Jag ropar

Jag ropar en varm tunga öppnar en sångs tillblivelse Har i vändpunkten ropet som är ett direkt tilltal där randen av fuktighet möter . En tunga söker en mun En blick är funnen I ett stenröse en röst begraven ...

Av: Hebriana Alainentalo | 11 januari, 2007
Utopiska geografier

Den sjuka pojken. Fastlåst i en syn med tungan styv som ett horn.

Kan dikten, som är ett verbalt medium, fånga det väsentliga i en målning, en teckning eller ett fotografi, och därigenom transformera det till text så att läsaren i läsningen upplever ...

Av: Emma Tornborg | 08 oktober, 2011
Essäer om litteratur & böcker

Maja Stenis 1923-2008

Lustig längtan - en sökares samhällssyn

En gång i tiden var jag också en snäll, liten pojke. Mamma tyckte då att det nog inte var så bra för mig att vid fem års ålder sitta ...

Av: Dr Jan Stenis | 23 mars, 2015
Utopiska geografier

Eugenio Carmi – den pythagoreiske målaren

I dagarna öppnades en utställning med den italienske målaren Eugenio Carmi i Stockholm. Verk av den genuesiske målaren visas på Nobis Hotel vid Norrmalmstorg, och en mindre del på Italienska Kulturinstitutet ...

Av: Guido Zeccola | 29 maj, 2012
Konstens porträtt

Middelalderfilosofien og vår tid



Dronningens Gobelin ældre middelalderInnledning

Sujettet for denne artikkelen er dels å skissere et mer nyansert bilde av middelalderfilosofien enn det som er alminnelig i menneskenes bevissthet, og dels snakke om middelalderfilosofiens betydning for nåtidsmennesket, det vil si at tydningene og beskrivelsene jeg legger fram for leseren om middelalderfilosofien, er med henblikk på tiden eller livet, vi selv lever innfelt i. Naturligvis, hvordan en forstår tiden før oss – det forgangne – beror på en rekke forhold, for eksempel forhold som dette: Når en er født, hvor en er født og hva for skolering en har gjennomgått. Siden tiden vi lever i har svært mye uro i seg og hvor forbindelsen til det som var ofte har gått tapt, eller som har å bli re-konstruert, er det mange som søker seg tilbake til «fordums dager»: I første rekke er artikkelen min om 'middelalderfilosofien', e.g. denne tidens idéer, tenkemåter, sentiment og livsføring, en periode i europeisk liv og historie som varte fra omkring år 300 e.Kr. og fram til år 1500.

Det betyr at jeg verken er spesielt opptatt av hva kleriker, konger og keisere mente, eller måtte ha ment, om sin egen tid eller om i hva for grad middelalderen var en mer rolig tid enn vår egen tid: Jeg er primært opptatt av filosofiske ettertanker, og som oppstod, ene og alene, på grunn av at det var filosofer som stod for disse refleksjoner.

Det har blitt sagt og skrevet så mye ulikt om middelalderen, som for eksempel at det var en meget dyster tid, og i og med at hver eneste epokes filosofi er et komplisert produkt av tiden, stedet og omstendighetene, og at dette også hadde gyldighet for filosofien i middelalderen, så var dennes filosofi ikke mindre dyster enn de forhold den oppstod under. På den annen side, middelalderen var en tid der menneskeånden virkelig kom til skapende utfoldelse.

Stöd Tidningen Kulturen

Köp en prenumeration! Klicka för mer information.

Et annet aspekt, og som jeg kommer til å snakke om, er at vi mennesker har en hang og trang til å kategorisere, e.g. at en sorterer mennesker inn i ulike slags typer, og som betyr at en søker etter å beskrive typenes antatte psykiske egenskaper og deres fysiognomi, der ulikheten mellom grupper av individ er basert på kjennemerker som klima, geografiske forhold; levemåte, bosettingsmønstre, arbeidsfordeling, samfunnsoppbygning, maktforhold, famiieforhold, ekteskapsinstitusjonen, slektsskapsforhold, m.m. Med andre ord, på grunnlag av det jeg har skrevet så langt, forutsatt at oppfatningen vår om middelalderen er sann og at kategorisering av ulike mennesketyper gir mening, så skulle det være på sin rette plass å snakke om middelalderen som epoke og om middelaldermennesket som type. Vi får se hvor langt vi kommer med det.

Jeg skynder meg å føye til at det jeg legger fram, er min eget synspunkt om middelalderens filosofi.

Middelalderkirkens makt

Det høye og det fagre, versus, det lave og heslige, står for to ekstreme posisjoner, og når slike kategorier gjøres gjeldende for middelalderen, så er det ingen tvil om at det har bidratt til perpetuering av positive eller negative oppfatninger om dette ganske lange tidsspennet i menneskenes liv og historie. I alle fall, dersom en absolutterer tanken om den dystre middelalderen med dens dystre filosofi, så har en inntatt et unyanserte standpunkt, og det er hovedbegunnelsen min for at jeg ønsker og vil unngå å drive med en form for absoluttering av oppfatninger som synes å være lite i samsvar med realiteten. Således er det, etter min mening, ikke helt innlysende at å anlegge et perspektiv på at alt som fant sted innenfor filosofi i middelalderen, skjedde ut fra en styrende tanke om at filosof kun tjente et videre siktemål, nemlig som legitimering av den teologiske spekulasjon, det vil si som legitimering av all den urett som, uten tvil, fantes i middelalderen. Det betyr, om en forfølger tankegangen, at ut fra selvsamme, overordnete sikt, trer teologisk spekulasjon fram som kun et utslag av at en søker etter å rettferdiggjøre samfunnsbygningen, dens materielle basis og dens tankemessige struktur – hele dens Lex Ordo, hva nå denne orden mer presist skulle bestå av.

Aurelius Augustin

Mennesker har også en trang til å forenkle ting, hvilket i og for seg er en god ting, skjønt en har å være på vakt når framstillingene stivner til skema, det vil si med henblikk på å trekke holdbare slutninger om realiteten på grunnlag av skjematiske framstillinger: Jeg betegner denne forenklingen med begrepsordet 'skjematisme'. Følgelig, jeg holder denne mening: At en skal utvise svært stor varsomhet med henblikk på skjematiske framstillinger, hva angår så vel deres tydning som relevansen for deres anvendelse, og ut fra mine begrep kan det ganske sikkert ikke ha vært tale om at kirken som institusjon hadde en total makt over kropper og sjeler i den perioden middelalderen varte, for det er også tale om verdslige makter og maktsentra, som unndrar seg hver eneste innordning rundt kirken, med dens hær av prester, soldater/riddere og det kirken som samfunnsordning ellers måtte trenge for å opprettholde sitt regime, eller dets verdier og interesser.

Likevel, i kraft av skjematiske framstillinger får en fram billeder av middelalderens pyramidale struktur og dens ideologisk baserte maktsentrene, gitt at en får fram at de ideologiske maktsentrene har i seg element som en kan trekke fram for å legitimere den aktuelle teologiske kulturen, i form av pave og erkebiskoper øverst oppe i makthierarkiet, i motsetning til den sekulære dimensjonen, som slettes ikke var mindre pyramidalt oppbygd i middelalderen enn den sakrale ordningen, og som omfattet keiser, konge, over- og under vasal, og hvor hele tankebygningen eller den immaterielle overbygningen, hvilte på materielle, fysiske størrelser som slott, borg, rådhus, torg, universitet, kirke. Følgelig, om en betrakter middelalderen ut fra politikk og makt, så kan det ha mye for seg at filosofi var lenket til teologien – at den tjemte teologiens mål og formål.Teologien, på sin side, var bundet til lovprisningen av Gud, som herre og mester, eller som den store far, der hver enkelt jordisk far blir til en del av Gud og hans herlighet. Ja, her var det om lydighet overfor ham og hans antatte mål for skapningen(mennesket) og Guds formål med oss mennesker, for hele samfunnsordningen ble betraktet som gitt av Gud, og det å sette seg om mot den, var å krenke Gud. Formulert med andre ord, teologer visste så vel å ta vare på næringsinteressene sine, sammen med middelalderkirkens eiendommer og skatter!

Filosofi som kontemplasjon, meditasjon, refleksjon, ettertanke

Imidlertid, filosofi som aktivitet og virksomhet er også kontemplasjon, meditasjon, refleksjon, ettertanke, hvis gjøren og laden dels har sitt mål i seg selv, dels gir uttrykk for tilstedeværens/eksistensens uendelige godhet, men også dens mer dystre sider, som at mennesker har en tendens til å svikter seg selv og andre mennesker, at de håndterer dyr og mennesker som om de bare var noe de kunne nyte for sin egen del, uten tanke på at hver eneste skapning har et mål i seg selv, og at medfølelse med de som lider og har det vondt, er en plikt en skal strebe etter å etterkomme, skjønt det ikke skjer uten kamp og strev med seg selv; at frihet, menneskelig liv og sosial og personlig frihet kun kan skje gjennom gjensidig selvbegrensning. Dermed har en å gi avkall på tanken om at egennytte og egen vinning er en del av friheten, og at å gi slipp på egosentisk tenking, følelser og handling, er ett og det samme som å gi slipp på deg selv og ditt eget liv: Selvovervinnelse er alltid en del av veien framover, og om det ikke bare skal bil til et skjønt skinn, så har den å starte her og nå. Det gis en del ting som et menneske kunne tenke seg å realisere, men som det aldri ble noe som helst av, på grunn av egoet, eller selvkretsingen.

Utover slikt som har å gjøre med moralitet, var middelalderfilosofer også opptatt av spørsmål om viljen og viljens frihet, dessuten i relasjon til de ytterste spørsmål om Gud og hva mennesker med rimelighet kan erkjenne om Gud og Guds egenskaper: At Gud er allmektig, allvitende og allkjærlig, uten dette foranlediget at Gud og Guds allstednærværelse skulle kunne bli gjenstand for sansning.

Gjennom hele middelalderen resonnerte en ut fra konsepsjonen at hvert eneste menneske har en lengsel i seg etter å bli gjenforenet med skaperen, noe som har som betingelse at i og med at en lever et jordisk liv er en også på avstand fra Gud, og, følgelig, at mottakelse av troen på skaperen gjennom hans sønn, Jesus Kristus, er i stand til å bygge bro mellom Gud og det Gud er, på den ene side, og hva vi er, på den annen side: Om det var slik at teismen(troen på Gud og læren om ham) var en selvfølgelighet i middelalderen, og at tilstedeværens mål og mening, eller livets mål og formål, er beroende av at en tror på Gud og det guddommelige, det vil si teismens ortodoksi, dogmer og doktriner, har hele dette trosapparatet ingen universell gyldighet for oss som lever i dag, og således oppstår vår store bekymring fram som en ganske annerledes bekymring enn middelalderens: At våre overveielser om mål og mening med menneskets eksistens, har å bli tuftet på våre egne konsepsjoner.

Anselm av Canterbury

Det gis ulike tolkninger av hva for nivå filosofer i middelalderen tenkte og skrev ut fra, det vil si graden av konkresjon, respektivt, abstrakthet: Kirkefaderen Aurelius Augustin (354-430) skriver ikke på samme måte som Anselm av Canterbury, 1033-1109, slik Thomas av Aquino(1225-1274) skilte seg klart fra både Aurelius Augustin og Anselm av Canterbury, der den sistnevnte blir regnet som skolastikkens far.

Det har blitt hevdet at i middelalderen, især i skolastikken, så er filosofi ikke annet enn en tjenestepike, eventuelt en hjelpevitenskap, for teologien; at filosofi ikke er annet enn en tjenestepike for teologi, er et underlig utsagn, for en søken etter noe mer og annet enn det som er i tiden, i en viss epoke, en periode, er karakteristisk for filosofi. Med andre ord, selv om teologi inntok en sentral stilling i middelalderen, utelukker ikke dette at en som filosof kunne befatte seg med spørsmål som ikke direkte var knyttet til en lære om gudommen og hans vesen, slik som hva for aktiviteter og virksomheter som er egnet til å ta vare på og fullbyrde hele vår eksistens, i alle dens aspekt.

Mennesker er opptatt av hva som er det beste livet, og, i det hele tatt hva som danner det gode liv – hva det går ut på, og således mener jeg at utsagnet om hva for funksjonelle roller filosofi spiller, har å bli sammenholdt med hva Aristoteles ytrer om filosofi som virksomhet, og det betyr med henblikk på det beste livet for mennesker – om dette er av sosial og praktisk art eller om det likeså gjerne er med referanse til Bios Theoreticus – liv viet til teori og teoretisering. Ja, tvetydigheten mellom det teoretiske og det praktiske liv er og blir en uklarhet hos Aristoteles; ingen nylesning av hans tekster kan springe over eller sette denne tvetydighet til side, uten å gjøre tanken om filosofi som filosofi en stor urett, det vil si at filosofi ikke blir ytt full og hel rettferdighet ved at en per beslutning bestemmer seg for det ene eller det annet, uten at en tar stilling til at en dermed har implisitte forestillinger om at filosofi som teoretisk forehavende, er et forehavende det ikke er verdt å forfølge siden praksis og det praktiske liv, er dens mål og fomål – dens mening. Det er ikke så helt opplagt at et slik resonnement holder stikk, og en av grunnene til at det er slik, er at dersom det kan tenkes at det gis alternative, rivaliserende og konkurrerende oppfatninger om hvordan mennesker bør leve og handle, og hva som er det aller beste livet for mennesker, så er det ingen hjelp å få om en kun har fattet en beslutning om at ett av alternativene er det beste alternativet: Hva en kan ha som arbeidstese, er at filosofi verken er en hjelpevitenskap for de enkelte fagvitenskaper(idag: matematikk, fysikk, mekanikk, nevrovitenskap, kjemi, biologi, eller andre fagvitenskaper) eller at filosofi er en særskilt vitenskap, for hva en hopper over, eller bent fram ignorerer ved en slik beskrivelse og tydning, er relasjonene mellom idé og realitet, på den ene side, og at det ettersøkte objektet for filosofi er slik at det er den selv som setter dette objekt, og ikke at den lar seg diktere av eksterne hensyn, det være seg filosofi som vitenskap eller som en eller annen fundamentalontologi.

Det å anta at filosofi innebærer aktiviteter og virksomheter som plasserer dem inn under nevnte steder, bidrar dermed til å oppheve filosofi som virksomhet, og det kan da ikke ha vært meningen, eller er det slik at filosofi kun er noe som er interessant for filosofer?

Fra middelalderen til vår egen tid

Mens formålet for artikkelen min er å få til et nyansert bilde av middelalderen, er det primære studieobjektet å se nærmere på de ulike forsøk på bestemmelse av relasjonene mellom menneske, verden, intellektet, ånden/det gudommelige, der Augustins, Anselms og Aquinas tenkning kommer til oss via deres ulike teologiske tankesystem; filosofisk refleksjon, i alminnelig forstand, er anlagt på systematikk og en viss rigidet, det vil si hva angår termer og begrep, og deres anvendelse, og at den som søker å fordype seg i filosofisk teologi, også har å medreflektere det.

Det foregående kan synes som et trivielt synspunkt, for om en ikke kjenner til vokabularet og ord og uttrykk som inngår i den enkelte filosofs synspunkter, er en heller ikke i stand til å kunne fatte hva denne skriver om. Det er ikke hva det er om her, for jeg er opptatt av at tanken om dygd også skal omfatte det å arbeide på den måten at det en skriver eller snakker om også skal kunne forstås av andre enn en selv: at en skriver for noen, og verken Gutenberg eller IT endrer en tøddel på en slik fordring, for når ting blir publisert i en papirutgave eller på nettet, blir det gjort tilgjengelig for folk en aldri har møtt eller kommer til å møte i det reelle livet som en har å leve her og nå.

Etter mitt syn er det ingen tvil om at systematikk og rigiditet er dygder, for det er fruktbart og godt og bra å få til noe som henger sammen, skjønt en må ikke glemme at en tankebygning er et mer eller mindre klart uttrykk for oppfattelsene til den som konstruerer tankebygningen, enten det er dennes karakter eller personlighet, eller en kombinasjon av karakter og personlighet, sammen med det faktum at selve tiden og verden et menneske lever og virker i bidrar til frambringelser av den spesielt utformede tankebygning. Det er, i alle fall, svært vanskelig å forestille seg at middelalderens mange tankebygninger kunne ha oppstått med mindre de ikke hadde visse forutsetninger, betingelser og forhold, som deres grunn og grunnlag. Således virker det rimelig å anta(og vi mennesker har jo mange antakelser) at ideen om monoteisme – at det gis en og bare en Gud – kom sent i menneskenes liv og hiistorie, for ideen at først kom monoteismen, deretter de så kalte «primitive» religioner – polyteisme, det vil si flere eller mange guder – synes å miste poenget om stigende grad av abstrahering, og, i det hele tatt abstrakt tenkning, er måten menneskenes forestillinger utvikler seg. Formulert med andre ord: En trenger ikke bekjenne seg til Darwin(1809-1882), som i 1859 la fram sitt mest kjente verk, On the origins of species by means of natural selction, or, the preservation of favoured races in the struggle for life, for å skjønne at livet starter ikke med det mest kompekse og at det deretter går over i mer enkle former, som er uten forsøk på sammenfatninger eller synteser i det hele tatt. På den annen side, det er slettes ikke alle kulturer og livsformer som ytrer seg i kraft av monistisk tenkning, og på den måten at det er om en og bare en Gud, for, som kjent, også i Kristendommen gis det svært vanskelige punkt, som for eksempel relasjonene mellom «Gud, Sønnen og Den Hellige Ånd», som er ett, skjønt det likevel består av tre deler, og hver og en av dem beskrives i termer av personer, slik at en får første person, andre person og tredje person.

Thomas av Aquino

I allefall, om de nevnte egenskaper utelates – materien, livet, den menneskelige bevissthet – utelates dermed svært sentrale og viktige fenomen, især med henblikk på forståelse og forklaring av de tre termene «menneske», «verden» og «ånden/Gud»: Mennesker har ikke bare sjel, for de har også ånd eller de har del i det som er av ånd i kraft av de også har sjel, som er inkarnert i en fysisk kropp, der den sistnevnte størrelse litt etter litt brytes ned – går i oppløsning: Når et menneske dør, så dør jo også kroppen, og det betyr at nedbrytningsprosessen av den fysiske, materielle kroppen setter inn slik at etter en stund har forløpt er det lite eller ingenting som passer sammen med en beskrivelse av at det forut for denne destruksjonsprosessen var det en levende kropp med sjel og ånd, skjønt ingen mener at et menneske som har avledet bare er noe dødt og verdiløst som en kan skalte og valte med etter forgodtbefinnende, det vil si at en slenger fra seg den døde i nærmeste grøft.

Relasjonene mellom de døde og de levende

Denne kortfattete artikkelen tillater ikke at jeg går særskilt dypt med henblikk på de ulike synspunkt som har blitt forfektet om relasjonene mellom døden, den døde og livet og den som ennå lever; således får leseren nøye seg med at tidligere oppfattelser om disse ting blir ganske omstrentelig behandlet av meg.

La oss dermed se litt nærmere på forholdet mellom mennesket og verden, sjel/ånd og kropp slik en oppfattet det lenge etter at den offisielle tankegang om relasjonene mellom de døde og de levende, de levende og de døde, hadde gjennomgått en svært stor forandring.

For å kunne forstå relasjonene mellom de døde og de levende, og vice versa, så har en å ta i betraktning historiske, sosiale, økonomiske, religiøse og kulturelle forutsetninger og betingelser.

Det fins, etter min mening, ennå mennesker som tror at både helvete og skjærsilden er faktiske realiteter. De tror også at når døden inntreffer, så skiller sjelen og kroppen lag – for en stund – kort eller lang, for så å forenes når den tid kommer, e.g. på dommens dag. Utover det så inkluderer det å tro på at livet er evigvarende, og at en kommer til å vandre rundt på jorden til evig tid.

En ting for seg er relasjonen mellom sjelen og kroppen, og noe annet er idéene om helvete og skjærsilden: Det å snakke om helvete og skjærsilden, er vel avlegs, eller tankespøkelser fra en dyster fortid. Likevel, tross eller på grunn av, alle de merkelige forestillinger som er knyttet til tanker om helvete og skjærsilden, turde det være slik at det, i en eller annen form, gis rom for å snakke om disse ting, uansett hvor ubegripelige og anstøtelige de er for vår tanke: Det å fjene hvert eneste dogme og alle doktriner fra kristendommen, er vel likeledes å fjerne hele læra; det heter at nåtidens mennesker er opplyste mennesker, styrt av fornuften, og at vi for lengst har tatt et oppgjør med all skremselspropaganda fra fortiden. Kanskje vi er tjent med å tenke gjennom disse ting – en gang til.

 

Thor Olav Olsen 
Ensamrätt för samtliga artiklarna som Thor Olav Olsen publicerar i Tidningen Kulturen tillhör författaren. Tillståndet för citat, länkar eller publicering i andra media än Tidningen Kulturen måste skriftiligt ges av författaren på denna adress                 Den här e-postadressen skyddas mot spambots. Du måste tillåta JavaScript för att se den. 

 

Ur arkivet

view_module reorder
Foto: Björn Gustavsson

Litauen - en integrerad del av västvärlden

Björn Gustavsson om Litauen, ett nytt, lite exotiskt resmål för många.

Av: Björn Gustavsson | Resereportage | 19 september, 2015

En intervju med Markus Andersson

Konst har alltmer kommit att handla om att provocera, utmana konventioner och tänja på gränserna för det acceptabla. Samtidigt kan man skönja ett växande intresse för figurativt måleri och traditionellt ...

Av: Tobias Ridderstråle | Konstens porträtt | 18 februari, 2013

bild Privat ägo

Jack Vanarsky och den potentiella konstens sällskap

Han arbetade med rörligt, skivade skulpturer och dito ("lamellade") bilder, Jack Vanarsky, den argentinskfödde konstnären (1936-2009) som landade i Paris under upprorens tid 1968 och blev kvar och verksam där ...

Av: Ulf Stenberg | Konstens porträtt | 18 maj, 2016

 Ibsens blick brinner som en eld som bränner oss alla. Inte minst Ibsen. Wikipedia

Att bestiga ett fjäll: Henrik Ibsen (del II)

Henrik Ibsen är en av det moderna dramats mästare och klassiker. Under knappt 15 år av sitt författarskap påverkades han tydligt av romantisk och klassicistisk form, ton och tematik, för ...

Av: Carsten Palmer Schale | Scenkonstens porträtt | 06 juli, 2015

Konkretpoesi til Tidningen Kulturen fra Uwe Max Jensen

  ŠŠŠŠŠŠŠ./Z¯/)                          ŠŠŠŠŠŠ..,/¯../ ŠŠŠŠŠŠ./Š./                        ŠŠŠŠ./Z¯/'Š'/Z¯¯`·z ŠŠŠ./'/Š/Š./ŠŠ./s¯\                          ŠŠ..('(ŠZŠZŠ. ¯~/'Š') ŠŠŠ\ŠŠŠŠŠ..'Š../                          ŠŠŠ."Š\ŠŠŠ. _.·Z ŠŠŠŠ\ŠŠŠŠ..(                          ŠŠŠŠ..\ŠŠŠŠ.\Š    

Av: Uwe Max Jensen | Utopiska geografier | 04 oktober, 2008

Åvald Norén. Texter

Mitt namn är Åvald Norén, 22 år och studerar på Malmö Folkhögskola. Jag har skrivit mycket med inspiration av spoken word och även rapp då jag vill uppnå den typen av ...

Av: Åvald Norén | Utopiska geografier | 17 juni, 2013

Regissör Elisabet Ljungar, Gabriel Souvanen (Jean-Martin Charcot) och Charlotta Larsson (Blanche Wittman) Foto: Göran Jarmar

En annalkande urpremiär: intervju med operaregissören Elisabet Ljungar

Norrlandsoperans uruppförande av den nyskrivna operan ”Blanche och Marie”, tonsatt av Mats Larsson Gothe och regisserad av Elisabet Ljungar, närmar sig. Amanda Lodding ringde upp Elisabet för en pratstund om ...

Av: Amanda Lodding | Musikens porträtt | 24 september, 2014

Ian McEwan: Sweet Tooth

Goda vänner till oss på Nya Zeeland köpte för många år sedan en försvarlig hög tegelstenar i St. Privat, en liten lantlig by i det inre av Frankrike. Fast de ...

Av: Ivo Holmqvist | Essäer om litteratur & böcker | 20 maj, 2013

Botanisera i arkivet
close

Prenumerera på vårt nyhetsbrev!

Få de senaste artiklarna direkt i din brevlåda - helt kostnadsfritt.

Du kan när som helst avsluta din prenumeration - enklast klickar du bara på länken du hittar i varje nyhetsbrev.