Hundkäx.

Hundkäxet: om livets och konstens betydelsebärande bilder

Första bilden: ett dike invid bilvägen där det växer hundkäx (en av barndomens alla växter jag faktiskt lärde mig känna igen) och min mamma som går på vägen trettio meter ...

Av: Rasmus Lygner | 27 februari, 2017
Agora - filosofiska essäer

Människor lär av djuren och djur lär av människorna

Klockan visar 05.30 och det är tämligen mörkt. 100 sit-ups för att sätta igång blodomloppet. Morgontoalett med en snabb dusch och en god-morgon-hälsning till mina redan utflugna barn. Allt på ...

Av: Vladimir Oravsky | 27 mars, 2013
Gästkrönikör

Carlos Castanedas avsked av sina läsare

Den ensamma fågeln har fem förutsättningar:Den första är att den flyger till den högsta punkten;den andra är att den inte längtar efter sällskap,inte ens utav sin egen art;den tredje är ...

Av: Nina Michael | 27 augusti, 2013
Essäer om religionen

Vem är vem och vad är vad?

Helgonet Lucia från Italien är enligt tradition, språk och kön en kvinna som levde i ett patriarkalt samhällsklimat. Som kvinna var hennes situation säkert mycket svår; främst med tanke på ...

Av: Thomas Silfving och Gunilla Nilson | 23 november, 2012
Gästkrönikör

Regler og regelstyring



Innledning

nude av Hebriana AlainentaloEksempler på aktiviteter som er regelstyrt, er sjakk og fotball: I det tjuende århundre dukket det opp filosofer som hevdet at språk er regelstyrt (Austin; Searle).Ut fra en oppfatning om at det gis en kobling mellom regel og regulering, synes dette forhold å stå klart: At 'selvinnlysende' saker trenger ingen nærmere forklaring. Så enkelt er det ikke. Nedenfor følger min framstilling av hvorfor relasjonen mellom regler og regelstyring er langt mer komplisert enn en skulle tro.

Regelstyringen omfattet ikke bare rettskrivingsregler og tommelfingerregler for rimelig bruk av språket, men i betydning at en rekke av de begrep menneskene har, og som de dermed gjør bruk av i muntlige og skriftlige sammenhenger, beror på at det gis visse 'konstitutive' regler, eller at det fins regler som er slik at disse reglene, hva de nå mer presist er, innstifter bruken av det aktuelle begrepet som begrep.

Ett av de begrep som trekkes fram for å illustrere hva som menes med 'konstitutive' regler, er 'å love', der det har blitt spilt mye blekk på å forklare hva som svarer til en konstitutiv regel, uten at en har kommet spesielt langt henimot å gi en overbevisende forklaring på at i menneskeverdenen gis det konstitutive regler.

Poenget mitt er slik. Gitt at en forutsetter at den såkalte 'løfte-institusjonen' har bygd inn seg en streben etter å innfri det en har lovet, eller at den som erklærer 'at med dette lover jeg at jeg skal...(...)..., eller at en, ved en nærmere spesifisert anledning, lover å gjøre x, så er dette, etter mitt syn, så trivielt, at det knapt nok fortjener en eneste kommentar, og dette gjelder likeledes om en henviser til at det bare er under visse omstendigheter at «'love'» blir eksplisitt nevnt: Det alminnelige er vel at en ytrer følgende ord: Ja, det skal jeg gjøre. Forøvrig, det gis et legio antall av situasjoner, der en agent er forhindret fra å innløse et visst løfte hun har gitt overfor en annen agent, og der det er utelukket at det er løftegiveren som skal bebreides for at løftet brøt sammen – at det ikke ble realisert ifølge dets intenderte intensjon.

Stöd Tidningen Kulturen

Köp en prenumeration! Klicka för mer information.

Likevel, gitt at en hevder at i alminnelighet er det slik at den som avgir et visst løfte overfor en annen agent, og at begge oppfatter løftet som et seriøst løfte, så er det i alminnelighet slik at mottakeren av løftet skal kunne forvente at løftet, når den tid kommer, blir innfridd fra løftegiverens side: Vi betegner det foregående med prima facie prinsippet: at under en helt alminnelig omstendighet teller disse ordene ...(...)... som at det har blitt avgitt et løfte, og at det helt alminnelige er at løfter skal holdes, med mindre det foreligger andre omstendigheter, og som foranlediger at løftet ikke teller som løfte ved at det har å bli sett i lys av andre og sentrale forhold som har dukket opp.

Arbeidskontrakter og yrkesinstrukser

linjer av Hebriana AlainentaloEn arbeidskontrakt og en yrkesinstruks er to forskjellige bestemmelser ved sosialt arbeid, e.g. arbeid som involverer diverse relasjoner til andre samfunnsborgere enn en selv. Således gis det for en lang rekke av rent sosiale yrkestyper en viss yrkesinstruks. Ja, i visse tilfeller kan en snakke om en 'handbok for de aktuelle grupper av yrkestakere, så som at for en allmennpraktiserende medisiner(lege), en psykiater, en psykologen, en dommer, politi eller en brannslukker, gjelder det nærmere spesifiserte yrkesinstrukser, det vil si anvisninger for akseptabel atferd i form påbud, forbud og tillatelser, og at disse bestemmelser foranlediger slikt som er av etisk/moralsk art.

En kan uttrykke det foregående på denne måte, og her holder jeg meg til brannslukkeren. I alminnelighet har det validitet at den som er utdannet som brannslukker og som er ansatt i et brannkorps, likeledes har forpliktet seg på å slukke de branner hun er kapabel til. Brannfolk har en rekke andre oppgaver, som for eksempel av forebyggende og sikkerhetsmessig art, og som er om å forhindre at brann skal kunne oppstå i hus og større bygninger. Dessuten arrangerer brannkorps også diverse kurs for samfunnsborgere som arbeider i offentlige bygninger, for eksempel som lærer i skoleverket.

En yrkesinstruks kan dermed bli vurdert på denne måten: At den som er utøver av et brannmannsyrket har avgitt et løfte. Vi har å anta at den som har valgt et yrke som brannslukker har visse grunner for valget av dette, bestemte, yrket: brannslukkeryrket. Vi antar også at den som innehar et slikt yrke, trives med det yrket hun har. Det gis også folk som sier: Jeg simpelthen elsker jobben min. Om det har en viss plausibilitet, så har vi å anta at de har en viss glede(nytelse?) av at aktivitetene og virksomheten er disse aktivitetene og denne bestemte virksomheten. Spørsmålene som melder seg, er disse: er gleden, og som brannslukkeren kjenner, utelukkende knyttet til gleden ved å kunne få utføre et svært samfunnsnyttig arbeid, som en brannslukker tross alt utfører, eller er det slik at gleden/nytelses som oppstår er selvrelatert – at selve brannslukkingsarbeidet gir yrkesutøveren et 'kick'? Dernest: stiger gleden/nytelsen hos brannslukker i takt med brannslukkerarbeidet, eller er det uavhengig av om det er relativt stille stunder, uten meldinger om brann/branntilløp?

Coeur av Hebriana AlainentaloSåledes gis det klare begrensninger for en brannslukker og dennes evner og anledning til å gå helhjertet inn for jobben, for om det blir viktigere for brannslukkeren å tilfredsstille sin egen trang til mål og mening, som å ha et samfunnsnyttig arbeid, og som er om å beskytte folk og bygninger og forebygge brann, så har hun fått et problem på nakken, siden det kan bety at hun selv har å bli brannstifter, istedenfor å virke ut fra sin opprinnelig arbeids- og yrkeskontrakt som brannslukker.

Liknende begrensninger gis det også for andre yrkesutøvere, så som politifolk og dommere, e.g. at helhjertet innsats, eller det en kan beskrive i termer av «fabrikkering av tilfeller», er i strid med det de har forpliktet seg på: Om den umåtelige gleden ved deres respektive yrker blir så overskyggende for dem at deres samfunnsoppgaver kommer i bakgrunnen for at de skal kunne få innfridd deres ondsinnede begjær, så vil dette få svært negative konsekvenser for samfunnet.

Et annet aspekt er opplæringen til et spesifikt yrke, så som å utdanne seg innenfor fagområdet patologi; det gis stygge eksempler på at studenter som tror og mener om seg selv at de har en viss legning henimot kannibalisme, og at objektet har å bli drept ved hjelp av et visst skytevåpen, innen det blir fortært. Det var med bakgrunn i en slik historie om hvor galt det kan gå, at den engelske avisen ‘The Independent’ skrev om en student – innenfor kriminalpatologien – som mente at han hadde å skyte og drepe de utplukkede ofrene sine med en særskilt bue – før han fortærte dem.

Hvert eneste samfunn hviler på etiske standarder

Paul Klee Gebärde eines AntlitzesFormulert med andre ord: At det gis etiske standarder for hvordan en ferdes, i alle fall om en lever sammen med andre mennesker, det vil si at en er til i et samfunn, i alle fungerende samfunn er den etiske dimensjonen strukturert på den måten at den eller de andre, kommer framfor den grenseløse tilfredsstillelsen av egne, tilfeldige, lyster og begjær.

For å illustrere det sistnevnte med et aktuelt eksempel: over tid har det oppstått enorme økonomiske, sosiale, miljømessige, politiske og kulturelle forskjeller på jorden, og dette gap er ikke bare slik at gjelder mellom de ulike landområdene, når en sammenlikner dem med hverandre, men det gjelder også innenfor de enkelte land at forfordelingen av ressurser, økonomisk rikdom og målbar velstand er svært framtredende.

Anta at du lever i et slikt landområde hvor forskjellene og ulikhetene mellom de som «har» og de som ikke «har», det vil si de besittende klasser og de som ikke rår over noe som helst av det som trenges for å kunne leve et helt alminnelig liv, er ekstremt stor. Å godkjenne tilstanden som den er, er å perpetuere den svært elendige tilstanden – for majoriteten av befolkningen. Anta også at du ønsker og vil forandre tilstanden – til det bedre, naturligvis, og ikke bare for deg selv og dine men for flertallet av befolkningen i landet: du organiserer deg eller du går sammen med andre likesinnede, og deres starter en revolusjonært orientert bevegelse, hvis eksplisitte mål er å få slutt på utbyttingen av ressurser og mennesker. Imidlertid, det stiger fram visse spørsmål: hvilke prinsipper og verdier bør dere legge til grunn for deres aktiviteter og virksomheter? Er det noe dere bør gjøre og noe dere ikke bør gjøre? Fins det gråsoner, i den mening at det ikke er opplagt at taktikken og strategien, og de midler dere tar i bruk, faller til den ene eller den annen side?

Store lidelser er uunngåelige: Om bevegelsen, organisasjonen, partiet, lar være å gjøre noe som helst, innebærer det at undertrykkingen og lidelsene bare fortsetter; når disse settes i bevegelse, vil det få som konsekvens at mange kommer til å lide: Det å rygge tilbake på grunn av at det følger negative konsekvenser fra å aksjonere, er å undergrave hele prosjektet om endring, det vil si at hensynet til de antatte lidelsene veier tyngre enn det som er målet for det hele: At livet blir bedre enn det er og har vært, det vil si for flest mulige mennesker eller for alle mennesker.

Thor Olav Olsen 
Ensamrätt för samtliga artiklarna som Thor Olav Olsen publicerar i Tidningen Kulturen tillhör författaren. Tillståndet för citat, länkar eller publicering i andra media än Tidningen Kulturen måste skriftiligt ges av författaren på denna adress                       Den här e-postadressen skyddas mot spambots. Du måste tillåta JavaScript för att se den.

 

 

 

Ur arkivet

view_module reorder

Queer Tango och Tantrisk Buddhism

Sex är nog inte mänsklighetens bästa ämne. Konstigt och märkvärdigt kan det tyckas, efter som sex ju betingar själva vår existens. Men så har också, under epokernas gång, sådana filosofier ...

Av: Annakarin Svedberg | Essäer om religionen | 02 april, 2011

Överlever Nancy Botwin, överlever jag

Hur sunt är det att jämföra sitt eget liv med en amerikansk före detta hemmafru som langar gräs? Jag gör det hela tiden – använder tv-serier som terapi. I barndomen ...

Av: Marja Beckman | Gästkrönikör | 23 januari, 2013

Sikta, skjut, poesi!

"krossa bokstävlarna mellan tänderna" skrev Gunnar Ekelöf i en dikt från 1932 och sammanfattade därmed mycket av vad den modernistiska poesin handlade om. Att krossa språket, formen och grammatiken och ...

Av: Mathias Jansson | Kulturreportage | 31 augusti, 2010

Resor i det susande Karelen

“Skönast bland sköna glimtar syns dock skymten av Karelen, som ett vattenglim bland träden, som ett ljusnat sommarvatten, i den juniljusa tiden då en kväll knappt hinner skymma, förrn den ...

Av: Rolf Karlman | Resereportage | 29 juli, 2016

Annakarin Svedberg

Efter bion

För en del år sedan skrev jag esoteriska sagor och berättelser. Här är en av dem.

Av: Annakarin Svedberg | Utopiska geografier | 14 mars, 2016

Prolog

Det store arbeidet mitt - Livsføring. På sporet av livet selv i det moderne - er til ende. Således er det på sin rette plass å lage en prolog til ...

Av: Thor Olav Olsen | Agora - filosofiska essäer | 17 maj, 2010

Jag, kvinnomyran?

Vissa saker vill jag svära åt. Jag vill markera. Jag vill påpeka. Och jag borde göra detta. Men jag förstummas. Finner inga ord. Inom mig rasar den ena fula ordföljden ...

Av: Sandra Jönsson | Gästkrönikör | 08 mars, 2013

Annunciazione, Madrid, Museo del Prado. (Wikimedia)

Rainer Maria Rilke – människan och poeten

Rainer Maria Rilke var en paradoxal figur. Han betraktas tillsammans med kolleger som TS Eliot, James Joyce och Paul Valéry som den europeiska högmodernismens främsta namn, men som person var ...

Av: Carsten Schale | Litteraturens porträtt | 01 juni, 2015

Botanisera i arkivet
close

Prenumerera på vårt nyhetsbrev!

Få de senaste artiklarna direkt i din brevlåda - helt kostnadsfritt.

Du kan när som helst avsluta din prenumeration - enklast klickar du bara på länken du hittar i varje nyhetsbrev.