter i det private rommet enn i det offentlige rommet. Da står vi overfor begrepet om indre selv. Metaforisk sett skjuler vårt indre selv seg innenfor det ytre selv. Vårt indre selv står for det ”virkelige” selv, det som er forenelig med hvem vi virkelig er, med essensen vår. Grunnene til at det gjemmer seg eller dekker seg til, er fordi det er usikkert eller sjenert, eller fordi det er forferdelig eller sjenert, eller begge deler. Vi eksemplifiserer dette ved å si om noen annen at hennes sofistikerte måte å være på er bare en fasade; hun er søt i det ytre, men hun er gemen inne i seg.52

Det andre tilfellet er vårt indre selv, som på en eller annen måte er fryktelig, skjult innenfor det ytre selv, det offentlige selv, som er ganske flott. Motsetningen mellom vårt indre selv i denne forstand og det velfriserte selv gis ved følgende eksempler.”Når det virkelige selv lar skrankene sine gå ned, da kommer det fryktelige selv ut;” ”det var ikke det virkelige meg som kom ut i går;” ”det var ikke mitt virkelige selv som snakket.”53

I det tredje tilfellet står vi overfor metaforen om å lete etter seg selv og å finne seg selv. Den har som grunnforutsetning at det gis et menneske som gjennom hele livet sitt har levd på løgner fordi dets virkelige selv - som på en måte er ukjent for det - har bebodd et løgnaktig selv, og derfor forsøker er slikt menneske å finne sitt sanne, virkelige selv ved å lete etter seg selv: Hun fant seg selv i skrivingen. Jeg prøver å komme i forbindelse med meg selv. Han drog til India for å se etter sitt sanne, virkelige selv, men alt han kom tilbake med var et par sandaler. Han leter fremdeles etter sitt sanne selv.54

Dersom vi tenker på”essensen” vår som ”den vedvarende ting vi er,”55som noe som eksisterer utover den nærværende tid, og som i det store og hele forblir den samme gjennom hele livet vårt, synes det å følge visse konsekvenser fra en slik forutsetning. Resonnementet mitt har denne form. Fordi det å si om noen annen at hun fant seg selv i skrivingen impliserer at de aktivitetene hun er engasjert i nå springer ut av viktige og virkelige hendelser i hennes biografiske liv, så kan vi få en historie å fortelle. Å finne seg selv i skriving impliserer også at det aktuelle mennesket fant seg selv som noe bestemt, som en bestemt type menneske, nemlig som skrivende, eller som en skrivende kropp. Og her synes det essensielle subjektet å falle sammen med selvet, med kroppsligheten, eller legemligheten fordi menneskelige kropper er essensielle for folk som skriver, skjønt å ha hender og fingre ikke er essensielt for mennesker som sådan. Utsagnet sier dessuten noe om strukturene i de fenomenologiske erfaringene hennes ved at begrepet om kropp knyttes til skriving som skrift og skriftlighet, mens skrivingen blir knyttet sammen med bruk av skrevne symbol(ord) og tegn.

Skrevne symbol og tegn er noe gitt, og gittheten i bruken av språket vårt er noe vi blir konfrontert med slik vi blir konfrontert med visse måter å tenke på innenfor det partikulære samfunnet vi lever i. Å bli til et helt menneske betyr for meg å bli til et selvstendig menneske i den mening at hva det hele kommer an på er at jeg har noe eget å bidra med innenfor interessefeltet mitt. Siden jeg er anvist på bruk av symbol og tegn for å si noe det, så står bidraget mitt i filosofi for måtene jeg bruker symbol og tegn på. Og det betyr at”stilen” min også viser til hva jeg virkelig er og hvem jeg innerst inne er.

Dermed er svaret mitt også nært beslektet med Charles Taylors konsepsjon.56 En av de måter vi kommer til økt forståelse av hva vi selv mener om visse ting, for eksempel relasjonene mellom enkeltindividet og hva vi med en mer generell term kaller det moderne samfunnet, er å snakke med noen annen, eller ved å lese hva noen har skrevet om det. En annen måte er å formulere dine egne meninger. For meg er implikasjonen ganske klar: Mennesker er bare i stand til å komme til økt selvinnsikt ved å gjøre de tanker de har manifest, og det betyr for meg å skrive ut hva for tanker jeg har. Fordi det ene ikke er til å skille fra det annet, så kommer vi bare til økt forståelse av hvem vi er ved å klargjøre hva vi er og vi kommer bare til økt forståelse av hva vi er ved å klargjøre hvem vi er. Vi kaller denne relasjonen for en dialektisk eller en dialogisk relasjon:

There is a certain way of being human that is my way. I am called upon to live my life in this way, and not in imitation of anyone else’s. But this gives a new importance to being true to myself. If I am not, I miss the point of my life, I miss what being human is for me…(…)…Being true to myself means being true to my own originality, and that is something only I can articulate and discover. In articulating it, I am also defining myself. I am realizing a potensiality that is properly my own…(…)…57

Sammendrag

Diskusjonen har vist at det gis usedvanlige mange begrep for våre indre liv, og de er alle basert på fem grunnleggende metaforer, og alle er rotfestet i hverdagserfaringene våre. Disse fem metaforer er: 1. Metaforen for selvkontroll som kroppskontroll og manipulering av fysiske objekt. 2. Metaforen for selvkontroll som å holde til i ens egne normale omgivelser. 3. Metaforen for den sosiale selvkontroll som måtene de rundt oss vurderer våre handlinger og andres handlinger og hvordan vi vurderer våre egne handlinger. 4. Metaforen for projisering som den rådgivende projisering og den empatiske projisering. 5. Metaforen for det essensielle selv.

Det gis i det minste tre ulike veier man kan ta for å forstå hva som mer presist er lagt ned i begrepet om at mennesker er dyr med indre liv: 1. Vi kan gjøre som Charles Taylor har gjort og snakke om og tenke på det i et kulturhistorisk perspektiv, dvs. fra grekerne og fram til nåtiden. 2. Vi kan snakke om våre indre liv i retning av opprinnelsen til de fenomenologiske erfaringene våre av begreper som skam og skyld, eller synd og anger. 3. Vi kan tenke på hva som menes med selvforståelse, selverkjennelse, selvanerkjennelse og selvhevdelse.

Det er denne tredje ruten jeg har tatt ved at jeg hele tiden snakker om og tenker på viktigheten av mennesker som levedyr som forholder seg til seg selv, at de har et selvforhold, at de står i forhold til seg selv og til andre. Det er mitt første poeng. Det annet poeng jeg har prøvd å få fram er at hva det kommer an på i et menneskeliv er ikke det å beskrive det i termer av subjekt og selv, selvet, som objekt, som personer, individ, som virkelige subjekt og virkelige selv, eller hva for termer man velger å bruke, men hva det til syvende og sist dreier seg om, hva som er av viktighet, er mennesker. De to første poengene mine beror på følgende poeng. Mennesker eksisterer ikke bare på den måten at de lever sine liv slik andre levedyr også lever sine liv, men de har bevissthet om at de har et liv å leve og de har bevissthet om at de har et liv å føre, og det impliserer at de har bevissthet om seg selv, eller hva man beskriver som selvbevissthet. Derfor foretrekker jeg å snakke om selvforståelsen med referanse til oss selv. Og det er mitt tredje poeng.

Et annet sentralt aspekt ved posisjonen min er at den på en eller annen måte er beslektet med synspunktet hos Cora Diamond i The Importance of Being Human58:

A human being is someone who has a human life to lead, as do I, someone whose fate is a human fate as is mine.59

I den samme konteksten hvor hun også behandler Joseph Conrads mål som kunster, skriver Diamond:

He hopes to awaken the feeling of an unavoidable solidarity in mysterious origin, in toil, in hope, in uncertain fate, which binds men to each other and all men to the visible world.60

Thor Olav Olsen 
Ensamrätt för samtliga artiklarna som Thor Olav Olsen publicerar i Tidningen Kulturen tillhör författaren. Tillståndet för citat, länkar eller publicering i andra media än Tidningen Kulturen måste skriftiligt ges av författaren på denna adress                         Den här e-postadressen skyddas mot spambots. Du måste tillåta JavaScript för att se den.

 

Fotnoter

1 George Lakoff og Mark Johnson. The Self, i Philosophy in the Flesh. The Embodied Mind and Its Challenge to Western Thought. Basic Books. 1999, s.s. 267-289.

2 Faglitteraturen om selvet er meget omfangsrik og svært nyansert. Den mest grundige behandling av emnet gis etter mitt syn hos Charles Taylor, i Sources of The Self: The Making of the modern Identity( Cambridge. Maas. 1989). I den senere tid har det selve begrepet blitt utsatt for hård kritikk fra mange ulike hold. En nyttig oversikt over denne diskusjonen fins i Paul John Eakins Touching the World. Reference in Autobiography. Princeton University Press. Princeton. New Jersey. 1992.

3 s. 267.

4 Sources of the Self, s.111.

5 Ibid., s. 390.

6 Ibid., s. 211.

7 Ibid., s.s. 288-289.

8 Forord, ix. Sources of the Self.

9 Ibid., s.267.

10 Ibid., s.268.

11 Ibid.

12 Ibid.

13 Ibid.

14 Ibid.

15 Ibid., s.269.

16 Ibid.

17 Ibid.

18 Ibid., s.s.269-274.

19 Ibid., s. 270.

20 Ibid., s. 270.

21 Ibid.

22 Ibid., s.271.

23 Ibid., s. 187

24 Ibid.

25 Ibid., s. 272.

26 Ibid., s.s.272-273.

27 Ibid., s. 272.

28 Ibid., s. 273-275.

29 Ibid., s. 274.

30 Ibid.

31 Ibid.

32 Ibid., s. 275.

33 Ibid.

34 Ibid., s. 274.

35 Ibid., s.s.274-275.

36 Ibid., s.275.

37 Ibid., s.s. 275.

38 Ibid., s. 276.

39 Jf. Begrepet om innvendighet står svært sentralt i Charles Taylors Sources of the Self. For Taylor betyr det at mennesker framstår for seg selv og andre som levedyr med en viss ”indre dybde,” at våre forestillinger om oss selv ikke er utledet fra noe som er gitt ”der ute, utenfor bevisstheten vår.”

40 Ibid., s. 277.

41 Ibid., s. 278.

42 Ibid., s. 279.

43 Ibid.

44 Ibid., s. 278.

45 Ibid., s. 278.

46 Ibid., s. 279.

47 Ibid., s.s. 279-280.

48 Jf. Fotnote 4 , s. 1 i innledningen til forelesningen.

49 Ibid., s. 280.

50 Ibid., s. 281.

51 Ibid., s. 282.

52 Ibid., s. 283.

53 Ibid.

54 Ibid., s. 283-284.

55 Jf. s. 1.

56 Charles Taylor. The Ethics of Authenticity. Harvard University Press. Cambridge, Massachusetts and London, England. 1992.

57 Ibid., s.s. 28-29.

58 Cora Diamond. The Importance of Being Human, s.s. 35-62, i Human Beings. Edited by David Cockburn. Cambridge University Press. 1991.

59 Ibid., s. 59.

60 Ibid., s. 54

Ur arkivet

view_module reorder

Köchelförteckningen firar 150-årsjubileum

Österrikiska Krems firade för tolv år sedan tvåhundraårsdagen av stadens berömde son, Ludwig Alois Ferdinand Ritter von Köchels födelsedag, den 14 januari 1800 i Stein an der Donau. I år för ...

Av: Lilian O. Montmar | Musikens porträtt | 02 augusti, 2012

En västerbottnisk teatersjäl

TEMA VÄSTERBOTTEN Teater måste röra på sig. Våga. Experimentera. Där har vi också förklaringen till den ofullständiga stavningen – Teatr Weimar – en teater i förändring. Nyligen tilldelas grundaren, Skelleftesonen Jörgen ...

Av: Jenny Petersson | Konstens porträtt | 07 februari, 2008

Helena Nyblom och Ett drömspel

August Strindberg stack aldrig under stolen med att han påverkades av andra författare. Fältskärns berättelser av Zacharias Topelius inspirerade En namnsdagsgåva, hans första, numera försvunna skådespel. Vid ungefär samma tid ...

Av: Bertil Falk | Övriga porträtt | 14 februari, 2014

Liber Librae eller Thelemas lag

Om Aleister Crowley finns det mycket litteratur. Det handlar mer om legender och skandaler än om riktiga, djupa studier. Crowley kallade denna text ”en enkel kurs i etik, tänkt för ...

Av: Aleister Crowley | Essäer om religionen | 03 juni, 2013

Rockn´roll i den fria världen?

Vi hade nått fram till entrén i Slotsskogen när budet om en inträffad olycka kom. Vi såg ambulanser med blå ljus köra till och från festivalområdet och undrade om upplivningsförsöken ...

Av: Margareta Klingberg | Kulturreportage | 04 september, 2013

Snövit och sju små dvärgar dansar varje julafton

Den nya Snövit kan ta vara på sig själv!

Det var en gång en prinsessa som hette Snövit ...  “Once upon a time.” Så brukar sagor börja. Det var en gång. Once upon a time är också titeln på den amerikanska TV-serien ...

Av: Belinda Graham | Reportage om film | 24 december, 2017

Amanda Svensson foto Khashayar Naderehvandi

De kvinnliga författarna går i täten

Jag tillhör de där hopplöst gammaldags som tycker att det inte skrivits någon riktigt bra svensk skönlitteratur sedan Sven Delblanc och Göran Tunström gick ur tiden. Delblanc dog 1992, Tunström ...

Av: Mats Myrstener | Essäer om litteratur & böcker | 23 januari, 2017

Ediths bilder

Fantasimänniskan Hjalmar Ekdahl i Henrik Ibsens pjäs Vildanden drömmer om stora projekt, alla de revolutionerande uppfinningar som han bär nästan färdiga i huvudet. De förverkligas förstås aldrig. Han är en ...

Av: Ivo Holmqvist | Litteraturens porträtt | 06 juli, 2014

Botanisera i arkivet
close

Prenumerera på vårt nyhetsbrev!

Få de senaste artiklarna direkt i din brevlåda - helt kostnadsfritt.

Du kan när som helst avsluta din prenumeration - enklast klickar du bara på länken du hittar i varje nyhetsbrev.