Ett museum för stulen konst

Ett konstverk kan försvinna på många sätt, och stöld har inte varit ovanligt i historien. Det finns många sätt att ta tillbaka verken på, och med hjälp av digitala tekniker ...

Av: Mathias Jansson | 15 juli, 2015
Essäer om konst

Ragnar och Alice ligger på utdragssoffan

På rygg ligger de och Ragnar håller i Alice' vänsterhand med sin högra. Stryker med långfingret sakta över hennes ringfinger. Efter en lång stund reser han sig. Han ...

Av: Theres K Agdler | 24 Maj, 2010
Utopiska geografier

Mäktiga män föredrar lantlig mat!

Winston Churchill är bland annat känd som den premiärminister som ledde Storbritannien till seger i andra världskriget. Han är också känd som författare, som Nobelpristagare i litteratur, som konstnär, som ...

Av: Belinda Graham | 04 mars, 2014
Allmänna reportage

Tiden som återvändsgränd

Snart bryter ett helt nytt år ut mitt bland oss. Vi vet inte vad det kommer att leda till, förutom själva ledan, men det sägs att det ska kallas 2011 ...

Av: Stefan Whilde | 28 december, 2010
Essäer

Studia Humanitatis



Ut fra dets natur streber menneske etter viten (Aristoteles, Metafysikken, Del I)

Kjærligheten til livet er nerven for all utforskning av livet

Aristoteles

Etymologisk sett betyr «Studia humanitatis» utforskning av mennesket, eller «det menneskelige ved mennesket». Opprinnelig omfattet Studia humanitatis kun fag og disipliner som grammatikk, retorikk, poesi, historie og moralfilosofi, mens i vår egen tid er det svært mange ulike vitenskaper og disipliner som sysler med studiet av det menneskelige ved mennesket, og som er eksperimentelt og empirisk orientert. Eksempler på det sistnevnte, er «biovitenskapene», e.g. at det er vitenskaper som driver med genetikk, nevrologi, samt utforskning av menneskenes sinn, i betydning menneskenes psyko-somatiske konstitusjon og dennes virkemåte i samspill med arv og miljø, dessuten det relative spillerom for innovativ livsprosjekt, og som ikke er predikerbart ut fra faktorene som arv og miljø. Formulert med andre ord: at filosofi og filosofisk refleksjon kommer inn som ett av flere element, og som en av bidragsyterne til en pågående filosofisk-vitenskapelig diskurs om, for eksempel, relasjonen mellom sosial determinasjon, på den ene side, og den relative åpenhet, uferdighet og ufullbyrdethet, eller som indeterminasjonen i singulære menneskers livsløp, eller med henblikk på deres biografiske liv, det vil si som agent/forteller om seg selv og sitt eget liv, på den annen side.

Om en forfølger tanken om biografisk liv, så betyr dette at deler av livet er opp til oss selv, og at ingen vitenskaper, eller fagdisipliner, er i stand til å foreskrive for oss selv hvordan vi skal leve livet vårt i verden, det vil si hvordan vi selv skal gestalte det – gi det en viss form, med en viss retning, og hvor det gis «forbindtligheter» og «mål», og som det påhviler oss selv å omsette til realitet, gitt at omstendighetene åpner opp for det.

Jeg skynder meg å føye til at det drives med utforsking av «Studia Humanitatis» innenfor Pedagogikk, forstått som Filosofisk Pedagogikk, det vil si at en i denne grenen av pedagogikken tar opp grunnlagsspørsmål om hva det betyr å være menneske - hva som menes med å være menneske: Perspektivet jeg anlegger på utforskningen av menneskelivet, springer ut av en filosofi om kultur og kulturens aksiologiske dimensjon, og for meg betyr det at en sentral dimensjon ved livet ikke bare er om å gi men det er likemye om å ta i mot, og det foranlediger at til konsepsjonen om å være menneske svarer begrep om menneskeværen som en særskilt væren, e.g. dets væren som foreliggende entitet, hvis væren er slik at den overskrider dets karakter av å være til i tidens og rommets dimensjoner.

Stöd Tidningen Kulturen

Köp en prenumeration! Klicka för mer information.

Med andre ord, og dette er mitt credo: at hos mennesker gis det en a-temporal, vertikal, eller transcendent, dimensjon, som verken er ekvivalent med det flyktige, svinnende øyblikk, opplevelsene, og som kommer og går, eller med tilstedeværelsen, og som er et liv mellom fødsel og død; den menneskelige personen har en mottakelig åpenhet i seg, og at det er denne mottakelige åpenhet som gjør at menneske som person alt allerede er langt utover å være henvist til å synke ned i og drukne i tidsrekkens flom av øyblikk. I sammenpresset form: transcendensen er forut for immanensen, eller at immanensen hviler på transcendensen, og ikke omvendt: at fra det som er iboende i alt det som er gitt i verden, er en i stand til å utlede alt det som ikke er av verden, og som derigjennom går ut over verden.

Tingene jeg skriver om er av språklig, rasjonal, etisk, estetisk, kulturell, historisk og religiøs art. Og at det er slik, foranlediger at studier av menneske har å betenke at det også er et ydmykt vågestykke, og at begrepet om formålsrasjonalitet har sin klare begrensing, noe som betyr at til forestillingen om og begrepet om å være menneske, er det bygd inn forestillinger om at til tanken om å være menneske er alt allerede å være ut over alt som er gitt menneske som et faktum, for til menneskeværen er det medreflektert at en også vender tilbake til det som er, for så vidt som mennesker ikke bare snakker om det som er positivt gitt, men like meget om det som ikke lenger er gitt her og nå.Uttrykt med andre ord: i vår tid betrakter en mennesker ut fra deres ekistens som materielle, fysiske kropper og ut fra deres sosiale relatering men det som gjerne utelukkes, er menneskers refleksjonskapasitet, i kraft av at de er autonome selv.

Metafysikken. Fragment

Om det kun er slik at mennesker ikke er annet enn biologiske og sosiale entiteter, skjønt dette er forutsetninger for å i det hele tatt kunne danne seg begrep om oss selv som spatio-temporale entiteter, vil dette bety at tilstedeværelsen vår utelukkende inkluderer den lineære eksistens, og at de som foreliggende entiteter er til på linje med ting og hendelser som oppstår og forgår – at det utelukkende er den horisontale dimensjon som er av reell betydning for mennesker som mennesker.

Dermed har jeg skissert mitt eget ståsted. Spørsmålet som det gjenstår å kaste lys over, er hva som er grunn og grunnlag for all filosofi som er om utforsking av menneskeliv: Ut fra Platon og hans filosofi, får en kjennskap til idéen om Filosofisk Eros, som et menneske stifter bekjennskap med gjennom å konsultere sin egen sjel, for i menneskesjelen gis det en lengsel etter kunnskap og viten – en erkjenningstørst: Denne tørst etter kunnskap og erkjenning er av et annet slag enn jordisk tørst, for den kan kun slukkes gjennom at et menneske setter seg i fart og bevegelse med henblikk på å erverve seg de ting det virkelig trenger for å leve et fullt og helt liv som menneske: Erkjenning av idéene – det skjønne, det gode og det sanne, og deres innbyrdes enhet og sammenheng.

I dypere forstand står ideen om Filosofisk Eros for kjærlighet, og det er gjennom å identifisere seg med denne filosofiske kjærlighet at et menneske motiveres til å gå i gang med den lange og besværlige veien henimot erkjenning/skuen av idéene, for ifølge Platon er det idéene som ligger til grunn for sanseverden – den fysiske, materielle, observerbare verden av ting og mennesker, planter og dyr, solen og månens og stjernenes gang over firmamentet.

I perioden som betegnes som renessansen finner det sted en oppmerksomhetsretning, hva angår idéen om kjærlighet som drivfjær for søken etter kunnskap og viten om, for nå er den ikke primært noe som knyttes til streben etter kunnskap og viten, erkjennelse, for når det tales om fenomenet filosofisk eros erfokus for denne kjærlighet livet.

Det foregående betyr at fra nå av er selve nerven i all utforskning av hva filosofi er om, kjærligheten til livet, det vil si at grunn og grunnlag for utforskning av livet, springer ut fra kjærligheten til livet og at livet selv er kjærlighetens kilde.

I sammenpresset form betyr dette at kjærligheten til livet er nerven i all utforsking av livet.

Således er menneskets streben etter viten om alt og alle ting som er, rotfestet i livet, som menneskenes skylder alt for deres egen opprinnelse og, via kjærligheten til den kraft og styrke som livet selv er, er opprinnelsen til dets streben etter viten.

Den nevnte idé er ingen ny idé, for i boken Humanismus und Renaissance II (Vilhelm Fink Verlag, München 1976, s.s. 65-67)skriver den store renessanseforsker Paul Oskar Kristeller at i renessansen fantes det folk(m.a. Ficino) som, med utgangspunkt i en viderutvikling av idéen om Platonsk kjærlighet tydet nevnte forestilling i retning av åndelig kjærlighet, det vil si som Kjærlighetens Filosofi.

Knyttes tanken om Kjærlighetens Filosofi til vår egen tid og verden vi lever i, er det heller slik at kjærlighet som forestilling og som drivkraft i menneskelivet, blir latterliggjort, for i opinionens hode har det for lengst blitt slik at denne grunnleggende fornemmelse er noe som kun angår det private livet, og den blir dermed holdt unna av journalister, mediafolk og historikeres dyrking av det som har form som er særskildt for teknisk fornuft. Dette betyr at virkefeltet for kjærlighet innskrenkes til intimitetesrelasjoner eller de helt nære relasjoner mellom mennesker, noe som, på den annen side, foranlediger at kjærlighet har blitt til kroppslig eller fysisk basert kjærlighet ved at tanken om kjærlighet som makt og kraft er noe vi mennesker har lagt bak oss, eller som vi bør kvitte oss med så raskt som mulig, for dette er utidsmessig tankegods fra verdener som ikke lenger er vår verden.

Aristoteles. Skrifter

Idéen om kjærlighet og hva denne idéen mer spesifikt er om, er ikke alltid så lett å si, for kjærlighetens objekt kan være så mangt - fra toner og klanger til bokstaver og ord, muikk og arbeid med begrep, fra hav og sjø til fjell og vidde til lerret og staffeli, natur og kultur.

Således er det er ikke helt opplagt at det stemmer at den filosofiske eros, i den forstand jeg har skrevet om den over, er helt foreldet, og dermed uten betydning for oss som lever i dag, for selv om mye av det som strømmer ut fra fortiden er dårlig, så er det usant å hevde synspunkter om at alt, absolutt alt, av det noen ervervet seg av innsikt i tiden før oss også er den rene dårskap, slik at det er unyttig å slepe rundt på forestillinger om forhold som er helt utidsmessig i relasjon til verden vi lever i, og som en også har å relatere seg til.

Å binde kjærlighet til det private liv – livet bakom stengte dører og betongvegger – er vel heller en merkelig framstilling av fenomenet, for en må aldri gi slipp på kjærligheten til ens eget arbeid – det du er eslet til og det som har blitt til ens eget kall i livet og for livet. Å hevde noe annet er å gjøre tiden og dagene og årene til en sur plikt, som en har å slepe seg gjennom – gledesløst.

Jeg plederer dermed for at det er mye å lære fra fortiden, men at de ting fortiden kan belære oss om, trenger og behøver å bli gjentenkt ut fra vår egen tid og synsranden for den, det vil si ut fra livet vårt her og nå, og livet innover i framtiden siden våre liv er temporalt strukturert.

Etter mitt synspunkt og min mening er det slik at all utforskning av menneske og dets liv foranlediger å ta opp en rekke uavklarte spørsmål om oss selv og våre liv, som for eksempel om det er slik at det beste livet mennesker kan ha er å ha bundet det opp til teoretiske studier, eller at hva det hele går ut på, hva det hele er om, er å virke ute i verden, altså at det er det praktiske livet som er av størst betydning.

Ut fra erfaringen og kunnskapen om denne erfaring, er det fruktbart å tenke gjennom følgende ytring om hva menneskeværen er anlagt på - hva menneskeværen er om:

Å være menneske er å ha et liv å leve som en menneskelig person, inkarnert i en sansende og følsomkropp, og det er å ha språk og rå over ord og begrep, og som innebærer at i alminnelighet er det slik at mennesker rår over et vidt spektrum av oppfatninger og begrep, oppfatninger og begrep som har oppstått på grunnlag av tidligere sansninger og erfaringer

Således har menneske tanker og det utfører handlinger, det har forstand(vilje) og fornuft, der begrepet om fornuft er et mer eller mindre, og det vi si at begrepet kommer i grader.

Mennesker har hukommelse og imaginasjon, følelser og fornemmelser; dermed går veien inn til våre liv gjennom alle de nevnte ting, både de vi har fått, ettersom vi allerede har levd en stund i verden og de som oppstår litt etter litt, de som faller bort, og de som blir korrigert, ettersom vi får erfaringer og ettersom vi erverver oss nye kunnskaper og ferdigheter.

Naturligvis, det å ta opp nevnte spørsmål viser også til etikk, estetikk og religion; for å ha liv å leve og å ha liv å føre, betyr å ha liv som henger sammen, det vil si at liv i nevnte forstand er om sammenheng, til tross for, eller på grunn av, at menneskeliv er om utvikling, bevegelse, forandring, for jeg mener også at livet ikke bare handler om at det er underlagt utvikling, bevegelse og forandring.

Selv om det er slik at resonneringsevner er gitt i og med at menneske er gitt, er det verken slik at fornuften som sådan er den evnen som særkjenner menneske eller at det er dets følelser og fornemmelser, for disse egenskaper er til liten eller ingen hjelp når vi står i visse situasjoner som er slik at vi ikke kan bestemme oss for de alternativer som gis, og dette betyr at vi nøler og vakler, for vi finner ikke ut av tingene, uansett hvor sterkt vi anstrenger oss i retning av en avgjørelse. Og det sistnevnte – at livet vårt medfører en viss nøling og vakling – betyr at all teknisk rasjonalitet griper for kort straks det tekniske subjektet søker å forklare og begrunne menneskelige værender. e.g. at forsåelsen av det humane ved menneske kommer av hånden for det tekniske subjektet.

Dermed formulerer jeg det slik at det gis en overordnet, grunnleggende og universelt indre forankret sammenheng mellom det å ha funnet ut av spørsmålet om hva den fundamentale realitet er og følgende grunnleggende og universelle spørsmål om våre liv i verden: 1. Hva er realiteten? 2. Hva er jeg og hvem er jeg? 3. Hva er relasjonene mellom hva et menneske er og hvem et menneske er? 4. Hvorfor er jeg her?

I sammenpresset form er det jeg har sagt noe om over, om følgende læresetning: At livet ikke er noe som så å si er forut gitt; det beror på hva du eller jeg, hun eller han, gjør ut av det. Således har den tekniske rasjonalitet eller enhver teknisk anlagt filosofi – som er den framherskende makt i verden – svære vansker med å komme under vær med at det gis singulære værender – mennesker – som unndrar seg den framherskende maktens forføyning, eller at å være menneske er å nekte å la seg innordne under fremmedforvaltningens tilpasnings strategier.

Thor Olav Olsen 
Ensamrätt för samtliga artiklarna som Thor Olav Olsen publicerar i Tidningen Kulturen tillhör författaren. Tillståndet för citat, länkar eller publicering i andra media än Tidningen Kulturen måste skriftiligt ges av författaren på denna adress              Den här e-postadressen skyddas mot spambots. Du måste tillåta JavaScript för att se den. 

 

 

 

Ur arkivet

view_module reorder

Lakrits och benproteser. Tredje generation Skarabéerbok

Ett jamesjoycianskt ordflöde, strindbergskt egensinne och ett näst intill postnorénsk uttryck i den underliggande kärlekssagans navelexponerande privatexhibitionism och i övrigt något som i sina mest kroppsfilosofiska intimiteter kan liknas vid ...

Av: Benny Holmberg | Essäer om litteratur & böcker | 16 juli, 2012

Viva Verdi!

Han anses ha samma avgörande betydelse för Italiens nationella identitet som de nationalromantiska författarna hade för de europeiska folkens befrielsekamp under 1800-talet. Giuseppe Verdi föddes för 200 år sedan den 10 ...

Av: Gregor Flakierski | Veckans titt i hyllan | 19 oktober, 2013

Hundens genius

"Jag fick order att inställa mig hos en kapten som sade att han inte ville ha en kvinnlig chaufför. Han tyckte inte om atmosfären, han ville inte ha en kvinnlig ...

Av: Lisa Gålmark | Essäer | 08 juni, 2014

Abbas Kiarostami Foto CC BY-SA 3.0

Att begravas: bildspråk i Kiarostamis Smak av körsbär

Abbas Kiarostami är en av Irans mest hyllade filmskapare. Med Smak av körsbär blev han belönad med Guldpalmen i Cannes för snart tjugo år sedan. Många som skrivit om filmen ...

Av: Sonya Helgesson | Filmens porträtt | 04 mars, 2016

Lux aeterna

Dödens kalla hand berörde mig   Hans finger träffade mitt öga   Att inte längre se den tanken tröstar föga berör den dig?

Av: Oliver Parland | Utopiska geografier | 31 Maj, 2010

Pirkko Lindberg pratar lika intensivt som hon skriver

Pirkko Lindberg. Foto Henry StrengPirkko Lindberg är en fascinerande författare och en fascinerande person, och det var därför med stor förväntan jag häromveckan räknade ned dagarna till vår planerade träff ...

Av: Björn Gustavsson | Litteraturens porträtt | 04 oktober, 2008

Ljuden i en indisk palmlund

Ljuden i en indisk palmlund Folke Rabe reser i södra Indien och fascineras av de tre största religionernas ljudbilder.

Av: Folke Rabe | Allmänna reportage | 04 september, 2006

Det humanistiska fotografiet

I jämförelse med sina generationskamrater, fotograferna Henri Cartier-Bresson och Robert Doisneau, har Willy Ronis (1910-2009) länge intagit en märkligt undanskymd plats i franskt kulturliv. Med den stora retrospektiva utställningen på ...

Av: Eva-Karin Josefson | Essäer om konst | 22 september, 2012

Botanisera i arkivet
close

Prenumerera på vårt nyhetsbrev!

Få de senaste artiklarna direkt i din brevlåda - helt kostnadsfritt.

Du kan när som helst avsluta din prenumeration - enklast klickar du bara på länken du hittar i varje nyhetsbrev.